Studenter, gjør opprør!

Av to radikale studenter.

Det sies at studietida er den beste tida av livet. For første og siste gang i livet er du herre over deg selv, og ja, du er fattig, men du er iallfall fri! Men i mange år nå har levekåra våre blitt stadig verre, og «den frie studietida» blir mer og mer en illusjon. Lommeboka blir smalere, hybelen blir trangere, heltidsstudier er byttet ut med deltidsstudier — og når vi endelig har klart å skrape sammen nok penger til livets opphold, går mesteparten til en grådig hushai.

I 1972 ble resepsjonen i Sogn Studentby i Oslo okkupert av studentene, som svar på økte husleier. En student uttalte at «mange er nødt til å ta seg jobb midt i semesteret for å få endene til å møtes».^[1]Se Oppbrudd, 1972 nr. 2, side 1: https://www.akp.no/ml-historie/pdf/nks/oppbrudd/oppbrudd_1972_02.pdf. I dag jobber nesten halvparten av oss ved sida av krevende studier fordi stipendet ikke strekker til. Boligsituasjonen blir også stadig verre. I alle de store byene er det akutt mangel på bolig for studenter, og i august i år måtte studenter i Bergen sove på madrass i sovesal for første gang siden 2018. De aller fleste studenter får ikke studentbolig, men må leie på et stadig mer brutalt privat leiemarked. I snitt har husleiene økt med 7,4% det siste året — langt mer enn lønningene for de fleste — og enda mer i de store byene.

Årsaken til boligmangelen og økninga i leiepriser er enkel — bolig er en vare på et marked, og boligbygginga er styrt av profittinteresser. Studentboligene til samskipnadene er et plaster på såret som i bunn og grunn også er underlagt markedsmekanismene. Uansett hvem som vinner kommunevalget, vil de ikke kunne endre på det grunnleggende — det eneste som kan løse problemet er at boligmarkedet avskaffes, og at produksjon og fordeling av bolig blir styrt av samfunnet, under en felles plan for å tilfredsstille folks behov, og ikke profitt.

Forverringa av studentenes kår er en del av den generelle nedbyggingen av velferdsstaten som har pågått siden syttitallet. Men det er ikke noen vei tilbake til velferdskapitalismen og sosialdemokratiet. Kapitalistene er ikke lenger interessert i klassekompromisset — nå er det økt utbytting, innsparinger og «effektivisering» som står på dagsorden. For borgerskapet som klasse er utdanning en utgift som bør begrenses til det nødvendige.

Det blir åpenbart for flere og flere studenter at vi må gjøre opprør igjen. Men opprøret vil gå i en blindgate om vi begrenser oss til å kjempe for bedre kår innenfor det kapitalistiske systemet, eller å erklære en minister for persona non grata. Vi studenter må slutte oss til den revolusjonære bevegelsen, og kjempe for å styrte hele det kapitalistiske systemet.

Studenter har ofte gått i spissen for progressive bevegelser og opprør. I kampen mot Vietnam-krigen var det ofte studenter som gikk i spissen for protestene, og i Kina var det studentene som først gjorde opprør mot pampene og kapitalistvandrerne i kommunistpartiet. Men vi studenter kan ikke kjempe alene. Husleieøkning, boligmangel og inflasjon er i bunn og grunn klassespørsmål, og fienden er kapitalistklassen. Den eneste veien framover for flertallet av studenter er å forene oss med resten av arbeiderklassen og kjempe for en revolusjonær forandring av samfunnet.

Slutt deg til den revolusjonære bevegelsen i dag!