SV, NATO og sosialisme

image_pdfimage_print

Dette er en signert artikkel. Vi holder nettsidene våre åpne for kommunistisk debatt. Innlegget uttrykker ikke nødvendigvis et offisielt standpunkt fra Revolusjonære Kommunister (RK).

Av Sol Temayüllü.


Et naivt syn på NATO

SV sin forløper SF (Sosialistisk Folkeparti) ble dannet av NATO-motstandere som ble ekskludert fra DNA (Arbeiderpartiet). Nå foreslår SVs programkomité å fjerne hele eksistensgrunnlaget til partiet ved å droppe motstanden mot NATO. I stedet skal det stå: «Norge bør bruke sin posisjon til å gjøre NATO til en ren forsvarsallianse».

Å prøve å forvandle NATO til en forsvarsallianse, er som å prøve å gjøre tigeren til vegetarianer. Et håpløst prosjekt, og du blir selv spist i prosessen.

Er problemet med NATO at det er «slemme folk» som styrer i medlemslandene? Har NATO «valgt» å føre en aggressiv politikk? Er problemet med giljotinen at det er folk som misbruker den? Er imperialismen noe som stammer fra ondskapen i politikernes hjerter, eller er den et globalt system som oppstår fra økonomiske mekanismer?

Torgeir Fylkesnes er aktiv i å forsøke å dytte partiet til høyre. Snu-operasjonen i NATO-spørsmålet er en del av dette arbeidet. Han har selv sagt, i et intervju med Klassekampen, at «Nato [ikkje har] vorte betre. Det som har skjedd i kjølvatnet av krigen i Ukraina, er at vi ser framveksten av eit autoritært naboland». At dette skal være noe nytt og ekstraordinært, er en underlig påstand. Var det borgerlige diktaturet i Sovjetunionen under Krusjtsjov mindre autoritært, for eksempel i 1961 (da SF ble dannet)?

Spesielt denne sammenligningen med gamle SF burde gjøre det desto mer klart for oss at politiske partier ikke er rene uttrykk for abstrakte ideer og overbevisninger. De er konkrete strukturer; de består av personer som blir påvirket av både sine miljø, og strukturen som de operer i. Det er dermed ikke overraskende at partiene er preget av forandring i dialog med sine omgivelser. Måten partiet er organisert på har innvirkning på partiets politiske linje, uansett hvilke «idéer» det er basert på. SV er organisert for å vinne valg innenfor det borgerlige «demokratiet», ikke for å føre kamp mot selve det kapitalistiske systemet. Høyreglidning er den naturlige tendensen.

Igjen om sosialisme

Forslaget om å snu i NATO-spørsmålet er en del av arbeidet med det nye prinsipprogrammet. Men det er ikke bare NATO-standpunktet det meisles løs på — et annet forslag handler om hvordan sosialismen defineres. Klassekampen skriver: «Kva betyr sosialisme i 2022? SV-nestleiar Torgeir Knag Fylkesnes trur han har svaret – og det handlar ikkje om Karl Marx.» I intervjuet med Klassekampen sier Fylkesnes at de i programmet gjør et forsøk på å definere sosialisme på nytt:

«Vi er oppteken av at sosialisme ikkje er ein utopi, det er noko som det finst døme på i samfunnet vårt allereie. Sosialisme er ikkje noko som ligg der langt framme i tid som eit himmelrike, og så må vi leve i fortaping heilt til vi får den sosialistiske frelsa. Vi vil vekk frå denne teoretiske sosialismen, og til ein sosialisme som finst i kvardagen til folk» [1]https://klassekampen.no/utgave/2022-10-15/vil-ikkje-lenger-ut-av-nato?fbclid=IwAR28b7BFSc7LoksOLLCf7rwIvzcB_PdA9FP0QqfL86PIP1MZNBlx5EZh_ns

For den som er kjent med historien til reformismen, vet man at retorikken til Fylkesnes på ingen måte er ny. I den historiske utviklingen fra marxismen til sosialdemokrati har flere tatt til orde for å forlate «fremtidige mål». Eduard Bernstein, det moderne sosialdemokratiets far, uttrykte det slik: «bevegelsen er alt, målet er ingenting». Dette bygger også på en stråmann om hva marxismen faktisk innebærer. Marxismen er ikke en frelseslære med et utopisk fremtidsmål («himmelrike»), slik kritikerne framstiller det. Marx skriver allerede i Den tyske ideologi:

«Kommunismen er for oss ikke en tilstand som skal etableres, et ideal som virkeligheten [må] tilpasse seg. Vi kaller kommunismen den virkelige bevegelsen som avskaffer tingenes nåværende tilstand. Betingelsene for denne bevegelsen er et resultat av de premissene som nå eksisterer.»

Denne taktikken, å fremstille Marx som en idealist med vage planer om et utopisk fremtidssamfunn, for deretter å kritisere denne strå-Marxen med den samme kritikken som Marx stilte mot de utopiske sosialistene i sin egen tid, ville ha vært morsom om ikke den var så oppbrukt. Nå er det bare kjedelig og uoriginalt.

Reformistene spiller et magisk triks, hvor de bruker kritikk av utopismen for å innbille oss at valget står mellom å «leve i fortapelse helt til vi får den sosialistiske frelsen» eller å bare fokusere på små reformer som ikke endrer noe på lang sikt. Kommunismen er ikke et fremtidig, utopisk samfunn som er «designet» ut fra hva noen kloke hoder mener er best, men en bevegelse som svarer til motsigelsene i det eksisterende kapitalistiske samfunnet, som vi opplever allerede i dag. Derfor har kommunistene lagt lite vekt på konkrete framtidsplaner — vi er ikke utopister. Kommunistene har hatt mer fokus på hva et kommunistisk samfunn ikke vil inneholde – klasser, en stat, vareproduksjon – enn hva et kommunistisk samfunn skal inneholde. Dette er fordi kommunismen er noe som utvikler seg i virkeligheten, og ikke i hodene til spåmenn, etter hvert som arbeiderklassen tar skjebnen i sine egne hender.

Hvor langt kommer vi med reformisme?

Reformismens prosjekt har vært å kjempe til seg så mange rettigheter som mulig for arbeiderklassen, innenfor den nasjonale kapitalismens rammer. I de tre tiårene etter andre verdenskrig så reformismen ut til å oppnå gode resultater, men i dag er det ikke mulig å føre reformene videre. Grunnlaget for det historiske «klassekompromisset» forsvant på slutten av syttitallet, da profittratene i Vest-Europa sank.

Det eneste reformismen kan by på nå, er en håpløs kamp for å «forsvare velferdsstaten», på bekostning av undertrykte og utbyttede folk i resten av verden. Da er spørsmålet: Skal vi jobbe i jakten på nye imperialistiske prosjekter med håp om kanskje å finansiere velferdsstaten i noen år til i dette ustabile, uholdbare systemet basert på uendelig vekst og produksjon for profitt? Eller skal vi løse motsigelsene i det nåværende samfunnet (som vi opplever allerede i våre daglige liv ikke fungerer lenger) ved å bygge et nytt samfunn?

Vi håper at utviklingen til SV vil gjøre det klart for flere kamerater at SV ikke er et parti for sosialister. Vi oppfordrer disse kameratene til å vurdere revolusjonære alternativer.

One comment

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *