Hva «fri Palestina» faktisk betyr

Dette er en signert artikkel. Vi holder nettsidene våre åpne for revolusjonær marxistisk debatt. Signerte artikler uttrykker forfatterens eget synspunkt. Dette kan avvike noe fra synspunktene til RK eller redaksjonen.


Av Noah.

Mange mennesker har kun overflatekunnskap om palestinsk historie og den palestinske nasjonale frigjøringskampen. Og selv om mange av dem har gode intensjoner – fører holdningen deres i praksis ofte til skade for palestinernes rett til væpnet kamp, ​​og til fordel for den sionistiske okkupanten. Problemet ligger i en grunnleggende misforståelse av de palestinske materielle forholdene, og det er problematisk hvordan mange har svært liten forståelse av hvordan kolonialisme, spesielt bosetter-kolonialisme, er og ser ut i praksis.

La oss starte med den palestinske situasjonen materielt, og jobbe derfra: Palestina er i prinsippet en nasjon av mennesker som de fleste andre nasjoner, men nesten hele Palestina er under okkupasjon. Det jeg mener med dette er mye mer enn Vestbredden eller Gaza, for det vi kaller Palestina er i virkeligheten alt mellom Syria og Egypt, mellom Jordan og Middelhavet. Dette er hva Palestina er, og som man kan se fra de fleste kart, er det vi kaller Palestina nesten utelukkende dekket av det som ofte kalles “Israel”. Når mange snakker om «okkupasjonen», sikter de til den militære okkupasjonen av Vestbredden og deler av Gaza, men i virkeligheten spenner «okkupasjonen» over hele Palestina, ikke bare disse seksjonerte områdene.

Og disse områdene, spesielt Vestbredden, er styrt av et moderat liberalt parti som pleide å være revolusjonært – Fatah, men etter Oslo-avtalen i 1993 bestemte Fatah-ledere som Yasser Arafat å anerkjenne den sionistiske okkupasjonen som en legitim stat, mens “Israel” anerkjente PLO, Fatahs moderorganisasjon, som representanten for det palestinske folket. Etter dette forsøket på å skape en «tostatsløsning», har de moderne lederne av Fatah i dag, som Mahmoud Abbas, i hovedsak begynt å samarbeide med sionistiske okkupasjonsstyrker for å arrestere og sende revolusjonære palestinere til israelske fengsler. Det palestinske folket er ikke engang beskyttet av sin egen regjering på Vestbredden! Og dette er en av hovedgrunnene til at organisasjoner som Hamas har mye støtte, ikke fordi alle palestinere nødvendigvis er særlig religiøse eller konservative – men fordi mange av dem føler at de ikke har noen andre som vil forsvare og kjempe for dem. Imidlertid er mange palestinere organisert i andre revolusjonære organisasjoner med en mer eksplisitt sosialistisk ideologi, som Folkefronten for frigjøring av Palestina (PFLP), en organisasjon med et lignende navn, DFLP, og fraksjonene som brøt fra Fatah da de moderate lederne forrådte kampen, osv. Og alle disse organisasjonene, ja inkludert Hamas, er foreløpig militære allierte på grunn av de nåværende forholdene.

For å forstå dette må vi forstå den marxistiske teorien om motsigelse, utvidet av Mao, spesifikt hva som i denne situasjonen er hoved- og sekundære motsetninger – hva som er hovedkampen på grunn av gjeldende materielle forhold. La meg bruke et eksempel; Norge ble okkupert av Nazi-Tyskland, og på grunn av det så organiserte det gamle kommunistpartiet i Norge både væpnet og sivil motstand mot okkupasjonen, i stedet for å kjempe mot den forrige borgerlige regjeringen ledet av kongen. Hvorfor gjorde de dette? De gjorde dette fordi hovedmotsigelsen hadde endret seg: før Andre verdenskrig var den prinsipielle motsetningen mellom proletariatet og borgerskapet, men dette endret seg da nazistene okkuperte oss – da ble den prinsipielle motsetningen ble mellom okkupanten og den okkuperte nasjonen. Og så under andre verdenskrig måtte kommunister jobbe sammen med det nasjonale borgerskapet og andre anti-nazistiske krefter på grunn av praktiske årsaker – hvordan kunne man forvente at de norske kommunistene skulle kjempe mot både nazistene og kongens regjering på samme tid? Det var rett og slett ikke mulig, og heller ikke gunstig på grunn av alliansen mellom de vestlige allierte og Sovjetunionen. Men likevel kunne NKP ha ført en mer uavhengig linje overfor regjeringen istedenfor å føre kampen nesten eksklusivt etter et patriotisk, borgerlig-demokratisk grunnlag. Etter okkupasjonen var over og nazistene hadde tapt, ble klassekampen mellom proletariatet og borgerskapet den prinsipielle motsetningen igjen – og kommunistene fortsatte å organisere seg mot den borgerlige regjeringen fordi de objektive, materielle forholdene forandret seg.

Poenget er at i situasjoner som nasjonale frigjøringskamper, så må alle progressive antikoloniale eller anti-okkupasjonskrefter samarbeide, selv om det bare er midlertidig. La oss si at «Israel» kollapser og den palestinske motstanden vinner, ja da kan vi tenke oss at den nye motsetningen vil være mellom mer konservative, borgerlig-ledende krefter som Hamas, mot revolusjonære og marxistiske organisasjoner som PFLP. Dette speiler den kinesiske borgerkrigen for et annet praktisk eksempel, hvor kommunistene og Kuomintang-nasjonalistene jobbet midlertidig sammen for å beseire japanerne, og deretter vendte seg mot hverandre igjen da det var over.

Mange sier ofte at de støtter en «tostatsløsning», en såkalt «løsning» som, på en måte, allerede har vart i over 30 år og likevel fortsetter okkupasjonen og folkemordet. Selv om De palestinske selvstyremyndighetene ikke er anerkjent av alle land, og landområdene er i praksis under israelsk jurisdiksjon, så har som sagt Selvstyremyndighetene ledet av President Abbas drevet med kollaborasjon med den sionistiske okkupanten i mange år. Dette beviser at det bare er én løsning: en énstatsløsning frembrakt av den rettferdige væpnede kampen til det palestinske folket, akkurat som i Irland, Vietnam, Kina og et dusin afrikanske nasjoner. Den væpnede kampen til det palestinske folket er også lovlig etter folkeretten, dette ble bestemt av FN på 1980-tallet allerede! Dette står i FN-resolusjon 37/43 fra 1982:

«1. Bekrefter legitimiteten til folkets kamp for uavhengighet, territoriell integritet, nasjonal enhet og frigjøring fra kolonial og utenlandsk dominans og utenlandsk okkupasjon med alle tilgjengelige midler, inkludert væpnet kamp.”

“2. Bekrefter den umistelige retten til det namibiske folket, det palestinske folket og alle folk under utenlandsk og kolonialt styre til selvbestemmelse, nasjonal uavhengighet, territoriell integritet, nasjonal enhet og suverenitet uten innblanding utenfra.»

Selv den borgerlige lovgivningen, bestemt av i stor grad borgerlige stater, gir palestinere eksplisitt lov til å bruke våpen for å forsvare seg med. Men selv uten denne internasjonale loven, ville det likevel vært enhver revolusjonæres synspunkt at palestinerne, og alle mennesker under kolonisering og okkupasjon, må bruke alle midler tilgjengelig for frigjøring.

Nå har vi definert hva Palestina er, konteksten til den palestinske kampen, og nyansene i palestinsk politikk og ideologi i grove trekk – i det minste kort nok til å passe inn i denne artikkelen, det er selvfølgelig mye mer som kunne blitt nevnt. Nå vil jeg eksplisitt definere hva «Fri Palestina» konkret betyr en gang for alle, slik at vi ikke fortsetter å la oss lure av moderatene som prøver så hardt for en «tostatsløsning» som allerede har mislyktes i praksis, og som koster livet til titusenvis av menn, kvinner og barn.

  1. For det første må Palestina inkludere hele Palestina, bokstavelig talt «Fra elven til havet», fra Jordanelven til Middelhavet.
  2. For det andre må de revolusjonære, kommunistiske kreftene som aktivt kjemper imot de israelske okkupasjonsstyrkene ta full ledelse av motstanden, og når det er mulig, skjerpe klassekampen uten kompromisser. På dette punktet vil klassefienden være både det palestinske og “israelske” borgerskapet (om ikke det siste allerede har dratt på flukt), og det palestinske proletariatet bør, om mulig etter forholdene, også prøve å finne allierte blant det “israelske” proletariatet, men dette kan være vanskelig.
  3. Og det tredje, som kan skje under den første fasen av den oppnådde nasjonale frigjøringen eller begynne når klassekampen skarpes, er den fulle avkoloniseringen av Palestina.

For å se hvordan dette ser ut i praksis må vi se på andre eksempler på avkoloniseringsprosesser i historien, det mest passende er Algerie. Algerie ble kolonisert av Frankrike som en bosetter-koloni, hvor ikke bare franskmennene ønsket ressurser, billig arbeidskraft osv. som de tok fra de fleste av sine kolonier i Afrika, men for å bosette landet med “etniske franskmenn”. Målet deres var å gjøre Algerie til en integrert del av den franske nasjonen. Men etter at Algerie-krigen for uavhengighet var over, hva skulle skje med de såkalte “pied-noir” som bosatte seg der under kolonialismen? Vel, algerierne trengte egentlig ikke å gjøre mye i det hele tatt, bortsett fra å prøve å fjerne fransk kulturell innflytelse på det algeriske folket, spesielt når det kom til språk. Men bosetter-kolonistene dro selv i hopetall tilbake til Frankrike. Kolonister liker egentlig ikke å leve under de innfødtes styre. Siden de ikke lenger hadde privilegier, sin dominerende posisjon over den innfødte befolkningen osv. så dro de aller fleste av dem tilbake til Frankrike uten at den algeriske staten trengte å bruke voldsmakt. En prosess som dette er dessverre ikke særlig gjennomførbar i andre koloniale sammenhenger som Amerika eller Australia, siden koloniseringsprosessen ble mer eller mindre fullført; motstanden knust for lenge siden, og nå utgjør de innfødte en mye mindre del av befolkningen. Men under parolen “LandBack” så er det likevel en kamp for urfolks rettigheter mange steder i verden, en kamp for territoriell kontroll over tradisjonelle områder, for språklige og kulturelle rettigheter, osv.

En lignende prosess som i Algerie har allerede startet i det såkalte «Israel», hvor folk rett og slett ikke vil bo i “Israel” lenger, og derfor flytter de tilbake til noen av landene der familiene deres kom fra, som Frankrike, Tyskland, Polen, USA, osv. Vi burde også nevne den enorme frykten som flyktende sionister har for den palestinske befolkningen; dette kommer fra den enorme volden og undertrykkelsen de har begått mot palestinerne – og de er redde for at palestinerne skal behandle dem på samme måte som de har behandlet palestinerne. De er livredde for potensielle hevnaksjoner av det koloniserte folket, og de vil åpenbart ikke at all den volden og undertrykkelsen de har begått skal vendes tilbake mot dem selv. Så når den nasjonale frigjøringskampen er ferdig, vil det store flertallet av bosettere sannsynligvis flytte til vestlige land der de føler seg mye mer komfortable.

Det finnes også etterkommere av sionistiske bosettere, i tillegg til eldre jødiske folkegrupper fra Palestina, som vil fortsette å leve i Palestina – men i stedet for å være en privilegert overklasse over palestinerne, kan de leve sammen med palestinerne som kamerater og prøve å gjenoppbygge nasjonen og forhåpentligvis, til slutt bygge sosialismen. Sionistisk og militaristisk propaganda er veldig kraftfull i “Israel”, men likevel finnes det progressive jøder som ikke støtter verken okkupasjonen eller folkemordet. Den palestinske frigjøringskampen er ikke antisemittisk, den er rett og slett i mot kolonialisme og militær okkupasjon.

Dette er i det minste delvis prinsippene til organisasjoner som PFLP. For dem er et virkelig fritt, fremtidig Palestina, en fullstendig avkolonisert, sekulær og sosialistisk republikk – i motsetning til andre organisasjoners langsiktige mål som Hamas, som vil skape en borgerlig republikk der det er liten skille mellom stat og religion. Nå er det kanskje ikke et sosialistisk og avkolonisert Palestina vi ser i fremtiden, det er umulig for oss å vite helt sikkert, men etter min mening er dette et genuint og ærlig mål som alle i solidaritet med Palestina bør kjempe for.

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *