Ajith om universaliteten til teorien om langvarig folkekrig

Det har i en del år vært en motsigelse i den kommunistiske verdensbevegelsen i synet på hvorvidt teorien om langvarig folkekrig er en universell teori. Organisasjoner og personer som beskriver seg som tilhengere av «Gonzalos tenkning» eller som på andre måter knytter seg til tett til linjen som stammer fra Gonzalo i Peru, omtaler teorien om langvarig folkekrig som en universell teori som også gjelder i imperialistiske og kapitalistiske land som Norge. Revolusjonære Kommunister har tidligere kritisert denne ideen i Merknader til stiftelseserklæringen til den Internasjonale kommunistiske foreningen (IKF).

Av Reidar Knutsen

Grunnen til at jeg tar opp Ajith sin stilling til dette spørsmålet er at han var en sentral teoretiker i det nå nedlagte RIM^[1]For mer info om rim: https://bannedthought.net/International/RIM/index.htm.

I 2003 skriver Ajith:

RF fortsatte med å avvise klarheten som ble oppnådd senere av den maoistiske bevegelsen, da den fast etablerte veien til langvarig folkekrig (eller den kinesiske veien) som den eneste veien til revolusjon i semikoloniale, semi-føydale land.

Kampen for å etablere maoismen

I 2006 skriver han:

Let us examine a specific issue, the theory of People’s War. Even while Mao Tsetung Thought was upheld, for a long period, the dominant trend was to see this as something specific, relevant and applicable solely to the semi-feudal, semi-colonial countries. Shades of this continue to exist among Maoist parties, even today. Yet, the founder leaders of the new Marxist-Leninist parties in the 1960’s were quite clear about the universality of People’s War. The writings of Comrade Charu Mazumdar are an example. So how can we explain the emergence of the mistaken view that restricts People’s War to oppressed nations? This was a deviation. It was not challenged till the forceful presentation of Maoism as the new stage of Marxism-Leninism and the universality of People’s War by the PCP.

https://www.bannedthought.net/Nepal/Worker/Worker-10/worker10xx.htm

Vi ser at Ajith i løpet av disse tre åra endrer mening fra å mene at langvarig folkekrig kun gjelder for semikoloniale, semi-føydale land, til at den gjelder også for fullt ut kapitalistiske og imperialistiske land. Dette er en ganske oppsiktsvekkende endring, og en skulle tro at Ajith hadde veldig gode argumenter for denne endrede oppfatningen. Imidlertid inneholder 2006 artikkelen hverken noen selvkritikk av tidligere standpunkt, eller noen grundig analyse av selve teorien om langvarig folkekrig. Den sier heller ikke noe om hvorfor teorien tar feil, når den i seg selv sier at den ikke gjelder for kapitalistiske og imperialistiske land^[2]Se Merknader til stiftelseserklæringen til den Internasjonale kommunistiske foreningen (IKF), og artikkelen har ingen grundig analyse og forklaring på hvorfor teorien likevel kan brukes på kapitalistiske og imperialistiske land, og hvordan dette i tilfellet skulle tilpasses. For å oppsummere: Dette er ganske oppsiktsvekkende påstander når det:

1. Bryter med teorien i seg selv
2. Aldri har vært testet i praksis

Å påstå at en teori er allmengyldig når den ikke er testet i praksis bryter med den marxistiske kunnskapsteorien som går ut på at gyldigheten til en teori må testes i praksis.

Det finnes flere som har forsøkt å lage en litt mer dyptgående teori på hvorfor teorien om langvarig folkekrig også skal gjelde for imperialistiske land^[3]Se f.eks: People’s War and Revolution by the Communist Party of Brazil (Red Fraction) Protracted people’s war is the only way to make revolution (PCP-RCP) More on the question of waging … Continue reading)

Ingen av disse teoriene har baserer seg på noen dypere analyse av den konkrete virkeligheten, men hviler på logiske kortslutninger som at teorien om langvarig folkekrig må fungere for imperialistiske land, siden det ikke har vært noen revolusjon etter mønster av «oktoberveien»^[4]Med «oktoberveien» menes langvarig akkumulering av styrke, og deretter revolusjon gjennomført i form av væpnet opprør ledet av kommunistpartiet først og fremst i de store byene, etter … Continue reading, etter revolusjonene i 1917 i Russland. Eller ved at en forflater Maos teori om langvarig folkekrig til å kun innbefatte essensen av denne teorien (som beskrives som krig drevet av folket), og på den måten fjerner alt innhold fra teorien om langvarig folkekrig, slik at denne benevnelsen blir helt likt med begrepet «revolusjon» slik den brukes om revolusjoner etter mønster fra Russland 1917.

Revolusjonære Kommunister har skrevet et eget avsnitt om den påståtte universaliteten til teorien om langvarig folkekrig i artikkelen «Merknader til stiftelseserklæringen til den Internasjonale kommunistiske foreningen (IKF)«. Mange andre har også skrevet om hvorfor teorien om langvarig folkekrig ikke gjelder for imperialistiske land^[5]Se f.eks. Maoist Communist Union, «Langvarig folkekrig er ikke en universell strategi for revolusjon – Del 1«. Jeg vil derfor ikke gjenta argumentene for dette her, men heller oppfordre leserne til å lese disse tekstene.

2003-artikkelen til Ajith er analytisk og god, mens 2006 artikkelen er retorisk og mangler analyse av den konkrete virkeligheten. Det er ikke godt å si hva slags reell begrunnelse Ajith har for påstanden i 2006 om at teorien om folkekrig også gjelder for kapitalistiske og imperialistiske land. Det som iallefall er sikkert, er at artikkelen mangler en begrunnelse som gir dekning for påstanden. Ajith er fortsatt en aktiv marxistisk teoretiker med stor autoritet hos mange kommunister. Det hadde derfor vært nyttig om han kom med en oppklaring av hva han idag mener i dette spørsmålet og hvorfor han mener hva.