IKP (maoistisk)s standpunkt til dannelsen av det Internasjonale kommunistiske forbundet (IKF)

Vi kunne ikke umiddelbart uttrykke vårt partis standpunkt til det nylig dannede Internasjonale kommunistiske forbundet (IKF). Grunnen var den ytterst grusomme, reaksjonære, fascistiske statsoffensiven til de reaksjonære, kompradorbyråkratiske, utbyttende herskerklassene i India med sikte på å utrydde den nydemokratiske revolusjonen. Vårt partis sentralkomité var allerede opptatt med andre viktige spørsmål.

Allerede i 2017 offentliggjorde vi vårt politiske dokument om dannelsen av en internasjonal organisasjon, og dette ble publisert i Maoist Road som en del av den internasjonale debatten. Vi beklager forsinkelsen.

Sentralkomiteen til IKP (maoistisk) sender en revolusjonær hilsen til de 15 kommunistpartiene i 14 land som holdt den Forente maoistiske internasjonale konferansen (FMIK) for noen måneder siden og dannet det Internasjonale kommunistiske forbundet (IKF). Vi ber med et godt hjerte om at IKF tar hensyn til de kritiske synspunktene til de partiene og organisasjonene som ikke har blitt med i IKF, og arbeider for enhet i den Internasjonale kommunistiske bevegelsen (IKB) og for å utvikle den sosialistiske verdensrevolusjonen. Vi uttrykker vårt kritiske syn på IKF fra det samme ståstedet. Vi ønsker av hele vårt hjerte at IKF ser på våre synspunkter med et proletært internasjonalt utgangspunkt.

I IKF-erklæringen sto det: «Den nye internasjonale organisasjonen er et senter for ideologisk, politisk og organisatorisk koordinering, basert på demokratisk sentralisme […]».^[1]Fra IKFs stiftelseserklæring. Oversatt av Tjen Folket Media. https://tjen-folket.no/index.php/2023/03/07/internasjonalt-kommunistisk-forbunds-erklaering-pa-norsk/. Sentralkomiteen til IKP (maoistisk) mener at i den nåværende situasjonen, der de marxist-leninist-maoistiske bevegelsene internasjonalt er svake, er det umodent å danne en ny internasjonal organisasjon basert på demokratisk sentralisme som IKF, som ligner på Komintern;

uten grundige studier, debatt og syntese på det internasjonale plan om årsakene til oppløsningen av den tredje internasjonalen i 1943, om årsakene til at KKP under Maos ledelse ikke dannet en ny internasjonale og om arbeidet og erfaringene til den tidligere Revolusjonære Internasjonalistiske Bevegelsen (RIM);

uten en beslutning om å danne en organisasjon som passer for den nåværende situasjonen i den internasjonale kommunistiske bevegelsen, basert på enighet om mål etter en diskusjon (i ulike former) på internasjonalt nivå om organisasjonens program og prinsipper.^[2]Vi har satt disse punktene i innrykk for å lette lesingen; av samme grunn har vi gjort små endringer i setningsoppbygningen. Vi oppfordrer den interesserte leser til å sammenligne med … Continue reading

Derfor blir vi ikke med i IKF. Vi vil imidlertid opprette livlige forbindelser med dere for å holde det røde, proletariske internasjonale flagget og MLMs og Den sosialistiske verdensrevolusjonens faner høyt, og ta opp kampen mot revisjonisme og nyrevisjonisme slik at revolusjonære kamper kan utvikle seg over hele verden. Vi ser at det er vårt internasjonale proletariske ansvar å gjensidig samarbeide og utveksle hjelp og erfaringer, å bygge solidaritetsbevegelser og å gjøre en innsats for å bygge antiimperialistiske kamper.

Vi har aldri nektet for at det trengs en internasjonal organisasjon som er tilpasset den nåværende situasjonen for de maoistiske partiene i ulike land, på bakgrunn av den raske nedgangen i den kapitalistisk-imperialistiske verdensøkonomien og dens halsbrekkende krise. Men vårt standpunkt er at en organisasjon basert på demokratisk sentralisme ikke passer til IKBs nåværende situasjon. Vi er klare på at den internasjonale organisasjonen ikke må oppta hele oppmerksomheten til medlemspartiene eller svekke deres uavhengighet og initiativ; [ikke må svekke] stillingen til bilaterale relasjoner og aktiviteter mellom [medlemspartiene]; og [ikke må svekke] plassen til relasjoner med andre revolusjonære partier og organisasjoner.^[3]I originalteksten: «We are clear that International organisation must not engross or weaken the independence and initiative of the memberparties; the place of bilateral relations-activities … Continue reading Vårt parti mener at vi må lære av erfaringene fra KKP under Maos ledelse, og også av erfaringene fra RIM og andre internasjonale aktiviteter siden 1980, at for å oppfylle oppgaven til en slik internasjonal organisasjon er det, i tillegg til ideologisk og politisk enhet, bare mulig å oppnå organisatorisk styrke og enhet i praksis når revolusjonære bevegelser kontinuerlig bygges opp og utvikles i medlemslandene.
For å gjennomføre de nødvendige ideologiske, politiske og organisatoriske forberedelsene til en internasjonal organisering av maoistpartiene, er det nødvendig med konsultasjoner mellom de ulike partiene i størst mulig grad. Denne prosessen ble ikke fulgt skikkelig opp av UMIC. Det ble ikke tatt hensyn til forskjellene i de respektive partienes ideologiske, politiske og organisatoriske synspunkter. Den prosessen med tolinjekamp som ble innledet på internasjonalt nivå, er ennå ikke fullført. Det IKF som ble dannet i «enhetens» navn, gjenspeiler bare synspunktene til ett slags marxist-leninist-maoister. Det representerer ikke den samlede forståelsen til flere partier.

I stedet for IKF og den prosessen som ble fulgt for i å danne IKF, mener vår sentralkomité at det er et sterkt behov for å mobilisere til et felles forum som fungerer på grunnlag av alle partienes enstemmige godkjenning, slik at alle marxist-leninist-maoistiske revolusjonære partier og organisasjoner som står ideologisk nær disse, i tillegg til partiene i IKF, gjensidig kan utveksle sine erfaringer og ideologiske og politiske standpunkter; avgi felles uttalelser om internasjonale spørsmål; ta opp felles kampkampanjer mot imperialismen; trekke klare skillelinjer mot de ulike revisjonistiske og nyrevisjonistiske trendene (som Prachanda og Avakian) og ta opp felles kamp mot dem; ta opp felles kampanjer med mål om å etablere nydemokrati, sosialisme og til slutt kommunisme i lys av marxismen-leninismen-maoismen; utveksle gjensidig hjelp mellom de ulike partiene; og komme med gjensidige forslag og konstruktiv kritikk for utviklingen av de revolusjonære bevegelsene. Utenom dette, mener vår sentralkomité at de nødvendige forberedelser bør starte for å danne brede felles fora mot imperialismen basert på det ovennevnte forumet, sammen med besluttsomme antiimperialistiske krefter og nasjonale frigjøringskamper. Det politiske dokumentet om dannelsen av en internasjonal proletarisk organisasjon som sentralkomiteen har utgitt tidligere, uttrykte den samme oppfatningen.

Selv om det ikke er noen tvil om at de proletariske revolusjonære kreftene i det enkelte land er den viktigste faktoren for å gjennomføre revolusjonen i et hvilket som helst land i verden, er det også nødvendig med all mulig støtte fra proletariatet og undertrykte folk i andre land. I tråd med vårt partis forståelse gjør vi det klart for alle maoistiske partier og organisasjoner, inkludert IKF, at det er nødvendig at proletariatet organiserer sitt uavhengige politiske parti — det marxist-leninist-maoistiske kommunistpartiet i alle land; at de ekte kommunistpartiene i alle land forener seg i et internasjonalt felles forum som er tilpasset den nåværende situasjonen i IKB; og at dette felles internasjonale forumet må bygges med sikte på å danne en ny Kommunistisk internasjonale, for å arbeide med et internasjonalt perspektiv.

Siden klassesamfunnet oppsto, er hele historien om sosial utvikling over hele verden historien om klassekamp. Den sosiale utviklingsprosessen i verden er ujevn i ulike land. Derfor gjennomgår de revolusjonære kampene i de respektive landene ulike nivåer og stadier. Disse kampene har sine egne særtrekk. Men de følger alltid de generelle reglene for historisk utvikling. Den historiske utviklingen i verden gjennom klassekamp går helt klart i retning av nydemokrati, sosialisme og kommunisme, i retning av å etablere et utbyttingsfritt og klasseløst samfunn. De marxist-leninist-maoistiske partiene som er dannet i forskjellige land må utvikle seg til sterke og ekte fortroppsorganisasjoner for å nå dette målet. I likhet med kameratene i Filippinenes Kommunistiske Parti (FKP), som svarte på erklæringen til IKF, mener derfor også vårt parti at det er den mest presserende oppgaven for verdens kommunistiske partier og organisasjoner å gjennomføre klasseanalyser og sosiale undersøkelser av de ulike forholdene i sine respektive land, ved å anvende marxismen-leninismen-maoismen for å bestemme en særskilte strategien og taktikken, for å lede alle klasser som blir undertrykt og utbyttet, og for å ta opp nydemokratiske, sosialistiske, revolusjonære kamper. Om ikke vi gjør dette er det, på bakgrunn av de nåværende sosiale endringene og forholdene der en intens kontrarevolusjonær offensiv slippes løs på alle revolusjonære bevegelser, der statsstøttet fascisme vokser fram, vanligvis en mulighet for at de revolusjonære bevegelsene henfaller til spontanitet, høyre- og venstrefarer. Den store marxistiske læreren Maos lære om behovet for konkret undersøkelse av konkrete forhold skal være en rettesnor for ethvert maoistisk parti.
Kommunistpartiene i de respektive land må alltid godta den marxist-leninist-maoistiske teorien som rettesnor, visjon og mikroskop for å lage umiddelbare og langsiktige planer og oppgaver, og for å studere de konkrete objektive forholdene. Om man forsømmer ideologiske studier og anvendelse av teorien på konkrete forhold, vil man famle i mørket. Erfaringene fra vårt parti har lært oss at det ikke er nok å dogmatisk gjenta generelle prinsipper. Vi må studere og forstå marxismen-leninismen-maoismen grundig, anvende den kreativt i konkret praksis og fremme revolusjonen på alle områder. Vi må effektivt gjøre bruk av de væpnede, ubevæpnede, illegale og legale organisasjons- og kampformene og lære av folket og våre egne praktiske erfaringer for å nå revolusjonens mål. Samtidig må vi lære av erfaringene fra tidligere revolusjoner og de pågående revolusjonene i verden. Vi må bekjempe den ideologiske offensiven mot kommunismen, MLM og revolusjonære bevegelser fra ulike typer revisjonister, nyrevisjonister og reaksjonære samt avakianister og prachandister over hele verden. Vi må ta opp de nødvendige ideologiske og politiske debattene for å avsløre de opportunistiske teoriene til de falske revolusjonære, småborgerskapets ulike likvidasjonistiske teorier og kapitalismen-imperialismens bankerotte ideologi som forurenser folks sinn for å avlede folket fra revolusjonær krig og hindre dem i å komme inn på revolusjonens vei. Vi må danne faste bolsjevikpartier som er i stand til å bygge proletariske hærer og utvikle klassekrig, revolusjonær krig, langvarig folkekrig og revolusjonære enhetsfronter. Vi må lykkes med å fremme de revolusjonære bevegelsene. Bare slik vil den sosialistiske verdensrevolusjonen øke farten i retning seier.

De marxist-leninist-maoistiske kommunistpartiene, Filippinenes Kommunistiske Parti, UOC (MLM) [i Colombia], PCM Italia, Galicias Maoistiske Kommunistparti, Revolusjonære Kommunister, Norge (RK), den Kommunistiske Arbeiderforeningen (MLM) i Columbia og TKP/ML [Tyrkia] informerte om sine standpunkt til det foreslåtte utkastet og IFKs erklæring om den nåværende politiske generallinjen som den internasjonale kommunistiske bevegelsen må anta.

Forut for dette publiserte vårt parti et dokument der det tydelig skrev om erfaringene fra den internasjonale kommunistiske bevegelsen, syntetiserte den nåværende internasjonale situasjonen og bevegelsen og om dannelsen av en internasjonal kommunistisk organisasjon som passer til den, det vil si en proletarisk internasjonal organisasjon som omfatter maoistiske partier, organisasjoner og de tilhørende ideologiske, politiske og organisatoriske aspektene. Den internasjonale bevegelsen publiserte også [slike dokumenter]. Nepals kommunistiske parti (Revolusjonært maoistisk), Tunisia, PCR-RCP Canada-Iskra,^[4]Her menes den fløyen av Canadas revolusjonære kommunistiske parti (PCR-RCP) som i en periode gav ut tidsskriftet Iskra. Afganistans (maoistiske) kommunistiske parti og den Kommunistiske Arbeiderforeningen (MLM) i Colombia gjorde ansvarlige studier og observasjoner, skrev kritiske notater og sendte til Koordinasjonskomiteen for den forente maoistiske konferansen (KFMIK) for debatt. Men det kom ikke noe svar fra arrangørene og støttespillerne. De fortsatte ikke debatten om disse standpunktene, motsetningene og meningsforskjellene som kom fram blant revolusjonære kommunister. Vårt parti mener at mangelen på en marxist-leninist-maoistisk arbeidsstil i IFK, en som anvender metoden enhet-kamp-enhet, skaper hindringer for internasjonal enhet, og at dette er uheldig. Partiet mener det ikke kan oppnås bred og sterk enhet gjennom slike sekteriske holdninger og feilaktige metoder, og at dannelsen av IKF er basert på en erklæring som representerer standpunktene og særinteressene til én type marxist-leninist-maoister. Vi mener at dannelsen av IKF, basert på en erklæring som representerer deres særinteresser, er umoden. Partiet mener også at IKF definitivt må arbeide slik at det ikke er noen mulighet for hegemoni mellom partene, og være bevisst på at virkelig kameratlige forhold med gjensidig respekt og likeverd er avhengig av ideologisk og politisk linje.

Selv om vi ikke er fullstendig enige, er vi i stor grad enige med de kritiske vurderingene og argumentene fra MLM-partier og organisasjoner internasjonalt om dannelsen av IKF. Vi mener at det forslagsutkastet som IKF la fram,^[5]Merk: Utkastet det referes til var offisielt ikke lagt fram av IKF, men av KFMIK. IKF var ikke dannet på det tidspunktet da utkastet ble lagt fram. og enkelte viktige problemer med begrepene i erklæringen, ikke kan danne et generelt grunnlag for marxist-leninist-maoistenes enhet. Visse punkter fra forslagsutkastet finnes ikke i IKFs erklæring. Men det er ingen forskjell i essensen. Derfor presenterer vi klart og tydelig vår mening om noen få viktige feil i begge disse dokumentene i lys av marxismen-leninismen-maoismen.

Angående noen få feilaktige begreper i utkastet KFMIKs dokumentutkast

Debatten om formuleringen «marxisme-leninisme-maoisme, hovedsakelig maoisme» eller marxisme-leninisme-maoisme er ikke ny for verken oss eller for den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Vi var uenige med det tidligere RIM i dette spørsmålet. Vi er ikke enige i formuleringen «hovedsakelig maoisme». Dette er i strid med forståelsen av at proletariatets ideologi er en udelelig og levende enhet, og at alt som til nå er oppnådd universelt gjennom proletariatets revolusjonære praksis er en integrert del av denne. Vi er heller ikke enige i å begrense den vitenskapelige sosialismen til Mao Zedongs bidrag.

Dette er en feilaktig forståelse/vurdering som fortsetter fra det tidligere RIM. Vårt parti har tidligere sagt og sier nå at formuleringen marxisme-leninisme-maoisme alene er riktig. Vi har sagt at marxismen-leninismen-maoismen er et kvalitativt nytt, tredje, høyere stadium de siste to tiårene. Vi arbeider med denne forståelsen. Men vi bruker også ordet «maoisme» i propaganda.

Vi sa klart og tydelig i MLM-dokumentet som ble vedtatt av KPI (maoist)s enhetskongress i januar 2007:

Marxismen-leninismen-maoismen er i dag en integrert helhet. Marxismen-leninismen-maoismen er verdensproletariatets mest fremskredne og vitenskapelige ideologi. Ikke bare det, MLM er det allmektige våpenet med hvilket vi kan bekjempe og beseire den borgerlige ideologien og alle former for revisjonisme, inkludert den som måtte ikle seg maoismens drakt.

Marxismen oppsto som en vitenskap om naturens, samfunnets og den menneskelige tankens bevegelseslover, en revolusjonens vitenskap på et tidspunkt i historien da proletariatet fremstod som en revolusjonær klasse som var i stand til å forme samfunnets skjebne, inkludert sin egen skjebne. Marxismen er proletariatets ideologi som ble syntetisert og videreutviklet til nye og høyere stadier. Fra marxismen utviklet den seg til marxismen-leninismen. Deretter utviklet den seg videre til marxismen-leninismen-maoismen. Den er ikke en vitenskap om et bestemt kunnskapsområde, men en vitenskap som representerer et omfattende filosofisk system, politisk økonomi, vitenskapelig sosialisme og proletariatets strategi og taktikk for å forstå og forvandle verden gjennom revolusjon.

KKP ledet av kamerat Mao foretok en historisk og omfattende analyse av utviklingen av Maos tenkning (nå maoismen) på sin 9. kongress i 1969. Dermed ble Mao Zedongs tenkning, hvis historiske betydning de marxist-leninistiske kreftene over hele verden hadde begynt å erkjenne helt siden Den store debatten, etablert som et kvalitativt nytt og høyere stadium i utviklingen av den proletariske ideologien på tidspunktet for KKPs 9. kongress.

Maoismen er ikke bare summen av Maos store bidrag. Den er den mest omfattende og allsidige utviklingen av marxismen-leninismens vitenskap som hadde tatt form i perioden med de enorme endringene og store omveltningene som hadde skjedd i verden siden kamerat Lenins tid, nemlig fremveksten av den sosialistiske leiren etter andre verdenskrig, oppblomstringen av nasjonale frigjøringskamper over hele verden som førte til en ny fase med nykolonial kontroll og utbytting, og gjenopprettelsen av kapitalismen i Sovjetunionen og Øst-Europa etter at den moderne revisjonistiske Khrusjtsjov-klikken tilranet seg makten. Marxismen-leninismen-maoismen er en integrert helhet. Maoismen er marxismen-leninismen av i dag. Å fornekte maoismen er å fornekte selve marxismen-leninismen.

Formuleringen «sammen med formann Gonzalos universelle bidrag» ble nevnt i KFMIKs utkast til dokument. Vi mener det ikke er en moden beslutning å syntetisere kamerat Gonzalos bidrag til «Gonzalos tenkning». Vi mener også at det ikke er riktig av IKB å omtale ham som formann Gonzalo. Om IKB har behov for å skrive om kamerat Gonzalo, kan han omtales som grunnleggeren av Perus kommunistiske parti. Samtidig har vårt parti en korrekt vurdering av kamerat Gonzalos tjenester for revolusjonen i Peru og ICM. Han var den første som formulerte maoismen som marxismens tredje, nye og høyere stadium. Han spilte en ledende rolle i å opprettholde og forsvare maoismen, også ved å definere det peruanske samfunnet på en korrekt måte og innlede den langvarige folkekrigen. Etter at han ble arrestert, møtte han den imperialistiske og peruanske reaksjonære torturen med ekte kommunistisk ånd og stort mot, gjennomgikk et fryktelig og fullstendig ensomt liv som fange i et fangehull i 29 år og opprettholdt i stor grad den internasjonale proletariske revolusjonære offertradisjonen. ICM vil alltid huske ham og ta ham som et ideal.

Formuleringen «verdensfolkekrig» er uklar og ideologisk sett ikke riktig. Denne formuleringen passer ikke til marxismen-leninismen-maoismen og er i strid med den. Vi mener at det å koordinere folkekrigene i verden slik det er nevnt i dette dokumentet er subjektivt.

Under de nåværende virkelige forhold, der de marxist-leninist-maoistiske subjektive kreftene på verdensbasis er svake og holder på å omgruppere seg, er det overhodet ikke hensiktsmessig og praktisk å koordinere folkebevegelser og folkekriger fra et internasjonalt senter. Dette vil gjøre mer skade enn nytte for bevegelsene i disse landene og for de nydemokratiske og sosialistiske revolusjonene. Dokumentet nevner «folkekrigens universalitet», men sier ingenting om den konkrete strategien, grunnleggende taktikken, et klart program eller prinsipper for hvordan den skulle foregått i de kapitalistisk-imperialistiske landene. Vi mener det er ideologisk og politisk feil å gjøre den langvarige folkekrigen som Mao formulerte og som Kina gjennomførte, til en blåkopi [som skal] gjennomføres i alle land uavhengig av det sosiale utviklingstrinnet til ulike land i verden.^[6]I originalteksten: «We feel it is ideologically and politically wrong to turn Protracted People’s War that Mao formulated and China implemented, into a blue print and that it should be … Continue reading Analysen om at IKB befinner seg i en fase av «strategisk offensiv» vitner også om subjektivitet og overvurdering. Selv om imperialismen er fanget i en omfattende krise, selv om den nåværende objektive situasjonen i verden er ytterst gunstig for den sosialistiske verdensrevolusjonen, selv om IKB, MLM-kommunistpartiene, folkehærene, de revolusjonære krefter og revolusjonære bevegelser gradvis har styrket seg de siste to tiårene, er det tale om relativt liten styrke i noen få land. I det store og hele er de revolusjonære partiene i verden ennå ikke sterke nok. Hvis krisesituasjonen i det nåværende imperialistiske systemet og dets marionettkompradorbyråkratiske reaksjonære land kan utnyttes effektivt på alle områder, vil de nåværende partibevegelsene definitivt spre seg som ild i tørt gress, og revolusjonære proletariske partier vil oppstå og utvikle seg i mange flere land. MLM-partier og -organisasjoner må ikke subjektivt overvurdere IKBs nåværende situasjon. Vi mener at subjektiv tenkning gjenspeiler ensidighet og er i strid med den dialektisk-materialistiske analysemetoden og det proletariske perspektivet.

Vurderingen om at verdensrevolusjonen vil lykkes i løpet av de neste 50 til 100 årene er en subjektiv vurdering og strider mot den objektive virkeligheten. Det finnes ikke noe sosialistisk land i verden etter 1976. Da Mao sa at seier for verdensrevolusjonen kunne oppnås i løpet av 50 til 100 år, var det riktig under de daværende konkrete forholdene. Han sa det på bakgrunn av svekkelsen av imperialismen, etableringen av en leir av sosialistiske land, at kommunistpartiene var sterke i flere land, at Asia, Afrika og Latin-Amerika var stormsentre med nasjonale frigjøringskamper og nydemokratiske revolusjoner, og proletariatets kamp i kapitalistisk-imperialistiske land. Den store marxistiske læreren Mao gav på denne måten uttrykk for en vurdering av revolusjonens framgang, at det fantes en atmosfære og rikelig med muligheter for revolusjon og kamp for sosialismen, med tanke på endringene i verdenssituasjonen på den tiden, i styrkeforholdet mellom den revolusjonære leiren og den reaksjonære leiren.

Om vurderingen av Stalin

KFMIKs utkast ga en vurdering av den store marxistiske læreren Stalin. Dette er i strid med den vurderingen som Mao og KKP sammenfattet. IKF-erklæringen rettet opp i dette. Den opprettholdt Stalins bidrag på en korrekt måte.

Om visse feilaktige aspekter i IKF-erklæringen

I det store og hele er vi enige i de fem aspektene som nevnes i erklæringen om skillet mellom marxisme og revisjonisme. Erklæringen nevner imidlertid ikke et av de kriteriene Mao la fram, «tre utmerkede arbeidsstiler»,^[7]Å kombinere teori med praksis, opprettholde nære forbindelser med folket, og praktisere kritikk og selvkritikk. som klart skiller det proletariske partiet fra borgerlige og revisjonistiske partier.

I erklæringen sies det korrekt at uten å føre kompromissløs kamp mot revisjonismen og alle former for opportunisme, uatskillelig fra kampen mot imperialismen og hele reaksjonen, kan ikke IKB ta et eneste skritt framover mot gjenforening, og at prinsippet er at «tolinjekamp er drivkraften for partiets utvikling». Men i praksis hjelper det ikke på enheten i IKB at IKF setter tolinjekampen til side på halvveien. Vi er dessuten uenig i flere deler i erklæringen. Vi mener en debatt bør finne sted om slike meningsforskjeller blant marxist-leninist-maoister som en del av tolinjekampen med sikte på å oppnå og styrke enheten i IKB. Vi presenterer her vår forståelse av noen viktige sider av erklæringen som vi ikke er enige om.

Folkekrig

Når det gjelder spørsmålet om å anvende teorien om langvarig folkekrig (det er veldig merkelig at IKF fjernet ordet «langvarig» fra «langvarig folkekrig» slik Mao sa, og forkortet det til bare «folkekrig») i praksis, har IKF-kameratene fullstendig ignorert «konkret analyse av konkrete forhold». Som et resultat forsøker de å anvende maoistiske prinsipper om langvarig folkekrig med et dogmatisk syn. De legger vekt på at folkekrig gjelder for samfunnssystemer i land på ulike stadier i verden og til alle tider og under alle forhold, og at det er den eneste veien til revolusjon. De tror at folkekrig, dannelse av folkehæren og baseområder vil skje på samme måte uten å se forskjellene i de sosiale forholdene i ulike land.

IKFs stiftelseserklæring sier:

Det grunnleggende i maoismen er makt, med andre ord makt til proletariatet, makt til proletariatets diktatur, makt basert på væpnede styrker ledet av kommunistpartiet.

[…]

Dette krever at vi leder folkekriger mot de imperialistiske aggresjonskrigene mot de undertrykte nasjonene i Asia, Afrika, Latin-Amerika og til og med Europa.

[…]

Den revolusjonære krigen, folkekrigen, er den overlegne formen for kamp, og gjennom den blir revolusjonens grunnleggende problemer løst. Det er den militære strategien som svarer til den politiske strategien (erobring av makten), for å forandre samfunnet til fordel for klassen og folket. Det er hovedformen for kamp, og folkehæren er hovedformen for organisasjon, en hær av en ny type som kjemper, mobiliserer, og produserer. Folkekrig er massenes krig ledet av kommunistpartiet, for å erobre og forsvare den nye makten for proletariatet.

For å føre folkekrig er det nødvendig å ha fire grunnleggende spørsmål i tankene: 1) proletariatets ideologi, marxismen-leninismen-maoismen, anvendt på den konkrete praksisen og særegenhetene til revolusjonen i hvert land, være seg undertrykte land eller imperialistiske land, 2) nødvendigheten av at kommunistpartiet leder folkekrigen, 3) spesifikasjon av den politiske strategien for dens vei, 4) baseområder. Den nye makten eller Front–Ny stat, som er dannet i baseområdene, er kjernen i folkekrigen.

Alle de ovennevnte begrepene gjelder faktisk for halvkoloniale, halvføydale samfunn i Asia, Afrika og Latin-Amerika, men ikke for kapitalistisk-imperialistiske land. Dette er vårt partis oppfatning. Tvert imot, om disse begrepene påtvinges alle revolusjoner, vil det ikke bare ikke bidra til å fremme IKB, men også bli et hinder.

Partiets syn på dette er at det ikke er mulig å utarbeide en absolutt omfattende plan (blåkopi) for revolusjonen fra begynnelse til slutt. Det er bare dogmatiske teoretikere som kan innbille seg at de kan utarbeide en slik plan for revolusjonen. Tvert imot går marxist-leninist-maoister fremover ved å anvende teorien på faktiske, konkrete forhold, lære av praksis og berike teorien ytterligere. De kaster av seg ubrukelige dogmatiske gamle prinsipper. De forstår den dialektiske enheten mellom teori, praksis, objektivitet, subjektivitet, kunnskap og praksis. De vet at hvis de går bort fra den konkrete historien, vil det føre til subjektive feilaktige teorier og høyre- eller «venstre»-teorier.

Hvert land i verden har generelle egenskaper samt sine egne egenskaper og særtrekk. Ulike land må følge forskjellige veier for revolusjon. Om MLM-partiet/-organisasjonen i landet mislykkes i å vurdere landets særlige forholdene og egenskaper når det formulerer veiledende prinsipper for landets revolusjon, vil revolusjonen møte tap. Kommunistiske partier må forstå at disse distinkte egenskapene og særtrekkene [i landet] ikke kan endre på særtrekkene for revolusjonær krig, eller hvordan veien til revolusjon bestemmes av de generelle trekkene.^[8]Denne formuleringen var vanskelig å oversette direkte. Vi henviser derfor til originalteksten: «Every country in the world has general characteristics and its own distinct characteristics … Continue reading Om denne sammenhengen, sa den store marxistiske læreren Mao:

Den sentrale oppgava for revolusjonen er å ta makta med våpen i hand, å avgjøre spørsmålet med krig, og det er den høyeste forma for revolusjon. […] Men sjøl om prinsippet [om maktovertakelse med væpnet makt] alltid er det samme, så vil proletariatets parti sette det ut i livet på ulike måter alt ettersom vilkåra skifter.

Mao, 1938. «Problemer i krig og strategi».^[9]Oversettelse fra Oktober forlag, 1978. Hentet fra Tjen Folket Media: https://tjen-folket.no/index.php/2021/07/30/problemer-i-krig-og-strategi/.

Vårt parti sier dermed, basert på maoistisk forståelse, at erfaringene fra den sosialistiske verdensrevolusjonene, særlig fra de to store proletariske revolusjonene i Russland og Kina har bevist de ovennevnte tingene. Den revolusjonære krigen tok to forskjellige veier i de to landene. Dette prinsippet ble anvendt kreativt etter de særlige egenskapene og trekkene til de respektive landene. I Russland tok revolusjonen form av landsomfattende væpnet oppstand for å gripe den politisk makten. I Kina tok revolusjonen sted som langvarig folkekrig. Uansett hvilke former de revolusjonære krigene tar i forskjellige land, er essensen den samme. Det er å ta makten gjennom væpnet makt.

Vi vurderer den nåværende epoken som «imperialismens og den proletariske revolusjonens epoke». I denne epoken er den revolusjonære prosessen over hele verden prosessen med sosialistisk verdensrevolusjon. Vi tror på å generalisere erfaringene fra de proletariske revolusjonene i den imperialistiske æraen, og på å klassifisere de revolusjonære krigene i forskjellige land i verden i to typer helhetlig sett, avhengig av naturen til de respektive samfunn, økonomier og politiske systemer.

Hvis det er et kapitalistisk land med demokratiske rettigheter, vil det proletariske partiet gå inn for et landsdekkende væpnet opprør i en periode med revolusjonær krise, først ta makten i de avgjørende byene og deretter spre opprøret til hele landet. [Partiet] anvender åpne og legale kamper – gjennom parlamentet, fagforeninger, generalstreiker, politiske agitasjoner, delvise og politiske kamper og andre slike aktiviteter og forbereder proletariatet og dets allierte på [opprøret]. Samtidig styrker partiet de hemmelige partimekanismene som passer, og kombinerer legale med halvlegale og åpne med hemmelige aktiviteter under konkrete forhold.

Dette er den generelle stien til den store Oktoberrevolusjonen, som ble ført til seier av bolsjevikpartiet under ledelse av de store marxistiske lærerne Lenin og Stalin i Russland. Ifølge denne strategien må proletariatet starte opprør og først, med stormfart, gi et avgjørende, dødelig slag mot det urbane senteret hvor fiendens statsmakt er sterkt befestet og fungerer som kontrollsenter, og rive fiendens statsapparat i stykker. Vi må etablere et senter for proletarisk revolusjonær statsmakt i byområdet.^[10]IKP (maoistene) skriver «vi», men leseren bør være bevisst på at denne seksjonen er ment som råd for proletariatets partier i imperialistiske land som Norge. Vi må umiddelbart spre revolusjonen raskt til urbane områder over hele landet. Vi må mobilisere bøndene på landsbygda mot føydale krefter og ødelegge fiendens statsapparat på landsbygda, gripe landsbyer og etablere landsomfattende revolusjonær politisk makt – den proletariske revolusjonære politiske makten. Slik IKP (maoistisk) forstår det, vil denne strategien tjene som den generelle veien for sosialistiske revolusjoner i kapitalistisk-imperialistiske land.

Den andre veien er teorien om en kvalitativt ny vei, langvarig folkekrig (PPW), som den store marxistiske læreren Mao formulerte for å gjennomføre den nydemokratiske revolusjonen i tilbakeliggende land. Tidligere i den kinesiske revolusjonen ble den generelle væpnede oppstandens vei ansett som den proletariatets allmenngyldige strategi for å gripe makten. Russland ble fremtredende som en revolusjonær modell. Men kamerat Mao løste problemet med å gjennomføre revolusjon i koloniale, halvkoloniale og halvføydale land. Han kjempet hardt mot de forskjellige høyre-, dogmatiske og «venstre»-avvikene.

Om det er snakk om et halvføydalt land under direkte eller indirekte styre av en eller få imperialistiske krefter, hvor folket ikke har uavhengighet og demokratiske rettigheter, må landets proletariske parti helt fra starten av opplyse og mobilisere folket til væpnet kamp. Det må etablere sine baseområder (frigjorte områder) i de tilbakeliggende landlige områdene, som det bygger gjennom en folkehær basert på bønderne, som er hovedkraften i revolusjonen. Baseområder må utbres fortløpende i prosessen med langvarig folkekrig. Proletariatet må, til syvende og sist, omringe nøkkelbyene og forberede arbeiderne og andre slitende masser og fremsynte revolusjonære krefter på å endelig ødelegge den reaksjonære statsmakten og ta politisk makt over hele landet. Det må etablere folkets demokratiske stat.

Dette er den langvarige sikk-sakk-veien, den langvarige folkekrigen slik den kinesiske revolusjonen fant sted og oppnådde den jordskjelvende suksessen til det kinesiske kommunistpartiet under ledelse av Mao i 1949. Når denne veien følges, vil de landlige områdene være hovedsenteret for revolusjonen. Byområdene vil også ha omfattende revolusjonære kamper. Proletariatet vil lede denne revolusjonen og bøndene vil være hovedkraften, med middelklassen som en nær alliert og de nasjonale kapitalistene som vaklende allierte. Når det gjelder å kontinuerlig opprette væpnede revolusjonære styrker fra bondemassene, vil væpnet agrarrevolusjon være avgjørende. Revolusjonære krefter som kontinuerlig slutter seg til fra bondestanden vil hjelpe til med å danne en uovervinnelig folkehær. Dermed vil de brede massene delta i folkekrigen. Dette er en ytterst viktig faktor, som Mao slo fast. Han avslørte at selv om våpen er viktig i krig, er mennesker og ikke våpen den avgjørende faktoren i å fortsette folkekrigen. Utviklingen av folkemilitsen som den lokale kampstyrken med slagordet «enhver borger er en soldat» sprer geriljakrigføringen dypt og bredt. Geriljakrigføringen bakerst i fiendens rekker oppnår folkelig karakter og bidrar til å fremme regulære hær- og geriljaenheter. Kamerat Mao lærte oss at «partiet styrer geværet, og geværet må aldri få lov til å styre partiet».

I prosessen med den kinesiske revolusjonen sammenfattet kamerat Mao erfaringene, bygde en sterk, tapper folkehær (Folkets Frigjøringshær). Han la enorm vekt på å opprette baseområder i strategiske områder i på landsbygda, og sa veldig tydelig fra om viktigheten av arbeiderbevegelser, urbane bevegelser, viktigheten av enhetsfronter og det gjensidige uatskillelige forholdet mellom folkekrigen og disse. Fremveksten av baseområder bidrar til å spre og forsterke den revolusjonære bølgen over hele landet. Dessuten vil oppgaven med å gjennomføre en revolusjonær omforming i disse baseområdene, oppgaven med å ytterligere styrke basen politisk, økonomisk og kulturelt, og langvarig folkekrig, definitivt bidra til å oppnå flere nye seire.

Den militære linjen som kamerat Mao grundig utviklet, tar utgangspunkt i to grunnleggende sider. Den ene er at hæren vår er en ny type hær som er fundamentalt forskjellig fra leiesoldathærene til de utbyttende klassene. Det er en politisk hær. Den må helt klart følge proletarisk ideologisk ledelse. Den må tjene folket og deres kamper. Det må være et redskap for å bygge revolusjonære baseområder. Det andre punktet er at vår revolusjonære krig er en ny type krig. Den er folkekrig. Den erkjenner at fienden er sterk og vi er svake. Siden fienden er stor og vi er små, må vi fullstendig utnytte fiendens svakheter og våre sterke sider og absolutt være avhengig av massene for overlevelse, seier og utvidelse. Dette er grunnen til at Mao sa «uten en folkehær, har folket ingenting» og at «politisk makt springer ut av geværløpet».

Kamerat Mao videreutviklet det marxist-leninistiske begrepet om nasjonale frigjøringskamper under de spesielle forholdene i koloniale og halvkoloniale land i perioden etter andre verdenskrig. Han analyserte de nykoloniale formene og styringsmetodene som imperialismen tok i bruk etter andre verdenskrig. Basert på denne analysen sa han at kampene til undertrykte nasjonaliteter og folk i Asia, Afrika og latinamerikanske land vil være store stormsentre for verdensrevolusjonen, og at imperialistenes styre rystes i grunnvollene. Han forklarte det slik — «Land vil ha uavhengighet, nasjonaliteter vil ha frigjøring og folk vil ha revolusjon». Han understrekte viktigheten av å danne en enhetsfront mellom de nasjonale frigjøringskampene i halvkoloniale, halvføydale land i Asia, Afrika og Latin-Amerika og de proletariske revolusjonene i kapitalistiske land for å beseire imperialismen og fremskynde seieren til den sosialistiske verdensrevolusjonen.

Vi sier det ettertrykkelig nok en gang, at vårt parti mener at veien med langvarig folkekrig gjelder for revolusjoner i koloniale, halvkoloniale, halvføydale land i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Historien med nasjonale frigjøringskamper og nydemokratiske revolusjoner som fant sted i Asia, Afrika og latinamerikanske land siden etter andre verdenskrig beviser dette. For eksempel viser de nåværende nydemokratiske revolusjonene i India, Filippinene, Tyrkia, Peru og andre slike land det samme. I alle disse landene er væpnet kamp hovedformen for kamp og hæren er hovedformen for organisasjon. Folkelige kamper og masseorganisasjoner i andre former er også nødvendige til en viss grad. Før krigen er all organisering og kamp forberedelser på krig. Når krigen begynner, tjener de krigen direkte og indirekte. I motsetning til denne forståelsen, bør vi ikke anvende begrepet «langvarig folkekrig» til kapitalistisk-imperialistiske land og hele den internasjonale kommunistiske bevegelsen på en dogmatisk måte. MLM-forståelsen er at slike land bør følge den første veien — den generelle væpnede oppstandens vei.

Er det riktig å si at å anerkjenne «allmektigheten av revolusjonær vold» er grensen mellom marxisme og revisjonisme?

På side tre i IKF-erklæringen het det at «allmektigheten av revolusjonær vold» er en av grensene mellom marxisme og revisjonisme. Til støtte for dette, gjengav erklæringen et sitat fra Mao på feilaktig måte ved å ta det ut av sin sammenheng, i siste avsnitt (sidenummer 28-29) som en sammenfatting av «proletariske nye prinsipper.» Dette er i strid med den grunnleggende forståelsen til MLM. Alle maoister vet at Mao gjentatte ganger sa at «væpnet kamp er hovedformen for kamp og den røde hæren er hovedformen for organisasjon». Hvis de hadde forstått anledningen da Mao skrev artikkelen «Problemer i krig og strategi» (6. november 1938), der han skriver om «allmektigheten av revolusjonær krig» og at «slik sett kan vi si at verden bare kan bli omforma med våpen», ville ikke erklæringen ha nevnt det på denne måten. Om man forstår ordene til de store marxistiske lærerne som bare ord, uavhengig av forholdene, kan ingen forstå prinsippene til MLM. Mao sa at væpnet kamp er hovedformen for kamp og understreket gjentatte ganger viktigheten av andre former for kamp. Han forente de kreftene som var vennlige til revolusjonen og dannet den revolusjonære enhetsfronten som et praktfullt våpen i hendene på et revolusjonært parti. Hvis Mao hadde forstått det slik at verden bare kan endres gjennom våpen, har den revolusjonære enhetsfronten ingenting å gjøre. Av grunner som vi ikke kjenner til, gjengav ikke erklæringen følgende sammenheng til de allerede nevnte sitatene: «Vi er tilhengere av å avskaffe krigen, vi ønsker ikke krig, men krig kan bare bli avskaffa gjennom krig, og for å bli kvitt geværet er det nødvendig å gripe til geværet.» Betydningen av ordene «allmektigheten av revolusjonær krig» og «bare gjennom geværet» er at bare kan endre den imperialistiske verden hovedsakelig gjennom revolusjonær krig og ingenting annet. Når vi bruke slike sitater, og særlig når vi sier at de er skillelinjen mellom marxister og revisjonister, må vi se nøye på konteksten til sitatet. Faktisk reflekterer ordet «allmakt» idealisme, og vi mener det bør fjernes.

Den internasjonale situasjonen

IKF-erklæringen sa:

Første motsigelse: mellom undertrykte nasjoner på den ene siden, og imperialistiske stormakter og makter på den andre. Dette er hovedmotsigelsen i dag, og den er også hovedmotsigelsen i hele den imperialistiske epoken. […] På imperialistmaktenes side er yankee-imperialismen den eneste hegemoniske supermakta. Russland er fortsatt en atomsupermakt, og det er i tillegg en håndfull annenrangs imperialistmakter.

Teorien som ble nevnt om hovedmotsigelsen i IKF sin erklæring er forvirrende. Er det mangelen på konkret observasjon av utviklingen i verden? Henfaller den til en metafysisk forståelse om at fremveksten av supermakter, imperialismens høydepunkt, skal eksistere til de blir ødelagt gjennom krig eller revolusjon? I hvilken grad er det da riktig å sette kampen mot supermaktenes hegemoni i stedet for antiimperialistisk kamp? Ser de fremveksten av supermakter i imperialismens æra som høydepunktet av konsentrasjonen-akkumuleringen av monopolkapital? Uttrykker dette en mekanisk forståelse om at siden konsentrasjonen-akkumuleringen av kapitalprodukter øker gradvis, vil de store imperialistmaktene gradvis reduseres i antall slik at noen få makter står igjen som supermakter? Tar de hensyn til læren fra Lenin og Mao/KKP om kapitalismens ulike utvikling og utviklingen i verdens kapitalistiske system?

Når vi gjør en vitenskapelig studie av imperialismens historie, vil vi vite at det skjedde endringer i balansen mellomde imperialistiske kreftene før verdenskrigene og at de to verdenskrigene var et resultat av disse endringene i styrkebalansen. Den store marxistiske læreren Lenin sa at så lenge imperialismen eksisterer vil konstante endringer finne sted i styrkebalansen mellom de imperialistiske kreftene i verden.

[…] for en jevn utvikling av de enkelte foretak, truster, industrigrener og and er umulig under kapitalismen. For et halvt århundre siden var Tyskland ett ynkelig null hvis en sammenlignet dets kapitalistiske styrke med det daværende Englands; det samme gjaldt Japan i sammenlikning med Russland. Er det «tenkelig» at styrkeforholdet mellom de imperialistiske makter vil være uforandret etter ti, tjue års forløp? Absolutt utenkelig.

Lenin.^[11]Lenin i Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium, 1917. Norsk utgave fra Forlaget Ny Dag, 1919, s. 131.

Storbritannia var en ubestridt imperialistisk makt med hegemoni over nesten halvparten av jorden frem til slutten av 1800-tallet. Men ved første verdenskrig reiste Tyskland og Amerika seg som nye imperialistmakter og slo Storbritannia i industriproduksjon, økonomi og på andre felt. Mens Tyskland led et forferdelig slag på grunn av første verdenskrig, styrket Amerika, Storbritannia og Frankrike seg. Selv om Tysklands økonomi og militærapparat ble knust i prosessen med første verdenskrig, bygget det seg opp til en mektig imperialistmakt på kort tid, kjempet mot de gamle imperialistiske kreftene som Storbritannia og Frankrike og nådde nivået av å kjempe med amerikansk imperialisme. Slike endringer i styrkebalansen i verdenspolitikken er en refleksjon av ulik utvikling av kapitalismen. Derfor må vi se fødselen, veksten og kollapsen av supermakter mot denne bakgrunnen. På grunn av andre verdenskrig og verdensomspennende nasjonale frigjøringskamper svekket de imperialistiske styrkene utenom Amerika seg i en slik grad at de etter krigen ikke hadde noe annet alternativ enn å være avhengig av Amerika for å gjenoppbygge økonomiene sine, som ble knust i krigen. Disse landene mistet nesten koloniene sine og falt i gjeld på grunn av store utgifter til krig. På den andre siden gikk amerikansk imperialisme ikke bare gjennom den imperialistiske krigen uten noe betydelig slag, men drev også handel og leverte dødelige våpen og strategisk krigsmateriell til begge sider av krigen. Det tjente mer på krigen enn noe annet land. Som et resultat begynte styrkebalansen mellom USA og andre imperialistmakter å helle mot USA siden begynnelsen av det 20. århundret. Dette førte til USAs hegemoni under andre verdenskrig.

Etter andre verdenskrig gikk USA langt forbi de andre imperialistmaktene, og det begynte å etablere sitt hegemoni over alle land i verden utenfor den sosialistiske leiren på de økonomiske, politiske og militære områdene. De ytet økonomisk hjelp til de beseirede landene (som Tyskland, Japan og Italia) og til de seirende landene (som Storbritannia og Frankrike), gjennom Marshall-planen og andre slike planer ment for gjenoppbygging av Europa.^[12]I originalteksten: «In order to economically help the defeated countries (such as Germany, Japan and Italy), US aided the countries (such as Britain and France) that gained victory in war, … Continue reading Disse landene måtte overlate de politiske hegemoniet over mange av sine kolonier til amerikansk imperialisme, eller de måtte slave for USA en stund. Siden militærapparatene deres var totalt ødelagte, måtte disse landene slutte seg til den ene eller den andre militæralliansen under USAs hegemoni. Disse landene degraderte til en situasjon hvor de lå under USAs kontroll, i det minste midlertidig.

Vi må forstå de spesielle historiske forholdene som førte til at USA ble en supermakt. Bare den amerikanske imperialismen hadde evnen til å oppfylle sine planer for verdenshegemoni, da USA hadde en ytterst sterk økonomisk makt og var en atomsupermakt. Siden 1970 var det bare den sovjetiske sosialimperialismen som hadde en tilsvarende økonomisk makt og kjernefysisk superstyrke. Derfor kaller vi dem supermakter. Resten av imperialistmaktene regnes som annenrangs krefter. Denne oppdelingen vil si at selv om de andre imperialistiske kreftene gjorde sterke forsøk på å bli økonomisk, politisk og militært mektige, var de ikke i en situasjon til å kjempe om verdenshegemoni.

Senere endret den internasjonale situasjonen seg. På grunn av den påfølgende utviklingen skjedde det endringer i styrkebalansen mellom USAs supermakt og de ulike imperialistiske kreftene – de heroiske kampene til undertrykte nasjonaliteter og mennesker i Asia, Afrika og Latin-Amerika; de enorme militærutgiftene som presset USAs økonomi til stagnasjon i sitt forsøk på å beholde kolonier, nykolonier og innflytelsesområder; betydelig teknisk kunnskap og produksjonskapasitet ble utviklet i store imperialistiske land som Tyskland og Japan, som kom seg unna USA-imperialismens blekksprutarmer og karet seg til å bli dens sterke utfordrere på verdensmarkedet; sammenbruddet av den sovjetiske supermakten; USAs gradvis avtagende andel på nesten alle områder av verdensmarkedet og dets økonomiske svakhet; svekkelsen av hegemoniet til USAs supermakt over de andre imperialistiske landene; den innbyrdes striden mellom imperialistene; fascismen ble hovedtrenden over hele verden; og de imperialistiske angrepskrigene som fant sted under USAs ledelse for kontroll over verdensmarkedet og ressurser. Disse utviklingene viser at framveksten av supermakter ikke var en permanent utvikling, det var ikke engang imperialismens toppunkt, og at det var et resultat av spesielle historiske forhold.

Om vi ser på den nåværende situasjonen i verden, mot bakgrunnen av en forsterket generell krise i kapitalismen, fortsetter den økonomiske verdenskrisen i det kapitalistisk-imperialistiske systemet som startet i 2008 å eksistere. I henhold til endringene i styrkebalansen mellom imperialistiske land, presser denne økonomiske, politiske og finansielle krisen konstant de imperialistiske landene i retning av å spre ressursene med råvarer og billig arbeidskraft, markeder, kapitalsfærer og innflytelsesområder til å nyoppdele verdensmarkedet mellom seg. Dette fører til strid og konflikt mellom imperialister og opprettelsen av økonomiske og militære (strategiske) allianser. Det skjer store endringer i verdenspolitikken.

Den strategiske svakheten som hjemsøkte USA som supermakt startet på midten av 70-årene. USA mistet sin tidligere velstand i alle sektorer og mistet statusen som supermakt ved begynnelsen av det andre tiåret av det 21. århundret [2010-tallet –Red.]. En multipolar verden ble dannet. Imidlertid fortsetter amerikansk imperialisme å være den fremste fienden av verdens folk. Det sosialimperialistiske Kina ble USAs viktigste konkurrent på de økonomiske, politiske og militære områdene det siste tiåret, og kjemper for omfordeling av verdensmarkedet. Selv om alvorlighetsgraden av COVID-pandemien ble mindre, eksisterer den fortsatt i noen få land. Økonomiene i alle land ble knust på grunn av nedstengninger og diverse andre kontrolltiltak. Den imperialistiske striden mellom USA og Russland førte til Russland-Ukraina-krigen som fortsatt pågår. Spenningen øker mellom USA og Kina i Taiwan-spørsmålet. På den annen side er det strid mellom alle disse imperialistiske landene om Vest-Asia (Midtøsten). Når vi ser på de innbyrdes stridighetene mellom imperialistene på en objektiv måte, finner vi faktisk ikke noe grunnlag for konseptet «eneste hegemoniske supermakt». Faren for en ny verdenskrig øker som et resultat av de imperialistiske landenes forberedelser på krig om nyoppdeling av verden, i henhold til den marxistiske læresetningen om at «samarbeid er midlertidig og relativt mens strid er permanent og absolutt». Vi ser en bølge av antiimperialistiske kamper i tilbakeliggende land over hele verden, og bølgen av arbeiderklassens kamper som har begynt og og fortsetter i kapitalistisk-imperialistiske land. Denne utviklingen er et resultat av at de grunnleggende motsigelsene skjerpes dag for dag.

Vi mener at verdens grunnleggende motsigelser er disse, hvorav hovedmotsigelsen er den første:

1. Motsigelsen mellom imperialismen og undertrykte nasjoner og folk

2. Motsigelsen mellom borgerskapet og proletariatet i de kapitalistisk-imperialistiske landene

3. Motsigelsen mellom imperialistiske land og mellom monopolkapitalistiske grupper.

Vi enige med erklæringen fra IKF angående den fjerde grunnleggende motsigelsen [mellom kapitalismen og sosialismen], etter forfallet av sosialismens siste base i Kina. For å presisere vårt synspunkt helt konkret — motsigelsen mellom den sosialistisk leiren og den imperialistiske leiren er midlertidig utryddet. Kampen mellom sosialismen og kapitalismen fortsetter gjennom hele epoken til imperialismen og proletariske revolusjoner. I dag kommer denne motsigelsen hovedsakelig til uttrykk som kampen mellom to stridende klasser i de ideologiske, politiske og kulturelle sfærene — proletariatet som representerer sosialistiske krefter og borgerskapet som representerer kapitalismen. Styrken til geriljabaser og revolusjonære folkekomitéer i de landene der langvarige folkekriger pågår har ennå ikke utviklet seg til stabile frigjorte områder og en effektiv, alternativ politisk makt, på grunn av en kontrarevolusjonær offensiv fra fienden. Det foregår intens klassekamp i disse områdene. Revolusjonens seier og gjenoppkomsten av en sosialistisk leir i ett eller mange land vil igjen sette den fjerde grunnleggende motsigelsen i forgrunnen.

Blant de grunnleggende motsigelsene er motsigelsen mellom imperialismen og undertrykte nasjonaliteter og folk hovedmotsigelsen. For tiden påvirker denne motsigelsen de andre motsigelsene og yter en avgjørende innflytelse på disse. En situasjon hvor verdens proletariat ikke har et sosialistisk system/en stabil base dannet gjennom ødeleggelsen av det kapitalistiske systemet, ligner på situasjonen før Oktoberrevolusjonen. Verdens proletariat, de undertrykte nasjonalitetene og undertrykte folk gjør motstand og kjemper mot de kontrarevolusjonære krigene som slippes løs av imperialistene gjennom aggresjon og intervensjonspolitikk. Verdensproletariatet, maoistiske partier og organisasjoner opplyser og mobiliserer de undertrykte nasjonalitetene og folkene i lys av MLM og kjemper med mål om å få slutt på imperialismen og alle slags reaksjonære krefter som er ansvarlige for disse krigene. Alle de revolusjonære kreftene, arbeiderne og andre undertrykte klasser og sjikt har den store oppgaven å ytterligere opplyse de undertrykte massene på hele planeten i lys av MLM og intensivere, konsolidere og forene disse kampene. Om imperialistene våger å starte en tredje verdenskrig, må verdensproletariatet anvende taktikker for å forvandle denne krigen til borgerkrig med mål om å knuse [imperialistene] og gjennomføre proletariske revolusjoner. Vi må kjempe tilbake alle imperialistenes og revisjonistenes konspirasjoner om å anstifte borgerlig nasjonalsjåvinisme for å splitte de undertrykte nasjonalitetene og folkene og opprettholde sitt eget styre. De proletariske revolusjonære fortroppspartiene må samle proletariatet, middelklassen, studentene, ungdommene, det progressive intellektuelle sjiktet, organisasjoner fra demokratiske og progressive bevegelser (som de som jobber med miljø, antirasisme, kjønnsproblemer og migrantarbeid) i kapitalistiske og imperialistiske land og fremme sosialistiske revolusjoner, og nydemokratiske revolusjoner og nasjonale frigjøringskamper i tilbakeliggende land.

Etter at den sovjetiske sosialimperialismen kollapset som supermakt på slutten av forrige århundre, kom det fram nyrevisjonistiske teorier slik som Avakians teori om at «Amerika er den eneste hegemoniske supermakten» og Prachandas teori om at «Amerika er en globalisert imperialistisk stat». Alle disse opportunistiske «moderne» teoriene er basert på Kautskys teori om «ultraimperialisme».^[13]Om Kautskys teori om «ultraimperialisme», se artikkelen «Exposing and Refuting Kautsky and his Opportunist Theory of “Ultra-Imperialism» av Cheng Yen-Shih, 1965. Ifølge denne teorien kan imperialismen overvinne krisen på egen hånd og løser sine egne motsigelser ved å danne ett monopolistisk senter.^[14]I originalteksten:

«According to this theory imperialism overcomes crisis on its own and solves the entire contradictions of the sole monopoly centre.» Disse teorienes vesen er ikke annet enn at imperialismen er allmektig, ikke lider nederlag og ikke kan bekjempes av noen. Det nepalske maoistpartiet sluttet seg til de komprador-herskende klassene og forrådte Nepals revolusjon, folkekrigen og verdens kommunistiske bevegelse, særlig den revolusjonære bevegelsen i Sør-Asia, med en forståelse om at imperialismen er uovervinnelig og det er umulig å oppnå seier over den. Det er overraskende at IKF-erklæringen sier om den første motsigelsen at den på den ene siden er rikelig med «undertrykte land» og på den andre siden at hovedmotsigelsen går mellom «undertrykte land og imperialistiske supermakter». Vi mener at dette ikke passer med de eksisterende politisk-økonomiske forholdene i verden. Hva avslører denne typen syntese fra IKF om forholdene og de grunnleggende motsigelsene i verden? Er ikke dette i strid med den virkelige tilstanden? Er det ikke imperialismen, den komprador-byråkratiske kapitalismen og halvføydalismen som tråkker ned proletariatet, bøndene og andre brede undertrykte masser i halvkoloniale, halvføydale land? Er det ikke en avledning fra hva den sosialistiske verdensrevolusjonen må konsentrere seg om å snakke om hovedmotsigelsen på denne måten?

Om den andre grunnleggende motsigelsen i verden

IKF-erklæringen sier at dette er motsigelsen mellom proletariat og borgerskap. Vårt parti mener at motsigelsens særegenhet ikke kommer til uttrykk når man sier det på denne måten. Men å snakke om motsigelsen på den måten IKF gjør, påvirker det kommunistpartienes evne i kapitalistisk-imperialistiske land til å formulere riktig strategi og taktikk for å forberede proletariatet og de revolusjonære kreftene på sosialistisk revolusjon, og å ta opp praksis deretter. Følgelig henfaller de til spontanitet. Vi mener at dette er et av de viktige problemene for de revolusjonære partiene i disse landene. Denne motsigelsen omfatter også motsigelsen mellom proletariatet og det kompradorbyråkratiske borgerskapet i de undertrykte landene, og de tre grunnleggende motsigelsene i disse landene ble også nevnt. Av ukjente grunner, nevner ikke erklæringen en annen grunnleggende motsigelse: mellom herskerklassene i disse landene. Å blande motsigelsene på det internasjonale plan og i de respektive landene er ikke en riktig metode i samsvar med MLM. Dette skaper forvirring angående oppgavene som må gjøres for å løse disse motsetningene.

Vi sier tydelig at denne andre motsigelsen er «motsigelsen mellom borgerskapet og proletariatet i kapitalistisk-imperialistiske land». Sosialistiske revolusjoner må gjennomøres i de respektive kapitalistisk-imperialistiske landene for å løse denne motsetningen, som en del av den sosialistiske verdensrevolusjonen. Som vi nevnte tidligere, vil den første motsigelsen («motsigelsen mellom imperialismen og undertrykte nasjonaliteter og folk») løses gjennom nydemokratiske revolusjoner. Den tredje motsigelsen, «motsigelsen mellom imperialistiske land og blant monopolkapitalistiske grupper» vil være en av årsakene til deres gjensidige svekkelse. Historien til to verdenskriger viste at hvis denne motsetningen forsterkes, vil den ikke føre til annet enn verdenskrig. Dette forsterker igjen de to grunnleggende motsigelsene ovenfor og forsterker den revolusjonære krisen i de respektive landene. Hvis denne krisen utnyttes riktig kan det, i land som er et svakt ledd i imperialismen og der det finnes et effektivt og sterkt revolusjonært kommunistparti, lykkes med nydemokratiske eller sosialistiske revolusjoner, del av den sosialistiske verdensrevolusjonen. Dette er vårt partis forståelse i lys av MLM.

Er det revisjonisme å si at «imperialismen er organisert i blokker»?

Det er veldig merkelig at erklæringen sier at det er revisjonisme å si at «imperialismen er organisert i blokker». Det er et velkjent faktum at imperialisme betyr krig og at de to verdenskrigene skjedde først etter at de imperialistiske landene hadde organisert seg i to antagonistiske blokker. Etter andre verdenskrig, og særlig siden USA og Russland dukket opp som imperialistiske supermakter, dannet de imperialistiske landene økonomiske og militære blokker i sin egen favør fra tid til annen, i henhold til prinsippet om ulik utvikling og i henhold til endringene i styrkebalansen mellom de imperialistiske landene. Disse blokkene gjennomgikk ofte endringer. Hele denne prosessen har en historie på seks tiår. Trenden er at alle de imperialistiske landene har inngått flere økonomiske og militære avtaler og samarbeider-konkurrerer om å utnytte de undertrykte nasjonalitetene og folkene over hele verden, om hegemoni over naturressurser, om områder med billig arbeidskraft, om markeder og innflytelsessfærer. I tillegg til USA og Russland, kjemper flere imperialistiske land hardt om å produsere alle slags våpen, selge dem på verdensmarkedet og få fortjeneste. Den imperialistiske stedfortrederkrigen som brøt ut i form av Russlands angrepskrig mot Ukraina i slutten av februar 2022, brakte igjen faren for tredje verdenskrig. Kan vi ikke, bak denne utviklingen, tydelig se hvordan de imperialistiske alliansene og grupperingene skifter fra tid til annen? Det er ikke riktig av IKF å si at det er revisjonisme å snakke om denne objektive virkeligheten. Vi mener at dette er en veldig feil forståelse.

Er det riktig å dele opp de imperialistiske landene i to rekker?

Den nåværende imperialistiske verden har blitt en multipolar verden. I denne tilstanden mener vi det ikke er riktig å dele opp imperialistiske land i to rekker. Da de imperialistiske landene som ble berørt i andre verdenskrig var totalt avhengige av hjelp fra supermakten USA, under situasjonen på begynnelsen av 1970-tallet da striden mellom supermaktene ble intensivert og faren for verdenskrig økte, ble oppdelingen i «tre verdener» lansert ut fra taktiske behov for å håndtere de ulike landene i verden, og det ble det sagt at alle de imperialistiske landene unntatt USA og Sovjetunionen kunne regnes som annenrangs imperialistiske land. Senere på begynnelsen av 1970-tallet forsterket den allmenne krisen i imperialismen seg, stedfortrederkriger brøt ut mellom USA og Russland, og striden mellom supermakten USA, Vest-Europa og den japanske imperialismen i den økonomiske sfæren kom åpent frem. Med dette fikk den russiske imperialismen gradvis styrke. Senere kom Kina frem som en sosialimperialistisk makt og den nest største økonomiske kraften i verden. Da ble denne klassifiseringen [av to slags imperialistiske land: supermakter og annenrangs imperialister –Red.] utdatert. I 1971 lå USA i handelsunderskudd, dollarens prestisje falt over hele verden og USA begynte å bli strategisk svakt. I 1984 ble det et land som netto importerte kapital.^[15]Netto kapitalimport vil si at det går flere utenlandske investeringer inn i landet enn det går investeringer ut av landet. De imperialistiske landene i Vest-Europa og Japan overvant situasjonen med økonomisk avhengighet av USA og kjempet med USA på den økonomiske sfæren. Men IKF-erklæringen ser ikke ut til å innse at klassifiseringen av imperialistiske land i to rekker ikke gjelder lenger. Vårt parti er uenig med denne klassifiseringen.

Tre praktfulle våpen

Erklæringens forståelse av spørsmålet om partiorganisering – «Formann Mao Zedong utviklet partiets konstruksjon rundt geværet […]» — er snudd på hodet. Erklæringen sa således i forlengelse av setningen ovenfor: «[…] utviklet partiets konstruksjon rundt geværet og reiste den innbyrdes sammenhengende konstruksjonen av de tre verktøyene: kommunistpartiet, hæren av en ny type og den revolusjonære enhetsfronten, med partiet som senteret […]». Erklæringen hoppet over noen viktigere sider av hva Mao sa om partiorganisering. Er det ikke en motsetning mellom hva Mao sa og erklæringen? Her vil vi kort gjengi de sidene vi mener er riktige om partiorganisering. Faktisk sa Mao aldri at partiet er sentrert rundt geværet. Han skrev:

Men har vi våpen, kan vi skape partiorganisasjoner. Den sterke partiorganisasjonen som Den åttende rutearméen har skapt i Nord-Kina, er bevis på det. Vi kan også skape kadrer, skoler og kultur- og massebevegelser. Alt i Yenan er skapt ved hjelp av våpen.

Problemer i krig og strategi.

Men som nevnt tidligere sa han: «Prinsippet vårt er at partiet styrer geværet, og geværet må aldri få lov til å styre partiet». Mao beskrev partiet, folkehæren og den revolusjonære enhetsfronten som tre magiske våpen. Dette ble ikke nevnt i erklæringen. Vårt partis dokument om «Strategi og taktikk for den indiske revolusjonen», som den niende kongressen (Enhetskongressen) godkjente, nevnte følgende om folkehærens betydning:

Vi kan ikke tenke oss en folkekrig uten en folkehær […] I et land som vårt vil revolusjonen fra begynnelsen av hovedsakelig foregå i form av væpnet kamp. I løpet av den nydemokratiske revolusjonen vil væpnet kamp eller krig være den viktigste kampformen, og hæren vil være den viktigste organisasjonsformen. Verken arbeidet med å organisere folket eller arbeidet med å bygge opp massekamper kan fortsette med hell uten støtte fra folkets væpnede styrker. Partiet kan bare konsolidere massekampens resultater ved å utvide og utvikle geriljakrigen, og vil dermed være i stand til å legge grunnlaget for folkets alternative politiske makt […] Hvis vi ikke formulerer en militær linje som samsvarer med den riktige politiske linjen, kan vi ikke nå vårt revolusjonære mål. Den militære linjen bør være underordnet den politiske linjen. Den riktige militære linjen fødes i kamp, utvikler seg gjennom kamp og tar en klar form i løpet av kampen. Det er bare ved å føre en uopphørlig ideologisk kamp mot høyre- og «venstre»-opportunistiske linjer at vi kan lykkes i å gjennomføre den langvarige folkekrigen.

I denne sammenhengen siterer vi nedenfor læren fra de store marxistiske lærerne om organiseringen av det revolusjonære partiet og vår forståelse i lys av MLM. Lenin sa: «Uten en revolusjonær teori, kan det ikke finnes en revolusjonær bevegelse», «det finnes ingen revolusjonær bevegelse uten et revolusjonært parti», «proletariatet har ikke noe annet våpen i sin kamp om makten enn organisasjonen».

Mao forklarte det slik: «Om det skal bli en revolusjon, må det finnes et revolusjonært parti. Uten et revolusjonært parti, uten et parti bygd på den marxist-leninistiske revolusjonære teorien og i den marxist-leninistiske revolusjonære stilen, er det umulig å lede arbeiderklassen og de brede folkemassene i kampen mot imperialismen og dens løpegutter.»

De tre grunnleggende problemene knyttet til partiet i revolusjonen er å bygge et sterkt parti, en folkehær og en enhetsfront. Forståelsen av disse tre problemene og sammenhengen mellom dem gir en klar retning for hele revolusjonen. Mao forklarte at det er nødvendig å ha en riktig forståelse av forholdet mellom partiet, hæren og enhetsfronten:

«Enhetsfronten og den væpnede kamen er de to grunnleggende våpnene for å beseire fienden. Enhetsfronten er en enhetsfront for å føre væpnet kamp, og partiet er den heroiske krigeren som bruker de to våpnene, enhetsfronten og den væpnede kampen, for å storme og knuse fiendens stillinger. Det er slik de er knyttet til hverandre.»

Derfor er det helt nødvendig å innse hvor viktig det er å bygge opp hvert enkelt av disse fantastiske våpnene fra begynnelsen av og effektivt anvende dem i konkret revolusjonær praksis på grunnlag av marxismen-leninismen-maoismens lære.

Hvis vi ønsker å gjøre partiet uovervinnelig slik at det kan lede revolusjonen på en vellykket måte, må vi bygge partiet på grunnlag av den nedenfor nevnte forståelsen av MLM.

Ifølge vårt partis forståelse er partiet et av de tre mektige og fantastiske våpnene som trengs for å gjennomføre den nydemokratiske revolusjonen i India med et sosialistisk-kommunistisk perspektiv. Partiet er det eneste våpenet som effektivt kan utnytte de to andre våpnene. Kommunistpartiet gir korrekt ideologisk, politisk, organisatorisk og militært lederskap med stor framsynthet i alle revolusjonens faser.

Det aller viktigste problemet er å lede revolusjonen gjennom en korrekt ideologisk og politisk linje. Partiets arbeid før revolusjonen og fram til virkeliggjørelsen av sosialismen-kommunismen må være basert på en korrekt ideologisk og politisk linje. Det er umulig å formulere et korrekt program og en korrekt strategi og taktikk for revolusjonen og oppnå suksess i revolusjonen uten den proletariske teorien om MLM. Et proletarisk parti må føre en revolusjonær politikk og praktisere den i lys av MLM.

Et annet grunnleggende prinsipp knyttet til partiets organisasjon er dets hemmelige organisasjon. Det tredje grunnleggende prinsippet er at partiet må ha en enhet i vilje, enhet i praksis og enhet mellom partiet og folket. Vi kan bare sikre dette ved å bygge partiet på grunnlag av demokratisk sentralisme og ved å følge klasselinjen og masselinjen («fra folket til folket»). Partiet må sikre enhet, ytterligere styrke sitt sentraliserte lederskap, doble sin effektivitet i kampen og sørge for at partiets liv er sunt, noe som krever en bevisst implementering av demokratisk sentralisme. Derfor må demokratisk sentralisme praktiseres for å motivere alle partimedlemmene. På denne måten kan vi styrke partiet ytterligere.

Å styrke det kollektive lederskapet er en viktig forutsetning for å kunne gjennomføre den demokratiske sentralismen i partiet på en god måte. Vi må integrere kollektivt lederskap og individuelt ansvar og omsette det i praksis, og for å gjøre det må vi styrke partikomitésystemet. Vi tror på det korrekte kommunistiske prinsippet om at vi må utvikle en sentral ledende gruppe som deler kollektivt ansvar og samarbeider om å ta gode beslutninger. Dette forhindrer at en enkeltperson får overherredømme i utførelsen av partiets saker. Dette gjelder komiteer på alle nivåer i partiet.

Uten en sentralisert ledelse basert på demokrati er det umulig å rette på gale politiske linjer og andre feil. Alle begår feil. Ingen er hevet over feil. Selv om dyktige ledere spiller en svært viktig rolle i en revolusjon, er et sterkt kollektivt lederskap sterkere enn noen enkeltperson. Normalt vil kollektivets tenkning være riktigere og mer kraftfull enn den enkeltes. Sentralkomiteen kan ta bedre beslutninger gjennom kollektiv innsats. Den kan formulere politiske linjer, planer og taktikker. Den kan rette opp feil i beslutninger og praksis. Hvis de lavere kadrene på ulike nivåer ikke får være med på å anvende sentralkomiteens/høyere komiteers beslutninger på en kreativ måte i forhold til bevegelsens konkrete situasjon og fatte beslutninger utenom saker som ligger innenfor deres ansvarsområde, eier de ikke disse beslutningene. De vil være atskilt fra dem.

Entusiasmen deres minker jo flere personer som skiller dem fra beslutningene som tas. De kan ikke gjennomføre dem effektivt. De mangler styrken til å mobilisere folket til kamp på dette grunnlaget. Nettopp derfor er vi mot dyrking av individer, kommandometoder og velsignelser. Vårt parti forstår at tolinjekampen i partiet er en gjenspeiling av klassekampen i samfunnet, at den fortsetter i partiet gjennom hele dets utviklingsprosess og at den bidrar til å utvikle partiets linje og styrke enheten i partiet. Slik vi forstår det, må vi følge Maos «tre utmerkede arbeidsstiler», som er ett av kriteriene som skiller det proletariske partiet fra revisjonistiske, småborgerlige og borgerlige partier. De tre utmerkede stilene er å kombinere teori med praksis, opprettholde nære forbindelser med folket, og praktisere kritikk og selvkritikk. Vi må innse at ideologisk og politisk skolering er det avgjørende leddet for å forene hele partiet. Hvis vi ikke gjør dette arbeidet, kan ikke partiet oppfylle noen av sine politiske oppgaver.

Om tre store sverd

Beskrivelsen av Marx, Lenin og Mao som tre store sverd i IKF-erklæringen er ikke bare overraskende, men også forkastelig. IKF-erklæringen sier:

Vi kommunister har dermed tre store sverd: vår grunnlegger Marx, den store Lenin og formann Mao Zedong. Vår store oppgave er å reise, forsvare og anvende marxismen-leninismen-maoismen […]

Vi motsetter oss på det sterkeste at de store marxistiske lærerne i denne formuleringen omtales som tre store sverd. Vi ser Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao som store marxistiske lærere. Det internasjonale proletariatets dyktigste ledere — Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao Zedong — formulerte marxismen-leninismen-maoismen. Marx og Engels grunnla marxismen sammen. Engels’ tillegg til marxismen er en uatskillelig del av marxismen. Lenin bevarte marxismen og utviklet marxismen-leninismen. Vi ser Stalins tillegg som en integrert del av marxismen-leninismen. Mao utviklet marxismen-leninismen til et tredje, høyere og kvalitativt nytt stadium: marxismen-leninismen-maoismen. Klassekampens historie og Maos teori og praksis forteller oss at vi kan oppnå seire gjennom denne proletariske vitenskapen og ytterligere berike denne vitenskapen med de nye forklaringer og prinsipper som tilegnes fra erfaringene med den nåværende proletariske revolusjonen; bare i den revolusjonære prosessen med å studere marxismen-leninismen-maoismen, dens kreative anvendelse på de konkrete forholdene i landet; og i å syntetisere den ut fra revolusjonære erfaringer. Vi mener at læren fra de store marxistiske lærerne ikke hører sammen med formuleringen om «tre sverd».

Omtalen av MLM som en nesten ferdig utviklet teori i IKFs erklæring er i strid med forståelsen av MLM. Lenin sa: «Marxismen er ikke et livløst dogme, ikke en avsluttet, ferdig, uforanderlig lære, men en levende veiledning til handling. Nettopp derfor må den gjenspeile de forbløffende brå endringene i samfunnslivets betingelser».

Overvurderinger

Erklæringen gjorde overvurderinger på flere områder.

Den allmenne kontrarevolusjonære offensiven som ble sluppet løs på begynnelsen av 90-tallet i forrige århundre – hovedsakelig av Yankee-imperialismen – blir beseiret av den marxist-leninist-maoistiske revolusjonære motoffensiven gjennom folkekrigene, kampene for nasjonal frigjøring og kampene utviklet av proletariatet og de undertrykte folkene i verden.

(5. avsnitt på side 3).

I stedet for å si at den generelle kontrarevolusjonære offensiven er slått tilbake, ville det her være riktig å si at den revolusjonære motoffensiven til en viss grad har slått den tilbake. Grunnen er at selv om alle revolusjonære demokratiske krefter og bevegelser, i tillegg til MLM-partiene, har stått imot den imperialistiske offensiven intenst og bredt i fire tiår fra 1990-tallet, har den nepalske revolusjonen lidd et fryktelig svik; revolusjonære krefter og nasjonale frigjøringsstyrker har lidd store tap i fiendens kontrarevolusjonære offensiv; selv om IKB er relativt styrket med dannelsen av nye MLM-partiorganisasjoner og dens aktiviteter, er den ennå svak og ikke sterk nok til å beseire den imperialistiske offensiven. Dette er en objektiv virkelighet. I dag er det alle maoistiske partiers og IKBs oppgave å utvikle seg slik at de kan nedkjempe den imperialistiske offensiven.

De objektive forholdene er svært gunstige. Det går en bølge av folkelige kamper over hele verden. Men de maoistiske partiene er ikke i stand til å ta igjen denne bølgen. De er subjektivt sett svake.

Partiene må gjøre en intens innsats for å overvinne denne svakheten. Maoistiske partier kan bare lede verdensomspennende kamper gjennom å bygge sterke revolusjonære bevegelser gjennom sin ledelse og styrke seg subjektivt. På denne måten kan de forvandle denne bølgen av kamper til en stor bølge av proletarisk revolusjon.

I dag – da en ny stor bølge av den proletariske verdensrevolusjonen vokser frem i verden, med de pågående folkekrigene i India, Peru, Tyrkia og Filippinene, og forberedelser i mange andre land, da heroiske nasjonale motstandskamper og folkelig motstand oppstår over hele verden […]

Dette er en overvurdering av situasjonen. Nivået på folkekrigene i 5-6 land eller nivået på andre kamper nevnt ovenfor er ikke i stand til å skape en ny stor bølge av proletarisk verdensrevolusjon. Nasjonale frigjøringskamper og folkelig motstandskamp pågår i stor skala, men de mangler et skikkelig og sterkt lederskap, og de er spredte. Derfor må vi, i henhold til den objektive situasjonen for revolusjonen, gjøre alle slags forsøk i lys av MLM for at disse [bevegelsene] skal forstå den eksisterende situasjonen og utvikle seg. Den situasjonen som kan skape store underverker vil oppstå om vi våger å opplyse folket politisk, mobilisere dem i klassekamp og konsolidere dem med en uredd tillit til at det er folket som skaper historien; hvis vi kan lede langvarige folkekriger med stort mot og besluttsomhet; og effektivt lede sosialistiske revolusjoner. Det finnes ingen annen lettvint vei enn denne.

IKF må følge MLMs arbeidsstil for å nå sine mål

Vi hilser IKFs erklæring velkommen for å ha en korrekt forståelse av flere ideologiske, politiske og organisatoriske spørsmål vedrørende IKB og den sosialistiske verdensrevolusjonen. Vi håper dette vil bidra til enhet i IKB og til å nå målet om sosialistisk verdensrevolusjon. Vi informerer imidlertid klart og tydelig om at IKF må rette opp de ovennevnte feilaktige forståelsene og alvorlige manglene i erklæringen, og har et sterkt behov for å ta i bruk en MLM-arbeidsstil.

[IKF] må ha dannet organisasjonen i henhold til prinsippet om demokratisk sentralisme [men] uten debatt for å utveksle standpunkt, mens det føres tolinjekamp og ideologisk og politisk debatt for anta et internasjonalt standpunkt basert på felles forståelse, for å komme fram til at «allmektigheten av revolusjonær vold» er en grense mellom marxisme og revisjonisme; forståelsen om at partiet må bygges rundt geværet; en vurdering av Stalin som i noen henseende avviker fra Mao og KKPs vurdering; og å si at ‘makt er grunnleggende i maoismen’, til tross for at makt er den grunnleggende faktoren i marxismen og leninismen, og å ikke innse viktigheten av masselinjen, som er et av de grunnleggende aspektene ved MLM. IKFs feil og mangler fra begynnelsen av tyder på ensidighet og en sekterisk tilnærming. Vi mener IKF også må rette opp disse.

Alle de revolusjonære partiene må holde fast ved de nye aspektene som KKP under Maos ledelse brakte fram som en del av Den store proletariske kulturrevolusjonen, trekke passende lærdommer og bruke dem som rettesnor for handling; de må lære gjennom studier, praksis, kritikk og selvkritikk, diskusjoner, debatter og tolinjekamp og få kontroll over MLM; de må strebe etter enhet mellom internasjonale revolusjonære krefter og antiimperialistiske krefter. Vi håper av hele vårt hjerte at de inngyter tillit hos de store arbeidende massene i verden og gjør fremskritt på veien mot sosialismen.

Konklusjon

Til slutt: Vi formidler våre kritiske synspunkter på erklæringen til IKF kun med den hensikt å utvikle prinsippfast enhet blant MLM-partier og organisasjoner over hele verden, som et ledd i å nå målet om en sosialistisk verdensrevolusjon. Vi ber alle MLM-partier og -organisasjoner om å gi klart uttrykk for sine meninger om de viktige aspektene ved Den internasjonale kommunistiske bevegelsen og dannelsen av IKF, om å komme fram til en felles forståelse på et riktig grunnlag, og om å legge fram konkrete forslag som et ledd i arbeidet for å oppnå «enhet-kamp-høyere enhet» i ideologiske og politiske aspekter. Vi har den store historiske oppgaven å oppnå ytterligere enhet i IKB. Vi erklærer vårt standpunkt til dannelsen av IKF for å oppfylle denne oppgaven. I denne sammenheng ber vi om at alle MLM-partier og -organisasjoner, i tillegg til IKF og dets medlemspartier og -organisasjoner, informerer om sitt standpunkt til dokumentet vårt parti offentliggjorde i 2017 om dannelsen av en internasjonal proletarisk organisasjon. Det er en gammel drøm for arbeidere, bønder og andre undertrykte, arbeidende mennesker å oppnå prinsippfast enhet over hele verden og mellom MLM-partiene og -organisasjonene i de respektive landene. La oss mangedoble våre anstrengelser for å virkeliggjøre denne drømmen, og i fellesskap gå videre med uredd mot for å oppnå seier ved å holde fast ved det internasjonale proletariatets, MLMs og den sosialistiske verdensrevolusjonens dyprøde flagg.

19. mai 2023
Indias kommunistiske parti (maoistisk)

Oversikt over forkortelser

Vi har brukt norske på partier og organisasjoner. Der det ikke finnes innarbeidede norske navn, har vi oversatt dem etter beste evne. Forkortelsene følger i hovedsak de norske navn, med unntak av RIM, da organisasjonen lenge har vært kjent under denne forkortelsen. –Redaksjonen.

FKP: Filippinenes kommunistiske parti.

FMIK: Den «Forente maoistiske internasjonale konferansen», som ble avholdt i slutten av 2022. 15 partier og organisasjoner fra 14 land deltok og stiftet det Internasjonale kommunistiske forbundet (IKF).

IKB: Den internasjonale kommunistiske bevegelsen.

IKF: Det Internasjonale kommunistiske forbundet. Uttalelser fra IKF publiseres jevnlig på nettsiden Communist International. Dokumenter om IKF på Bannedthought.net.

IKP (maoistisk): Indias kommunistiske parti (maoistisk). Skal ikke forveksles med Indias kommunistiske parti (marxistisk), som går under forkortelsene IKP(M) og IKM.

KFMIK: Koordinasjonskomiteen for den forente maoistiske internasjonale konferansen (FMIK). Ved årsskiftet 2021/22 offentliggjorde KFMIK et forslagsutkast til felleserklæring for den internasjonale kommunistiske bevegelsen, med en vurdering av den internasjonale situasjonen og forslag til prinsipper for politisk generallinje. Utkastet kan leses på nettsiden Communist International.

KKP: Kinas kommunistiske parti.

MLM: Marxismen-leninismen-maoismen.

RIM: Den Revolusjonære internasjonalistiske bevegelsen. En internasjonal sammenslutning av marxist-leninist-maoistiske partier og organisasjoner, som eksisterte fra 1984 til 2007. Dokumenter fra RIM på Bannedthought.net.

Noter[+]

Noter
↑1	Fra IKFs stiftelseserklæring. Oversatt av Tjen Folket Media. https://tjen-folket.no/index.php/2023/03/07/internasjonalt-kommunistisk-forbunds-erklaering-pa-norsk/.
↑2	Vi har satt disse punktene i innrykk for å lette lesingen; av samme grunn har vi gjort små endringer i setningsoppbygningen. Vi oppfordrer den interesserte leser til å sammenligne med originalteksten på engelsk: «The CC, CPI (Maoist) opines that in the current situation where internationally Marxist-Leninist-Maoist movements are weak, it is immature to form a new International organisation basing on Democratic Centralism without a deep study, debate and synthesis at the international plane about the reasons for the dissolution of the IIIrd International in 1943; about the reasons for the CPC under the leadership of Mao to not form another International; and the work and experiences of the earlier Revolutionary Internationalist Movement (RIM); without the decision to form an appropriate organisation in the current situation of ICM basing on agreed opinions after a discussion (in various forms) at the international level on the Program and Principles of Organisation to form an organisation such as ICL, similar to the Communist International.»
↑3	I originalteksten: «We are clear that International organisation must not engross or weaken the independence and initiative of the memberparties; the place of bilateral relations-activities among those; and the place of relations with other revolutionary parties and organisations.»
↑4	Her menes den fløyen av Canadas revolusjonære kommunistiske parti (PCR-RCP) som i en periode gav ut tidsskriftet Iskra.
↑5	Merk: Utkastet det referes til var offisielt ikke lagt fram av IKF, men av KFMIK. IKF var ikke dannet på det tidspunktet da utkastet ble lagt fram.
↑6	I originalteksten: «We feel it is ideologically and politically wrong to turn Protracted People’s War that Mao formulated and China implemented, into a blue print and that it should be implemented in all countries irrespective of the stage of social development of various countries of the world.»
↑7	Å kombinere teori med praksis, opprettholde nære forbindelser med folket, og praktisere kritikk og selvkritikk.
↑8	Denne formuleringen var vanskelig å oversette direkte. Vi henviser derfor til originalteksten: «Every country in the world has general characteristics and its own distinct characteristics and its own particularities. Different countries will have to follow different paths of revolution. In the process of formulating guiding principles for the path of revolution in a country, then if the MLM party/organisation of the country fails to consider the distinct characteristics and particularities, revolution will face losses. Communist parties must understand that these distinct characteristics and particularities cannot change the distinct characteristics and particularities and the general characteristics of revolutionary war or the path of revolution decided by these general characteristics.»
↑9	Oversettelse fra Oktober forlag, 1978. Hentet fra Tjen Folket Media: https://tjen-folket.no/index.php/2021/07/30/problemer-i-krig-og-strategi/.
↑10	IKP (maoistene) skriver «vi», men leseren bør være bevisst på at denne seksjonen er ment som råd for proletariatets partier i imperialistiske land som Norge.
↑11	Lenin i Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium, 1917. Norsk utgave fra Forlaget Ny Dag, 1919, s. 131.
↑12	I originalteksten: «In order to economically help the defeated countries (such as Germany, Japan and Italy), US aided the countries (such as Britain and France) that gained victory in war, through the Martial plan and other such plans meant for reconstruction of Europe.»
↑13	Om Kautskys teori om «ultraimperialisme», se artikkelen «Exposing and Refuting Kautsky and his Opportunist Theory of “Ultra-Imperialism» av Cheng Yen-Shih, 1965.
↑14	I originalteksten: «According to this theory imperialism overcomes crisis on its own and solves the entire contradictions of the sole monopoly centre.»
↑15	Netto kapitalimport vil si at det går flere utenlandske investeringer inn i landet enn det går investeringer ut av landet.