Vi publiserer her en uoffisiell oversettelse av en uttalelse fra Russlands Maoistiske Parti (RMP). Vi har ikke hatt anledning til å kontrollere oversettelsen mot den russiske originalversjonen (en engelsk oversettelse kan leses her). Kamerater som leser russisk og kunne tenke seg å bidra, bes ta kontakt med oss.
Teksten opprinnelig ble publisert for over en måned siden, og krigen har raskt utviklet seg videre siden den tid. Vestlige land, inkludert NATO-medlemmet Norge, bidrar med våpenstøtte til det ukrainske militæret; Russland har erklært at de har nådd sine umiddelbare mål i Ukraina, og at de nå vil fokusere den videre krigsinnsatsen på Donbass-området. Vi ber leseren være oppmerksom på disse utviklingene.
Vi har valgt å legge ut teksten med forbehold. For det første, fordi det er viktig for oss å ha en korrekt analyse av nabolandet vårt. For det andre, for å vise at den russiske holdningen til krigen ikke er én monolittisk blokk, men at det finnes kamerater som tar et konsekvent, anti-imperialistisk standpunkt, i motsetning til det revisjonistiske Russlands «Kommunistiske» Parti.
Teksten legges ut med opplysningsformål, og uttrykker ikke noe spesielt standpunkt fra vår side.
Redaksjonen for Maoisme.no
Russlands Maoistiske Parti (RMP): «Teser om krigen»
Opprinnelig publisert 3. mars 2022.
I den nåværende konflikten tar det russiske Maoistpartiet (RMP) en konsekvent antikrigs- og antiimperialistisk holdning mot krigshisserne på begge sider (NATO/EU og Russland), mot Russlands imperialistiske aggresjon i Ukraina (den beryktede «spesielle militære operasjonen» som ikke engang får kalles en krig) og mot borgerkrigen i Ukraina (mellom Ukraina og Donbass) i form av en «antiterroroperasjon» (ATO). Vår posisjon ble vedtatt etter en demokratisk debatt med flertallet mot én.
- Hvis anerkjennelsen av DPR og LPR av Russland hadde vært en ekte støttehandling overfor innbyggerne I Donbass, ville den ha funnet sted tilbake i 2014. Men åtte år med stillhet og likegyldighet, som beskytterne i dag anklager krigens motstandere for, var nettopp på grunn av russisk imperialisme, som brukte krigen i Donbass som et trumfkort for å legge press på Ukraina, som hadde falt ut av [Russlands innflytelsessfære]. Ordene om den russiske regjeringens påståtte støtte til den» nasjonale frigjøringsbevegelsen » i Øst-Ukraina er like falske som dens løfter om ikke å angripe nabolandene, ikke å øke pensjonsalderen, osv., og et regime som har som mål å ødelegge nasjoners rett til selvbestemmelse og drømmer om å gjenopplive det russiske imperiet, kan per definisjon ikke være en forsvarer av de undertrykte (Forresten, hva med anerkjennelsen av Kosovo, Transnistria og Artsakh?). Jo lenger blodsutgytelsen i Donbass fortsatte, jo mer praktisk var det for Putins regime å klandre sine naboer og forberede fullskala aggresjon i stedet for å finne en fredelig løsning i Øst-Ukraina.
- På åtte år har DPR og LPR forvandlet seg fra ekte folkerepublikker til marionetteregimer fullstendig dominert av russisk kapital, med et russisk-aktig politisk rom, bare i en mer radikal form, og med allmektige paramilitære grupper. Kreml ønsker ikke Kreml dem som frie demokratiske stater, men som «gråsoner.» Og deres «anerkjennelse» var en del av den spesielle operasjonen for å ta over hele Ukraina og gjøre [hele landet] til noe lignende.
- Tilsynelatende håper Kreml på en blitzkrieg som vil kulminere i etableringen av et marionettregime i Kiev. Imidlertid vil denne «denazifiserings» – operasjonen føre til en styrking av nasjonalistiske og anti-russiske følelser i det okkuperte landet, og gjøre det til en gjenklang av Jugoslavia på 1990-tallet. Det skal huskes at NATOs invasjon av Jugoslavia i 1999 også var «berettiget» av behovet for å styrte Milosevic-regimet, som hadde bombet Kosovo. De kalte det selv en «humanitær intervensjon.»
- Vestlig imperialisme, med sine sanksjoner mot Russland, nekter militær bistand til Ukraina til tross [deres] «politiske» støtte til Kiev, som tilsynelatende frykter aggressorens kjernefysiske status og [at] Putins uforutsigbare handlinger, hvis [Russland] blir dyttet opp i et hjørne på grunn av mer omfattende tiltak, kan føre til en åpen krig. Amerikansk imperialisme og spesielt EU vil sannsynligvis vedta en vent-og-se-tilnærming, og tvinge Kreml, som er under press av «myke» økonomiske sanksjoner, til å være imøtekommende på sine vilkår i det lange løp med hensyn til hydrokarbonhandelen. Det er mulig at forhandlingene i det lange løp vil begynne langs linjene av «gass til vår pris, i bytte mot Ukraina». I et slikt scenario vil Ukraina igjen bli et offer for samarbeid mellom imperialister.
- De på venstresiden som nå støtter russisk aggresjon, gjør en feil. De gjør den samme feilen som de som gledet seg over sivile dødsfall i det geopolitiske blodbadet I Donbass de siste årene. Det er mulig at hvis det nåværende eventyret lykkes, vil Putin og hans kapitalistisk-byråkratiske regime, som har erklært seg selv som den «sanne» avkommunifiseringen av Ukraina, ikke bare ødelegger statsdannelse og suverenitet i ett land, men også prøve å gjenopprette det Russiske Imperium 2.0 i andre «historiske» områder. Gitt dette, er det åpenbart at russisk imperialisme ikke er interessert i «avnazifisering», men i slaveri av folk. Hvordan dette vil se ut, kan sees i situasjonen til de arbeidende massene i Russland, hvor politivold, normalisering av tortur, demontering av gjenværende rettigheter og friheter, sensur, de facto ødeleggelse av de nasjonale republikkenes autonomi, pålegg av klerikalisme, diskriminerende arkaiske verdier som angrepet på feminisme, knusing av menneskerettighetsbevegelser og systemisk fiendtlighet mot innvandrere, sammen med det ekstreme høyre, er dagsordenen. Med andre ord, å tro at russland virkelig «avnazifiserer» Ukraina, er som å kaste ut djevelen med Beelzebub.
- Ekte kommunister i dag er de som konsekvent taler for demokratisk fred mellom Russland og Ukraina, i stedet for å være papegøyer for Kreml-imperialismen. Byggingen av en antikrigs-massebevegelse må bli et av hovedpunktene i aktivitetene til alle venstre- og progressive krefter for å fremme interessene til det arbeidende folket og de undertrykte folkene i Russland og Ukraina i kampen mot aggresjon, for å knuse despotiske ordninger og å bygge en ny verden uten kriger, kapitalister og undertrykkere. Men sosialsjåvinistiske støtte [til Kreml] i enhver form er et bidrag til forarmelsen av russerne, for under sanksjoner vil oligarkene sannsynligvis føre krig mot folket, demontere infrastrukturen og utvikle regimet sitt til en parallell til 70-tallets høyreorienterte latinamerikanske diktaturer med steinaldersk antikommunisme, tortur, kidnapping og drap av dissentere osv.