Av Nora, kommentator for maoisme.no
Seher Aydar sitt innlegg i klassekampen 18. mars 2022 «Aldri mer krig over SMS» handler om at regjeringa skal konsultere Stortinget før viktige beslutninger tas i utenrikspolitiske spørsmål, som krig. Bakgrunnen er bombinga av Libya, der avgjørelsen om å bidra med bombefly skjedde raskt og uten møte i Stortinget i forkant. Et annet krav er at det skal være et folkerettslig mandag før militære aksjoner iverksettes. Rødt ønsker i tillegg at Stortinget skal være enige, at det skal være flertall og et stortingsvedtak før regjeringa kan bestemme å delta i krig, men det det er enighet om er at Stortinget i det minste skal konsulteres på forhånd. Også i USA er det en kampanje som krever at konkressen skal godkjenne eventuelle krigshandlinger før de utføres.[1]https://www.independent.co.uk/news/world/americas/us-politics/biden-congress-approval-for-troops-into-ukraine-b2022055.html
Rødt ivrer antakeligvis for dette for å styrke kontrollmekanismene og forsøke å hindre krig. Alt som legger hindringer i veien for krig og imperialisme er bra.
Det er likevel noen saker som må pekes på.
I Libya-saken hadde dette mest sannsynlig ikke spilt noen rolle. Det var full enighet på Stortinget om å sende bombefly til Libya. I tillegg hadde den et folkerettslig mandat gjennom FN, og mandatet var å beskytte sivile. Selve FN- linja var avgjørende for enigheten i regjeringen, på grunn av SV. Hvis vi ser på Libya-saken ser vi at «venstresiden» representert ved SV har gått bort ifra å analysere verden ut ifra et imperialismeperspektiv, og gått over til å akseptere at Vesten skal spre demokrati og menneskerettigheter, ved hjelp av krig om nødvendig. Dette fungerer i praksis som imperialismens ideologiske legitimering, og har samme funksjon som for eksempel prestene og kristendommen da kolonialistene tok over stadig større deler av verden.
Det er viktig at vi er klar over at Stortinget på ingen måte fungerte som en vaktbikkje mot bombingen av Libya. Tvert imot, de fungerte som en heiagjeng. Det er viktig fordi hovedproblemet ikke var demokrati versus ikke-demokrati, men den fullstendig konsensusen som råder i utenrikspolitikken, som støtter opp om det vestlige liberale kapitalistiske systemet, og spredningen av dette, om nødvendig med militær makt. Det er godt kjent at det lenge har rådet en svært stor konsensus i utenrikspolitikken, på tvers av alle partiene i stortinget. Det kan selvsagt likevel være uenigheter i enkeltsaker.
Rødt ville antakeligvis vært et av de partiene (det eneste) som protesterte. I framtiden betyr det konkret at de får mulighet til å vise uenighet i tinget. Det er bra, det er positivt om konsensusen rundt utenrikspolitikken brytes noe, og folket får servert flere perspektiver. Men hvilke perspektiver?
Er mangel på demokrati problemet?
Beslutningen om bombinga av Libya ble legitimert fordi det ble spredt informasjon om at det var like før myndighetene/Gaddafi ville utføre et folkemord i den libyske byen Benghazi. Det er lett å forstå at dette er noe man måtte reagere raskt på. Hovedproblemet er at dette var et argument som var hauset opp for å styrte regimet i Libya, det var altså ikke den egentlige årsaken til den militære intervensjonen. Og når slike avgjørelser tas raskt blir det vanskelig å komme til bunnen av hva som egentlig foregår, det så vi også i prosessen i FN, der heller ikke statene som stemte for resolusjonen hadde informasjon utover det de fikk presentert av Frankrike/Storbritannia.
Da resolusjonen ble vedtatt var det et voldsomt press på å akseptere en militær intervensjon, ellers ble man nærmest anklagd for å være for folkemord.
Noen ganger brukes demokratiet som trenering av politikk og det er vel det som er målet her. De borgerlige partienes totale omfavnelse av imperialisme og krig forsøkes å treneres av Rødt eller det opprettes regler som gjør trenering enklere. Det bør gå hånd i hånd med å informere aktivt om hvorfor er man imot krig og imperialisme, og ikke minst å avsløre systemet og bygge motstand mot det. For det er det politiske som er kjerna her, og de demokratiske spillereglene er ikke årsaken til det som skjedde.
Mot NATO – men hvor lenge?
Størsteparten av Rødt velgere støtter NATO.[2]https://www.abcnyheter.no/nyheter/norge/2022/03/18/195833486/sju-av-ti-rodt-velgere-stotter-nato-medlemskap Partileder Moxnes sier det ikke er aktuelt med en utmelding «med en gang», men etter at en nordisk forsvarsallianse allerede er på plass og og etter en kraftig styrking av det norske forsvaret. Rødt har gjort det motsatte av å bruke denne krigen til å snu folks misnøye mot systemet, de har i stedet tatt et skritt tilbake og blitt mer positive eller passive til norsk medlemskap i NATO.
Vi har tidligere sett mange «venstresidepartier» skli ut i slike saker. SV er nevnt, og også Rødts søsterparti i Danmark, enhetslisten, støttet bombingen av Libya: [3]http://arkiv.tjen-folket.no/Sentralt/view/11153.html
Det er en naturlig konsekvens av elektoralisme/valgbasert politisk arbeid.
Elektoralister baserer sin strategi på å få folk til å stemme på dem på valgdagen, ikke ved å overtale folket om at deres posisjon er riktig, eller ved pedagogisk arbeid som får folk til å engasjere seg kritisk til den virkeligheten de lever i. Det er også fort gjort å bli revet med av meningsmålinger, noe som kan bety å påvirkes eller å endre standpunkt etter hva de minst bevisste velgere mener.
Når en ser på Rødt sine uttalelser i forbindelse med Russlands krig mot Ukraina ser en at det ikke pekes på det imperialistiske systemet noe sted. Det pekes på at det er helt og holdent Russland sitt ansvar, som slik:
Det finnes ingen argumenter, ingen sikkerhetsinteresser, interessesfærer eller andre påskudd, som kan bortforklare folkerettsstridig angrepskrig og de enorme menneskelige lidelsene krigen medfører.
Bjørnar Moxnes:[4]https://roedt.no/blogg/om-situasjonen-i-ukraina
videre
Det trengs et konsekvent forsvar for en regelstyrt verdensorden, som spesielt er i mindre staters interesser, og dermed en konsekvent motstand mot folkerettsstridig angrepskrig.
Bjørnar Moxnes:[5]https://roedt.no/blogg/om-situasjonen-i-ukraina
Selvfølgelig finnes det ingen argumenter som kan bortforklare krigen og lidelsene. Å peke på årsaker i det imperialistiske systemet er ikke det samme som å ta ansvaret fra Putin og hans styresett og borgerskapet i Russland. Den regelstyrte verdensorden Moxnes snakker om er det Norge allerede jobber for og har arbeidet for lenge. Det er sånn sett samme politikk som Jonas Gahr Støre ivrer for. Også her er det fint med alt som kan legge sperrer i veien for krig og imperialisme. Et revolusjonært parti burde derimot gjøre langt mer enn dette. Rødt bidrar ikke overhodet med å spre forståelse om det imperialistiske verdenssystemet. Rødt bidrar ikke med å avsløre hvordan og hvorfor dette systemet fører til imperialistisk krigføring. Da er det grunn til å bekymre seg for hvor lenge NATO-motstanden vil vare. Det ser ut til at Rødt er så opptatt med å gjøre det klart at krigen er Russland/Putin sitt ansvar at de rett og slett overser oppgaven. Det nærmeste man kommer analyse er dette:
Rødt fordømmer angrep på demokrati, frihet og folkerett uansett hvem som står bak, og har markert oss mot både russisk tvangsdiplomati gjennom styrkeoppbygging og USAs fremflytting av større militærstyrker og våpensystemer stadig nærmere Russlands grenser, som har økt konfliktnivået i Europa
Bjørnar Moxnes:[6]https://roedt.no/den-russiske-aggresjonen-ma-opphore
Videre i teksten er fokuset Norges trygghet, dette er kun et av eksemplene:
Bjørnar Moxnes:[7]https://roedt.no/den-russiske-aggresjonen-ma-opphore
I tillegg til å styrke Forsvaret i Norge, må regjeringa jobbe for å hindre at Norge blir slagmark i en konflikt mellom atommaktene USA og Russland. Det betyr å si nei til det livsfarlige eksperimentet med amerikanske militærbaser i Norge, som drastisk øker risikoen for at en eventuell krig mellom Russland og USA sprer seg til Norge.
Det er tydelig at Rødt har lagt seg på en linje der de fokuserer på norsk sikkerhet og norske interesser i den utadrettede virksomheten. Men uten en forståelse for hvordan imperialisme stadig fører til krig, hvordan skal man få en forståelse av hva som foregår nå?
Det er lettere å skrive om Putins ansvar, og om norsk sikkerhet enn det er om imperialisme. Snakker man om imperialismen kritiserer man ikke lenger bare Russland, men hele systemet, den norske staten inkludert. Det vil føre til motstand og offentlig linjekamp, noe som kunne styrket kampen og forståelsen og vist fram for folk de ulike perspektivene. Det hadde vært offensivt og da hadde folk fått inntrykk av at Rødt står på krava. Nå merker mange at Rødt er tilbakeholdne, og selv om enkelte mener at det ikke stemmer fordi Rødt fremdeles skriver artikler og kronikker, så er det ikke det som er stridens kjerne. Kjerna er at de ikke har en skarp marxistisk analyse. Uten en slik analyse ender mange opp med borgelig liberale tolkninger ala «Putin er gal». Andre ender opp med å ønske beskyttelse av NATO. Borgerskapet ønsker å spre teori om at verden er kaotisk og det er «gale» ledere her og der som vi må beskyttes fra. Problemet med imperialismen i dag er ikke først og fremst at den legger Norge i kryssilden, åpen for angrep. Å peke på at det blir en mer utrygg verden, noe som også gjelder Norge er riktig, men slik situasjonen er i dag tjener den norske staten hovedsaklig på imperialismen, og på NATO-samarbeidet. Man kan innta flere perspektiver når man løfter fram motsigelsene her
- 1. Klasseperspektivet – borgerskapet i Norge tjener på NATO
- 2. imperialismeperspektivet – imperialismen undertrykker store deler av verden, Norge som stat er på undertrykkersiden i dette systemet
Begge disse perspektivene er viktige og nødvendige. At Nato gjør Norge mer utrygt er absolutt ikke det fremste argumentet mot NATO, med mindre en teoretisk utrygghet i Norge er av større verdi enn de mange som mister livet i andre deler av verden på grunn av NATO. Linja med at alt må være eller framstilles som om det er i Norges interesse syntes å bygge på en tro på at folk ikke vil ha forståelse eller interesse av saker og perspektiver som er større enn deres konkrete hverdag. Det er åpenbart at sosiale bevegelser må ta opp problemene i folks hverdag, men man trenger ikke ha aversjon fra å ta opp andre saker eller perspektiver heller. Tvert imot er det viktig for å unngå eurosentrisme og sjåvinisme.
Rødt burde brukt denne muligheten til å bygge et apparat som informerer og skolerer flere og flere medlemmer og velgere i hvordan imperialisme fungerer. Og ikke minst – det sosialistiske alternativet.
Ved å peke på hvordan imperialismen fører til krig, og inkludere folk i en kritisk analyse av systemet kan en spre kunnskap som er dypere enn den lettvinte «Vi må trygge oss selv og derfor underlegge oss den største imperialisten». I stedet for studier og skolering, som har en tendens til å stemples som «noe for de få» i Rødt, spres en tanke om at vi ikke trenger å studere eller få kunnskap om hva sosialisme er, sosialisme er bare mer demokrati, og folket liker jo demokrati. Ergo ingenting nytt å lære, ingen ordentlige sosialistiske antiimperialistiske analyser.
Rødt, med det medlemstallet og den velgerbasen de har nå kunne spilt en stor rolle i å spre kunnskap, det er synd å se at de i praksis har valgt å gå på defensiven og ikke innta den betydningsfulle rollen de kunne ha hatt.
Noter