MOT DOGMATISME, SEKTERISME OG «VENSTRE»-OPPORTUNISME

Vi publiserer her boka «Mot dogmatisme sekterisme og «venstre» opportunisme. Denne boka ble opprinnelig publisert på norsk av NKP forlaget Falken Forlag. Det er i skrivende stund fortsatt mulig å kjøpe papirversjonen av boka fra deres nettbutikk. Boka ble senere digitalisert og lagt ut på hjemmesidene til Øistein Olsen – en tidligere NKP’er som senere ble med i «Bevegelsen for sosialisme». Hjemmesidene til Øystein Olsen eksisterer ikke lengre.

Forord fra forlaget

Etterkrigstiden – særlig det siste tiåret – gir en ny bakgrunn for mye av det Lenin behandler her, tendensene til dogmatisme og sekterisme i de kommunistiske partiene og i venstre-sosialistiske partier og andre strømninger innenfor den ikke-kommunistiske bevegelsen – og den marxistiske vurderingen av disse tendensene og følgene av dem. De artikler, brev osv. som er samlet i dette utvalget er en særs viktig utfylling til Lenins hovedverk om disse spørsmålene, «Radikalismen – kommunismens barnesykdom», der han tar for seg den taktiske siden: holdningen og vurderingen av den parlamentariske kamp, kompromisser, arbeidet i fagbevegelsen osv.

Den nye bakgrunnen for dette – den nye belysningen som hele dette problemkomplekset så å si er kommet under i det siste, er ikke bare at imperialismen etter den siste krigen er blitt rammet av den katastrofe at svære geografiske områder har gått over til sosialismen, men også at imperialismen utfordres stadig sterkere både i de kapitalistiske industristater og i den overutplyndrede «tredje verden».
Og framfor alt er det i denne sammenhengen kanskje dette: at klasser og lag som en tidligere ikké merket stort til som politiske krefter, har stått fram og begynt å gjøre seg gjeldende meget ettertrykkelig. En kan bare nevne noen: bønder og landbruksarbeidere i tilbakeliggende land, de amerikanske negrene, studentene i USA og VestEuropa.

Samtidig har det skjedd omspennende forandringer i den verdensbevegelsen som fremst av alle bygger på marxismen, og som ikke nå lenger, slik som for 20-30 år siden, kan identifiseres med en enhetlig kommunistisk internasjonale.

Etter 1950 har vi som følge av alt dette fått en spredning av de revolusjonære tendenser, og tilmed åpent uttrykte divergenser og friksjon mellom sosialistiske stater og kommunistiske partier.
Alle disse sidene ved utviklingen har igjen – for det er ikke i ett og alt et helt nytt fenomen, det vil artiklene av Lenin i dette utvalget vise – brakt i forgrunnen politiske synsmåter som mange i dag har villet samle under betegnelsen «revolusjonær romantikk». Felles for alle «venstre»strømninger som kan regnes hit, er mer en holdning til allmenn politikk og revolusjon enn det er klart definerte politiske teorier. Denne holdningen gjelder i dag bl. a. arbeiderklassens revolusjonære rolle, de sosialistiske statenes og de kommunistiske partienes verdi og karakter – og hos noen selve marxismen.

Inn i dette dagens bilde er det sosialister bør sette Lenins teorier og vurderinger av taktikk og holdninger, og av ham lære noe både når det gjelder viljen til å vurdere alle strømninger og retninger, og samtidig evnen til å innforlive det som eventuelt er nytt. Folk som vil være revolusjonære vet at de må ha evnen til varsomhet når det trengs og til dristighet når det trengs. Lenin er grunnlaget.

Svar til Kievskij (J. Pjatakov)

Denne sannhet gjelder også den sosialdemokratiske tenkningen om krigen og i forbindelse med krigen. Det er en ting å tenke grundig gjennom årsakene til og betydningen av den imperialistiske krigen under den høyt utviklede kapitalismen, den sosialdemokratiske taktikkens oppgaver i forbindelse med krigen, årsakene til krisen i sosialdemokratiet osv. En annen ting er det å la krigen lamme ens tenkning, å slutte å vurdere og analysere under presset arg de forferdelige inntrykkene av krigen og dens grusomme følger eller egenskaper.

En form for denne lammelsen eller deformeringen av den menneskelige tenkningen som krigen forårsaker, har vi i den «imperialistiske økonomismen»s nedlatende holdning til demokratiet. P. Kievskij legger ikke merke til at denne lammelsen, denne frykten og motviljen mot å analysere i forbindelse med krigen går som en rød tråd gjennom alle hans vurderinger. Hva kan det være godt for å snakke om forsvar av fedrelandet når vi er vitne til en slik dyrisk strid! Og hva kan det vel nytte å snakke om nasjonenes rettigheter når de kort og godt blir strupt! Hva er det for slags selvbestemmelse og «uavhengighet» for nasjonene når en ser hva som har skjedd med det «uavhengige» Hellas! Hva kan det i det hele tatt være godt for å snakke om og tenke på «rettigheter», når alle rettigheter krenkes overalt til fordel for krigsmaskinens interesser! Hva kan det være godt for å snakke om og tenke på republikken, når det ikke er blitt den minste, ja absolutt ingen forskjell tilbake mellom de mest demokratiske republikkene og de mest reaksjonære monarkiene, når en’ ikke engang ser spor etter noen forskjell rundt oss, under denne krigen!

P. Kievskij er meget fortørnet når en forteller ham at han har latt seg skremme, at han har latt seg forlede til å forkaste demokratiet overhode – han er meget fortørnet og protesterer: jeg er slett ikke mot demokratiet, jeg er bare mot ett demokratisk krav som jeg anser for «dårlig». Men hvor meget P. Kievskij enn raser, hvor meget han enn «forsikrer» oss (og kanskje også seg selv) om at han slett ikke er «mot» demokratiet, viser hans vurderinger – eller rettere sagt hans stadige feilvurderinger – det stikk motsatte.

Forsvar av fedrelandet er en usannhet i en imperialistisk krig, men det er slett ingen usannhet i en demokratisk og revolusjonær krig. Snakk om «rettigheter» kan synes merkelig under en krig, ettersom enhver krig setter direkte og umiddelbar vold i stedet for rettigheter, men en må ikke av den grunn glemme at det tidligere i historien har vært (og at det i framtida antakelig vil, ja bør, komme) kriger (demokratiske og revolusjonære kri, ger), som selv om (le så lenge krigen pågikk, erstattet enhver «rettighet», ethvert demokrati, med vold, likevel tjente demokratiets sak og dermed også sosialismen gjennom sitt sosiale innhold, gjennom sine følger. Eksemplet Hellas synes å «fornekte enhver selvbestemmelsesrett for nasjonene», me, hvis en vil studere dette eksemplet nøyere, analyser: jg vurdere det, og ikke la seg overdøve av ordenes klang og ikke la seg skremme av presset fra de forferdelige inntrykkene fra krigen, så er dette eksemplet slett ikke mer alvorlig og overbevisende enn latterliggjøringen av republikken på det grunnlag av de « demokratiske», ja selv de mest demokratiske republikkene, ikke bare Frankrike, men også USA, Portugal og Sveits under denne krigen har innført og fremdeles lever under den samme militære vilkårligheten som Russland.

Det er en kjensgjerning at den imperialistiske krigen visker ut forskjellen mellom republikken og monarkiet, men av den grunn å forkaste republikken, ja selv å innta en nedlatende holdning til den, betyr å la seg skremme av krigen, å la seg deformere i sin tankegang av krigens redsler. En slik tankegang finner en hos mange tilhengere av parolen om «nedrustning» (RollandHolst, de unge i Sveits, det skandinaviske «venstre» o. 1.) som sier at det ikke har noen hensikt å diskutere en revolusjonær utnyttelse av troppene eller militsen når en likevil ikke kan se noen forskjell mellom republikkenes milits og monarkienes permanente tropper i denne krigen, når militarismen overalt forårsaker slike forferdelige ting

Dette er alt en og samme tankegang, en og samme teoretiske og praktisk-politiske feil som P. Kievskij begår bokstavelig talt for hvert steg i sin artikkel uten selv å legge merke til det. Han tror at han bare polemiserer mot selvbestemmelsesretten, han ønsker å polemisere bare mot den, men resultatet blir – mot hans eget ønske og vitende, og det er dette som er så pussig! – at han ikke fører i marken et eneste argument som ikke med like stor grunn kunne brukes mot demokratiet overhode!

Den virkelige kilden til alle hans merkelige logiske feil og all hans forvirring ikke bare i spørsmålet om selvbestemmelsesretten, men også i spørsmålet om forsvar av fedrelandet, i spørsmålet om skilsmisse, i spørsmålet om «rettigheter» overhode – ligger i at hans tanker er blitt deformerte av krigen, og som følge av dette har han forvrengt marxismens holdning til demokratiet overhode.

Imperialismen er en høyt utviklet kapitalisme, imperialismen er progressiv, imperialismen er en fornektelse av demokratiet, «altså» er demokratiet «ugjennomførlig» under kapitalismen. Den imperialistiske krigen er et like flagrant brudd på ethvert demokrati både i de tilbakeliggende monarkiene og i de fremskredne republikkene; «altså» har det ingen hensikt å snakke om «rettigheter» (dvs. om demokrati!). «Bare» sosialismen kan «stilles opp» mot den imperialistiske krigen; bare sosialismen representerer en «utvei», «altså» er det å lansere demokratiske paroler i et minimumsprogram, dvs. allerede under kapitalismen, et bedrag eller en illusjon, en tåke legging og et avvik fra parolen om den sosialistiske revolusjon.

Dette er den virkelige kilden til alle P. Kievskijs feilvurderinger som han ikke er seg selv bevisst. Dette er hans logiske grunnfeil, som nettopp fordi den er fundamental og ikke erkjennes av sin opphavsmann, «eksploderer» som et råttent sykkelhjul, «dukker opp» snart i spørsmålet om forsvar av fedrelandet, snart i spørsmålet om skilsmisse, snart i frasen om «rettferdighetene», i denne frasen som er så storartet (i sin dype forakt for «rettferdighetene» og i sin enestående mangel på forståelse av saken): det er ikke rettigheter det vil bli snakk om, heter det, men tilintetgjørelse av et år hundre gammelt slaveri.Å komme med en slik frase betyr samtidig å avdekke sin manglende forståelse av forholdet mellom kapitalismen og demokratiet, og mellom sosialismen og demokratiet.

Kapitalismen i det hele tatt og imperialismen i særdeleshet gjør demokratiet til en illusjon – og samtidig fører kapitalismen til at massene streber etter demokrati, den skaper demokratiske institusjoner, skjerper antagonismen mellom imperialismens fornektelse av demokratiet og massenes streben etter demokrati. Det er ikke mulig å styrte kapitalismen og imperialismen med demokratiske omdannelser, hvor «ideelle» de enn måtte være, det kan bare skje gjennom en økonomisk omveltning. Men et proletariat som ikke er oppdratt i kamp for demokratiet, er ikke i stand til å gjennomføre noen økonomisk omveltning. Det er umulig å beseire kapitalismen uten å erobre bankene, uten å avskaffe privateiet av produksjonsmidlene, men det er ikke mulig å gjennomføre disse revolusjonære tiltakene uten å organisere en demokratisk ledelse av de produksjonsmidlene hele folket har erobret fra borgerskapet, uten å trekke hele massen av det arbeidende folk, både proletarene, halvproletarene og småbøndene, med i en demokratisk organisering av deres rekker, deres krefter, deres deltakelse i staten. Den imperialistiske krigen er på en måte tredobbel fornektelse av demokratiet
a – enhver krig setter vold i stedet for «rettigheter;
b -imperialismen er i det hele tatt en fornektelse av demokratiet;
c – den imperialistiske krigen visker ut forskjellen mellom republikkene og monarkiene), men modningen av den sosialistiske oppstanden mot imperialismen er uløslig knyttet til veksten i den demokratiske motstanden og oppstanden. Sosialismen fører til at enhver stat dør hen, men det er ikke mulig å gjennomføre sosialismen på annen måte enn gjennom proletariatets diktatur, som forener volden mot borgerskapet, dvs. mot et mindretall av befolkningen, med en fullstendig utvikling av demokratiet, dvs. hele befolkningsmassens virkelig likeverdige og virkelig allmenne deltakelse i alle statsanliggender og i alle de kompliserte spørsmålene som er knyttet til tilintetgjørelsen av kapitalismen. Og det er her i disse « motsigelsene» P. Kievskij har gått vill, etter å ha glemt marxismens lære om demokratiet. Krigen har, billedlig talt, deformert hans tankegang i den grad at det agitatoriske ropet «Ned med imperialismen!» har kommet til å erstatte enhver vurdering hos ham, på samme måte som ropet «Ut av koloniene!» har kommet i stedet for en analyse av hva de siviliserte folks «utmarsj fra koloniene» egentlig vil bety – økonomisk og politisk.

Den marxistiske løsningen av spørsmålet om demokratiet består i å ta i bruk alle demokratiske institusjoner og bestrebelser i den klassekampen som proletariatet fører mot borgerskapet med sikte på å forberede proletariatets seier over borgerskapet, på å styrte det. Det er ingen lett sak å ta dem i bruk, og «økonomistene», tolstojanerne osv. oppfatter det ofte som en like utillatelig innrømmelse i borgerlig og opportunistisk retning, som P. Kievskij oppfatter forsvaret av nasjonenes selvbestemmelsesrett «i finanskapitalismens epoke» som en utillatelig innrømmelse i borgerlig retning. Marxismen lærer at «kamp mot opportunismen» i den form at en nekter å utnytte de demokratiske institusjonene borgerskapet har skapt og selv har forfusket i det gitte, kapitalistiske samfunnet, er en fullstendig kapitulasjon for opportunismen!

Borgerkrig for sosialismen er den parole som viser både den hurtigste veien ut av den imperialistiske krigen og sammenhengen mellom vår kamp mot krigen og kampen mot opportunismen. Bare denne parolen gir et riktig uttrykk både for særegenhetene ved ktigstida – krigen trekker i langdrag og truer med å vokse til en hel krigs-«epoke»! – og for karakteren av hele vår virksomhet i motsetning til opportunismen med dens pasifisme, med dens legalisme, med dens tilpasning til «sitt eget» borgerskap. Men en borgerkrig mot borgerskapet er dessuten en demokratisk organisert krig som de fattige massene fører mot det besittende mindretallet. Borgerkrigen er også en krig, følgelig må også den uunngåelig sette vold i stedet for rett. Men vold til forsvar for folkeflertallets interesser og rettigheter har en annen karakter: den går til angrep på utbytternes, på borgerskapets «rettigheter», den er ugjennomførlig uten en demokratisk organisering av troppene og «baklandet». Borgerkrigen eksproprierer straks og i første rekke bankene, fabrikkene, jernbanene, de store jordgodsene osv. med vold. Men nettopp for å ekspropriere alt dette er det nødvendig at folket innfører den ordning at alle tjenestemenn og alle offiserer må velges til sine stillinger, at armeen som fører krig mot borgerskapet, må forenes fullstendig med folkemassene, og det må innføres fullt demokrati i disponeringen av levnetsmidlene, i produksjonen og fordelingen av dem osv. Målet for borgerkrig er å erobre bankene, fabrikkene, verkstedene osv., å fjerne alle muligheter for motstand fra borgerskapet, å tilintetgjøre dets tropper. Men dette målet kan ikke nås verken i rent militært eller i økonomisk og politisk henseende uten at det samtidig innføres og utvikles et demokrati blant våre tropper og i vårt «bakland» under en slik krig. Vi sier nå til massene (og massene føler instinktivt at vi har rett når vi sier dette): «Dere føres bak lyset når dere sendes ut i en krig for den imperialistiske kapitalismen under dekke av storslåtte slagord om demokrati». «Dere bør og vil føre en krig mot borgerskapet på virkelig demokratisk vis for å gjennomføre et virkelig demokrati og sosialisme».

Den krigen som nå raser, forener og «smelter sammen» folkene i koalisjonen gjennom vold og finansiell avhengighet. Vi vil i vår borgerkrig mot borgerskapet forene og sveise sammen folkene – ikke i kraft av penger, ikke i kraft av politiknipler, men gjennom en frivillig overenskomst, gjennom det arbeidende folks solidaritet mot utbytterne. Proklamasjonen av like rettigheter for alle nasjoner er for borgerskapet blitt et bedrag, for oss vil det bli en sannhet som vil lette og påskynde alle nasjoners overgang til vår side. Uten en demokratisk organisering av forholdene mellom nasjonene i praksis – og dermed også uten frihet til statlig adskillelse – er det umulig for arbeiderne og de arbeidende massene i alle nasjoner å føre en borgerkrig mot borgerskapet.

Veien til en sosialistisk og konsekvent-demokratisk organisering av proletariatet mot borgerskapet og mot opportunismen går gjennom en utnyttelse av det borgerlige demokratiet. Det finnes ingen annen vei. Ingen annen «løsning» er noen virkelig løsning. Marxismen kjenner ingen annen løsning, for det gjør heller ikke virkeligheten. På denne veien må vi ta med nasjonenes rett til fritt å skille seg ut og fritt å forene seg, og ikke vifte det bort eller frykte at dette vil «besudle» de «rent» økonomiske oppgavene.
Skrevet i august-september 1916. Trykt første gang i 1928 i tidsskriftet «Proletarskaja Revolutsia»

Brev om taktikken

Første brev EN VURDERING AV DEN NÅVÆRENDE SITUASJON

(Utdrag)

Marxismen krever at vi foretar den mest nøyaktige og objektive kontrollerbare analyse av forholdet mellom klassene og de konkrete særegenheter ved enhver historisk situasjon. Vi bolsjeviker har alltid trofast forsøkt å oppfylle dette kravet, som er absolutt nødvendig for en vitenskapelig begrunnelse av politikken.

«Vår lære er ikke et dogme, men en ledetråd til handling,» sa Marx og Engels alltid, og de gjorde med rette narr av etterplapring og blott og bar gjentakelse av «formler», som i beste fall bare kan gi et omriss av de alminnelige oppgaver som nødvendigvis må modifiseres av de konkrete økonomiske og politiske forhold i hver enkelt fase i den historiske prosess.

Hva er da de nøyaktige fastslått objektive kjensgjerninger som det revolusjonære proletariats parti i dag må la seg lede av når det skal definere oppgavene og formene for sin virksomhet?

Både i mitt første «Brev fra det fjerne» («Den første etappe i den første revolusjonen»), offentliggjort i «Pravda», nr. 14 og 15, 21. og 22. mars 1917, og i mine teser definerer jeg som «det særegne ved den nåværende situasjon i Russland» den kjensgjerning at den er en overgangsperiode fra den første etappe i revolusjonen til den andre. Og jeg fant derfor at den grunnleggende parolen, «dagens oppgave», i dette øyeblikk må være: «Arbeidere, dere har vist underverker av proletarisk heltemot, folkets heltemot, i borgerkrigen mot tsarismen.

Dere må vise underverker av organisasjon, organisering av proletariatet og hele folket, for å rydde veien til deres seier i annen etappe av revolusjonen.> («Pravda>, nr. 15.)

Hva består første etappe i?

I overføringen av statsmakten til borgerskapet.

Før revolusjonen i februar-mars 1917 var statsmakten i Russland i hendene på en gammel klasse, nemlig den føydale landadelen med Nikolai Romanov i spissen.

Nå, etter revolusjonen, er makten i hendene på en annen klasse, en ny klasse, nemlig borgerskaket.

Overføringen av statsmakten fra en klasse til en annen er det første, det grunnleggende tegn på en revolusjon, både i den strengt vitenskapelige og den praktisk politiske betydning av dette begrepet.

I denne utstrekning er den borgerlige eller borgerligdemokratiske revolusjon i Russland fullført.

På dette punkt hører vi ropet fra motsigerne, de som så gjerne kaller seg «gamle bolsjeviker». Hevder ikke vi bestandig, sier de, at den borgerlig-demokratiske revolusjon bare fullføres ved «proletariatets og bøndenes revolusjonært demokratiske diktatur»? Er agrarrevolusjonen, som også er en borgerlig-demokratisk revolusjon, blitt fullført? Er det ikke tvert imot en kjensgjerning at den ikke engang er begynt?

Mitt svar er: De bolsjevikiske paroler og ideer i sin alminnelighet er blitt fullt ut bekreftet av historien, men konkret har tingene artet seg annerledes enn vi kunne ha ventet (enn noen kunne ha ventet): de er mer originale, mer særegne, mer forskjelligartet.

Hvis vi ignorerte eller glemte denne kjensgjerning, ville vi likne på de «gamle bolsjeviker» som mer enn en gang har spilt en så bedrøvelig rolle i vårt partis historie, ved meningsløst å gjenta en utenatlært formel, istedenfor å studere særegenhetene ved en ny og levende virkelighet.

«Proletariatets og bøndenes revolusjonært demokratiske-diktatur» er alt blitt til virkelighet’ i den russiske revolusjon, for denne «formelen» forutser bare et forhold mellom klasser og ikke en konkret politisk institusjon som realiserer dette forholdet, dette samarbeidet. «Arbeider- og soldatsovjetene» – det er «proletariatets og bøndenes revolusjonærtdemokratiske diktatur» som alt er realisert av livet.

Denne formelen er alt foreldet. Utviklingen hai overført den fra formlenes rike til virkelighetens rike, gitt den kjøtt og blod, konkretisert og derved modifisert den.

På dagsorden står nå en annen, ny oppgave: å gjennomføre en sprengning mellom de proletariske (antiforsvarsinnstilte, «internasjonalistiske>, «kommunistiske, som er for overgang til kommunen) elementer innenfor dette diktaturet og de små eiendomsbesittere eller småborgerlige elementer (Tsjkheidse, Tsereteli, Steklov, de sosialrevolusjonære og alle slags andre revolusjonære forsvarsvenner, som er motstandere av utviklingen henimot kommunen og tilhengere av å «støtte» borgerskapet og den borgerlige regjering).

Den som >nå bare taler om «proletariatets og bøndenes revolusjonært demokratiske diktatur», han er akterutseilt, han har derfor i virkeligheten gatt over til småborgerskapet mot den proletariske klassekamp, han fortjener å innlemmes i arkivet for «bolsjevikiske> førrevolusjonære oldsaker (som en kan kalle: det, <gammelbolsjevikiske> arkiv).

Proletariatets og bøndenes revolusjonært demokratiske diktatur er alt virkeliggjort, men på en overmåte original måte, med en rekke ytterst viktige modifikasjoner. Jeg skal komme inn på dem særskilt i et av mine neste brev. For øyeblikket er det nødvendig å innse den ubestridelige sannhet at en marxist må ta hensyn til det levende liv, til de eksakte kjensgjerninger i virkeligheten, og ikke fortsette å hake seg fast i en teori fra i går, som i likhet med alle teorier i beste fall bare skisserer det viktigste og generelle og bare nærmer seg til å omfatte livet i all dets mangfoldighet.

«Teorien, min venn, er grå, men grønt er livets evige tre.» Den som vedblir å stille spørsmålet om «fullføringen» av den borgerlige revolusjon på den gamle måten, ofrer den levende marxisme til den døde bokstav.

Ifølge den gamle synsmåten kan og må proletariatets og bøndenes herredømme, deres diktatur, komme etter borgerskapets herredømme.

Men i det virkelige liv har det alt gått på en annen måte: en ytterst original, ny og hittil ukjent sammenfletning av det ene og det andre. Side om side, på en og samme tid består både borgerskapets herredømme (Lvovs og Gutsjkovs regjering) proletariatets og bøndenes revolusjonært demokratiske diktatur, som frivillig overlater makten til borgerskapet, frivillig forvandler seg til et vedheng til dette.

For en må ikke glemme at i Petrograd er makten faktisk i hendene på arbeiderne og soldatene: den nye regjeringen bruker ikke og kan ikke bruke vold mot dem, for det fins intet politi, ingen hær atskilt fra folket, ingen embetsstand som står allmektig over folket. Dette er en kjensgjerning, og det er akkurat en slik kjensgjerning som er karakteristisk for en stat av Pariskommunens type. Denne kjensgjerningen passer ikke inn i de gamle skjemaene. En må forstå å tillempe skjemaene etter kjensgjerningene, istedenfor å gjenta nå meningsløse ord om et «proletariatets og bøndenes diktatur> i sin alminnelighet.

For å illustrere spørsmålet bedre vil vi gripe det an fra en annen synsvinkel.

En marxist må ikke forlate det faste grunnlag som en analyse av klasseforholdene gir. Borgerskapet har makten. Men er ikke massen av bøndene også et borgerskap, bare av et annet lag, en annen art, en annen karakter? Hvorav følger det at dette laget ikke kan komme til makten og dermed <fullføre> den borgerlig-demokratiske revolusjon? Hvorfor skulle det være umulig?

Slik resonnerer de gamle bolsjevikene ofte.
Jeg svarer at det er fullt ut mulig. Men når en marxist skal vurdere en gitt situasjon, må han ikke gå ut fra det mulige, men fra det virkelige.

Og virkeligheten viser oss den kjensgjerning at fritt valgte soldat- og bondedeputerte fritt går inn i den andre, parallelle regjeringen og fritt supplerer, utvikler og fullstendiggjør den. Og like fritt overlater de makten til borgerskapet – en foreteelse som slett ikke < strider mot» marxismens teori, for vi _har alltid visst og mer enn en gang framholdt at borgerskapet ikke hevder seg bare med makt, men også i kraft av den manglende klassebevissthet, tregheten, kuetheten og mangelen på organisasjon hos massene.

Ansikt til ansikt med denne dagens virkelighet er det rett og slett latterlig å snu ryggen til kjensgjerningene og snakke om «muligheter».

Det er mulig at bøndene kommer til å ta all jord og hele makten. Så langt fra å glemme denne muligheten begrenser jeg ikke min horisont utelukkende til dagen i dag, men formulerer agrarprogrammet bestemt og nøyaktig under hensyntaken til den nye foreteelsen: den dypere splittelsen mellom landarbeiderne og de fattige bøndene på den ene side og de velstående bøndene på den andre.

Men også noe annet er mulig: det er mulig at bøndene kommer til å høre på rådene fra det småborgerlige sosialrevolusjonære parti, som har bukket under for borgerskapets innflytelse, har gått over til fedrelandsforsvaret og anbefaler å vente til den konstituerende forsamling, trass i at ikke engang tidspunktet for dens sammenkalling er fastsatt ennå.

(For å unngå mistolking av mine ord vil jeg foregripe og si med en gang at jeg ubetinget er for at sovjetene av landarbeidere og bønder øyeblikkelig overtar all jord. Men de bør selv holde den strengeste orden og disiplin og ikke tillate den minste skade på maskiner, bygninger eller buskap, og ikke i noe tilfelle desorganisere jordbruket og kornproduksjonen, men utvikle dem, for soldatene trenger dobbelt så mye brød, og folket skal ikke sulte.)

Det er mulig at bøndene kommer til å opprettholde og fortsette sin handel med borgerskapet, den handelen som de nå har sluttet gjennom sovjetene av arbeider- og soldatdeputerte ikke bale formelt, men også faktisk.

Mange ting er mulige. Det ville være en stor feil å glemme agrarbevegelsen og agrarprogrammet. Men det ville være en like stor feil å glemme virkeligheten, og virkeligheten avslører den kjensgjerning at det eksisterer en avtale, eller – for å bruke et mer nøyaktig, mindre juridisk, mer klassemessig-økonomisk uttrykk – et klassesamarbeid mellom borgerskapet og bøndene.

Men denne kjensgjerningen opphører å være en kjensgjerning når bøndene skiller lag med borgerskapet og tar jorden og makten trass i borgerskapet. Det vil bli en ny etappe i den borgerlig-demokratiske revolusjon, som vi skal komme inn på særskilt.

En marxist som på grunn av muligheten av en slik etappe i framtida glemmer sine plikter i dag, da bøndene holder på å forlike seg med borgerskapet, ville bli forvandlet til en småborger. For han ville i praksis formane proletariatet til å ha tillit til småborgerskapet («småborgerskapet, bøndene, må skille lag med borgerskapet mens den borgerlig-demokratiske revolusjon ennå er i gang»). På grunn av < muligheten» for en så behagelig og herlig framtid, hvor bøndene ikke ville være borgerskapets haleheng, hvor de sosialrevolusjonære, Tsjkheidse, Tsereteli & Co. ikke ville være et haleheng til den borgerlige regjering – på grunn av «muligheten» for en så behagelig framtid ville han glemme den ubehagelige nåtiden, hvor bøndene fremdeles danner et haleheng til borgerskapet og de sosialrevolusjonære og sosialdemokratene ikke har oppgitt rollen som tilheng til den borgerlige regjering, Hans majestet Lvovs opposisjon.

Den hypotetiske person ville likne på en sukkersøt Louis Blanc eller en søtladen kautskyaner, men ikke på en revolusjonær marxist.

Men står vi ikke i fare for å bukke under for subjektivisme, å ønske å «hoppe over» den borgerlig-demokratiske revolusjon – som ikke er fullført ennå og som ennå ikke har uttømt bondebevegelsen – til den sosialistiske revolusjon?

Jeg ville vært truet av denne faren om jeg hadde sagt:
«Ingen tsar og en arbeiderregjering.» Men jeg har ikke sagt det, jeg har sagt noe annet. Jeg har sagt at det ikke kan være noen annen regjering (bortsett fra den borgerlige) i Russland enn en regjering av sovjetene av arbeider-, landarbeider-, soldat- og bondedeputerte. Jeg har sagt at makten i Russland nå bare kan gå over fra Gutsjkov og Lvov til disse sovjetene. Og faktum er at det er bøndene som dominerer i disse sovjetene, det er soldatene som dominerer – det er småborgerskapet som dominerer, for å bruke et vitenskapelig, marxistisk uttrykk, en klassekarakteristikk og ikke et dagligtale- eller spissborgeruttrykk eller en yrkesmessig betegnelse.
I mine teser forsikret jeg meg absolutt mot enhver overhopping av den bondebevegelsen eller småborgerlige benevnelsen i det hele tatt som ennå ikke har overlevd seg selv, mot enhver lek med «maktovertakelse» av en arbeiderregjering, mot enhver art av blanquistisk eventyrpolitikk, for jeg viste direkte til Pariskommunens erfaring. Og som vi vet og som det utførlig ble påvist av Marx i 1871 og av Engels i 1891, utelukker denne erfaringen absolutt blanquismen, garanterer absolutt flertallets direkte, umiddelbare og ubetingede herredømme og massenes aktivitet bare i den utstrekning flertallets egen aksjon er bevisst.

I tesene reduserte jeg med den største bestemthet spørsmålet til en kamp om innflytelsen innenfor sovjetene av arbeider-, landarbeider-, soldat- og bondedeputerte. For ikke å’ la det være en skygge av tvil i så henseende understreket jeg to ganger i tesene nødvendigheten av tålmodig og iherdig «opplysningsarbeid» «tilpasset etter massenes praktiske behov».

Uvitende personer eller renegater fra marxismen som herr Plekhanov kan rope anarkisme, blanquisme osv. Men de som virkelig ønsker å tenke og lære, kan ikke unngå å skjønne at blanquisme betyr et mindretalls maktovertakelse, mens sovjetene av arbeider-, landarbeider-, soldatog ,bondedeputerte vitterlig er folkeflertallets direkte og umiddelbare organisasjon. Arbeid som går ut på kamp for å vinne innflytelse innenfor disse sovjetene, kan ikke, kan umulig forville seg ut i blanquismens sump. Heller ikke kan det forville seg ut i anarkismens sump, for anarkismen fornekter nødvendigheten av en stat og en statsmakt i overgangsperioden fra borgerskapets herredømme til proletariatets herredømme, mens jeg, med en tydelighet som utelukker enhver mulighet for misforståelse, forsvarer nødvendigheten av en stat i denne perioden, og i samsvar med Marx og erfaringen fra Pariskommunen ikke den vanlige borgerlig parlamentariske stat, men en stat uten stående hær, uten et politi i motsetning til folket, uten en embetsstand som står over folket.

Når herr Plekhanov i sin avis «Jedinstvo> skriker opp om at dette er anarkisme, leverer han – bare enda ett bevis på sitt brudd med marxismen. På min utfordring i «Pravda» (nr. 26) at han må fortelle hva Marx og Engels lærte i spørsmålet om staten i 1871, 1872 og 1875, er herr Plekhanov nødt og vil bli nødt til å svare med taushet om spørsmålets kjerne for isteden å komme med skrik, slik det rasende borgerskap har for skikk.

Den forhenværende marxist herr Plekhanov har vist seg fullstendig ute av stand til å forstå den marxistiske lære om staten. For resten er spirene til denne manglende forståelse merkbar også i hans tyske brosjyre om anarkismen.

April 1917.

Resolusjon fra sentralkomiteen i R S DAP (b) vedtatt om morgenen 22,april ( 5 , mai) 1917

Den politiske krisen vi opplevde i dagene 19.-21. april må – i hvert fall i sitt første stadium = anses som avsluttet. Den småborgerlige massen vaklet til å begynne med bort fra kapitalistene i sin forbitrelse mot dem, og gikk i retning mot arbeiderne, men alt neste dag fulgte den igjen de mensjevikiske og narodnikiske lederne, som handler ut fra < tillit» til kapitalistene og ønsker et «kompromiss» med dem. _

Disse lederne har inngått et slikt kompromiss og har fullstendig oppgitt alle sine posisjoner, de har slått seg tilfreds med kapitalistenes helt innholdsløse forsikringer og tomme løfter.

Årsakene til krisen er ikke fjernet, og det er uunngåelig at det vil komme nye kriser av liknende art.

Krisens kjerne ligger i at den småborgerlige massen vakler mellom sin gamle, århundrelange tillit til kapitalistene – og sin harme mot dem og sitt ønske om å skaffe seg tillit hos det revolusjonære proletariatet.

Kapitalistene trekker krigen i langdrag og dekker over dette med fraser. Bare det revolusjonære proletariatet kan gjøre slutt på krigen gjennom en arbeidernes verdensrevolusjon sote klart holder på å vokse fram hos oss og hos tyskerne, og som nærmer seg i en rekke andre land.

Parolen: «Ned med den provisoriske regjering» er derfor ikke riktig på det nåværende tidspunkt, for uten et solid (dvs. bevisst og velorganisert) flertall av’ folket på det revolusjonære proletariatets side er en slik parole enten en frase eller faller objektivt sammen med forsøk av eventyrpolitisk karakter.

Først når sovjetene av arbeider- og soldatdeputerte vil gå inn for vår politikk og ønsker å ta makten i sine hender, vil vi gå gå inn for at proletariatet og halvproletariatet skal overta makten.

Under krisen ble det helt tydelig at vårt partis organisasjon og samholdet mellom de proletariske kreftene ikke var tilstrekkelig.

Parolen i dag er: 1) forklaring av den proletariske linjen og den proletariske veien til å gjøre slutt på krigen; 2) kritikk av den småborgerlige politikken med dens tillit til og kompromissmakeri med kapitalistenes regjering; 3) propaganda og agitasjon fra gruppe til gruppe i hvert regiment, på hver fabrikk, i sær blant de mest tilbakeliggende massene, tjenerskapet, grovarbeiderne osv., for det var nettopp dem borgerskapet forsøkte å støtte seg på under krisedagene; 4) organisering, organisering og nok en gang organisering av proletariatet: på hver bedrift, i hver bydel, i hver leilighet.

Vedtaket av 21. april fra Petrograd-sovjetet av arbeider- og soldatdeputerte om to dagers forbud mot alle slags gatemøter og demonstrasjoner bør overholdes betingelsesløst av alle medlemmer av vårt parti. Helt fra i går morges har sentralkomiteen spredt resolusjonen som «Pravda» bringer i dag, om at < i en slik situasjon er enhver tanke på borgerkrig meningsløs og vill», at demonstrasjonene bare bør være fredelige og at ansvaret for voldsbruk vil falle på den provisoriske regjeringen og dens tilhengere. Vårt parti anser derfor hele det nevnte vedtaket fra Petrograd-sovjet (særlig avsnittet som går imot væpnede demonstrasjoner og skuddløsning i lufta) for å være helt riktig og mener det bør følges betingelsesløst.

Vi oppfordrer alle arbeidere og soldater til å drøfte lærdommene av den krisen vi har opplevd de to siste dagene og bare sende kamerater som står for flertallets vilje som delegerte til sovjetet for arbeider- og sosialdeputerte og Eksekutivkomiteen. I alle tilfelle hvor en delegert ikke uttrykker flertallets mening, er det nødvendig å gjennomføre omvalg på bedriftene og i kasernene.
«Pravda» nr. 39, 6. mai (23. april) 1917.

Til den historiske belysning avspørsmålet om den ulykkelige freden

Nå har vi da annet å gjøre enn å beskjeftige oss med historie, vil vi sikkert få høre. Og en slik påstand ville faktisk ha noe for seg om det ikke var en uløselig, direkte praktisk forbindelse mellom fortid og nåtid i dette spørsmålet. Men spørsmålet om den ulykkelige og forferdelig harde freden, er så brennaktuelt at det er nødvendig å belyse det nærmere. Jeg trykker derfor opp de tesene om dette spørsmålet som jeg den 8. januar 1918 la fram på et møte av om lag 60 av de mest fremtredende tillitsmennene i vårt parti i Petrograd.

Tesene var disse:

Teser om en øyeblikkelig inngåelse av en separat og anneksjonistisk fred

1. Den russiske revolusjonens stilling er nå slik at nesten alle arbeiderne og det overveldende flertallet av bøndene utvilsomt står på sovjetmaktens side og støtter den revolusjonen som den har innledet. I så måte er den sosialistiske revolusjonens suksess sikret i Russland.

2. Samtidig har borgerkrigen, som skyldes den rasende motstanden fra de besittende klassene, som forstår at de står overfor en siste og avgjørende kamp for å bevare privateiendommen til jorda og produksjonsmidlene, ennå ikke nådd sitt høydepunkt. Sovjetmakten vil seire i denne kampen, men det vil nødvendigvis måtte gå ennå en tid, det vil unngåelig kreve en stor kraftanstrengelse, det vil uunngåelig komme en periode med de store ødeleggelsene og det kaos som følger enhver krig og i sær en borgerkrig, inntil borgerskapets motstand er slått ned.

3. Dessuten har denne motstanden i sine minst aktive og ikkemilitære former, som sabotasje, bestikkelse av alle slags filleproletarer, bestikkelse av agenter for borgerskapet, som trenger inn i sosialistenes rekker for å bekjempe deres sak, osv., vist seg å være så iherdig og har antatt så forskjelligartede former at en uunngåelig vil måtte kjempe mot den ennå en tid, og før om noen måneder vil dens hovedformer neppe forsvinne. Men uten en avgjørende seier over denne passive og tilslørte motstanden fra borgerskapet og dets tilhengere vil den sosialistiske revolusjonens suksess ikke være mulig.

4. Endelig er de organisasjonsmessige oppgavene for den sosialistiske omdanningen av Russland så store og vanskelige at det vil kreve ganske lang tid å løse dem med’ den overflod vi har av småborgerlige medløpere med det sosialistiske proletariatet og på grunn av dette proletariatets lave kulturnivå.

5. Sammenlagt er alle disse omstendighetene av en slik art at de gjør det helt nødvendig for sosialismens seier i Russland at den sosialistiske regjeringen i et visst tidsrom på minst noen måneder må ha helt frie hender for å seire over borgerskapet først i sitt eget land og for å sette i gang et omfattende og dyptgripende organisatorisk massearbeid.

6. Når de internasjonale oppgavene for vår sovjetmakt trekkes opp, bør en alltid ta utgangspunkt i stillingen for den sosialistiske revolusjonen i Russland, ettersom den internasjonale situasjonen i det fjerde krigsåret er blitt slik at det er helt umulig å beregne et sannsynlig tidspunkt for når det vil bryte ut en revolusjon som vil styrte de forskjellige imperialistiske regjeringene i Europa (innbefattet den tyske). Det er ikke tvil om at det må og vil komme en sosialistisk revolusjon i Europa. Alle våre håp om en endelig seier for sosialismen bygger på denne overbevisningen og vitenskapelige forutsigelsen. Vi bør styrke og utvide vårt propagandaarbeid i det hele tatt og i sær fraterniseringen. Men det ville være en feil å bygge taktikken for en sosialistisk regjering i Russland på forskjellige forsøk på å beregne om den europeiske og spesielt den tyske sosialistiske revolusjonen vil komme i løpet av kommende halvår (eller et liknende kort tidsrom) eller ikke. Ettersom det er helt umulig å fastslå dette, ville alle slike forsøk objektivt føre til et hasardspill.

7. Fredsforhandlingene i Brest-Litovsk har til fulle vist at det nå, den 7. januar 1918, utvilsomt er krigspartiet som har overtaket i den tyske regjering (som har den ubestridte ledelse blant de andre regjeringene i alliansen) og at det allerede faktisk har stilt Russland et ultimatum (en kan hvilken dag som helst vente og må vente at det stilles formelt). Ultimatumet går ut på følgende: enten fortsatt krig eller en anneksjonistisk fred, dvs. fred på den betingelse at vi må gi fra oss alle de områdene vi har besatt, mens tyskerne beholder alle de områdene de har besatt og pålegger oss kontribusjoner (maskert som betaling for underhold av krigsfanger), kontribusjoner av en størrelse på omtrent -3 milliarder rubler, fordelt over noen år.

8. Spørsmålet om en nå skal godta denne anneksjonistiske freden eller straks føre en revolusjonær krig reiser seg nå for den sosialistiske regjeringen i Russland og krever en øyeblikkelig løsning. Det er her faktisk ikke mulig med noen mellomløsning. Det er ikke lenger mulig med ytterligere utsettelser, ettersom vi allerede har gjort alt mulig og umulig for å trekke forhandlingene ut på kunstig vis.

9. Når vi studerer argumentene for en øyeblikkelig revolusjonær krig, møter vi først og fremst det argument at en separatfred nå objektivt sett vil bety en overenskomst med de tyske imperialistene, «en imperialistisk heste handel» osv., og at en slik fred følgelig ville bety et full stendig brudd på grunnprinsippene for den proletariske internasjonalismen.

Men dette argumentet er helt uholdbart. Arbeidere som taper en streik og undertegner en ny arbeidsavtale som er ugunstig for dem og gunstig for kapitalisten, sviker ikke dermed sosialismen. Sviker sosialismen gjør bare de som bytter fordeler for en del av arbeiderne mot fordeler for kapitalistene, bare slike avtaler er prinsipielt utillatelige.

Den som kaller en krig mot den tyske imperialismen en forsvarskrig og en rettferdig krig, men i virkeligheten får støtte fra de engelske og franske imperialistene og skjuler sine hemmelige avtaler med dem for folket, han begår forræderi mot sosialismen. Men den som uten å skjule noe for folket og uten å inngå hemmelige avtaler med imperialistene, går med på å undertegne fredsbetingelser som er ugunstige for en svak nasjon og gunstig for den ene gruppens imperialister på et tidspunkt da det ikke fins krefter til å fortsette krigen, han begår ikke det minste forræderi mot sosialismen.

10. Et annet argument for en øyeblikkelig krig er at vi ved å slutte fred, objektivt sett blir agenter for den tyske imperialismen, ettersom vi da både gir den høve til å frigjøre tropper fra vår front og gir den millioner av fanger osv. Men heller ikke dette argumentet er holdbart, fordi en revolusjonær krig på det nåværende tidspunkt objektivt sett ville gjøre oss til agenter for den engelske og franske imperialismen ved at vi ga dem støtte til å nå deres mål. Engelskmennene har direkte foreslått for vår øverstkommanderende Krylenko at de skulle betale 100 rubler i måneden for hver av våre soldater om krigen fortsatte. Selv om vi ikke skulle ta imot en kopek fra engelskmennene og franskmennene, ville vi likevel, objektivt sett, hjelpe dem ved at vi bandt en del av de tyske troppene. Slik sett vil vi ikke i noen av disse tilfellene helt kunne rive oss løs fra den ene eller den andre imperialistiske sammenheng, og det vil åpen

bart ikke være mulig å rive seg helt løs fra den uten å styrte verdensimperialismen. Den riktige slutningen av dette må være at når en sosialistisk regjering har seiret i ett av landene, må spørsmålet løses utelukkende ut fra hvilke betingelser som er de beste for å utvikle og styrke den sosialistiske revolusjonen som allerede har begynt, og ikke ut fra hvilken imperialisme en foretrekker.

Med andre ord: vår taktikk bør nå ikke bygge på prinsippet hvilken imperialisme det nå er mest fordelaktig å hjelpe, men på prinsippet hvordan en best og tryggest kan sikre den sosialdemokratiske revolusjonens muligheter for å festne seg eller i det minste overleve i ett land inntil andre land slutter seg til.

11. Det hevdes at de tyske krigsmotstanderne blant sosialdemokratene nå er blitt tilhengere av et nederlag og ber oss ikke å gi etter for den tyske imperialismen. Men vi har bare anbefalt nederlagstaktikken overfor ens eget imperialistiske borgerskap, mens vi alltid har avvist en seier over en fremmed imperialisme, vunnet en formell eller faktisk allianse med en «vennligsinnet» imperialisme, fordi det er en prinsipielt utillatelig og i det hele tatt ubrukelig metode.

Dette argumentet er følgelig bare en avart av det foregående. Hvis de tyske venstre-sosialdemokratene hadde foreslått oss å utsette en separat-fred inntil en bestemt frist og samtidig garanterte et revolusjonært framstøt i Tyskland, da ville spørsmålet muligens ha stilt seg annerledes for oss. Men de tyske venstrefolkene lar ikke bare være å si dette, men erklærer tvert om helt tydelig: «Hold ut så lenge dere kan, men avgjør spørsmålet ut fra hensynet til den russiske sosialistiske revolusjonen, for det er ikke mulig å love noe positivt når det gjelder revolusjonen i Tyskland.».

12. Det hevdes at vi i en rekke uttalelser fra partiet direkte har «lovet» å erklære en revolusjonær krig, og at det ville være et løftebrudd å inngå en separatfred.

Dette er ikke riktig. Vi har sagt at det er en nødvendighet for en sosialistisk regjering i imperialismens epoke å forberede og føre en revolusjonær krig. Dette ble sagt for å bekjempe den abstrakte pasifismen, teorien om at en i imperialismens epoke bør gå absolutt imot ethvert «forsvar av fedrelandet», og dessuten det rent instinktive ønsket om å redde sitt eget skinn som en fant blant en del av soldatene, men vi forpliktet oss ikke til å begynne en revolusjonær krig uten å ta hensyn til om det var mulig å føre den på det gitte tidspunkt eller ikke.

Også på det nåværende tidspunkt bør vi ubetinget forberede en revolusjonær krig. Vi vil innfri dette løftet, slik som vi har innfridd alle våre andre løfter som det var mulig å innfri straks: vi har opphevd de hemmelige avtalene, foreslått alle folk en rettferdig fred, vi har på alle måter og flere ganger trukket fredsforhandlingene i langdrag for å gi andre folk tid til å slutte seg til.

Men spørsmålet om det nå, øyeblikkelig er mulig , å føre en revolusjonær krig må vurderes ut fra de rent materielle betingelsene for å gjennomføre den og ut fra hva som gagner den sosialistiske revolusjonen som allerede har begynt.

13. En samlet vurdering av argumentene for en øyeblikkelig revolusjonær krig må føre til den slutning at en slik politikk kanskje ville være i samsvar med menneskets behov for å strebe etter det vakre, etter det effektfulle og blendende, men ville bety at en så fullstendig bort fra de objektive forhold mellom klassekreftene og de materielle faktorene på det tidspunkt av den påbegynte sosialistiske revolusjonen som vi nå opplever.

14. Det er sikkert at vår hær på det nåværende tidspunkt og i de nærmeste ukene framover (og sannsynligvis i de nærmeste månedene) absolutt ikke vil være i stand til å slå tilbake et tysk angrep, for det første fordi flertallet av soldatene er helt utslitte og utmattede, proviant situasjonen er i et makeløst kaos, reservene er overanstrengt osv., for det andre på grunn av at kavaleriet er helt ubrukelig, noe som uunngåelig ville lede til et fullstendig nederlag for vårt artilleri, for det tredje fordi det ville være helt umulig å forsvare kysten fra Riga til Reval, og dette gir fienden den største sjanse til å erobre de øvrige delene av Livland. deretter Estland og falle en stor del av våre styrker i ryggen, og til slutt til å ‘ ta Petrograd.

15. Videre er det heller ikke tvil om at bondeflertallet av vår arme på det nåværende tidspunkt ubetinget ville gå inn for en anneksjonistisk fred og ikke for en øyeblikkelig revolusjonær krig, for en har bare så vidt gått i gang med å reorganisere hæren på sosialistisk vis, komplettere den med avdelinger fra den røde garde osv.

Det ville være hasard om en under den fullstendige demokratiseringen av hæren førte krig mot flertallet av soldatenes vilje, og det vil trenges minst flere måneder for å skape en virkelig solid og ideologisk sterk sosialistisk arbeider- og bondearms.

16. Den fattigste delen av bøndene i Russland vil kunne støtte en sosialistisk revolusjon som ledes av arbeiderklassen, men den vil ikke på det nåværende tidspunkt klare å gå til en alvorlig revolusjonær krig. Det ville være en skjebnesvanger feil å overse dette objektive forholdet mellom klassekreftene i dette spørsmålet.

17. Spørsmålet om en revolusjonær krig på det nåværende tidspunkt står følgelig slik:

Hvis den tyske revolusjonen brøt ut og seiret i løpet av de nærmeste tre-fire månedene, ville taktikken med en øyeblikkelig revolusjonær krig muligens ikke knekke vår sosialistiske revolusjon.

Men hvis den tyske revolusjonen ikke kommer i de nærmeste månedene, vil begivenhetenes gang under en fortsatt krig uunngåelig ta en slik vending at et enda kraftigere nederlag vil tvinge Russland til å inngå en enda mer ufordelaktig seperatfred, dessuten vil denne freden bli undertegnet ikke av en sosialistisk regjering, men av en annen (for eksempel av en blokk av det borgerlige Rada og de svarte hundre eller noe i den retning). For en bondearene vil ikke holde ut en utmattende krig og vil allerede etter de første nederlagene -antakelig ikke om noen måneder, men etter noen uker -styrte den sosialistiske arbeiderregjeringen.

18. Under slike forhold ville det være en helt utillatelig taktikk å sette på spill den sosialistiske revolusjonen som allerede har begynt i Russland i håp om at den tyske revolusjonen vil begynne i løpet ‘av et så kort tidsrom som de aller nærmeste ukene. En slik taktikk ville være hasardiøs. Vi har ikke rett til å ta en slik risiko.

19. Av objektive grunner vil det heller ikke bli vanskeligere for den tyske revolusjonen om vi inngår en separatfred. Så lenge den sjåvinistiske rusen varer, vil den antakelig bli svekket, men stillingen for Tyskland vil fortsatt være ytterst vanskelig, krigen mot England og Aurerika vil bli langvarig og den aggressive imperialismen vil bli fullstendig og endelig avslørt fra begge sider. Eksemplet fra den sosialistiske sovjetrepublikken i Russland vil stå som et levende forbilde for folkene i alle land og ha en gigantisk propagandistisk og revolusjonerende virkning. På den ene siden vil en ha det borgerlige systemet og den fullstendig avdekkede erobringskrigen mellom to røvergrupper. På den andre siden fred og den sosialistiske sovjetrepublikken.

20. Ved å inngå en separatfred frigjør vi oss fra begge de stridende imperialistiske gruppene i den utstrekning det er mulig på det nåværende tidspunkt, og utnytter fiendskapet og krigen mellom dem, som gjør det vanskelig for dem å inngå avtaler mot oss, til å skaffe oss frie hender i en viss periode til å fortsette og styrke den sosialistiske revolusjonen. Såfremt en kan sikre noen måneders fredelig arbeid, er det økonomisk sett fullt mulig å omorganisere Russland på grunnlag av proletariatets diktatur, på grunnlag av en nasjonalisering av bankene og storindustrien, samtidig som en har et naturalutbytte av produkter mellom byene og forbrukersamvirket av småbønder på landet. Og en slik omorganisering vil gjøre sosialismen uovervinnelig både i Russland og i hele verden, fordi den samtidig skaper et solid økonomisk grunnlag for en mektig rød arbeiderog bondearene.

21. En virkelig revolusjonær krig ville på det nåværende tidspunkt være en krig som den sosialistiske republikken førte mot de borgerlige land med det klart uttalte mål å styrte borgerskapet i andre land, et mål som den sosialistiske armeen helt måtte ha godtatt. Men på det nåværende tidspunkt kan vi ennå ikke bevisst stille oss dette mål. Objektivt sett ville vi nå ha kjempet for frigjøringen av Polen, Litauen og Kurland. Men ingen marxist vil, uten å bryte med marxismen og sosialismens grunnlag overhode, kunne nekte for at sosialismens interesser står høyere enn hensynet til nasjonenes selvbestemmelsesrett. Vår sosialistiske republikk har gjort alt hva den har kunnet for å virkeliggjøre Finlands, Ukrainar og andres selvbestemmelsesrett, og vil fortsette å gjøre det. Men om de konkrete forholdene blir slik at den soria-. listiske republikkens eksistens på et gitt tidspunkt kommer i fare på grunn av brudd på noen staters selvbestemmelsesrett ( Polens, Litauens. Kurlands osv.), da er det selvsagt viktigere for oss å bevare den sosialistiske republikken. Den som sier at «vi ikke kan undertegne en skammelig, sjofel osv. fredsavtale, svike Polen osv. har således ikke forstått at han ved å inngå fred på betingelse av at Polen blir fritt, bare ville ha styrket den tyske imperialismen enda mer overfor England, Belgia, Serbia og de andre landene. En fred på betingelse av en frigjøring av Polen, Litauen og Kurland ville ha vært en «patriotisk» fred fra Russlands synspunkt, men ville like fullt ha vært en fred inngått med anneksjonistene, med den tyske imperialismen.

Den 21. januar 1918 bør en føye nok et punkt til tesene:

22. Massestreikene i Østerrike og i Tyskland, deretter opprettelsen av de arbeiderdeputerte råd i Berlin og i Wien og endelig de væpnede sammenstøtene og gatekampene som begynte i Berlin i dagene 18.-20. januar, får en til å erkjenne som et faktum at revolusjonen har begynt i Tyskland.

Denne kjensgjerning gjør det mulig for oss å trekke fredsforhandlingene i langdrag i et visst tidsrom til.

Skrevet: tesene 7. (20.) januar,
tese nr. 22 – 21. januar (3. februar),
innledningen- før 11. (24.) februar 1918.

Trykt (med unntak av tese nr. 22) 24. (I1.) februar 1918 i «Pravda» Signert: N. Lenin.
Tese nr. 22 trykt første gang i 1949 i 4. utgaven av Lenins samlede verker

Etterord til tesene om en øyeblikkelig inngåelse av en separat og anneksjonistisk fred

Jeg la fram de foregående tesene på et lite privat møte av partitillitsmenn 8. januar 1918. Under debatten kom det fram tre oppfatninger som var til stede i partiet i dette spørsmål: Om lag halvparten av deltakerne gikk inn for en revolusjonær krig (dette standpunktet ble av og til kalt «Moskva-synet», ettersom byrået for Moskvadistriktet av partiet vedtok det tidligere enn de andre organisasjonene); videre støttet om lag en fjerdedel kamerat Trotskij, som foreslo at en skulle «erklære at krigstilstanden hadde opphørt, demobilisere armeen og sende soldatene hjem, men ikke undertegne noen fredsavtale»; og endelig var det om lag en fjerdedel som støttet meg.

Den situasjonen som nå er oppstått i partiet, minner meg svært meget om situasjonen sommeren 1907, da det overveldende flertallet av bolsjevikene gikk inn for en boikott av den 3. dumaen, mens jeg sammen med Dan forsvarte det standpunkt at en skulle delta i den, og derfor ble utsatt for de skarpeste angrep for min opportunisme. Objektivt sett er spørsmålet nå helt analogt: nå som da lar flertallet av partiets tillitsmenn – ut fra de beste revolusjonære hensikter og de beste tradisjoner i partiet – seg tiltrekke av «krasse» paroler, uten å begripe den nye sosiale, økonomiske og politiske situasjonen, uten å ta hensyn til at, forholdene forandrer seg og at dette krever en hurtig og skarp omlegging av taktikken. Og hele min argumentasjon må nå som da konsentrere seg om å forklare at marxismen krever at en tar hensyn til de objektive betingelsene og endringene i dem, at en må stille spørsmålet konkret, i samsvar med disse forhold, at det nå har skjedd en radikal endring

ved at republikken Sovjet-Russland er opprettet, at det aller viktigste både for oss og fra et internasjonalt sosialistisk synspunkt er å bevare denne republikken og den sosialistiske revolusjonen som alt har begynt, at parolen om en revolusjonær krig fra Russlands side på det nåværende tidspunkt ville være enten en frase og en tom demonstrasjon, eller bety at vi objektivt gikk i den felle som er satt opp for oss av imperialistene som ønsker å trekke oss med i en fortsatt imperialistisk krig som en partikkel som ennå er svak, og knuse den unge sovjetrepublikken billigst mulig.

«Jeg står på Lenins gamle standpunkt,» erklærte en av de unge moskovittene (ungdom er et av de vesentligste fortrinn denne gruppen har). Og samme taler bebreidet meg for at jeg angivelig gjentar forsvarsvennenes gamle argumenter om at det ikke er sannsynlig at det vil komme en revolusjon i Tyskland.

Og det beklagelige er jo nettopp at moskovittene ønsker å stå på det gamle taktiske standpunktet og hardnakket nekter å se at det har skjedd en forandring, at det er skapt en ny objektiv situasjon.

Moskovittene har i sin iver etter å gjenta gamle paroler ikke engang oppdaget at vi, bolsjevikene, nå alle er blitt forsvarstilhengere. For etter å ha styrtet borgerskapet, annulert og avslørt de hemmelige avtalene, foreslått for alle folk en fred som virkelig

Skrevet en gang mellom 8. og 11. (21. og 24.) januar 1918 Trykt første gang i 1929 i Lenin-samlingen bd. 11

Etterord til tesene om en øyeblikkelig inngåelse av en separat og anneksjonistisk fred

Jeg la fram de foregående tesene på et lite privat møte av partitillitsmenn 8. januar 1918. Under debatten kom det fram tre oppfatninger som var til stede i partiet i dette spørsmål: Om lag halvparten av deltakerne gikk inn for en revolusjonær krig (dette standpunktet ble av og til kalt «Moskva-synet», ettersom byrået for Moskvadistriktet av partiet vedtok det tidligere enn de andre organisasjonene); videre støttet om lag en fjerdedel kamerat Trotskij, som foreslo at en skulle «erklære at krigstilstanden hadde opphørt, demobilisere armeen og sende soldatene hjem, men ikke undertegne noen fredsavtale»; og endelig var det om lag en fjerdedel som støttet meg.

Den situasjonen som nå er oppstått i partiet, minner meg svært meget om situasjonen sommeren 1907, da det overveldende flertallet av bolsjevikene gikk inn for en boikott av den 3. dumaen, mens jeg sammen med Dan forsvarte det standpunkt at en skulle delta i den, og derfor ble utsatt for de skarpeste angrep for min opportunisme. Objektivt sett er spørsmålet nå helt analogt: nå som da lar flertallet av partiets tillitsmenn – ut fra de beste revolusjonære hensikter og de beste tradisjoner i partiet – seg tiltrekke av «krasse» paroler, uten å begripe den nye sosiale, økonomiske og politiske situasjonen, uten å ta hensyn til at, forholdene forandrer seg og at dette krever en hurtig og skarp omlegging av taktikken. Og hele min argumentasjon må nå som da konsentrere seg om å forklare at marxismen krever at en tar hensyn til de objektive betingelsene og endringene i dem, at en må stille spørsmålet konkret, i samsvar med disse forhold, at det nå har skjedd en radikal endring

ved at republikken Sovjet-Russland er opprettet, at det aller viktigste både for oss og fra et internasjonalt sosialistisk synspunkt er å bevare denne republikken og den sosialistiske revolusjonen som alt har begynt, at parolen om en revolusjonær krig fra Russlands side på det nåværende tidspunkt ville være enten en frase og en tom demonstrasjon, eller bety at vi objektivt gikk i den felle som er satt opp for oss av imperialistene som ønsker å trekke oss med i en fortsatt imperialistisk krig som en partikkel som ennå er svak, og knuse den unge sovjetrepublikken billigst mulig.

«Jeg står på Lenins gamle standpunkt,» erklærte en av de unge moskovittene (ungdom er et av de vesentligste fortrinn denne gruppen har). Og samme taler bebreidet meg for at jeg angivelig gjentar forsvarsvennenes gamle argumenter om at det ikke er sannsynlig at det vil komme en revolusjon i Tyskland.

Og det beklagelige er jo nettopp at moskovittene ønsker å stå på det gamle taktiske standpunktet og hardnakket nekter å se at det har skjedd en forandring, at det er skapt en ny objektiv situasjon.

Moskovittene har i sin iver etter å gjenta gamle paroler ikke engang oppdaget at vi, bolsjevikene, nå alle er blitt forsvarstilhengere. For etter å ha styrtet borgerskapet, annulert og avslørt de hemmelige avtalene, foreslått for alle folk en fred som virkelig

Skrevet en gang mellom 8. og 11. (21. og 24.) januar 1918 Trykt første gang i 1929 i Lenin-samlingen bd. 11

Om den revolusjonære frase

Da jeg engang sa på et partimøte at den revolusjonære frase om den revolusjonære krig kan ødelegge hele vår revolusjon, ble jeg møtt med bebreidelser om at jeg hadde vært for skarp i min polemikk. Men det forekommer historiske øyeblikk da man har plikt til å stille et problem klart og tydelig og nevne tingene ved deres riktige navn – for ellers er det fare for at både partiet og revolusjonen rammes av en skade som det aldri kan rådes bot på.

Den revolusjonære frase som en sykdom hos revolusjonære partier gjør seg oftest gjeldende på tidspunkter da disse partiene direkte eller indirekte oppretter kontakt, samband og samarbeid mellom proletariske og småborgerlige elementer samtidig som det skjer store og raske forandringer i de revolusjonære hendingers forløp. Den revolusjonære frase er gjentakelse av revolusjonære paroler uten hensyn til de objektive omstendigheter i samband med omsvinget i hendingene til enhver tid, og uten hensyn til forholdene i den gitte situasjon, slik de nettopp må registreres.

Vidunderlige, henrivende, berusende paroler som mangler reelt grunnlag – det er den revolusjonære frases vesen.

1.

Vår presse har alltid skrevet at det ville være nødvendig å forberede en revolusjonær krig om sosialismen skulle seire i ett land og kapitalismen fortsatt besto i nabolandene. Dette er ubestridelig.

Så spørres det hvordan denne forberedelsen har pågått, i praksis etter vår Oktober-revolusjon?

Denne forberedelsen har vært slik at vi ble nødt til å demobilisere armeen, vi ble tvunget til det av grunner som var så innlysende, så tungtveiende og uavviselige at det ikke oppsto noen «retning» eller stemning i partiet mot en demobilisering, ja, ikke en eneste røst hevet seg til protest mot demobiliseringen. Den som vil tenke gjennom klasseårsakene til en slik enestående foreteelse som at den sosialistiske sovjetrepublikken demobiliserte sin arme uten å ha avsluttet krigen mot de imperialistiske nabostatene, vil uten store vansker kunne finne årsakene til dette i samfunnssystemet i dette tilbakeliggende småbondelandet som sto på randen av et sammenbrudd etter tre års krig. Armeens millioner ble demobilisert og en gikk i gang med å skape en Røde Arme på frivillig grunnlag – slik er kjensgjerningene.

Sett så disse kjensgjerningene opp mot snakket om revolusjonær krig i januar-februar 1918, og det vil bli klart hva en revolusjonær frase egentlig er.

Hvis «forsvaret» av den revolusjonære krigen ikke hadde vært en frase fra organisasjonene i f. eks. Petrograd og Moskva, ville vi i tida fra oktober til januar stått overfor andre fakta, da ville vi ha opplevd at de hadde ført en iherdig kamp mot demobiliseringen. Men det skjedde intet i den retning.

Vi ville ha opplevd at kameratene i Petrograd og Moskva ville ha sendt titusenvis av agitatorer og soldater til fronten og ville hver dag ha fått meldinger derfra om deres kamp mot demobiliseringen, om at denne kampen brakte resultater og at demobiliseringen stanset opp.

Det har ikke skjedd noe i den retning.

Vi ville ha fått hundrevis av meldinger om at det ble dannet regimenter som gikk inn i Den røde arme og stanset demobiliseringen med terror, som tok opp igjen forsvaret og utbygde forskansningene mot et mulig angrep fra den tyske imperialismen.

Men ikke noe slikt er skjedd. Demobiliseringen pågår for fullt. Den gamle armeen finnes ikke lenger. Den nye er bare så vidt i sin spede begynnelse.

Den som ikke vil lulle seg i søvn med ord, deklamasjoner og utrop, kan ikke unngå å se at «parolen» om en revolusjonær krig i februar 1918 er en fullstendig tom frase uten noe reelt og objektivt grunnlag. En stemning, et ønske, misnøye, indignasjon – det er det eneste innholdet i denne parolen på det nåværende tidspunkt. Men en parole som bare har dette innhold, kalles en revolusjonær frase.

Stillingen for vårt eget parti og hele sovjetmakten, stillingen for bolsjevikene i Petrograd og Moskva, har vist at en foreløpig har klart å komme lenger enn til de første skritt i arbeidet med å skape Den røde arme. Å lukke øynene for denne ubehagelige kjensgjerning som likevel forblir en kjensgjerning, å skjule den bak deklamasjoner og samtidig ikke bare unnlate å hindre demobiliseringen, men heller ikke protestere mot den, betyr å la seg beruse av ord.

Det er for eksempel en betegnende bekreftelse på dette at flertallet av de fremste motstanderne av en separatfred i sentralkomiteen stemte mot en revolusjonær krig, både ved avstemningene i januar og i februar Hva betyr dette? Det betyr at alle som ikke er redde for å se sannheten i øynene, erkjenner at det ikke er mulig å føre en revolusjonær krig.

Det finnes folk som omgår sannheten eller forsøker å snakke seg vekk fra den. La oss se på de påskudd de bruker.

2.

Påskudd nr. 1. Frankrike av 1’792 var ikke mindre ødelagt, men den revolusjonære krigen ledet alt, inspirerte alt, skapte begeistring og overvant alt. Bare de som ikke har noen tro på revolusjonen, bare opportunister, kan under vår enda mer dyptgripende revolusjon gå imot en revolusjonær krig.

La oss sette denne påstanden opp mot kjensgjerningene. Det er et faktum at det i Frankrike i slutten av det 18. først ble lagt et økonomisk grunnlag for en ny og høyere produksjonsmåte, og siden, som et resultat, som en overbygning, oppsto det en mektig revolusjonær arme. Frankrike kvittet seg tidligere enn andre land med føydalismen, tilintetgjorde den etter noen års seierrik revolusjon og ledet et folk som ikke var utmattet av en krig, som hadde vunnet frihet og jord og var styrket av at føydalismen var styrtet, til krig mot en rekke økonomisk og politisk tilbakeliggende folk.

Sammenlikn så dette med virkeligheten i dagens Russland. En utrolig tretthet etter krigen. Det finnes ennå ikke noe nytt økonomisk system som står høyere enn den organiserte statskapitalismen i det overlegent utstyrte tekniske Tyskland. Det er bare i ferd med å grunnlegges. , Vår bonde har bare loven om sosialisering av jorda, men ikke et eneste år med fritt arbeid (fritt fra godseierne og krigens lidelser). Vår arbeider har begynt å kvitte seg med kapitalistene. men har ennå ikke rukket å organisere produksjonen, ordne varebyttet, sikre brødforsyningen, øke arbeidsproduktiviteten.

Vi har gått igang med dette, vi har slått inn på denne veien, men det er klart at det ennå ikke er skapt noe nytt og høyere økonomisk system.

Seieren over føydalismen, utbyggingen av den borgerlige friheten og en mett bonde mot føydale land dette var det økonomiske grunnlaget for «miraklet» på det militære området i årene 1792-93.

Et småbondeland som sultent og utmattet av krigen, som bare så vidt har begynt å lege sine sår, mot en teknisk og organisatorisk høyere arbeidsproduktivitet det er den objektive situasjonen ved begynnelsen av 1918.

Derfor er alle slags henvisninger til 1792 o. 1. bare en revolusjonær frase. En gjentar paroler, ord og kamprop, men frykter en analyse av den objektive virkeligheten.

3.

Påstand nr. 2. Tyskland «kan ikke angripe», det tillater ikke den voksende revolusjonen i Tyskland selv.

Argumentet at tyskerne «ikke kan angripe» ble gjentatt av motstanderne av en separatfred millioner ganger i januar og februar 1918. De forsiktigste blant dem vurderte – selvsagt omtrentlig – sannsynligheten for at tyskerne kan angripe til 25-33

Virkeligheten har gjort deres beregninger til skamme. Motstanderne av en separatfred har da også svært ofte viftet bort kjensgjerningene av frykt for deres jernlogikk.

Hva var kilden til den feilen som virkelig revolusjonære (og ikke stemningsrevolusjonære) bør erkjenne og tenke over?

Var årsaken kanskje den at vi manøvrerte og agiterte i forbindelse med fredsforhandlingene? Nei. Det var ikke årsaken. Det var nødvendig å manøvrere og agitere. Men det var også nødvendig å forstå når det var tid for manøvre og agitasjon – hvor lenge en kunne manøvrere og agitere – og når spørsmålet var blitt så akutt at det var på tide å innstille alle slags manøvre.

Årsaken til feilen lå i at det revolusjonære samarbeidsforholdet mellom oss og de tyske revolusjonære arbeiderne ble omdannet til en frase. Vi har hjulpet og fortsetter å hjelpe de revolusjonære tyske arbeiderne på alle mulige måter, gjennom fraternisering, agitasjon, ved å offentliggjøre hemmelige avtaler osv. Dette har vært en hjelp i praksis og en praktisk hjelp.

Men det har vært en frase når enkelte av våre kamerater har erklært at «tyskerne ikke vil kunne angripe». Vi har nettopp gjennomført en revolusjon hos oss. Vi vet alle godt hvorfor det var lettere å begynne en revolusjon i Russland enn i Europa. Vi har sett at vi ikke klarte å hindre den russiske imperialismens framstøt i juni 1917, selv om vi foruten å ha en allerede påbegynt revolusjon og et styrtet monarki også hadde opprettet sovjeter over alt. Vi forsto, vi visste og vi forklarte arbeiderne at det var regjeringen som førte krigen. For å få slutt på den borgerlige krigen måtte en styrte den borgerlige regjeringen.

Erklæringen om at < tyskerne ikke vil kunne angripe» er derfor ensbetydende med at «vi vet at Tysklands regjering vil bli styrtet i løpet av de nærmeste ukene». Men dette var noe vi ikke visste og ikke kunne vite, og erklæringen var derfor en frase.

En sak er det å være overbevist om at den tyske revolusjonen modnes og gi alvorlig hjelp til denne modningen, å bidra til modningen med arbeid, agitasjon, fraternisering, hva som helst, bare det er arbeid. Den revolusjonære proletariske internasjonalismen består nettopp i dette.

En annen sak er det å erklære direkte eller indirekte, åpent eller tildekket, at den tyske revolusjonen allerede er modnet (selv om vi vet at det ikke er flik), og så bygge sin taktikk på dette. Her finnes det ikke et fnugg av revolusjonær ånd, men bare frasemakeri.

Dette er årsaken til den feilen som kommer til uttrykk i den «stolte, klare, effektfulle, klingende> påstanden om at < tyskerne ikke vil kunne angripe». ‘

4.

Påstanden om at «vi hjelper den tyske revolusjonen ved å gjøre motstand mot den tyske imperialismen og dermed bringer en seier for Liebknecht over Wilhelm nærmere, er bare en variant av den samme meningsløse frasen.

Selvsagt vil en seier for Liebknecht, noe som er mulig og uunngåelig når den tyske revolusjonen modnes og modner, fri oss fra alle internasjonale vansker og likeledes fri oss fra en revolusjonær krig. En seier for Liebknecht vil frigjøre oss fra følgende av alle våre dumheter. Men er dette en rettferdiggjøring av dumheter?

Vil enhver «motstand> mot den tyske imperialismen hjelpe den tyske revolusjonen? Enhver som vil tenke litt over eller i det minste rekapitulere den revolusjonære bevegelsens historie i Russland, vil lett se at bare en hensiktsmessig motstand mot reaksjonen gagner revolusjonen.

Vi kjenner og har opplevd en masse eksempler på uhensiktsmessig motstand mot reaksjonen fra de siste femti års revolusjonære bevegelse i Russland. Vi marxister har alltid vært stolte over at vi har vurdert de forskjellige kampformenes hensiktsmessighet ut fra en nøyaktig analyse av massenes krefter og klasseforholdene. Vi har sagt at en oppstand ikke alltid er hensiktsmessig, uten visse forutsetninger i massene er det hasardiøs politikk. Vi har svært ofte fordømt de mest heroiske former for individuell motstand som uhensiktsmessige og skadelige fra revolusjonens synspunkt. I 1907 avviste vi deltakelse i den 3. dumaen, fordi vi ut fra vår bitre erfaring anså det som uhensiktsmessig, osv.

For å hjelpe den tyske revolusjonen må vi enten begrense oss til propaganda, agitasjon og fraternisering så lenge vi ikke har krefter til å rette et hardt, alvorlig og avgjørende slag i et åpent militært sammenstøt eller opprør, eller få i stand et slikt sammenstøt når vi vet at vi ikke dermed hjelper fienden.

Det står klart for alle (uten for folk som fullstendig har latt seg beruse av fraser) at det er politisk hasard å gå til et alvorlig opprør eller til et militært sammenstøt når vi vet at vi ikke har krefter, når vi vet vi ikke har noen arme og at dette ikke vil hjelpe de tyske arbeiderne, men tvert om gjøre kampen vanskeligere for dem og gjøre det-lettere for deres og vår felles fiende.
5.

Det har dukket opp enda et argument som er så latterlig barnslig at jeg aldri hadde trodd at det var mulig om jeg ikke hadde hørt det med mine egne ører.

«Også i oktober fortalte opportunistene oss at vi verken hadde krefter eller tropper eller mitraljøser eller tekniske hjelpemidler, men ålt dette dukket opp under kampen, da den ene klassens kamp mot den andre tok til. Alt dette vil også dukke opp i det russiske proletariatets kamp mot den tyske kapitalistklassen, og det tyske proletariatet vil komme oss til hjelp.

Det som skjedde i oktober var at vi nøyaktig beregnet nettopp massenes krefter. Vi ikke bare trodde, men visste nøyaktig, på grunnlag av erfaringene fra massevalgene til sovjetene, at det store flertallet av arbeiderne og soldatene i september og begynnelsen av oktober allerede hadde gått over på vår side. Vi visste ut fra avstemningen i Den demokratiske forsamling29 at koalisjonen hadde brutt sammen også blant bøndene og at vår sak følgelig allerede hadde seiret.

De objektive forutsetningene for opprørskampen i oktober var følgende:

1) Soldatene sto ikke lenger under noen tvang: den var fjernet allerede i februar 1917 (mens Tyskland ennå ikke har modnet til «sitt» februar).

2) Soldatene hadde, i likhet med arbeiderne, allerede gjennomført og avsluttet sin bevisste, gjennomtenkte, følelsesmessige retrett fra koalisjonen.

Derfor og bare derfor var parolen «Til oppstand!» riktig i oktober (denne parolen ville ha vært uriktig i juli, og vi stilte den da heller ikke).

Opportunistenes feil i oktober besto ikke i at de «bekymret seg» for de objektive forutsetningene (bare et barn kan tro det), men i at de vurderte galt, at de festet seg ved småting uten å se det vesentlige: at sovjetene hadde vendt seg bort fra kompromisspolitikken og gått over til oss Å sammenlikne et militært sammenstøt med Tyskland (som ennå ikke har opplevd verken sitt «februar», sitt «juli» for ikke å snakke om oktober, Tyskland som har en monarkistisk borgerligimperialistisk regjering, med opprørskampen i oktober mot motstanderne av sovjetene sovjetene som vokste fram i februar 1917 og var fullstendig modnet i september og oktober – det er så barnslig at en bare kan trekke på skuldrene av det. Så langt ut i det meningsløse kan frasen føre folk.
6.

En annen påstand: «Men Tyskland vil kvele oss økonomisk med avtalen om separatfred, ta fra oss kull og korn og knekke oss».

I sannhet et gjennomtenkt argument: en må gå til et militært sammenstøt uten en hær, selv om dette sammenstøtet opplagt ikke bare vil bringe trelldom, men også vil føre til at vi kveles, til at kornet tas fra oss uten godtgjørelse av noe slag, til at vi kommer i samme situasjon som Serbia og Belgia – og en må gå til dette fordi avtalen ellers vil bli ugunstig og Tyskland vil ta fra oss seks eller tolv milliarder i tributter på kreditt, ta korn for maskiner o. 1.

O, riddere av den revolusjonære frase! Når de avviser «trelldom» under imperialismen, tier de beskjedent om at det er nødvendig å styrte imperialismen for helt å frigjøre seg fra trelldommen.

Vi går med på en ugunstig avtale og en separatfred fordi vi vet at vi nå ennå ikke er klare til en revolusjonær krig, at en må kunne vente (slik som vi ventet mens vi holdt ut trelldommen under Kerenskij, slik vi holdt ut trelldommen under borgerskapet vårt fra juli til oktober), vente til vi blir sterkere. Hvis det er mulig å oppnå en ytterst ugunstig separatfred, må vi absolutt gå med på det for å gagne den sosialistiske revolusjonen, som ennå er svak (fordi vi russere ennå ikke har fått hjelp fra den revolusjonen som holder på å modnes i Tyskland). Bare hvis det er absolutt umulig å oppnå en separatfred, vil det bli nødvendig å kjempe – ikke fordi det vil være en riktig taktikk, men fordi det ikke vil være noe valg. Om det skulle vise seg umulig, vil det heller ikke være mulig å stride om den ene eller andre taktikken. Da vil bare den mest innbitte motstand være uunngåelig. Men så lenge vi har et valg, må vi velge en separatfred og en ytterst ugunstig avtale, fordi det likevel vil være hundre ganger bedre enn den situasjonen Belgia er kommet i.

Vi blir sterkere for hver måned som går, selv om vi ennå er svake. Den internasjonale sosialistiske revolusjonen i Europa modnes for hver måned, selv om den ennå ikke er fullmoden. Derfor…. derfor, tenker de «revolusjonære» (fri og bevare oss) må vi gå til kamp når den tyske imperialismen, som vitterlig er sterkere enn oss, svekkes for hver måned (ettersom revolusjonen i Tyskland modnes sakte, men sikkert). Det er et storartet resonnement de stemnings«revolusjonære» her presterer, et eminent resonnement! 7.

Det siste og mest «slagkraftige», mest gangbare argumentet er: «En æreløs fred er en skam, et forræderi mot Latvia, Polen, Kurland og Litauen».

Er det merkelig at det nettopp er de russiske bursjoaene (og deres haleheng – folkene rundt «Novyj Lutsj», «Djelo Naroda» og «Novaja Sjisn») som mest iherdig utvikler dette tilsynelatende internasjonalistiske argumentet?

Nei, det er ikke merkelig, fordi dette argumentet er en felle som borgerskapet bevisst setter opp for bolsjevikene, og en del av bolsjevikene går ubevisst i fellen på grunn av sit forkjærlighet til frasen.

La oss betrakte argumentet teoretisk: hva er det viktigste – nasjonenes selvbestemmelsesrett eller sosialismen?

Sosialismen er viktigst.

Er det tillatelig å la den sosialistiske sovjetrepublikken bli spist opp fordi nasjonenes selvbestemmelsesrett krenkes, å utsette den for imperialismens slag på et tidspunkt da imperialismen vitterlig er den sterkeste og sovjetrepublikken vitterlig er den svakeste?

Nei, dette er utillatelig. Det er ikke en sosialistisk, det er en borgerlig politikk.

Videre. Ville en fred på betingelse av at «vi» fikk tilbake Polen, Litauen og Kurland ha vært en mindre skammelig, en mindre anneksjonistisk fred?

Fra den russiske bursjoaens synspunkt, ja.

Fra et sosialistisk internasjonalistisk synspunkt, nei.

For ved å gi Polen fri (noe en del bursjoaer i Tyskland på et visst tidspunkt ønsket), ville den tyske imperialismen ha tatt et enda kraftigere strupetak på Serbia, Belgia o. 1.

Det er et riktig uttrykk for det russiske borgerskapets klasseinteresser at det jamrer over en «skammelig» fred.

Men når noen bolsjeviker (som lider av frase-syken) gjentar dette argumentet, da er det rene elendigheten.

Se på kjensgjerningene når det gjelder det engelske og det franske borgerskapets opptreden. Det forsøker nå på alle måter å trekke oss med i krigen mot Tyskland, det lover oss millioner goder, støvler, poteter, prosjektiler, lokomotiver (på kreditt . . . dette er ikke «utpressing», å nei, det er «bare» kreditt!) Det vil ha oss til å kjempe mot Tyskland nå.

Det er forståelig hvorfor det ønsker dette: for det første fordi vi ville binde en del av de tyske troppene. For det annet fordi sovjetmakten lettest av alt ville bryte sammen under et for tidlig militært sammenstøt med den tyske imperialismen.

Det engelske og tyske borgerskapet setter opp en felle for oss: kjære dere, sett i gang å slåss nå, for det vil vi vinne stort på. Tyskerne vil plyndre dere, ta sitt bytte i øst, og vil lettere gi seg i Vest, og i samme slengen vil sovjetmakten gå fløyten . . . Bare slåss, kjære «allierte» bolsjeviker, vi skal hjelpe dere!

Og «venstrefolkene» (fri og bevare oss) blant bolsjevikene går i fellen, mens de deklamerer de mest revolusjonære fraser . . .

Ja, ja, det er nettopp ett av uttrykkene for den småborgerlige innflytelsen at en lar seg fange inn av den revolusjonære frasen. Dette er en gammel sannhet, en gammel historie som alt for ofte er blitt som ny. 8.

Sommeren 1907 opplevde vårt parti også en revolusjonær frasesyke som i visse henseende minner om dagens sykdom.

Petrograd og Moskva, ja nesten alle bolsjevikene gikk inn for en boikott av den 3. dumaen, de lyttet til «følelsene» i stede for å foreta en objektiv analyse, og gikk i fellen.

Sykdommen er dukket opp igjen.

Det er nå vanskeligere tider. Problemene er millioner ganger viktigere. Om en lar seg smitte på et slikt tidspunkt, betyr det at en risikerer revolusjonens undergang.

Det er nødvendig å bekjenne den revolusjonære frasen, vi må kjempe, og kjempe iherdig, for at man ikke en gang i framtida skal si den bitre sannhet om oss at «den revolusjonære frasen om den revolusjonære krigen ødela revolusjonen».

«Pravda» nr. 31
21. (8.) februar 1918
Signert: Karpov

Om skabb

Skabb er en plagsom sykdom. Og når folk får revolusjonær fraseskabb, er det en uutholdelig lidelse bare å se hvordan sykdommen arter seg.

Enkle, klare, forståelige og innlysende sannheter, som synes uomtvistelige for enhver representant for de arbeidende masser, forvrenges av dem som lider av denne formen for skabb. Forvrengningene skjer ofte ut fra de aller beste, edleste og høyeste motiver, «simpelthen» fordi den angrepne ikke har klart å fordøye visse teoretiske sannheter eller gjentar dem klosset som et barn, slavisk som en skolegutt, på de gale stedene, (de klarer likesom ikke å plassere tingene der de hører hjemme), men denne skabben blir ikke mindre plagsom for det.

Hva kan for eksempel være klarere og mer ubestridelig enn følgende sannhet: en regjering som har gitt sovjetmakt, jord, arbeiderkontroll og fred til et folk som er utmattet etter tre års røverkrig, ville være uovervinnelig? Freden er det viktigste. Hvis det etter oppriktige anstrengelser for å oppnå en allmenn og rettferdig fred skulle vise seg, slik det faktisk har vist seg, at det nå ikke var mulig å oppnå dette, så ville enhver russisk bonde forstå at en måtte godta ikke en allmenn, men en separat (særskilt) og urettferdig fred. Enhver russisk bonde, hvor uvitende og ulærd han enn måtte være, ville ha forstått dette og verdsatt at regjeringen ga ham i det minste en slik fred.

Bolsjeviker må ha blitt angrepet av denne avskyelige fraseskabben for å kunne glemme og vekke en begrunnet misnøye mot seg blant bøndene på ettidspunkt da en slik skabb kunne føre til en ny krig fra det røverilke Tysklands side mot det utmattede Russland! I min artikkel’ « Om den revolusjonære frase» i «Pravda» for 21. (8.) februar har jeg vist hvilke latterlige og ynkelige «teoretiske» bagateller og sofismer skabben fører med seg. Jeg ville ikke ha minnet om dette om ikke denne skabben nå (så smittsom er den) hadde dukket opp på et nytt sted.

For å forklare hvordan dette har skjedd, skal jeg først ta et lite eksempel som er ytterst enkelt og forståelig og fritt for enhver «teori» _ når skabben utgir seg for «teori» er den helt utålelig _ uten lærde ord og ting som er uforståelige for massene.

La oss tenke oss at Kaljajev, for å ta livet og et uhyre, skaffer seg en revolver hos en av en tyrann riktig skurk, banditt og røver, og lover ham brød, penger og vodka til gjengjeld.

Kan en da fordømme Kaljajev for å ha inngått «en hestehandel med en røver» for å skaffe seg et mordvåpen? Ethvert fornuftig menneske ville si nei. Hvis Kaljajev ikke hadde noen andre muligheter til å få tak i en revolver og han virkelig arbeidet for en ærlig sak (å ta livet av en tyrann og ikke utføre rovmord), kan en ikke klandre Kaljajev for at han har skaffet seg en revolver på denne måten, men må godta det.

Nå, men hvis en røver skaffer seg en revolver hos en annen røver for penger, vodka og brød, kan en da sammenlikne (for ikke si sidestille) en slik «hestehandel med en røver» med den byttehandelen Kaljajev har gjort?

Nei. Enhver som har bevart sin forstand og ikke er smittet av skabb, vil være enig i at det ikke ville være riktig. Enhver russisk bonde som fikk se en «intellektuell» som er så fjernt fra virkeligheten med sine fraser, ville si: du burde ikke styre staten, men burde heller ta deg jobb som klovn eller ta badstu så du kunne bli kvitt den skabben din.

Om Kerenskij, som representerer den herskende borgerlige klasse, dvs. utbytterne, inngår en avtale med de engelske og franske utbytterne om at de skal levere ham våpen og poteter og samtidig holder skjult for folket av taler som lover at den ene røveren skal få

Armenia, Gallicia og Konstantinopel og den andre Bagdad, Syria osv. (om de seirer), er det neppe vanskelig å forstå at denne avtalen er en røveravtale, en svindelavtale som er gemen fra Kerenskijs og hans venners side.

Nei, det er det slett ikke vanskelig å forstå. Enhver bonde vil forstå det, hvor uopplyst og ulærd han enn måtte være.

Men om en representant for de utbyttede og undertrykte klassene blir utsatt for et røverfisk overfall fra de tyske imperialistenes side, etter at disse klassene har styrtet utbytterne, offentliggjort og annulert alle hemmelige og røverilke avtaler, kan en da fordømme ham for å ha inngått «en hestehandel med røverne» fra England og Frankrike, fordi han får våpen og poteter fra dem for penger eller tømmer osv.? Kan en regne en slik byttehandel for uærlig, skammelig og uhederlig?

Nei det kan en -ikke. Enhver fornuftig person vil forstå dette og betrakte den som en narr som resonnerer så «etisk» og med lærd mine påstår at «massene ikke vil forstå» forskjellen mellom imperialisten Kerenskijs røverkrig (og hans uærlige avtaler med røverne om deling av det felles byttet en vil røve) og den avtale av Kaljajevs type som den bolsjevikiske regjeringen inngår med de engelske og franske røverne om leveranser av våpen og poteter for å kunne stå imot den tyske røveren.

Enhver hederlig person vil si at det er skammelig og uhederlig å skaffe seg våpen hos en røver om en tar sikte på å drive med ran og plyndring, men at det er helt tillatelig å kjøpe våpen hos en røver for å føre en rettferdig kamp mot en voldsmann. Bare forfinede frøtrener og snerpete ynglinger som har < lest i en bok» og bare har fått affektasjon ut av det, vil kunne se noe «uhederlig» i dette. Foruten disse kategorier mennesker er det vel bare folk som er rammet av skabb som kan havne i en slik «feil».

Men vil den tyske arbeideren forstå forskjellen mellom Kerenskijs våpenkjøp hos de engelske og franske røverne med sikte på å ta Konstantinopel fra tyrkerne, Gallicia fra Østerrike og Øst-Preussen fra tyskerne, og bolsjevikenes våpenkjøp hos de samme røverne for å slå tilbake keiser Wilhelm når han setter inn sine tropper .mot det sosialistiske Russland, som har foreslått alle en hederlig og rettferdig fred, mot dette Russland, som har erklært krigen for avsluttet?

En må anta at den tyske arbeideren «vil forstå» dette, for det første fordi det er en klok og opplyst arbeider, for det andre fordi han er vant til å leve i kultur og renslighet uten å lide verken av den russiske skabben i sin alminnelighet eller den revolusjonære frase-skabben i særdeleshet.

Er det noen forskjell mellom det å begå et rovmord og det å ta livet av en voldsmann?

Er det noen forskjell mellom en krig mellom to røvergrupper om deling av byttet og en rettferdig krig med sikte på å frigjøre fra røveroverfall et folk som har styrtet røverne?

Avhenger ikke vurderingen av om jeg opptrer riktig eller galt ved å skaffe meg våpen hos en røver av hva disse våpnene skal brukes til? Om de skal brukes i en æreløs og gemen krig eller i en rettferdig og ærefull krig?

Skabb er i sannhet en ondartet sykdom. Den har en vanskelig geskjeft som skal drive ut skabb i et dampbad…

P. S. Under sin frigjøringskrig mot England i slutten av det 18. århundre benyttet nordamerikanerne hjelp fra Englands rivaler, den spanske og ‘den franske stat, som var like store kolonirøvere som England. Det sies at det skal ha vært noen «venstrebolsjeviker» som satte seg ned for å skrive et «vitenskapelig verk» om «den uhederlige hestehandelen» disse amerikanerne inngikk . . .

Skrevet 22. februar 1918. Trykt 22. (9.) februar 1918 i kveldsutgaven av «Pravda» nr. 33. Signert: Karpov.

Merkelig og uhyrlig

I en resolusjon, vedtatt den 24. februar 1918, ga byrået for vårt partis Moskva-distrikt uttrykk for sin mistillit til sentralkomiteen og nektet å følge de av dens direktiver «som gjelder gjennomføring av betingelsene for fredsavtalen med Østerrike-Tyskland» og erklærte i en < forklarende tekst» til resolusjonen at den «finner at det neppe vil være til å unngå at det kommer til en splittelse i partiet i nær framtid».

(Resolusjonen lød i sin helhet: «Etter å ha drøftet sentralkomiteens virksomhet, uttrykker RSDAP’s byrå for Moskvadistriktet sin mistillit til sentralkomiteen på grunn av dens politiske linje og sammensetning, og vil ved første anledning gå inn for nyvalg. Byrået for Moskva-distriktet anser seg dessuten ikke forpliktet til for enhver pris å følge de direktivene fra sentralkomiteen som gjelder gjennomføring av betingelsene for fredsavtalen mellom Østerrike-Tyskland.» Resolusjonen ble enstemmig vedtatt.)

Det er verken noe uhyrlig eller merkelig i dette. Det er helt naturlig at kamerater som er sterkt uenige med sentralkomiteen i spørsmålet om en separatfred, vil kritisere sentralkomiteen i kraftige ordelag og gi uttrykk for sin overbevisning om at en splittelse ikke er til å unngå. Dette er partimedlemmenes legale rett, det er helt forståelig.

Men det er noe annet som er merkelig og uhyrlig. Det er føyd en < forklarende tekst» til resolusjonen. Den lyder i sin helhet:

«Byrået for Moskva-distriktet finner at det neppe vil være til å unngå at det kommer til en splittelse i partiet i nær framtid, og ser derfor som sin oppgave å fremme en samling av alle konsekvent revolusjonært-kommunistiske elementer som kjemper både mot tilhengerne av en separat-fred og mot alle moderate opportunistiske elementer i partiet. Ut fra den internasjonale revolusjonens interesser mener vi det er formålstjenlig å risikere å miste sovjetmakten som nå er i ferd med å bli rent formell. Vi ser det fortsatt som vår hovedoppgave å spre den sosialistiske revolusjonens ideer til alle andre land og bestemt gjennomføre proletariatets diktatur, samt nådeløst å slå ned den borgerlige kontrarevolusjonen i Russland.»

Vi har her uthevet de ordene som er . . . merkelige og uhyrlige.

Det er en hake ved disse ordene. ,

De fører hele den linje som resolusjonens opphavsmenn står for, ut i det absurde. Disse ordene avdekker med uvanlig klarhet roten til deres feil.

«Ut fra den internasjonale revolusjonens interesser er det formålstjenlig å risikere å miste sovjetmakten . . . » Dette er merkelig, fordi det ikke engang er noen sammenheng mellom premisser og slutning. «Ut fra den internasjonale revolusjonens interesser er det formålstjenlig å våge et militært nederlag for sovjetmakten» en slik tese ville ha vært riktig eller uriktig, men en ville ikke kunne kalle den merkelig. Dette for det første.

For det andre: «Sovjetmakten er nå i ferd med å bli rent formell». Dette er ikke merkelig, men like fram uhyrlig. Det er opplagt at forfatterne her har havnet i den rene forvirring. En blir nødt til å ordne opp i rotet.

Når det gjelder det første spørsmålet, mener forfatterne øyensynlig at det ut fra den internasjonale revolusjonens interesser er hensiktsmessig å risikere et nederlag i krigen, noe som ville føre til tap av sovjetmakten, dvs. til en seier for borgerskapet i Russland. Ved å gi uttrykk for denne mening, innrømmer forfatterne indirekte at det er riktig som jeg hevder i mine teser (av 8. januar 1918, trykt i «Pravda» av 24. februar 1918),’» nemlig at om vi ikke godtar de fredsbetingelsene som Tyskland har foreslått oss, vil det føre Russland til et nederlag og til at sovjetmakten vil bli styrtet.

La raison finit toujour par avoir raison – sannheten vil alltid seire! Mine «ytterste» motstandere, moskovittene, som truer med splittelse, burde – nettopp fordi de snakker åpent om splittelse – også komme åpent fram med hva de konkret ønsker, noe folk som slenger om seg med fraser om en revolusjonær krig, helst vil unngå. Kjernen i mine teser og mine slutninger er (som enhver vil se om han vil lese mine teser av 7. januar 1918 oppmerksomt) en påvisning av at det er nødvendig å gå med på en ytterst hard fred nå, på det nåværende tidspunkt, og samtidig sette i verk alvorlige forberedelser til en revolusjonær krig (og nettopp for å gagne disse alvorlige forberedelsene). De som begrenser seg til allmenne fraser om en revolusjonær krig, har enten omgått eller ikke for= stått kjernen i mine slutninger, eller har ikke villet legge merke til den. Og nå bør jeg av hele mitt hjerte takke nettopp mine «ytterste» motstandere, moskovittene, for at de har brutt «fortielsens komplott» når det gjelder kjernen i mine slutninger. Moskovittene er de første som har svart på dem.

Og hvilket svar har de gitt?

Svaret består i en innrømmelse av at min konkrete slutning er riktig, – ja, innrømmer moskovittene, vi står virkelig foran et nederlag hvis vi går til kamp mot tyskerne. Ja, et slikt nederlag ville virkelig føre til sovjetmaktens fall.

( Virkeligheten har gitt svar på det motargumentet at det likevel ikke ville være mulig å unngå kamp: Den 8. januar la jeg fram mine teser, inntil 15. januar kunne vi ha oppnådd fred (og for oss ville selv det korteste pusterom ha en veldig betydning, både materielt og moralsk, for tyskerne måtte da erklære en ny krig), om det ikke.. . om det bare ikke hadde vært for den revolusjonære frasen.)

Jeg gjentar nok en gang: jeg takker av hele mitt hjerte mine «ytterste» motstandere, moskovittene, for at de har brutt «fortielsens komplott» mot kjernen i mine slutninger, dvs. nettopp mot min konkrete påvisning av betingelsene for en krig om vi straks går ut i den, og for at de uredd har innrømmet at min konkrete påvisning er riktig.

Videre. Hvordan gjendriver moskovittene mine slutninger, som de faktisk har måttet innrømme er riktige?

Ved å si at det er ‘nødvendig å ofre sovjetmakten for den internasjonale revolusjonens skyld.

Hvorfor krever den internasjonale revolusjonens interesser dette? Her ligger kjernen, selve hovedpunktet i argumentasjonen fra dem som ønsker å gjendrive mine slutninger. Og nettopp dette, det viktigste, grunnleggende kjernepunktet, sies det ikke et eneste ord om verken i resolusjonen eller i den forklarende teksten. Det som er velkjent og ubestridelig, har forfatterne av resolusjonen funnet tid og sted til å snakke om – både om nødvendigheten av «nådeløst å slå ned den borgerlige kontrarevolusjonen i Russland (med politiske midler og metoder som fører til tap av sovjetmakten?), og om kamp mot moderate opportunistiske elementer i partiet, men om det som nettopp er omstridt, som angår nettopp kjernen i holdningen til fredsmotstanderne, sies det ikke et ord!

Merkelig. Ytterst merkelig. Mon ikke de som har skrevet resolusjonen, tier om dette fordi de på dette punkt føler seg særlig svake? Å si klart fra hvorfor (den internasjonale revolusjonens interesser krever dette) ville bety å avsløre seg.

Hvordan det nå enn kan ha seg, må vi søke de motivene som forfatterne av resolusjonen kan ha latt seg lede av.

Forfatterne mener kanskje at den internasjonale revolusjonens interesser forbyr enhver fred med imperialistene? På et møte i Petrograd var det en del motstandere av freden som la fram en slik oppfatning, men de fikk støtte bare av et ytterst lite mindretall av dem som gikk imot en separatfred. Det er klart at en slik oppfatning fører til at en benekter at forhandlingene i Brest har noen hensikt og at en går imot en fred «selv» på betingelse av at Polen, Latvia og Kurland gis tilbake. Det uholdbare i et slikt syn slår en i øynene (og det er f. eks. tilbakevist av flertallet av fredsmotstanderne i Petrograd). Ut fra et slikt syn kunne ikke en sosialistisk republikk omgitt av imperialistiske makter inngå noen økonomiske avtaler, ja, den kunne ikke eksistere uten å flytte opp på månen.

Mener forfatterne kanskje at den internasjonale revolusjonens interesser krever et puff framover og at bare en krig kan være et slikt puff, og ikke en fred som vil kunne gi massene det inntrykk at imperialismen på en måte er blitt «legalisert»? En slik teori ville bety et fullstendig brudd med marxismen, som alltid har benektet at det er nødvendig med « et puff» utenfra til revolusjoner som utvikler seg etterhvert som klassemotsetningene som fører til revolusjonen, skjerpes.

En slik teori ville innebære det samme som det syn at den væpnede oppstand er den kampform som alltid og under alle forhold er nødvendig. Det er riktig nok at den internasjonale revolusjonens interesser krever at sovjetmakten, som har styrtet borgerskapet i landet, skal hjelpe denne revolusjonen, men den må velge en form for hjelp som er i samsvar med dens egne krefter. Å hjelpe den sosialistiske revolusjonen i internasjonal målestokk ved å ta sjansen på at denne revolusjonen vil lide nederlag i ens eget land det er et syn som ikke engang «puff»-teorien gir grunnlag for.

Forfatterne mener kanskje at revolusjonen i Tyskland alt har begynt, at den der allerede har slått ut i en åpen landsomfattende borgerkrig og at vi derfor bør sette våre krefter inn på å hjelpe de tyske arbeiderne, at vi bør ofre oss selv («tap av sovjetmakten») for å redde den tyske revolusjonen, som allerede har begynt en avgjørende kamp og er utsatt for alvorlige slag? Ut fra et slikt synspunkt ville vi ved å gå under, kunne avlede en del av den tyske kontrarevolusjonens krefter .og dermed redde den tyske revolusjonen.

Det er klart at det under slike forutsetninger ville ha vært ikke bare «formålstjenlig» (som resolusjonsmakerne uttrykker det), men også likefrem nødvendig å risikere et nederlag og tap av sovjetmakten. Men det er også klart at disse forutsetningene ikke er til stede. Den tyske revolusjonen holder på å modnes. men den har visselig ennå

ikke brutt ut i Tyskland, det er ingen borgerkrig i Tysk. land. Vi ville slett ikke bidra til en modning av den tyske revolusjonen ved å «ta sjansen på å miste sovjetmakten», men ville tvert om hemme den. Vi ville med en slik aksjon hjelpe den tyske reaksjonen, spille opp til den, legge vansker i veien for den sosialistiske bevegelsen i Tyskland som ennå ikke er kommet fram til sosialismen, vekk fra den, fordi de ville bli skremt av Sovjet-Russlands sammenbrudd, slik som de engelske arbeiderne ble skremt av Paris-kommunens sammenbrudd i 1871.

Hvordan en enn snur og vender på det, finner en ingen logikk i forfatternes vurderinger. Det er ingen fornuftige grunner som sier at det er «formålstjenlig å ta sjansen på å miste sovjetmakten».

«Sovjetmakten er i ferd med å bli rent formell» – er en uhyrlig påstand som forfatterne av Moskva-resolusjonen er blitt enige om, som vi ser.

Ettersom den tyske imperialismen vil ta erstatninger fra oss og vil forby oss å drive propaganda og agitasjon mot Tyskland, vil også sovjetmakten miste sin betydning, «bli rent formell», – slik er øyensynlig «tankegangen» hos dem som har skrevet resolusjonen. Vi sier «øyensynlig», for de har ikke sagt noe klart og tydelig som kan underbygge denne tesen.

«Teorien» om at sovjetmaktens betydning er formell og at det er tillatt med en taktikk som fører til muligheten for å tape sovjetmakten, preges i sitt innhold av en dypt og håpløst pessimistisk stemning, av en følelse av dyp fortvilelse. Det finnes likevel ingen’ redning, så også sovjetmakten kan like godt gå under – dette er den stemning som har ligget til grunn for denne uhyrlige resolusjonen. Angivelig «økonomiske» argumenter, som slike tanker av og til ikler seg, fører til den samme trøstesløse pessimismen: hva gagner vel sovjetrepublikken, heter det, hvis den må ut med slike veldige erstatninger.

Alt er bare håpløst, vi vil likevel gå under!

Dette er en følelse en kan forstå i den ytterst vanskelige situasjonen Russland befinner seg i. Men blant bevisste revolusjonære er den ikke «forståelig». Likevel er den typisk for moskovittenes syn, som er ført ut i det absurde. Franskmennene av 1793 ville aldri ha sagt at deres erobringer – republikken og et demokratisk styresett – var i ferd med å bli rent formelle, at en måtte våge den mulighet å miste republikken. De var fylt ikke av håpløshet, men av tro på seieren. Men å oppfordre til en revolusjonær krig og samtidig i en offisiell resolusjon si at en må ta sjansen på at sovjetrepublikken vil gå tapt, er det samme som å avsløre seg fullstendig.

Preussen og en rekke andre land ble i begynnelsen av det 19. århundre, under Napoleonskrigene, påført langt større byrder på grunn av erobring, fornedrelse og undertrykkelse fra erobrernes side, enn Russland i 1918. Men Preussens beste menn og kvinner fortvilte likevel ikke, de snakket likevel ikke om at deres nasjonale politiske institusjoner båre hadde «rent formell» betydning da Napoleon presset dem hundre ganger kraftigere under sin militærstøvel enn man hadde kunnet presse oss nå. De slo ikke oppgitt ut med hendene, de ga ikke etter for den følelsen at « vi kommer likevel til å gå under». De undertegnet langt mer tyngende, umenneskelige, skammelige og forkuende fredsavtaler enn Brestavtalen, siden evnet de å vente, de bar standhaftig byrdene under okkupasjonen, kjempet på nytt, kom igjen under okkupasjonens åk, undertegnet igjen de mest fornedrede fredsavtaler, reiste seg igjen og frigjorde seg til slutt (men ikke uten å utnytte rivaliseringen mellom de sterkeste konkurrerende erobrerne).

Hvorfor skulle ikke noe liknende kunne gjenta seg i vår historie?

Hvorfor skulle vi fortvile og skrive resolusjoner som sannelig er mer skammelig enn den mest skammelige fred – resolusjoner om at «sovjetmakten er i ferd med å bli rent formell».

Hvorfor skulle ikke de tyngste militære nederlag i kampen mot den moderne imperialismens kolosser kunne herde folkekarakteren også i Russland, øke selvdisiplinen, ta knekken på skrytet og frasemakeriet, framelske utholdenhet, føre massene til den riktige taktikken som prøysserne anvendte da de ble undertrykt av Napoleon: å undertegne de mest fornedrende fredsavtaler når en ikke har noen arme, samle krefter og reise seg gang på gang?

Hvorfor skulle vi synke hen i fortvilelse ved den første, meget tyngende fredsavtalen, når andre folk har klart å holde ut langt verre ulykker?

En proletar vet at han må underordne seg hvis han ikke har krefter, og klarel siden likevel å reise seg igjen, uansett hva som måtte hende, og samle krefter under alle omstendigheter. Er det da samsvar mellom proletarene standhaftighet og denne fortvilelsens taktikk eller denne småborgerens karakterløshet som hos oss har nådd sitt høydepunkt i frasen om den revolusjonære krigen fra de venstresosialrevolusjonæres parti?

Nei, kamerater fra < det ytterste venstre> i Moskva! Hver prøvelsens dag vil skyve nettopp de mest bevisste og utholdende arbeiderne fra dere. De vil si at sovjetmakten nerken nå eller siden vil bli rent formell, verken når erobreren står i Pskov og tar fra oss en tributt på 10 milliarder i form av korn, malm og penger, eller når fienden viser seg i Nisjnij og i Rostov ved Don og vil ta fra oss en tributt på 20 milliarder.

Ingen utenlandsk erobring vil noen sinne gjøre folkets politiske institusjoner < rent formelle> (og sovjetmakten er ikke bare en politisk institusjon som står mange ganger høyere enn noen politisk institusjon tidligere i historien). Tvert om, en utenlandsk erobring vil bare styrke folkets sympati for sovjetmakten, såfremt . . . såfremt den ikke setter i gang politisk hasard.

Det er politisk hasard å nekte å undertegne en ytterst fornedrende fred hvis en ikke har noen arme, og folket vil med rette fordømme en makt som handler slik.

I historien har det vært undertegnet langt mer tyngende og fornedrende fredsavtaler enn Brest-avtalen (eksempler er anført ovenfor), uten at det har ført til noe prestisjetap verken for makten eller for folket. Det har tvert om herdet folket, lært det den vanskelige og harde vitenskap å bygge opp en effektiv arme selv under en fortvilt vanskelig situasjon under erobrerens støvlehæl.

Russland går mot en ny og veritabel fedrelandskrig, mot en krig for å bevare og styrke sovjetmakten. Det er mulig at det vil komme en epoke som i likhet med Napoleonskrigenes epoke vil bli preget av frigjøringskriger (nettopp kriger og ikke bare en krig), som erobrerne vil påtvinge Sovjet-Russland. Det er mulig.

Mer skammelig enn enhver hard og tyngende fred, som skyldes at vi ikke har noen arme, mer fornedrende enn enhver fornedrende fred, er den fornedrende fortvilelsen. Vi vil ikke gå under selv med titalls ytterst tyngende fredsavtaler, hvis vi bare forholder oss alvorlig til oppstand og krig. Vi vil ikke gå under på grunn av erobrere hvis vi ikke selv lar oss knekke av fortvilelse og fraser.

«Pravda» nr. 37 og 38 28. (15.)
februar og 1. mars (16. februar) 1918.
Signert: N. Lenin.

En alvorlig lærdom og et alvorlig ansvar

Vårt ytterste «venstre», som i går kom ut med sin egen avis «Kommunist», (en burde tilføye kommunist fra epoken før Marx), omgår historiens lærdommer og løper unna sitt eget ansvar.

Men til ingen nytte. De kommer ingen vei med det.

I sine forsøk på å vri seg unna, legger de seg riktig i selen, de skriver spalte opp og spalte ned i avisene, arbeider i sitt ansikts sved og sparer «ikke engang» på trykksverte for å framstille «teorien» om et «pusterom» som en ufundert og dårlig teori.

Men akk! Deres anstrengelser kan ikke gjendrive fakta. Kjensgjerninger er hardnakkede, som det heter i et godt engelsk ordtak. Det er en kjensgjerning at vi fra den 3. mars, da den tyske krigsoperasjonen ble innstilt klokka 1, til den 5. mars om kvelden, da jeg skriver disse linjene, har hatt et pusterom og at vi allerede har benyttet disse to dagene til et faktisk forsvar av vårt sosialistiske fedreland (det har gitt seg uttrykk i handling og ikke bare i fraser). Dette er en kjensgjerning som vil bli stadig mer åpenbar for massene for hver dag som går. Det er en kjensgjerning at på et tidspunkt da frontarméen er ute av stand til å kjempe og flykter i panikk, da den kaster fra seg kanonene og ikke tar seg tid til å sprenge bruene, er det et ordnet tilbaketog med sikte på å redde restene av armeen og utnytte hver dag av pusterommet med dette for øyet, som er et virkelig forsvar av fedrelandet og en høyning av dets forsvarsevne, og ikke tomt prat om en revolusjonær krig (et tomt prat som er direkte skammelig når armeen er på vill flukt og tilhengerne av en revolusjonær krig ikke har klart å stanse en eneste avdeling av denne armeen).

Kjensgjerninger er harnakkede.

Når vårt ytterste «venstre» forsøker å omgå kjensgjerningene og lærdommene av dem, å løpe vekk fra ansvaret, prøver de å skjule for leserne den nære, helt ferske fortid, som har historisk betydning, og tåkelegge den ved å vise til den forlengst forgangne og uvesentlige. Eksempel: Karl Radek minner i sin artikkel om at han i desember (i desember!) skrev at det var nødvendig å hjelpe armeen å holde ut, og at han skrev dette i et «referat-notat til Folkekommissærenes Råd». Jeg har ikke hatt mulighet for å lese dette notatet, og jeg spør: hvorfor trykker ikke Karl Radek det i sin helhet?

Hvorfor forklarer han ikke klart og tydelig hva han konkret mente med en «kompromissfred»? Hvorfor husker han ikke en nærmere fortid, da han i «Pravda» la fram sin illusjon (den verste av alle) om mulighetene for å inngå fred med den tyske imperialismen på betingelse av at Polen ble levert tilbake?

Hvorfor?

Fordi det «ytterste venstre» er nødt til å skjule kjensgjerningene, til å dekke over sitt eget, «venstrefolkenes», ansvar for de illusjonene de har spredd og som faktisk har hjulpet de tyske imperialistene og hemmet revolusjonens vekst og utvikling i Tyskland.

N. Bukharin forsøker nå til og med å benekte at han og hans venner forsikret at tyskerne ikke ville kunne gå til offensiv. Men svært mange vet at det er en kjensgjerning at Bukharin og hans venner hevdet dette, og at de ved å spre en slik illusjon hjalp den tyske imperialismen og hemmet den tyske revolusjonens vekst. Denne revolusjonen er nå svekket ved at den storrussiske sovjetrepublikken mistet mange tusen kanoner og verdier for millioner under bondearmeens panikkflukt. Dette forutsa jeg klart og tydelig i tesene av 7. januar. Hvis N. Bukharin nå er nødt til å «fornekte» seg selv, er det desto verre for ham. Alle som husker hva Bukharin og hans venner sa om at tyskerne ikke ville kunne sette i gang noen offensiv, vil trekke på skuldrene når N. Bukharin nå må «fornekte» sine egne ord.

Men for dem som ikke husker dem, for dem som ikke har hørt om dem, skal vi ta for oss et dokument som er noe mer verdifullt, interessant og lærerikt nå enn Karl Radeks skriv fra desember måned. Dette dokumentet, som «venstrefolkene» dessverre skjuler for leserne sine, er resultatet av for det første avstemningene den 21. januar 1918 på et møte mellom sentralkomiteen i vårt parti og den nåværende «venstreopposisjonen» og for det andre av avstemningene i sentralkomiteen den 17. februar 1918.

Under avstemningene den 21. januar 1918 om en skulle avbryte forhandlingene med tyskerne øyeblikkelig, var det bare Stukov (av medarbeiderne i «ytterste venstres organ Kommunist»)
som stemte for.
Alle de andre var imot.

Under avstemningen om det var tillatelig å undertegne en anneksjonistisk fred om tyskerne skulle sprenge forhandlingene eller stille et ultimatum, var det ved siden av Stukov bare Obolenskij som stemte mot (når vil «hans» teser bli trykt?
Hvorfor tier «Kommunist» om dem?).
Alle de andre stemte for.

I spørsmålet om det i så fall ville være nødvendig å inngå den foreslåtte fred, stemte bare Obolenskij og Stukov mot, de andre «venstrefolkene» avholdt seg fra å stemme!
Det er en kjensgjerning.

Under avstemningen den 17. februar 1918 om hvem som gikk inn for en revolusjonær krig, «nektet» Bukharin og Lomov «å ta del i en avstemning hvor spørsmålet stilles på denne måten».
Ingen stemte for.
Det er en kjensgjerning.

I spørsmålet om en burde «vente med å ta opp igjen fredsforhandlingene inntil den tyske offensiven har antatt tilstrekkelig omfang (nettopp slik ble det formulert!) og inntil en kan merke dens innflytelse på den tyske arbeiderbevegelsen», stemte Bukharin, Lomov og Uritskij av de nåværende medarbeiderne i «venstre»-avisa for.

I avstemningen om punktet «bør vi inngå en fred hvis den tyske offensiven vil være en kjensgjerning før det revolusjonære oppsvinget har satt inn», avholdt Lomov, Bukharin og Uritskij seg fra å stemme. Kjensgjerningene er hardnakkede, og kjensgjerningene forteller at Bukharin benektet muligheten for en tysk offensiv og spredte en illusjon som faktisk, i strid med hans ønske, hjalp de tyske imperialistene og hemmet veksten i den tyske revolusjonen. Den revolusjonære frasens vesen ligger nettopp i dette. En tror en går inn i ett rom, og havner i et helt annet.

N. Bukharin bebreider meg for ikke å forstå de konkrete betingelsene for en fred på det nåværende tidspunktet. Men det er ikke vanskelig å forstå at det egentlig slett ikke var eller er nødvendig for min argumentasjon. Det var tilstrekkelig å påvise at vi sto overfor et virkelig, ikke oppdiktet dilemma: enten denslags betingelser som gir i det minste noen dagers pusterom eller samme stilling som Belgia og Serbia. Og dette benektet ikke Bukharin selv for Petrograd. Og hans kollega M. N. Pokrovskij har innrømmet dette.

Det er våre «ytterste-venstrefolk» Bukharin, Lomov, Uritskij & Co. som har skylden for at de nye betingelsene er hardere, mer tyngende og fornedrende enn de harde, tyngende og fornedrende Brest-betingelsene. Dette er en historisk kjensgjerning som ovenfor nevnte avstemninger viser. Ingen utflukter vil kunne dekke over dette. Man ga dere Brestbetingelsene, og dere svarte med praleri og skryt, som førte til verre betingelser. Dette er en kjensgjerning. Og ansvaret for dette kan dere ikke løpe unna.

I mine teser av 7. januar 1918 forutsies det helt klart at Russland på grunn av vår armes stilling (som ikke kunne endre seg av frasemakeri «mot» de utmattede bondemassene) gille måtte inngå en hardere separatfred hvis det ikke godtok Brest-freden.

«Venstrefolkene» har gått i den fellen som er satt opp av det russiske borgerskapet, som ville ha fordel av at vi ble trukket med i en krig som var mest mulig ugunstig for oss.

Det er en kjensgjerning at de «venstresosialrevolusjonære» som nå går inn for en krig, faktisk har skilt lag med bondebefolkningen. Og denne kjensgjerningen forteller at de venstresosialrevolusjonære ikke er alvorlige i sin politikk, på samme måte som alle de sosialrevolusjonæres tilsynelatende «revolusjonære» politikk sommeren 1907 ikke var alvorlig.

Eksemplene fra Petrograd og Moskva viser at de mest bevisste og fremskredne arbeiderne hurtig klarer å frigjøre seg fra den revolusjonære frasens rus. I Petrograd er allerede de beste arbeiderdistriktene, Viborg-distriktet og Vasiljeostrovskij-distriktet, blitt nøkterne. Petrogradsovjetet av arbeiderdeputerte går ikke inn for en krig nå, det har forstått at det er nødvendig med forberedelser og er nå i gang med å forberede den. På bolsjevikenes bykonferanse i Moskva i dagene 3. og 4. mars 1918 seiret allerede motstanderne av den revolusjonære frasen.

En av setningene i Pokrovskijs artikkel viser hvilket uhyrlig selvbedrag «venstrefolkene» har samlet seg om. Den lyder: «Hvis vi skal kjempe, må vi kjempe nå (Pokrovskijs kursiv), . . . mens» – hør, hør! – «mens den russiske armeen ennå ikke er fullstendig demobilisert helt ned til de nydannede avdelingene».

Enhver som ikke vifter bort fakta, vil vite at den største hindringen for motstanden mot tyskerne både i StorRussland, Ukraina og Finland i februar 1917 var vår ikkedemobiliserte arme. Det er en kjensgjerning. For den kunne ikke annet enn å flykte i panikk og trekke med seg også avdelingene av Den røde arme.

Den som vil trekke lærdom av historien uten å løpe fra ansvaret for den og vifte den vekk, vil i det minste huske Napoleon den førstes krig mot Tyskland.

Preussen og Tyskland inngikk mange ganger fredsavtaler med erobrerne på betingelser som var ti ganger mer tyngende og fornedrende (enn våre), like til å godta et utenlandsk politi, like til å forplikte seg til å overlate sine tropper som støttetropper til Napoleons erobringstokter. I sine avtaler med Preussen undertrykte og splittet Napoleon den første opp Tyskland ti ganger kraftigere enn Hindenburg og Wilhelm nå har gjort med oss. Og likevel fantes det i Preussen folk som ikke slo om seg med store ord, men undertegnet ytterst < skammelige» fredsavtaler, som undertegnet dem fordi de ikke hadde noen arme, som undertegnet ti ganger mer undertrykkende og fornedrende betingelser, og likevel reiste seg til oppstand og krig. Det har skjedd ikke bare en gang, men mange. Historien kjenner en rekke slike fredsavtaler og en rekke slike kriger. En rekke eksempler på pusterom. En rekke nye krigserklæringer fra erobrernes side. En rekke eksempler på allianser mellom en undertrykt nasjon og en undertrykkende nasjon som har vært konkurrent til erobreren og selv en like stor erobrer (til informasjon for dem som går inn for « en revolusjonær krig» uten å ta imot hjelp fra imperialistene!)

Slik har historien forløpt.

Slik har det vært. Slik vil det bli. Vi har gått inn i en epoke med en rekke kriger. En ny fedrelandskrig er i vente. Vi vil komme dit hen under den modnende sosialistiske revolusjonens betingelser. Og på denne vanskelige veien vil det russiske proletariatet og den russiske revolusjonen lære å frigjøre seg fra de stare ordene, fra den revolusjonære frasen, lære å ta imot selv ytterst tyngende fredsavtaler, lære å reise seg på nytt.

Vi har inngått en Tilsitt-fred. Vi vil også oppleve vår seier, vår frigjøring, slik som tyskerne etter Tilsittfreden i 1807 opplevde frigjøringen fra Napoleon i 1813 og 1814. Den avstand som skiller vår Tikitt-fred fra vår frigjøring vil antakelig bli mindre, for historien går framover med raskere skritt.

Vekk med de store ordene! Fram for et alvorlig arbeid for å skape disiplin og organisasjon!

Skrevet 5. mars 1918. Trykt 6. mars (21. februar) 1918 i «Pravda» nr. 42. Signert: N. Lenin.

RKP(b)s 7. ekstraordinære kongress 6.-8. mars 1918:

Sluttord om sentralkomiteens politiske beretning 8. mars

Kamerater!

Jeg vil gjerne få begynne med noen forholdsvis små merknader til siste dags innlegg. Kamerat Bukharin gikk i slutten av sin tale så langt at han sammenliknet oss med Petljura. Hvis han mener dette, hvordan kan han da fortsette å stå i samme parti som oss? Er ikke dette en frase? Hadde det virkelig vært som Bukharin sier, ville vi selvsagt ikke stått i samme parti. Det at vi står sammen, viser at vi for ni tiendedelers vedkommende er enige med Bukharin. Riktignok la han til noen revolusjonære fraser om at vi vil forråde Ukraina, men jeg er sikker på at det ikke er bryet verdt å snakke om slike bagateller. Jeg vil heller vende tilbake til kamerat Rjazanov. Lik et unntak som forekommer hvert tiende år og bare bekrefter regelen, har han denne gang av vanvare kommet til å uttale en alvorlig frase. (Applaus.) Han sa at Lenin ville gi opp rom for å vinne tid. Dette er nesten en filosofisk vurdering. Kamerat Rjazanov har her fått til en helt alvorlig frase, men riktignok en frase, som går ut på at jeg vil gi opp territorium til den faktiske seierherre for å vinne tid. Dette er nemlig kjernen i saken, og bare dette. Alt det andre var bare prat: om nødvendigheten av en revolusjonær krig, om bondereising o. 1. Når kamerat Bukharin gir inntrykk av at det ikke kan være delte meninger om mulighetene for en krig og sier: «Spør hvilken som helst militær» ( jeg har notert hans ord), når han stiller spørsmålet slik at en kan spørre enhver militær, vil jeg svare: jeg har hatt en samtale med en slik militær, med en fransk -offiser.39 Denne franske offiseren betraktet meg selvsagt med ublide øyne – jeg hadde jo «solgt Russland til tyskerne> – og sa: «Jeg er rojalist, jeg er tilhenger av monarkiet også i Frankrike, jeg ønsker et nederlag for Tyskland, tro ikke at jeg er tilhenger av sovjetmakten – hvordan kunne en tro det om han som er monarkist – men jeg ville gå inn for at dere undertegnet avtalen i Brest, fordi det er nødvendig». Slik går det altså om en «spør hvilken som helst mili tær». Enhver militær ville si det samme som jeg, at det var nødvendig å undertegne avtalen i Brest. Hvis en nå fikk det inntrykk av Bukharins tale at våre uoverensstemmelser er blitt så meget mindre, skyldes det at hans tilhengere har dekket over hovedpunktet i uoverensstemmelsene.

Når Bukharin nå tordner mot oss for at vi demobiliserer massene, har han absolutt rett, men det er seg selv han tordner mot, og ikke oss. Hvem er det som har ført denne vellingen inn i sentralkomiteen? Det er du, kamerat Bukharin ( latter) . Samme hvor mye du roper < neir, vil sannheten komme for en dag: vi er i en krets av kamerater, vi er på vår egen kongress, vi har intet å skjule og en må legge sannheten fram. Og sannheten er at det i sentralkomiteen har vært tre retninger. Den 17. februar avholdt Lomov og Bukharin seg fra å stemme. Jeg ba om at avstemningen måtte bli protokollført og mangfoldiggjort, og hvert medlem av partiet kan, om han ønsker, komme innom i sekretariatet og se på resultatet av avstemningen, den historiske avstemningen den 21. januar som viser at det var de som vaklet, mens vi ikke har vaklet det minste. Vi sa: «La oss godta freden i Brest noe bedre oppnår vi ikke – for å forberede en revolusjonær krig.» Vi har nå allerede vunnet fem dager til å evakuere Petrograd. Nå er det kommet en appell fra Krylenko og Podvoiskij, som ikke hørte med blant venstrefolkene og som Bukharin gjorde en urett når han sa at en «trakk fram> Krylenko, som om det var vi som hadde lagt Krylenko ordene i munnen. Vi er helt enige med

Krylenko, for det er slik situasjonen er, for det er de militære som har påvist det jeg har sagt, mens dere snakker det bort med prat om at tyskerne ikke vil gå til offensiv. Går det virkelig an å sammenligne denne situasjonen med oktober, da det ikke var spørsmål om tekniske hjelpemidler? Nei, hvis en vil holde seg til fakta, må en være klar over at uoverensstemmelsene dreide seg om at en ikke kan begynne en krig når en vet at den ikke kan vinnes. Bukharin begynte sitt sluttinnlegg med et tordnende spørsmål: «Er en krig mulig i nærmeste framtid?» Jeg ble meget overrasket. Uten å nøle vil jeg svare at det er mulig, men at en nå må godta en fred. Her er det ingen motsetning.

Etter disse korte merknadene vil jeg gå over til detaljsvar til de foregående talerne. Når det gjelder Radek, må jeg gjøre et unntak.

Men først var det et annet innlegg – det fra kamerat Uritskij. Hva inneholdt det annet enn snakk om Canossagang,41 «forræderi», «vi har veket tilbake», «vi har gitt etter» osv.? Hva er dette for noe? Det må da være en kritikk som er hentet fra de venstre-sosialrevolusjonæres avis? Kamerat Bubnov leste opp for oss en erklæring til sentralkomiteen fra noen av dens medlemmer som regner seg som særlig radikale og som demonstrerte for hele verden: «Sentralkomiteens opptreden er et slag mot verdensproletariatet». Er da ikke dette en frase? «Det er å demonstrere sin avmakt fot hele verden!» Hva er det vi har demonstrert med? Ved å ha foreslått fred? Ved at hæren har løpt sin vei? Har vi da ikke påvist at vi ved å krig mot Tyskland nå og ikke godta Brest verden at vår arme er syk og ikke vili kamp? Det er tomt prat når Bukharin er vi og vi alene som har skapt denne vaktingen. Den skyldes at vår arme er syk. Den måtte få et pusterom, uansett tidspunktet.

Hvis vi hadde fulgt en riktig strategi, ville vi hatt en måneds pusterom, men fordi vi fulgte en uriktig strategi, har vi bare fem dagers pusterom, men selv det er bra, se begynne en freden ville vi lig til å gå ut hevder at det

Krigshistorien viser at det av og til er nok selv med noen få dager for å stanse en arme som flykter i panikk. Den som ikke vil godta, som ikke vil undertegne en djevelsk fred nå, han er en frasemaker og ikke en strateg. Det er den bitre sannhet. Når noen medlemmer av sentralkomiteen skriver til meg om «en demonstrasjon av avmakt» og «forræderi» er det en meget skadelig og helt tom og barnslig frase. Vi ville ha demonstrert vår avmakt om vi hadde forsøkt å kjempe på et tidspunkt da det ikke var tid for demonstrasjoner, da en offensiv mot oss var uunngåelig. Når det gjelder bøndene fra Pskov, skal vi sørge for at de kan komme til sovjetkongressen og fortelle hvordan tyskerne farer fram, så de kan få de soldatene som er smittet av en panisk flukt, til å ta seg sammen og si: < Ja, nå har jeg forstått at dette ikke er den krigen bolsjevikene lovte å få slutt på – dette er en ny krig som tyskerne fører mot sovjetmakten.» Da vil det inntre en bedring. Men dere reiser et spørsmål som det ikke er mulig å gi svar på. Ingen vet hvor lenge pusterommet vil vare.

Videre må jeg komme inn på kamerat Trotskijs holdning. En må skille mellom to sider ved hans virksomhet: da han innledet forhandlingene i Brest etter å ha utnyttet dem på en glimrende måte i agitasjonen, var vi alle enige med kamerat Trotskij. Han har referert en del av en samtale med meg, men jeg vil legge til at vi ble enige om at vi skulle forhale det hele inntil tyskernes ultimatum kom, og at vi skulle gi oss etter ultimatumet. Tyskerne snøt oss. De stjal fem dager av de sju. Trotskijs taktikk var riktig når den gikk ut på forhaling, uriktig ble den når det ble erklært at krigstilstanden var opphørt og det ikke ble undertegnet noen fredsavtale. Jeg foreslo at en skulle undertegne en helt bestemt fredsavtale. Vi kunne ikke oppnå noen bedre fredsavtale enn Brestfreden. Alle vet at vi kunne ha hatt en måneds pusterom, at vi ikke ville ha tapt.

Det tjener ingen hensikt å rippe opp i dette, ettersom historien har fulgt en annen vei, men det er latterlig når Bukharin sier: «Virkeligheten vil vise at vi hadde rett.» Jeg hadde rett da jeg allerede i 1915 skrev følgende om dette: «Det er nødvendig å forberede seg på å føre krig, for en krig er ikke til å unngå, den vil komme, den er allerede på vei». Men det var nødvendig å godta en fred og ikke sette nesa i været uten grunn. Og enda nødvendigere var det å godta freden ettersom krigen vil komme og vi nå i det minste kan lette evakueringen av Petrograd, og vi alt har lettet den. Dette er en kjensgjerning. Når kamerat Trotskij setter fram nye krav: «Lov at dere ikke vil undertegne fredsavtalen med Vinnitsjenko» svarer jeg at jeg ikke i noe fall vil påta meg en slik forpliktelse.

Hvis kongressen hadde forpliktet seg til dette, ville verken jeg eller en eneste av mine meningsfeller påtatt seg ansvaret for dette. Det ville ha betydd at en på nytt hadde latt seg binde av et formelt vedtak, i stedet for å følge en klar manøvreringslinje, trekke seg tilbake når det er nødvendig og av og til gå til offensiv. I en krig er det ikke mulig å la seg binde av formelle hensyn. Det er latterlig ikke å kjenne krigshistorien, ikke å vite at en avtale er et middel til å samle krefter. Jeg viser her til Preussens historie. Det finnes folk som resonnerer som barn: hvis en har undertegnet en avtale, har en solgt seg til Satan og havner i helvete. Det er rett og slett komisk når krigshistorien helt tydelig forteller at det å undertegne en avtale etter et nederlag, er et middel til å samle krefter. Det har forekommet i historien at det er kommet krig etter krig. Alt dette har vi glemt, vi ser at den gamle krigen har vokst over i . . . Hvis dere absolutt vil, må dere gjerne la dere binde av formelle hensyn for alltid, men da må dere også gi de ansvarlige postene til de venstresosialrevolusjonære. Vi vil ikke påta oss ansvaret for dette. Det ligger ikke et fnugg av ønske am splittelse i dette. Jeg er sikker på at virkeligheten vil gi dere en lærdom. Den 12. mars – altså ganske snart – vil dere få et omfattende materiale 44

Kamerat Trotskij sier at det vil være et forræderi i ordets fulle betydning. Jeg hevder at dette er et helt galt synspunkta . For å vise dette konkret, skal jeg ta et eksempel: to personer går en tur, de blir, overfalt av ti personer, den ene tar opp kampen, men den andre stikker sin vei – dette er forræderi. Men la oss ta et annet eksempel. To armeer på hundre tusen mann har fem armeer mot seg og den ene armeen er omringet av to hundre tusen mann. Sett da at den andre armeen ønsker å komme til unnsetning, men vet at tre hundre tusen mann ligger og venter i bakhold, kan den da komme til unnsetning? Nei, det er ikke mulig. Og dette er ikke forræderi, det er ikke feighet: en enkel øking av antallet har forandret alle begreper, det er noe alle militære vet – her gjelder ikke begreper fra dagliglivet: ved å opptre på denne måten, redder jeg min arme; og selv om den ene armeen blir tatt til fange, vil jeg fornye min egen, jeg har forbundsfeller, og hvis jeg venter, vil forbundsfellene komme til hjelp. Bare en slik vurdering er holdbar, men når det blandes utenforliggende hensyn inn i de militære, er det ikke annet enn en frase. Slik kan en ikke drive politikk.

Vi har gjort alt som kan gjøres. Ved å undertegne en avtale har vi reddet Petrograd, i hvert fall for noen dager. (Dette er noe sekretærene helst ikke bør notere.) Avtalen pålegger oss å trekke våre tropper ut av Finland. Dette er tropper vi vet er udugelige. Men det forbyr oss ikke å føre våpen inn i Finland. Hvis Petrograd hadde falt for noen dager siden, ville byen ha blitt grepet av panikk, og vi ville ikke ha kunnet føre noe ut av den, men i løpet av disse fem dagene har vi hjulpet våre finske kamerater – jeg skal ikke si hvor meget, det er noe de selv vet.

Alt snakk om at vi har forrådt Finland er bare en barnslig frase. Vi har hjulpet nettopp ved i tide å trekke oss tilbake for tyskerne. Russland vil ikke gå under selv om Petrograd faller, det har kamerat Bukharin tusen ganger rett i, men hvis en skal manøvrere på Bukharins vis, vil en kunne ta knekken på en god revolusjon. (Munterhet i salen.)

Vi har ennå ikke forrådt verken Finland eller Ukraina. Ikke en eneste bevisst arbeider vil anklage oss for det. Vi har hjulpet alt vi har kunnet. Vi har ikke trukket en eneste dyktig mann tilbake fra våre tropper og vil heller ikke gjøre det. Hvis dere sier at general Hofman vil oppdage og sette en stopper for dette, så er det sikkert riktig, jeg tviler ikke på det, men hvor mange dager han vil trenge til det vet verken han eller noen annen. Dessuten er deres betraktning om at han vil oppdage det og sette en stopper for det, en vurdering av det politiske styrkeforholdet som jeg skal behandle noe senere.

Når jeg har forklart hvorfor jeg på ingen måte kan godta Trotskijs forslag – det går ikke an å drive politikk på den måten – vil jeg si at Radek har vist et eksempel på i hvilken utstrekning kameratene på denne kongressen har fjernet seg fra frasen, som det faktisk bare er Uritskij som står fast ved. Jeg kan ikke på noen måte beskylde Radek for frasemakeri i hans innlegg. Han sa: «Det finnes ikke en skygge av forræderi eller skam, fordi det er klart at vi har trukket oss tilbake for en overlegen militær styrke.» Dette er en vurdering som fullstendig pulveriserer Trotskijs stilling. Radek hadde rett da han sa: « Vi må bite tennene sammen og samle krefter.» Dette kan jeg fullt ut underskrive! Det gjelder ikke å spille overlegen, men å bite tennene sammen og forberede seg.

Vi må bite tennene sammen uten å sette nesa i været, og vi må samle krefter. Den revolusjonære krigen vil komme, det er vi alle enige om. Det vi strides om, er hvorvidt vi skal undertegne en Tikitt-fred eller ikke. Det verste er at armeen er syk, og det bør derfor være en fast linje i sentralkomiteen og ikke uoverensstemmelser eller en kompromisslinje, noe også kamerat Bukharin har støttet. Jeg tegner ikke pusterommet i rosa, ingen vet hvor lenge dette pusterommet vil vare, heller ikke jeg.

Det er komisk og fruktesløst når enkelte forsøker å presse meg til å si hvor lenge pusterommet vil vare. Fordi vi har klart å bevare de viktigste trafikkårene, kan vi hjelpe Ukraina og Finland. Vi utnytter pusterommet til å manøvrere og retirere.

Det er ikke lenger mulig å si til den tyske arbeideren at russerne er lunefulle, for det er nå klart at det er den tyskjapanske imperialismen som er ute og går, og det vil bli klart for alle og enhver at tyskerne ikke bare ønsker å ta knekken på bolsjevikene, men også å ta knekken på Vesten, alt er blitt så komplisert, og i denne nye krigen er en nødt til å manøvrere.

Når det gjelder kamerat Bukharins tale, vil jeg få si at han, når han slipper opp for argumenter, låner noe fra Uritskij og sier: «Avtalen bringer oss i vanære.» Her trengs det ikke argumenter; hvis vi virkelig hadde brakt vanære over oss, burde vi ha tatt våre papirer og stukket vår vei, men selv om vi er «vanæret», tror jeg ikke at våre posisjoner har vært vaklende. Kamerat Bukharin har forsøkt å analysere klassegrunnlaget for våre posisjoner, men kom i stedet med en anekdote om en avdød økonom fra Moskva. De som i vår taktikk fant en tilknytning til filleproletariatet, glemte merkelig nok at en analyse av klasseforholdet – det er snakk om klassen i sin helhet og ikke filleproletariatet – viser oss at det er det russiske borgerskapet og hele dets halehengfolkene rundt «Djelo Naroda og Novaja Sjisn» – som av all sin kraft forsøker å trekke oss med inn i denne krigen. Men denne klare klassekjensgjerningen har dere ikke understreket. Å erklære Tyskland krig nå betyr å gi etter for det russiske borgerskapets provokasjon. Dette er ikke noe nytt, ettersom det er en av de sikreste måtene – jeg sier ikke den absolutt sikreste, fordi intet er absolutt sikkert – en av de sikreste måtene å kaste seg over oss. Da kamerat Bukharin sa at virkeligheten er på deres side, at alt vil ende med at vi anerkjenner den revolusjonære krigen, høstet han en lettkjøpt seier, fordi vi allerede i 1915 forutsa at det uunngåelig vil komme en revolusjonær krig. Våre uoverensstemmelser dreide seg om hva tyskerne ville gjøre, om de ville gå til offensiv eller ikke; om vi burde erklære at krigstilstanden var opphørt; om det var nødvendig å trekke seg fysisk tilbake for å gagne den revolusjonære krigen, å avgi land for å vinne tid. Strategien og politikken krever en fredsavtale, hvor fornedrende den enn måtte være. Alle våre uoverensstemmelser vil forsvinne så snart vi godtar denne taktikken.

Trykt i sin helhet i 1928 i boka «Protokoller fra kongresser og konferanser i Det allsovjetiske kommunistiske parti (b) – 7. kongress», mars 1918.

Sovjetmaktens nærmeste oppgaver

Utdrag

En overmåte vanskelig og farlig internasjonal situasjon, nødvendigheten av å manøvrere og trekke seg tilbake, en periode med venting på nye utbrudd av revolusjonen som modnes forferdelig langsomt i Vesten; innenlands en periode med langsom oppbygging og skånselløs «ansporing», en langvarig og hårdnakket kamp som den proletariske disiplinerthet fører mot det truende spontane småborgerlige forfall og anarki – det er i korthet det særmerkte ved den særlige fase i den sosialistiske revolusjon som vi gjennomlever. Dette er et ledd i den historiske hendingskjeden som vi nå må gripe fatt i med all kraft for å være på høyde med oppgaven, inntil vi går over til neste ledd, som tiltrekker oss ved sin særegne glans, glansen fra seirene for den internasjonale proletariske revolusjon.

La oss prøve å sammenlikne det vanlige, gjengse begrepet «revolusjonær» med de paroler som følger av særegenhetene ved den nåværende fase: manøvrere, trekke seg tilbake, vente, bygge opp langsomt, anspore skånselløst, disiplinere strengt, slå ned på oppløsningen . . . Er det noe rart i at det fins «revolusjonære» som når de hører dette, blir grepet av edel harme og begynner å «gjennomhegle» oss for at vi glemmer oktoberrevolusjonens tradisjoner, at vi lager kuhandler med de borgerlige spesialister, at vi inngår kompromisser med borgerskapet, at vi gjør oss skyldig i småborgerlighet, reformisme osv. osv.?

Ulykken med disse ynkelige revolusjonære er at til og med de av dem som har de aller beste motiver og ut merker seg ved ubetinget hengivenhet for sosialismens sak, ikke forstår den særlige og «særlig ubehagelige» tilstand som det tilbakeliggende landet uunngåelig måtte gå igjennom fordi det var utpint av en reaksjonær og ulykkelig krig, et land som har begynt den sosialistiske revolusjon mye tidligere enn de mer fremskredne land, – at de mangler utholdenhet i de vanskelige øyeblikk under den vanskelige overgangen.

Det er forståelig at det «venstresosialrevolusjonære» parti driver en «offisiell» opposisjon mot vårt parti. Personlige unntak blant gruppe- og klassetypene forekommer selvsagt og vil alltid forekomme. Men de sosiale typene forblir. I et land med en befolkning hvor de små eiendomsbesitterne har en veldig overvekt over de rent proletariske elementer, vil forskjellen mellom den proletariske og den småborgerlige revolusjonære uunngåelig vise seg, og fra tid til annen vise seg i ytterst akutt form. Den småborgerlige revolusjonære vakler og vingler ved hvert vendepunkt i begivenhetene, han går over fra ytterliggående radikalisme i mars 1917 til lovtaler over «koalisjonen» i mai, til hat mot bolsjevikene (eller til jammer over deres « eventyrpolitikk») i juli, til engstelig avstandtagen fra dem i slutten av oktober, til å støtte dem i desember – og endelig, i mars og april 1918, pleier disse typene som oftest å rynke på nesen og si: «Vi hører ikke til dem som istemmer lovsanger over det «organiske» arbeid, praktisismen og den gradvise utvikling».

Det sosiale opphav til disse typene er den lille eiendomsbesitter som er blitt desperat av krigens redsler, den plutselige ruin, de uhørte hungerkvalene og oppløsningen, som hysterisk løper hit og dit, søker etter utvei og redning og vakler mellom tillit til proletariatet og støtte til proletariatet på den ene side og anfall av fortvilelse på den annen. En må være klar over og innprente seg fast at ingen sosialisme kan bygges på dette sosiale grunnlag. De arbeidende og utbyttede masser kan bare ledes av en klasse som går sin vei uten å vakle, som ikke blir motløs og gripes av desperasjon i de vanskeligste, tyngste og farligste overganger. Hysterianfall trenger vi ikke. Vi trenger de proletariske jernbataljoners avmålte skritt.

Skrevet i dagene mellom 13. og 26. april 1918. Trykt 28. april 1918 i «Pravda» nr. 83 og i tillegget til «Izvestija» nr. 85. Signert: N. Lenin

Om «radikalistisk» barnaktighet og små borgerlighet

Avisa «Kommunist» (nr. 1, 20. april 1918), som utgis av en liten gruppe «venstrekommunister», og de « tesene» de har lansert, bekrefter til fulle det jeg skrev i min brosjyre om sovjetmaktens nærmeste oppgaver.’ En kunne ikke ønske seg noen klarere bekreftelse – i den politiske litteraturen – av all den naiviteten som ligger i det forsvaret av den småborgerlige mangelen på disiplin som de «radikalistiske» frasene ofte dekker. Det er nyttig og nødvendig å se nærmere på «venstrekommunistenes» standpunkter, for de er betegnende for den situasjonen vi nå opplever. De viser med uvanlig klarhet – fra den negative siden – «kjernepunktet» i den nåværende situasjonen. De er lærerike fordi vi her står overfor de beste av dem som ikke har forstått situasjonen i dag, folk som både i betydning og hengivenhet står meget, meget høyere enn dusin-representantene for den samme feilen, nemlig de venstre-sosialrevolusjonære.

I

Gruppen av «venstrekommunister> har presentert sine «teser om den aktuelle situasjon> slik det høver seg en politisk størrelse eller en størrelse som pretenderer til en politisk rolle. Det er en god marxistisk skikk å presentere en sammenhengende og helhetlig framstilling av grunnlaget for ens syn og taktikk. Og denne gode marxistiske skikken har bidratt til å avdekke våre «venstrefolk»s feil, fordi allerede et forsøk på å argumentere – og ikke bare deklamere – viser at argumentene er uholdbare.

Det første som springer er, i øynene er alle hentydningene, antydningene og påskuddene for å komme inn på det gamle spørsmålet om det var riktig å gå med på freden i Brest. «Venstrefolkene» har ikke våget å stille dette spørsmålet like fram, men vrir seg på en komisk måte, hoper det ene argumentet på det andre, trekker fram vurderinger, søker etter alle slags «på den ene siden> og < på den andre siden», utvikler tanker om de forskjelligste emner osv. og forsøkes ikke legge merke til at det er seg selv de rammer.

«Venstrefolkene» forteller omsorgsfullt at det på partikongressen var 12 som stemte mot freden, mens 28 stemte for, men de tier beskjedent om at de ikke fikk mindre enn en tiendedel av de mange hundre stemmene til den bolsjevikiske fraksjonen på sovjetkongressen. De lager seg en < teori» om at det var «de utmattede og deklasserte> som drev freden igjennom, mens «arbeiderne og bøndene i de sørlige områdene, som er økonomisk mer levedyktige og bedre forsynt med korn» gikk mot freden. Kan en annet enn smile av dette? Ikke en lyd om avstemningen på den allukrainske sovjetkongressen for fred, ikke et ord om den sosiale og klassemessige karakteren av det typiske småborgerlige og deklasserte politiske konglomeratet i Russland som var mot freden (de venstresosialrevolusjonæres parti). Dette er simpelthen en barnslig manøvre full av underlige forklaringer som skal skjule deres nederlag under et < vitenskapelig> skall, som skal dekke over fakta, fordi en enkel kontroll av disse fakta ville ha vist at det nettopp var de deklasserte, intellektuelle parti toppene» og de øverste lagene som gikk imot freden med paroler som var småborgerlige revolusjonære fraser, mens nettopp massene av arbeidere og utbyttede bønder drev freden igjennom.

Den enkle og klare sannhet baner seg vei gjennom alle disse erklæringene og påfunnene fra «venstrekommunistene» i spørsmålet om krig og fred. «Fredsslutningen har foreløpig svekket imperialistenes bestrebelser for å skape et internasjonalt komplott,> må forfatterne av tesene innrømme (dette er ikke helt nøyaktig framstilt hos «venstrefolkene», men det er her ikke stedet å feste seg ved små unøyaktigheter). «Fredsslutningen har allerede ført til en skjerping av konflikten mellom de imperialistiske maktene».

Dette er en kjensgjerning. Nettopp dette har avgjørende betydning. Nettopp derfor var motstanderne av en fredsslutning, objektivt sett, et leketøy i imperialismens hender, de hadde gått i den fellen imperialistene hadde satt opp. For så lenge det ikke har brutt ut en internasjonal sosialistisk revolusjon som omfatter en rekke land og som er så sterk at den kan beseire den internasjonale imperialismen, så lenge er det en direkte plikt for sosialistene som har seiret i ett (særdeles tilbakeliggende) land, ikke å gå ut i direkte kamp mot imperialismens giganter, men å prøve å unngå direkte kamp, å vente til konflikten mellom imperialistene har svekket dem ytterligere, til revolusjonen er kommet enda nærmere i andre land. Våre «venstrefolk> forsto ikke denne enkle sannheten i januar, februar og mars, og selv nå er de redde for å erkjenne dette åpent; men denne sannheten baner seg vei tvers gjennom all deres forvirring: «på den ene siden er det umulig ikke å innrømme, på den andre siden må en vedgå . . .»
I sine teser skriver «venstrefolkene»

«I løpet av kommende vår og sommer vil sammenbruddet i det imperialistiske systemet begynne, og hvis den tyske imperialismen skulle seire i denne fasen av krigen, vil dette sammenbruddet bare bli utsatt en stund og anta enda krassere former.»

Denne formuleringen er enda mer barnslig-unøyaktig, på tross av at den gjør krav på å være vitenskapelig. Det er en helt barnslig «oppfatning» av vitenskapen at den kan forutsi i hvilket år, hvilken vår og sommer «sammenbruddet vil begynne».

Slike forsøk på å forutsi noe det ikke er mulig å vite på forhånd, er latterlige og fåfengte. Ingen alvorlig politiker vil noen sinne si når det ene eller andre sammenbruddet < i systemet> < vil begynne> ( i sær ettersom sammenbruddet i systemet allerede har begynt, mens det i virkeligheten dreier seg om når eksplosjonen vil komme i de enkelte land).

Men en uomtvistelig sannhet baner seg vei tvers gjennom formuleringene barnslige hjelpeløshet: revolusjonens utbrudd i andre, mer fremskredne land er kommet oss nærmere nå, en måned etter at freden har åpnet et pusterom, enn den var for en måned eller halvannen siden.

Altså?

Altså hadde de som gikk inn for fred helt rett, noe historien alt har bevist, da de overfor tilhengerne av det effektfulle hevdet at en må vite å vurdere styrkeforholdet og ikke hjelpe imperialistene ved å lette deres kamp mot sosialismen mens den ennå er svak og en vet at det er ugunstige sjanser for sosialismen i denne kampen.

Men våre «venstrekommunister», som også ynder å kalle seg < proletariske> kommunister, fordi de har særlig lite proletarisk og særlig mye småborgerlig ved seg, evner ikke å vurdere styrkeforholdet. Dette er et hovedpunkt i marxismen og i den marxistiske taktikken, men de omgår dette hovedpunktet med «stolte» fraser som denne:

«. . . Rotfestingen av den passive ‘fredspsykologien’ blant massene er en objektiv kjensgjerning i den politiske virkeligheten . . .»

Dette er i sannhet en perle! Etter å ha gjennomgått de tyngste lidelser i en tre år lang erkereaksjonær krig, har folket takket være sovjetmakten og dens riktige taktikk, som ikke er blitt deformert av frasemakeri, fått et ganske ørlite, uvarig og slett ikke fullstendig pusterom, men de < radikale> småintellektuelle deklamerer dypsindig med en prektighet som er en selvforgudende Narcissus verdig: «rotfestingen ( ! ! ! ) av den passive ( ! ! ! ! a a a ) fredspsykologien i massene (???) …»,Hadde jeg ikke rett da jeg på

partikongressen sa at «venstrekommunistene»s avis eller tidsskrift ikke burde hete «Kommunist», men «Szlachcic» ?

( Szlachcic – lav polsk landadelsmann. )

Det er utrolig at en kommunist med i det minste et minimum av forståelse for det arbeidende folks og de utbyttede massenes kår og tenkemåte kan synke ned til dette standpunkt som er typisk for den intellektuelle, for småborgeren, for den deklasserte med pappaguttens eller szlachcic’ens innstilling som erklærer < fredspsykologien» for «passiv» og kaller det «aktivitet» å vifte med pappsverd. For det er nettopp å vifte med pappsverd når våre «venstrefolk> omgår det velkjente faktum, som krigen i Ukraina igjen har bekreftet, at folkene som er utmattet etter tre års krig, ikke kan kjempe uten et pusterom, at krigen vil føre til en reinspikka småborgerlig nederlagsstemning hvis vi ikke har krefter til å organisere den i landsmålestokk, og ikke til en proletarisk jerndisiplin. I avisa «Kommunist» ser en overalt at våre «venstrekommunister» ikke har det minste begrep om jerndisiplin og hvordan den bygges opp, at de er gjennomsyret av den småborgerlige deklasserte intellektuelles tenkemåte.

II

Men kanskje «venstrekommunistenes» fraser om krigen bare er barnslig overmot som dessuten vedrører fortida og derfor er uten enhver politisk betydning? Det finnes de som forsvarer våre < venstrekommunister» på denne måten. Men det er ikke riktig. Hvis en tar sikte på å ha den politiske ledelsen, må en kunne vurdere de politiske oppgavene, men ettersom «venstrekommunistene» ikke gjør det, forvandles de til de mest karakterløse talsmenn for en vakling som objektivt sett bare har en betydning: med sin vakling hjelper «venstrekommunistene» imperialistene til å provosere den russiske sovjetrepublikken ut i et sammenstøt som er ugunstig for oss, hjelper de imperialistene til å drive oss inn i en felle. Hør bare:

«. . . Den russiske arbeiderrevolusjonen kan ikke ‘redde seg’ ved å vike av fra den internasjonale revolusjonære veien, ved alltid å forsøke å unngå kamp og gi etter for presset fra den internasjonale kapitalen, ved stadig å gjøre innrømmelser til ‘kapitalen i vårt eget land’.

Ut fra dette synspunkt er det nødvendig å føre en fast internasjonal klassepolitikk som forener den internasjonale revolusjonære propagandaen i ord og handling og styrker den organiske forbindelsen med den internasjonale sosialismen (og ikke med den internasjonale kapitalen) . . .»

Angrepene på innenrikspolitikken som en finner her, skal jeg komme nærmere inn på for seg. Men la oss først ta for oss dette fråtseri i fraser – og deres fryktsomhet i handling – når det gjelder utenrikspolitikken. Hvilken taktikk er på det nåværende tidspunkt helt ufravikelig for enhver som ikke vil bli et redskap for den imperialistiske provokasjon og la seg fange i en felle? Enhver politiker bør gi et klart og likefram svar på dette spørsmålet. Det er vel kjent hva vårt parti svarer: på det nåværende tidspunkt er det nødvendig åvike, å unngå et direkte sammenstøt. Våre «venstrefolk» våger ikke å si det motsatte og fyrer løs i løse lufta: «en fast internasjonal klassepolitikk»!!

Dette er å føre massene bak lyset. Hvis dere vil kjempe nå, bør dere si det rett ut. Ellers er dere objektivt sett et redskap for den imperialistiske provokasjonen. Og den subjektive «psykologien» deres er verdig en småborger som setter seg på sin høye hest og spiller viktig, men klart føler at proletaren har rett når han hevder at en, så lenge en ikke har krefter nok, må vike (for den vestlige og østlige imperialismen) om det så skulle være helt til Ural, fordi dette er den eneste sjansen for revolusjonen til å seire i den perioden da revolusjonen modner i Vest, en revolusjon som (uansett hva begynne « til våren eller sommeren», men som for huer måned som går, kommer stadig nærmere og blir stadig mer sannsynlig.

«Venstrefolkene» har ikke noen «egen» politikk, de våger ikke å si at det ikke er nødvendig å vike nå. De vrir og vender seg, leker med ordene, trekker fram spørsmålet om en «alltid» bør unngå kamp, i stedet for å diskutere om en bør unngå kamp på det nåværende tidspunkt. De blåser såpebobler: «den internasjonale revolusjonære propagandaen i handling»!!!

Hva betyr det?

Det kan bare innebære en av to ting: enten er det tomt prat i Nozdrevstil eller det betyr en angrepskrig for å styrte den internasjonale imperialismen.

(Nozdrev – person i Gogols roman «Døde sjeler», typen på en godseier, kranglefant og bedrager. Gogol sier om ham at han er en «historisk personlighet, for overalt lager han «historier» og skandaler.)

Slikt tøv går det ikke an å legge fram, og < venstrekommunistene> må derfor dekke seg bak klingende og tomme fraser for ikke å bli ledd ut av alle bevisste proletarer: en uoppmerksom leser vil kanskje ikke tenke over hva det egentlig betyr når en snakker om «den internasjonale revolusjonære propagandaen i handling».

Det er karakteristisk for de deklasserte småborgerlige intellektuelle at de strør om seg med klingende fraser. De organiserte proletariske kommunistene vil antagelig bli straffet for denne < maneren>: ved at de i hvert fall vil bli ledd ut og vil tape enhver ansvarlig post. Det er nødvendig å fortelle massene den bitre sannhet enkelt, klart og like fram: det er mulig og til og med sannsynlig at krigstilhengerne på nytt vil få overtaket i Tyskland (i den betydning at de straks vil gå til offensiv mot oss) og at Tyskland sammen med Japan vil dele oss og ta strupetak på oss i samsvar med en formell eller stilltiende avtale. Hvis vi ikke vil følge skrikhalsene, må vår taktikk være følgende: vente, trekke i langdrag, unngå åpen kamp, trekke oss tilbake. Hvis vi setter skrikhalsene på porten og < tøyer oss> mens vi skaper en virkelig jernhard, virkelig proletarisk, virkelig kommunistisk disiplin, vil vi ha gode sjanser til å vinne mange måneder, og da vil vi, selv om vi (i verste fall) må trekke oss tilbake helt til Ural, gjøre det lettere for vår forbundsfelle (det internasjonale proletariat) å komme oss til unnsetning, og gir det større muligheter for «å legge bak seg> (for å bruke et idrettsuttrykk) den avstanden som skiller begynnelsen til revolusjonære utbrudd fra en revolusjon.

Denne og bare denne taktikken vil i praksis styrke forbindelsen mellom en enkelt og temperært isolert avdeling av den internasjonale sosialismen og de andre avdelingene, mens dere, kjære « venstrekommunister» oppriktig talt bare er i stand til å «styrke den organiske forbindelsen> mellom en klingende frase og en annen klingende frase. Og dette er en dårlig «organisk forbindelse»!

Og jeg vil forklare dere hvorfor dere er kommet i en slik ulykkelig situasjon: det er fordi dere legger mer vekt på å lære utenat og huske revolusjonens paroler enn å tenke dem grundig igjennom. Derfor skriver dere ordene «forsvar av det sosialistiske fedrelandet» i gåseøyne, noe som antagelig skal vise at dere forsøker å være ironiske, mens det i virkeligheten nettopp viser at dere har hodet fullt av grøt. Dere er vant til å betrakte < forsvarsvilje> som noe sjofelt og motbydelig, dette har dere pugget inn og slått fast, dere har lært det så iherdig utenat at enkelte av dere har gjentatt til det absurde at forsvar av fedrelandet i den imperialistiske epoken er utillatelig (i virkeligheten er det utillatelig bare i en imperialistisk reaksjonær krig som føres av borgerskapet). Men dere har ikke tenkt over hvorfor og når «forsvarsviljen» er sjofel.

Å godta forsvar av fedrelandet betyr å godta at krigen er lovlig og rettferdig. Lovlig og rettferdig fra hvilket synspunkt? Bare fra det sosialistiske proletariske synspunkt, ut fra hensynet til dets frigjøringskamp; vi godtar ikke noe annet synspunkt. Hvis det er utbytterklassen som fører krigen for å styrke sitt herredømme som klasse, er dette en forbrytersk krig og < forsvarsvilje» i en slik krig er sjofel og innebærer et forræderi mot sosialismen. Hvis krigen føres av proletariatet, som har seiret over borgerskapet i sitt eget land, og hvis den føres for å styrke og utvikle sosialismen, da er krigen lovlig og «hellig».

Vi er blitt forsvarsvenner etter 25. oktober 1917. Dette har jeg sagt klart gang på gang, og dette våger dere ikke å benekte. Nettopp for å «styrke forbindelsen> med den internasjonale sosialismen er det tvingende nødvendig å forsvare vårt sosialistiske fedreland. Lettsindighet med forsvaret av landet, hvor proletariatet allerede har seiret, ville ødelegge forbindelsen med den internasjonale sosialismen. Da vi var representanter for en undertrykt klasse, var vi ikke lettsindige overfor forsvaret av fedrelandet i den imperialistiske krigen, vi gikk prinsipielt mot et slikt forsvar. Etter å ha blitt representanter for en herskende klasse, som `har begynt å organisere sosialismen, krever vi at alle skal ta landets forsvar alvorlig. Å ta landets forsvar alvorlig betyr å forberede seg grundig og ta nøye hensyn til styrkeforholdet. Når vi vet at vi har få krefter, er det viktigste forsvarsmiddelet retrett innover mot landets midte (den som måtte betrakte dette som en søkt formel i dette tilfelle, kan lese hos gamle Clausewitz, en av de virkelig store militærskribentene, hva historien lærer oss på dette punkt). Men hos «venstresosialistene> finner en ikke den minste antydning til at de har forstått betydningen av spørsmålet om styrkeforholdet.

Da vi var prinsipielle motstandere av forsvarsvesenet, hadde vi rett til å le ut dem som ville < bevare sitt fedreland angivelig for dermed å gagne sosialismen. Da vi fikk rett til å være proletariske forsvarsvenner, forandret hele problemstillingen seg radikalt. Det er blitt vår plikt å vurdere styrkeforholdet meget nøye, å avveie meget nøye om vår forbundsfelle (det internasjonale proletariatet) vil nå fram til oss i tide. Det er i kapitalens interesse å knuse fienden (det revolusjonære proletariatet) før arbeiderne i alle land har klart å forene seg (det vil i praksis si før det har begynt revolusjonen). Det er i vår interesse å gjøre alt som står i vår makt, å utnytte selv den aller minste sjanse, for å forhale det avgjørende slaget til det øyeblikk (eller < til etter> det øyeblikk) da de revolusjonære avdelingene har sluttet seg sammen til en mektig internasjonal arme.

La oss gå over til våre «venstrekommunister» s feiltrinn i innenrikspolitikken. En kan vanskelig la være å smile når en leser slike fraser i tesene om den aktuelle situasjonen:

» . . .En planmessig utnyttelse av de resterende produksjonsmidlene er bare tenkelig om en sosialiserer med fast hånd» . . . «en må ikke kapitulere for borgerskapet og dets småborgerlige intellektuelle håndlangere, men knuse borgerskapet og sette en stopper for sabotasjen for godt . . . «

Hvor meget fasthet finner en ikke hos de kjære «venstrekommunistene» . . . og hvor lite tenkning! Hva vil det si «å sosialisere med fast hånd»?

En kan være urokkelig eller vaklende i spørsmålet om nasjonalisering og konfiskering. Men saken er jo den at selv den største fasthet i verden er utilstrekkelig for å gå over fra nasjonalisering og konfiskering til sosialisering. Svakheten ved våre «venstrefolk> er nettopp at de med denne naive, barnslige kombinasjonen av ord: « sosialisere med fast hånd> avdekker at de er helt uten forståelse for hva det hele egentlig dreier seg om, hva som er kjernen i «den aktuelle situasjonen». «Venstrefolkenes> feiltrinn består i at de ikke har oppfattet det vesentlige i < den aktuelle situasjonen, ved overgangen fra konfiskering (der den viktigste politiske egenskapen er fasthet ved gjennomføringen) til sosialisering (hvis gjennomføring krever en annen egenskap av den revolusjonære).

Det viktigste ved den aktuelle situasjonen i går var å nasjonalisere og konfiskere med fast hånd, å beseire og knuse borgerskapet, å sette en stopper for sabotasjen. I dag må en være blind for ikke å se at vi har nasjonalisert, konfiskert, beseiret og knust mer enn vi sela har oversikt over. Men sosialiseringen skiller seg nettopp fra den enkle konfiskeringen ved at en kan konfiskere med fasthet alene uten å kunne vurdere og fordele riktig, men det er ikke mulig å sosialisere uten en slik kunnen.

Det er vår historiske fortjeneste at vi i går med fast hånd konfiskerte, slo ned på borgerskapet og satte en stopper for sabotasjen (og vil vise fasthet også i framtida). Men å skrive om dette i dag i «teser om den aktuelle situasjonen», det er å stirre seg blind på fortida og ikke forstå overgangen til framtida.

«Sette en stopper for sabotasjen for godt» . . . De har sannelig funnet en oppgave! For sabotørene er tilstrekkelig «knekt> hos oss. Det er noe ganske annet vi mangler, nemlig en oversikt over hvilke sabotører en bør ta hånd om og hvor en skal sende dem, hvordan vi skal organisere våre egne krefter til kontroll, for eksempel ha en bolsjevikisk leder eller kontrollør for de mange hundre sabotører som trer inn i vår tjeneste. Å slenge om seg med fraser som «å sosialisere med fast hånd», «å knuse», «å sette en stopper for» er den rene skyggeboksing. Det er karakteristisk for en småborgerlig revolusjonær at han ikke forstår at det er utilstrekkelig for sosialismen å knuse, slå ned osv. – vel er det tilstrekkelig for småborgerlige eiendomsbesittere som reiser seg i raseri mot de store eiendomsbesitterne, men en proletarisk revolusjonær vil aldri gjøre en slik feil.

Hvis de ord vi har sitert framkaller smil, så vekker det likefram en homerisk latter når «venstrekommunistene» sier de har oppdaget at sovjetrepublikken står i fare for «å utvikle seg i retning av statskapitalisme» på grunn av «det høyrekommunistiske avviket». Her har de virkelig noe å skremme med! Og både i sine teser og i sine artikler gjentar «venstrekommunistene» denne sin fryktelige oppdagelse med stor flid . . .

Men de har ikke tenkt på at statskapitalisme ville ha betydd et steg framover i forhold til den situasjonen vi i dag har i sovjetrepublikken. Hvis vi om for eksempel et halvt år hadde fått statskapitalisme, ville det ha betydd en veldig framgang og vært den beste garanti for at sosialismen om et år ville ha stabilisert seg for godt og blitt uovervinnelig.

Jeg kan forestille meg med hvilken hellig harme «venstrekommunistene» ville ta avstand fra disse ord og hvilken «drepende kritikk» de vil rette mot «det høyrebolsjevikiske avviket» når de står overfor arbeiderne. Hvordan kan det ha seg? At en overgang til stats kapitalisme kan være et steg framover i den sosialistiske sovjetrepublikken? Er ikke dette et forræderi mot sosialismen?

Nettopp her ligger roter. til «venstrekommunistene» s økonomiske feil. Og derfor må en komme nærmere inn på. nettopp dette punktet.

For det første har ikke «venstrekommunistene» forstått hva som er vesentlig i den overgangen fra kapitalismen til sosialismen som gir oss rett og grunn til å kalle oss en sosialistisk sovjetrepublikk.

For det andre avdekker de sin småborgerlighet nettopp ved ikke å se at den småborgerlige spontaniteten er sosialismens hovedfiende hos oss. For det tredje, når de skremmer med «statskapitalisme», avslører de at de ikke har forstått hva som skiller sovjetstaten fra den borgerlige staten i økonomisk henseende.

La oss se nærmere på disse tre momentene.

Av alle dem som har behandlet Russlands økonomi, er det visst ennå ingen som har benektet at det er en overgangsøkonomi. Det er visst heller ingen kommunist som har nektet for at uttrykket sosialistisk sovjetrepublikk innebærer at sovjetmakten er fast bestemt på å gjennomføre overgangen til sosialismen, men at det på ingen måte betyr at de økonomiske forholdene er sosialistiske.

Hva betyr så ordet overgang? Betyr det da ikke, anvendt på økonomien, at det i det gitte systemet finnes elementer, partikler og deler både av kapitalisme og av sosialisme? Alle vil medgi at det er slik. Men ikke alle som medgir dette, tenker konkret over hvilke elementer av de forskjellige økonomiske og sosiale strukturene som forekommer i Russland. Og dette er nettopp kjernespørsmålet.

Vi skal nevne disse elementene:

1. Den patriarkale økonomien, det vil i stor utstrekning si naturalhusholdningen, bondeøkonomien;
2. Den lille vareproduksjonen (hit henhører de fleste av de bøndene som selger korn);
3. Privatkapitalismen;
4. Statskapitalismen;
5. Sosialismen.

Russland er så stort og mangeartet at alle disse samfunnsøkonomiske strukturene her fletter seg inn i hverandre. Det er nettopp dette som gjør situasjonen så egenartet.

Det spørres hvilke elementer som er de framherskende. Det er innlysende at i et småbondeland er det den småborgerlige spontaniteten som er og må være framherskende; flertallet, ja det overveldende flertallet av jordbrukerne, er små vareprodusenter. Her og der blir det statskapitalistiske hylsteret (kornmonopolet, statskontrollerte bedriftseiere og handlende, borgerlige samvirkelag) revet i stykker av spekulantene, og den viktigste gjenstanden for spekulasjonen er kornet.

Hovedslaget pågår nettopp på dette feltet. Hvem står så kampen mellom, om en anvender slike økonomiske kategorier som «statskapitalisme»? Mellom fjerde og femte trinn i denne rangordningen som jeg nettopp har nevnt? Selvsagt ikke. Hos osa er det ikke statskapitalismen som kjemper mot sosialismen, men småborgerskapet pluss’ privatkapitalismen som sammen kjemper både mot statskapitalismen og mot sosialismen på samme tid. Småborgerskapet gjør motstand mot enhver innblanding, registrering og kontroll fra statens side, uansett om den er statskapitalistisk eller statssosialistisk. Dette er en helt ubestridelig kjensgjerning, og s økonomiske feil skyldes at de ikke har forstått dette. Det er spekulanten, handelens likrøver, monopolenes undergraver, som er vår fiende og den viktigste motstander mot sovjetmaktens økonomiske tiltak.

Mens det for hundre og fem og tyve år siden ennå kunne unnskyldes at den franske småborgeren, den iherdigste og mest oppriktige revolusjonære, forsøkte å få slutt på spekulasjonen ved å henrette noen få og «utvalgte» og komme med ordsterke erklæringer, så vekker det i dag bare avsky eller motvilje hos enhver bevisst revolusjonær når enkelte venstresosialrevolusjonære ikke har annet enn fraser å fare med i dette spørsmålet. Vi er fullt klar over at det økonomiske grunnlaget for spekulasjonen er det småbesittende laget som er uvanlig stort i Russland, og privatkapitalismen, som har sin agent i enhuer småborger. Vi vet at denne småborgerlige polyppens millioner av følehorn favner enkelte lag av arbeiderne snart her, snart der, og at spekulasjonen ‘trenger seg inn i alle porer av vårt samfunnsøkonomiske liv til fortrengsel for statsmonopolene.

Den som ikke ser dette, avdekker nettopp ved sin blindhet at han er fanget inn av småborgerlige fordommer. Dette rammer særlig våre «venstrekommunister» som i ord (og selvsagt i sin egen oppfatning) er småborgerskapets uforsonlige fiender, men som i virkeligheten bare hjelper borgerskapet, bare tjener det, bare gir uttrykk for dets synspunkter, når de – i april 1918 – går til felts mot . . . «statskapitalismen»!
Litt av et blinkskudd!

Den karakteristiske økonomiske . typen som danner grunnlaget både for spekulasjonen og privatkapitalismen er en småborger som «rettmessig» og særlig urettmessig har lagt seg opp en liten pengereserve på noen tusen under krigen. Penger er et bevis på et tilgodehavende av samfunnets rikdom, og laget av småeiere, som omfatter mange millioner, holder hardt fast på dette beviset, gjemmer det for «staten», fordi de ikke tror på noen form for sosialisme og kommunisme, men venter på at den proletariske stormen skal «legge seg». Enten blir det vi som legger småborgeren under uår kontroll og vårt regnskap (det kan vi gjøre om vi organiserer de fattige, dvs. flertallet av befolkningen eller halvproletarene, rundt den bevisste proletariske fortroppen), eller det blir han som uunngåelig og uavvendelig vil styrte vår arbeider makt, slik som Napoleon og Caveniac styrtet revolusjonen, nettopp på dette småborgerlige grunnlaget. Dette er problemet. Det er bare de venstre-sosialrevolusjonære som på grunn av frasemakeriet om den «arbeidende» bondebefolkningen ikke ser denne enkle og klare sannhet, men hvem tar vel da de venstre-sosialervolusjonære, som har druknet i fraser, helt alvorlig?

Småborgeren, som har spart sammen noen få tusen, er motstander av statskapitalismen, og han ønsker absolutt å anvende disse tusenlappene for egen vinning, mot de fattige, mot enhver statskontroll, og summen av disse tusenlappene gir et grunnlag for spekulasjonen på mange milliarder og undergraver vår sosialistiske oppbygging. La oss anta at et visst antall arbeidere i løpet av noen dager framstiller verdier som kan uttrykkes i tallet 1000. La oss videre anta at 200 av denne summen går tapt på grunn av småspekulasjon, tyveri av ulike slag og småborgerlig «omgåelse> av sovjetdekretene og bestemmelsene. Enhver bevisst arbeider vil si: hvis jeg kunne gi 300 av de 1000 for å skape bedre orden og organisasjon, ville jeg med glede ofret de tre hundre i stedet for de to hundre, fordi det siden vil bli en meget lett oppgave under sovjetmakten å redusere denne «tributten> til la oss si ett hundre eller femti når det først er skapt orden og organisasjon, når en for godt har fått slutt på den småborgerlige undergravingen av ethvert statsmonopol.

Dette talleksemplet – som jeg med vilje har forenklet til det ytterste for å gjøre framstillingen så lettfattelig som mulig – viser forholdet mellom statskapitalismen og sosialismen i den nåværende situasjonen. Arbeiderne har statsmakten i sine hender, de har den fulle juridiske mulighet til å «ta» disse tusnene, dvs. til ikke å gi ut en kopek til annet enn sosialistisk formål! Denne juridiske muligheten, som støtter seg på arbeidernes faktiske maktovertakelse, er et element av sosialisme.

Men den småborgerlige og privatkapitalistiske spontaniteten undergraver den juridiske situasjonen, avler spekulasjon og hindrer gjennomføringen av sovjet-dekre tene. En statskapitalisme ville ha betydd et veldig steg framover, sela om (og jeg har med vilje tatt et slikt talleksempel for å vise dette klart) vi til og med skulle betale mer enn nå, for det er verd å betale «for en lærdom», ettersom det er nyttig for arbeiderne, ettersom en seier over rotet, kaoset og holdningsløsheten er viktigere enn alt, ettersom en fortsettelse av småeiendommens anarki ubetinget er den største og alvorligste faren som truer oss (hvis vi ikke overvinner den), mens vi på ingen måte ville bli knekt av å betale en større tributt til statskapitalismen; det ville tvert om være den tryggeste veien til sosialismen. Når arbeiderklassen har lært hvordan den skal forsvare statsordningen mot småeiendommens anarki, når den har lært å få i stand en stor, landsomfattende produksjonsorganisasjon på statskapitalistisk grunnlag, vil den – unnskyld uttrykket – sitte med alle trumfene, og konsolideringen av sosialismen vil være sikret.

Økonomisk sett står statskapitalismen uendelig meget høyere enn vår nåværende økonomi. Dette for det første.

Og for det andre har sovjetmakten intet å frykte for den, for sovjetstaten er en stat der arbeiderne og de fattige lagene av folket har makten. < Venstrekommunistene» har ikke forstått disse ubestridelige sannhetene, og de vil selvsagt aldri bli forstått av de < venstre-sosialrevolusjonære> som i det hele tatt er ute av stand til å tenke i den politiske økonomien, men det er sannheter som enhver marxist er nødt til å erkjenne. Det er ikke lønn verd å diskutere med de < venstre-sosialrevolusjonære> , det er nok å peke på dem som et «avskrekkende eksempel» på vrøvlebøtter, men < venstrekommunistene> er det nødvendig å diskutere med for det er marxister som begår feil og en analyse av feilene deres vil hjelpe arbeiderklassen til å finne den riktige veien.

IV

For å belyse spørsmålet ytterligere skal vi først ta et meget konkret eksempel på statskapitalisme. Alle kjenner dette eksemplet: Tyskland. Her har vi < siste skrik> i den moderne storkapitalistiske teknikk og planmessige organisering, underlagt junkernes og borgerskapets imperialisme. Hvis en stryker de ordene jeg har kursivert og setter en annen stat i stedet for den militære, imperialistiske junker- og borgerstaten, nemlig en stat av en annen sosial type, en stat med et annet klasseinnhold, en sovjetisk dvs. proletarisk stat, får en hele summen av betingelser som gir sosialisme.

Sosialismen er utenkelig uten en storkapitalistisk teknikk, basert på den moderne vitenskapens nyeste resultater, uten en planmessig statsorganisasjon, hvor titalls millioner er strengt underlagt en enhetlig form for produksjon og fordeling av produktene. Dette har vi marxister alltid hevdet, og det er ikke strevet verd å kaste bort to sekunder på å snakke med folk som ikke engang har forstått dette (som anarkistene og en drøy halvpart av de venstresosialrevolusjonære).

Samtidig er sosialismen utenkelig uten proletariatets herredømme i staten: dette er også en barnelærdom. Og historien har forløpt så eiendommelig (ingen uten kanskje noen erkeidioter blant mensjevikene hadde ventet at den lett, rolig og enkelt skulle frambringe en < helstøpt» sosialisme) at den fram til 1918 har frambrakt to ufullstendige halvdeler av sosialismen, side om side, som to vordende kyllinger under ett skall – den moderne imperialismens skall. Tyskland og Russland av 1918 representerer en stadig mer anskuelig materiell virkeliggjøring av på den ene siden de økonomiske, produksjonsmessige og samfunnsøkonomiske forutsetningene for sosialismen og på den andre siden de politiske forutsetningene for den.

En vellykket proletarisk revolusjon i Tyskland ville øyeblikkelig, med stor letthet, ha knust imperialismens (som dessverre er lage? av beste sort stål og derfor ikke lar seg knuse av en hvilken som helst kyllings anstrengelser). Den ville med sikkerhet, uten vanskeligheter eller minimale vanskeligheter, ha brakt verdenssosialismen en seier – begrepet < vanskelig» er da selvsagt målt ut fra en verdenshistorisk og ikke en snevert hverdagslig målestokk.

Så lenge revolusjonen i Tyskland ennå ikke har fått sin < forløsning> , er det vår oppgave å lære statskapitalisme av tyskerne, å overta den av alle krefter, og vi må ikke være redde for å benytte diktatoriske midler for å fremme denne overtakelsen i enda større grad enn Peter den første fremmet overtakelsen av Vestens kunnskap i det barbariske Russland, vi må ikke være redde for å bruke barbariske midler i kampen mot barbariet. Hvis det blant anarkistene og de venstresosialrevolusjonære finnes folk ( jeg kom uvilkårlig til å tenke på Karelins og Ges taler i Den sentrale eksekutivkomiteen) som resonnerer som Narcissus, at det ikke høver seg for oss revolusjonære å < lære> av den tyske imperialismen, så er det bare en ting å si: om revolusjonen tok slike folk alvorlig, ville den uunngåelig (og helt fortjent) gå under.

I Russland av i dag er det nettopp den småborgerlige kapitalismen som er den framherskende, og fra den fører en og samme vei både til statskapitalismen i stor målestokk og til sosialismen. Denne veien fører gjennom en og samme mellomstasjon, som heter «hele folkets overoppsyn og kontroll med produksjonen og fordelingen av produktene». Den som ikke forstår dette, begår en utilgivelig økonomisk feil, enten fordi han ikke kjenner virkelighetens kjensgjerninger, ikke ser det som virkelig eksisterer, ikke ser sannheten i øynene, eller fordi han begrenser seg til abstrakt å sette «kapitalismen» og «sosialismen» opp mot hverandre og ikke studerer de konkrete formene og trinnene i denne overgangen som finner sted hos oss i dag. Dette er forresten den samme teoretiske feilen som førte de beste av folkene rundt «Novaja Sjisn> og < Vperjodo på villspor, de verste og de middelmådige blant dem henger i halen på borgerskapet av dumhet og karakterløshet og frykter borgerskapet; de beste har ikke forstått at sosialismens læremestre hadde rett da de betraktet overgangen fra kapitalismen til sosialismen som en hel periode og understreket det nye samfunnets «langvarige fødselsveer>, dessuten er dette nye samfunnet en abstraksjon som bare kan settes ut i livet gjennom en rekke forskjelligartede, ufullstendige konkrete forsøk på å skape den ene eller andre sosialistiske staten.

Nettopp fordi det ikke er mulig å gå framover med den nåværende økonomiske situasjonen i Russland, uten å gå gjennom det som er felles både for statskapitalismen og sosialismen (hele folkets overoppsyn og kontroll), er det det rene teoretiske vrøvl å skremme andre og seg selv med «en utvikling i retning mot statskapitalismen» («Kommunist> nr. 1, s. 8, sp. 1. ) Det betyr at en i sin tenkning lar seg «lede bort fra» den vei «utviklingen» virkelig går, det røper at de ikke forstår den vei utviklingen går; i praksis vil det si å prøve å gå tilbake til den småborgerlige kapitalismen.

For at leseren ikke skal tro at jeg først nå har kommet fram til så «høye tanker» om statskapitalismen, faktisk ga jeg liknende vurdering av den også før bolsjevikene tok makten, vil jeg få gjengi følgende sitat fra min brosjyre «Den truende katastrofen og hvordan den kan bekjempes», skrevet i september 1917.

« . . . Forsøk så å sette en revolusjonær-demokratisk stat, dvs. en stat som på revolusjonært vis tilintetgjør ethvert privilegium, som ikke er redd for å gjennomføre den mest fullstendige demokratisme på revolusjonært vis, i stedet for den junker-kapitalistiske, i stedet for den godseierkapitalistiske staten. Dere vil da se at statsmonopolkapitalismen under en virkelig revolusjonærdemokratisk stat uunngåelig, uavvendelig, skritt for skritt fører til sosialismen!

. . . For sosialismen er ikke noe annet enn det nærmeste steget framover fra det statsmonopolistiske monopolet.

. . Statsmonopolkapitalismen er den mest fullstendige materielle forberedelse av sosialismen, den er terskelen til sosialismen, mellom dette trinn på den historiske trappen og det trinn som heter sosialismen fins det intet mellomtrinn.«

Legg merke til at dette er skrevet under Kerenskij, at det ikke er tale om proletariatets diktatur, ikke om en sosialistisk, men om en «revolusjonær-demokratisk» stat. Er det da ikke innlysende at jo høyere vi hever oss over dette politiske trinnet, jo mer fullstendig vi virkeliggjør den sosialistiske staten og proletariatets diktatur i sovjetene, jo mindre tillatelig blir det for oss å frykte «statskapitalismen» . Er det da ikke innlysende at vi i materielt, økonomisk og produksjonsmessig henseende ennå ikke er kommet fram til < terskelen> til sosialismen? Og at vi ikke kan komme inn av døra til sosialismen på noen annen måte enn over denne «terskelen> som vi ennå ikke har nådd?

Fra hvilken kant en enn nærmer seg spørsmålet, blir konklusjonen alltid den samme: «venstrekommunistene»s snakk om at < statskapitalismen> truer oss er en reinspikka økonomisk feil og et klart bevis for at de er fanget inn nettopp av den småborgerlige ideologien.

V

Også følgende omstendighet er meget lærerik.

Da vi i den sentrale eksekutivkomiteen diskuterte med kamerat Bukharin, uttalte han blant annet: i spørsmålet om de høye honorarene til spesialistene har «vi> ( tydeligvis vi < venstrekommunister> ) « mer rett enn Lenin», for vi betrakter ikke dette som et brudd på prinsippene og minner om Marx’ ord om at det under bestemte betingelser kunne være mest hensiktsmessig for arbeiderklassen < å kjøpe ut denne banden»,46 ( altså banden av kapitalister, det vil si å kjøpe opp jorda, fabrikkene, verkstedene og andre produksjonsmidler fra borgerskapet).

Denne overmåte interessante bemerkningen viser for det første åt Bukharin står to hoder høyere enn de venstresosialrevolusjonære og anarkistene, at han slett ikke har forsumpet håpløst i frasene, men at han tvert om forsøker å sette seg inn i de konkrete vanskelighetene ved overgangen fra kapitalismer, til sosialismen, som er en smertefull og vanskelig overgang.

For det andre viser denne bemerkningen enda tydeligere Bukharins feil.

La oss virkelig sette oss inn i Marx’ tanke.

Det er her tale om England i 1870-årene, om kulminasjonsperioden for den førmonopolistiske kapitalismen, om et land hvor militarismen og byråkratiet var lite utviklet, om et land der det mer enn noe annet sted var mulig med en «fredelig> seier for sosialismen i den betydning at arbeiderne «kjøpte ut» borgerskapet. Og Marx sa: under visse betingelser vil arbeiderne slett ikke si nei til å kjøpe ut borgerskapet. Marx bandt verken seg selv eller de kommende lederne for den sosialistiske revolusjonen når det gjelder formene, framgangsmåtene og metodene for revolusjonen, fordi han var fullstendig klar over hvilken mengde nye problemer som da oppstår, hvordan hele situasjonen forandrer seg under revolusjonens gang og hvor ofte og kraftig den vi: forandre seg under revolusjonens gang.

Men er det ikke innlysende at det her i SovjetRussland, etter proletariatets maktovertakelse og etter at den militære motstanden og sabotasjen fra utbytternes side er slått ned, har oppstått en del betingelser av samme type som de som kunne oppstå for femti år siden i England hvis landet dengang hadde begynt en fredelig overgang til sosialismen?

I datidens England kunne følgende omstendigheter ha bevirket at kapitalistene underordnet seg arbeiderne:

1) Arbeiderne, proletarene, var da i absolutt overvekt i befolkningen, ettersom det manglet en bondebefolkning (i England var det i 1870-årene tegn som ga grunn til å håpe at sosialismen kunne nå overordentlig raske resultater takket være landarbeiderne);

2) Proletariatet var ypperlig organisert i fagforeninger (England var dengang verdens ledende land i så måte);

3) Proletariatet hadde et relativt høyt kulturnivå og var oppfostret i en århundrelang utvikling (tradisjon) med politisk frihet;

4) Englands meget velorganiserte kapitalister – de var den gang verdens best organiserte kapitalister (denne førsteplassen har nå gått over til Tyskland) – hadde gjennom lang tid vært vant til å løse politiske og økonomiske spørsmål ved å inngå kompromisser. Ut fra disse momentene oppsto den tanken at det var mulig at Englands kapitalister ville underordne seg landets arbeidere på fredelig vis.

Visse vesentlige premisser (seieren i oktober og nedkjempingen av kapitalistenes militære motstand og sabotasje) har sikret en slik underordning i vårt land. Riktig nok utgjør ikke arbeiderne, proletarene, det overveldende flertallet av befolkningen hos oss og de er ikke meget velorganiserte, men i stedet har støtten fra den fattigste og hurtig ruinerte bondebefolkningen vært en seiersfremmende faktor. Vi har ikke et høyt utviklet kulturnivå og er heller ikke vant til kompromisser. Hvis en tenker grundig over disse konkrete betingelsene, blir det klart at vi nå kan og bør arbeide for en kombinasjon av et nådeløst oppgjør med de ukultiverte kapitalistene’ som ikke vil inngå noen form for kompromiss, som fortsetter

* Også her må en se sannheten i øynene: ennå har vi lite av den nådeløsheten som er nødvendig for sosialismens framgang, og det skyldes ikke at vi mangler fasthet. Vi har fasthet nok. Men vi er ikke dyktige nok ti! å gripe tilstrekkelig hurtig et tilstrekkelig antall spekulanter, likrøvere og kapitalister som undergraver sovjet-tiltakene. For en slik «dyktighet» oppstår først når vi har klart å oganisere skikkelig oppsyn og kontroll! For det andre viser ikke domstolene fasthet nok, i stedet for å henrette de korrupte, gir de dem halvannet år i fengsel. Begge disse manglene har hos oss ett og samme sosiale utspring: innflytelsen fra den småborgerlige spontaniteten og den slappheten den fører med seg.

å undergrave sovjet-tiltakene gjennom spekulasjon, bestikkelse av de fattige o. 1. og av et kompromiss eller oppkjøp når det gjelder de kultiverte kapitalistene, som aksepterer «statskapitalismen», som kan sette den ut i livet og som er til nytte for proletariatet i egenskap av kunnskapsrike og erfarne organisatorer av de virkelig store bedriftene, som forsyner titalls millioner mennesker med produkter.

Bukharin er en overordentlig velskolert marxistisk økonom. Han har derfor husket at Marx med rette lærte arbeiderne hvor viktig det er å bevare den storindustrielle organisasjonen nettopp for å lette overgangen til sosialismen og at det er en helt akseptabel tanke å betale kapitalistene godt, å kjøpe dem ut, hvis (som et unntak: England var den gang unntaket) omstendighetene er blitt slik at de tvinger kapitalistene til å underkaste seg på fredelig og kultivert vis, til å gå organisert over til sosialismen på betingelse av at de blir kjøpt ut.

Men Bukharin har begått en feil, fordi han ikke har forstått den konkrete egenarten ved den nåværende situasjonen i Russland – en situasjon som nettopp er et unntak, hvor vi, Russlands proletariat, ligger foran både England og Tyskland hva angår det politiske systemet – i kraft av arbeidernes politiske makt – og samtidig ligger etter de mest tilbakeliggende av de vesteuropeiske statene hva angår organisering av en skikkelig statskapitalisme, det kulturelle nivået og graden av forberedelse til den materielle og produksjonsmessige «introduksjonen» til sosialismen. Er det da ikke klart at denne egenartede situasjonen nettopp gjør det nødvendig å «kjøpe dem ut» på en særegen måte, at arbeiderne må tilby de mest kultiverte og begavede kapitalistene, de dyktigste organisatorene blant dem, de som er villige til å tjene sovjetmakten og oppriktig vil hjelpe til å organisere < statlig> storproduksjon og kjempeproduksjon? Er det da ikke klart at vi i en slik særegen situasjon bør bestrebe oss på å unngå to slags feil som begge er småborgerlige på sitt vis? På den ene siden ville det være en uopprettelig feil å erklære at dit ikke var riktig å overta makten ettersom det ikke er samsvar mellom våre økonomiske «krefter» og den politiske kraft. Slik tenker «menn i futteraler» som glemmer at det aldri vil bli «samsvar», at en slik «harmoni» aldri kan inntre verken i naturens eller samfunnets utvikling, at det revolusjonære samarbeidet mellom proletarene i alle land bare kan munne ut i en helstøpt sosialisme gjennom en rekke forsøk – og at hvert av dem, enkeltvis betraktet, vil bli ensidig og vil lide av et manglende samsvar (likevekt).

På den annen side ville det være en opplagt feil å gi fri bane for skrikhalsene og frasemakerne, som tillater seg å føre folk på villstrå med sine «flammende» revolusjonære fraser, men er fullstendig udugelige i et tålmodig, gjennomtenkt, avveid revolusjonært arbeid som også tar hensyn til de meget vanskelige overgangene.

Heldigvis har de revolusjonære partienes utviklingshistorie og bolsjevismens kamp mot dem gitt oss i arv noen skarpt markerte typer, hvorav de venstresosialrevolusjonære og anarkistene med tilstrekkelig klarhet står fram som typen på noen skrøpelige revolusjonære. De hyler nå mot «kompromisspolitikken» og «høyrebolsjevikene» og arbeider seg opp i et hysteri så de nesten mister pusten av alt skriket. Men de er ikke i stand til å tenke over hva som var i veien med «kompromisspolitikken» og hvorfor den med rette er blitt fordømt av historien og revolusjonens gang.

Kompromisspolitikken under Kerenskij ga makten til det imperialistiske borgerskapet, og spørsmålet om makten er kjernespørsmålet i enhver revolusjon. Når en del av bolsjevikene i oktober-november 1917 førte en kompromisspolitikk, var det enten fordi de fryktet proletariatets maktovertakelse eller fordi de ville makten likt ikke bare med slike «upålitelige medløpere» som de venstresosialrevolusjonære, men også med fiender som de svarte hundre og mensjevikene, noe som uunngåelig ville ha hindret oss i det viktigste: å oppløse den såkalte konstituerende forsamling å knuse Bogajevskij-folkene nå deløst, å innføre sovjetorganer over alt, og som ville ha umuliggjort enhver konfiskasjon.

Maktovertakelsen har skjedd og ett parti – proletariatets parti – har klart å utbygge og styrke makten i sine hender til og med uten de «upålitelige medløperne». A snakke om kompromisspolitikk nå, da det ikke finnes og ikke kan være snakk om noen deling av makten, om å gi slipp på proletariatets diktatur mot borgerskapet, betyr simpelthen å gjenta innlærte, men uforståtte ord, slik som en papegøye.

En må være fullstendig uten evne til å forstå de økonomiske oppgavene under oppbyggingen av sosialismen om en oppfatter det som en kompromisspolitikk at vi uten å spare på pengene – forsøker å trekke til oss de mest kultiverte av de elementene som har gått i skole hos kapitalismen og ta dem i tjeneste i kampen mot den småborgerlige oppløsningen.

Og hvor meget kamerat Bukharin enn hevder at han straks «skammet seg> over den «støtten» folk som Karelin og Ge ga ham i Den sentrale eksekutivkomiteen, er det likevel en alvorlig belastning for «venstrekommunistene» som retning når en påviser hvilke politiske kampfeller de har.

De venstre-sosialrevolusjonæres organ «Znamja Truda» proklamerte stolt følgende i utgaven for 25. april 1918: «Vårt partis nåværende holdning stiller det solidarisk med den andre retningen i bolsjevismen (Bukharin, Pokrovskij og andre). Det mensjevikiske «Vperjod» av samme dato inneholdt blant annet følgende tese av den ikke ukjente mensjeviken Isuv:

«Sovjetmaktens politikk, som helt fra første stund av har manglet virkelig proletarisk karakter, har i den senere tid stadig mer utilslørt ført til kompromiss med borgerskapet og antar en klart arbeiderfiendtlig karakter. Under slagordet om nasjonalisering av industrien føres en politikk med sikte på å opprette industritruster, under slagordet om å gjenreise landets produktivkrefter gjøres det forsøk på å ødelegge åttetimersdagen, å innføre akkordlønn og Taylorsystemet, å opprette svartelister og boikotte bestemte personer. Denne politikken truer med å frata proletariatet dets viktigste erobringer på det økonomiske området og gjøre det til gjenstand for en ubegrenset utbytting fra borgerskapets side.

I sannhet en strålende formulering.

Kerenskijs venner, som førte den imperialistiske krigen sammen med ham i samsvar med de hemmelige avtalene som lovet de russiske kapitalistene anneksjoner, kollegene til Tsereteli, som den 11. juni ville ta våpnene fra arbeiderne, Lieberdan-folkene som med sine klingende fraser kamuflerte borgerskapets makt, de og nettopp de er det som anklager sovjetmakten for å inngå «kompromiss med borgerskapet, for å «opprette trusters (dvs. for å skape «statskapitalisme»!) og for å innføre Taylorsystemet!

Ja, Isuv fortjener en medalje fra bolsjevikene og hans tese burde stilles ut i hver eneste arbeiderklubb og fagforening som et eksempel på borgerskapets provokatoriske talemåter. Arbeiderne kjenner nå overalt av egen erfaring folk som Lieberdan, Tsereteli og Isuv, og det ville være ytterst nyttig for arbeiderne å tenke grundig over hvorfor slike lakeier for borgerskapet provoserer arbeiderne til motstand mot Taylorsystemet og «opprettelse av truster».

Bevisste arbeidere vil lære meget ved å sammenlikne «tesen» til Isuv, som er en venn av herrene Lieberdan og Tsereteli, med følgende tese fra «venstrekommunistene»:

«Innføring av arbeidsdisiplin i forbindelse med gjeninnsettingen av kapitalister i ledelsen av produksjonen kan ikke høyne arbeidsproduktiviteten vesentlig, men det vil redusere proletariatets klassemessigeuavhengighet, aktivitet og organisasjonsnivå. Det setter arbeiderklassen i fare for å bli en slags livegne og skaper utilfredshet både blant de tilbakeliggende lagene og blant proletariatets fortropp. For å kunne gjennomføre dette systemet på tross av det hatet til «sabotasje-kapitalistene» som hersker blant proletarene, ville det kommunistiske partiet måtte støtte seg på småborgerskapet mot arbeiderne og dermed ødelegge seg selv som proletariatets parti («Kommunist» nr. 1, s. 8, spalte 2).»

Dette er et meget klart eksempel på hvordan «venstrefolkene> har latt seg lure og provosere av folk som Isuv og andre av kapitalismens judaser. Dette er en god anskuelsesundervisning for arbeiderne som vet at det nettopp er proletariatets fortropp som går inn for å innføre arbeidsdisiplin og at det nettopp er borgerskapet som gjør alt de kan for å ødelegge denne disiplinen. Slike uttalelser som den siterte «tesen> er en stor skam og en fullstendig fornektelse av kommunismen i praksis, de betegner en fullstendig overgang nettopp til borgerskapets side.

«I forbindelse med gjeninnsettingen av kapitalister i ledelsen av produksjonen», er det uttrykk «venstrekommunistene> vil «forsvare seg> med. Dette er et uholdbart forsvar, ettersom sovjetmakten gir kapitalistene «ledelsen» for det første under oppsyn av arbeiderkommisærer eller arbeiderkomiteer som holder et øye med hvert skritt ledelsen tar og lærer av denne erfaring i ledelse og som har muligheter ikke bare til å klage over ledelsens disposisjoner, men også til å fjerne den gjennom sovjetmaktens organer. For det andre gis kapitalistene «ledelsen» for å fylle utøvende funksjoner under et arbeid der det nettopp e= sovjetmakten som fastsetter betingelsene og kan endre og revidere dem. For det tredje gir sovjetmakten kapitalistene «ledelsen» ikke i egenskap av kapitalister, men i egenskap av høyt engasjerte tekniske spesialister eller organisatorer. Og arbeiderne er fullstendig klar over at nitti ni prosent av de som har organisert de virkelig store bedriftene og kjempebedriftene, trustene eller andre institusjoner tilhører kapitalistklassen, og at dette også gjelder de førsteklasses teknikerne – men det er nettopp dem vi, det proletariske partiet, må benytte som < ledere> av arbeidsprosessen og produksjonsorganisasjonen, fordi det finnes noen andre som kan dette i praksis, som har slik erfaring. For arbeiderne, som har vokst fra sine barnedager, da det var mulig å fere dem på villstrå med radikalistiske fraser eller småborgerlig mangel på disiplin, nærmer seg sosialismen nettopp ved hjelp av kapitalistisk ledelse av trustene, maskinell storproduksjon, bedrifter med en omsetning på flere millioner i året – og kun ved hjelp av slike bedrifter og en slik produksjon. Arbeiderne er ikke småborgere. De er ikke redde for «statskapitalisme» i stor målestokk, fordi de betrakter det som et redskap som tjener dem selv, proletariatet, og som deres egen sovjetmakt vil bruke i kampen mot den småborgerlige oppløsningen og forfallet.

Det er bare de deklasserte og tvers igjennom småborgerlige intellektuelle som ikke forstår dette, folk av typen Osinskij, som deltar i gruppen av «venstrekommunister» og som skriver i deres tidsskrift:

« . . . I praksis vil hele initiativet til å organisere og lede bedriftene ligge i hendene på ‘trustener organisatorer’: for vi vil jo ikke lære dem opi, vi vil ikke gjøre dem til vanlige arbeidere, men vil lære av dem» («Kommunist» nr. 1, s. 14, spalte 2).

Forsøket på ironi i denne setningen sikter til mine ord om å «lære sosialisme av trustener organisatorero.

Osinskij finner det latterlig. Han vil gjøre trustener organisatorer til < vanlige arbeidere». Hvis dette hadde vært skrevet av en person i den alderen dikteren skrev om: «Er han bare femten år og ikke eldre?»51, da hadde det ikke vært så rart. Men det er noe underlig når det kommer fra en marxist som har lært at sosialismen ikke er mulig uten at en utnytter de store resultatene innen teknikken og kulturen som storkapitalismen har nådd. Her er det intet tilbake av marxismen. Nei, bare de som forstår at det er umulig å bygge og lede sosialismen uten å lære av trustenes organisatorer, er verd betegnelsen kommunist. For sosialismen er ikke et påfunn, men noe den proletariske fortroppen – som hai erobret makten – må tilegne seg, den må tilegne seg og anvende det som trustene har skapt. Det er intet sted hvor vi proletariatets parti, kan hente kunnskap om hvordan en organiserer en storproduksjon av trustenes type uten hos trustene, det er intet sted hvor vi kan lære det uten hos kapitalismens førsteklasses spesialister.

Vi har ikke noe å lære dem, hvis en da ikke stiller seg den barnslige oppgaven «å lære de borgerlige intellektuelle sosialisme»; det er ikke opplæring som må til, men ekspropriering (og dette gjennomføres med tilstrekkelig «fasthet» i Russland), det gjelder å knekke deres sabotasje, tvinge dem inn under sovjetmakten. Det er vi som må lære av dem – hvis vi da ikke er kommunister i barnealderen med barneforstand – og det er mye vi har å lære, fordi proletariatets parti og proletariatets fortropp mangler erfaring i å arbeide selvstendig med å organisere storbedrifter som forsyner titalls millioner mennesker med varer.

Og de beste arbeiderne i Russland har forstått dette. De har begynt å lære av kapitalistene i deres egenskap av organisatorer, ingeniører, arbeidsledere og tekniske spesialister. De har bestemt og forsiktig begynt med det letteste og går gradvis over til vanskeligere oppgaver. Når utviklingen går langsommere innen jern- og metallindustrien og den mekaniske verkstedindustrien, er det fordi vanskene her er større. Men tekstilarbeiderne, tobakkarbeiderne og garveriarbeiderne er ikke redde for «statskapitalismen», slik som de deklasserte borgerlige intellektuelle, de er ikke redde for å «lære av trustenes organisatorer». Disse arbeiderne sitter side om side med kapitalistene i slike sentrale ledende institusjoner som «Glavkosj» eller «Sentrotekstilia», de lærer av dem, de organiserer truster og «statskapitalisme», som under sovjetmakten er sosialismens forgård og en betingelse for sosialismens fulle seier.

Dette arbeidet, som Russlands fremste arbeidere utfører samtidig med at de innfører arbeidsdisiplin, har hele tida pågått i stillhet, uten alt det oppstyret og bråket som enkelte «venstrefolk» ikke kan klare seg uten, det har skjedd trinnvis og med stor forsiktighet, og en har tatt hensyn til de erfaringene en har høstet i praksis. Dette vanskelige arbeidet, arbeidet med å lære i praksis hvordan en bygger opp en storproduksjon, er en garanti for at vi er på rett vei, det er en garanti for at Russlands bevisste arbeidere kjemper mot det småborgerlige forfallet og kaoset, mot den småborgerlige mangelen på disiplin, det er en garanti for kommunismen!

( Det er meget betegnende at tesenes opphavsmenn ikke sier ett ord om hva proletariatets diktatur innebærer på det økonomiske feltet. De snakker bare om «betydningen av organisasjon» o. 1. Men dette anerkjenner også småborgeren som frykter nettopp arbeidernes diktatur i de økonomiske forhold. En proletarisk revolusjonær ville i en slik situasjon aldri kunne «glemme» et slikt hovedpunkt i den proletariske revolusjonen, rettet mot kapitalismens økonomiske grunnlag.)

VI

Til slutt to merknader.

Da vi den 4. april 1918 diskuterte med «venstrekommunistene» (se «Kommunist» nr. 1, s. 4, noten), ba jeg dem gang på gang forsøke å forklare hva de var utilfredse med i dekretet om jernbanene og komme med sine endringsforslag. Dette er deres plikt som proletariatets sovjetiske ledere, ellers er det bare fraser dere farer med, sa jeg.

Den 20. april 1918 utkom «Kommunist» nr. 1 – uten å bringe ett ord om hva «venstrekommunistene» mener burde endres eller rettes i dekretet om jernbanene. Med denne sin taushet har «venstrekommunistene» dømt seg selv. De har begrenset seg til å komme med utfall og antydninger rettetmot dekretet om jernbanene (nr. 1, s. 8 og 16), men har ikke brakt noe meningsfylt om «hvordan dekretet bør omarbeides hvis det ikke er riktig».

Kommentarer er overflødige. En slik «kritikk» av dekretet om jernbanene (som er et uttrykk for vår linje, for en fast linje, for diktaturets linje, for den proletariske disiplinens linje) vil bevisste arbeidere enten kalle en Isuvkritikk eller en frase.

Merknad nr. 2.
«Kommunist» bringer en bokanmeldelse av Bukharin, der han gir en meget rosende omtale av min brosjyre «Staten og revolusjonen». Men hvor meget jeg enn setter pris på at folk som Bukharin gir den en slik omtale, må jeg åpent innrømme at karakteren av, bokanmeldelsen avdekker et sørgelig og bemerkelsesverdig faktum: Bukharin betrakter det proletariske diktaturets oppgaver med ansiktet vendt mot fortida, og ikke mot framtida. Bukharin har festet seg ved og understreket det som den proletariske og den småborgerlige revolusjonære kan ha felles i spørsmålet om staten. Bukharin har ikke «lagt merke til» nettopp det som skiller de to.

Bukharin har festet seg ved og understreket at det er nødvendig å «slå i stykker» og «sprenge i lufta» det gamle statsapparatet, at en må « ta knekken på borgerskapet for godt» o. 1. En småborger som er drevet til raseri og fortvilelse kan også ville dette. Og stort sett fullførte vår revolusjon dette allerede i tidsrommet fra oktober 1917 til februar 1918.

Men i min brosjyre er det også tale om det som selv den mest revolusjonære småborger ikke kan ønske, men som den bevisste proletaren ønsker og som vår revolusjon ennå ikke har gjennomført. Men om denne oppgaven, om morgendagens oppgave, tier Bukharin.

Og jeg har enda større grunn til ikke å tie om dette, for det første fordi en av en kommunist må kunne vente større oppmerksomhet overfor morgendagens og ikke for gårsdagens oppgaver, og for det andre ble min brosjyre skrevet før bolsjevikene tok makten, da en ikke kunne servere bolsjevikene en vulgær-småborgerlig innvending som: « etter at de hadde tatt makten begynte de selvsagt å snakke om disiplin . . . »

« . . . sosialismen . . . vil vokse over i kommunismen . . . for menneskene kommer til å venne seg til å følge de elementære regler for samfunnsmessig samliv uten vold og uten underordning» Med «elementære regler» siktet jeg selvsagt til tida før maktovertakelsen).

« . . . Demokratiet vil først begynne å dø bort» når «menneskene litt etter litt vil venne seg til å respektere de elementære regler for samliv som har vært kjent i århundrer og er gjentatt i årtusener i alle læreboksentenser. De vil venne seg til å overholde dem uten vold, uten tvang, uten underordning, uten det spesielle tvangs-apparat som kalles stat» (samme sted, s. 126; « regler» var det snakk om før maktovertakelsen).

« . . . Den høyere fase i kommunismens utvikling» («fra enhver etter hans evne, til enhver etter hans behov») «forutsetter ikke den nåværende arbeidsproduktiviteten og ikke den nåværende spissborger, som i likhet med seminaristene i Pomjalovskis fortellinger* er i stand til å gjøre skade på forrådene av samfunnsmessig rikdom ‘for moro skyld’ og til å forlange det umulige.»

Den russiske forfatteren Pomjalovskij skildrer i sin bok «Skisser fra seminaret» de tåpelige undervisningsmetodene og de brutale skikkene som rådde i de russiske presteskolene i 1850- og 1860-årene.

« . . . Inntil den ‘høyere’ fase av kommunismen er inntrådt, krever sosialistene den strengeste kontroll fra samfunnets og statens side med utmålingen av arbeidet og utmålingen av forbruket . . . » (samme sted).

«. . . Regnskapsførsel og kontroll – det er hovedsaken som er nødvendig for å ‘ordne’ det slik at første fase i det kommunistiske samfunn kommer i sving og fungerer riktig.» (Samme sted s. 139.)
Og dette må være en kontroll ikke bare over «det ubetydelige mindretallet av kapitalister, over de småherrene som ønsker å beholde sine kapitalistiske unoter», men også over de arbeiderne som er blitt «dypt demoralisert av kapitalismen» (samme sted s. 140)
og over «de arbeidssky, pappaguttene, svindlerne og liknende ‘voktere av kapitalismens tradisjoner’» (samme sted s. 140).

Det er bemerkelsesverdig at Bukharin ikke har understreket dette.

Trykt 9., 10. og 11. mai 1918 i avisa «Pravda» nr. 88, 89 og 90. Signert: N. Lenin

Fra brosjyren

«Sovjetmaktens framsteg og vansker»

De _gamle utopiske sosialistene tenkte seg at en måtte bygge sosialismen med andre mennesker, at de først måtte oppfostre gode, plettfrie og meget velskolerte mennesker og bygge sosialismen med dem. Vi har alltid smilt av dette og sagt at det er en barnslig oppfatning, at det er forfinede frøkeners lek med sosialismen, men ikke alvorlig politikk.

Vi vil bygge sosialismen med folk som er oppdratt av kapitalismen, som er ødelagt og fordervet av den, men til gjengjeld er herdet i kamp under kapitalismen. Det finnes arbeidere som er så herdet at de kan holde ut tusen ganger større prøvelser enn noen armé; det finnes titalls millioner undertrykte bønder som vel er uvitendee og splittede, men likevel kan samle seg rundt proletariatet i kampen, hvis proletariatet bare benytter en klok taktikk. Og dessuten finnes det spesialister innen vitenskap og teknikk, folk som alle er gjennomsyret av en borgerlig verdensanskuelse, det finnes militæreksperter som er oppfostret under borgerlige forhold – og det er enda godt om det har vært under borgerlige forhold og ikke under godseierforhold, kadaverdisiplin og livegenskapet. Innen folkehusholdningen kommer alle agronomene, ingeniørene og lærerne fra den besittende klasse; de er ikke falt ned fra himmelen! Verken under tsar Nikolai eller under den republikanske president Wilson har den eiendomsløse proletaren kunnet forlate sin dreiebenk eller bonden sin plog for å begynne på universitetet. Vitenskapen og teknikken er for de rike, for de besittende, -kapitalismen gir bare et mindretall del i kulturen. Og vi må bygge sosialismen på grunnlag av denne kulturen. Noe annet materiale har vi ikke. Vi ønsker å bygge sosialismen med det materialet som kapitalismen har etterlatt oss fra i går til i dag, nå med en gang, og ikke med folk som vil bli drevet fram i drivhus, hvis en skal tro på eventyret. Vi har borgerlige spesialister og bare de. Annet byggemateriale har vi ikke, det finnes ikke andre murstein!

Sosialismen må seire, og vi – sosialister og kommunister – må vise i praksis at vi kan bygge sosialismen med denne steinen, av dette materialet, at vi kan bygge et sosialistisk samfunn med proletarer som bare i forsvinnende grad har fått del i kulturen, og med borgerlige spesialister.

For hvis vi ikke kan bygge et sosialistisk samfunn med dette materialet, da er vi bare frasemakere og skravlebøtter.

Slik har den historiske arven fra verdenskapitalismen stilt problemet! Dette er den vansken vi ble stilt konkret overfor da vi tok makten, da vi fikk sovjetapparatet!

Dette er den ene halvdelen av oppgaven, og den vanskeligste halvdelen. Sovjetapparatet betyr at det arbeidende folk har sluttet seg sammen for å knuse kapitalismen under vekten av sin massesammenslutning. Og det har greid å knuse den. Men en blir ikke mett av å knuse kapitalismen. Det er nødvendig å overta hele den kulturen som kapitalismen har etterlatt seg og bygge sosialismen på dette grunnlaget. Det er nødvendig å overta hele vitenskapen, teknikken, all kunnskap og kunsten. Uten dette vil vi aldri kunne bygge et kommunistisk samfunn. Men det er spesialistene som sitter med denne vitenskapen, teknikken og kunsten i sine hender og hjerner.

Slik stiller problemet seg på alle felter – det er en motsigelsesfylt oppgave, på samme måte som hele kapitalismen er motsigelsesfylt, den er meget vanskelig, men det er mulig å løse den. Ikke fordi vi om tjue år vil oppfostre plettfrie kommunistiske spesialister som vil stå fram som den første generasjon av lytefrie kommunister, nei, unnskyld oss, men vi må bygge alt nå – ikke om tjue år, men om to måneder, for å kjempe mot borgerskapet og mot hele verdens borgerlige vitenskap og teknikk. Og her må vi seire. Med vekten av vår masse må vi tvinge de borgerlige spesialistene til å arbeide for oss – dette er vanskelig, men mulig; og hvis vi klarer dette, vil vi seire.

Trykt som egen brosjyre i 1919, utgitt av Petrograd-sovjetet, etterordet trykt første gang i 1922 i Lenins samlede verker bind 16.

«Første utkast til program for RKP(b)»

Utdrag

3) En av hovedoppgavene er å høyne arbeidsproduktiviteten, for uten dette er den endelige overgangen til kommunismen umulig. For å kunne nå dette målet kreves det, foruten et langvarig arbeid for å opplyse massene og høyne deres kulturelle nivå, at vi straks, i stort omfang og på alle områder må benytte de spesialistene innen vitenskap og teknikk som vi har arvet etter kapitalismen og som nesten alltid er gjennomsyret av en borgerlig verdensanskuelse og borgerlige vaner. Partiet må i nært samarbeid med fagforeningene fortsette sin tidligere linje: på den ene siden ikke gjøre den minste politiske innrømmelse overfor dette borgerlige laget og nådeløst knuse ethvert forsøk på kontrarevolusjon fra deres side, og på den andre siden kjempe like nådeløst mot den skinnradikale og i virkeligheten ignorante selvgodheten, som tror at det arbeidende folk vil kunne overvinne kapitalismen og det borgerlige systemet uten å lære av de borgerlige spesialistene, uten å benytte dem, uten å arbeide side om side med dem gjennom lengre tid for å lære.

Selv om vi går inn for likhet i lønn for ethvert arbeid og for en fullstendig kommunisme, kan vi ikke på noen måte sette oss som oppgave å gjennomføre denne likheten allerede på det nåværende tidspunkt, mens vi bare tar de første steg mot overgangen fra kapitalismen til kommunismen.

I en viss periode er det derfor nødvendig å fortsette å betale spesialistene høyere lønn, slik at de ikke skal arbeide dårligere enn før, men tvert om bedre, og av samme grunn kan vi heller ikke forlate systemet med premier for særlig godt utført arbeid og i sær for organisa tionsarbeid; under den egentlige kommunismen vil en ha gått bort fra premier, men i overgangsepoken fra kapitalismen til kommunismen er det ikke mulig å komme utenom premier, noe både teoretiske betraktninger og ett års erfaring fra sovjetmakten viser. Samtidig er det nødvendig å arbeide utrettelig for å omgi de borgerlige spesialistene med en atmosfære av nært samarbeid med massen av de vanlige arbeiderne, som ledes av bevisste kommunister, og tålmodig arbeide for å vekke hos dem som har en vitenskapelig utdannelse en bevissthet om hvor nedverdigende det er å utnytte vitenskapen til personlig berikelse og til det ene menneskets utbytting av det andre, en bevissthet om at det er en høyere oppgave å benytte vitenskapen til å gi hele massen av det arbeidende folk innsikt i den.

Trykt første gang 23. februar 1919 i «Petrogradskaja Pravda» nr. 43.

Tale på den 2. all-russiske kongress av de kommunistiske organisasjoner for østens folk

22 november 1919 (Utdrag)

La meg til slutt få komme inn på den situasjonen Østens nasjonaliteter nå er i ferd med å oppleve. Dere er representanter for kommunistiske organisasjoner og kommunistiske partier fra Østens ulike folkeslag. jeg vil gjerne få si at om de russiske bolsjevikene har klart å slå en bresje i den gamle imperialismen og har påtatt seg den usedvanlig vanskelige, men også usedvanlig edle oppgaven å bane nye veier for revolusjonen, så står dere, som representerer Østens arbeidende masser overfor en enda større og enda nyere oppgave. Det er blitt fullstendig klart at den sosialistiske revolusjonen som nærmer seg for hele verden, ikke på noen måte vil bestå bare i proletariatets seier over sitt eget borgerskap i hvert enkelt land. Dette ville ha vært mulig om revolusjonen hadde skjedd lett og raskt. Vi vet at imperialistene ikke vil finne seg i dette, at alle land væpner seg mot sin egen bolsjevisme og bare tenker på hvordan de skal beseire bolsjevismen hos seg selv. Derfor oppstår det borgerkrig i hvert land, og de gamle kompromiss-sosialistene trekkes i denne krigen over på borgerskapets side i kampen. Den sosialistiske revolusjonen vil derfor ikke bare og i det vesentlige bli en kamp de revolusjonære proletarene i hvert enkelt land fører mot sitt eget borgerskap – nei den vil bli en kamp som alle kolonier og land som er undertrykt av imperialismen, som alle avhengige land vil føre mot den internasjonale imperialismen. I vårt partis program, som ble

vedtatt i mars i år, sier vi i en karakteristikk av den kommende sosiale verdensrevolusjonen at det arbeidende folks borgerkrig mot imperialistene og utbytterne i alle fremskredne land begynner å smelte sammen med den nasjonale krigen mot den internasjonale imperialismen. Dette bekreftes av revolusjonens gang og vil i framtida bli enda tydeligere bekreftet. Slik vil det også bli i Østen.

Vi vet at Østens folkemasser vil reise seg som selvstendige deltakere, som skapere av et nytt liv, fordi denne befolkningens mange hundre millioner tilhører de avhengige, ikke fullberettigede nasjonene som helt til nå har vært et objekt for imperialismens internasjonale politikk, og som bare har eksistert som en slags gjødning for den kapitalistiske kulturen og sivilisasjonen. Og når det snakkes om fordeling av mandater over koloniene, er vi helt klar over at dette er en fordeling av mandater til plyndring og utnytting, at det er å gi en forsvinnende andel av jordas befolkning rett til å utbytte flertallet av verdens befolkning. Dette flertallet, som helt til nå har stått helt utenfor den historiske framgang, fordi det ikke kunne utgjøre en selvstendig revolusjonær kraft, har som kjent fra begynnelsen av det 20. århundre sluttet å spille en slik passiv rolle. Vi vet at det etter 1905 har fulgt revolusjoner i Tyrkia, Persia og Kina, og at det har utviklet seg en revolusjonær bevegelse i India. Den imperialistiske krigen har også bidratt til den revolusjonære bevegelsens vekst, fordi det ble nødvendig å trekke hele regimenter fra de koloniale folk med i de europeiske imperialistenes kamp. Den imperialistiske krigen vekket også Østen og trakk Østens folk med i den internasjonale politikken., England og Frankrike væpnet de koloniale folkene -og lærte dem opp i krigsteknikk og bruk av meget kompliserte maskiner. Denne lærdommen bruker de i kampen mot imperialismens herredømme. Etter denne perioden hvor Østens folk trekkes med i den moderne revolusjonen, vil det komme en periode da alle Østens folk vil være med på å avgjøre hele verdens skjebne og ikke bare vært et utbyttingsobjekt. Østens folk vil vekkes til praktisk handling og alle folk vil komme til å være med på. å avgjøre hele menneskehetens skjebne.

Derfor mener jeg at dere vil komme til å spille en stor rolle i verdensrevolusjonens utviklingshistorie, en revolusjon som vil komme til å vare mange år og kreve store ofre – om en skal dømme ut fra dens begynnelse og i denne kampen vil dere smelte sammen med vår kamp mot verdensimperialismen. Det at dere deltar i den internasjonale revolusjonen vil stille dere overfor en komplisert og vanskelig oppgave, hvis løsning vil danne grunnlaget for vår felles framgang, fordi flertallet av befolkningen her for første gang vil bli en selvstendig bevegelse og en aktiv faktor i kampen for å styrte den internasjonale imperialismen.

Flertallet av Østens folk er i en verre stilling enn det mest tilbakeliggende landet i Europa, nemlig Russland, men vi har klart å forene de russiske bøndene og arbeiderne i kampen mot restene av føydalismen og kapitalismen, og vår kamp forløp så lett fordi bøndene og arbeiderne gikk sammen i kampen mot kapitalen og føydalismen.

Her er forbindelsen med Østens folk særlig viktig, fordi flertallet av Østens folk er typiske representanter for de arbeidende massene – de er ikke arbeidere som har gått i skole på de kapitalistiske fabrikkene og verkstedene, men typiske representanter for det arbeidende folk, for den utbyttede massen av bønder som er utsatt for en middelaldersk undertrykkelse. Den russiske revolusjonen har vist hvordan proletarene som har seiret over kapitalismen og sluttet seg sammen med millionmassene av den ruinerte arbeidende bondebefolkningen, seierrikt reiste seg mot åket fra middelalderen. Vår sovjetrepublikk må nå gruppere rundt seg alle Østens folk som er i ferd med å våkne, for sammen med dem å kjempe mot den internasjonale imperialismen.

Dere står nå overfor en oppgave som verdens kommunister aldri før har stått overfor: dere må ta utgangspunkt i den allmennkommunistiske teori og praksis og anvende denne teori og praksis på særegne betingelser som ikke finnes i de europeiske land, dere må kunne anvende denne teorien og praksisen på forhold hvor hovedmassen er bønder o’ hvor det gjelder å kjempe ikke mot kapitalen, men mot restene fra middelalderen. Dette er en vanskelig og særegen. oppgave, men den er også meget edel, fordi den massen som hittil ikke har tatt del i kampen, trekkes med i den, og på den annen side får dere mulighet til å ha meget nær forbindelse med Den 3. internasjonale takket være organisasjonen av kommunistiske celler i Østen. Dere må finne særegne former for dette forbundet mellom hele verdens fremskredne proletarer og Østens arbeidende og utbyttede masser, som ofte lever under middelalder-forhold. Vi har i vårt land gjennomført i liten målestokk det som dere kommer til å gjennomføre i stor målestokk, i store land. jeg håper at dere vil løse også denne andre oppgaven med hell. Takket være de kommunistiske organisasjonene i Østen, som dere representerer her, har dere forbindelse med det fremskredne revolusjonære proletariatet. Dere står overfor den oppgave å føre videre den kommunistiske propagandaen i hvert enkelt land i et språk som folket vil forstå.

Det sier seg selv at bare proletariatet i alle verdensfremskredne land kan bringe den endelige seier, og vi russere har påbegynt det arbeidet som det engelske, franske eller tyske proletariatet vil slutte opp om, men vi forstår at de ikke vil kunne seire uten med hjelp fra de arbeidende massene i alle de undertrykte koloniale folk, og i første rekke fra Østens folk. Vi må være klar over at fortroppen alene ikke kan gjennomføre overgangen til kommunismen. Det er vår oppgave a fremme en revolusjonær aktivitet som får de arbeidende massene til å organisere seg og opptre selvstendig, uansett på hvilket nivå de befinner seg, å oversette den sanne kommunistiske lære, som er beregnet på kommunistene i de mer fremskredne land, til hvert enkelt folks språk, å løse de praktiske oppgavene som må løses øyeblikkelig, og gå sammen med proletarene i andre land i en felles kamp.

Dette er oppgaver som dere ikke vil finne løsningen på i en eneste kommunistisk bok, men dere vil finne løsningen på dem i den felles kampen som Russland har begynt. Dere vil måtte stille og løse denne oppgaven ut fra deres egen erfaring. Dere vil finne støtte til dette i på den ene siden et nært forbund med fortroppen for alle de arbeidende i andre land og på den andre siden i evnen til å nærme seg Østens folk, som dere representerer her. Dere vil måtte bygge på den borgerlige nasjonalismen som er i ferd med å oppstå hos disse folkene, en nasjonalisme som nødvendigvis må oppstå og som har sin historiske berettigelse. Samtidig må dere bane veien til de arbeidende og utnyttede massene i hvert land og forklare dem i et språk de forstår at den internasjonale revolusjonens seier er det eneste håpet om frigjøring og at det internasjonale proletariatet er den eneste forbundsfellen for alle de arbeidende og utbyttede massene som teller mange hundre millioner blant Østens folk.

Dere står foran en oppgave av usedvanlig stort omfang, en oppgave som de kommunistiske organisasjonene med felles innsats vil klare å løse og føre fram til den endelige seieren over den internasjonale imperialismen i kraft av revolusjonens epoke og den revolusjonære bevegelsens vekst – her er det ingen plass for tvil.

«Etterretninger fra sentralkomitéen i RKP (b) » («Izvestija») nr. 9, 20. desember 1919.

«Kommunismen»

«Den kommunistiske internasjonales tidsskrift for landene i Sørøst-Europa»
(Utgis på tysk), Wien.
Heftene fra nr. 1-2 av 1.februar 1920 til nr. 18 av 8. mai 1920

Et utmerket tidsskrift som utkommer i Wien med nevnte tittel, bringer en mengde svært interessant materiale om den kommunistiske bevegelsens vekst i Østerrike, Polen og andre land, foruten en oversikt over hendingene i den internasjonale bevegelsen og artikler om Ungarn, Tyskland, om felles oppgaver og taktikk osv. En kan ikke la være å påpeke en mangel som straks springer en i øynene selv ved et hurtig gjennomsyn. jeg tenker på de umiskjennelige utslagene av «kommunismens barnesykdom – radikalismen» som tidsskriftet lider under og som jeg har behandlet i en liten brosjyre som nylig kom ut i Petrograd.

jeg vil gjerne straks få påpeke tre utslag av denne sykdommen i det utmerkede tidsskriftet «Kommunismen». I nr. 6 (3. mars 1920) bringes en artikkel av kamerat G. L.:** «Til spørsmålet om parlamentarismen», som redaksjonen betegner som et diskusjonsinnlegg og som kamerat B. K., forfatteren av artikkelen «Til spørsmålet om gjennomføringen av boikott av parlamentet» (nr. 18 av 8. mai 1920, (heldigvis) distanser& seg fra, dvs. erklærer seg uenig i.

G. L.’s artikkel er meget radikalistisk og meget dårlig. Marxismen i den går bare på ordbruket; forskjellen mellom «forsvars»- og «angreps»-taktikk er konstruert; den inneholder ingen konkret analyse av nøyaktig fram stilt historiske situasjoner; den tar ikke hensyn til det aller vesentligste (at det er nødvendig å erobre og lære a erobre alle felter av arbeidet og alle institusjoner borgerskapet bruker til å utøve sin innflytelse over massene osv.).

I sin artikkel «Hendingene i Tyskland» (nr. 14 av 17. april 1920) kritiserer kamerat B. K.* erklæringen fra sentralkomitéen i Tysklands Kommunistiske Parti av 21. mars 1920, en erklæring som også jeg kritiserer i min brosjyre. Men vår kritikk er radikalt forskjellig i sin karakter. Kamerat B. K. kritiserer den på grunnlag av sitater fra Marx hvor han behandler situasjoner som ikke likner den foreliggende, han forkaster fullstendig den taktikk sentralkomitéen i Tysklands Kommunistiske Parti følger og går helt utenom det vesentlige. Han omgår det som er selve kjernen i marxismen, det som er dens levende sjel: den konkrete analysen av den konkrete situasjon. Når flertallet av arbeiderne i byene har har forlatt Scheidemann-folkene og kautskyanerne og fortsetter å forlate høyrefløyen til fordel for venstrefløyen innenfor det kautskianske partiet (som er «uavhengig» av en riktig revolusjonær taktikk)

dvs. faktisk går over til kommunismen, når situasjonen er slik, kan det da være tillatelig å neglisjere den oppgave å registrere overgangs- og kompromisstiltak overfor slike arbeidere? Kan det være tillatelig å neglisjere eller fortie erfaringen fra bolsjevikene, som i april og mai 1917 nettopp førte en politikk som i sitt vesen var en kompromiss-politikk, da de erklærte at det ikke var mulig simpelthen å styrte den provisoriske regjeringen (til Lvov, Miljukov, Kerenskij osv.), fordi arbeiderne i sovjetene ennå støttet dem, men at en først måtte få flertallet av disse arbeiderne eller i hvert fall en betydelig del av dem til å endre syn?

Etter min oppfatning er det utillatelig.

Og endelig avdekker den ovennevnte artikkelen av kamerat B. K. i «Kommunist» nr. 18 overordentlig klart, anskuelig og tydelig hans feil, som er hans sympati for en taktikk som går ut på boikott av parlamentet i våre -dagers Europa. For samtidig som artikkelforfatteren tar avstand fra «den syndikalistiske boikotten» og den «passive boikotten», har han oppfunnet en «aktiv» boikott (å hvor «radikalt»!… ) og viser dermed forbausende klart hvor dypt han feiler i sin vurdering.

«Den aktive boikotten betyr at det kommunistiske partiet ikke begrenser seg til en parole om å unnlate å delta i valgene, men driver en like omfattende revolusjonær agitasjon for boikotten som om det hadde deltatt i valget og som om dens agitasjon og aksjon (arbeid, virksomhet, handling, kamp) hadde tatt sikte på å vinne et størst mulig antall arbeiderstemmer,» skriver forfatteren (s. 552).

Dette er en perle. Bedre enn noen kritikk vil dette ta knekken på antiparlamentarikerne. Å klekke ut en «aktiv» boikott, «som om» vi tok del i valgene!! Massen av uopplyste og halvopplyste arbeidere og bønder deltar for alvor i valgene, fordi de ennå tror på de borgerligdemokratiske fordommene, fordi de ennå er fanger av disse fordommene. Men i stedet for å hjelpe disse uopplyste (om enn «meget kultiverte») småborgerne til å bli kvitt disse fordommene gjennom personlig erfaring, skal vi ta avstand fra deltakelse i parlamentet, skal vi pusle med et taktisk påfunn, som ikke har et fnugg av vanlig borgerlig gemenhet.

Bravo, bravo, kamerat B. KA Med ditt forsvar av antiparlamentarismen vil du hurtigere bidra til å ta knekken på denne dumheten enn jeg vil kunne med min kritikk.

12. juni 1920. Trykt 14. juli 1920 i tidsskriftet «Den kommunistiske internasjonale» nr. 11. Signert: N. Lenin.

Utkast til teser om det nasjonale og koloniale spørsmål

1. Det ligger i det borgelige demokratis natur å behandle problemet om likhet, innbefattet nasjonal likhet, på en abstrakt eller formell måte. Det borgerlige demokrati taler om likhet mellom mennesker i sin alminnelighet og proklamerer dermed en formell eller juridisk likhet mellom eiendomsbesitteren og proletaren, mellom utbytteren og den utbyttede, og dette er et stort bedrag mot de undertrykte klasser. Borgerskapet forvalter likhetens idé, som selv er en gjenspeiling av forholdene under vareproduksjonen, til et middel i kampen mot avskaffelse av klassene, under påskudd om at det hersker absolutt likhet mellom menneskene. Kravet om likhet får først virkelig mening når det oppfattes som et krav om avskaffelse av klassene.
2. Det kommunistiske parti, som den bevisste talsmann for proletariatets kamp for å avkaste borgerskapets åk, må i samsvar med sin hovedoppgave, å bekjenne det borgerlige demokrati og avsløre dets løgnaktighet og hykleri, behandle også det nasjonale spørsmål slik at det ikke gjør abstrakte og formelle prinsipper til det sentrale, men for det første foretar en nøyaktig vurdering av den konkrete historiske og særlig da den økonomiske situasjon; for det annet slik at det trekker en tydelig skillelinje mellom de undertrykte klassers, de arbeidende og utbyttede!~ interesser, og det allmenne begrep folkeinteresser overhodet, et begrep som betegner den herskende klasses interesser; for det tredje like nøye skjelner mellom undertrykte, avhengige, ikke-likeberettigede nasjoner og undertrykkernasjoner, utbytternasjoner med alle rettigheter – i motsetning til den borgerlig-demokratiske løgn som utvisker den kjensgjerning som er karakteristisk for finanskapitalens og imperialismens epoke, nemlig at et lite mindretall av rike, førende kapitalistiske land legger det over veldende flertall av jordas befolkning finansielle slavelenker.
3. Den imperialistiske krig 1914-18 har særlig tydelig vist alle nasjoner og undertrykte klasser i verden hvor løgnaktige de borgerligdemokratiske frasene er, idet praksis har vist at de meget omtalte «vestlige demokratiers» Versaillestraktat er en enda mer brutal og nederdrektig voldshandling mot de svake nasjoner enn de tyske junkeres og keiserens Brest-Litovsk-traktat. Folkeforbundet og Ententens hele etterkrigspolitikk demonstrerer denne sannheten enda klarere og krassere, og dette skjerper overalt den revolusjonære kampen som føres både av proletariatet i de fremskredne land og av de arbeidende masser i de koloniale og avhengige land, og fremskynder et sammenbrudd av de småborgerlig-nasjonale illusjoner om at nasjonene under kapitalismen kan leve sammen i fred og likhet.

4. Av de nevnte grunnsetninger framgår det at Kominterns hele politikk i det internasjonale og koloniale spørsmål må bygge på en tilnærming mellom proletarene og de arbeidende masser i alle nasjoner og land til felles revolusjonær kamp for å styrte godseierne og borgerskapet. For bare en slik gjensidig tilnærming garanterer seier over kapitalismen, hvilket er forutsetningen for å kunne avskaffe den nasjonale undertrykkelsen og mangelen på nasjonal likeberettigelse.
5. Den politiske verdenssituasjonen har nå satt proletariatets diktatur på dagsordenen, og alt som skjer i verdenspolitikken konsentrerer seg nødvendigvis om det ene sentrale punkt, verdensborgerskapets kamp mot den russiske sovjetrepublikken, som uunngåelig blir det samlende punkt såvel for sovjetbevegelsene blant fremskredne arbeidere i alle land som for alle nasjonale frihetsbevegelser i koloniene og de undertrykte folkeslag, som av bitter erfaring lærer å innse at det ikke finnes noen i koloniale og annen redning for dem enn sovjetmaktens seier over verdensimperialismen.
6. Følgelig kan en i denne tiden ikke nøye seg med bare å anerkjenne eller forkynne en tilnærming mellom arbeidsfolket i de forskjellige nasjoner, men en må føre en politikk som virkeliggjør det mest intime forbund mellom alle nasjonale frihetsbevegelser og SovjetRussland, slik at fonnene for et slikt forbund fastlegges i samsvar med det utviklingstrinn som er nådd av den kommunistiske bevegelse blant de enkelte lands proletariat eller den borgerlig-deinokratiske – frihetsbevegelse blant arbeiderne og bøndene i de tilbakeliggende nasjonaliteter.
7. Føderasjon er en overgangsform til fullstendig enhet mellom arbeidsfolket i de forskjellige nasjoner. Føderasjonen har alt vist seg formålstjenlig i praksis, både i forholdet mellom RSFSR og de andre sovjetrepublikkene (tidligere den ungarske, finske, latviske, nå den aserbaidsjanske, den ukrainske) og innenfor RSFSR i forholdet til de nasjonaliteter som før verken eksisterte som stat eller hadde autonomi (f. eks. de basjkiriske og tatariske autonome republikker i RSHR, som ble grunnlagt i 1919 og 1920).
8. 1 så måte er det Kominterns oppgave å videreutvikle og å studere og kontrollere de erfaringer som blir gjort med disse nye føderasjonene, som oppstår på basis av sovjetsystemet og sovjetbevegelsen. Når en anerkjenner føderasjonen som en overgang til fullstendig enhet, må en gå inn for et mer og mer intimt føderativt forbund, i erkjennelse av, for det første at det er umulig å bevare sovjetrepublikkenes eksistens, omgitt som de er av hele verdens langt sterkere imperialistmakter, med mindre det består et intimt forbund mellom sovjetrepublikkene. For det annet at et intimt økonomisk forbund mellom sovjetrepublikkene er nødvendig for å kunne gjenreise de produktivkrefter imperialismen har ødelagt, trygge arbeidsfolkets velferd. For det tredje at det består en tendens til å opprette en enhetlig verdensøkonomi som reguleres av alle nasjoners proletariat etter en felles plan, en tendens som gjør seg ganske klart gjeldende allerede under kapitalismen, og som ubetinget må utvikles videre og bringes til fullendelse under sosialismen.
9. Når det gjelder de innenrikske forhold, så kan Kominterns nasjonale politikk ikke innskrenke seg til naken, formell, deklarativ og praktisk helt uforpliktende anerkjennelse av nasjonenes likeberettigelse, hvilket de borgerlige demokrater innskrenker seg til, uansett om de åpent kaller seg borgerlige demokrater eller om de gjemmer seg bak navnet sosialister, slik som sosialistene i Den 2. internasjonale. De kommunistiske partiers propaganda og agitasjon i og utenfor parlamentet – må ikke bare utrettelig avsløre de stadige brudd på nasjonenes likeberettigelse som forekommer i alle kapitalistiske stater, og av bruddene på garantiene for de nasjonale minoriteters rettigheter på tross av disse staters «demokratiske» forfatninger, men det er for det første også nødvendig bestandig å gjøre det klart at bare sovjetsystemet er i stand til å gi nasjonene virkelig likeberettigelse, ved først å samle proletarene og siden alle de arbeidende masser til kamp mot borgerskapet; for det annet er det nødvendig at alle kommunistiske partier yter direkte hjelp til de revolusjonære bevegelser i de avhengige eller ikkelikeberettigede land (f. eks. i Irland, blant negrene i Amerika osv.) og i koloniene. Uten denne siste, særlig viktige forutsetning er og blir kampen mot undertrykkelsen av de avhengige nasjoner og koloniene, liksom anerkjennelsen av deres rett til statlig løsrivelse, et løgnaktig uthengsskilt, slik som vi ser hos Den 2. internasjonales partier.
10. Å anerkjenne internasjonalismen i ord – og i praksis, i all propaganda, agitasjon og praktisk arbeid å forfalske den med spissborgerlig nasjonalisme og pasifisme, er en helt alminnelig foreteelse ikke bare blant Den 2. internasjonales partier, men også blant dem som er gått ut av denne internasjonalen, ja ofte til og med blant dem som nå kaller seg kommunistiske. Kampen mot dette onde, mot de mest inngrodde, småborgerlig-internasjonale fordommer, rykker mer i forgrunnen jo mer aktuelt det blir å forvandle proletariatets diktatur fra et nasjonalt diktatur (dvs. som bare består i et enkelt land og ikke kan bestemme verdenspolitikken) til et internasjonalt (dvs. proletariatets diktatur i det minste i flere fremskredne land, slik at det kan øve avgjørende innflytelse på hele verdenspolitikken). Den småborgerlige nasjonalisme er anerkjennelse av nasjonens like rett og intet mer, og (helt bortsett fra den rent formelle karakter som en slik anerkjennelse har) rører således ikke ved den nasjonale egoisme, mens den proletariske internasjonalisme for det første krever at de interesser som knytter seg til den proletariske kamp i et enkelt land, skal underordnes de interesser som knytter seg til den proletariske kampen i verdensmålestokk; for det annet krever den at den nasjonen som har greidd å seire over borgerskapet, skal ha evne og vilje til å bringe de største nasjonale ofre for å styrte den internasjonale kapital. I de allerede fullstendig kapitalistiske stater, der det fins arbeiderpartier som virkelig er proletariatets fortropp, er følgelig kampen mot de opportunistiske og spissborgerlig-pasifistiske forvanskninger av internasjonalismens begrep og politikk den første og viktigste oppgave.
11. Når det gjelder de mer tilbakeliggende stater og og nasjoner, der føydale eller patriarkalske og bondepatriarkalske forhold er framherskende, må en særlig være oppmerksom på:
    
    for det første nødvendigheten av at alle kommunistiske partier yter hjelp til den borgerlig-demokratiske frihetsbevegelse i disse landene; plikten til å yte den mest aktive hjelp hviler i første rekke på arbeiderne i det landet som den tilbakeliggende nasjon står i kolonialt eller finansielt avhengighetsforhold til;
    
    for det annet nødvendigheten av å bekjempe geistligheten og andre reaksjonære og middelalderlige elementer som har innflytelse i de tilbakeliggende land;
    
    for det tredje nødvendigheten av å bekjempe panislamismen og liknende strømninger, som forsøker å kombinere frihetsbevegelsen mot den européiske og amerikanske imperialisme med en styrkelse av khanenes, godseiernes, mullahenes og liknende herskapers stilling;
    
    for det fjerde nødvendigheten av å yte særskilt støtte til bondebevegelsen i de tilbakeliggende land mot godseierne, mot storgrunneiendommen, mot alle slags utslag og levninger av føydalismen, en må ta sikte på å gi bondebevegelsen en så revolusjonær karakter som mulig og etablere det mest intime forbund mellom Vest-Europas kommunistiske proletariat og den revolusjonære bondebevegelse i Østen, i koloniene, i de tilbakeliggende land i det hele tatt;
    
    for det femte nødvendigheten av en energisk kamp mot forsøkene på å gi de borgerlig-demokratiske frihetsstrømninger i de tilbakeliggende land et kommunistisk skjær. Den kommunistiske internasjonale bør bare støtte de borgerlig-demokratiske nasjonale bevegelser i koloniene og de tilbakeliggende land på den betingelse at elementene til de framtidige proletariske partier, partier som er kommunistiske ikke bare i navnet, i alle tilbakeliggende land samles og oppdras i bevisstheten om deres særlige oppgaver, å bekjempe de borgerlig-demokratiske bevegelser innenfor deres egen nasjon. Den kommunistiske internasjonale bør inngå et midlertidig forbund med det borgerlige demokrati i koloniene og de tilbakeliggende land, men de må ikke la seg oppsluke av det og må ubetinget bevare den proletariske bevegelses selvstendighet, selv i dens spedeste form;
    
    for det sjette nødvendigheten av at det ustanselig forklares og avsløres for de bredeste arbeidende masser i alle land, særlig de tilbakeliggende, hvilket bedrag de imperialistiske makter systematisk begår når de oppretter stater som formelt er politisk uavhengige, men som er helt avhengige av dem økonomisk, finansielt og militært; i den nåværende internasjonale situasjon er det ingen annen redning for de avhengige og svake nasjoner enn et forbund av sovjetrepublikker.
12. Imperialistmaktenes århundrelange undertrykkelse av de koloniale og svake folkeslag har ikke bare etterlatt forbitrelse blant de arbeidende masser i de undertrykte land til undertrykkernasjonene i det hele tatt, også til disse nasjoners proletariat. Denne fullt ut berettigede mistro kunne ikke annet enn styrkes ved det skammelige forræderi som flertallet av de offisielle førere for dette proletariat begikk mot sosialismen i årene 1914-1919, da de på sosialsjåvinistisk vis brukte «fedrelandsforsvaret» til å dekke over at forsvaret gjaldt «deres» borgerskaps «rett» til å undertrykke koloniene og utplyndre de finansielt avhengige land. På den annen side, jo mer tilbakeliggende et land er, dess sterkere preget er det av småproduksjon i jordbruket, av patriarkalske forhold og ramnekroksmentalitet, noe som uunngåelig gjør de mest inngrodde småborgerlige fordommer, nemlig den nasjonale egoisme og nasjonale innskrenkethet, særlig sterke og seiglivede. Da disse fordommene først kan forsvinne etter at imperialismen og kapitalismen er forsvunnet i de fremskredne land, og etter at hele grunnlaget for de tilbakeliggende lands økonomi har gjennomgått en radikal forandring, kan disse fordommene bare dø bort meget langsomt. Derfor er det en plikt for det bevisste kommunistiske proletariat i alle land å vise særlig oppmerksomhet når det gjelder de overleverte nasjonale fordommer i ‘ de land og nasjonaliteter som har vært lengst undertrykt, og det er også påkrevd å gjøre visse innrømmelser for å oppnå en hurtigere overvinnelse av denne mistroen og disse fordommene. Uten en frivillig innsats for forbund og enhet fra proletariatet og dernest fra de arbeidende masser i alle land og nasjoner kan seieren over kapitalismen ikke fullføres.

Offentliggjort i tidsskriftet «Die Kommunistische Internationale» nr. 11 14. juni 1920.

Den kommunistiske internasjonales 2. kongress 19. juli-7. august 1920

Tale på vegne av kommisjonen for de nasjonale og koloniale spørsmål 26. juli

Kamerater! jeg skal bare holde en kort innledning, og deretter vil kamerat Maring, som har vært sekretær for vår kommisjon, gi en mer omfattende beretning om de forandringene vi har foretatt i tesene. Kamerat Roy, som har utfonnet noen teser i tillegg, vil deretter få ordet. Vår kommisjon har enstemmig vedtatt både de opprinnelige tesene med endringene og tilleggs-tesene. Vi har således klart å komme til full enighet om alle hovedspørsmål. jeg vil nå få komme med noen korte merknader.

For det første, hva er hovedtanken, grunn-idéen, i våre teser? Det er at det går et skille mellom undertrykte og undertrykkende nasjoner. Vi understreker dette skillet – i motsetning til den 2. Internasjonale og det borgerlige demokratiet. Det er særlig viktig for proletariatet og Den kommunistiske internasjonale i imperialismens epoke å konstatere konkrete økonomiske fakta og ikke gå ut fra abstrakte premisser, men ut fra den konkrete virkeligheten når de koloniale og nasjonale spørsmål skal løses.

Det er et karakteristisk trekk ved imperialismen at hele verden, slik vi ser den, nå er delt i et stort antall undertrykte nasjoner og et meget lite antall undertrykker-nasjoner som rår over kolossale rikdommer og en veldig militærmakt. Det overveldende flertall av jordas befolkning, over en milliard, ja etter all sannsynlighet en og en kvart milliard mennesker av hele verdens befolkning på anslagsvis en og tre kvart milliard, altså
om lag 70 prosent, tilhører de undertrykte nasjonene, som enten er direkte avhengige kolonier eller halvkoloniale stater (som for eksempel Persia, Tyrkia og Kina) eller er sterkt avhengige av en stor imperialistisk makt, etter å ha blitt beseiret av dens armé og ha undertegnet fredsavtaler med dem. Dette skillet mellom undertrykte og undertrykkende nasjoner går som en bærende idé gjennom alle tesene, ikke bare gjennom de første som bærer min underskrift og som er trykt tidligere, men også gjennom kamerat Roys teser. Disse siste tesene er vesentlig skrevet med utgangspunkt i situasjonen for India og andre store asiatiske folkeslag som er undertrykt av England, og det er dette som gir dem så veldig betydning for oss.

Hovedtanke nr. 3 i våre teser går ut på at de mellomfolkelige forbindelsene og hele det statlige verdenssystemet under den nåværende verdenssituasjon, etter den imperialistiske krigen, bestemmes av kampen mellom den lille gruppen av imperialistiske nasjoner og sovjetbevegelsen og sovjetstatene med Sovjet-Russland i spissen. Hvis vi mister dette av syne, kan vi ikke stille et eneste nasjonalt eller kolonialt spørsmål riktig, om det så var tale om den fjerneste avkrok av verden. Bare ved å ta utgangspunkt i dette vil de kommunistiske partiene både i de siviliserte såvel som i de tilbakeliggende land kunne stille og løse de politiske spørsmålene riktig.

For det, tredje vil jeg særlig framheve spørsmålet om den borgerligdemokratiske bevegelsen i de tilbakeliggende landene. Nettopp dette spørsmålet har skapt en del uenighet. Vi har diskutert om det vil være prinsipielt og teoretisk riktig å erklære at Den kommunistiske internasjonale og de kommunistiske partiene bør støtte den borgerligdemokratiske bevegelsen i de tilbakeliggende landene eller ikke. Som resultat av denne diskusjonen er vi kommet til den enstemmige løsningen at vi i stedet for å snakke om den «borgerligdemokratiske» bevegelsen bør snakke om den nasjonalrevolusjonære bevegelsen. Det kan ikke herske den minste tvil om at enhver nasjonal bevegelse bare kan være borgerlig-demokratisk, ettersom hovedmassen av befolkningen i de tilbakeliggende landene består av bønder som er representanter for borgerlig-kapitalistiske forhold. Det ville være en utopi å tro at de proletariske partiene, om de i det hele tatt har kunnet oppstå i slike land, vil kunne føre en kommunistisk taktikk og en kommunistisk politikk i disse tilbakeliggende landene uten å ha et spesielt forhold til bondebevegelsen, uten faktisk å støtte den. Men her innvendes det at vi vil viske ut ethvert skille mellom en reformistisk og en revolusjonær bevegelse om vi skal snakke om en borgerlig-demokratisk bevegelse. Men denne forskjellen har i den senere tid kommet helt klart til uttrykk i de tilbakeliggende og koloniale landene, ettersom det imperialistiske borgerskapet av alle krefter forsøker å skape en reformistisk bevegelse også blant de undertrykte folkene. Det har skjedd en viss tilnærming mellom borgerskapet i de utbyttende og i de koloniale landene, slik at borgerskapet i de undertrykte landene svært ofte – kanskje i de fleste tilfellene – nok støtter den nasjonale bevegelsen, men samtidig kjemper mot alle revolusjonære bevegelser og revolusjonære klasser med samtykke fra det imperialistiske borgerskapet, dvs. sammen med det. Dette er blitt ugjendrivelig påvist i kommisjonen, og vi har sett det som det eneste riktige å ta hensyn til denne forskjellen og har nesten over alt erstattet uttrykket «borgerlig-demokratisk» med uttrykket «nasjonal-revolusjonær». Grunnen til at vi har skiftet uttrykk er at vi som kommunister bare bør og vil støtte de borgerlige frigjøringsbevegelsene i de koloniale landene når disse bevegelsene virkelig er revolusjonære, når representantene for dem ikke vil hindre oss i å oppdra og organisere bondebefolkningen og de brede massene av utbyttede i revolusjonær ånd. Men hvis disse betingelsene ikke er til stede, bør kommunistene i disse landene kjempe mot det reformistiske borgerskapet, hvor også heltene fra Den 2. internasjonale hører hjemme.
Det finnes allerede reformistiske partier i de koloniale landene, og representantene for disse partiene kaller seg av og til sosialdemokrater og sosialister. Det nevnte skillet er nå innført i alle tesene og jeg tror at vårt synspunkt på denne måten er blitt formulert langt nøyaktigere.

Videre vil jeg gjerne få komme med en merknad om bondesovjetene. De russiske kommunistenes praktiske arbeid i de koloniene som tidligere tilhørte tsardømmet, som Turkestan og liknende, stilte oss overfor spørsmålet om vi skulle anvende en kommunistisk taktikk og politikk under førkapitalistiske forhold, for det viktigste kjennetegnet på disse landene er at det der ennå hersker førkapitalistiske forhold, og at det derfor ikke engang kan være snakk om en rent proletarisk bevegelse. Det finnes nesten ikke noe industriproletariat i disse landene. Likevel påtok vi oss og måtte vi påta oss rollen som ledere. Vårt arbeid har vist oss at vi i disse landene vil måtte overvinne veldige vansker, men de praktiske resultatene av vårt arbeid har også vist at det på tross av disse vanskene er mulig å vekke en streben etter en selvstendig politisk tenkning og en selvstendig politisk virksomhet blant massene også der hvor det nesten ikke finnes noe proletariat.

Dette arbeidet har vært vanskeligere for oss enn for kameratene i de vest-europeiske landene, ettersom proletariatet i Russland er bebyrdet med statlig arbeid. Det er helt forståelig at bønder som lever i en halvføydal avhengighet, utmerket kan tilegne seg sovjet-organisasjonens idé og sette den ut i livet. Det er også klart at de undertrykte massene, som utbyttes ikke bare av handelskapitalen, men også av både føydalherrene og staten på et føydalt grunnlag, kan anvende dette våpenet, denne formen for organisasjon også under disse betingelsene. Sovjet-organisasjonens idé er enkel og kan anvendes ikke bare på proletariske, men også på føydale og halvføydale bondeforhold. Vår erfaring på dette området er ennå ikke særlig stor, men debatten i kommisjonen, der en del representanter for de koloniale landene har tatt del ‘ har vist oss helt ugjendrivelig at det er nødvendig å påvise i tesene til Den kommunistiske internasjonalen at bondesovjeter, sovjeter for de utbyttede, er midler som passer ikke alene for de kapitalistiske landene, men også med land med førkapitalistiske forhold, og at det er en ubetinget plikt for de kommunistiske partiene og de elementene som er rede til å skape kommunistiske partier å drive propaganda for tanken om bondesovjeter og sovjeter for de arbeidende overalt, både i de tilbakeliggende landene og i koloniene; og der hvor forholdene tillater det, bør de straks gjøre forsøk på å skape sovjeter for det arbeidende folk.

Det er et meget interessant og viktig felt av det praktiske arbeidet som ‘her åpner seg for oss. Vår felles erfaring på dette området er ennå ikke særlig stor, men vi vil litt etter litt samle stadig mer og mer materiale. Det er hevet over enhver diskusjon at proletariatet i de fremskredne land bør og må hjelpe de tilbakeliggende arbeidende massene og at utviklingen i de tilbakeliggende landene må forlate sitt nåværende studium når det seirende proletariatet i sovjetrepublikkene strekker hånden ut til disse massene og kan gi dem støtte.

Det har vært en temmelig livlig debatt i kommisjonen om dette spørsmålet, ikke bare i forbindelse med de tesene som er kommet fra min hånd, men enda mer i forbindelse med kamerat Roys teser som han vil forsvare her og som er blitt enstemmig vedtatt med noen endringer.

Spørsmålet ble stilt på følgende vis: kan vi godta den påstand at det kapitalistiske utviklingsstadiet for økonomien er uunngåelig også for de tilbakeliggende folkene som nå frigjør seg og blant hvilke en nå, etter krigen, kan merke en bevegelse på framstegets vei. Vi har svart nei på dette spørsmålet. Hvis det seirende revolusjonære proletariatet driver en systematisk propaganda blant dem og sovjetregjeringen yter dem hjelp med alle midler den har til rådighet, vil det være uriktig å anta at det kapitalistiske utviklingsstadiet er uunngåelig for de tilbakeliggende folkeslagene. I alle koloniale og tilbakeliggende land må vi ikke bare skape selvstendige kampkadre og partiorganisasjoner, ikke bare føre en øyeblikkelig propaganda for å organisere bonde-sovjeter og arbeide for å tilpasse dem de førkapitalistiske forholdene, men Den kommunistiske internasjonalen bør også vedta og teoretisk begrunne den tese at de tilbakeliggende landene, med hjelp fra proletariatet i de fremskredne landene, kan gå over til sovjetsystemet og etter visse utviklingstrinn til kommunismen, uten å gå gjennom det kapitalistiske utviklingsstadiet.

Det er ikke mulig å si på forhånd hvilke midler som er nødvendige for dette. Det er den praktiske erfaring som vil fortelle oss det. Men det er slått fast at tanken om sovjeter står alle de arbeidende massene blant de mest tilbakeliggende folkene nær, og at disse organisasjonene, sovjetene, må tilpasse forholdene i det førkapitalistiske samfunnssystemet og at det kommunistiske partiets arbeid i denne retning må ta til øyeblikkelig over hele verden.

Jeg ville også gjerne få framheve betydningen av de kommunistiske partienes revolusjonære arbeid ikke bare i deres egne land, men også i de koloniale landene, og i sær blant troppene som de utbyttende nasjonene bruker til å holde folkene i koloniene nede.

Kamerat Quelch fra det britiske sosialistiske partiet talte om dette i vår kommisjon. Han sa at den vanlige engelske arbeider regner det for forræderi å hjelpe de slavebundne folkene i deres oppstand mot det engelske herredømmet. Det er riktig at det sjåvinistisk innstilte arbeideraristokratiet i England, og Amerika utgjør en meget stor fare for sosialismen og er den sterkeste støtten for Den 2. internasjonale, at vi her står overfor et meget stort forræderi fra lederne og arbeiderne som tilhører denne borgerlige 2. internasjonale. Også innen Den 2. internasjonale har en diskutert det koloniale spørsmål. Basel-manifestet57 forteller dette helt tydelig. Den 2. internasjonales partier lovet å opptre på revolusjonært vis, men vi ser ikke noe virkelig revolusjonært arbeid fra partiene i Den 2. internasjonale eller noen hjelp til de utbyttede og avhengige folkene i deres oppstand mot undertrykkernasjonene, og jeg vil anta heller ikke fra flertallet av de partiene som har gått ut av Den 2. internasjonale og nå ønsker å gå inn i Den 3. internasjonale. Vi må uttale oss om dette så det virkelig høres og ikke kan tilbakevises. Vi vil se om det vil bli gjort forsøk på å tilbakevise dette.

Alle disse vurderingene har også ligget til grunn for våre resolusjoner, som utvilsomt er alt for lange, men jeg tror at de likevel vil bli til nytte og vil bidra til å utvikle og organisere et virkelig revolusjonært arbeid i de nasjonale og koloniale spørsmålene, og det er vår hovedoppgave.

«Meldinger fra Den kommunistiske internasjonales 2. kongress», nr. 6, 7. august 1920.

Brev til de østerrikske kommunistene

Østerrikes Kommunistiske Parti har vedtatt å boikotte valgene til det borgerlig-demokratiske parlamentet. Den kommunistiske internasjonales 2. kongress, som nettopp er avsluttet, har vedtatt at den eneste riktige taktikken er at kommunistene deltar i valgene til de borgerlige parlamentene og deltar i disse parlamentene.

På grunnlag av informasjonene fra delegatene for det østerrikske kommunistiske partiet er jeg sikker på at det vil stille et vedtak fra Den kommunistiske internasjonale høyere enn et vedtak fra ett av partiene. Det kan også neppe være tvil om at de østerrikske sosialdemokratene, disse forræderne mot sosialismen, som har gått over til borgerskapets side, vil være skadefro over vedtaket fra Den kommunistiske internasjonale, som går imot det østerrikske kommunistiske partiets vedtak om boikott. Men de bevisste arbeiderne vil selvsagt ikke legge noen vekt på skadefryden hos slike herrer som de østerrikske sosialdemokratene, kampfellene til Scheideman og Noske, Albert Tomas og Gompers. Renner-folkenes lakei-tjeneste for borgerskapet har vært tilstrekkelig avslørende, og i alle land vokser stadig arbeidernes raseri mot heltene i Den 2. eller gule internasjonale både i omfang og dybde.

I det borgerlige parlamentet og på alle felter av sitt «arbeid», like til deres egen presse, oppfører de østerrikske sosialdemokratene seg som småborgerlige demokrater som bare er i stand til å vakle karakterløst, samtidig som faktisk er helt avhengige avkapitalistklassen. Vi kommunister går inn i det borgerlige parlamentet for å benytte denne tribunen i en tvers igjennom råtten kapitalistisk institusjon, der en bedrar arbeiderne og det arbeidende folk, til å avsløre bedraget.

Et av de østerrikske kommunistenes argumenter mot deltakelsen i det borgerlige parlamentet fortjener en mer inngående vurdering. Det er følgende argument:
«For kommunistene har parlamentet bare betydning som en agitasjonstribune. I Østerrike har vi de arbeiderdeputertes råd som agitasjonstribune. Vi gir derfor avkall på å ta del i valgene til det borgerlige parlament. I Tyskland finnes det ikke noe arbeiderdeputertes råd som en kunne ta alvorlig. De tyske kommunistene har derfor en annen taktikk».
jeg mener dette er et uholdbart argument. Så lenge vi ennå ikke er i stand til å jage det borgerlige parlamentet fra hverandre, bør vi motarbeide det både utenfra og innenfra. Så lenge et noenlunde betydelig antall av det arbeidende folk – ikke bare proletarer, men også halvproletarer og småbønder – ennå har tillit til det borgerligdemokratiske redskapet borgerskapet bruker til å bedra arbeiderne, bør vi avsløre bedraget nettopp fra denne tribunen, som de tilbakeliggende lagene av arbeiderne og særlig de ikkeproletariske arbeidende massene regner som den viktigste og mest autoritative.

Så lenge vi kommunister ikke er i stand til å overta statsmakten og gjennomføre valg for det arbeidende folk vil deres egne sovjeter rettet mot borgerskapet, så lenge borgerskapet ennå sitter med statsmakten og maner de forskjellige klassene av befolkningen til valg, er vi forpliktet til å ta del i valgene for å kunne agitere blant hele det arbeidende folk og ikke bare blant proletarene. Så lenge en i det borgerlige parlamentet bedrar arbeiderne og bruker fraser om «demokrati» for å dekke over finanssvindel og all slags korrupsjon (det er intet sted hvor borgerskapet i den grad anvender bestikkelser av særlig «utsøkt» slag overfor forfattere, deputerte, advokater osv. som i det borgerlige parlamentet) – så lenge er vi, kommunistene, forpliktet til urokkelig å avsløre dette bedraget nettopp i denne institusjonen som angivelig er et uttrykk for folkeviljen, men i ‘ virkeligheten dekker over hvordan de rike bedrar folket, vi må avsløre ethvert og alle slags tilfelle av Renner & Co’s overgang til kapitalistenes side mot arbeiderne. Forholdet mellom de borgerlige partiene og fraksjonene kommer stadig oftere til uttrykk nettopp i parlamentet og avspeiler forholdet mellom alle klassene i det borgerlige samfunnet. Vi kommunister må derfor fortelle folket sannheten om klassenes forhold til partiene, om godseiernes forhold til dagleierne, de rike bøndenes forhold til fattigbøndene, storkapitalens forhold til funksjonærene og småhåndverkerne osv., nettopp i det borgerlige parlamentet, nettopp innenfra.

Alt dette må proletariatet vite for å lære å forstå alle kapitalens gemene og raffinerte skurkestreker, for å lære seg å påvirke de småborgerlige massene og de ikke-proletariske arbeidende massene. Uten denne «lærdommen» vil ikke proletariatet kunne klare å løse oppgavene under proletariatets diktatur, for også da vil borgerskapet fra sin nye stilling (stillingen som styrtet klassen) fortsette i andre former, på andre virkefelt, sin politikk med sikte på å føre bøndene bak lyset, bestikke og skremme funksjonærene og dekke sine egennyttige og uredelige hensikter bak fraser om «demokrati».

Nei, de østerrikske kommunistene vil ikke la seg skremme av at Renner og liknende lakeier for borgerskapet er skadefro. De østerrikske kommunistene vil ikke være redde for å bekjenne seg åpent og likefram til den internasjonale proletariske disiplinen. Vi er stolte over at vi løser de store spørsmålene i arbeidernes kamp for sin frigjøring samtidig som vi underordner – oss det revolusjonære proletariatets disiplin og tar. hensyn til arbeidernes erfaring fra forskjellige land, i det vi tar hensyn til deres kunnskaper og vilje og således gjennomfører i praksis (og ikke bare i ord som Rennerfolkene, Fritz Adler og Otto Bauer) enheten i arbeidernes klassekamp for kommunismen i hele verden.

15. august 1920. Trykt på tysk 31. august 1920 i «Die Rote Fahne» (Wien) nr. 396 N. Lenin

Om proletarisk kultur

Det går fram av «Izvestija» for 8/10 at kamerat Lunatsjarskij på Proletkults kongress har sagt det stikk motsatte av hva vi i går ble enige om at han skulle si.

Det er blitt nødvendig å forberede i all hast et utkast til en resolusjon (fra Proletkults kongress) og fremme den gjennom sentralkomitéen, slik at den kan legges fram i tide på denne sesjonen i Proletkult. Allerede i dag må den legges fram på vegne av sentralkomitéen både i kollegiet i Folkekommisariatet for folkeopplysning og på Proletkults kongress, ettersom kongressen avsluttes i dag.

Utkast til resolusjon:

1. 1 den sovjetiske arbeider- og bonderepublikken bør hele opplysningsarbeidet, både det politiske opplysnings-‘ arbeidet overhodet og spesielt på kunstens område, gjennomsyres av ånden i klassekampen proletariatet fører for å gjennomføre målene for sitt diktatur, det vil si for å styrte borgerskapet, for å tilintetgjøre klassene og for å gjøre slutt på alle former for det ene menneskets utbytting av det andre.
2. Proletariatet må derfor, både gjennom sin fortropp, det kommunistiske partiet, og gjennom mengden av alle slags proletariske organisasjoner delta i alle områder av folkeopplysningen på den mest aktive og vesentlige måte.
3. All erfaring fra den nyere historie og i sær fra proletariatets over femti år lange revolusjonære kamp i alle verdens land helt fra «Det kommunistiske manifest» så dagens lys har ugjendrivelig vist at bare marxismens verdensanskuelse gir et riktig uttrykk for det revolusjonære proletariatets interesser, synspunkter og kultur.