Proletariatet: Hva det er, og hva det ikke er

image_pdfimage_print

«Proletariatet: Hva det er, og hva det ikke er» er åpningsessayet i en firedelt serie: Spøkelset som ennå er på ferde. Serien ble opprinnelig publisert i Uprising i 2015 (et tidligere teoretisk organ fra Revolutionary Initiative), og er senere gjenutgitt i Kites Journal. Sistnevnte er et magasin for kommunistisk teori og analyse som ble startet i 2020 av Revolutionary Initiative (RI) i Canada og Organization of Communist Revolutionaries (OCR) i USA.

Hele serien finnes på engelsk på nettsidene til Revolutionary Initiative og hos Kites Journal.

Proletariatet: Hva det er, og hva det ikke er

Spøkelset som ennå er på ferde, del 1
Av Kenny Lake

Først, for å sette noen innvendinger til side…

Sett gjennom prismet av den postmodernistiske filosofien som er så populær blant småborgerskapet i dag, å forhøye proletariatet til en ledende rolle i veien mot menneskets frigjøring presenterer seg selv som å privilegere en bestemt kamp og en bestemt sosial formasjon over andre. Innvendinger er rikelige over det som ser ut som å plassere problemet om klasse og klasseundertrykkelse over spørsmål om «kjønn», «rase», osv. [1]Rase og kjønn er i anførselstegn fordi disse begrepene og måten de brukes på, er forstått som identitetskategorier heller enn som sosiale forhold av undertrykkelse – dvs. patriarkat, rasisme, … Continue reading. Men fra det kommunistiske perspektivet, plassere en revolusjonære klasse har aldri dreid seg om å prioritere en sosial gruppe, undertrykkelsesform, eller bestemt kamp over andre. Det som kommunister spør seg er hvilken sosial kraft kan danne veien i å radikalt endre all eksisterende undertrykkende produksjon og sosiale relasjoner. I dette ligger proletariatets betydning. Mens den postmodernistiske innvendingen vil forbli, la det være i form av opposisjon i enhver og all universalistisk prosjekt som vil tørre å endre dagens skrøpelig samfunn fra bunnen av, fordi kommunister har ingen side å heie for i den moralske konkurransen over hva slags undertrykkelsesform er viktigst [2]Selv om strategisk, trenger kommunister å foreta vurderinger av hvilke sosiale motsetninger som er mest definerende for et gitt samfunn, historisk og i nåtida, og ta beslutninger om hvor vi skal … Continue reading. I politikken går denne konkurransen aldri lengre enn hva den uavhengige produsenten aldri går forbi i sitt daglig liv – utveksling av varer på markedet for å fremme sin egen stilling i opposisjon til andre [3]Her låner jeg av Karl Marx, The Eighteenth Brumaire of Louis Bonaparte (New York: International Publishers, 1998), 50–51..

Proletariat, et fransk ord som betyr eiendomsløs, betegner ei unik klasse i den nyere menneskelige historie, i den forstand at formelt sett er denne klassen fri – det vil si at den ikke er underlagt tvangsarbeidet – likevel har den ikke noe annet valg enn å bli underkastet og utnyttet i et produksjonsforhold som er utenfor dens kontroll. Proletariatets formelle frihet og maktløshet i dette produksjonsforholdet er knyttet til en annen vesentlig betingelse for dets eksistens, dvs. fordrivelsen. Proletariatet er fordrevet av midlene for å skaffe seg inntekt, det vil si at det ikke har noen produksjonsmidler bortsett fra arbeidskraften sin. Derfor, selv om proletariatet ikke lenger er knyttet til jorda, eid av andre mennesker, eller på andre måter tvunget til å arbeide i en bestemt sosial stilling, er det samtidig forpliktet til å selge sin arbeidskraft – om noen er villige til å kjøpe den – fordi den mangler andre midler for å støtte seg selv. Ved å selge sin arbeidskraft inngår proletariatet i produksjonsforhold som involverer sosialisert produksjon på verdensnivå av alt som mennesker bruker og forbruker for deres eksistens og berikelse. Dette er fordi produksjonsmidlene som kapitalismen har frembrakt, bare kan tas i bruk på den måten, uavhengig av intensjonene eller ønskene av noen klasser eller individer. Selv om produksjonsprosessen er sosialisert, er den prisgitt privat akkumulering i stedet for å tjene menneskelige behov og samfunnets nytte. [4]For en tidlig og konsentrert fremstilling av hva proletariatet er som klasse, se Frederick Engels, Principles of Communism, i Karl Marx og Frederick Engels, Selected Works vol. 1 (Moskva: Progress … Continue reading

Det er disse vesentlige betingelsene – fordrivelse, sosialiserte produksjonsprosesser og formell frihet – som gjør proletariatet til en unik klasse i historien og som er i stand til å lede menneskeheten inn i en ny æra – kommunisme – nettopp fordi proletariatet bare kan frigjøre seg selv som en klasse gjennom fri forbindelse – det vil si å utøve kollektiv kontroll over de enorme produksjonsmidlene som samfunnet har frembrakt. Enhver som er vagt kjent med marxismen, skal nå innse at jeg har utelatt utbytting fra listen ovenfor. Utbytting av menneskelig arbeid er imidlertid ikke noe nytt for kapitalismen – bare formen den tar (lønnsarbeid) er. Selv om graden av utbyttingen som proletariatet står overfor, absolutt gjør den utsatt for motstand og åpen for radikal ideologi og politikk, er kommunistisk revolusjon motivert av og tar sikte på langt mer enn å rette opp urettferdigheten ved utbyttingen.

Mer enn bare kamp for godtgjørelsen av merverdien

Her er det nødvendig å kritisere det som nå er konvensjonell visdom for de fleste som på en eller annen måte anser seg selv som marxister. I opposisjon til den borgerlige politiske økonomien brukte Marx store anstrengelser på å bevise at rikdom, eller nærmere bestemt verdi, genereres av menneskelig arbeidskraft, og at lønnsarbeidere i det kapitalistiske samfunnet vanligvis bare ble betalt det som var nødvendig for deres livsopphold, mens hva de produserte utover verdien av deres livsopphold (merverdi) ble tilegnet av kapitalisten. Mye av det første bindet av Kapitalen er virkelig dedikert til å avsløre denne sannheten som den borgerlige økonomi fortsetter å benekte. Marx så imidlertid ikke på dette som et spørsmål om «urettferdighet», men som en utveksling av varer der lønnsarbeideren selger sine varer (arbeidskraften) til kapitalisten. Marx beskrev kampen mellom lønnsarbeidere og kapitalister slikt at mellom like rettigheter, er de mektigste som avgjør utfallet. [5]Karl Marx, Capital: A Critique of Political Economy Vol. 1 (New York: The Modern Library, 1906), 259

Mange såkalte marxister, som ikke har forstått Marx sin radikale kritikk av produksjonen og utveksling av varer, har begrenset proletariatets horisonter til en smal kamp om fordelingen av merverdi. For å nevne et nylig eksempel, snakker Zak Cope, i sin viktige analyse av imperialismens parasittisme, om «klassekamp som sådan, som hovedsakelig dreier seg om den utnyttede arbeiderklassens beholding eller ikke av merverdien den skaper». [6]Zak Cope, Divided World Divided Class: Global Political Economy and the Stratification of Labour Under Capitalism (Montreal: Kersplebedeb. 2012), 304. Selv om Copes arbeid er uvurderlig når det gjelder avsløring av hvordan «den tredje verden» sin arbeidskraft utnyttes – det vil si utbetaling av lønn under livsoppholdet – gir flertallet av befolkningen i imperialistiske nasjoner en privilegert livsstil, betrakter han «klassekampen» innefra grensene til borgerlig rett – det vil si individuelt eierskap av varer og rettferdig handel. Proletariatet er dermed begrenset til å kreve en bedre pris for salg av den eneste varen det besitter: arbeidskraften sin.

For kommunister er ikke klassekampens mål å oppnå bedre betingelser i bytte av varer, men å erstatte produksjonen og utvekslingen av varer. Dette betyr at alle tingene mennesker bruker for sine behov og berikelse, ikke lenger vil bli eid av enkeltpersoner som sin privat eiendom, og kjøpt på markedet av de som har pengemakten, men i stedet vil være fritt tilgjengelig og produsert og fordelt etter rasjonelle samfunnsplaner. Å fremme denne prosessen etter det revolusjonære maktovertakelsen innebærer ikke å bevege seg mot fordelingen av merverdi i henhold til individene som produserte den (selv om dette til en viss grad vil være nødvendig i de innledende stadiene av den sosialistiske overgangen til kommunisme), for det ville opprettholde samfunnet i en tilstand av vareutveksling. Snarere involverer denne prosessen fri og kollektiv fremskaffelse av livsoppholdsmidler og sosial tildeling av merverdi for menneskehetens sosiale behov og ønsker. Kort sagt, fra hver etter hans evner, til hver etter hans behov.[7]Utallige eksempler kan finnes i skriftene til Marx, Engels og Lenin som kritiserer det synet på klassekampen som at proletariatet som kjemper for godtgjørelsen av merverdien det skaper. Se f.eks. … Continue reading

Det er med dette målet i tankene at proletariatet er så avgjørende fordi det er den første klassen i menneskets historie som produserer ved å gå inn i kollektive prosesser som i dag ofte spenner over hele kloden. Dette er fordi produksjonsmidlene den arbeider med har en sosial karakter – de kan bare tas i bruk gjennom mange arbeidere sitt kollektivt arbeid. I motsetning til medlemmene av alle tidligere klasser, kan ikke proletarer tilegne seg en del av produksjonsmidlene de arbeider med og gjøre den delen til deres individuelle eiendom som de kan fremme sine individuelle posisjoner med. Dessuten er selve produktene proletariatet skaper et resultat av dets kollektive arbeid – som Engels uttrykte det, ingen proletar kan si «Jeg har laget det, dette er mitt produkt.» [8]Engels, Anti-Dühring (Peking: Foreign Languages Press, 1976), 346. Dette er det som skiller proletariatet fra småborgerskapet. Sistnevntes ambisjoner er alltid knyttet til dets posisjon som individuelle vareprodusenter med eierskap til produksjonsmidler (eller profesjonelle som har mottatt en utdanning som gjør dem i stand til å tilby spesialisert, dyktig arbeidskraft) som fremmer sin posisjon gjennom å selge varene de produserer (eller den spesialiserte arbeidskraften de leverer) på markedet. Å forstå proletariatets klasseposisjon i forhold til dagens samfunnets sosiale produksjonsmidler peker på den revolusjonære samfunnsforvandlingen proletariatet lede, som er noe langt mer enn belønningen av merverdien som individuelle proletarer produserer med sitt arbeid.

Skille mellom Uttrykk av og Essens

At proletariatet inngår inn i kollektive arbeidsprosesser, men at fruktene av sitt arbeid utover det som det behøver for sitt eget livsopphold, er tilegnet for en stor del av borgerskapet, peker på den grunnleggende motsetningen i det kapitalistiske samfunnet: mellom sosialisert produksjon og privat tilegning. Imidlertid er borgerskapets utbytting av proletariatet i produksjonsprosessen bare ett uttrykk eller form av denne grunnleggende motsetningen. Det er til stor skade for den revolusjonære kampen at utbytting altfor ofte har blitt behandlet som identisk til denne grunnleggende motsigelsen, eller som hovedformen den tar.

Når vi går tilbake til Marx og Engels, finner vi at kapitalismens grunnleggende motsigelse inntar en rekke former, og akkumuleringen av kapital beveger seg gjennom flere ulike prosesser. Hvis vi reduserer disse formene og prosessene ned til spørsmålet om utbytting, klarer vi ikke å forstå kapitalismens dynamikk slik de manifesterer seg i verden rundt oss, går glipp av potensielle veier for å forberede og organisere proletariatet og deres allierte for maktovertakelsen, og strekker ikke til når det gjelder å forstå de radikale mål for den kommunistiske revolusjonen. Engels sin diskusjon i Anti-Dühring angående formene som kapitalismens grunnleggende motsigelse inntar og beveger seg i er lærerike for å forstå dette. [9]Engels’ ordvalg er likeledes lærerik. Han omtalte på en konsekvent måte den grunnleggende motsigelsen som manifesteres i, reproduseres i, eller gir opphav til de ulike former og antagonismer den … Continue reading

For det første, ved å forklare antogonismen mellom proletariatet og borgerskapet, vektla Engels «produsentens atskillelse fra produksjonsmidlene» heller enn spørsmålet om utbytting, og behandler sistnevnte som en følge av førstnevnte. Med andre ord, «arbeiderens fordømmelse av det evige lønnsarbeidet» – utnyttelsen – er bare mulig som en konsekvens av å være fratatt eiendomsretten over produksjonsmidlene. [10]Engels, Anti-Dühring, 368. Dermed er frarøving det som definerer hva som utgjør proletariatet som klasse og er avgjørende for å forstå hvem som er en del av denne klassen i et gitt historisk moment.

For det andre får «motsigelsen mellom sosial organisering i den enkelte fabrikken og sosialt anarki i produksjonen i sin helhet» økende betydning etter hvert som den kapitalistiske produksjonsmåten utvikler seg. [11]Ibid., 368. Vi kan utvide «individuell fabrikk» til enkeltbedrifter av ulike typer og størrelser. Engels demonstrerte her at den kapitalistiske produksjonen tvinger den enkelte eier å ha den mest effektive, og dermed lønnsomme organiseringen av produksjonen. Samtidig umuliggjør utvekslingen på varemarkedet, tross all borgerlig tilbedelse av tilbud og etterspørsel, en rasjonell sosial planlegging av produksjonen. [12]For en utmerket diskusjon av realitetene til, og de borgerlige fantasier om tilbud og etterspørsel, se Marx, Capital: A Critique of Political Economy vol. 3 (New York: Penguin Books, 1991), 287–96. Ifølge Engels: «ingen vet hvor mye av varen han produserer kommer inn på markedet eller hvor mye vil bli etterspurt, ingen vet om hans individuelle produkt vil dekke et reelt behov, om han vil dekke produksjonskostnadene. ” [13]Engels, Anti-Dühring, 350. Derfor, heller enn gjensidige menneskelige behov og forbedring, styres produksjonen av kapitalistens gjetning om hva som vil være mest lønnsomt. Følgelig konfronterer proletariatet og massene som helhet ikke bare deres utnyttelse i arbeidsprosessen, men alle de utallige konsekvensene av dette sosiale produksjonsanarkiet, som miljøødeleggelser, tvangsmigrasjoner, og sløsing av arbeidskraft for å produsere varer som ikke kan selges lønnsomt. (Tenk for eksempel på den siste boomen i boligbyggingen etterfulgt av boligkrisen som på den ene siden skapte nyoppførte tomme boliger, og på den andre, hjemløse mennesker.)

Imidlertid er proletariatet i den unike posisjonen å kunne herske over sosial produksjon i stedet for å la sosialt anarki herske. Som Engels uttrykte det, «ethvert samfunn basert på vareproduksjon har den særegenheten at produsentene i det har mistet kontroll over sine egne sosiale relasjoner.» [14]Ibid., 349–50. Men med utviklingen av sosialiserte produksjonsmidler, «så snart deres natur er forstått, kan de bli forvandlet fra demoniske herrer til villige tjenere i hendene til produsentene som arbeider forent.» [15]Ibid., 361. På denne måten går de revolusjonære målene til proletariatet som klasse, langt utover retting av det som er feil med utbyttingen. Dette fordi proletarer, som kollektive produsenter, kan plassere de enorme produksjonsmidlene de menneskelige samfunn har frembrakt, under sosial kontroll og for de sosiale behov og goder. Dessuten, takke den sosiale planleggingen, kan produksjonen utføres på en måte som ikke lenger ødelegger miljøet men i stedet begynner å reparere de skadene som er gjort.

Proletariatet er den første klassen i menneskets historie som produserer ved å gå inn i kollektive prosesser som i dag ofte spenner over hele kloden. Denne globaliseringen av produksjon og utveksling nødvendiggjør verdensomspennende frakt og logistikk, som man kan se fra dette skipsverftet i Xiamen, Kina.

Å løse dette sosiale produksjonsanarkiet gjennom rasjonell sosial planlegging er noe som bare proletariatet som klasse kan gjennomføre. Dette er fordi individuelle vareprodusenter, uansett hvor velmenende de måtte være og selv om de ikke utnytter andres arbeid, forholder seg til samfunnet ut fra sitt individuelt aktivitet og fremgang. Videre, i og med at de må selge varene som resultat av deres individuelt aktivitet, er de underkastet markedet og dets behov for profitt, heller enn å tjene de menneskelige behov. Det borgerlige idealet om individuell autonomi, som dessverre er det ledende prinsippet for de fleste opposisjonsbevegelser i dag, dukket opp i forhold til opphøyelsen av den individuelle vareprodusenten som den ideelle tilstanden for menneskeheten. [16]For en grundig kritikk av det borgerlige idealet om individuell autonomi når det gjelder både vareproduksjon og vareutveksling, og konseptet og praksisen med demokrati, se Bob Avakian, Democracy: … Continue reading Men autonome individer – dvs. individuelle vareprodusenter – når de møtes i markedet kan de aldri foreta en kollektiv vurdering av menneskehetens behov og mobilisere samfunnets produktive krefter for å møte disse behovene. Hvordan kan da slummeomroder der én milliard mennesker lever i i dag erstattes med bolig egnet for mennesker, hvordan kan miljøet repareres, og hvordan kan epidemiske sykdommer kureres uten sosial planlegging i massiv skala? Selv dagens populære syndikalistiske strategiene, som utvider idealet om individuell autonomi til fabrikken, bedriften eller lokaliteten, vil ikke være i stand til å løse disse problemene. Dette fordi disse strategienes tilnærming til virkeligheten skjer fra vinkelen til deres produktive bedrift eller lokalitet, og dermed må de fortsatt inngå vareutveksling i produksjonens sosiale anarki.

En tredje antagonisme som oppstår i kapitalismens grunnleggende motsetning (som Engels vektla), er «her, overflod av produksjonsmidler og produkter – der, overflod av arbeidere uten sysselsetting og livsoppholdssmidler». Denne motsetningen oppstår gjennom en prosess der den «ubegrensede utvidelsen av produksjonen» er basert på «perfeksjonering av maskineri, som hver enkelt produsent må nødvendigvis konkurrere for, og som tilsvarer en stadig økende fordrivelse av arbeidere: den industrielle reservehæren.” [17]Engels, Anti-Dühring, 368. Den urbane ødemarken som er dagens Detroit er et typisk eksempel på hvordan perfeksjonering av maskiner ikke resulterer i sosial berikelse, men i arbeidsledighet og desperat fattigdom. Med fremveksten av robotiseringen i bilproduksjon og organiseringen av et globalt samlebånd, vitner Detroit, tidligere et senter for bilproduksjon, en kraftig økning i arbeidsledigheten og med den økonomiske ødeleggelsen av dem som hadde regnet med en stabil jobb i bilindustrien.

Den uhyrligheten av finanskapital kjent som New York-børsen, et ekstremt uttrykk for det sosiale anarkiet i kapitalistisk produksjon.

Den industrielle reservehærens eksistens – arbeidsløse proletarer – demonstrerer at drivkraften til kapitalakkumulering ikke bare (eller hovedsakelig) er utbytting, selv om utbytting skaper merverdien og med dette kapitalen og rikdommen til borgerskapet. Som Marx sa, «det er nådd et punkt hvor utvikling av produktiviteten av det sosiale arbeidet blir den kraftigste akkumuleringsarmen.»[18]Marx, Capital vol. I, 681. Med andre ord, fremskrittene innen teknologi, inkludert i organiseringen av produksjonen (så feiret av borgerskapet) er viktigere for kapitalakkumuleringen enn utnyttelsesgraden av arbeidskraften. At kapitalismen ikke bare utnytter mennesker, men også sløser bort menneskelig potensial ved å etterlate, som en konsekvens av de teknologiske fremskrittet, så mange mennesker som ikke kan produktivt bidra til samfunnet (og som dermed forblir uten livsoppholdsmidler), er en annen slående indikasjon av denne produksjonsmåtens fallit.

Dessuten signaliserer det at det å definere proletariatet på grunn av dets utbytting i arbeidsprosessen er fullstendig utilstrekkelig, og begrepet «arbeiderklasse» bør ikke lenger sidestilles med «proletariat». Faktum er at mange proletarer ikke arbeider til enhver tid, og selv når de arbeider, er deres arbeidsforhold ustabile og de er utsatt for oppsigelse på grunn av teknologiske fremskritt og en rekke andre faktorer. I første bindet av Kapitalen skildrer Marx klart hvordan proletariatet i England i 1800-tallet ikke var i stabile, godt betalte jobber med forsikringsytelser, betydelige summer på sparekontoer og boligeierskap. Likevel er dette hvordan såkalt marxistisk analyse konseptualiserer «arbeiderklassen», og på grunn av imperialismens parasittisme er det faktisk et stort segment av befolkningen i imperialistiske nasjoner som lever i denne tilstanden.

Dermed defineres proletariatet ikke bare som dem som borgerskapet kan utnytte som lønnsarbeidere, men også som dem som borgerskapet ikke har bruk for. Utstøtingen av proletarer i den industrielle reservehæren kommer i tillegg til utbyttingen, og de som er utsatt for det kan av kommunister anses å ha et høyere revolusjonært potensial.

Så langt har vi behandlet proletariatet, for det meste, ikke som virkelige mennesker i den virkelige verden, men som en teoretisk abstraksjon. Dette er nødvendig hvis vi skal gå utover de umiddelbare konfliktene mellom grupper av mennesker og deres undertrykkere og forstå proletariatets betydning i en omfattende revolusjonering av samfunnet. Av denne grunn var det filosofen Marx som oppdaget den historiske betydningen av proletariatet og pekte på den radikale forvandlingen av samfunnet det kunne føre til. Marx gjorde det ved å anvende materialistisk filosofi, og abstraherte derved fra virkeligheten de teoretiske postulatene han kom frem til. Men selv med en konsekvent materialistisk tilnærming, vil teoretiske abstraksjoner alltid være ideelle tilstander som aldri samsvarer med virkeligheten slik den er. [19]Dette kan sees på hvordan gjennom hele Kapitalen, selv mens Marx hentet eksempler fra den virkelige verden og fra historiske prosesser, gjorde han alltid nødvendige reduksjoner for å demonstrere … Continue reading Det vil alltid være et mellomrom mellom slike teoretiske abstraksjoner og virkelighetene de forsøker å forklare. Dette er greit så lenge vi kontinuerlig krysser mellomrommet, går frem og tilbake mellom våre teoretiske abstraksjoner og de praktiske manifesteringer av dem i den virkelige verden, og mens vi gjør det, korrigerer våre teoretiske abstraksjoner med den praktiske kunnskapen vi får og forvandler den virkelige verden gjennom subjektive handlinger styrt av våre teoretiske abstraksjoner. Oppgaven til dette essayet er å bevege oss fra proletariatet som en teoretisk abstraksjon, slik det har blitt belyst ovenfor, til proletariatet som virkelige mennesker som skal forberedes og organiseres, av kommunister, for revolusjon og den sosialistiske overgangen til kommunismen.

For å utføre denne oppgaven er det avgjørende å behandle formene eller motsigelsene som oppstår fra kapitalismens grunnleggende motsetning, ikke som faste objekter men som prosesser. [20]David Harvey skriver at han «i økende grad ser på Marx som en mesterlig eksponent for en prosessbasert filosofi i stedet for en ren utøver (riktignok «med føttene opp på bakken») av Hegels … Continue reading Proletariatet er således ikke en statisk gruppe, men en klasse hvor medlemmer endres over tid og hvor deres sosiale enhet – stedene de bor og arbeider (eller ikke) og deres kulturelle liv – endres med kapitalismens evige revolusjonering. Argumentet til dette essayet er at kapitalismen er i prosess med å frarøve, inkludert å kaste mennesker inn i arbeidskraftens reservehær, og gjennom de flyktige effektene av det sosiale anarkiet i kapitalistisk produksjon, at massene av mennesker som er mest mottakelige for målene og det umiddelbare behovet for kommunistisk revolusjon kan bli funnet. Når vi derfor forsøker å finne en sosial base for revolusjonen, må vi se til de sosiale grupper som gjennomgår proletariseringen, med de radikale endringene dette medfører både i deres levemåter og til og med i deres geografiske plassering; de som er mest frarøvet, inkludert i deres evne til å selge sin arbeidskraft; Og de som møter kapitalakkumulasjonens mest brutale og opprykkende bevegelser[21]I den orginale teksten står det «and those confronting the most brutal and dislocating motions of capital accumulation». Vi finner ikke noe godt norsk begrep for «dislocate» … Continue reading. Sistenevnte er kanskje ikke teknisk sett proletarer, men er likevel satt i bevegelse mot kapitalens anarkistiske handlinger.

I senere deler av dette essayet vil denne tesen bli taklet med å: undersøke de endringer i det kapitalistisk-imperialistiske systemet de siste tiårene (del II); med å trekke lærdom fra erfaringene fra maoistledede folkekriger siden 1980-tallet (del III), og til slutt med en klasseanalyse av de delene av proletariatet i det moderne USA som er det mest sannsynlige grunnlaget for kommunistisk organisasjon og revolusjonær kamp (del IV). Men før vi kan gå videre, må vi svare på enda en potensiell innvending mot denne oppgaven.

Ikke fra konsentrat

Hvis kapitalismens grunnleggende motsigelse er mellom sosialisert produksjon og privat tilegning, er det derfor ikke logisk at de proletarene som arbeider i de høyest sosialiserte arbeidsprosessene vil være de mest potensielt revolusjonære? Utvilsomt kan en rekke sitater fra Marx og Lenin gis til å svare bekreftende. [22]For eksempel refererte Lenin til det lille antallet proletarer i stormaskinindustrien som «grunnlaget» som «legemliggjør kvintessensen av de moderne sosiale relasjoner, og … Continue reading Men dette spørsmålet kan besvares benektende på en teoretisk, historisk og praktisk grunnlag.

I Europa på 1800-tallet, da kapitalismen bare så vidt var i ferd med å modnes og bli dominerende over de tidligere produksjonsmåtene den hadde oppstått ifra, var store, maskindrevne fabrikker med sosialiserte arbeidsprosesser et relativt nytt fenomen, og de som arbeidet i dem levde sort sett i fattige og ustabile forhold. Disse fabrikkene og proletarene som ble utnyttet i dem, viste på en formell måte den mer generelle tilstanden av sosialisert produksjon som kapitalismen ville fortsette å påtvinge verdensøkonomien som helhet. De var bare et mikrokosmos og konsentrert uttrykk for denne allmenntilstanden. Hvis vi forstår forskjellen mellom formene en motsigelse tar og essensen av den motsigelsen, trenger vi ikke vektlegge den mest umiddelbart håndgripelige formen som motsigelsen manifesterer seg i. I dette tilfellet ville det betrakte de produktive krefter snevert – og ikke samfunnets samtlige produktivkrefter, men de som tilhører en bestemt gruppe produsenter – som direkte bestemmende bevisstheten og aktiviteten.

Jeg ville hevde at den generelle tilstanden av den sosialiserte produksjonen er av langt større betydning enn sine mest konsentrerte former, både når det gjelder den generelle forstanden av samfunnets virkning og klassesammensetningen. Dessuten, hvilke av de aspekter av den generelle tilstanden som kommer til syne – både som en konsekvens av kapitalakkumuleringsprosessen og som mest betydningsfulle for den revolusjonære kampen – er betinget av spesielle historiske øyeblikk.

I denne forbindelsen er det lærerikt å minne om at Lenin konseptualiserte utviklingen av sosialisert arbeid under kapitalismen som en rekke prosesser, heller enn som fremveksten av én entydig sosial enhet av arbeidere i store, maskindrevne fabrikker. Disse prosessene var sentrerte på:

  • Ødeleggelse av små økonomiske enheter og sammenslåingen av lokale markeder i «et enormt nasjonalt (og deretter verdens-) marked», hvor «produksjon for en selv omdannes til produksjon for hele samfunnet».
  • Erstatning av «den tidligere spredte produksjonen med en enestående konsentrasjon både innen jordbruk og industri.»
  • Eliminering av «de formene av personlig avhengighet som utgjorde en umistelig del av tidligere økonomisystemer» til fordel for formelt fritt lønnsarbeid.
  • Opprettelse av «folkemobilitet, noe som ikke krevdes av tidligere sosioøkonomiske systemer, der det ville vært umulig i noe stor skala.»
  • Reduksjon av «andelen av befolkningen opptatt med jordbruk» og økning i «antallet [og, kan vi legge til, størrelsen] av store industrisentre.»
  • Økning i «befolkningens behov for forening» samtidig som splitting «av hele samfunnet i store grupper av personer som inntar ulike posisjoner i produksjonen» og «en enorm drivkraft i organisering innenfor hver slik gruppe».
  • «En endring i befolkningens mentalitet» basert på ovennevnte endringer i samfunnets natur. [23]Lenin, The Development of Capitalism in Russia, 604–5.

I tillegg til å gi et rammeverk av sosialisert arbeid som et sett av prosesser snarere enn som en fast sosial formasjon, kan Lenins oppfatning også brukes i dagens omstendigheter for å forstå hvilke av disse prosessene er mest definerende for samfunnet, og hvem som utgjør proletariatet. Inkludert i denne oppfatningen er «folkemobiliteten», og derfor er migrasjon en slik prosess som har kommet i forgrunnen de siste tiårene med den drastiske økningen i arbeidskraftmobilitet over hele kloden. De massive bevegelsene av mennesker på jakt etter arbeid hvor som helst (under produksjonens sosiale anarki) kapitalen har behov for arbeidskraft, utgjør en sentral prosess for proletarisering i dag og en avgjørende form for sosialisering av arbeid. Det gjør proletariatet, ikke bare teoretisk, men også praktisk med sitt levevilkår, til en internasjonal klasse.

Innvandrere fra Mellom-Amerika stapper seg på et tog med kallenavnet «The Beast» for å kjøre alt fra en uke til flere måneder gjennom Mexico til den amerikanske grensen.

En annen indikasjon av den generelle tilstanden av den sosialiserte produksjonen er de mange menneskene som jobber selvstendig, men som vedheng til større produksjonsprosesser. Som Lenin skrev, «under produksjon, side om side med massen av avhengige arbeidere, fins det alltid et mer eller mindre betydelig antall kvasi-uavhengige produsenter.» [24]Ibid., 440. Se også 434, 444–45, 539 og 541. Marxs beskrivelse, i Kapitalen vol. 1, 603–5, av akkordlønn som et middel for særlig grov utnyttelse, er også relevant. I de imperialistiske citadellene, en daglig påminnelse om at vi lever i fortiden, er å se en sytti år gammel innvandrerkvinne som roter i søpla etter plastflasker og aluminiumsbokser for å tjene inn noen småpenger, derved skrape ut en desperat og arbeidskrevende tilværelse samtidig som hun forsyner gjenvinningsanlegg med en billig måte å skaffe råvarer. I de undertrykte nasjonene multipliseres dette synet med for eksempel de tusenvis av slumbeboere i indiske byer som jobber, om leting i skitten kan kalles arbeid, som filleplukkere. At slike vedheng av produksjon i mange tilfeller ikke lenger produserer gjenstander som skal monteres til ferdige produkter i fabrikker, men i stedet leter etter restprodukter i søppelet for at de skal gjenbrukes i produksjonen, er ytterliger bevis på kapitalismens enda mer intensiverte sløsing av folkets produktive potensialet. Selv om disse menneskelige vedhengene ofte arbeider på en uavhengig måte, er de likevel knyttet til og er en del av den sosialiserte produksjonen, og, særlig på grunn av deres desperate livsbetingelser, utgjør de en viktig del av proletariatet.

Et vedheng av gjenvinningsindustrien.

I Del II skal vi utforske videre disse og andre prosesser om det sosialiserte arbeideidet som står i spissen for den globale kapitalismen i dag, slik at vi kan fokusere på det som er proletariatets nøkkelgrupper. Men vi må likevel huske på at med kapitalismens forvandling, mot slutten av 1800-tallet, i imperialisme – forstått som et sosioøkonomisk system som i dag omfatter hele planeten [25]Lenin, i sin typiske ubehag med å gi faste definisjoner, beskrev imperialisme som «kapitalisme på det utviklingsstadiet hvor dominansen av monopoler og finanskapitalen er etablert; hvor … Continue reading – er sosialisert produksjon sitt makronivå langt viktigere i å forme revolusjonære muligheter. Lenin beskrev kapitalismens imperialistiske stadium som at den leder «rett til den mest omfattende sosialiseringen av produksjonen» der selv «prosessen med teknisk oppfinnelse og oppnåelse blir sosialisert». [26]Lenin, Imperialism, 649. Dermed kan vi si at grunnlaget eksisterer – både på global skala og i hvert ledd av kjeden i det imperialistiske systemet – for proletariatet og dets allierte å overta makten og for å begynne den sosialistiske overgangen til kommunisme, selv om i et viss ledd i kjeden er nivået av produktivkrefter og proletarer i sosialisert arbeid, langt lavere enn det generelle nivået av systemet i sitt helhet. Jeg mener at ideen om at under kapitalismen-imperialismen kan det begynnes med proletarisk revolusjon bare når det er nådd et viss nivå i den sosialiserte produksjonen, og med et tilsvarende antall proletarer av den idealle typen, var lagt til hvile med en isøks i Mexico by for mange år siden. [27]Foruten at Mao Zedong og den kinesiske revolusjonen har bevist at denne ideen er feil i teorien og i praksis, er et slikt synspunkt desto mer absurd for tiden selv for de som sidestiller … Continue reading

Et ytterligere problem oppstår med fetisjisering av mikronivået av den høysosialiserte produksjonen når vi tar i betraktning den posisjonen mange arbeidere inntar i dette mikronivået, innenfor det imperialistiske systemet i sin helhet. Faktum er at mange av de som arbeider i de mest sosialiserte arbeidsprosessene med de mest avanserte produktivkreftene har, i løpet av det siste århundre eller mer, i økende grad blitt en del av det Lenin identifiserte som arbeideraristokratiet. Disse er arbeidere i de imperialistiske landene som mottar superlønninger (det vil si lønn som overstiger verdien disse arbeiderne produserte) basert på superprofittene trukket ut fra de undertrykte nasjonene gjennom superutnyttelsen (å betale lønnsarbeidere under livsoppholdsnivå) så vel som tyveri av ressurser. [28]For en analyse, som inkluderer empirisk data, om hvordan arbeideraristokratiet har blitt konstituert som imperialismens viktigste sosiale støtten, se Cope, Divided World Divided Class. Cope har helt … Continue reading Dette arbeideraristokratiet, som tallmessig utgjør en betydelig del av befolkningen, har stabile, godt betalte jobber med pensjons- og helseordninger, ofte eier egen bolig, biler og tallrike pyntegjenstander som imperialismens parasitisme gir dem. Det følger at, langt fra å være eller opptre som en fordrevet, utnyttet klasse, har den vært en entusiastisk juniorpartner for borgerskapet, inkludert i sin støtte til imperialistiske angrepskriger. Som klasse er det en imponerende tilbakevisning av forestillingen om at å arbeide med avanserte produktivkrefter i høyt sosialiserte arbeidsprosesser, resulterer i revolusjonær klassebevissthet.

Hvor skal vi da lete i imperialistiske land for å finne et ekte proletariat? Lenins svar var å gå «lavere og dypere, til de virkelige massene», [29]Lenin, Imperialism and the Split in Socialism, i Collected Works vol. 23 (Moscow, Progress Publishers, 1977), 120. og dette har generelt blitt oppfattet å bety de skiktene som i sine livstilstand, på grunn av ustabil sysselsetting, fattigdom og mangel av eiendom, viser at de ikke har noe å miste enn sine lenker. Selv om dette utvilsomt er en del av svaret, er det ikke tilstrekkelig når det gjelder å forstå bevegelsesformene – snarere enn den stedlige posisjonen antydet av «lavere og dypere» – som iverksetter fraflytting, proletariserer og fjerner fra sysselsetting økende deler av mennesker. For å si det med maoistiske begrep, hvis virkeligheten består av materie i bevegelse, er bevegelse hovedaspektet.

Den russiske revolusjonen er lærerikt i denne forbindelse. Ikke minst en talsmann for deterministiske oppfatninger om produktivkreftene i den revolusjonære prosessen, som Leon Trotsky, skrev:

I samsvar med denne generelle utviklingen av landet, var reservoaret som den russiske arbeiderklassen dannet seg fra, ikke håndverkslauget, men jordbruket, ikke byen, men landet. Dessuten oppsto ikke proletariatet i Russland gradvis gjennom tidene, bærende med seg fortidens byrder som i England, men i sprang som innebar skarpe endringer i miljøet, bånd, relasjoner og et skarpt brudd med fortiden. Det er nettopp dette faktum – kombinert med tsarismens konsentrerte undertrykkelse – som gjorde de russiske arbeiderne innbydende for de mest dristige konklusjonene av revolusjonær tanke – akkurat som de tilbakestående industriene var innbydende til det siste ordet i kapitalistisk organisering.

Det russiske proletariatet gjentok gang på gang den korte historien av sin opprinnelse. Mens i metallindustrien, spesielt i Petrograd, ble det dannet et lag av arvelige proletarer, i Ural var den rådende typen, etter å hadde fullstendig brutt med landet, halv proletar, halv bonde. En årlig tilstrømning av friske arbeidsstyrker fra landet i alle industridistriktene fortsatte å fornye båndene til proletariatet med dets grunnleggende sosiale reservoar. [30]Leon Trotsky, The History of the Russian Revolution (Ann Arbor: University of Michigan Press, 1967), 11.

Ifølge denne beretningen var det den pågående prosessen med proletarisering og forgjengelighet mellom by- og landliv – i motsetning til å sette seg i en permanent posisjon som lønnsarbeidere – som gjorde det russiske proletariatet mer mottagelig, ideologisk og praktisk, for kommunistisk revolusjon. [31]I Class, Race, and Labor: Working-Class Consciousness in Detroit (New York: Oxford University Press, 1968), John C. Leggett identifiserer lignende prosesser blant proletarer i Detroit. Spesielt … Continue reading Mange historiske beretninger har fremhevet den større grad av utbytting av arbeidskraft og en høyere andel arbeidere i store fabrikker i Russland, sammenlignet med Vest-Europa, som avgjørende faktorer for proletariatets beredskap for revolusjon. Utvilsomt spilte disse også en viktig rolle, selv om likevel sekundær vil jeg hevde. Trotskij uttrykte at «gigantbedriftene, de med over 1000 arbeidere, sysselsatte i USA 17,8 prosent av arbeiderne og i Russland 41,8 prosent!» [32]I Class, Race, and Labor: Working-Class Consciousness in Detroit (New York: Oxford University Press, 1968), John C. Leggett identifiserer lignende prosesser blant proletarer i Detroit. Spesielt … Continue reading

Slik entusiasme for konsentrasjon av et stort antall proletarer i et enkelt produksjonsrom er fortjent i den grad den gir kommunister en praktisk mulighet til å nå og organisere mange med en enkelt innsats, binder disse proletarene sammen gjennom felles og direkte erfaring med utbyttingen, og legger til rette for kommunikasjon og kollektiv kamp mellom dem. Men å fetisjere bindingen av den daglige erfaringen med utbytting og kollektiv kamp som å automatisk tyde til klassebevissthet, ville bety å begrense målene for kommunistisk revolusjon til den umiddelbare kampen av disse bestemte proletarene. Som Lenin gjorde klart i Hva skal gjøres?, krever proletarisk klassebevissthet en allsidig forståelse av forholdet mellom alle de ulike klassene i samfunnet og et revolusjonært mål som går utover produksjon og utveksling av varer.

Dessuten er store industrifabrikker og gruver langt fra de eneste steder med høy konsentrasjon av proletarer som deler felles erfaringer med undertrykkelse og med potensial for kollektiv kamp. Boligprosjekter, fengsler, slumområdene som har oppslukt byene i de undertrykte nasjonene, og eksportbehandlingssoner skiller seg ut for å også innta disse funksjoner. Spørsmålet for kommunister er imidlertid ikke bare de umiddelbare mulighetene for kollektiv kamp, men enda viktigere hvordan proletarer som lever i slike forhold potensielt lettere kan forstå behovet for kommunistisk revolusjon, og organiseres for å gjennomføre den.

I denne sammenhengen det som er mest avgjørende å forstå om «forhold», er at i kapitalismen alltid endrer seg. Som David Harvey sier, «drevet av akkumulasjonsmotoren for akkumuleringens skyld og drevet av utnyttelsen av arbeidskraften, utgjør den [kapitalen] en permanent revolusjonær kraft som for alltid omformer verden vi lever i.» [33]Harvey, The Limits to Capital, 156. Uansett hvor mye anarkistisk og evigvarende kapitalismens dynamiske transformasjoner er, betyr dette ikke at det er umulig å finne fotfester for å bringe frem en sosial base for revolusjon. Tvert imot: det er nettopp denne evige omformingen av verden på måter som driver massevis av mennesker inn i antagonistisk konflikt med kapitalen og oppretter nye grupper av proletærer, som skaper potensielle fotfester. [34]Dette står i motsetning til postmodernistiske forestillinger som, i kapitalismens evige selvrevolusjonering, bare ser en fragmentert sosial virkelighet og en makt til hegemonisk kooptasjon som er … Continue reading Men siden forholdene er alltid i endring, må kommunister gjennomføre det analytiske arbeidet som er nødvendig for å finne ut hvor de skal bygge en organisert pol under skiftende forhold. For det formålet vil vi i Del II vende oss til en oversikt over transformasjoner i det kapitalistisk-imperialistiske systemet i de siste tiårene, med spesiell fokus til kapitalens bevegelser når det gjelder klassedannelse og skapelse og intensivering av de sosiale motsigelser.

Noter

Noter
1 Rase og kjønn er i anførselstegn fordi disse begrepene og måten de brukes på, er forstått som identitetskategorier heller enn som sosiale forhold av undertrykkelse – dvs. patriarkat, rasisme, hvit overlegenhet og undertrykkelse av nasjoner. For en kritikk av «rase» som konsept, se Karen E. Fields og Barbara J. Fields, Racecraft: The Soul of Inequality in American Life (New York: Verso, 2014).
2 Selv om strategisk, trenger kommunister å foreta vurderinger av hvilke sosiale motsetninger som er mest definerende for et gitt samfunn, historisk og i nåtida, og ta beslutninger om hvor vi skal fokusere innsatsen på en slik måte som mest vil bidra til den revolusjonære kampen.
3 Her låner jeg av Karl Marx, The Eighteenth Brumaire of Louis Bonaparte (New York: International Publishers, 1998), 50–51.
4 For en tidlig og konsentrert fremstilling av hva proletariatet er som klasse, se Frederick Engels, Principles of Communism, i Karl Marx og Frederick Engels, Selected Works vol. 1 (Moskva: Progress Publishers, 1973), 81–85.
5 Karl Marx, Capital: A Critique of Political Economy Vol. 1 (New York: The Modern Library, 1906), 259
6 Zak Cope, Divided World Divided Class: Global Political Economy and the Stratification of Labour Under Capitalism (Montreal: Kersplebedeb. 2012), 304.
7 Utallige eksempler kan finnes i skriftene til Marx, Engels og Lenin som kritiserer det synet på klassekampen som at proletariatet som kjemper for godtgjørelsen av merverdien det skaper. Se f.eks. Karl Marx, Critique of the Gotha Programme, in Robert C. Tucker, ed., The Marx-Engels Reader, second edition (New York: W.W. Norton & Company, 1978), 528–532; og Lenin, Hva må gjøres?, i Selected Works vol. 1 (Moscow: Progress Publishers, 1977), 127 (footnote), 135, 138.
8 Engels, Anti-Dühring (Peking: Foreign Languages Press, 1976), 346.
9 Engels’ ordvalg er likeledes lærerik. Han omtalte på en konsekvent måte den grunnleggende motsigelsen som manifesteres i, reproduseres i, eller gir opphav til de ulike former og antagonismer den kommer til uttrykk i, i stedet for å likestille disse formene og antagonismene med den grunnleggende motsigelsen som sådan.
10 Engels, Anti-Dühring, 368.
11 Ibid., 368. Vi kan utvide «individuell fabrikk» til enkeltbedrifter av ulike typer og størrelser.
12 For en utmerket diskusjon av realitetene til, og de borgerlige fantasier om tilbud og etterspørsel, se Marx, Capital: A Critique of Political Economy vol. 3 (New York: Penguin Books, 1991), 287–96.
13 Engels, Anti-Dühring, 350.
14 Ibid., 349–50.
15 Ibid., 361.
16 For en grundig kritikk av det borgerlige idealet om individuell autonomi når det gjelder både vareproduksjon og vareutveksling, og konseptet og praksisen med demokrati, se Bob Avakian, Democracy: Can’t We Do Better Than That? (Chicago: Banner Press, 1986), kapittel 2.
17 Engels, Anti-Dühring, 368.
18 Marx, Capital vol. I, 681.
19 Dette kan sees på hvordan gjennom hele Kapitalen, selv mens Marx hentet eksempler fra den virkelige verden og fra historiske prosesser, gjorde han alltid nødvendige reduksjoner for å demonstrere hvordan kapitalismen fungerer i sin ideelle tilstanden – en ideell tilstand som, mens den avslørte mer om virkeligheten enn bare empirisk bevis, likevel aldri eksisterer i den virkelige verden.
20 David Harvey skriver at han «i økende grad ser på Marx som en mesterlig eksponent for en prosessbasert filosofi i stedet for en ren utøver (riktignok «med føttene opp på bakken») av Hegels Logic.” The Limits to Capital (New York: Verso, 2006), xv.
21 I den orginale teksten står det «and those confronting the most brutal and dislocating motions of capital accumulation». Vi finner ikke noe godt norsk begrep for «dislocate» og har valgt å oversette dette med «opprykkende» – RK
22 For eksempel refererte Lenin til det lille antallet proletarer i stormaskinindustrien som «grunnlaget» som «legemliggjør kvintessensen av de moderne sosiale relasjoner, og befolkningen i dette ‘grunnlaget’, dvs. proletariatet, er, bokstavelig talt, fortroppen av hele massen hardarbeidende og utnyttede.» The Development of Capitalism in Russia (Moscow: Progress Publishers, 1977), 591.
23 Lenin, The Development of Capitalism in Russia, 604–5.
24 Ibid., 440. Se også 434, 444–45, 539 og 541. Marxs beskrivelse, i Kapitalen vol. 1, 603–5, av akkordlønn som et middel for særlig grov utnyttelse, er også relevant.
25 Lenin, i sin typiske ubehag med å gi faste definisjoner, beskrev imperialisme som «kapitalisme på det utviklingsstadiet hvor dominansen av monopoler og finanskapitalen er etablert; hvor oppdelingen av verden blant de internasjonale selskaper har begynt; hvor oppdelingen av alle verdens territorier blant de største kapitalististmaktene er fullført.» Imperialism, i Selected Works vol. 1 (Moscow: Progress Publishers, 1977), 700. For Lenins insistering på å skille kapitalisme-imperialisme fra tidligere imperialismer, og som en sosioøkonomisk formasjon snarere enn en spesiell politikk av en bestemt del av den herskende klassen i en gitt periode, se Imperialism, 695.
26 Lenin, Imperialism, 649.
27 Foruten at Mao Zedong og den kinesiske revolusjonen har bevist at denne ideen er feil i teorien og i praksis, er et slikt synspunkt desto mer absurd for tiden selv for de som sidestiller proletariatet utelukkende med industrielle lønnsarbeidere. Zak Cope bemerker at «som dets nyeste og mest definerende trekk innebærer imperialismen i dag globalisering av produksjonsprosesser som er avhengige av superutnyttelse av tredje verdens arbeidskraft» og at over 80 % av verdens industrielle arbeidsstyrken er nå i «den globale sør» (Cope, 122).
28 For en analyse, som inkluderer empirisk data, om hvordan arbeideraristokratiet har blitt konstituert som imperialismens viktigste sosiale støtten, se Cope, Divided World Divided Class. Cope har helt rett i å identifisere parasittismen til dette arbeideraristokratiet med å gi det en materiell klasseinteresse i å opprettholde imperialismen, selv om klasseanalysen hans har en tendens til å være ganske statisk, og mens han anerkjenner den undertrykte og utnyttede stillingen til de svarte- og innvandrerproletarer i imperialistiske land, klarer han ikke å se hvordan disse tallmessig ikke ubetydelige delene av proletariatet kan bli til ryggraden av den kommunistiske revolusjonen. Dessuten, som et resultat av å analysere imperialismen og skape klasseanalyse hovedsakelig gjennom prismen av utbyttingen av arbeidskraften, programmet Cope legger frem (se s. 212–14) fokuserer på en «global levelønn» og nødvendige stadier av global anti- imperialistisk revolusjon heller enn på målene for kommunistisk revolusjon og på å finne mulighetene for den i de ulike forholdene verden rundt.
29 Lenin, Imperialism and the Split in Socialism, i Collected Works vol. 23 (Moscow, Progress Publishers, 1977), 120.
30 Leon Trotsky, The History of the Russian Revolution (Ann Arbor: University of Michigan Press, 1967), 11.
31, 32 I Class, Race, and Labor: Working-Class Consciousness in Detroit (New York: Oxford University Press, 1968), John C. Leggett identifiserer lignende prosesser blant proletarer i Detroit. Spesielt finner han en økt klassebevissthet blant svarte arbeidere som nylig har blitt revet vekk fra agrariske arbeids- og levekår i USAs sør, så vel som blant tidligere polske arbeidsinnvandrere i jordbruket (se spesielt kapittel fire).
33 Harvey, The Limits to Capital, 156.
34 Dette står i motsetning til postmodernistiske forestillinger som, i kapitalismens evige selvrevolusjonering, bare ser en fragmentert sosial virkelighet og en makt til hegemonisk kooptasjon som er ugjennomtrengelig for alle universalistiske utfordringer.

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.