Zhang Chunqiaos artikkel «Om å utøve et allsidig diktatur over borgerskapet» ble opprinnelig gitt ut i 1975, som del av kampanjen for å studere teorien om proletariatets diktatur og kritisere Dengs borgerlige hovedkvarter.

Zhang var blant Maos nærmeste tilhengere og støttespillere i ledelsen for Kinas Kommunistiske Parti. Etter Hua-Deng-klikkens militærkupp etter Maos død i 1976, ble Zhang arrestert sammen med tre andre revolusjonære ledere, og disse fire ble stemplet som en «Firerbande».

Artikkelen er et uvurderlig bidrag til den maoistiske teorien om proletariatets diktatur og den fortsatte revolusjonen i det sosialistiske overgangsamfunnet. Likevel har den aldri tidligere blitt publisert på norsk, så vidt vi vet. Denne oversettelsen er basert på den engelske oversettelsen som er tilgjengelig på Marxist Internet Archive.

— Redaksjonen for maoisme.no.

---

Sitater fra Formann Mao

Hvorfor talte Lenin om å utøve diktatur over borgerskapet? Det er avgjørende å komme til klarhet i dette spørsmålet. Uklarhet i dette spørsmålet vil føre til revisjonisme. Dette bør gjøres kjent for hele landet.

I dag praktiserer vi et varesystem i landet vårt. Lønnssystemet er også ulikt, som i den åttedelte lønnsskalaen, og så videre. Under proletariatets diktatur er det bare mulig å begrense slike ting. Dette vil si at om folk som Lin Biao kommer til makta, vil det være nokså lett for dem å sette opp det kapitalistiske systemet. Dette er hvorfor vi bør lese flere marxist-leninistiske verker.

Lenin sa at «småproduksjonen avler kapitalisme og borgerskap uavbrutt, daglig, hver time, spontant og i masseomfang.» Disse blir også avlet fram blant en del av arbeiderklassen og partimedlemskapet. Både i proletariatets rekker og blant ansatte i staten og andre organer, finnes det folk som trekkes til den borgerlige livsstilen.

---

Om å utøve et allsidig diktatur over borgerskapet

Spørsmålet om proletariatets diktatur har lenge vært midtpunkt for kampen mellom marxisme og revisjonisme. Lenin sa: «Bare den er marxist som utvider anerkjennelsen av klassekampen til anerkjennelsen av proletariatets diktatur.» Og det er nettopp for å gjøre oss i stand til å følge marxismen og ikke revisjonismen i både teori og praksis at formann Mao oppfordrer hele nasjonen til å ta stilling til spørsmålet om proletariatets diktatur.

Landet vårt er inne i en viktig periode av sin historiske utvikling. Som følge av mer enn to tiår med sosialistisk revolusjon og sosialistisk oppbygging, og særlig etter likvideringen av Liu Shaoqis og Lin Piaos borgerlige hovedkvarter under Den Store Proletariske Kulturrevolusjonen, er vårt proletariske diktatur mer konsolidert enn noensinne, og vår sosialistiske sak blomstrer. Full av kampvilje er hele vårt folk fast bestemt på å bygge opp Kina til et mektig sosialistisk land før århundreskiftet. I løpet av dette arbeidet, og i hele sosialismens historiske periode, er det et grunnleggende spørsmål for Kinas framtidige utvikling hvorvidt vi klarer å holde fast ved proletariatets diktatur hele veien. Også de nåværende klassekampene krever at vi skaffer oss klarhet i spørsmålet om proletariatets diktatur. Formann Mao sier: «Mangel på klarhet i dette spørsmålet vil føre til revisjonisme.» Det holder ikke at bare noen få forstår poenget; det må «gjøres kjent for hele nasjonen.» En kan ikke overdrive den kortsiktige og langsiktige betydningen av at vi lykkes i dette studiet.

Så tidlig som i 1920 påpekte Lenin skarpt, på bakgrunn av sine praktiske erfaringer med å lede den Store Sosialistiske Oktoberrevolusjonen og den første staten med proletariatets diktatur:

Proletariatets diktatur er den mest bestemte, mest skånselløse krig som den nye klassen fører mot en mektigere fiende, mot borgerskapet, hvis motstand er blitt tidoblet ved dets omstyrtning (selv bare i et enkelt land) og hvis makt ikke bare består i den internasjonale kapitals makt, i styrken og seigheten i borgerskapets internasjonale forbindelser, men også i vanens makt, i småproduksjonens makt. For småproduksjon finnes det dessverre ennå overmåte mye av i verden, men småproduksjonen avler kapitalisme og borgerskap uavbrutt, daglig, hver time, spontant og i masseomfang. Av alle disse grunner er proletariatets diktatur avgjørende.

Lenin påpekte at proletariatets diktatur er en vedvarende kamp — blodig og ublodig, voldelig og fredelig, militær og økonomisk, pedagogisk og administrativ — mot det gamle samfunnets krefter og tradisjoner; at det betyr allsidig diktatur over borgerskapet. Lenin understreket gang på gang at det er umulig å seire over borgerskapet uten å utøve et langvarig, allsidig diktatur over det. Disse ordene til Lenin, spesielt de han understreket, har blitt bekreftet av praksis i senere år. Og ganske visst er det kommet til nye borgerlige elementer i parti etter parti, og det er nettopp Khrusjtsjov-Brezjnev-klikken som er deres representanter. Disse menneskene har som regel en god klassebakgrunn; nesten alle er oppvokst under den røde fane; de har sluttet seg organisatorisk til kommunistpartiet, fått høyskoleutdanning og blitt såkalte røde eksperter. Men de er nye, giftige ugress som har vokst opp i kapitalismens gamle jordsmonn. De har forrådt sin egen klasse, tilranet seg parti- og statsmakten, gjenopprettet kapitalismen, blitt høvdinger for borgerskapets diktatur over proletariatet og oppnådd det Hitler forsøkte å gjøre, men mislyktes med. Vi må aldri glemme denne historiske erfaringen, der «satellittene steg til værs mens det røde flagget falt til jorden», særlig ikke nå når vi er fast bestemt på å bygge et mektig land.

Vi må være nøkternt klare over at det fortsatt er fare for at Kina kan bli revisjonistisk. Dette skyldes ikke bare at imperialismen og sosialimperialismen aldri vil gi opp deres aggresjon og undergraving mot oss, ikke bare at Kinas gamle godseiere og kapitalister fortsatt er der og ikke har forsonet seg med sitt nederlag, men også at nye borgerlige elementer avles fram hver dag og hver time, slik Lenin uttrykte det. Enkelte kamerater hevder at Lenin refererte til situasjonen før kollektiviseringen. Dette er åpenbart feil. Lenins uttalelser er slett ikke utdaterte. Disse kameratene kan slå opp i formann Maos «Om den riktige behandlinga av motsigelser i folket», utgitt i 1957.^[1]En norsk oversettelse er tilgjengelig via Tjen Folket Media: https://tjen-folket.no/index.php/2020/06/30/mao-om-den-riktige-behandlingen-av-motsigelser/. Der viser formann Mao gjennom en konkret analyse at etter den grunnleggende seieren i den sosialistiske omformingen av eiendomsforholdene, som også omfatter realiseringen av jordbrukssamarbeidet, eksisterer det fortsatt klasser, klassemotsetninger og klassekamp i Kina, og at det fortsatt eksisterer både harmoni og motsetninger mellom produksjonsforholdene og produktivkreftene og mellom overbygningen og den økonomiske basis. Etter å ha oppsummert de nye erfaringene med proletariatets diktatur etter Lenin, ga formann Mao systematiske svar på ulike spørsmål som oppsto etter endringen i eiendomsforholdene, fastslo oppgavene og politikken til proletariatets diktatur og la det teoretiske grunnlaget for partiets grunnleggende linje og for å fortsette revolusjonen under proletariatets diktatur. Praksis de siste 18 årene, særlig under Den Store Proletariske Kulturrevolusjonen, har vist at teorien, linjen og politikken som formann Mao har lagt fram, er helt riktig.

Formann Mao påpekte nylig:

Kort sagt er Kina et sosialistisk land. Før frigjøringen var det omtrent det samme som et kapitalistisk land. Selv nå praktiserer det et åttetrinns lønnssystem, fordeling etter arbeid og bytte gjennom penger, og i alt dette skiller det seg svært lite fra det gamle samfunnet. Det som er annerledes, er at systemet for eierskap er endret.

For å få en dypere forståelse av formann Maos instruksjon, la oss se på endringene i Kinas eierskapssystem og de ulike økonomiske sektorenes andel av Kinas industri, jordbruk og handel i 1973.

Infustrien først. Industrien som eies av hele folket dekket 97 prosent av anleggsmidlene i industrien som helhet, 63 prosent av de sysselsatte i industrien og 86 prosent av verdien av den totale industriproduksjonen. Industri under kollektivt eierskap dekket 3 prosent av anleggsmidlene, 36,2 prosent av de sysselsatte i industrien og 14 prosent av den totale produksjonsverdien. I tillegg utgjorde individuelle håndverkere 0,8 prosent av de sysselsatte i industrien. 

Deretter jordbruket. Blant produksjonsmidlene i landbruket var ca. 90 prosent av jordbruksarealet og maskinene for vanning og drenering og ca. 80 prosent av traktorene og trekkdyrene i kollektivt eie. Her utgjorde hele folkets eierskap en svært liten andel. Derfor kom over 90 prosent av landets korn og ulike industriavlinger fra den kollektive økonomien. De statlige gårdene utgjorde bare en liten andel. I tillegg kom de små jordlappene som ble dyrket av kommunemedlemmene for deres personlige behov, og en begrenset del av husholdningenes sideproduksjon.

Deretter handel. Statlig handel sto for 92,5 prosent av det totale detaljhandelsvolumet, kollektivt eide handelsforetak for 7,3 prosent og individuelle kremmerhus for 0,2 prosent. I tillegg til disse var det fortsatt en betydelig handel som foregikk på bygdemesser.

Tallene ovenfor viser at det sosialistiske eierskapet til hele folket og det sosialistiske kollektive eierskapet til det arbeidende folket virkelig har vunnet en stor seier i Kina. Den dominerende stillingen til hele folkets eierskap er blitt kraftig styrket, og det har også skjedd visse endringer i folkekommunenes økonomi når det gjelder forholdet mellom eierskap på de tre nivåene kommune, produksjonsbrigade og produksjonslag. I Shanghais utkanter, for eksempel, økte inntektene på kommunenivå i forhold til de totale inntektene fra 28,1 prosent i 1973 til 30,5 prosent i 1974, på brigadenivå fra 15,2 prosent til 17,2 prosent, mens andelen som gikk til produksjonslagene sank fra 56,7 prosent til 52,3 prosent. Folkekommunen har stadig tydeligere demonstrert sin overlegenhet i form av større størrelse og høyere grad av offentlig eierskap. I og med at vi i løpet av de siste 25 årene skritt for skritt har fjernet imperialismens, byråkratkapitalismens og føydalismens eierskap, forvandlet nasjonalkapitalismens og de individuelle arbeidernes eierskap og erstattet disse fem formene for privat eierskap med de to formene for sosialistisk offentlig eierskap, kan vi med stolthet erklære at eierskapssystemet i Kina har endret seg, at proletariatet og andre arbeidende mennesker i Kina i hovedsak har frigjort seg fra det private eierskapets lenker, og at Kinas sosialistiske økonomiske basis gradvis har blitt konsolidert og utviklet. Grunnloven som ble vedtatt av den Fjerde Nasjonale Folkekongressen, registrerer disse store seirene våre.

Vi må imidlertid innse at spørsmålet om eiendomsretten ennå ikke er helt avgjort. Vi sier ofte at eierskapsspørsmålet «i det store og hele er avgjort»; det betyr at det ikke er helt avgjort, og heller ikke at den borgerlige retten er fullstendig avskaffet på dette området. Statistikken som er sitert ovenfor, viser at privat eierskap fortsatt eksisterer delvis i industri, jordbruk og handel, at det sosialistiske offentlige eierskapet ikke utelukkende består av hele folkets eierskap, men inkluderer to typer eierskap, og at hele folkets eierskap fortsatt er ganske svakt i jordbruket, som er grunnlaget for nasjonaløkonomien. At den borgerlige eiendomsretten forsvinner i et sosialistisk samfunn, slik Marx og Lenin forestiller seg det, innebærer at alle produksjonsmidlene omdannes til felleseie for hele samfunnet. Det er åpenbart at vi ennå ikke har nådd dette stadiet. Verken i teorien eller i praksis bør vi overse de svært vanskelige oppgavene som ligger foran proletariatets diktatur på dette området.

Dessuten må vi innse at både hele folkets eierskap og kollektivt eierskap involverer spørsmålet om lederskap, det vil si spørsmålet om hvilken klasse som har det faktiske eierskapet og ikke bare eier det i navnet.

På det første plenumsmøtet av partiets niende sentralkomité, 28. april 1969, sa formann Mao:

Tilsynelatende kunne vi ikke klare oss uten den Store Proletariske Kulturrevolusjonen, for grunnlaget vårt var ikke solid. Ut fra mine observasjoner, frykter jeg at i et ganske stort flertall av fabrikkene — jeg mener ikke alle, eller engang det overveldende flertallet — var ledelsen ikke i hendene på ekte marxister og arbeidermassene. Ikke at det ikke var noen gode folk i ledelsen av fabrikkene. Det var det. Det fantes gode folk blant sekretærene, visesekretærene og medlemmene av partikomiteene og blant sekretærene i partiavdelingene. Men de fulgte Liu Shaoqis linje og brukte bare materielle insentiver, satte profitten i førersetet, og i stedet for å fremme proletarisk politikk, delte de ut bonuser og så videre.

Men det finnes virkelig dårlige mennesker i fabrikkene.

Dette viser at revolusjonen fortsatt ikke er fullført.

Formann Maos uttalelser forklarer ikke bare nødvendigheten av Den Store Proletariske Kulturrevolusjonen, men hjelper oss også med å bli mer bevisste på at i spørsmålet om eierskapssystemet, som i alle andre spørsmål, bør vi ikke bare bør ta hensyn til formen, men også til det faktiske innholdet. Det er helt riktig av folk å legge full vekt på den avgjørende rollen som eierskapssystemet spiller i produksjonsforholdene. Men det er feil å ikke legge vekt på hvorvidt eiendomsspørsmålet bare er løst formelt eller i virkeligheten, på den tilbakevirkningen som de to andre aspektene ved produksjonsforholdene — forholdet mellom mennesker og fordelingsformen — utøver på eierskapet, og på den tilbakevirkningen som overbygningen utøver på den økonomiske basen; disse to aspektene og overbygningen kan spille en avgjørende rolle under gitte forhold. Politikk er det konsentrerte uttrykket for økonomi. Hvorvidt den ideologiske og politiske linjen er riktig eller feil, og hvilken klasse som har ledelsen, avgjør hvilken klasse som faktisk eier fabrikkene. Kamerater husker kanskje hvordan vi forvandlet enhver bedrift eid av byråkratkapital eller nasjonal kapital til en sosialistisk bedrift. Gjorde vi ikke denne jobben ved å sende en representant for militæret eller staten dit for å omdanne den i samsvar med partiets linje og politikk? Historisk sett har alle større endringer i eierskapssystemet, enten det dreier seg om å erstatte slaveriet med føydalsystemet eller føydalismen med kapitalismen, alltid blitt innledet med erobring av politisk makt, som deretter ble brukt til å gjennomføre omfattende endringer i eierskapssystemet og konsolidere og utvikle det nye systemet. I enda større grad er dette tilfellet med sosialistisk offentlig eierskap, som ikke kan fødes under borgerskapets diktatur. Byråkratkapitalen, som kontrollerte 80 prosent av industrien i det gamle Kina, kunne først omdannes og legges under hele folkets eierskap etter at Folkets Frigjøringshær hadde beseiret Chiang Kai-Shek. På samme måte er det uunngåelig at en kapitalistisk restaurering må innledes med en erobring av lederskapet og en endring i partiets linje og politikk. Var det ikke slik Khrusjtsjov og Bresjnev endret eierskapsforholdene i Sovjetunionen? Var det ikke slik Liu Shaoqi og Lin Piao i varierende grad endret karakteren til en rekke av våre fabrikker og andre bedrifter? 

Dessuten må vi se at det vi praktiserer i dag er et varesystem. Formann Mao sier:

I dag praktiserer vi et varesystem i landet vårt. Lønnssystemet er også ulikt, som i den åttedelte lønnsskalaen, og så videre. Under proletariatets diktatur er det bare mulig å begrense slike ting. Dette vil si at om folk som Lin Biao kommer til makta, vil det være nokså lett for dem å sette opp det kapitalistiske systemet.

Dette forholdet som formann Mao satte fingeren på, kan ikke endres på kort tid. I de landlige folkekommunene i utkanten av Shanghai, der økonomien på kommune- og produksjonsbrigadenivå har utviklet seg ganske raskt, utgjør for eksempel det kommunale eierskapet 34,2 prosent av anleggsmidlene som eies på alle tre nivåer, og brigadeeierskapet utgjør bare 15,1 prosent, mens produksjonslagenes eierskap fortsatt utgjør 50,7 prosent av det hele. Selv om vi bare ser på de økonomiske forholdene i kommunene, vil det derfor ta ganske lang tid å gjennomføre overgangen fra produksjonslaget som grunnleggende regnskapsenhet til brigaden og deretter til kommunen. Og selv når kommunen blir den grunnleggende regnskapsenheten, vil eierskapet fortsatt være kollektivt. På kort sikt vil det derfor ikke skje noen grunnleggende endring i situasjonen der hele folkets eierskap og kollektivt eierskap eksisterer side om side. Så lenge vi fortsatt har disse to formene for eierskap, er vareproduksjon, bytte gjennom penger og fordeling etter arbeid uunngåelig. Og siden «under proletariatets diktatur kan slike ting bare begrenses», er veksten av kapitalistiske faktorer i by og land og fremveksten av nye borgerlige elementer også uunngåelig. Hvis slike ting ikke begrenses, vil kapitalismen og borgerskapet vokse raskere. Derfor må vi ikke under noen omstendighet slappe av i vår årvåkenhet bare fordi vi har vunnet en stor seier i omformingen av eierskapssystemet og gjennomført én Stor Proletarisk Kulturrevolusjon. Vi må innse at vår økonomiske basis ennå ikke er solid, at den borgerlige retten ennå ikke er fullstendig avskaffet i eierskapssystemet, og at den fortsatt i en alvorlig grad eksisterer i forholdet mellom mennesker og har en dominerende stilling i fordelingen. I overbygningens ulike sfærer er noen områder faktisk fortsatt kontrollert av borgerskapet, som har overtaket der; noen er i ferd med å bli omformet, men resultatene er ennå ikke konsolidert, og gamle ideer og vanens makt hindrer fortsatt hardnakket veksten av sosialistiske nye ting.^[2]«Sosialistiske nye ting» var politiske og kulturelle nyskapninger som pekte i retning kommunismen, og inkluderer blant annet den revolusjonære Peking-operaen, folkekommunene og de … Continue reading I kjølvannet av utviklingen av de kapitalistiske faktorene i by og land oppstår det stadig nye borgerlige elementer. Klassekampen mellom proletariatet og borgerskapet, klassekampen mellom de forskjellige politiske kreftene og klassekampen på det ideologiske området mellom proletariatet og borgerskapet vil fortsette å være lang og kronglete og til tider til og med bli svært tilspisset. Selv når alle godseierne og kapitalistene fra den gamle generasjonen er døde, vil slike klassekamper på ingen måte opphøre, og en borgerlig restaurering kan fortsatt skje hvis folk som Lin Piao kommer til makten. I hans tale «Situasjonen og vår politikk etter seieren i motstandskrigen mot Japan» beskrev formann Mao hvordan det i 1936, i nærheten av stedet der partiets sentralkomité holdt til i Pao-an, fantes en befestet landsby som ble holdt av en håndfull væpnede kontrarevolusjonære som hardnakket nektet å overgi seg før Den Røde Armé stormet inn for å løse problemet. Denne historien har en universell betydning, for den forteller oss:

Alt reaksjonært er det samme; slår du ikke til det, faller det ikke. Det er akkurat som når en feier golvet. Der hvor kosten ikke kommer til, der vil som regel støvet ikke forsvinne av seg selv.

I dag finnes det fortsatt mange «befestede landsbyer» som holdes av borgerskapet; når én ødelegges, vil en annen oppstå, og selv om alle er ødelagt unntatt én, vil den ikke forsvinne av seg selv hvis ikke jernkosten fra proletariatets diktatur når den. Lenin hadde helt rett da han sa: «Av alle disse grunnene er proletariatets diktatur uunnværlig.»

Den historiske erfaringen viser oss at hvorvidt proletariatet kan seire over borgerskapet og hvorvidt Kina vil bli revisjonistisk, avhenger av om vi kan holde ut med å utøve allsidig diktatur over borgerskapet på alle områder og på alle stadier av revolusjonens utvikling. Hva er allsidig diktatur over borgerskapet? Den mest kortfattede generaliseringen finner vi i et avsnitt fra et brev Marx skrev i 1852 til J. Weydemeyer, som vi alle studerer. Marx sa:

…det er ikke min fortjeneste at jeg har oppdaget eksistensen av klasser i det moderne samfunnet, og heller ikke kampen mellom dem. Lenge før meg hadde borgerlige historikere beskrevet den historiske utviklingen av denne kampen mellom klassene, og borgerlige økonomer klassenes økonomiske anatomi: 1) at eksistensen av klasser bare er knyttet til bestemte historiske faser i produksjonens utvikling; 2) at klassekampen nødvendigvis fører til proletariatets diktatur; 3) at dette diktaturet i seg selv bare utgjør overgangen til avskaffelsen av alle klasser og til et klasseløst samfunn.

I denne glimrende observasjonen, sa Lenin, lyktes det Marx å uttrykke med slående klarhet den viktigste og mest radikale forskjellen mellom hans teori om staten og borgerskapets, og selve essensen i hans lære om staten. Her bør det bemerkes at Marx delte setningen om proletariatets diktatur inn i tre punkter, som henger sammen og ikke kan skilles fra hverandre. Det er ikke tillatt å akseptere bare ett av de tre punktene og avvise de to andre. For setningen gir fullstendig uttrykk for hele prosessen med opprettelsen, utviklingen og bortdøingen av proletariatets diktatur og dekker hele oppgaven til proletariatets diktatur og dets faktiske innhold. «I klassekampene i Frankrike 1848-1850» behandler Marx mer spesifikt dette proletariatets diktatur som den nødvendige overgangen til opphevelsen av klasseskillene generelt, til opphevelsen av alle produksjonsforholdene som de hviler på, til opphevelsen av alle de sosiale relasjonene som svarer til disse produksjonsforholdene, og til den revolusjonære omdanningen av alle ideene som følger av disse sosiale relasjonene. I alle disse fire tilfellene mener Marx alt. Ikke en del, en større del eller til og med den største delen, men alt! Dette er ikke overraskende, for bare ved å frigjøre hele menneskeheten kan proletariatet oppnå sin egen endelige frigjøring. Den eneste måten å nå dette målet på er å utøve et allsidig diktatur over borgerskapet og gjennomføre den fortsatte revolusjonen under proletariatets diktatur helt til slutten, til de ovennevnte fire alle er forvist fra jorden slik at det blir umulig for borgerskapet og alle andre utbytterklasser å eksistere eller for nye å oppstå; vi må absolutt ikke stoppe opp halvveis på overgangens vei. Etter vårt syn er det bare de som forstår saken på denne måten som kan anses å ha forstått essensen i Marx’ lære om staten. Kamerater, vær så snill å tenke over dette: Hvis saken ikke blir forstått på denne måten, hvis marxismen blir begrenset, innskrenket og forvrengt i teori og praksis, hvis proletariatets diktatur blir forvandlet til en tom frase, eller hvis det allsidige diktaturet over borgerskapet blir amputert og bare utøves på noen områder, men ikke på alle, eller bare på et visst stadium (for eksempel før omformingen av eiendomsforholdene), men ikke på alle stadier, eller med andre ord, hvis ikke alle borgerskapets «befestede landsbyer» ødelegges, men noen blir igjen, slik at borgerskapet kan ekspandere igjen, betyr ikke det å forberede betingelsene for borgerskapets restaurering? Betyr ikke det å gjøre proletariatets diktatur til noe som beskytter borgerskapet, særlig det nyoppståtte borgerskapet? Alle arbeidere, alle fattige og småbønder og andre arbeidsfolk som nekter å bli kastet tilbake i lidelse og elendighet, alle kommunister som har viet livet sitt til kampen for kommunismen, og alle kamerater som ikke ønsker at Kina skal bli revisjonistisk, må huske på dette grunnleggende prinsippet i marxismen: Det er tvingende nødvendig å utøve et allsidig diktatur over borgerskapet, og absolutt utillatelig å gi det opp på halvveien. Det finnes unektelig kamerater blant oss som har sluttet seg til kommunistpartiet organisatorisk, men ikke ideologisk. I sin verdensanskuelse har de ennå ikke overskredet småproduksjonens og borgerskapets grenser. De godkjenner proletariatets diktatur på et visst stadium og innenfor en viss sfære, og de gleder seg over visse av proletariatets seire, fordi disse vil gi dem noen gevinster; når de først har sikret seg sine gevinster, føler de at det er på tide å slå seg til ro og fylle sine varme reir. Når det gjelder å utøve et allsidig diktatur over borgerskapet, når det gjelder å fortsette etter det første skrittet på den 10 000 li lange marsjen,^[3]Én li er 500 kilometer; 10 000 li er altså 500 000 mil. Uttrykket «10 000 li» er brukt figurativt, og viser til en svært lang vei å gå. sier de beklager, la noen andre gjøre jobben; her er min holdeplass, og nå må jeg av bussen. Vi vil gjerne gi et råd til disse kameratene: Det er farlig å stoppe på halvveien! Borgerskapet vinker til dere. Ta igjen rekkene og fortsett å gå fram!

Historisk erfaring lærer oss også at når proletariatets diktatur vinner den ene seieren etter den andre, kan borgerskapet på overflaten late som om det godtar dette diktaturet, mens det i virkeligheten fortsetter å arbeide for å gjenopprette borgerskapets diktatur. Dette er nøyaktig hva Khrusjtsjov og Bresjnev har gjort. De endret verken navnet «Sovjet», navnet på Lenins parti eller navnet «sosialistiske republikker». Men ved å akseptere disse navnene og bruke dem som et skalkeskjul, har de tømt proletariatets diktatur for dets egentlige innhold og forvandlet det til et diktatur for monopolkapitalistklassen som er anti-sovjetisk, imot Lenins parti og imot de sosialistiske republikkene. De fremmet det revisjonistiske programmet med «hele folkets stat» og «hele folkets parti», som er et åpent forræderi mot marxismen. Men når det sovjetiske folket reiser seg mot deres fascistiske diktatur, heiser de flagget til proletariatets diktatur for å undertrykke massene. Lignende ting har skjedd i Kina. Liu Shaoqi og Lin Piao nøyde seg ikke med å spre teorien om at klassekampen var i ferd med å dø ut; også de flagget proletariatets diktatur mens de undertrykte revolusjonen. Forkynte ikke Lin Piao sine fire «glem aldri»? En av dem var «glem aldri proletariatets diktatur». Dette var faktisk noe han «aldri glemte»; en må bare sette inn ordene «å styrte» for å gjøre det om til «aldri glemme å styrte proletariatets diktatur», eller som hans egen gjeng innrømte, «å vifte med formann Maos fane for å slå til mot formann Maos styrker.» Av og til gjorde de innrømmelser til proletariatet og lot til og med som om de var mer revolusjonære enn noen andre, ved å reise «venstre»-paroler for å skape forvirring og utføre sabotasje, men vanligvis førte de en direkte kamp mot proletariatet. Ville du gjennomføre en sosialistisk omvandling? Da sa de at den nye demokratiske ordenen måtte konsolideres. Ville du organisere kooperativer og kommuner? Da sa de at det var for tidlig å gjøre det. Da du sa at litteraturen og kunsten måtte revolusjoneres, sa de at det ikke ville skade å sette opp noen stykker om spøkelser. Ville du begrense den borgerlige retten? Da sa de at denne var en utmerket ting, og at den burde utvides. De er en gjeng gamle mestere i å forsvare gamle ting, og som en fluesverm surrer de dagen lang runde de «fødselsmerkene» og «defektene» i det gamle samfunnet som Marx viste til.^[4]«Det vi har å gjøre med her, er et kommunistisk samfunn – ikke slik dette har utvikla seg på sitt eget grunnlag, men tvert imot slik det nettopp springer ut av det kapitalistiske … Continue reading De er særlig ivrige etter å utnytte ungdommens uerfarenhet for å skjønnmale materielle insentiv overfor dem, og sier at det er som sterk fermentert bønneost, det lukter ille, men smaker godt. Og de vifter alltid med sosialismens fane mens de utfører disse skitne triksene. Finnes det ikke enkelte skurker som driver med spekulasjon, svindel og tyveri mens de sier at de fremmer sosialistisk samarbeid? Er det ikke enkelte som anstifter forbrytelser og forgifter de unges sinn, og som heiser fanen om «omsorg og kjærlighet til kommunismens etterfølgere»? Vi må studere deres taktikk og oppsummere våre erfaringer for å kunne utøve et allsidig diktatur over borgerskapet på en mer effektiv måte. 

«Er du ute etter å skape en vind av ‘kommunisering’?»^[5]«Kommunisering» vil i denne sammenhengen si utbredelse av kollektive distribusjonsformer i stedet for individuelt forbruk, for eksempel bespisning i kommunale felleskjøkken. Å skape rykter ved å stille et slikt spørsmål er en taktikk som enkelte har benyttet seg av i det siste. Vi kan gi dem et klart svar: Den «kommuniseringsvinden» som Liu Shaoqi og Chen Po-ta satte i gang, skal aldri få lov til å blåse igjen. Vi har alltid vært av den oppfatning at landet vårt ikke har for mange varer, men at det ennå ikke har nok av dem. Så lenge kommunene ennå ikke kan tilby mye som kan «kommuniseres» sammen med det som produksjonsbrigadene og -lagene bringer inn, og så lenge bedrifter som eies av hele folket ikke kan tilby en stor overflod av produkter til fordeling til hver enkelt etter behov blant våre 800 millioner mennesker, må vi fortsette å praktisere vareproduksjon, bytte gjennom penger og fordeling etter arbeid. Vi har iverksatt og vil fortsette å iverksette nødvendige tiltak for å begrense skadene disse tingene forårsaker. Proletariatets diktatur er massenes diktatur. Vi er sikre på at de brede massene under partiets ledelse har styrken og evnen til å kjempe mot borgerskapet og til slutt beseire det. Det gamle Kina var et stort hav av småproduksjoner. Å drive sosialistisk oppdragelse blant flere hundre millioner bønder er til enhver tid et alvorlig spørsmål og krever innsats fra flere generasjoner. Men blant de flere hundre millioner bøndene utgjør fattigbøndene og de lavere middelklassebøndene flertallet, og de vet fra praksis at den eneste veien til en lys fremtid for dem er å følge kommunistpartiet og fortsette på den sosialistiske veien. Partiet vårt har stolt på dem for å skape enhet med mellombøndene i den trinnvise utviklingen fra gjensidig hjelp-lag til elementære og avanserte landbrukskooperativer og deretter til folkekommuner, og vi kan helt sikkert lede dem i den videre utviklingen.

Vi vil heller henlede kameratenes oppmerksomhet på at det er en annen type vind som nå blåser — den «borgerlige vinden». Det er den borgerlige livsstilen formann Mao har pekt på, en ond vind som er rørt opp av de «delene» av folket som har degenerert til borgerlige elementer. Den «borgerlige vinden» som blåser blant de kommunistene, særlig de ledende kadrene, som tilhører disse «delene», gjør oss den største skade. Forgiftet av denne onde vinden, har noen mennesker fått hodet fullt av borgerlige ideer; de streber etter posisjoner og vinning og føler seg stolte av dette i stedet for å skamme seg. Noen har sunket så dypt at de ser på alt som en vare, også seg selv. De melder seg inn i kommunistpartiet og begynner å arbeide for proletariatet bare for å øke sin egen verdi som vare og be proletariatet om en høyere pris. De som er kommunister i navnet, men som i virkeligheten er nye borgerlige elementer, bærer preg av det dekadente og døende borgerskapet som helhet. Historisk sett, da slaveeier-, godseier- og kapitalistklassene hadde overtaket, gjorde de noen ting til fordel for menneskeheten. Men dagens nye borgerlige elementer går i motsatt retning av sine forfedre. De er ikke annet enn en haug med «nytt» søppel som bare kan skade menneskeheten. Blant ryktene om at det blåser en vind av «kommunisering», er det noen nye borgerlige elementer som har tatt offentlig eiendom i sin private eie og frykter at folket vil «kommunisere» den igjen; andre vil bruke sjansen til å skaffe seg noe selv. Disse menneskene har bedre nese enn mange av våre kamerater. Noen av våre kamerater sier at studiet [av proletariatets diktatur] er en «elastisk» oppgave som kan overlates til andre,^[6]I den engelske oversettelsen: «Some of our comrades say that study is an «elastic» task that can yield presedence to others […]» mens disse folkene instinktivt har fornemmet at det foreliggende studiet er en «uelastisk» sak som alvorlig konfronterer begge klasser, proletariatet og borgerskapet. Det kan faktisk hende at de selv bevisst blåser opp en eller annen vind av «kommunisering», eller overtar et av våre egne slagord for å blande sammen de to forskjellige typene motsetninger^[7]Motsigelser mellom folket, og motsigelser mellom folket og fienden. Se Mao: «Om den korrekte behandlingen av motsigelser i folket». og spille oss et eller annet uventet puss. Dette er verdt å følge med på. 

Under ledelse av partiets sentralkomité, med formann Mao i spissen, går den proletariske revolusjonens mektige hær, utgjort av Kinas hundrevis av millioner av masser, energisk framover. Vi har 25 års praktisk erfaring i utøvelsen av proletariatets diktatur og all internasjonal erfaring siden Pariserkommunen, og så lenge de få hundre medlemmene av partiets sentralkomité og de mange tusen ledende kadrene tar ledelsen og går sammen med et stort antall andre kadre og massene i å lese og studere iherdig, utføre undersøkelser og analysere og oppsummere erfaringer, kan vi helt sikkert omsette formann Maos oppfordring til virkelighet, få klarhet i spørsmålet om proletariatets diktatur og sikre vårt lands triumferende framgang langs den kursen som marxismen-leninismen-Mao Zedongs Tenking har staket ut. «Proletarene har ikke annet å tape enn lenkene sine. De har en verden å vinne.» Dette uendelig lyse perspektivet vil helt sikkert fortsette å inspirere et økende antall oppvakte arbeidere og andre arbeidende mennesker og deres fortropp, kommunistene, til å holde fast ved partiets grunnleggende linje, holde ut med å utøve allsidig diktatur over borgerskapet og føre den fortsatte revolusjonen under proletariatets diktatur til ende! Utryddelsen av borgerskapet og alle andre utbytterklasser og kommunismens seier er uunngåelig, sikker og uavhengig av menneskets vilje.