Hvorfor ny organisasjon?

image_pdfimage_print

English translation

Stadig vekk kan en høre at den revolusjonære bevegelsen nå trenger enhet, ikke flere splittelser. Disse vil undres på hvorfor vi forbereder stiftelsen av nok en kommunistisk organisasjon. Tross alt finnes det flere organisasjoner i Norge som programforplikter seg til kommunismen, eller til og med maoismen. Hadde det ikke vært bedre å legge kreftene inn i en av disse?

Vi tar ikke lett på å stifte en ny organisasjon i en allerede desorganisert bevegelse. Når vi likevel gjør det, er det fordi vi mener at Norge i dag ikke har noe kommunistparti som er i stand til å samle og lede kreftene for en revolusjon i Norge.

For å utdype standpunktet vårt, vil vi gjøre en kort presentasjon av et knippe organisasjonene som står oss nært politisk og forklare hvorfor disse ikke kan fylle rollen som revolusjonær fortropp.

Tjen Folket

Innenfor den internasjonale kommunistiske bevegelsen foregår det en strid mellom ulike tolkninger av maoismen. En av disse retningene går gjerne under navnet «marxismen-leninismen-maoismen, først og fremst maoismen» for å markere avstand til andre som vedkjenner seg maoismen. Etter 2018 har det kommunistiske forbundet Tjen Folket orientert seg mot denne retninga. Tilhengerne av MLMhM tar utgangspunkt i Perus Kommunistiske Partis sammenfatning av maoismen. For det første holder de fast på langvarig folkekrig som en allmenngyldig strategi for revolusjon, også i de imperialistiske landene. Videre mener de at det finnes bidrag fra Gonzalos tenkning (etter ‘Gonzalo’, leder for den peruvianske folkekrigen) som er allmenngyldige. Disse inkluderer militariseringen av partiet, en veiledende tenkning for hver revolusjon og oppbygging av revolusjonens tre verktøy (partiet, hæren og folkefronten) i ‘konsentriske sirkler’.

Når det gjelder militariseringen av partiet, mener vi dette er en gal linje på nåværende tidspunkt. Ethvert kommunistparti må ha sikkerhetspolitikk, men dette kan ikke være et hinder for å drive offentlig agitasjon, legal aktivitet og ikke-militært massearbeid. Å bygge partiet er den primære oppgaven, deretter å bygge folkefronten. Å bygge en folkehær blir aktuelt på et senere tidspunkt, når partiet og fronten har dype røtter hos massene og revolusjonær ideologi har vunnet over store deler av folket, særlig proletariatet. Det følger av dette at vi ikke kan bruke teorien om konsentriske sirkler, hvor man bygger folkefronten rundt folkehæren.

Vi har utdypet vår kritikk av MLMhM i artikkelen «Maoisme mot MLMhM».

Norges Kommunistiske Parti (NKP)

NKP kaller seg kommunister og vedkjenner seg marxismen-leninismen, men de har for lengst forlatt den revolusjonære kommunismen. De er en del av den generelle revisjonistiske trenden blant de gamle Komintern-partiene som verken driver aktiv kamp blant folket eller seriøse forberedelser til revolusjon, men mobiliserer hele partiapparatet til å stille til valg. Flere steder står slike partier på staten og militæres side mot revolusjonære grupper og partier. Et eksempel på dette er i India. [1]Communist party of India (marxist) er imot naxalittbevegelsen: https://www.thehindu.com/news/national/tamil-nadu/CPI-M-against-Naxals-and-Maoists-Sitaram-Yechury/article15904152.ece De er … Continue reading I distrikter i India der Communist party of India (Marxist) har politisk makt som følge av deltakelse i valg, har de aktivt undertrykket og slått voldelig ned på de revolusjonære naxalittene. NKP deltar på internasjonale konferanser sammen med dette partiet som undertrykker og dreper revolusjonære.[2]http://solidnet.org/meetings-and-statements/imcwp/21st-international-meeting-of-communist-and-workers-parties/

Vi tolker dette som en konsekvens av at NKP sin politiske linje: at kommunistpartier skal stille til valg, administere det borgerlige systemet, og slå ned kommunistiske opprør og revolusjoner mot staten og kapitalen. Dersom dette ikke stemmer, håper vi NKP vil stille seg prinsippfast mot de partiene som deltar i brutal undertrykking av kommunistiske revolusjonære, og avvise å stille på konferanser med disse.

NKP har ikke tatt til seg lærdommene fra den kinesiske revolusjonen, men de støtter Kinas Kommunistiske Parti i dag.[3]https://www.nkp.no/nyheter/runas-rode-rad/883-vi-er-ikke-i-samme-bat-om-det-er-arbeiderklassen-som-ma-ro-den?highlight=WyJraW5hIl0= Til tross for forsiktig kritikk, er NKPs analyse at det er sosialisme i Kina så lenge det sitter et parti som kaller seg kommunistisk med makta, samt at statlig eierskap er utbredt. Mao understrekte derimot at offentlig eierskap under sosialismen må være sosialistisk både i innhold og form. Manglende forståelse av statskapitalisme fører til en fullstendig feilaktig analyse, hvor NKP anser Kina for å være hovedsaklig sosialistisk med noen nødvendige kapitalistiske elementer. Den kinesiske imperialismen oveser de helt.

Det er ingenting ved NKP sin praksis som tyder på at de er et revolusjonært parti, selv om de kaller seg marxist-leninister. De har lite eller ingen sikkerhetspolitikk, og en stor del av det partipolitiske arbeidet er konsentrert rundt å stille til valg. Den politiske analysen mangler forståelse for at et borgerskap kan ta tilbake makta i et sosialistisk samfunn, og partiet mangler seriøse analyser og arbeid for å stake ut en kurs for en revolusjonær bevegelse i Norge.

Rød Ungdom (RU)

Når Rød Ungdom får en særskilt behandling her, selv om de er ungdomsorganisasjonen til Rødt, er det av flere grunner:

— RU gjør krav på å være den ledende kommunistiske ungdomsfylkinga i landet, til tross for at moderpartiet Rødt ikke er et kommunistparti

— Ledende medlemmer i RU vil ofte hede at fylkinga er «mer radikal», «mer revolusjonær» og «mer kommunistisk» enn Rødt

— Fylkinga har en viss grad av selvstendighet fra moderpartiet. Dette blir brukt for å forsvare RU fra kritikk mot Rødt

— Det finnes ærlige kommunister i RU, som kan gjøre en nyttig innsats for revolusjonen. Vi vil invitere disse til å bygge kommunistpartiet

Fredelig overgang til sosialismen

Rød Ungdoms prinsipprogram har dette å si om overgangen til sosialismen:

[Det trengs] en revolusjon for å skape sosialisme. En sosialistisk revolusjon vil innebære en radikal endring av maktforholdene i samfunnet. Flertallet av befolkningen vil ta fra kapitaleierne makten over de
viktigste bedriftene og institusjonene og på den måten får kontroll over statsapparat og økonomi. Rød Ungdom jobber for en fredelig overgang til et sosialistisk samfunn.

Vi er enige i at en revolusjon er nødvendig for å skape sosialisme. Ut over dette finner vi lite av verdi i prinsipprogrammet. Det blir ikke sagt noe om hvem som skal lede revolusjonen eller hvilke maktmidler revolusjonen trenger for å vinne. Ei heller blir det sagt noe om hvordan borgerskapet og den gamle staten vil gå inn for å forhindre en overgang til sosialismen, uansett om det måtte finnes et stort flertall for dette.

Det eneste konkrete som blir sagt hvordan revolusjonen faktisk skal foregå, er at «Rød Ungdom jobber for en fredelig overgang til et sosialistisk samfunn». Ingen revolusjonære kan være imot ønsket om en fredelig overgang til sosialismen, men arbeiderbevegelsens samlede erfaringer fra de siste to hundre årene viser at borgerskapet ugjerne gir fra seg makta på fredelig vis. Å basere strategien sin på et prinsipp om fredelig overgang, uten å si noe om forholdene som må til for at revolusjonen skal foregå med minst mulig voldsutøving, er utopisk ønsketenking.

Rosa Luxemburg, som står høyt i hevd hos Rød Ungdom (kanskje som et «ufarlig» revolusjonært alibi?), hadde dette å si om den «fredelige overgangen til sosialismen»:

De forestiller seg forløpet av den mest dyptgående sosiale revolusjon i menneskehetens historie på den måten at forskjellige samfunnsklasser kommer sammen, fører en rolig og «verdig» diskusjon med hverandre og går til votering – kanskje endog ved å gå i gåsegang gjennom ja og nei-dører. Når så kapitalistklassen oppdager at den er i mindretall, erklærer den som et veldisiplinert parlamentarisk parti med et sukk: Ingen ting å gjøre med det. Vi ser at vi er blitt nedstemt, la gå med det. Vi er føyelige og overleverer alle våre landeiendommer, fabrikker, gruver, alle våre brannsikre pengeskap og hele profitten til arbeiderne.

Sikkerhetspolitikk

Selv i perioder med legalitet må kommunistpartiet ta grep for å beskytte organisasjonen fra overvåking og infiltrasjon, samt skolere medlemmene i sikkerhetskultur. En slik sikkerhetspolitikk finnes ikke i Rød Ungdom. Organisasjonen fører detaljerte medlemslister, og medlemmer oppfordres til å diskutere politiske spørsmål under fullt navn i usikre kanaler på nett. Dette må tyde på én av tre ting:

1. At man ikke forventer å bli utsatt for represjon med en gang borgerskapet og staten ser på den som en trussel.
2. At man ikke ønsker å bli noen trussel for den gamle staten og borgerskapet, og dermed har brutt med alle revolusjonære ambisjoner.
3. At man forventer represjon en gang i fremtida — når en revolusjonær situasjon spontant oppstår — men ikke ser behovet for å forberede organisasjonen og kadrene på dette.

Dette kan se ut som vidt forskjellige standpunkt. På den ene sida har man teorien om fredelig overgang til sosialismen, og på den andre sida teorien om en plutselig krise en gang i framtida, som spontant fører til et vellykka opprør. Felles for disse er at man ikke innstiller organisasjonen på å organisere folk til opprør her og nå, og på å bygge opp en revolusjonær styrke som på sikt kan utfordre den gamle ordninga.

Proletariatet — «målgruppe» i valgkampen, eller det revolusjonære subjektet?

«Rød Ungdom driver ikke valgkamp fordi vi tror at kapitalismen kan stemmes vekk gjennom valg, men fordi vi kan bruke muligheten til å drive revolusjonær agitasjon hos massene». Enhver som har vært aktiv i RU en viss tid, vil ha hørt denne tropen i en eller annen form. Men i praksis driver organisasjonen valgkamp som ethvert annet borgerlig-sosialistisk parti, om enn ispedd noen radikale fraser. I den siste strategiperioden (strategien fornyes hvert 4. år, og følger valgsyklusen) har en av Rød Ungdoms hovedsaker vært kampanjen «Yrkesfagsopprøret», muligvis for å sette arbeiderklassen i sentrum som målgruppe i valgkampen. Det er ikke så tydelig hva som gjør kampanjen til et opprør; den er først og fremst en liste med politiske reformer man vil innføre for å øke rekrutteringa til yrkesfag innenfor det borgerlige skolesystemet.

Navnet «Yrkesfagsopprøret» hadde passa godt om det viste til yrkesfagselever som gjør opprør — og vi holder fast på parolen at det alltid er rett å gjøre opprør mot reaksjonære. Men å gå ut til yrkesfagselever med reformkrav man selv har tenkt fram, med hensikt å få dem til å stemme på Rødt, er det ganske motsatte av opprør. Om det finnes en kime til opprør hos yrkesfagselevene, er det kommunistenes oppgave å organisere dette opprøret, ikke åavlede det inn i det borgerlige systemet.

Forholdet mellom radikale organisasjoner

Selv om vi er uenige med disse organisasjonene om veien til revolusjon og kommunisme, ønsker vi et vennskapelig forhold til samtlige. Vi vet at det finnes gode kamerater i alle disse gruppene, og vi håper at forholdet mellom organisasjonene kan bestå av kameratskap og samarbeid i aktuelle saker. Vi mener også at en del uenigheter kan løses gjennom felles praksis og åpen debatt. Etter hvert som den revolusjonære bevegelsen vokser, vil det oppstå stadig flere situasjoner der det vil bli tydelig hvem som står på de revolusjonæres side og hvem som står på statens side. Vårt mål vil være at flest mulig stiller seg på de revolusjonæres side mot staten, og vi vil være tydelige på hva det innebærer.

Vår revolusjonære teori

Vi baserer oss på marxismen-leninismen-maoismen. Vi mener dette er det høyeste stadiet av revolusjonær vitenskap så langt. Teorien som er utarbeidet av de seirende revolusjonene og kjempende kommunistpartiene i verden er det beste verktøyet for et kommunistparti i kampen for revolusjon.

Å være maoist innebærer å tilpasse den revolusjonære kampen til de konkrete forholdene. Lenin tilpasset kampen i Russland etter forholdene der, til forargelse fra dogmatiske «marxister». Mao tilpasset kampen i Kina til forholdene der, til like stor forargelse fra dogmatiske «marxist-leninister». Å være maoist betyr ikke bare å anerkjenne Maos bidrag til den internasjonale kommunistbevegelsen, men å forstå hvilke erfaringer fra tidligere kommunistiske revolusjoner som er allmenngyldige og må videreføres, og på hvilke områder det må stakes ut en ny vei basert på de lokale forholdene i hvert land.

Lenin påpekte i 1917 at «bare den er marxist som utstrekker anerkjennelsen av klassekampen til anerkjennelsen av proletariatets diktatur.» Vi holder fast på dette. Det er proletariatets historiske oppdrag å styrte den borgerlige staten og opprette sitt eget klasseherredømme. Hele arbeidet vårt må innebære å legge forholdene til rette for at proletariatet skal bli i stand til å gjøre revolusjon og fortsette klassekampen hele veien til kommunismen.

Vi mener den fremste oppgaven for revolusjonære i Norge akkurat nå, er å bygge opp kimen til et ekte, kommunistisk parti veiledet av marxismen-leninismen-maoismen. Ved å drive sosiale undersøkelser og delta i massenes kamper, vil vi knytte bånd til de mest fremskredne delene av massene, og vinne over så mange som mulig av disse til den kommunistiske ideologien. Den neste oppgaven i rekka er å bygge opp folkefronten, som består av masseorganisasjoner hvor kommunistene deltar, uavhengige av den borgerlige staten. Disse utgjør kimen til den nye staten. Det tredje av revolusjonens tre verktøy, folkehæren, kan ikke bygges opp uten et sterkt massegrunnlag, men vil bli nødvendig for å forsvare revolusjonen mot angrep fra den borgerlige staten og for å gripe makta og opprette proletariatets diktatur.

De subjektive og objektive forholdene for revolusjon er ikke til stede akkurat nå, i en periode med relativ sosial stabilitet. Revisjonistene vil bruke dette som argument for å utelukkende drive reformistisk arbeid, mens «tredjeverdenister» vil hevde at det rett og slett ikke finnes noe proletariat i Norge og at vi derfor må ta til takke med å støtte opprør i de undertrykte landa. Vi er uenig i begge disse linjene. Det finnes et ekte proletariat i Norge, til forskjell fra arbeideraristokratiet hvor sosialdemokratiet har sitt sosiale grunnlag. Teorier om at de subjektive forholda er utelukkende bestemt av de objektive forholda, og at det ikke foregår en vekselvirkning fram og tilbake mellom disse, er en unnskyldning for passivitet. Det er vår oppgave å organisere det revolusjonære proletariatet her og nå, bygge opp styrke i organisasjon, og jobbe aktivt for å legge de subjektive forholdene rette for at en revolusjonær situasjon kan utvikle seg. Dette krever aktiv handling fra kommunistene sin side.

Kamerater som er enige i kritikken og linjen vi legger fram her, bes ta kontakt med oss.

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.