Til tross for at problemene i boligmarkedet blir bare større og større, tar ingen av de politiske partiene skikkelig tak i det. De tør ikke å utfordre ideen om at boligmarkedet i Norge tjener folks interesser. Boligmarkedet tjener først og fremst bankene, utbyggerne, eiendomsfirmaer og en liten gruppe store utleiere.
Siden bolig er en svært høy utgift for folk, kan en spørre seg hvorfor systemet er organisert som det er. Hvorfor må vi egentlig bruke så mye av lønna vår på bolig? Hvem er det boligpolitikken tjener, egentlig?
Er det ikke naturlig å tenke at dersom en har et system som tar vare på mennesker, så burde nødvendigheter som et sted å bo bli oppfylt uten at man må stå i gjeld livet ut?
Boligmarkedet
Boligmarkedet har hatt stigende boligpriser siden 1992. Boligmarkedet blir bare verre og verre, og det har vært forsidestoff i mange år. Det er ille i alle storbyene, spesielt i Oslo. Den såkalte sykepleieindeksen går stadig igjen i medieoppslagene. E24 meldte i januar at en enslig sykepleier bare kan kjøpe 1,5 % av boligene i Oslo.[1]https://e24.no/naeringsliv/i/BWyR2E/sykepleierindeksen-enda-vanskeligere-aa-bli-boligeier-med-vanlig-inntekt Samtidig består 48 % av Oslos husholdninger av enslige. [2]https://www.oslo.kommune.no/statistikk/befolkning/husholdninger/#gref
Utbyggerne derimot, går med kjempeoverskudd. OBOS håver inn milliarder[3]https://www.dagbladet.no/nyheter/oslo-sjefen-utfordrer-obos-etter-rekord-inntjening-pa-15-milliarder-vil-stanse-bolig-bonanza/68599987 som den største utbyggeren. I tillegg til OBOS er det en rekke andre store utbyggere, blant annet systemhus, mesterhus, byggmann og selvvaag.[4]https://www.bygg.no/her-er-landets-storste-boligbyggere/1517482!/
Det nordmenn gjennomsnittlig bruker mest penger på er bolig, lys og brensel. I 2017 gikk gjennomsnittlig 21,7 % av lønna til dette.[5]https://www.ssb.no/nasjonalregnskap-og-konjunkturer/nasjonalregnskap/artikler/dette-bruker-nordmenn-penger-pa Disse tallene stemmer nok ikke i dag da både boligprisene, renta og strømprisene har økt kraftig. I 2023 er det ventet at låneandel i forhold til inntekt vil være rekordhøyt, på 26,4 %.[6]https://www.smartepenger.no/bilokonomi/96-bolig/3733-andelen-som-gar-til-boliglan-blir-na-pa-det-hoyeste-nivaet-pa-30-ar Tallene sier mye om utviklingen, samtidig som gjennomsnitt er en dårlig metode for å få et korrekt bilde av virkeligheten. For de med lav lønn vil bruke en mye større andel av inntekten på bolig og strøm, mens de med høy lønn bruker en lavere andel på de mest nødvendige varer og betydelig mer på annet. Dette gjør at de med høy inntekt, som er de fleste som sitter med makt i både private bedrifter og stat og kommune, ikke har problemer med boligmarkedet. De eier allerede og har uansett penger til å betale. I tillegg sitter de på eiersiden, investerer og blir lønnet av bedrifter som faktisk tjener på situasjonen. Dette er folk vi regner som borgerskapet og de har motsatt interesse av resten av folket i denne saken. Jo lavere lønn, jo større problemer med boligmarkedet. Likevel er det boutgiftene blitt så høye at det er problematisk også for mange i småborgerskapet. Mest tyngende er det uansett for de lavt lønnede og de som mangler egenkapital samt de uten fast jobb.
Kapitalistisk normalitet – massivt samfunnsproblem
Dette er et massivt samfunnsproblem og det er godt dokumentert og debattert. Likevel gjøres så godt som ingenting politisk. Ifølge kapitalismen er det sunn økonomi at prisene stiger ved økt etterspørsel. Og det er stor etterspørsel etter boliger, spesielt i de store byene.
For kapitalistene er det vesentlige å tjene penger på bolig, og da er det positivt med høye priser.
“I det kapitalistiske Norge er bolig en vare på et marked. Som alle andre varer har den en bruksverdi (man kan bo i den) og en bytteverdi (den kan byttes mot andre varer, først og fremst penger). For kapitalistene er det bytteverdien som er vesentlig, og kapitalisten strever etter å få igjen mer penger for varen som er produsert, enn han investerte i produksjonen. Bankene, utbyggerne og eiendomsfirmaene investerer altså ikke i boligbygging fordi de er opptatt av at folk skal ha tak over hodet, men fordi det gir profitt – mer penger tilbake enn det som ble investert. Det betyr også at boliger ikke blir bygget der det er mest behov for dem, men der betalingsevna er størst.” [7]https://www.maoisme.no/2022/09/bergen-mote-om-bolig-for-studenter/
Kapitalistisk ideologi sprer illusjoner som at «det er bra folk tjener penger» på å bygge boliger, fordi det er bra å bygge boliger og når man tjener penger stimulerer dette til investering.
«Også på venstresiden er det nyttig at ledende politikere forstår at privat fortjeneste er nyttig for å stimulere til investeringer.»[8]https://www.nettavisen.no/meninger/gunnarstavrum/tjener-grovt-pa-boligbygging/s/12-95-3423471578
Med andre ord — hadde det ikke vært profitt inne i bildet, hadde det ikke blitt bygd boliger. Nei, ikke innenfor kapitalismens smale rammer. Det sier mye mer om kapitalismen enn det sier om fornuftig boligpolitikk.
«For boligkjøperne er det kanskje ikke like gledelig å se at leiligheten de må betale 5,2 millioner kroner for, har en kostpris for utbyggerne på 3,7 millioner kroner. Men slik er kapitalismen og slik er kapitalister», avsluttes det med. [9]ibid.
Sånn er det med den saken, det er ingenting å gjøre med det! Premisset er at det ikke går an å organisere samfunnet på en annen måte. Alle partiene på stortinget støtter i praksis at det er slik boligmarkedet skal organiseres. Videre fører den kapitalistiske boligpolitikken til en rekke andre problemer.
Omkring 20 % i Norge leier. Leietakere påvirkes også av at renta stiger fordi utleierne legger de økende utgiftene over på de. De sitter derfor igjen med en økende byrde. De får ikke skattefradrag selv om de i praksis betaler ned renta til utleier. De betaler utgiftene for lånet, men sitter ikke igjen med eiendommen uansett hvor mange år de leier.
I områder med lite etterspørsel og dermed svært lave boligpriser går det i realiteten ikke ann å bygge bolig om en ønsker å bosette seg der. Det betyr at bedrifter ikke får tak i arbeidere de trenger, fordi arbeiderne ikke får bosatt seg. De får heller ikke lån til å bygge bolig da boligen vil bli verdt vesentlig mindre enn den vil koste å bygge.
For mange er nedbetalingen av boliglån størst i den perioden av livet andre utgifter også er høyest på grunn av hjemmeboende barn. Videre, i de årene en stor bolig hadde vært mest praktisk og hatt høyest bruksverdi, har ikke folk råd fordi de er i begynnelsen av sitt yrkesaktive liv. I seinere del av livet derimot, når ungene har flyttet hjemmefra og en kunne ha bodd i en mindre bolig – da har en råd til en større bolig. Samfunnsmessig er ikke dette en fordelaktig måte å organisere boforholdene på. Igjen er de de i de lavere klasser som merker dette problemet mest. Har familie penger på bok kan de unge i familien få støtte derifra. For aleneforeldre er det enda vanskaligere. Klassesamfunnets strukturer påvirker derfor oppveksten til barn i vesentlig grad.
Fordi boligmarkedet først og fremst er en mulighet for inntjening, kommer det (i beste fall) i andre rekke at boligområdene er trivelige og helsefremmende. For å få maksimal profitt bygges det høyt, trangt, og uten nødvendige friarealer. Dette protesteres det på i så godt som alle områder hvor det bygges ut i Oslo. Likevel presses prisene opp.
Kapitalistene ønsker alltid å få så mye som mulig for boligene. Det er helt i strid med interessene til folket. Det er viktig å skjule denne interessemotsigelsen. «Alle skal eie sin egen bolig»-politikken har vært viktig for å oppnå det.
Boligeierlandet Norge
Det har siden krigen vært et politisk mål at folk i Norge skal eie sin egen bolig, og boligpolitikken har i større eller mindre grad støttet opp om dette blant annet ved gi skattefradrag på rentene i boliglån.
I teorien skal det å eie bolig være en forsikring, og gi boligeierne trygghet. Selv om det ofte er mer gunstig økonomisk å eie enn å leie, er det ikke så enkelt. De økende boligprisene, sammen med de økende rentene gjør økonomien i boligkjøpet vanskelig. I verste fall må folk selge boligen sin. De fleste tviholder på boligen sin så langt de kan, og kutter ned på andre utgifter, som mat og strøm. Det har også vært vanskelig med de stigende prisene. Flere tar seg nå ekstrajobber ved siden av jobben, eller sper på med mat fra matutdelinger. Mange betaler lån og rente hele sitt yrkesaktive liv og kan først i sin pensjon slippe den store byrden av å betale ned på avdrag og renter – hvis en fortsatt lever.
Samtidig fører boligpolitikken i seg selv til stigende priser. Det folk ønsker og trenger er i utgangspunktet et trygt sted å bo – et sted man ikke kan kastes ut, og et sted en bestemmer selv. Det er ingenting galt i å ønske dette. Men i et kapitalistisk markedssystem så fører etterspørselen til ekstremt høye priser i byene. Jo flere folk som ønsker å bo et sted – jo høyere priser. Dette er ikke spesielt for boligmarkedet, men et eksempel på hvor krevende det er å innføre politikk som er positiv for folk i et kapitalistisk markedssystem. De kapitalistiske strukturene gjør det nesten umulig.
Kapitalister eller bundet til bolig?
Rent følelsesmessig knyttes folk som eier bolig til systemet fordi de er “med” på prisstigningen. Det er positivt hvis boligprisene stiger, for da “tjener” boligeierne på verdistigningen. Det er reell forskjell på å sitte på verdier til 2 millioner og 15 millioner. Men vanlige boligeiere er ikke kapitalister og det er ikke bytteverdien på boligen som er viktig. I praksis har ikke bytteverdien så mye å si for de aller fleste. De fleste bruker nemlig ikke den verdistigningen til annet enn å kjøpe en annen bolig, der verdien gjerne har steget tilsvarende eller å forbli boende i samme bolig. Verdiene er hele livet som regel i selve boligen. Luftpenger, for de fleste som ikke sitter på store verdier.
Lånene knytter boligeiere tettere til det kapitalistiske arbeidsmarkedet. For kapitalismen er det ønskelig å ha flest mulig mennesker og varer og tjenester innenfor det kapitalistiske markedet. De høye boligprisene og lånene gjør at i de fleste husholdninger må alle voksne jobbe. Menn, kvinner og eldre – fram til pensjonen. Dette kan virke som en selvfølge, men i de fleste land er det en rekke sosiale funksjoner og omsorgsfunksjoner, som gjøres av folk som står utenfor det formelle arbeidslivet. Det å betale så store summer i måneden til bolig gjør folk ufrie, det blir vanskelig å bytte jobb, studere, skille seg, gjøre omsorgsarbeid, prøve seg fram, eller å gjøre arbeid hvor inntjeningen ikke er stor. Folk blir i større grad låst til den jobben de har, noe som styrker arbeidskjøpers posisjon og svekker arbeidsselgers.
Endring innenfor systemet
Selv de mest “radikale” forslag, som å skape en tredje boligsektor, røsker ikke tak i premisset for dagens boligpolitikk, nemlig at det kapitalistiske markedet er den beste måten å organisere boligsektoren på. De kapitalistiske strukturene, der noen få tjener enorme summer på at folk har et sted å bo må avskaffes fullstendig. Det holder ikke at en bygger flere kommunale leiligheter som et slags sosialt prosjekt. Slik det er i dag samles pengene inn fra hele folket og går rett i lommene til en liten gruppe parasitter. Enhver stønad som gis folk med lave inntekter eller uføretrygda går rett i lommene på utleiere og banker. Husbanken og kommunale boliger er er del av samme struktur, selv om de gir lån og bolig til folk som ikke får det i det private. OBOS er også en del av samme struktur selv om de ikke tar ut profitt. Det gjør at forslag som dette ikke holder:
«For å sikre folk rimelige boliger jobber Rødt for at Trondheim kommune skal bygge flere utleieboliger i kommunal regi i samarbeid med Husbanken. Vi vil løsrive prisen på kommunale boliger fra markedet. Prisene skal ikke overstige 20 prosent av inntekten til leietaker. Vi går for å etablere et kommunalt boligbyggeselskap som skal legge til rette for en tredje boligsektor.»[10]https://roedt.no/blogg/na-trengs-en-tredje-boligsektor
Selv med prisregulering vil det ikke ha ønsket effekt. Klassesamfunnets strukturer ville fortsatt. De med store verdier ville fortsatt å tjene på økte boligpriser. De med minst ville ikke det. Forskjellen ville vært at i en tredje boligsektor ville de som faller utenfor boligmarkedet ha mer trygghet. Det er en form for sosial bistandsprosjekt og ikke en endring av samfunnet med mål å fjerne klassesamfunnet fullstendig.
En annen løsning som presenteres av venstresiden er høyere lønn. LO har i år feiret et rekordresultat i lønnsoppgjøret med en ramme på 5,2%, der 1,6% skal være «lokale tillegg». De økte lønningene er likevel langt lavere enn de faktiske økte prisene. Nå mener SSB at den gjennomsnittlige prisveksten blir 5,6% fra i fjor til i år, altså blir det realnedgang i lønna.[11]https://www.ssb.no/nasjonalregnskap-og-konjunkturer/konjunkturer/statistikk/konjunkturtendensene/artikler/svak-kronekurs-gir-nok-et-ar-med-reallonnsnedgang Dermed får folk dårligere råd, og det er ingenting å feire.
Økte lønninger har en svakhet — så lenge det kapitalistiske systemet er slik at inflasjonen stigerm, og vi i det sekundet vi får pengene tikkende inn på konto må betale diverse regninger, så hjelper ikke de økte lønningene så mye. Det ser mer og mer ut på papiret, men vi kan ikke kjøpe mer i den virkelige verden. Slik disse lønnskampene foregår i dag er det en kamp mot klokka, og gir hverken mer makt eller endrede strukturer til fordel for proletariatet.
For de aller fleste er det ikke fordeler, men ulemper med å ha et kapitalistisk boligmarked.
Revolusjonær endring
Det skapes ingen verdier når en bolig som allerede er bygd selges. Det er unødvendig å skrape sammen millioner av kroner og ta opp lån i banken hver gang en bolig skal flyttes til og fra. Selv om det skapes verdier når nye boliger bygges så er mesteparten av kjøp og salg av bolig boliger som allerede er bygget. Det trengs penger eller ressurser og arbeidskraft i en boligpolitikk. For å bygge nye boliger, for vedlikehold, oppgraderinger og utvikling. I et sosialistisk system bestemmes organiseringen av boliger ut ifra folks interesser og ønsker, ikke bankenes, bolighaienes eller utbyggernes. Boliger kan fordeles etter behov.
En grunnleggende endring vil innebære en kamp mot kapitalkreftene, for å ta deres makt og deres inntekter. Et klasseløst samfunn er ikke mulig innenfor kapitalismen. All sosialistisk politikk må være skritt i retning mot det klasseløse samfunnet. Skritt som tar makt fra borgerskapet, som gir makt og trygghet til proletariatet.
For å ha frie tanker som kan undersøke og legge planer for en sosialistisk boligpolitikk må vi slå hull på de borgelige myter om at vi eier vår egen bolig når banken er den virkelige eier. Vi må slutte å omfavne en politikk som egentlig er en både individualistisk og dårlig løsning og med et åpent sinn vurdere en helt annen måte å organisere boforhold på.
Det vil være avgjørende for et kommunistisk parti å slette all boliggjeld og å utvikle boligpolitikken i tråd med folks ønsker og behov, noe det borgerlige demokratiet har mislyktes fullstendig i. Det vil løfte en enorm bør fra skuldrene til hele proletariatet.
For sosialisme og et klasseløst samfunn!
Avskaff boligmarkedet!
Noter