Gonzalismen: et «venstre»-revisjonistisk avvik

Vi publiserer her en oversettelse av en artikkel av Thomas Berg som ble publisert September, 2022 hos Kommunistiska Arbetarföreningen i Sverige. Thomas viser i denne artikkelen på eksemplarisk vis hvordan Gonzalos teorier er avvik som bygger på dogmatiske og idealistiske antakelser. Gonzalismen er en helhetlig teori som bygger på et sett med revisjonistiske forvrengninger av maoismen. Den er en oppskrift for nederlag om den praktiseres, spesielt i høyt utviklede kapitalistiske og imperialistiske land som Norge og Sverige. Orginalversjonen på svensk kan less her.

Innledning

I det maoistiske miljøet har teoriene til Perus kommunistiske parti (PKP) vakt interesse hos mange kamerater. PKP og deres tilhengere mener at PKPs formann Gonzalo har bidratt med teorier av universell karakter. Gonzalos teorier anses å være av samme kvalitet som Marx’, Lenins og Maos teorier og bør derfor anvendes overalt. Imidlertid ble Gonzalo arrestert og fengslet i 1992, og PKPs innflytelse har siden den gang blitt drastisk redusert. Det finnes ingen troverdige rapporter om at de kontrollerer noe område i Peru i dag. Men til tross for dette er det fortsatt noen som hevder at Gonzalos teorier er korrekte. De som fremhever hans teorier bruker oftest betegnelsen «marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen» (MLM-hM) eller «MLM-hM – Gonzalos universelle bidrag»¹ for å skille seg fra andre som bruker betegnelsen «marxismen-leninismen-maoismen» (MLM) eller «marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning». Denne artikkelen har som mål å vise at Gonzalos teorier utgjør en «venstre»-revisjonistisk avvik fra den revolusjonære vitenskapen som hovedsakelig er utviklet av Marx, Lenin og Mao. Artikkelen presenterer også oktoberveien som en korrekt strategi i Sverige, siden den bygger på svenske forhold og erfaringene fra den kommunistiske bevegelsens historie.

Jefatura – idealistisk teori om lederskap

Mao Zedong, som videreutviklet den dialektiske materialismen, påpekte at riktig kunnskap kun oppnås ved å engasjere seg i den konkrete virkeligheten, dvs. praksisen:

«Marxister anser at menneskets samfunnsmessige praksis er det eneste kriteriet for sannheten i dets kunnskap om omverdenen. Det som virkelig skjer, er at menneskets kunnskap bekreftes først når det i løpet av den samfunnsmessige praksisen (i den materielle produksjonen, klassekampen eller det vitenskapelige eksperimentet) oppnår de forventede resultatene. Hvis et menneske ønsker å lykkes i sitt arbeid, det vil si oppnå de forventede resultatene, må hun bringe sine ideer i samsvar med lovene i den objektive ytre verden; hvis de ikke stemmer overens med disse, vil hun mislykkes i sin praksis.»² (min utheving)

Suksess i praksis er det eneste kriteriet som avgjør om en idé eller teori er sann:

«Sannhetsinnholdet i enhver kunnskap eller teori bestemmes ikke av subjektive følelser, men av objektive resultater i samfunnspraksis. Kun samfunnspraksis kan være et kriterium for sannheten. Praksisen er det viktigste og grunnleggende utgangspunktet i den dialektisk-materialistiske kunnskapsteorien.»³ (min utheving)

PKP og Gonzalo fremmet teorier som, ved nærmere undersøkelse, viser seg å være i direkte strid med den materialistiske oppfatningen og i stedet propaganderer for idealisme. Et eksempel på dette er at PKP mente at

«Det er Gonzalos tenkning vi først og fremst må legemliggjøre, siden den er garantien for seier som fører oss til den demokratiske revolusjonen, til den sosialistiske revolusjonen, til kulturrevolusjonene og til kommunismen.»⁴)

«Det er et parti av den nye typen som har frembrakt den peruanske revolusjonens store leder, formann Gonzalo, den største levende marxist-leninist-maoisten, som leder partiet. Han er garantien for revolusjonens seier og vil føre oss til kommunismen.»⁵

Dette har vist seg å være feil, ettersom Gonzalo ble tatt til fange, hvorpå PKPs innflytelse ble kraftig redusert, og Gonzalo tilbrakte 29 år i fengsel frem til sin død. Å opphøye en person som «garantien for revolusjonens seier» er en idealistisk feil som står helt i strid med den marxistiske kunnskapsteorien, siden riktigheten i en teori kun kan bevises i praksis gjennom en sosialistisk revolusjon.

Å opphøye et individ som «garantien for revolusjonens seier» før vedkommendes politiske linje er bevist i praksis, fører også til problemer i forhold til den demokratiske sentralismen. Hvorfor skal en person, som tross alt er «garantien for seier», utsettes for kritikk og selvkritikk? Dette er et paradoks. Ut fra PKPs egne uttalelser ser det ut til at Gonzalos lederskap hadde en spesiell status der han sto over sentralkomiteen:

«Vårt parti har fastslått at lederskapet er det sentrale, og at det er alle aktivisters plikt å stadig arbeide for å forsvare og bevare partiets lederskap, og særlig Gonzalos lederskap, vår store leder, mot alle angrep innenfor eller utenfor partiet, og å underkaste oss hans personlige lederskap og kommando ved å heve slagordene «Lær av formann Gonzalo» og «Legemliggjør Gonzalos tenkning».»⁶

«Vi som følger marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning, underkaster oss formann Gonzalo og legemliggjør Gonzalos tenkning.»⁷

«PKPs sentralkomité bekrefter på nytt sin enkle, bevisste og ubetingede underkastelse under formann Gonzalos individuelle lederskap og hele systemet for partiledelse.»⁸

Å utpeke noe som korrekt før det er bevist i praksis, som at Gonzalo var garantien for seier, beskrev Mao i «Om praksis» som en idealistisk feil:

«Vi er også motstandere av «venstre»-frasemakeri. «Venstre»-mennenes tenkning går forbi et gitt stadium i den objektive prosessens utvikling. Noen av dem betrakter sine fantasier som sannheter, mens andre streber etter å realisere i nåtiden et ideal som først kan realiseres i fremtiden.»⁹

Å i dag forsøke å realisere et ideal som ikke kan bekreftes av den konkrete virkeligheten, er således å anvende idealisme i stedet for materialisme. PKP fremhevet Gonzalo og hans teorier som allerede korrekte, til tross for at de ikke ble bekreftet i praksis. Denne idealismen har i bunn og grunn å gjøre med PKP og Gonzalos teori om Jefatura (lederskap). Denne hevder at hvert revolusjonært parti må ha en veiledende «leder»¹⁰, og at partiet baserer seg på denne lederens «veiledende tenkning» (i Perus tilfelle, «Gonzalos tenkning»). ¹¹ Den åpenbare feilen er at partiet, som allerede påpekt, opphøyer en leder som ufeilbarlig dersom vedkommende er «garantien for seier» og opphøyer en tankegang som ikke har blitt praktisk prøvd i klassekampen. Teorien om Jefatura fører derfor uunngåelig til en personkult, uansett hvor mye Gonzalos tilhengere benekter dette. Er det ikke en personkult å fremheve Gonzalo som «garantien for seieren», å gi «sin enkle, bevisste og ubetingede underkastelse til formann Gonzalos individuelle lederskap» og at han er «den største levende marxist-leninist-maoisten [!], en stor politisk og militær strateg, en filosof, en lærer for kommunister, samlingspunkt for partiets enhet.»¹²) Er ikke dette ren idealisme og en forvrengning av den marxistiske erkjennelsesteorien, samt et uttrykk for det Mao kalte ««venstre»-mennenes tenkemåte»?

Hvorfor setter vi for eksempel pris på Lenin og hans verk? Fordi hans teorier ble bekreftet av hans praktiske suksess, dvs. oktoberrevolusjonen. Lenins verk ville i dag slett ikke ha hatt samme betydning eller anseelse dersom oktoberrevolusjonen ikke hadde blitt gjennomført. Gonzalos teori om «lederskap» opphøyer en veiledende tenkemåte som «streber etter å realisere et ideal i nåtiden som først kan realiseres i fremtiden.». En veiledende tenkemåte kan bare bekreftes som veiledende når den «…i løpet av den samfunnsmessige praksisen (i den materielle produksjonen, klassekampen eller det vitenskapelige eksperimentet) oppnår de forventede resultatene.» Altså, bare når linjen faktisk har ført til seier, kan den anses å ha vært veiledende. Mao Zedongs teorier ble bekreftet fordi Mao med suksess ledet den kinesiske revolusjonen til seier og ble bekreftet på nytt internasjonalt under Den store polemikken og Kulturrevolusjonen.

Gonzalos teori om Jefatura er i bunn og grunn liberal individualisme, og lignende teorier fantes også i det revolusjonære Kina, der de først og fremst ble forfektet av Lin Biao, som blant annet hevdet at:

«Slike genier som Mao Zedong dukker opp bare én gang hvert hundre år i verden, og én gang hvert tusen år i Kina. Formann Mao er verdens største geni.»

«Formann Mao er mye klokere enn Marx, Engels, Lenin og Stalin. Akkurat nå finnes det ingen person i verden som kan nå opp til Mao Zedongs nivå.»

«Man kan ikke forlate sentrum.

Sentrum er solen. De ni mektige konstellasjonene omgir og kretser rundt solen, alle verk omgir og kretser rundt solen. Formann Mao er solen. Mao Zedongs tenkning er solen.»¹³

I 1970 hadde Mao kritisert Chen Boda og Lin Biao for å ha fremmet teorien om geniet og den fremragende lederen. ³ Siden Gonzalos teori om Jefatura bryter med Maos kriterium om at en teori må bekreftes «av objektive resultater i samfunnspraksis», er den i sin essens av samme type som Lin Biaos teori om geni. Gonzalo klarte ikke å lede partiet til seier; dette er et ubestridelig faktum. Både Gonzalos teori om Jefatura og Lin Biaos teori om «geni» vender den marxistiske kunnskapsteorien på hodet; begge overser bevis i praksis som et kriterium for sannhet og antar dermed på forhånd at noe er sant. Mao definerte slike teorier som «idealistisk apriorisme», dvs. antakelsen om at en tanke er sann uten praktisk bevis¹⁴ :

«Spørsmålet om genialitet er et teoretisk spørsmål. Deres [Lin Biao og kompani – min merknad] teori var en teori som bygget på idealistisk apriorisme. Noen har sagt at å bekjempe det geniale er det samme som å bekjempe meg. Men jeg er ikke noe geni. Jeg leste konfucianske bøker i seks år og kapitalistiske i syv. Jeg leste ingen marxist-leninistiske bøker før 1918, så hvordan skal jeg kunne være et geni? Strøk jeg ikke over disse adverbene flere ganger? Partistatutene ble fastsatt på den niende kongressen. Hvorfor ikke ta en titt på dem? Jeg skrev «Noen meninger»¹⁵, som spesielt kritiserer geniteorien, bare etter å ha møtt noen mennesker og snakket med dem, og etter en del undersøkelser og forskning. Det er ikke det at jeg ikke vil snakke om genier. Å være et geni er å være litt mer intelligent. Men det geniale avhenger ikke av én person eller noen få mennesker. Det avhenger av et parti, det partiet som er proletariatets fortropp. Det geniale er avhengig av masselinjen, av den kollektive visdommen.»¹⁶ (min utheving)

Kampen mot idealistisk apriorisme eksisterte allerede i Marx’ og Engels’ tid, spesielt i Engels’ polemikk mot Dühring. Dühring benektet den materialistiske erkjennelsesteorien og hevdet at den materielle verden formes etter menneskets indre tankemønstre. Under kulturrevolusjonen ble blant annet Liu Shaoqis og Lin Biaos apriorisme bekjempet, som hevdet at visdom og genialitet var en medfødt menneskelig egenskap uavhengig av den samfunnsmessige praksisen.¹⁷ Disse reaksjonærene benektet den marxistiske, materialistiske kunnskapsteorien. I dag er det Gonzalos apriorisme i form av Jefatura som utfordrer den marxistiske kunnskapsteorien. Gonzalos teori om «veiledende tenkning» forutsetter at den «øverste lederens» teorier skal føre til seier og dermed allerede er korrekte, selv om de ikke er bevist i praksis. Derfor består denne teorien i bunn og grunn av idealistiske forutsetninger («idealistisk apriorisme»). I tillegg bør det påpekes at et individ som har utmerket seg i kampen og som har ført partiet til suksess, når som helst kan avvike ideologisk (f.eks. Prachanda¹⁸).

Dette gjør teorien om Jefatura særlig skadelig, siden den fører til den individualistiske oppfatningen at et individ er selve legemliggjørelsen av korrekt ideologisk veiledning, mens historien har vist at disse individene selv kan bli revisjonister.

Som marxister anerkjenner vi dialektikkens grunnleggende prinsipp om at alt er i stadig bevegelse, og det er på ingen måte gitt at menneskers tenkning endrer seg i takt med de objektive endringene. Mao Zedong påpekte at tenkningen hos hvem som helst (inkludert ledelsen) kan henge etter de objektive endringene hvis man ikke stoler på en konkret undersøkelse av konkrete forhold.¹⁹ Det er ikke individet, men masselinjen og konkret undersøkelse, dvs. marxismen som veiledning til handling, som er avgjørende for suksess.

Teorien om Jefatura reviderer i realiteten den marxistiske teorien om lederskap. Det er åpenbart at Gonzalo inntok rollen som en enkeltstående leder som de øvrige instansene underkastet seg, noe som rettferdiggjøres i teorien om Jefatura. Denne teorien skiller seg radikalt fra den teorien om lederskap som ble anvendt av Kinas kommunistiske parti (KKP):

«Partiets lederskap er imidlertid et kollektivt lederskap og stammer ikke fra enkeltpersoners vilkårlige beslutninger. Det er bare ved å samvittighetsfullt anvende systemet med kollektivt lederskap at vi kan praktisere demokratisk sentralisme i partiet på en korrekt måte, og slik at partiets komiteer fullt ut kan spille sin rolle som kjerne-ledelse ved å utføre alle oppgaver på riktig måte. Generelt sett er det en grense for hvor godt et enkelt individ kan tenke gjennom og analysere et spørsmål, så når beslutninger i viktige spørsmål fattes av en enkeltperson, er det vanskelig for vedkommende å unngå å være subjektiv og ensidig. Bare hvis vi praktiserer kollektivt lederskap, hvis medlemmene i partikomiteen gjenspeiler partimedlemmenes og massenes synspunkter i alle henseender, hvis de studerer og diskuterer spørsmål fra alle synsvinkler og i dybden, vil vi kunne samle massenes visdom for å komme frem til riktige ideer, treffe beslutninger som stemmer overens med den objektive virkeligheten og unngå eller redusere risikoen for feil.»²⁰

Folkekrigens universalitet

En annen teori som Gonzalo har fremmet, er teorien om folkekrigens universalitet og at dette er «proletariatets militære teori». Kamerat Turesson har allerede riktig påpekt at dette er en åpenbart falsk påstand²¹, siden Mao aldri har nevnt at folkekrigen er universell. Blant annet har Mao uttrykkelig vært imot dogmatiske anvendelser av den kinesiske folkekrigen:

«Erfaringene fra den kinesiske revolusjonen – det vil si å bygge opp basområder på landsbygda, omringe byene fra landsbygda og til slutt ta byene i besittelse – er kanskje ikke helt anvendelige i mange av deres land, men de kan tjene som referansemateriale for dere.

Jeg råder dere til ikke å overføre de kinesiske erfaringene mekanisk. Et annet lands erfaringer kan kun tjene som referansemateriale og må ikke betraktes som et dogme. Den universelle sannheten i marxismen-leninismen og de konkrete forholdene i deres egne land – disse to må forenes.» ²²

Mao var altså åpen om at erfaringene fra den kinesiske folkekrigen, dvs. å bygge baseområder og omringe byene, ikke var universelt gyldige. Men ifølge PKP er folkekrigen et uttrykk for «proletariatets militære teori» som er utviklet av Mao:

«Formann Gonzalo bekrefter på nytt loven om revolusjonær vold som en universell lov og følger proletariatets høyeste militære teori som fastsatt av formann Mao: folkekrigen er universelt gyldig og anvendelig i alle slags land, men må konkretiseres spesifikt for hver revolusjons forhold.»²³)

At Mao hadde fastslått at «folkekrigen er universelt gyldig», er en åpenbar løgn. I tillegg hevder Gonzalo at baseområder er folkekrigens essens:

«Baseområder er folkekrigens essens. Uten dem kan ikke folkekrigen utvikle seg.»²⁴)

Begrepet «folket» i marxistisk forstand må referere til en gruppe mennesker i forhold til klassekampen. Mao definerte dette tydelig i forhold til klassekampen i Kina da han beskrev forskjellen mellom folkekrigen mot Japan og folkekrigen mot Guomindang. Disse folkekrigene innebar at en enhetsfront av klassemessig karakter ble stilt opp mot en felles fiende, nemlig imperialismen:

«For å forstå disse to ulike typene motsetninger riktig, må vi først og fremst gjøre det klart for oss selv hva vi mener med «folket» og hva vi mener med «fienden». Begrepet «folket» har ulik betydning i ulike land og i ulike historiske perioder i hvert land. Ta vårt eget land som eksempel. Under forsvarskrigen mot Japan tilhørte alle de klassene, lagene og sosiale gruppene som motsatte seg den japanske aggresjonen, kategorien «folket», mens de japanske imperialistene, de kinesiske forræderne og de pro-japanske elementene alle sammen var folkets fiender. Under frigjøringskrigen var de amerikanske imperialistene og deres håndlangere – byråkratkapitalistene, godseierne og Guomindang-reaksjonærene som representerte disse to klassene – folkets fiender, mens alle andre klasser, lag og sosiale grupper som bekjempet disse fiendene, alle tilhørte kategorien «folket».»²⁵

Folkekrigen oppstod som en strategisk linje når hovedmotsigelsen står mellom en enhetsfront av ulike klasser ( «folket») mot en felles fiende: imperialismen og føydalismen. hovedmotsigelsen i den kinesiske folkekrigen var mellom på den ene siden folket/nasjonen (enhetsfronter av klassemessig karakter) og på den andre siden imperialismen (og dens lakajer) og føydalismen, noe som er beskrevet av Mao selv:

«motsigelsen mellom imperialismen og den kinesiske nasjonen og motsigelsen mellom føydalismen og folkets store masser er de grunnleggende motsigelsene i det moderne kinesiske samfunnet. Naturligvis finnes det andre, slik som motsigelsen mellom borgerskapet og proletariatet og motsigelsene innenfor de reaksjonære herskende klassene selv. Men motsigelsen mellom imperialismen og den kinesiske nasjonen er hovedmotsigelsen.»²⁶

Mao påpekte også i «Om motsetninger» at essensen i KKPs kamp, den grunnleggende motsigelsen i denne prosessen, alltid var dens antiimperialistiske og antiføydale karakter, til tross for at den gjennomgikk flere ulike stadier (bl.a. revolusjonen 1924–1927, krigen mot Kuomintang, forsvarskrigen mot Japan):

«Den grunnleggende motsigelsen i en tings utviklingsprosess og prosessens derav bestemte vesen forsvinner ikke før prosessen er fullført; men i en langvarig prosess er forholdene vanligvis forskjellige i hvert stadium. Årsaken er at, selv om den grunnleggende motsigelsens natur i en tings utviklingsprosess og prosessens vesen forblir uforandret, blir den grunnleggende motsigelsen stadig mer spisset etter hvert som den går fra ett stadium til et annet i den langvarige prosessen.

(…) Selv om det ikke har skjedd noen endring i den grunnleggende motsigelsens natur i prosessen som helhet, det vil si i prosessens antiimperialistiske, antiføydale, demokratisk-revolusjonære natur (hvis motsetning er dens halvkoloniale og halvføydale natur), har denne prosessen likevel gjennomgått flere utviklingsstadier i løpet av over tjue år.»²⁷

Folkekrig har i konkrete anvendelser betydd å omringe byene fra landsbygda, dvs. å fokusere på de fattige bøndene som hovedstyrken i revolusjonen. Årsaken til nettopp denne konkrete formen er at der folkeopprørene har funnet sted, har samfunnene i stor grad bestått av bønder. Flertallet av de undertrykte folkene bodde således på landsbygda. Under den store polemikken i 1963 beskrev Kinas kommunistiske parti kampen i de undertrykte landene på følgende måte:

«De undertrykte nasjonene og folkene i Asia, Afrika og Latin-Amerika står overfor den viktige oppgaven å bekjempe imperialismen og dens lakajer.

Historien har betrodd de proletariske partiene i disse områdene den ærefulle oppgaven å bære kampfanen mot imperialismen, mot gammel og ny kolonialisme og for nasjonal uavhengighet og folkedemokrati, å stå i spissen for den nasjonaldemokratiske revolusjonære bevegelsens fremste rekker og streve for en sosialistisk fremtid.

Svært brede deler av befolkningen i disse områdene nekter å være imperialismens slaver. De omfatter ikke bare arbeiderne, bøndene, de intellektuelle og småborgerskapet, men også det patriotiske nasjonale borgerskapet og til og med visse konger, prinser og aristokrater, som er patrioter

(…) På grunnlag av alliansen mellom arbeidere og bønder må proletariatet og dets parti forene alle lag som kan forenes, og organisere en bred enhetsfront mot imperialismen og dens lakajer. For å befeste og utvide denne enhetsfronten er det nødvendig at det proletariske partiet opprettholder sin ideologiske, politiske og organisatoriske uavhengighet og går inn for å lede revolusjonen.»²⁸ (min utheving)

Mens folkekrigens form på grunn av historiske omstendigheter har ført til at byene omringes fra landsbygda, består dens vesen av en hovedmotsetning mellom en enhetsfront av ulike klasser mot en felles fiende: imperialismen og føydalismen. Hver strategisk linje defineres først og fremst av hovedmotsigelsen. Den første setningen i Mao Zedongs «Utvalgte skrifter» stiller nettopp spørsmålet: «Hvem er våre fiender? Hvem er våre venner? Dette er et spørsmål av særlig betydning for revolusjonen.»²⁹

Gonzalo tar innholdet i strategien for den kinesiske folkekrigen, inkludert baseområder, og hevder at dette er en vei for kommunistene i alle verdens land (selv i avanserte kapitalistiske land der proletariatet utgjør hovedstyrken), at folkekrigen er universell og at Mao har utviklet proletariatets militære teori. I virkeligheten passer en betydelig del av Maos militære teorier inn i den konteksten de vokste frem i, dvs. den kinesiske folkekrigen og dens særtrekk. Som tidligere nevnt advarte Mao i 1956 mot å mekanisk kopiere baseområder i samtaler med latinamerikanske partier (se tidligere sitat).

I Kina vokste begrepet «folkekrig» frem hovedsakelig på grunn av den kinesiske revolusjonens nydemokratiske karakter, dvs. en klasseallianse (proletariatet, bøndene og det nasjonale borgerskapet) under proletariatets ledelse i kampen mot imperialismen og føydalismen, med sikte på å opprette folkets demokratiske diktatur. Blant annet definerte Mao også Koreakrigen 1950–53 som en «folkets frigjøringskrig» («people’s war of liberation»)^30,31 , en betegnelse han også brukte om folkekrigen i Kina³². Hvorfor? Fordi hovedmotsigelsen sto mellom det koreanske folket på den ene siden og imperialistene og marionettregimet i sør på den andre. ³³ Et begrep han brukte om de indokinesiske folkekrigene (Vietnam, Laos, Kambodsja) var «langvarig folkekrig» («protracted people’s war»).^34,35

Folkekrig blir altså nødvendig på grunn av objektive forhold, nemlig at verden er delt inn i imperialistiske og undertrykte land, og at proletariatet i de undertrykte landene må lede de undertrykte massene og alliere seg med i det minste deler av det nasjonale borgerskapet i kampen mot imperialismen.³⁶ Imperialistisk herredømme over et land må først bekjempes før sosialismen kan etableres. Oktoberveien, den universelle veien til revolusjon i hovedsakelig imperialistiske land, er også direkte avhengig av imperialismen: gjennom plyndringen av undertrykte land kan levestandarden heves til et relativt høyt nivå, og en revolusjonær situasjon muliggjøres hovedsakelig av kapitalismens tilbakevendende kriser.

Som tidligere nevnt hevder Gonzalo at baseområder er «folkekrigens vesen». folkekrigens vesen, dvs. dens definerende egenskap, er en enhetsfront under proletariatets ledelse som fører en væpnet kamp mot imperialismen og føydalismen. Dette er således den strategiske linjen for de kommunistiske partiene i de undertrykte landene. Bare dette er den fellesnevneren som finnes i Maos uttalelser. Hva er Maos definisjon av et baseområde? I krigen mot de japanske okkupantene definerte Mao klart hva folkekrigens baseområder innebar:

«De grunnleggende forutsetningene for å opprette et baseområde er at det skal finnes væpnede anti-japanske styrker der, at disse væpnede styrkene skal brukes til å påføre fienden nederlag, og at de skal mobilisere folket til handling. Opprettelsen av et baseområde er så i hovedsak først og fremst et spørsmål om å bygge opp en væpnet styrke. (…) Oppbyggingen av en væpnet styrke er nøkkelen til etableringen av et baseområde. Hvis det ikke finnes en væpnet styrke, eller hvis denne er svak, kan ingenting gjøres. Dette utgjør den første betingelsen.» ³⁷ (min utheving)

Basområder er først og fremst områder som kontrolleres av en væpnet styrke for å brukes mot fienden. Hvis man tror at basområder er universelt anvendbare og en uunngåelig del av maoismen, bør man igjen tenke på at Mao i samtaler med kommunistpartiene advarte mot å anvende disse mekanisk, og oppfordret i stedet partiene til å tenke selv. Mao hadde dette å si om de røde områdene (baseområdene) som KKP opprettet:

«Ingen andre steder i verden har det noensinne forekommet at ett eller flere små områder under rød politisk makt og fullstendig omringet av et hvitt regime har bestått over lengre tid. Dette uvanlige fenomenet har spesielle årsaker. Det kan nemlig bare eksistere og utvikle seg under visse betingelser.

For det første kan den ikke forekomme i noe imperialistisk land eller i noen koloni under imperialistisk herredømme. For dette uvanlige fenomenet kan kun forekomme i sammenheng med et annet uvanlig fenomen, nemlig krig innenfor det hvite regimet.

Et av kjennetegnene ved det halvkoloniale Kina er at de ulike klikkene av gamle og nye krigsherrer siden republikkens første år (1912) uavbrutt har ført krig mot hverandre, støttet fra utlandet av imperialismen og innenlands av komprador- og godseierklassen. Et slikt fenomen finnes ikke i noen av de imperialistiske landene og for den saks skyld heller ikke i noen koloni under direkte imperialistisk herredømme, men kun i et land som Kina, som befinner seg under indirekte imperialistisk herredømme. To ting forklarer dets forekomst, nemlig et lokalt agrarøkonomisk system (ikke en samlet kapitalistisk økonomi) og den imperialistiske politikken med å avgrense innflytelsessfærer for å dele opp og utnytte. Den langvarige splittelsen og krigene innenfor det hvite regimet skaper forutsetninger for at ett eller flere små røde områder under kommunistpartiets ledelse kan oppstå og bestå, omringet av det hvite regimet.» ³⁸ (min utheving)

Mao var altså svært tydelig på at røde maktområder ikke kan eksistere i imperialistiske land. Basområdene i Kina hadde en overveldende bondebefolkning der folk bodde og arbeidet på samme sted («lokalisert agrarøkonomi»), noe som slett ikke kan sies om dagens Sverige. Er ikke Maos egne ord tilstrekkelige til å avvise Gonzalos og PKPs falske påstand om at Mao hadde etablert folkekrigen som «proletariatets militære teori» og at «basområder er folkekrigens essens»? Gonzalos teori er avledet fra en spesifikk konkret kontekst og forvandles deretter til et abstrakt dogme, som ikke har noen relevans for de objektive forholdene i Sverige.

Er det noe å lære av Maos militære teorier som er anvendelig i en svensk kontekst? Absolutt. Mao påpekte at det finnes tre typer lover for krig: lovene for krig generelt, de spesielle lovene for revolusjonær krigføring samt de spesielle lovene for den kinesiske revolusjonære krigføringen. ³⁹ Å bygge baseområder i svenske byer, hvorfra væpnede styrker skal angripe fienden, er en dogmatisk anvendelse av lovene for den revolusjonære krigen i Kina og vil kun føre til et katastrofalt nederlag. Å opprette baseområder var definitivt ikke en allmenngyldig lov for revolusjonær krig, siden Mao anbefalte de latinamerikanske partiene å unngå å dogmatisk kopiere dette. Dette betyr imidlertid ikke at baseområder ikke var nødvendige i Peru eller andre land.

Militarisering av kommunistpartiene

Knyttet til teorien om folkekrigens universalitet er Gonzalos teori om «militarisering av kommunistpartiene», som hevder at alle verdens kommunistpartier må gjennomføre væpnede aksjoner (militariseres), først og fremst fordi «verdensrevolusjonen» befinner seg i en «strategisk offensiv»:

«Formann Gonzalo fastslo tesen om at kommunistpartiene i verden bør militarisere seg av tre grunner: For det første, fordi vi befinner oss i verdensrevolusjonens strategiske offensiv; vi lever i en tid hvor imperialismen og reaksjonen vil bli feid bort fra jordens overflate i løpet av de neste 50 til 100 årene, en tid preget av vold hvor alle slags kriger finner sted.»⁴⁰

Mao påpekte at:

«Med strategisk defensiv mener vi vår strategiske situasjon og vår politikk når fienden er på offensiven og vi på defensiven; med strategisk offensiv mener vi vår strategiske situasjon og vår politikk når fienden er på defensiven og vi på offensiven.»⁴¹

Å hevde at verdensrevolusjonen var i strategisk offensiv i 1988 er ren fantasi. Sovjetunionen, folkdemokratiene i Øst-Europa og Mongolia falt over til revisjonismen etter Stalins død i 1953. I Kina tok kapitalistiske avvikere makten etter Mao Zedongs død i 1976. Ikke en eneste sosialistisk stat eksisterte i 1988, og å kalle denne perioden for strategisk offensiv er ren subjektivisme. Hvem som helst med den minste forankring i virkeligheten kan se det latterlige i PKPs påstand, som dessuten er et eksempel på mekanisk materialisme; verdensrevolusjonen må stadig gå fremover. I virkeligheten kan verdensrevolusjonen oppleve tilbakeslag så vel som fremskritt. Gonzalo hevder at den strategiske defensiven på verdensnivå varte fra 1871 til 1945, og at det var strategisk likevekt fra 1945 til 1980. ⁴² Kamerat Turesson har allerede riktig påpekt det absurde i å hevde at verden befant seg i en strategisk defensiv mellom 1871 og 1945.²¹ Sovjetunionen, folkedemokratiene og revolusjonens seier i Kina mellom 1917 og 1949 førte til at flere sosialistiske stater oppsto, mens det tidligere ikke hadde eksistert en eneste. Likevekten varte mellom 1949 og 1953, og den strategiske defensiven begynte deretter, hovedsakelig fordi Sovjetunionen og folkdemokratiene ble revisjonistiske og Kina dermed måtte bekjempe to imperialistiske supermakter (USA og Sovjetunionen). Til tross for vellykkede folkekrig i Asia (Vietnam, Kambodsja, Laos) ble disse partiene revisjonistiske da de kom til makten (om ikke tidligere). Med Albaniens og Kinas forfall i 1976–77 opphørte til og med den strategiske defensiven på verdensplan, siden det ikke lenger fantes noen sosialistiske stater.⁴³

At alle verdens kommunistpartier må militariseres, betyr at kommunistpartiene i hvert land hovedsakelig må gjennomføre militære aksjoner:

«Militariseringen av partiet kunne bare gjennomføres gjennom konkrete handlinger i klassekampen, konkrete militære aksjoner; dette betyr ikke at vi utelukkende skal utføre ulike typer militære aksjoner (geriljaaksjoner, sabotasje, selektiv utryddelse, propaganda og væpnet agitasjon), men at vi først og fremst må gjennomføre disse formene for å gi impulser og fremme utviklingen av klassekampen, lære gjennom handlinger, med denne typen handlinger som den viktigste kampformen i folkekrigen.»⁴⁴) (min utheving)

Hvis alle verdens kommunistpartier må militariseres, antyder PKP at det i alle land foreligger en situasjon der de undertrykte klassene er klare til å støtte disse aksjonene. Det er derfor ikke overraskende at Gonzalo fremhever europeiske «venstre»-opportunister ⁴⁵ som forbilder og hevdet samtidig at det fantes en revolusjonær situasjon i Europa i 1988 (!):

«Når det gjelder de væpnede aksjonene i Europa, har vi sett langvarige væpnede kamper. De er et uttrykk for en objektiv virkelighet. Derfor er oppgaven ikke å fordømme dem, men å forstå, studere og analysere dem for å se hvordan de er et uttrykk for at det også finnes en revolusjonær situasjon i det gamle Europa.» ⁴⁶)

Gonzalos påstand om at det fantes en revolusjonær situasjon i Europa er fullstendig nonsens og tar sikte på å erstatte virkeligheten med hans fantasi om at verdensrevolusjonen befinner seg i en strategisk offensiv. Det faktum at et fåtall eventyrere var klare til å ta opp væpnet kamp mot den borgerlige staten, betyr absolutt ikke at arbeiderklassen var det. Gonzalos påstand er et eksempel på ren empirisme. Mao påpekte at «Dogmatismen er løsrevet fra den konkrete praksisen, mens empirismen forveksler fragmentarisk erfaring med allmenngyldig sannhet.»⁴⁷ Empirismen er en feilaktig og skadelig tendens som avviker fra marxismen, og PKPs påstand om at militarisering og folkekrigen er universelle, er i bunn og grunn gjennomsyret av empirisme, som følgende sitat viser:

«Det er militariseringen av partiet som har gjort det mulig for oss å innlede og utvikle folkekrigen; og vi anser at denne erfaringen har universell gyldighet, derfor er det nødvendig for verdens kommunistiske partier å militarisere seg selv.»⁴⁸)

PKP hadde altså innledet folkekrigen og ikke ført den til seier, men allerede hevdet at deres erfaringer var universelle og burde anvendes over hele verden. Som Mao påpekte i forordet til «Om praksis», er både empirisme og dogmatisme subjektive avvik. Det er ikke tilfeldig at Filippinernes kommunistiske parti og Indias kommunistiske parti (maoistene), de to største maoistiske partiene i dag, setter likhetstegn mellom empirisme og revisjonisme som en skadelig tendens innen partiet.^49,50

I tillegg til at han fullstendig feilvurderte situasjonen i Europa, kritiserte Gonzalo også Det filippinske kommunistpartiet. Gonzalo forfektet teorien om «forent folkekrig» i Peru, det vil si at folkekrigen også skulle føres i byene som et supplement til landsbygda. Men denne teorien var basert på helt feilaktige vurderinger av den revolusjonære situasjonen i andre land, for til slutt å utforme sin egen mislykkede linje:

«Formann Gonzalo påpeker dessuten at de væpnede aksjonene i byene bør gjennomføres som et supplement, siden internasjonal erfaring, i likhet med vår egen, viser at dette er mulig. Han trekker for eksempel lærdom av det som skjedde med geriljaen på Filippinene, som omorganiserte seg på landsbygda og forlot byene, særlig hovedstaden, noe som førte til at geriljaen ble isolert.» ⁵¹

Å gjennomføre angrep i byene var en feilaktig linje på Filippinene som nesten tok knekken på den revolusjonære kampen. I virkeligheten var maktforholdene ikke modne for denne strategien, og denne linjen ble ansett som en «venstre»-opportunistisk linje som ble korrigert under «Den andre store korrigeringsbevegelsen».⁵² At Gonzalo ble tatt til fange i et luksuskvarter i hovedstaden Lima, viser at han undervurderte styrkeforholdet mellom PKP og den peruanske staten i byene. Å undervurdere fienden er en typisk «venstre»-feil og var den samme feilen som FKP korrigerte da de sluttet å angripe byene. I motsetning til kampen på Filippinene, der den selvkritiske korrigeringsbevegelsen ga partiet en kraftig impuls til fortsatt revolusjonær kamp, har PKP ennå ikke gjennomført noen selvkritikk. Dette til tross for at selvkritikk er en grunnleggende del av maoismen, og dette fraværet er noe overraskende med tanke på PKPs absurde påstand om at Gonzalo har definert maoismen. ⁵³

Med tanke på at de mest aktive europeiske eventyrerne innledet sine aksjoner allerede i 1970 (Røde Armé-fraksjonen (RAF) og De røde brigadene), må det ifølge Gonzalo ha eksistert en revolusjonær situasjon allerede da, siden de væpnede aksjonene «er et uttrykk for at det også finnes en revolusjonær situasjon i det gamle Europa». Imidlertid hadde, som kamerat Turesson påpeker, Sveriges Kommunistiske Parti forbindelser med KKP i den tiden da Mao Zedong fremdeles var i live, og KKP gikk aldri inn for noen folkeopprør eller væpnede aksjoner.⁵⁴ Mao hadde allerede i 1938 tydelig forklart forskjellen mellom den strategiske linjen i imperialistiske land og undertrykte land:

«Den sentrale oppgaven og den høyeste formen for revolusjonen er maktovertakelse med væpnet vold, løsning av stridsspørsmålet gjennom krig. Dette marxist-leninistiske revolusjonsprinsippet gjelder universelt, for Kina og for alle andre land.

Men mens prinsippet forblir det samme, kommer det proletariske partiets anvendelse av det til uttrykk på ulike måter i samsvar med de skiftende forholdene. I de kapitalistiske landene hersker, så lenge de ikke er fascistiske eller befinner seg i krig, borgerlig demokrati (ikke føydalisme). I forholdet til omverdenen blir de ikke undertrykt av, men undertrykker selv andre nasjoner. Som følge av disse særegenhetene er oppgaven til proletariatets parti i de kapitalistiske landene å, gjennom en lang periode med lovlig kamp, utdanne arbeiderne og bygge seg opp til styrke, og dermed forberede den endelige omveltningen av kapitalismen. I disse landene dreier det seg om en langvarig lovlig kamp, om å utnytte parlamentet som plattform, om økonomiske og politiske streiker, om å organisere fagforeninger og utdanne arbeiderne. Der er organisasjonsformen lovlig og kampformen ublodig (ikke-militær). Når det gjelder spørsmålet om krig, bekjemper de kommunistiske partiene i de kapitalistiske landene de imperialistiske krigene som føres av deres egne land. Dersom slike kriger bryter ut, går disse partienes politikk ut på å fremkalle nederlag for de reaksjonære regjeringene i deres egne land. Den eneste krigen de ønsker å utkjempe, er den borgerkrigen de forbereder seg på. Men dette opprøret og denne krigen bør ikke settes i gang før borgerskapet er blitt virkelig hjelpeløst, før flertallet av proletariatet er fast bestemt på å reise seg med våpen i hånden og kjempe, og før massene på landsbygda villig hjelper proletariatet. Og når tiden er inne for å sette i gang et slikt opprør og krig, vil det første trinnet være å innta byene og deretter rykke frem på landsbygda, ikke omvendt. Alt dette har blitt gjort av kommunistiske partier i kapitalistiske land, og oktoberrevolusjonen i Russland har bevist at det er riktig.»⁵⁵ (min utheving)

KKP fortsatte å følge denne linjen i 1964 i kampen mot de sovjetiske revisjonistene under Den store polemikken:

«Marxist-leninistene har alltid ment at proletariatet under visse omstendigheter bør delta i den parlamentariske kampen og bruke parlamentet som en plattform for å avsløre borgerskapets reaksjonære natur, opplære massene og bidra til å samle revolusjonær styrke. Det er feil å nekte å benytte seg av denne lovlige kampformen når det er nødvendig. Men det proletariske partiet må aldri la den parlamentariske kampen erstatte den proletariske revolusjonen eller nære illusjonen om at overgangen til sosialismen kan oppnås på den parlamentariske veien. Det må hele tiden konsentrere seg om masskampen.» (min utheving)

«Det er en «venstre»-preget eventyrpolitikk hvis proletariatets parti ikke nøye vurderer både de objektive forholdene og de subjektive kreftene som ligger til grunn for revolusjonen, og hvis det forhastet setter i gang en revolusjon før forholdene er modne. Men det er høyreopportunisme eller revisjonisme hvis det proletariske partiet ikke iverksetter noen aktive forberedelser til revolusjonen før forholdene er modne eller ikke våger å lede en revolusjon og gripe statsmakten når en revolusjonær situasjon råder og forholdene er modne.

Før tiden er inne for å ta statsmakten i besittelse, består det proletariske partiets grunnleggende og viktigste oppgave i å konsentrere seg om det møysommelige arbeidet med å samle revolusjonær styrke. Den aktive ledelsen som utøves i kampen for dagens krav, må ha som hovedmål å bygge opp revolusjonær styrke og forberede seieren i revolusjonen, når forholdene for denne er modne. Det proletariske partiet bør i kampen for dagens krav benytte ulike former for å heve proletariatets og folkemassene politiske bevissthet, for å utdanne sine egne klassekrefter, for å herde sin kampdyktighet og forberede revolusjonen ideologisk, politisk, organisatorisk og militært. Det er bare på denne måten det kan sikre seg mot å gå glipp av anledningen til å vinne seier når forholdene for revolusjonen er modne. Gjør ikke det proletariske partiet dette, vil det ganske enkelt la anledningen til å gjennomføre revolusjonen gå forbi, til tross for at en revolusjonær situasjon objektivt sett foreligger.»⁵⁶ (min utheving)

De som benekter nødvendigheten av Oktoberveien i imperialistiske land, dvs. å avvente en revolusjonær situasjon (når en slik i dag ikke foreligger) og samle styrke for å slå til når en slik situasjon oppstår, benekter åpent Mao Zedongs og KKPs standpunkter, samt de konkrete forholdene som råder i Sverige. Gonzalos og PKPs forvrengte oppfatning kan oppsummeres på følgende måte: verden befinner seg i en strategisk offensiv, og derfor kreves det at den væpnede kampen (folkekrigen) må innledes, noe som skjer ved at partiet militariseres.

Det brasilianske kommunistpartiet – den røde fraksjonen (BKP-RF), er i dag det internasjonalt ledende partiet som forfekter MLM-hM, dvs. s. Gonzalos teorier som universelle. De hevder at «Oktoberveien», det å samle styrke for å slå til i en revolusjonær situasjon, er revisjonistisk:

«I dag oppretter visse maoistiske partier og organisasjoner – som offentlig hevder at de forberedte innledningen til folkekrigen, spesielt i de imperialistiske landene, men ikke bare der – en «kinesisk mur» mellom en fase og en annen, mellom den hovedsakelig ubevæpnede kampfasen og den hovedsakelig bevæpnede kampfasen,

med oppbyggingen av den nye makten, folkekrigen, og dermed anvender de den revisjonistiske tesen om fredelig oppbygging av styrker, avviker fra veien og degenererer til og med til revisjonistiske partier.

Disse høyreorienterte standpunktene hevder at de forsvarer nødvendigheten av militarisering, men akkurat som kjente revisjonister hevder de at før den væpnede kampens innledning må proletariatets revolusjonære parti hovedsakelig være lovlig, og at først etter den såkalte «innledningen av den væpnede kampen» må dette partiet gå under jorden og «militarisere seg selv»». ⁵⁷ (min utheving)

Sammenlign BKP-RFs standpunkt med det Mao Zedong skrev i 1938 og KKPs standpunkt i 1963 om den strategiske linjen i imperialistiske land og om å akkumulere styrke. Her ser vi klart og tydelig at BKP-RF er de faktiske revisjonistene i spørsmålet om strategien i de imperialistiske landene.

Den konsentriske strukturen

Ifølge PKP har Gonzalo fremmet teorien om den konsentriske strukturen av de tre instrumentene.⁵⁸ Ifølge denne teorien utgjør partiet den første og primære kjernen, hæren utgjør den sekundære, og enhetsfronten den tertiære. I henhold til den konsentriske strukturen styrer den øverste ledelsen partiet, og partiet styrer de væpnede styrkene. Den gradvise utvidelsen av folkekrigen fører til at nye enhetsfronter vokser frem. Enhetsfrontene (folkekomiteer osv.) er avhengige av folkekrigen og folkets gerillahær, og utgjør maktorganer i det man anser som «den nye staten».⁵⁹ For at folkekrigen skal kunne innledes, kreves det militarisering. Dette er omtrent den strategien KKP anvendte i krigen mot Guomindang og i forsvarskrigen mot Japan. KKP opprettet enhetsfronter i de områdene partiet befridde, og disse representerte de nye maktorganene i disse områdene.

Denne organiseringen tar form av konsentriske sirkler:

Figur 1⁶⁰

Ifølge BKP-RF, styrer ledelsen alle tre instrumentene, og i sentrum står det «Store lederskapet» (og til slutt den store «lederen»). Den «konsentriske konstruksjonen» er en organisatorisk gjennomføring av Jefatura og militariseringen av partiet⁶¹; alt utgår fra, i siste instans, den enkelte lederens «veiledende tenkning»:

«Den konsentriske og militariserte strukturen tjener til å garantere kommunistpartiets absolutte lederskap over hele den revolusjonære prosessen, ved å bygge opp og utøve proletariatets hegemoni gjennom hele prosessen; den forener og konsentrerer dets sentrale lederskap i sentralkomiteen og partiets Store Lederskap. Det militariserte partiet innebærer at det leder og styrer de to andre instrumentene fra innsiden og gjennomfører

alt gjennom folkets revolusjonære hær, som det kjemper og produserer med, samtidig som det mobiliserer, politiserer, organiserer og bevæpner folkemassene, skaper og utvikler den nye makten/den nye staten: partiet som lederskap og den revolusjonære fronten/den nye staten, som har sin ryggrad i folkets hær av ny type, det instrumentet der massene gjennomfører revolusjonære aksjoner og omveltninger. Partiet bygger hæren og seg selv, og rundt begge bygger det den revolusjonære enhetsfronten.»⁶² (min utheving)

Teorien om Jefatura, militarisering av kommunistpartiet, folkekrig og den konsentriske konstruksjonen henger sammen: Det store lederskapet (Jefatura) militariserer partiet, som deretter innleder folkekrigen. De væpnede styrkene etablerer gjennom sin gradvise erobring nye revolusjonære enhetsfronter i frigjorte områder. Dermed konsentreres alt rundt partiets lederskap. Som BKP-RF skriver:

«Mange partier som forsvarer nødvendigheten av folkekrigen i de imperialistiske landene, tar ikke utgangspunkt i dens grunnleggende, strategiske og vesentlige prinsipp, nemlig spørsmålet om makten, den nye makten som bygges opp trinn for trinn ved å ødelegge den gamle reaksjonære makten, del for del, fra krigens første fase, den strategiske defensiven, gjennom en strategisk likevekt til den strategiske offensiven, med erobring av makten i hele landet.» ⁶³ (min utheving)

Det er altså klart at BKP-RF legger til grunn at folkekrigen i imperialistiske land også skal foregå som i Kina, dvs. en gradvis utvidelse av folkekrigen for å erobre nye områder. Det som imidlertid kjennetegner teorien om den konsentriske oppbyggingen, er at den plasserer den idealistiske teorien om Jefatura i sentrum av partiets oppbygging og teorien om å «bygge partiet rundt geværet», dvs. at alle kommunistpartier kun kan dannes gjennom væpnet kamp. BKP-RF skriver at:

«Ut fra denne forståelsen løses nøkkelspørsmålet om dannelse/rekonstruksjon av kommunistpartier og igangsetting av nye folkekriger: behovet for tidligere anvendelse av den militære linjen, det vil si utviklingen av den revolusjonære væpnede kampen, selv om den ikke inntar den hovedform for kamp, samtidig med kommunistpartiets opprettelse/rekonstruksjon som en konsentrisk konstruksjon av revolusjonens instrumenter og forberedelse for å sette i gang folkekrigen.»⁶⁴ (min utheving)

Den væpnede kampen fremheves som et prinsipp som skal anvendes i alle situasjoner under partiets oppbygging. BKP-RF begrunner dette med at alt annet enn militarisering uunngåelig vil føre til revisjonisme. ⁶⁵ Men teorien om militarisering fører til at den væpnede kampen blir et grunnleggende prinsipp som skal anvendes i alle situasjoner uavhengig av omstendighetene, dvs. et dogme. Det eneste som varierer, er i hvilken grad den skal anvendes. Dette er eventyrpolitikk og «venstre»-opportunisme i sin reneste form. I Kinas revolusjonære krig var militarisering, dvs. en tidlig anvendelse av den væpnede kampen, absolutt nødvendig for at det kommunistiske partiet i det hele tatt skulle kunne eksistere, ettersom partiet ikke hadde muligheter til å benytte seg av lovlige kampformer og sto i direkte væpnet konfrontasjon med reaksjonen.⁶⁶ BKP-RFs tese forsøker de å rettferdiggjøre ut fra en overfladisk og mekanisk forståelse av erfaringene i Russland og Kina. Med andre ord: hendelsesforløpet for partiene i Russland og Kina førte til at de benyttet seg av væpnede aksjoner i ulike perioder frem til seieren. Ifølge PKP og deres tilhengere⁶⁷ ble disse partiene formet under «revolusjonær vold», og dermed har denne prosessen ( «militarisering av partiet») en universell karakter, og alle partier må etablere en organisasjonsstruktur («den konsentriske konstruksjonen») som muliggjør en lignende utvikling uavhengig av de objektive forholdene som råder i deres egne land. PKP og deres tilhengere mener dessuten at de som benekter militarisering, også benekter revolusjonær forberedelse, og derfor må militarisering anvendes som en stadig del av partienes oppbygging. Samtidig skaper de et stråmannargument der de hevder at alle partier som ikke anvender Gonzalos teorier, er helt åpne og lovlige partier.⁶⁸

At et parti må militariseres, er selvfølgelig nødvendig for revolusjonen, men det er opp til hvert parti å vurdere når militarisering er nødvendig, i samsvar med de konkrete forholdene i hvert land. Å derimot opphøye militarisering til en allmenngyldig forutsetning for alle partiers oppbygging («bygge partiet rundt geværet») uavhengig av de konkrete forholdene, er intet annet enn dogmatisme, og vil i Sverige bare føre til eventyrpolitikk og nederlag. Væpnede aksjoner i Russland (og Kina) ble påtvunget av den objektive situasjonen, siden det hersket en revolusjonær situasjon; militære aksjoner var kampformer som tjente klassekampen. I Russland anbefalte Lenin militære aksjoner fordi det hersket en revolusjonær situasjon 1905–07 i forbindelse med den første borgerlig-demokratiske revolusjonen, men da denne situasjonen var over, ble taktikken tilpasset de nye forholdene:

«Men partiets taktikk kunne ikke forbli den samme som under revolusjonens oppsving i 1905. Man kunne for eksempel ikke i den nærmeste fremtid kalle massene til politisk generalstreik eller til væpnet opprør, siden det var en nedgang i den revolusjonære bevegelsen, en kolossal utmattelse blant arbeiderklassen og en betydelig styrking av de reaksjonære klassene. Partiet kunne ikke unngå å ta hensyn til den nye situasjonen. Den offensive taktikken måtte erstattes med forsvarsstrategi, taktikken med å samle krefter, taktikken med å føre kadrene over i det illegale, taktikken med å forene det illegale arbeidet med arbeidet i de lovlige arbeiderorganisasjonene.

(…) Det var den perioden da vårt parti gikk over fra åpen revolusjonær kamp mot tsarismen til en kamp på omveier, til å utnytte alle slags lovlige muligheter – fra forsikringskasser til Duma-tribunen. Det var tilbaketrekningens periode, etter at vi ble slått i revolusjonen i 1905. Denne omstillingen krevde at vi tilegnet oss nye kampmetoder for, etter å ha samlet krefter, på nytt å gå til åpen revolusjonær kamp mot tsarismen.»⁶⁹

Gonzalistene forstår ikke at militære aksjoner må tjene klassekampen, og kan ikke brukes utelukkende for å forsøke å «radikalisere» sine egne medlemmer, for at partiet skal lære å føre krig eller for den saks skyld for å unngå revisjonisme. Kampformer må anvendes i samsvar med de konkrete forholdene i hvert land. Når det ikke hersker en revolusjonær situasjon, vil visse kampformer (som f.eks. militære aksjoner) umulig tjene klassekampen; tvert imot vil de hindre og motvirke den, siden kampformene ikke forholder seg til de konkrete omstendighetene og massenes kamp.

Gonzalos teori om militarisering skal ifølge BKP-RF anvendes av alle verdens kommunistpartier, noe som er en åpen revidering av Mao Zedongs teorier. Spørsmålet om forskjeller i forholdene mellom imperialistiske og undertrykte nasjoner, og forskjeller mellom revolusjonære situasjoner og ikke revolusjonære situasjoner, er fraværende i denne dogmatismen. Som Mao Zedong påpekte:

«Marxist-leninister må nøye følge prinsippet om å bruke ulike metoder for å løse ulike motsetninger. Dogmatikerne følger ikke dette prinsippet. De forstår ikke at forholdene er forskjellige i ulike typer revolusjoner, og forstår derfor heller ikke at ulike metoder bør brukes for å løse ulike motsetninger. Tvert imot klamrer de seg til det de innbiller seg er en uforanderlig formel og anvender den vilkårlig overalt, noe som bare fører til tilbakeslag for revolusjonen eller gjør et sørgelig rot av det som opprinnelig var godt utført.»⁷⁰

PKP hevder at alle verdens kommunistpartier må militariseres og innlede folkekrig,⁷¹ men det kan ikke foreligge en revolusjonær situasjon i alle land samtidig. I virkeligheten gjennomgår det imperialistiske verdenssystemet alltid en ujevn utvikling. Denne objektive prosessen kalles loven om den ujevne utviklingen og er en grunnleggende bestanddel av den marxistiske politiske økonomien. Som Lenin påpekte:

«Under kapitalismen er en jevn vekst i de enkelte bedriftenes og de enkelte statenes økonomiske utvikling umulig. Under kapitalismen finnes det ingen andre måter å gjenopprette den forstyrrede balansen enn kriser i industrien og krig i politikken. (…) Ujevn økonomisk og politisk utvikling er en ubetinget lov for kapitalismen. Av dette følger det at sosialismen i begynnelsen kan seire i noen få eller til og med i ett enkelt, kapitalistisk land.»^{72, 73}

Hvis det foreligger «ujevn økonomisk og politisk utvikling», kan det således bare finnes ulike kampformer som passer til den gitte situasjonen; i alle land kan det ikke på samme tidspunkt være behov for en identisk kampform, dvs. væpnet kamp i form av militarisering. Det gjelder å gjennomføre en konkret analyse av forholdene i det egne landet og ikke falle i dogmatisme. Den «konsentriske strukturen» er altså intet annet enn en «venstre»-opportunistisk organisasjonsteori, for å anvende teorien om «militarisering av kommunistpartiene» og Jefatura. BKP-RF, som typiske ultra-«venstre»-sektister, hevder dessuten at alle som benekter militariseringen av partiet og den konsentriske konstruksjonen, er revisjonister. I praksis omfatter dette alle som ikke anerkjenner Gonzalos teorier:

«Essensen av den nye revisjonismen når det gjelder partiet og oppbyggingslinjen, er benektelsen av nødvendigheten av militarisering av kommunistpartiene og den konsentriske konstruksjonen av de tre instrumentene.»⁷⁴

Mao skrev at «Vårt prinsipp er at partiet har kommandoen over geværet, og at geværet aldri må få lov til å ta kommandoen over partiet.»⁷⁵ Hvis man hevder at ethvert parti kun kan bygges opp gjennom væpnet kamp i form av «militarisering av kommunistpartiet», er det nettopp å påtvinge en kampform under alle omstendigheter og dermed faktisk la geværet ta kommandoen over partiet. Som KKP påpekte, må kampformer tilpasses de konkrete forholdene for å løse konkrete motsetninger:

«Dogmatikerne forvrenger marxismen-leninismen på en annen måte. De løsriver seg fra virkeligheten, finner på abstrakte, tomme formler eller tar mekanisk erfaringer fra andre land og påtvinger dem massene. Dermed hemmer de massenes kamp og hindrer den i å oppnå de resultatene den burde oppnå. Uten hensyn til tid, sted og forhold, holder de hardnakket fast ved en kampform. De forstår ikke at den revolusjonære massebevegelsen i hvert land antar svært kompliserte former, og at alle kampformer, som er nødvendige, må brukes samtidig og utfylle hverandre. De forstår ikke at når situasjonen endrer seg, er det nødvendig å erstatte gamle kampformer med nye, eller å bruke de gamle formene, men fylle dem med nytt innhold. Der skiller de seg svært ofte fra massene og fra potensielle allierte og havner dermed i sekteristiske feil, men like ofte handler de dristig og havner dermed i eventyrpolitiske feil.

Hvis det ledende organet i et parti begår dogmatiske feil, blir det ute av stand til å forstå den faktiske revolusjonære bevegelsens lover.

På det teoretiske området blir det nødvendigvis livløst, og på det taktiske området vil det nødvendigvis begå alle slags feil. Et parti av denne typen kan umulig føre folkets revolusjonære kamp i sitt land til seier.»⁷⁶ (min utheving)

Gonzalismen er «venstre»-revisjonisme

De avvikende teoriene som her er behandlet, teorien om «verdensrevolusjonens tre momenter» som hevder at vi lever i en strategisk offensiv, «militariseringen av verdens kommunistpartier», Jefatura og «folkekrigens universalitet», blir av gonzalistene presentert som en helhetlig ideologisk retning i form av «MLM – hovedsakelig maoismen» eller «MLM-hM – Gonzalos universelle bidrag». Med tanke på at det er Gonzalo som har utformet avvikene som utgjør denne retningen, er det mer rimelig å snakke om «gonzalisme» enn «MLM-hM», siden Gonzalos teorier bare forvrenger Mao Zedongs standpunkter. Gonzalistene har i dag samlet seg rundt BKP-RF og PKP, som er deres ledende talsmenn. Det er altså en uttalt ideologisk retning, som ikke lenger begrenser seg til Marx, Lenin og Mao, men også inkluderer Gonzalos teorier.

Den linjen som BKP-RF og PKP forfekter, er uten tvil det Lenin kalte «revisionisme fra venstre»⁷⁷, altså en gjennomført «venstre»-revisjonistisk linje. Hva kjennetegner denne revisjonismen som «venstre»? «Venstre»-avvik kjennetegnes av «venstre»-opportunisme, og siden Gonzalos opportunistiske teorier opphøyes til universelle sannheter som i virkeligheten reviderer klassikernes standpunkter og MLMs faktiske universelle sannheter, er det klart at gonzalismen er «venstre»-revisjonisme. Når det gjelder strategi, lederskap og partibygging, har gonzalistene presentert teorier som står i fullstendig strid med Mao Zedongs og klassikernes standpunkter. Den gonzalistiske «venstre»-revisjonismen kommer tydeligst til uttrykk når BKP-RF hevder at:

«Så problemet i den internasjonale kommunistiske bevegelsen har ikke først og fremst sin årsak i at maoismen ikke er formelt anerkjent, men i hvordan enkelte forstår den, og derfor er det viktig å begynne med hvem som definerte maoismen som det nye, tredje og høyere stadiet i vår ideologi, for det er bare ved å ta utgangspunkt i det som ble vitenskapelig fastslått av formann Gonzalo at vi kan forstå maoismen som en helhet, som et harmonisk system. Hvis man ikke først tar utgangspunkt i formann Gonzalos verk, faller man inn i eklektisisme, å fremføre ulike sitater uten å forstå ideene.»⁷⁸

Dette er en fullstendig nedvurdering av Mao Zedong og benekter selvstendigheten til Maos teorier. Dette er også en fullstendig revisjon av egentlig alt Mao Zedong noensinne har uttalt, siden vi kun tillates å forstå Mao gjennom Gonzalo. Dette er igjen overhodet ikke maoisme, men gonzalisme. I India og på Filippinene anvender ikke kommunistpartiene Gonzalos teorier og har ført kampen mye lenger enn PKP og deres tilhengere; har ikke disse partiene forstått maoismen? Det finnes ingen grense for gonzalistenes hybris og arroganse. Gonzalo har bare definert en ny type revisjonisme ved å slå sammen «venstre»-opportunistiske, idealistiske og dogmatiske teorier.

I tillegg sprer PKP en åpen forfalskning av maoismens historie, som at PKP var det eneste maoistiske partiet i verden i 1982⁷⁹ (!), noe som åpent har blitt kritisert av representanter for det filippinske kommunistpartiets enhetsfront NDFP.⁸⁰ PKPs påstand gjenspeiler deres standpunkt om at Gonzalos definisjon av maoismen er den eneste sanne, og at det finnes en kvalitativ forskjell mellom «marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning» og «marxismen-leninismen-maoismen», hvorav sistnevnte gjenspeiler Gonzalos tolkning. PKP hevdet at begrepet «Mao Zedongs tenkning» benektet Mao Zedongs universelle bidrag, og at det kun er ved å bruke betegnelsen «maoismen» i stedet at Maos bidrag faktisk kan anerkjennes:

«Mens marxismen-leninismen har fått anerkjennelse for sin universelle gyldighet, er maoismen ikke fullt ut anerkjent som det tredje stadiet. Noen benekter ganske enkelt dens eksistens som sådan, mens andre bare aksepterer den som «Mao Zedongs tenkning». I hovedsak benekter begge standpunktene, med de åpenbare forskjellene mellom dem, den generelle utviklingen av marxismen som formann Mao Tse-tung sto for. Benektelsen av maoismens «-isme»-karakter benekter dens universelle gyldighet og følgelig dens status som det tredje, nye og høyere stadium i det internasjonale proletariatets ideologi: marxisme-leninisme-maoisme, hovedsakelig maoismen, som vi opprettholder, forsvarer og anvender.»⁸¹)

Det som PKP mener ikke er blitt anerkjent, er egentlig bare Gonzalos «venstre»-revisjonistiske teorier som folkekrigens universalitet, militariseringen av verdens kommunistpartier og Jefatura, som ikke har noe grunnlag i det hele tatt i Maos læresetninger. At PKP var de første som brukte begrepet «maoismen», har ingen betydning; det som er avgjørende, er hva dette begrepet betyr. Verken Marx eller Lenin var de første som brukte begrepene «marxisme» eller «leninisme». I dag brukes begrepet «MLM» av mange kommunistpartier, blant annet Indias kommunistiske parti (maoistene) og Filippinernes kommunistiske parti, og disse anvender Mao Zedongs universelle bidrag og ikke Gonzalos «venstre»-revisjonistiske teorier. Disse partiene har dessuten på ulike måter åpent kritisert Gonzalos teorier.⁸²

Det er altså ingen forskjell mellom «Mao Zedongs tenkning» og «maoismen». IKP(M) har ført folkekrig siden 1960-tallet, altså både under og etter Mao Zedongs levetid. De er helt klare på at det var Mao og ikke Gonzalo som definerte maoismen, og setter marxisme-leninisme-maoismen likt med marxisme-leninisme-Mao Zedongs tenkning:

«Selv om det etter vår oppfatning ikke er noen forskjell mellom ML-Mao Zedongs tenkning og MLM, og ingen kinesisk mur kan skille de to fra hverandre, har vi antatt marxisme-leninisme-maoismen som et nytt, tredje og kvalitativt høyere stadium, fordi det er mer vitenskapelig og hensiktsmessig.»⁸³

Den tidligere formannen for Det filippinske kommunistpartiet, Jose Maria Sison, som var en sentral skikkelse i dannelsen av partiet i 1969 og som innledet folkekrigen samme år (lenge før Gonzalos «definisjon»), har påpekt det absurde i å hevde at Gonzalo har definert maoismen:

«Som jeg tidligere har påpekt, skapte Mao selv i løpet av sin levetid Mao Zedongs tenkning eller maoismen ved å gi fremragende bidrag til utviklingen av marxismen-leninismen innen filosofi, politisk økonomi, partibygging (spesielt korrigeringsbevegelsen), folkekrigen og den proletariske kulturrevolusjonen i det sosialistiske samfunnet. Mao Zedongs tenkning har fått en universell betydning lenge før Gonzalo kalte den maoisme. Den universelle betydningen av Mao Zedongs tenkning eller maoismen skyldes på ingen måte Gonzalo, som ikke helt har oppsummert alle den store Maos betydningsfulle prestasjoner.

(…) Før, under og etter grunnleggelsen av Det filippinske kommunistpartiet (FKP) var de seks komponentene i Mao Zedongs tenkning eller maoismen allerede anerkjent og spredt i FKP: publikasjoner og ble tatt til seg av FKPs kadrer og medlemmer. Det gonzalistene gjør, er å rive i stykker Mao Zedongs tenkning eller maoismen og overdrive langvarig folkekrig som en oppskrift for alle land under alle omstendigheter, samt kreve militarisering av partiet som de viktigste eller vesentlige elementene i maoismen. Dette er ikke maoisme, men en grotesk gonzalistisk forvrengning av maoismen.»⁸⁴ (min utheving)

Siden blant annet IKP(M) og FKP holder fast ved at «Mao Zedongs tenkning» og «maoismen» er det samme, har gonzalistenes forsøk på å monopolisere og revidere begrepet MLM i den internasjonale kommunistiske bevegelsen mislyktes. De prøver nå å fremme sine teorier med begrepet «MLM – hovedsakelig maoismen – Gonzalos universelle bidrag», men dette fører bare til at deres revisjonisme og sekterisme blir stadig tydeligere.

Forskjellen mellom de to begrepene gjelder derfor kun betegnelsen, ikke innholdet. Å skille innholdet i disse to begrepene fra hverandre, og forfalske maoismens og andre partiers historie ved å hevde at de ikke anerkjente Mao Zedongs universelle bidrag, er PKPs lumske forsøk på å sverte den maoistiske bevegelsen i andre land for dermed å få uerfarne og nye kamerater til å ubetinget akseptere Gonzalos revisjonisme som den eneste sanne «maoismen». Nye og unge kamerater, som ikke har studert den kommunistiske bevegelsens historie og primærkildene (klassikernes tekster og ikke tolkninger), risikerer derfor lettest å falle under gonzalismens innflytelse. Men det er også grunnen til at gonzalismen ikke har fått fotfeste i f.eks. India og Filippinene; disse partiene har en kontinuitet som strekker seg langt tilbake før Gonzalos teorier. Det er derfor viktig å forsvare at «Mao Zedongs tenkning» har samme betydning som «maoismen», for å bekjempe PKPs falske historieskrivning og ikke forfalle til gonzalismen.

Faktisk krystalliserte maoismen seg hovedsakelig i to trinn: først under Den store polemikken og splittelsen mellom SUKP og KKP/ Det albanske arbeiderpartiet, og deretter under Den store proletariske kulturrevolusjonen. Kommunistpartier over hele verden innlemmet Mao Zedongs teorier i sin ideologisk-politiske linje og anså at Maos teorier hadde universell karakter. Mange av disse partiene hadde kontakter med KKP, og deres representanter møtte Mao Zedong. Gonzalistene må altså forfalske både teorien og historien for å gi sin linje troverdighet og skjule at Gonzalo mislyktes i praksis.

I tillegg til de nevnte revisjonistiske teoriene er det åpenbart at Gonzalos teorier er preget av idealisme. Gonzalos teori om at verden befinner seg i en strategisk offensiv er en form for historisk idealisme som brukes for å rettferdiggjøre «venstre»-opportunistisk og dogmatisk politikk («militarisering av kommunistpartiet» og «folkekrigens universalitet»). Denne fremgangsmåten er ikke noe nytt fenomen, men har blitt brukt av tidligere revisjonister og opportunister. Et lignende eksempel er Kautskys teori om «ultraimperialisme». Kautsky hevdet at den imperialistiske rivaliseringen ville føre til en fredelig «ultraimperialisme» der imperialistiske kriger ville forsvinne og en varig fred oppstå. Lenin påpekte at en fred mellom imperialister kun er midlertidig, og at Kautskys reaksjonære og falske teori bare førte til at folkene ble lurt til å tro på en fremtidig varig fred innenfor imperialismens rammer, og at dette avledet oppmerksomheten fra kapitalismens akutte problemer. Mens Kautskys teori rettferdiggjorde høyreopportunisme, rettferdiggjør Gonzalo «venstre»-opportunisme ved å hevde at verden befinner seg i en strategisk offensiv og at alle verdens kommunistpartier derfor må militariseres.

Som allerede nevnt er også Jefatura en idealistisk teori, og preget av idealistisk apriorisme. Idealistisk apriorisme antar at noe er sant uten bevis i praksis, og Jefatura opphøyer ledere og deres «tenkning» som allerede korrekte, til tross for at de ikke har bevist sin riktighet i klassekampen.

* * *

I den store polemikken mot sovjetrevisjonistene klargjorde KKP kilden til splittelser innen den internasjonale kommunistbevegelsen og kom til den konklusjonen at «hver splittelse i den kommunistiske bevegelsen stadig skyldes opportunist-revisjonistenes kamp og forræderi mot marxismen-leninismen.»⁸⁵ De ledende gonzalistene, PKP og BKP-RF, har allerede åpent erklært at alle som ikke følger Gonzalos teorier, er revisjonister⁸⁶ samtidig som de selv reviderer maoismen, og dermed opptrer som de største splittelsesmakerne i den internasjonale maoistiske bevegelsen. I et forsøk på å spre sin revisjonistiske linje har de kunngjort planer om en såkalt «maoistisk» internasjonale⁸⁷ som i virkeligheten skal basere seg på gonzalismen og hvor de skal føre an. Denne utviklingen har imidlertid et positivt aspekt: jo mer gonzalistene samler seg, desto tydeligere blir skillelinjene mellom gonzalismen og maoismen. Dette er sårt tiltrengt i dagens situasjon, når gonzalistene utgir seg for å være de eneste sanne maoistene.

Spørsmålet om hvorvidt Gonzalo er en revisjonist, kan ikke unngås. Det vesentlige i denne saken er nettopp at PKP hevdet at Gonzalo hadde definert maoismen. Enten hadde Gonzalo rett og definerte maoismen, eller så tok han feil og reviderte maoismen. Hvis man sammenligner Gonzalos teorier med Mao Zedongs og KKPs standpunkter, er det klart at Gonzalo faktisk har revidert maoismen. Det er således ingen tvil om at Gonzalo er en «venstre»-revisjonist.

Gonzalos feil gikk utover bare enkeltstående dogmatiske og idealistiske feil, siden han reviderte Mao Zedongs standpunkter i flere spørsmål, og disse revisjonene fremmet han som en helhetlig ideologisk retning i maoismens navn. Dette er således i bunn og grunn et angrep på den revolusjonære vitenskapen og utøver kun en negativ innflytelse innen den internasjonale kommunistiske bevegelsen.. Det var imidlertid riktig å støtte PKPs kamp og Gonzalos løslatelse, ettersom de førte en rettferdig kamp mot reaksjonen. Dette betyr imidlertid ikke at man må akseptere deres teoretiske grunnlag.

Gonzalo tillot seg å bli hyllet som verdens største maoist, ga arrogant ordre til alle verdens kommunistpartier om at de burde «militariseres» og hadde en helt feilaktig oppfatning av situasjonen i andre land og verdenssituasjonen. KKP hadde allerede i 1963, i «Et forslag angående den internasjonale kommunistbevegelsens generelle linje», advart mot å lytte til selvutnevnte autoriteter som dikterer hva alle andre skal gjøre:

«hvis det ikke er et parti som kan bruke hodet til å tenke selv og gjennom grundleggende undersøkelser og studier tilegne seg nøyaktig kunnskap om utviklingstendensene innenfor de ulike klassene i sitt eget land og som vet hvordan det skal anvende marxismen-leninismens allmenngyldige sannhet og forene den med den konkrete praksisen i sitt eget land, men i stedet er et parti, som plaprer etter hva andre sier, uten analyse kopierer utenlandske erfaringer, løper hit og dit etter hvert som visse personer i utlandet peker med kommandostaven og har blitt et virvar av revisjonisme, dogmatisme og alt annet enn marxist-leninistiske prinsipper; da er et slikt parti fullstendig ute av stand til å lede proletariatet og massene i revolusjonær kamp, fullstendig ute av stand til å vinne revolusjonen og fullstendig ute av stand til å oppfylle proletariatets store historiske oppgave.»²⁸ (min utheving)

«Riktigheten eller feilheten i den ideologiske og politiske linjen avgjør alt.»⁸⁸ Hvis en organisasjon i Sverige tar til seg gonzalismen (uansett hvilket navn den opptrer under) som ledende ideologi, vil den i beste fall bli en fraseradikal sekt og lekeplass, og i verste fall en isolert gruppe eventyrere som vil møte samme skjebne som RAF osv. Kamerater som tror på Gonzalos ideer, bør nøye lese klassikernes skrifter som er sitert i denne artikkelen, og lære av dem i stedet for Gonzalos forvrengte tolkning av maoismen. Bare ved å studere dem kan man skille mellom ekte og falsk maoisme.

Strategien for revolusjon i Sverige

For å kjenne de faktiske forutsetningene for revolusjonær handling, er det nødvendig å forstå Lenins definisjon av hva en revolusjonær situasjon innebærer. I tillegg må man ta hensyn til de konkrete forholdene som råder i Sverige. KKP påpekte at det er kun ved å

«forene marxismen-leninismens universelle sannhet med revolusjonens og oppbyggingens konkrete praksis i eget land»⁸⁹ at man oppnår en riktig strategi. I dag inkluderer vi selvfølgelig også Mao Zedongs universelle bidrag i denne bestrebelsen. Å bekjempe dogmatisme, og spesielt teorier som «folkekrigens universalitet» og «militariseringen av verdens kommunistpartier», kan bare skje ved å undersøke dogmatismens motpol, nemlig de konkrete omstendighetene som råder i ens eget land. I Sverige er den strategiske linjen den langsiktige oppbyggingen av den proletariske enhetsfronten som vil resultere i et revolusjonært opprør.

Revolusjonær situasjon

Strategiske vurderinger må uunngåelig ta hensyn til hva som muliggjør en revolusjon dersom et seriøst forslag skal legges frem. Først og fremst må det fastslås at ingen vet når de objektive forutsetningene for en revolusjonær situasjon vil oppstå. Lenin forklarte klarsynt at den objektive situasjonen endrer seg uavhengig av det politiske subjektets vilje, dvs. proletariatet eller partiet kan ikke skape en revolusjonær situasjon:

«For en marxist er det utvilsomt at en revolusjon er umulig uten en revolusjonær situasjon, og at ikke enhver revolusjonær situasjon fører til revolusjon. Hva er, generelt sett, kjennetegnene på en revolusjonær situasjon? Vi tar sikkert ikke feil hvis vi peker på følgende tre hovedkjennetegn: 1) De herskende klassene kan ikke opprettholde sin makt i uendret tilstand; en eller annen krise i «overklassen», en krise i den herskende klassens politikk, som skaper en sprekk der de undertrykte massenes misnøye og bitterhet bryter ut. For at revolusjonen skal bryte ut, er det vanligvis ikke nok at «underklassen ikke vil» men det kreves også at «de øvre lagene ikke kan» leve på den gamle måten. 2) De undertrykte klassenes nød og ulykker forverres utover det vanlige. 3) De nevnte årsakene fremkaller en betydelig økning i aktiviteten blant massene, som i en «fredelig» epoke rolig lar seg plyndre, men i stormfulle tider drives til selvstendig historisk handling både av hele krisesituasjonen og av «overklassen» selv.

Uten disse objektive endringene, som ikke bare er uavhengige av de enkelte gruppene og partienes vilje, men også av de enkelte klassenes vilje, er revolusjonen – som en generell regel – umulig.»⁹⁰ (min utheving)

Stalin ga noen eksempler på disse objektive endringene og holdt fast ved Lenins tese om at de objektive forutsetningene ikke kan fremprovoseres. I forholdet mellom de subjektive, bevisste kreftene og de objektive omstendighetene påpekte Stalin at strategien kun kan ta utgangspunkt i en undersøkelse av konkrete forhold:

«Politisk strategi, i likhet med taktikk, handler om arbeiderbevegelsen. Men selve arbeiderbevegelsen består av to elementer: det objektive eller spontane elementet og det subjektive eller bevisste elementet. Det objektive, spontane elementet er den gruppen av prosesser som finner sted uavhengig av proletariatets bevisste og styrende vilje. Landets økonomiske utvikling, kapitalismens utvikling, det gamle regimets sammenbrudd, proletariatets og de omkringliggende klassers spontane bevegelser, klassekonflikten osv. – alt dette er fenomener hvis utvikling ikke er avhengig av proletariatets vilje. (min utheving)

(…) Men bevegelsen har også en subjektiv, bevisst side. Bevegelsens subjektive side er gjenspeilingen i bevisstheten av arbeidernes spontane prosesser i bevegelsen; det er proletariatets bevisste og systematiske bevegelse mot et bestemt mål. Det er denne siden av bevegelsen som interesserer oss, fordi den, i motsetning til den objektive siden, fullstendig er gjenstand for strategiens og taktikens styrende innflytelse.

(…) Strategien i seg selv studerer ikke bevegelsens objektive prosesser. Likevel må den kjenne til dem og ta dem riktig i betraktning hvis grove og skjebnesvangre feil i bevegelsens ledelse skal kunne unngås. Bevegelsens objektive prosesser studeres først og fremst av marxismens teori og også av marxismens program. Derfor må strategien helt og holdent bygge på de opplysningene som marxismens teori og program stiller.

(…) Naturligvis kan en strategisk plan som er egnet for en historisk periode, som har sine egne særtrekk, ikke være egnet for en annen historisk periode, som har helt andre særtrekk. Til hvert vendepunkt i historien hører den strategiske planen som er nødvendig for den og tilpasset dens oppgaver.»⁹¹

Altså, bare når det foreligger objektive og subjektive forutsetninger, kan en revolusjonær situasjon oppstå. Om taktikken i den fredelige (ikke-revolusjonære) fasen skrev Komintern:

«Når det ikke foreligger noe revolusjonært oppsving, må de kommunistiske partiene, med utgangspunkt i de arbeidendes daglige vanskeligheter, oppstille delparoller og delkrav og knytte dem til Den kommunistiske internasjonales hovedmål.»⁹²

Delmålene (delparollene og delkravene) består av forsvaret og fremmingen av arbeidernes interesser i spørsmål som angår økonomiske, politiske og internasjonale forhold.⁹³ Partiet må altså anvende masselinjen for å kjempe for arbeiderklassens daglige krav og interesser. Denne fredelige fasen følges av det revolusjonære oppsvinget, en overgangsprosess, som munder ut i en revolusjonær situasjon. Altså, selv om den objektive situasjonen kun kan være revolusjonær eller ikke-revolusjonær, skjer det en rekke kvantitative endringer i mellom som til slutt fører til en kvalitativ endring av situasjonen. Med dette vil det oppstå nye taktiske motsetninger som svarer til denne perioden, og partiet må navigere seg gjennom disse. Først da vil man vite hvilke og hvor store krefter partiet har kommando over, hvor og når de skal settes inn, for å oppnå maksimal slagkraft og styrte den borgerlige diktaturen. Men en grunnleggende forutsetning for enhver form for suksess med å vinne massene over til revolusjonens sak er at partiet må føre en politikk der massene innser sosialismens nødvendighet ut fra sine egne erfaringer:

«Ved overgangen til nye, skarpere slagord må følgende grunnregel i leninismens politiske taktikk være retningslinjen: partiet må forstå å lede massene inn i de revolusjonære posisjonene på en slik måte at de gjennom egne erfaringer overbeviser seg om at partilinjen er riktig. Hvis denne regelen ikke følges, fører det uunngåelig til at man skiller seg fra massene, til kupp og til kommunismens ideologisk forfall til «venstre»-doktrinærisme, til småborgerlig «revolusjonært» eventyr.»³

For at en revolusjonær situasjon skal oppstå, må de objektive forholdene være på et slikt nivå at de subjektive kreftene (proletariatet) ut fra sin egen erfaring innser nødvendigheten av en revolusjonær forandring. Stalin påpekte for eksempel at under den revolusjonære perioden i 1917 hadde mensjevikene og de sosialistiske revolusjonærene, som hadde støtte fra store deler av befolkningen og deltok i den nyopprettede provisoriske regjeringen, ennå ikke hadde avslørt seg selv som ute av stand til å løse de brennende spørsmålene: å avslutte Russlands deltakelse i verdenskrigen og gjennomføre jordreformer. Men visse «venstre»-opportunister hadde allerede i april gått inn for et opprør. Stalin påpekte at dersom dette hadde skjedd, ville bolsjevikene ha fremmedgjort seg fra massene, siden den provisoriske regjeringen ennå ikke hadde avslørt sin inkompetanse overfor massene, og det derfor ennå ikke forelå forutsetninger for et opprør. Bøndene og soldatene hadde altså ikke ut fra egen erfaring innsett mensjevikenes og de sosialistiske revolusjonærenes feilaktige linje, og ville derfor ikke støtte bolsjevikene. Det var først i oktober at bolsjevikene innledet det væpnede opprøret.⁹⁴

Hvordan skal den gonzalistiske teorien om «militarisering av partiet» gjennomføres uten å fjerne seg fullstendig fra massene? Partiet vil isolere seg fullstendig, siden massene ikke innser nødvendigheten av væpnet kamp ut fra sine egne erfaringer. I praksis blir det en isolert liten gruppe som driver med eventyrpolitikk. Situasjonen som Stalin beskrev ovenfor like før oktoberrevolusjonen, er et utmerket eksempel på nødvendigheten av å vinne over massene ved at partiets politikk bekreftes gjennom massenes egne erfaringer.

Det er umulig å vite på forhånd hvilken faktor som vil utløse en revolusjonær krise i Sverige, eller når den vil oppstå, siden ingen kan se inn i fremtiden. De som faller for dogmatisme, tar alltid utgangspunkt i teorier som forholder seg til helt andre konkrete forhold enn de som råder i ens eget land, og fjerner seg dermed fra massenes virkeligheten og vil uunngåelig mislykkes. Bare ved å anvende en dialektisk-materialistisk analyse av de konkrete forholdene i ens eget land, basert på maoismens universelle sannheter, kan man utarbeide en korrekt strategi. Dogmatikere behandler imidlertid ikke MLM som en veiledning til handling, men som et religiøst dogme. Som Mao sa:

«Selv nå er det ikke så få mennesker som fremdeles betrakter enkeltstående sitater fra marxist-leninistiske verk som et ferdiglaget patentmedisin, som, når man først har skaffet seg det, lett kan kurere alle sykdommer. Disse menneskene viser en barnslig uvitenhet, og vi bør opplyse dem. Det er nettopp disse uvitende menneskene som oppfatter marxismen-leninismen som et religiøst dogme. Til dem må vi uten omsvøp si: «Deres dogme er verdiløst». Marx, Engels, Lenin og Stalin har gjentatte ganger uttalt at vår teori ikke er et dogme, men en veiledning til handling. Men disse menneskene foretrekker å glemme denne uttalelsen, som er av største, ja, ytterste betydning.»⁹⁵

Folkekrig i forstedene?

En vanlig påstand er at folkekrigen skal foregå ved å etablere baseområder i forstedene. Som allerede nevnt er den første forutsetningen for baseområder – hvis vi nå skal forholde oss til Mao Zedong og ikke forfalle til eklektisisme – at det opprettes væpnede styrker i disse områdene. Et slikt forsøk vil selvfølgelig bli knust. Hvis vi nå skal gi begrepet «baseområde» et nytt innhold utover Mao, for eksempel ved å gjennomføre massearbeid i disse områdene, vil man i beste fall løse spørsmål av geografisk karakter, som for eksempel leiekamp⁹⁶. Men en revolusjonær situasjon vil utløse en krise innen alle mulige samfunnsspørsmål, noe som inkluderer arbeidsforhold, lønn, arbeidsledighet, sosialhjelp, produksjonsrisiko , og vil finne sted i by og på landsbygda, i industrien, tjenestesektoren osv. Arbeiderklassen er ikke geografisk isolert i forstedene; tvert imot arbeider mange, om ikke et flertall, utenfor sine boligområder.

«Forstad» definerer kun en geografisk plassering: et bebygget område utenfor eller i nærheten av en større by, og gir ingen klasseanalyse i det hele tatt. Det finnes hovedsakelig borgerlige forsteder, blandede forsteder og proletariske forsteder. Det finnes ingen statistikk for å kvantifisere de proletariske forstedene, bortsett fra politiets definisjon av «utsatte områder»; i disse områdene bor det 550 000 mennesker i hele landet, noe som utgjør omtrent 5 % av Sveriges befolkning.⁹⁷) Dette representerer ikke antallet proletarer, men er en sammenslåing av proletarer, småborgere og borgere samt arbeidsløse, barn og pensjonister i et område som ifølge politiet er «utsatt». Den proletariske andelen er derfor mindre. Bruker vi statistikken for landet som helhet for å anslå antallet personer i arbeidsfør alder (dvs. ekskludert barn og pensjonister) i alderen 20–64, får vi 308 000.⁹⁸ Bruker vi samme metode for å trekke fra antallet arbeidsløse, får vi 280 896.⁹⁹

Undersøker vi antallet industriproletarer innenfor produksjons-, bygg- og anleggs- samt gruve- og mineralutvinningsindustrien, får vi følgende tall for første kvartal 2022¹⁰⁰:

Gruver og mineralutvinningsindustri: 9 843

Produksjonsindustri: 533 824

Bygg- og anleggsbransjen: 339 300

Totalt: 882 967 ansatte

Antallet industriproletarer i disse tre produksjonsgrenene er derfor, i denne noe grove beregningen, omtrent tre ganger så stort som antallet ansatte som bor i «utsatte områder». Inkluderer vi de som arbeider innen transport og lagerhold³, øker dette tallet til 1 109 705.

Selv om industriproletariatet har gått ned de siste tiårene, utgjør det fortsatt en svært sterk kraft. Å ha et hovedfokus på forsteder er derfor ikke en rimelig nasjonal strategi, siden industriproletariatet er betydelig større enn proletariatet i de «utsatte områdene». Derimot er det ingen motsetning mellom å føre massekamp på arbeidsplasser og i boligområder som for eksempel forstedene. Kampen i boligområdene er selvfølgelig svært viktig, siden husleien utgjør den største enkeltutgiften for arbeiderne, og må forenes med kampen på arbeidsplassen. Men ideen om å fokusere på forstedene som et forstadium til å føre folkekrig i Sverige ved å militært okkupere forstedene, er absurd. Det finnes absolutt ingen forutsetninger, verken blant massene eller i den politiske situasjonen generelt, som i det minste rettferdiggjør slike aksjoner, bortsett fra i hodet på den som er blind for virkeligheten. Det som trengs, er en langvarig ikke-militær kamp, å forankre seg blant massene og heve deres bevissthet gjennom deres egne erfaringer, for deretter å gjennomføre et revolusjonært opprør i byene med massenes støtte.

Når det gjelder det militære spørsmålet, er det av avgjørende betydning å forsvare verneplikten og engasjere seg i soldatkampen, dvs. propaganda- og agitasjonsarbeid blant soldater. Jo flere vernepliktige, desto mer kampdyktig er proletariatet. Selv om verneplikten skulle avskaffes, finnes det andre måter å utdanne proletariatet på; det er i høyeste grad et konkret spørsmål. Det avgjørende, det prinsipielle, er at denne kunnskapen først tas i bruk når den kan rettferdiggjøres overfor massene ved at massene ut fra egen erfaring kan støtte dette. Uten dette kriteriet vil alle væpnede forsøk mislykkes; dette er det folkekrigens talsmenn ikke har forstått, men ser på det som et ferdigpakket universalmiddel for alle land, når det bare er gammel «venstre»-opportunisme i ny innpakning. Som Mao påpekte:

«Hvis vi forsøkte å gå til offensiv når massene ennå ikke var vekket, ville det være en eventyrpolitikk. Hvis vi insisterte på å lede massene til å gjøre noe mot deres vilje, ville vi helt sikkert mislykkes. Hvis vi ikke rykket frem når massene krever fremrykning, ville det være høyreopportunisme.» ¹⁰¹

Proletariatets ledende kjerne

Teorien om folkekrig i forstedene med baseområder utvisker spørsmålet om partiets retning blant massene, og likestiller alle i forstedene som en homogen, undertrykt masse som venter på ankomsten av revolusjonærene. Den undervurderer den revolusjonære utviklingen som de arbeidende massene gjennomgår under en revolusjonær krise, og skjuler spørsmålet om proletariatets ledende kjerne.

De mest avanserte delene av proletariatet er industriproletariatet, og først og fremst den delen som arbeider innenfor storskala industri. Dette skyldes deres rolle i produksjonen, som gjør at de tydeligst ser den grunnleggende motsigelsen i kapitalismen, nemlig den mellom samfunnsmessig produksjon og privat (kapitalistisk) tilegnelse. De arbeider nemlig i store lag, er faglig organisert og deltar direkte i den kapitalistiske produksjonen, er fast ansatt og inngår i en internasjonal produksjonskjede, og er dermed politisk klarsynte når det gjelder kapitalismens internasjonale karakter. Industriproletariatet har således størst potensial for å oppnå en avansert klassebevissthet på grunn av sine arbeidsforhold. Men også de som arbeider alene, men som er sterkt sammensveiset gjennom faglig organisering, har vist en avansert klassebevissthet. Dette er bevist av streikene som for eksempel bussjåførene har gjennomført. Sjåfører er oftest ansatt av samme arbeidsgiver og har lignende arbeidsvilkår. I tillegg finnes det også andre yrkesgrupper som ikke er en del av industri- eller transportsektoren, men som har lignende arbeidsforhold, som for eksempel å være ansatt på store arbeidsplasser. Et eksempel er helsearbeidere, og i Finland gikk 25 000 helsearbeidere i streik i år.

Menneskets praktiske aktivitet former bevisstheten, og langt fra alle proletarer (de som selger sin arbeidskraft) når det samme nivået av klassebevissthet som de ovennevnte gruppene, siden deres arbeid er preget av andre materielle omstendigheter. Det er da selvsagt at det skjer en differensiering innenfor proletariatet, der noen er mer tilbøyelige til å utgjøre lederskapet. Som Lenin påpekte:

«I kapitalismens epoke, når arbeidermassene utsettes for konstant utbytting og ikke kan utvikle sine menneskelige talenter, er det mest karakteristiske ved de politiske arbeiderpartiene faktisk nettopp at de kun kan omfatte en minoritet av sin egen klasse. Et politisk parti kan forene kun en minoritet av en klasse, på samme måte som de virkelig bevisste arbeiderne i hvert kapitalistisk samfunn utgjør bare en minoritet av alle arbeidere. Vi må derfor innrømme at bare denne bevisste minoriteten kan lede de brede arbeidermassene og trekke dem med seg.»¹⁰² (min utheving)

Selv om industri- og transportproletariatet ikke er de lavest lønnede, betyr det ikke at deres revolusjonære potensial er borte. Når Sverige uunngåelig havner i en økonomisk og politisk krise, vil dette fortsatt være det viktigste strategiske laget av proletariatet – siden deres aksjoner kan lamme hele den svenske økonomien, og på grunn av deres størrelse, kollektive disiplin og samhold kan de rekrutteres i store skarer til det væpnede opprøret. Å benekte industriproletariatets rolle som den ledende kraften er å forfekte en variant av den defaitistiske «bestikkelsesteorien» – industriproletarene er altfor godt lønnet («bestukket» av kapitalistene) og vil aldri reise seg til revolusjon. Dette tar overhodet ikke hensyn til de objektive endringene som skjer i en revolusjonær situasjon. De tyske kameratene i MLPD har 40 % av sine medlemmer i storindustrien¹⁰³ og har vist at det er fullt mulig å slå rot blant industriproletariatet.¹⁰⁴

Det er dessuten et spørsmål om hvilken klassekarakter partiet skal ha – de som har det «verst» i samfunnet, er ikke nødvendigvis den mest revolusjonære delen av proletariatet. Det avgjørende er deres revolusjonære potensial, som avhenger av deres arbeidsforhold. Både Lenin og Mao fremhevet proletariatets ledende rolle overfor de andre lagene av de arbeidende massene som hadde dårligere forhold. Mao påpekte at:

«Blant alle de samfunnslagene og politiske grupperingene som finnes i det halvkoloniale Kina, er proletariatet og det kommunistiske partiet de som er mest frigjort fra trangsynthet og egoisme. Politisk sett er de de mest fremsynte, de best organiserte og de mest villige til å lære uten fordommer av avantgardeklassen, proletariatet og dets politiske parti over hele verden, samt å utnytte denne erfaringen til fordel for sin egen sak. Følgelig er det kun proletariatet og det kommunistiske partiet som kan lede bøndene, byenes småborgerskap og borgerskap, overvinne trangsyntheten blant bøndene og småborgerskapet og ødeleggelseslysten hos de arbeidsløse massene, samt også (forutsatt at det kommunistiske partiet ikke begår feil i sin politikk) overvinne den vaklingen og mangelen på grundighet som borgerskapet viser – og som kan lede revolusjonen og krigen inn på veien mot seier.»¹⁰⁵ (min utheving)

Lenin bemerket at:

«By- – og industriproletariatet vil uunngåelig bli kjernen i vårt sosialdemokratiske arbeiderparti, men i dette må vi, slik også vårt program sier, trekke inn, opplyse og organisere alle arbeidende og utbyttede uten unntak: både hjemmearbeidere, fattige, tiggere, tjenestefolk, landstrykere og prostituerte – selvfølgelig på den nødvendige og obligatoriske betingelsen at de slutter seg til sosialdemokratiet og ikke sosialdemokratiet til dem, at de går over til proletariatets standpunkt og ikke proletariatet til deres standpunkt.»¹⁰⁶ (min utheving)

Partiet må derfor fokusere på (men ikke begrense seg til) arbeiderne innen industrien, transportsektoren og andre yrker med lignende materielle forhold som gjør dem særlig mottakelige for kommunismens ideer.

Oktoberveien og den proletariske enhetsfronten

Gitt at vi ikke vet når en revolusjonær situasjon vil oppstå og at den ikke lar seg fremtvinge, er strategien å oppnå maksimal innflytelse i proletariatet de mest brennende spørsmålene, og dermed å forberede proletariatet på å styrte den borgerlige diktaturen gjennom byopprør i en revolusjonær situasjon.

Dette kan bare lykkes dersom partiet gjennom en langvarig ikke-militær kamp bygger opp massenes støtte for et opprør, og dette krever at massene gjennom sine egne erfaringer innser riktigheten i partiets politikk. Denne strategien er oktoberveien, som er gyldig hovedsakelig i imperialistiske land som kjennetegnes av en urbanisert befolkning og representerer hovedmotsigelsen mellom proletariatet og borgerskapet.

Dette krever en langsiktig oppbygging av den proletariske enhetsfronten, som har til hensikt å forene de kjempende arbeiderne på grunnlag av klassekampen: både «nedenfra» for å forene arbeiderne på riktig grunnlag uavhengig av partitilhørighet, og «ovenfra» mellom partiet og organisasjoner om nødvendig.¹⁰⁷ Når partiet forener seg med arbeiderne rundt riktige krav og slagord, vil arbeiderne ut fra sine egne erfaringer se at det kommunistiske partiet representerer deres interesser. I Sverige er oppbyggingen av den proletariske enhetsfronten fullstendig uforenlig med noen form for folkekrig; hvis det sistnevnte skulle bli igangsatt, vil organisasjonen diskreditere seg selv og fjernes fra massene. Den proletariske enhetsfronten kan anta mange ulike former avhengig av de konkrete forholdene:

«Den konkrete gjennomføringen av enhetsfronten i ulike land vil naturligvis skje på forskjellige måter; den vil ta ulike former avhengig av arbeiderorganisasjonenes tilstand og karakter, avhengig av deres politiske nivå og den konkrete situasjonen i hvert land, avhengig av de endringene som skjer innenfor den internasjonale arbeiderbevegelsen osv.

Slike former kan for eksempel være: avtalte fellesaksjoner blant arbeiderne fra sak til sak av konkrete årsaker, for enkeltkrav eller på grunnlag av en felles plattform; avtalte aksjoner på enkeltstående arbeidsplasser eller innenfor en bransje; avtalte aksjoner på lokalt, distrikts-, nasjonalt eller internasjonalt nivå; avtalte aksjoner for å organisere arbeidernes økonomiske kamper, for å gjennomføre politiske masseaksjoner, for å organisere et felles selvforsvar mot fascistiske overgrep; avtalte aksjoner for å støtte de fengslede og deres familier og når det gjelder kampen mot den sosiale reaksjonen; felles aksjoner for å forsvare ungdommens og kvinners interesser, på samarbeids- , kulturens, idrettens område osv.

(…) Kommunistene og alle revolusjonære arbeidere må strebe etter å opprette valgte … klasseorganer for enhetsfronten som står utenfor partiene, på arbeidsplassene, blant de arbeidsløse, i arbeiderdistriktene, blant vanlige folk i by og på landet. Bare slike organer kan gjennom enhetsfrontbevegelsen også omfatte den enorme uorganiserte massen av arbeidere, kan fremme utviklingen av massenes initiativ i kampen mot kapitalets offensiv, mot fascismen og reaksjonen, og på grunnlag av dette fremme utdannelsen av de nødvendige, tallrike arbeideraktivistene for enhetsfronten, utdanne hundre og tusenvis av partiløse bolsjeviker i de kapitalistiske landene.» ¹⁰⁸ (min utheving)

Disse ordene fra Dimitrov ble uttalt i en periode i Den kommunistiske internasjonales historie da hovedproblemet som hindret kommunistenes fremvekst, var den ekstreme sekterismen som avviste enhetsfrontens taktikk og ikke klarte å forhindre fascismens maktovertakelse.

«I vår tid er dette [sekterismen – min merknad] ofte ikke lenger en «barnesykdom», slik Lenin skrev, men en inngrodd last, og uten at vi har frigjort oss fra den, kan vi ikke opprette den proletariske enhetsfronten og føre massene fra reformismens posisjoner til revolusjon.
(…)
Sekterismen kommer særlig til uttrykk i en undervurdering av massenes revolusjonering, i en overvurdering av den hastigheten med hvilken de forlater reformismens posisjoner, i forsøkene på å hoppe over bevegelsens vanskelige etapper og innviklede oppgaver. Metodene for ledelse av massene har i praksis ofte blitt erstattet med metodene for ledelse av en liten partigruppe. Man undervurderte den kraften som ligger i massenes tradisjonelle bånd til sine organisasjoner og ledelser, og da massene ikke umiddelbart rev disse båndene i stykker, begynte man å behandle dem like hardt som man behandlet deres reaksjonære ledere. Man standardiserte taktikken og slagordene for alle land, og man tok ikke hensyn til særegenhetene i den konkrete situasjonen i hvert enkelt land. Man ignorerte nødvendigheten av en utholdende kamp blant massenes dypeste lag for å vinne massenes tillit, og man forsømte kampen for arbeidernes delkrav og arbeidet i de reformistiske fagforeningene og de fascistiske masseorganisasjonene. Enhetsfrontpolitikken ble ofte erstattet med rene oppfordringer og abstrakt propaganda.»³

Disse sekteristiske ytringene kjennetegner folkekrigslinjen i Sverige; folkekrigsteorien tar utgangspunkt i helt andre materielle forutsetninger enn de som finnes i Sverige i dag, og vil derfor uunngåelig bli en sekteristisk linje som kun appellerer til «en liten partigruppe» og ikke massene. Den riktige strategiske linjen er ikke langvarig væpnet kamp, men langvarig ubevæpnet kamp for å bygge opp den proletariske enhetsfronten, for dermed å forene arbeiderklassen på grunnlag av klassekampen og forberede et opprør i byene når en revolusjonær situasjon oppstår. Dette er også Mao Zedongs standpunkt da han påpekte at proletariatet i de imperialistiske landene bør samle styrke gjennom en langvarig, hovedsakelig ikke-militær periode for å slå til når forholdene er gunstige.¹⁰⁹ Arbeiderklassens styrke ligger i dens tallmessige overlegenhet, og i byene kan denne styrken bare akkumuleres gjennom en proletarisk enhetsfront som forener proletariatet og forbereder forutsetningene for det revolusjonære opprøret.

Uansett hvilken form den proletariske enhetsfronten vil ha, er det avgjørende at det kommunistiske partiet tar ledelsen i denne ved å vinne massenes tillit, noe som krever anvendelse av masselinjen og linjekamp mot feilaktige ideer. Den proletariske enhetsfronten er absolutt nødvendig hvis man, spesielt i et imperialistisk land som Sverige, ønsker å vinne massene over fra reformismens og borgerskapets innflytelse til den revolusjonære bevegelsen. Denne strategien tar utgangspunkt i det faktum at en stor del av massene befinner seg under reaksjonens innflytelse i form av det borgerlige demokratiets illusjoner, noe som kjennetegner imperialistiske land når de ikke befinner seg i krise, og hvis materielle grunnlag er den imperialistiske utbyttingen av nykoloniale land.

Den proletariske enhetsfronten er virkeliggjøringen av politisk fokus på hovedmotsigelsen i Sverige, mellom proletariatet og borgerskapet. Den er dessuten en proletarisk linje, i motsetning til folkekrigslinjen, som i Sverige er en småborgerlig linje; siden det store flertallet av arbeidere ikke vil samle seg om denne linjen i en periode der det ikke hersker en revolusjonær situasjon, vil den i beste fall tiltrekke seg de få ekstremt utsatte og småborgerlige revolusjonsromantikerne. Dette i motsetning til oppbyggingen av den proletariske enhetsfronten, som tar hensyn til proletariatets problemer i den nåværende fasen av klassekampen. Den proletariske enhetsfronten er ikke et mål i seg selv, men sørger for at partiet forener seg med alle arbeidere uavhengig av partitilhørighet på riktig grunnlag, slik at de ut fra egne erfaringer skal innse at det kommunistiske partiet er det eneste partiet som er massenes parti. Dermed blir de klare til å støtte en revolusjon.

Verken folkekrigen eller oktoberveien er garantier for suksess, de skisserer bare de generelle trekkene (hovedmotsigelsene) i den revolusjonære prosessen. Siden hvert land har forskjellige forhold, kreves det at man stadig anvender marxismen som veiledning for handling for å løse ulike konkrete motsigelser i hvert land på riktig måte. Folkekrigen defineres som en bred enhetsfront som inkluderer alle de klasser og lag som står i motsetning til imperialismen, siden hovedmotsigelsen står mellom imperialismen og folket, og en antiføydal enhetsfront som samler det store folket mot føydalismen.¹¹⁰ Begge disse strategiene bygger på ulike materielle forhold som gjenspeiles i ulike hovedmotsigelser. Den eneste muligheten for å føre folkekrig i Sverige er dersom landet blir invadert av en imperialistisk angriper og hovedmotsigelsen endres. Da er oppgaven at partiet oppretter en enhetsfront som forener alle som ønsker å bekjempe okkupantene, og partiet streber etter å ta ledelsen i denne enhetsfronten.

Oktoberveien forholder seg til de forholdene som råder i Sverige, dvs. det hersker borgerlig demokrati, det er et imperialistisk land, og det foreligger foreløpig ingen revolusjonær situasjon. Ut fra slike objektive forhold oppstår visse kampformer som er riktige, som kan vinne arbeiderklassen over til partiet gjennom deres egne erfaringer og forberede proletariatet på å gripe makten når en revolusjonær situasjon oppstår. Overgangen fra en «fredelig» periode til en revolusjonær situasjon kjennetegnes av overgangen fra fredelige kampformer til revolusjonære kampformer. Å anvende en mal som folkekrig med baseområder og innlede militarisering, er selvsagt å bryte fullstendig med denne objektive virkeligheten og dermed avskjære seg fra massene. Som Mao bemerket:

«Idealism og mekanisk materialisme, opportunisme og eventyrpolitikk kjennetegnes alle av bruddet mellom det subjektive og det objektive».¹¹¹

Oppsummering

De objektive forutsetningene for en revolusjonær situasjon kan ikke fremprovoseres. Lenins teori om den revolusjonære situasjonen viser at partiet ikke kan skape de objektive forutsetningene, men at disse oppstår gjennom et uendelig antall koblinger til alle andre fenomener i verden. Ingen vet i dag hvilken faktor som vil utløse en revolusjonær situasjon i Sverige og hvilke motsetninger som vil oppstå. Vi vet heller ikke når dette vil skje.

Ut fra disse premissene er den eneste fornuftige, og den eneste mulige måten for et kommunistisk parti å seire i Sverige på, å anvende masselinjen på de konkrete problemene som finnes i «hver etappe», slik Dimitrov påpekte , og dermed vinne massenes tillit. Det finnes ulike etapper i hele den revolusjonære prosessens utvikling, og de har alle sine spesifikke kampformer som bestemmes ut fra den konkrete situasjonen. Bare de konkrete omstendighetene kan avgjøre når den væpnede kampen blir nødvendig, ikke en påtvunget mal. Som Dimitrov klarsynt påpekte:

«Vi er fiender av alt som er skjematisk. Vi ønsker å ta hensyn til den konkrete situasjonen i hvert øyeblikk og på hvert gitt sted, og ikke overalt handle etter en fast mal. Vi glemmer ikke at kommunistenes holdning ikke kan være den samme under ulike forhold.

Vi ønsker å ta nøkternt hensyn til alle stadier i klassekampens utvikling og til veksten av klassebevisstheten blant massene selv; vi ønsker å forstå hvordan vi på hvert stadium skal finne og løse de konkrete oppgavene for den revolusjonære bevegelsen, som svarer til dette stadiet.»¹¹²

Gonzalistene har overhodet ingen forståelse for dette. Den gonzalistiske teorien om «militarisering», som innebærer at hvert parti kun kan dannes gjennom langvarig væpnet kamp, er et absurd dogme, og dogmer er nettopp det Dimitrov kritiserer. Den springer ikke ut fra de konkrete problemene massene står overfor, men tolkes som et slags magisk universalmiddel som skal garantere seier.

I Sverige er den eneste riktige strategien i dag å på lang sikt bygge opp den proletariske enhetsfronten for å gjennomføre et opprør i byene når det oppstår en revolusjonær situasjon. Dette er oktoberveien og er den eneste gyldige strategien i et imperialistisk Sverige.

Avslutning

Gonzalos teorier er avvik som bygger på dogmatiske og idealistiske antakelser. De er idealistiske fordi de fremhever teorien om Jefatura og «verdensrevolusjonens tre momenter», som hevder at verden befinner seg i en strategisk offensiv, og de er dogmatiske fordi de kopierer Maos teori om folkekrigen og på bakgrunn av dette forfekter «venstre»-opportunisme, dvs. væpnet kamp før de objektive forutsetningene er modne. Men samtidig hevder Gonzalo at disse teoriene utgjør selve maoismen. Denne falske påstanden fører til at gonzalistene reviderer Mao Zedongs standpunkter fra «venstre». Gonzalismen er derfor intet annet enn «venstre»-revisjonisme, dvs. den reviderer maoismen ut fra «venstre»-opportunistiske og idealistiske teorier som man hevder er universelle, men som benekter maoismens faktiske standpunkter.

Som vist finnes det en antagonistisk motsetning i standpunktene mellom på den ene siden Mao Zedong og KKP og på den andre siden Gonzalo, PKP og deres tilhengere som BKP-RF. Maos teorier oppfordrer til å forene maoismens allmenngyldige sannhet med hvert lands spesifikke forhold, mens Gonzalos teorier forvrenger marxismen til et dogme. I sin essens er det en motsetning mellom marxisme-leninisme-maoisme og gonzalismen.

Gonzalo bør først og fremst verdsettes for å ha anvendt folkekrigen på peruanske forhold og for å ha vært en ledende skikkelse i de undertrykte massenes rettferdige kamp mot den peruanske reaksjonen. Dette kan imidlertid ikke utelukke det faktum at PKP ikke seiret under hans ledelse, og at hans teorier utgjør et avvik fra marxisme-leninisme-maoismens revolusjonære vitenskap. Det er derfor nødvendig å forkaste hans revisjonistiske teorier, som i siste instans bare vil lede den revolusjonære bevegelsen i Sverige på villspor. Den eneste gyldige veien til revolusjon i Sverige er den langsiktige oppbyggingen av den proletariske enhetsfronten for å forberede proletariatet på et revolusjonært opprør når en revolusjonær situasjon oppstår.

Thomas Berg
September 2022

(Andre versjon)

1. «Den ekstremt gunstige objektive og subjektive situasjonen, proletariatets tiår med vedvarende kamp mot kontrarevolusjonens generelle offensiv, med jernvilje til å holde maoismens banner høyt, samt bidragene av universell gyldighet fra Gonzalos tenkning og folkekrigen, har mer enn noensinne bidratt til å skille marxismen fra alle former for revisjonisme.»
   Lenin og det militariserte kommunistpartiet, Brasils kommunistiske parti – den røde fraksjonen
   https://www.demvolkedienen.org/index.php/en/t-dokumente-en/3298-el-maoista -lenin-and-the-militarized-communist-party[↩]
2. Om praksis, Utvalgte verker av Mao Tse-tung, bind 1, s. 297–298, Danelius bokforlag, 1966[↩]
3. Ibid.[↩][↩][↩][↩][↩]
4. «For oss er Gonzalo-tanken det viktigste vi må legemliggjøre, fordi den er garantien for seier som fører oss til den demokratiske revolusjonen, til den sosialistiske revolusjonen, til de kulturelle revolusjonene frem til kommunismen.»
   Kommunistpartiet i Perus generelle politiske linje (1988), Sentralkomiteen i Det kommunistiske partiet i Peru, s. 26
   https://www.bannedthought.net/Peru/CPP/Documents/GeneralPoliticalLineOfTheCommunistPartyOfPeru-1988
   -OCR.pdf (min oversettelse[↩]
5. «Det er et parti av den nye typen som frembrakte den store lederen av den peruanske revolusjonen, formann Gonzalo, den største levende marxist-leninist-maoisten, som leder partiet. Han er garantien for revolusjonens triumf, som vil føre oss til kommunismen.»
   Ibid.[↩]
6. «Vårt parti har fastslått at lederskapet er avgjørende, og at det er alle aktivisters plikt å arbeide kontinuerlig for å forsvare og bevare partiets lederskap, og særlig formann Gonzalos lederskap, vårt store lederskap, mot ethvert angrep innenfor eller utenfor partiet, samt å underkaste oss hans personlige lederskap og kommando ved å heve slagordene «Lær av formann Gonzalo» og «Legemliggjør Gonzalo-tanken.»»
   Den generelle politiske linjen til Det kommunistiske partiet i Peru, s. 77[↩]
7. «Vi som følger marxisme-leninisme-maoisme, Gonzalo-tanken, underkaster oss formann Gonzalo og legemliggjør Gonzalo-tanken.»
   Ibid.[↩]
8. «Sentralkomiteen i PCP bekrefter på nytt sin klare, bevisste og ubetingede underordning under formann Gonzalos eneveldige lederskap og under hele systemet for partiledelse.»
   Resolusjon fra sentralkomiteen, Sentralkomiteen i Det kommunistiske partiet i Peru, 1992
   http://www.redsun.org/pcp_doc/ pcp_1292.htm[↩]
9. Om praksis, Utvalgte verker av Mao Tse -tung, bind 1, s. 308[↩]
10. «En leder er en person som innehar en bestemt stilling, mens en toppleder og det store lederskapet [Jefatura], slik vi forstår det, representerer anerkjennelsen av partiets og den revolusjonære autoriteten som er ervervet og bevist i løpet av en hard kamp – de som i teori og praksis har vist at de er i stand til å lede og veilede oss mot seier og oppnåelsen av vår klasses idealer.»
    Intervju med formann Gonzalo, El Diario, http://www.redsun.org/pcp_doc/pcp_0788.htm[↩]
11. «Det finnes ingen stor ledelse [Jefatura] som ikke bygger på et tankesystem, uansett hvilket utviklingsnivå det måtte ha. Årsaken til at en bestemt person har kommet til å tale som partiets og revolusjonens leder, slik resolusjonene fastslår, har å gjøre med nødvendighet og historisk tilfeldighet og, åpenbart, med Gonzalo-tanken.»
    Ibid.[↩]
12. «Han har gjenoppbygget partiet, leder det i folkekrigen og har blitt den største levende marxist-leninist-maoisten, en stor politisk og militær strateg, en filosof, en lærer for kommunister og sentrum for partiets enhet.»
    Den generelle politiske linjen til Det kommunistiske partiet i Peru, s. 77 (min oversettelse[↩]
13. Noen av mine meninger. Mao Zedong, 1970, engelsk oversettelse juli 2021. (min oversettelse)
    https://www.bannedthought.net/China/MaoEra/GPCR/Chinese/AFewOpinionsOfMine-1970-English.pdf[↩]
14. «Apriorismen er en idealistisk erkjennelsesteori. Den materialistiske refleksjonsteorien hevder at ideer er en gjenspeiling av den objektive virkeligheten, at all sann kunnskap har sitt utspring i erfaringen. Det finnes altså ingen kunnskap før erfaringen. Apriorismen hevder imidlertid at det rasjonelle innefatter noe «medfødt begrep», «selvforstått fornuft», «medfødte prinsipper» eller logiske kategorier, at det ikke oppstår gjennom erfaring, men er medfødt i sinnet, og at man med utgangspunkt i disse prinsippene eller kategoriene kan oppnå virkelig kunnskap gjennom logisk deduksjon. Apriorister anerkjenner ikke at begrepsmessig kunnskap er avhengig av perseptuell kunnskap, men anser at den førstnevnte er uavhengig; de motsetter seg at man tar utgangspunkt i praktisk erfaring, men går inn for at man tar utgangspunkt i det rasjonelle. De tar ikke utgangspunkt i fakta for å komme frem til begreper, men tvert imot.»
    Basic understanding of the communist party of China, s. 135 (pdf), [min oversettelse]
    https://www.marxists.org/history/erol/china/basic -understanding.pdf[↩]
15. Noen av mine meninger. Mao Zedong, 1970[↩]
16. Sammendrag av formann Maos samtaler med ansvarlige kamerater på ulike steder under hans reise i provinsene., Mao Tse-tung: Politiske skrifter. Taler og brev 1956–1971. Stuart Schram https://marxistarkiv.se/klassiker/mao/schramurval-mao-skrifter.pdf [Litt endret oversettelse fra denne kilden][↩]
17. For en god innføring i Engels’ kamp mot Dührings apriorisme, se artikkelen «How Engels Criticized Duhring’s Apriorism — Notes on studying «Anti-Duhring»» av Wang Che. Den nevner også kampen mot idealismen i Kina. https://marxists.architexturez.net/subject/china/peking-review/1972/PR1972 -10a.htm[↩]
18. Prachanda var formann for Nepals kommunistiske parti (maoistene). Under hans ledelse anvendte partiet marxisme-leninisme-maoisme-Prachandas vei og kontrollerte 80 % av Nepals territorium før Prachanda inngikk en fredsavtale med den herskende klassen og forvandlet det revolusjonære partiet til et reformistisk parti.[↩]
19. Dette påpeker Mao i «Om praksis». Han skriver for eksempel at:
    «Det hender imidlertid ofte at tenkningen henger etter virkeligheten; dette skyldes at menneskets oppfatning er begrenset av utallige samfunnsmessige forhold.
    Vi er motstandere av stivnakker i de revolusjonære rekker, hvis tenkning ikke utvikler seg i takt med endrede objektive forhold og historisk sett har kommet til uttrykk i høyreopportunisme.»[↩]
20. Basic understanding of the communist party of China, s. 62–63 (pdf), [min oversettelse][↩]
21. Stakkars Mao Zedong, som ikke engang var maoist, Rickard B Turesson, Marxistiskt Forum, 2019
    Stakkars Mao Zedong, som ikke engang var maoist[↩][↩]
22. Noen erfaringer fra vårt partis historie, Utvalgte verker av Mao Tse-tung, bind 5, s. 310[↩]
23. «President Gonzalo, som bekrefter sin tro på den universelle loven om revolusjonær vold, følger den militære teorien om proletariatet som ble etablert av formann Mao: Folkekrigen har universell gyldighet og kan anvendes i alle typer land, i samsvar med forholdene i hver enkelt revolusjon.»
    Det kommunistiske partiets generelle politiske linje i Peru, s. 51 (min oversettelse[↩]
24. «Basområdet er essensen av folkekrigen. Uten det kan ikke folkekrigen utvikle seg.»
    Intervju med formann Gonzalo (min oversettelse[↩]
25. Om den riktige håndteringen av motsetninger blant folket, Utvalgte verker av Mao Tse-tung, bind 5, s. 366–367, Oktoberförlaget, 2019[↩]
26. Den kinesiske revolusjonen og Kinas kommunistiske parti, Utvalgte verker av Mao Tse-tung, bind 2, s. 300[↩]
27. Om motsetninger, Utvalgte verker av Mao Zedong, bind 1[↩]
28. Et forslag angående den internasjonale kommunistbevegelsens generelle linje, Det kinesiske kommunistpartiets sentralkomité, 1963, Den store polemikken[↩][↩]
29. Analyse av klassene i det kinesiske samfunnet, Utvalgte verker av Mao Zedong, bind 1, s. 15[↩]
30. Ordrer til det kinesiske folkets frivillige, Utvalgte verker av Mao Zedong, bind 5, s. 39[↩]
31. Det er irrelevant om betegnelsen er «folkekrig», «folkets krig» osv. Det avgjørende er at det er snakk om et folk som fører krig.[↩]
32. Gjennomfør revolusjonen til ende, Utvalgte verker av Mao Zedong, bind 4, s. 282–90[↩]
33. I et telegram fremhever Mao igjen motsigelsen mellom det koreanske folket og imperialismen: «Det kinesiske folket støtter varmt det koreanske folkets rettferdige krig mot USAs imperialistiske aggresjon og kampen for nasjonens uavhengighet og landets enhet.» (min oversettelse)
    Telegram til Den demokratiske folkerepublikken Korea, Utvalgte verker av Mao Tse-Tung, bind 7, Foreign Languages Press, s. 85[↩]
34. Verdens folk, foren dere og bekjemp de amerikanske aggressorene og alle deres håndlangere!, Utvalgte verker av Mao Tse-Tung, bind 9, Foreign Languages Press, s. 407[↩]
35. «Et riktig svar på spørsmålet «Hvorfor en langvarig krig?» kan bare oppnås på grunnlag av alle de grunnleggende motsigelsene mellom Kina og Japan. (…) For verken i teori eller praksis kan en kamp bli langvarig ved at man ganske enkelt stiller de svake mot de sterke. Den kan heller ikke bli langvarig ved at man ganske enkelt stiller de store mot de små, de progressive mot de reaksjonære eller overflod av støtte mot svak støtte. (…) Når vi sier at forsvarskrigen mot Japan er en langvarig krig, er dette derfor en konklusjon som er trukket ut fra de innbyrdes forholdene mellom alle de virkende faktorene på begge sider.»
    Om langvarig krig, Utvalgte verker av Mao Tse-tung, bind 2, s. 130–1, Danelius bokforlag, 1970[↩]
36. «I denne henseende skiller det kinesiske borgerskapet seg fra borgerskapet i det gamle tsar-Russland. Siden tsar-Russland var en militær-feodal imperialisme som angrep andre land, manglet det russiske borgerskapet fullstendig revolusjonære egenskaper. Der var proletariatets oppgave å bekjempe borgerskapet, ikke å forene seg med det. Men Kinas nasjonale borgerskap har i visse perioder og i viss utstrekning en revolusjonær egenskap, fordi Kina er et kolonialt og halvkolonialt land som er offer for aggresjon. Her er det proletariatets oppgave å danne en enhetsfront med det nasjonale borgerskapet mot imperialismen og byråkrat- og krigsherre-regimene, og ikke overse dets revolusjonære egenskaper.»
    Om ny-demokrati, Utvalgte verker av Mao Tse-tung, bind 2, s. 335[↩]
37. Strategiske problemer i geriljakrigen mot Japan, Utvalgte verker av Mao Zedong, bind 2, s. 94–95[↩]
38. Hvordan kan det ha seg at rød politisk makt kan eksistere i Kina?, Utvalgte verker av Mao Zedong, bind 1, s. 66–67[↩]
39. «Vi er nå involvert i en krig; vår krig er en revolusjonær krig, og vår revolusjonære krig føres i det halvkoloniale og halvføydale landet Kina. Derfor må vi ikke bare studere krigens lover generelt, men også de spesielle lovene for revolusjonær krig og de enda mer spesielle lovene for en revolusjonær krig i Kina.»
    Strategiske problemer i Kinas revolusjonære krig, Utvalgte verker av Mao Tse-tung, bind 1, s. 180[↩]
40. «Formann Gonzalo fremførte tesen om at kommunistpartiene i verden bør militarisere seg av tre grunner: For det første fordi vi befinner oss i den strategiske offensiven i verdensrevolusjonen; vi lever i en tid hvor imperialismen og reaksjonen skal feies bort fra jordens overflate i løpet av de neste 50 til 100 årene, en tid preget av vold der alle slags kriger finner sted.» (min oversettelse)
    Den generelle politiske linjen til Det kommunistiske partiet i Peru, s. 75[↩]
41. Strategiske problemer i geriljakrigen mot Japan, Utvalgte verker av Mao Zedong, bind 2, s. 99[↩]
42. Den generelle politiske linjen til Det kommunistiske partiet i Peru, s. 27[↩]
43. Et mulig unntak er Burkina Faso under Thomas Sankaras ledelse 1983–87, men Sankara tok makten gjennom et militærkupp, og hans ledelse ble avsatt like enkelt som den oppstod.[↩]
44. «At militariseringen av partiet kun kan gjennomføres gjennom konkrete handlinger i klassekampen, konkrete militærlignende handlinger; dette betyr ikke at vi utelukkende skal gjennomføre ulike typer militære aksjoner (geriljaaksjoner, sabotasje, selektiv utryddelse, væpnet propaganda og agitasjon), men at vi hovedsakelig må gjennomføre disse formene for å gi stimulans og utvikling til klassekampen, undervise gjennom handlinger, med denne typen aksjoner som den viktigste kampformen i folkekrigen.»
    Den generelle politiske linjen til Det kommunistiske partiet i Peru, s. 76 (min oversettelse[↩]
45. F.eks. var de «venstre»-opportunistiske RAF og De røde brigadene aktive i denne perioden.[↩]
46. «Når det gjelder de væpnede aksjonene i Europa, har vi sett langvarige væpnede kamper. De er et uttrykk for den objektive virkeligheten. Derfor er oppgaven ikke å fordømme dem, men å forstå, studere og analysere dem for å se hvordan de er et uttrykk for det faktum at det også finnes en revolusjonær situasjon i det gamle Europa.»
    Intervju med formann Gonzalo (min oversettelse[↩]
47. Om koalisjonsregjering, Utvalgte verker av Mao Tse-tung, bind 3, s. 254, Danelius bokforlag, 1971[↩]
48. «Det er militariseringen av partiet som har gjort det mulig for oss å innlede og utvikle folkekrigen. Vi anser at denne erfaringen har universell gyldighet, og av den grunn er det et krav og en nødvendighet at kommunistpartiene i verden militariserer seg.»
    Kommunistpartiet i Perus generelle politiske linje, s. 76 (min oversettelse[↩]
49. «C. å kritisere og avvise revisjonisme, dogmatisme og empirisme, høyre- og «venstre»-opportunisme, sekterisme, liberalisme, byråkratisme, ultrademokrati og alle andre feilaktige tendenser i tenkning og handling innen partiet;» (min utheving)
    Grunnlov og program. Det kommunistiske partiet på Filippinene 2016. s. 19 https://www.bannedthought.net/Philippines/CPP/
    2016/CPP-ConstitutionAndProgram-2016-English.pdf[↩]
50. «Han/hun skal forsvare og forsøke å utvikle partiets ideologiske og politiske grunnlag og skal konsekvent føre ideologisk og politisk kamp mot ulike typer ikke-proletariske tendenser, revisjonistisk politikk, tendenser og arbeidsstil; «venstre»- og høyreopportunisme, økonomisme, spontanitet, parlamentarisme, legalisme, reformisme, liberalisme, sekterisme, empirisme, subjektivisme, dogmatisme og anarkistiske konsepter og tendenser.» (min utheving)
    Constitution of the CPI(Maoist). https://www.bannedthought.net/India/CPI-Maoist-Docs/Founding/Constitution.doc[↩]
51. Det kommunistiske partiets generelle politiske linje i Peru, s. 65 https://www.bannedthought.net/Peru/CPP/Documents/GeneralPoliticalLineOfTheCommunistPartyOfPeru-1988-OCR.pdf [min oversettelse][↩]
52. «Venstreopportunister dukket opp på 1980-tallet og oppfordret til ulike former for byopprør, men endte opp i håpløshet og fortvilelse. De har vært gjenstand for studier, kritikk og korreksjon gjennom den andre store rettelsesbevegelsen.»
    Et langsiktig perspektiv på den revolusjonære bevegelsen og kortsiktigheten til Duterte-regimet, Jose Maria Sison
    https:/ /cpp.ph/statements/long-view-of-the-revolutionary-movement-and-shortsightedness-of-the-duterte-regime/[↩]
53. «Men det avgjørende er å se hvordan Gonzalo-tanken, i denne store klassekampen på verdensplan,
    anser at en tredje fase av den proletariske ideologien oppstår: Først som marxisme-leninisme, Mao Tse-tung-tanken; deretter marxisme-leninisme-Mao Tse-tung-tanken; og senere defineres den som maoisme, med forståelse for dens
    universelle gyldighet; og på denne måten når man frem til marxisme-leninisme-maoisme, hovedsakelig maoisme, som det nåværende uttrykket for marxismen.»
    Den generelle politiske linjen til Det kommunistiske partiet i Peru, s. 15[↩]
54. Kan Mao Zedongs videreutvikling av marxismen-leninismen reduseres til en katekese?, Rickard B Turesson, Marxistiskt Forum, 2018[↩]
55. Problemer vedrørende krig og strategi, Utvalgte verker av Mao Tse-tung, bind 2, s. 213–4[↩]
56. Den proletariske revolusjonen og Khrusjtsjovs revisjonisme, redaksjonene for Folkets Dagblad og Röda Fanan, 1964, Den store polemikken[↩]
57. «I dag hevder noen maoistiske partier og organisasjoner – som offentlig påstår at de forberedte innledningen til folkekrigen, spesielt i de imperialistiske landene, men ikke bare der – reiser en «Kina-mur» mellom den ene fasen og den andre, mellom den i hovedsak ubevæpnede fasen av kampen og fasen med den i hovedsak væpnede kampen, med oppbyggingen av den nye makten, folkekrigen, og dermed ender de opp med å anvende den revisjonistiske tesen om fredelig oppbygging av styrker, avviker fra veien og degenererer til og med til revisjonistiske partier.
    Disse høyreorienterte standpunktene hevder å forsvare nødvendigheten av militarisering,
    men akkurat som kjente revisjonister hevder de at før den væpnede kampen innledes, må det revolusjonære proletariatpartiets virksomhet være hovedsakelig lovlig, og at først etter den såkalte «innledningen av den væpnede kampen» må dette partiet gå under jorden og «militarisere seg selv»». (min utheving)
    Lenin og det militariserte kommunistpartiet, Brasils kommunistiske parti – den røde fraksjonen[↩]
58. «Formann Gonzalo redegjør for militariseringen av kommunistpartiene og den konsentriske oppbyggingen av de tre instrumentene»
    Den generelle politiske linjen til Perus kommunistiske parti, s. 74[↩]
59. «Makt er revolusjonens sentrale oppgave, og fronten er det tredje instrumentet. (…) Med utgangspunkt i koblingen mellom stat og front blir Den revolusjonære fronten for forsvaret av folket realisert, først gjennom folkekomiteene på landsbygda, og i byene er den ganske enkelt Den revolusjonære bevegelsen for forsvaret av folket (MRDP). (…) Den nye staten og krigens flytende karakter. Oppbyggingen av den nye staten følger den flytende karakteren til folkekrigen; den kan utvide seg eller trekke seg sammen, forsvinne på ett sted og dukke opp på et annet. Den er flytende. (…) Den nye staten bygges midt i folkekrigen og følger en spesifikk utviklingsprosess, der den i vårt tilfelle først bygges på landsbygda, inntil byene er omringet, og den dannes over hele landet. Dette er en prosess der den gamle staten blir ødelagt og motsigelsen mellom den gamle og den nye staten kommer til uttrykk. (…) Som tilhengere av marxisme-leninisme-maoisme, Gonzalo-tanken, følger vi linjen for oppbyggingen av revolusjonens tre instrumenter: Det kommunistiske partiet i Peru, den høyeste organisasjonsformen og det første politiske samfunnet; Folkets geriljahær, den viktigste organisasjonsformen; og Fronten/den nye staten, revolusjonens sentrale oppgave i revolusjonen.»
    Det kommunistiske partiets generelle politiske linje i Peru, s. 80–2[↩]
60. Lenin og det militariserte kommunistpartiet, Brasils kommunistiske parti – den røde fraksjonen[↩]
61. «Den konsentriske oppbyggingslinjen for de tre instrumentene er den organisatoriske utformingen av partiets militarisering.»
    Ibid.[↩]
62. «Den konsentriske og militariserte oppbyggingen tjener til å sikre Kommunistpartiets absolutte lederskap over hele den revolusjonære prosessen, ved å bygge opp og påtvinge proletariatets hegemoni gjennom hele prosessen; den forener og konsentrerer hele det sentraliserte lederskapet i Sentralkomiteen og partiets øverste ledelse. Det militariserte partiet innebærer at det leder og styrer de to andre instrumentene fra innsiden og gjennomfører alt gjennom Folkets revolusjonære hær, som det kjemper og produserer sammen med, samtidig som det mobiliserer, politiserer, organiserer og bevæpner folkemassene, og skaper og utvikler den nye makten / den nye staten: partiet som lederskap og den revolusjonære fronten / den nye staten, med ryggraden i folkets hær av en ny type, det instrumentet der massene gjennomfører revolusjonære handlinger og forandringer. Partiet bygger hæren og seg selv, og rundt begge deler bygger det den revolusjonære enhetsfronten.»
    Ibid.[↩]
63. «Mange partier som forsvarer nødvendigheten av folkekrigen i de imperialistiske landene, tar ikke utgangspunkt i dens grunnleggende, strategiske og essensielle prinsipp, nemlig spørsmålet om makt, den nye makten som bygges trinn for trinn gjennom å ødelegge den gamle reaksjonære makten, del for del, fra krigens første fase, den strategiske forsvarsfasen, gjennom den strategiske dødvannsfasen og frem til den strategiske offensiven, med erobringen av makten i hele landet.»
    Lenin og det militariserte kommunistpartiet[↩]
64. «Ut fra denne forståelsen blir det sentrale spørsmålet om dannelse/gjenoppbygging av kommunistpartier og igangsetting av nye folkekriger løst: behovet for forhåndsanvendelse av den militære linjen, det vil si utviklingen av den revolusjonære væpnede kampen, selv om den ikke utgjør den viktigste kampformen, samtidig med dannelsen/gjenoppbyggingen av kommunistpartiet, som en konsentrisk oppbygging av revolusjonens redskaper og forberedelse til å igangsette folkekrigen.» (min utheving)
    Ibid.[↩]
65. «Uten dannelse eller gjenoppbygging rundt våpenet, det vil si som et militarisert parti og væpnet kamp (selv om det på dette stadiet er en sekundær kampform), vil kommunister uunngåelig falle inn i teorien om kald akkumulering og inn i revisjonistiske organisasjoner, metoder og stil.»
    Ibid.[↩]
66. «Det som kjennetegner Kina, er at det ikke er uavhengig og demokratisk, men halvkolonialt og halvfeodalt, at det ikke har noen demokrati i landet, men befinner seg under føydalt undertrykkelse, samt at det i sitt forhold til omverdenen mangler nasjonal uavhengighet og er undertrykt av imperialismen. Av dette følger at vi ikke har noe parlament som vi kan benytte og ingen lovlig rett til å organisere arbeiderne til å streike. I bunn og grunn er det kommunistpartiets oppgave her ikke å gjennomgå en lang periode med lovlig kamp før det kan sette i gang opprør og krig, og ikke å først innta byene og deretter okkupere landsbygda, men det stikk motsatte. (…) Uten væpnet kamp ville det i Kina ikke være plass for proletariatet og det kommunistiske partiet, og det ville være umulig å gjennomføre noen som helst revolusjonær oppgave.»
    Problemer knyttet til krig og strategi, Utvalgte verker av Mao Tse-tung, bind 2, s. 214–216[↩]
67. Se BKP-RFs artikkel Lenin and the militarized communist party, men denne tesen forekommer også i PKPs program: «I siste instans var oktoberrevolusjonen ikke bare et opprør, men en revolusjonær krig som varte i flere år. Følgelig kan revolusjonen i de imperialistiske landene bare oppfattes som en revolusjonær krig, som i dag ganske enkelt er folkekrig.»
    General political line of the Communist party of Peru, s. 10[↩]
68. «Hvordan kunne et «parti» som ikke er organisert og opererer som et hemmelig parti, opplyse massene om «revolusjonær vold» , samtidig som det holder all sin virksomhet i «dagens lys», «i fiendens synsfelt og innenfor rekkevidden av dens hender»? Kunne et slikt parti forme ledere, kadrer og militante til å sette i gang den revolusjonære væpnede kampen som en folkekrig og lede den, mens dets virksomhet i hovedsak foregår fullstendig lovlig?»
    Lenin og det militariserte kommunistpartiet[↩]
69. Sovjetunionens kommunistiske partis (bolsjevikenes) historie (1938), Proletärkultur 1972, s. 135–6[↩]
70. Om motsetninger, Utvalgte verker av Mao Tse-tung, bind 1, s. 322[↩]
71. Se fotnote 51[↩]
72. Om parolen «De forente stater i Europa» (1915), Lenin[↩]
73. Lenin gjentok dette i Den proletariske revolusjonens militære program (1916): «Kapitalismen utvikler seg svært ujevnt i ulike land. Det kan heller ikke være annerledes når det gjelder vareproduksjonen. Herafra følger den ubestridelige konklusjonen at sosialismen ikke kan seire samtidig i alle land. Den vil først seire i ett eller noen få land, mens de øvrige i en viss tid vil forbli borgerlige eller førborgerlige.»[↩]
74. «Essensen av den nye revisjonismen i spørsmålet om partiet og oppbyggingslinjen består i å benekte nødvendigheten av militarisering av de kommunistiske partiene og den konsentriske oppbyggingen av de tre instrumentene.»
    Lenin og det militariserte kommunistpartiet, Brasils kommunistiske parti – den røde fraksjonen[↩]
75. Problemer vedrørende krig og strategi, Utvalgte verker av Mao Tse-tung, bind 2, s. 218[↩]
76. Mer om meningsforskjellene mellom kamerat Togliatti og oss – Noen av leninismens viktige problemer i verden i dag, Redaksjonell artikkel i Röda Fanan 4. mars 1963
    http:// www.marxistarkiv.se/kina/sinosovjetiska/nagra_av_leninismen_viktiga_problem.pdf[↩]
77. Lenin rettet denne kritikken mot «revolusjonær syndikalisme». Marxisme og revisjonisme (1908) https://www.marxistarkiv.se/klassiker/lenin/1908/marxism_och_revisionism.pdf[↩]
78. «Så problemet i ICM ligger ikke hovedsakelig i at maoismen ikke er formelt anerkjent, men i hvordan noen forstår den, og det er derfor det er viktig å ta utgangspunkt i hvem som definerte maoismen som det nye, tredje og overordnede stadiet i vår ideologi; for det er bare ved å ta utgangspunkt i det som ble vitenskapelig fastslått av formann Gonzalo at vi kan forstå maoismen som en helhet, som et harmonisk system. Hvis man ikke tar formann Gonzalos som utgangspunkt, faller man inn i eklektisisme, hvor man stiller sitater opp mot hverandre uten å forstå ideene.»
    https://www.bannedthought.net/Brazil/CPB-RF/2019/CombatLiquidationismAndUniteTheICM-20190425-Eng.pdf [min oversettelse][↩]
79. «Derfor ble partiet på den andre nasjonale konferansen i mai 1982 enig om at marxisme-leninisme-maoisme var den tredje fasen av marxismen. Dermed var PCP det eneste partiet i verden som gikk i spissen for forsvaret av maoismen, og påtok seg oppgaven med å kjempe for enhet blant verdens marxist-leninist-maoister, slik at denne ideologien skulle bli ledetråden og veiviseren for de peruanske og verdensrevolusjonene.»
    Den generelle politiske linjen til Det kommunistiske partiet i Peru, s. 33[↩]
80. Om den såkalte universaliteten til folkekrigen, Andy Belisario. Denne artikkelen ble publisert på nettsiden til FKPs nydemokratiske enhetsfront «National democratic front of the Philippines» (NDFP).
    https://ndfp.org/on-the-so-called-universality-of-prot
    racted-peoples-war/[↩]
81. Det peruiske kommunistpartiets generelle politiske linje, s. 3 (min oversettelse[↩]
82. FKP – Se fotnote 83 og 87, IKP(M) – Paper presented by the Communist party of India (Maoist) – On the occasion of the international meeting of maoist parties & organisations https:// bannedthought.net/India/CPI-Maoist-Docs/Nepal/CPIM-Paper2007W11.pdf[↩]
83. Hold high the bright red banner of Marxism-leninism-maoism, Det kommunistiske partiet i India (maoistisk)
    https://www.bannedthought.net/India/CPI-Maoist-Docs/Founding/MLM-pamphlet.pdf[↩]
84. Spørsmål om Mao Zedongs tenkning/maoismen (intervju med J.M. Sison) [min oversettelse]
    https://ndfp.org/questions-on -mao-zedong-thought-maoism[↩]
85. SUKPs ledere er vår tids største splittelsesagenter, redaksjonene for Folkets dagblad og Röda fanan, Den store polemikken[↩]
86. «Uten konstituering eller rekonstituering rundt våpenet, det vil si som et militarisert parti og væpnet kamp (selv om dette på dette stadiet er en sekundær kampform), vil kommunister uunngåelig falle inn i teorien om kald akkumulering og inn i revisjonistiske organisasjoner, metoder og stil.»
    «Essensen av den nye revisjonismen i spørsmålet om partiet og oppbyggingslinjen består i å benekte nødvendigheten av militarisering av de kommunistiske partiene og den konsentriske oppbyggingen av de tre instrumentene.»
    Lenin og det militariserte kommunistpartiet[↩]
87. https://ci-ic.org/blog/ 4. januar 2022/til-en-enhetlig-maoistisk-internasjonal-konferanse-forslag-angående-balansen-i-den-internasjonale-kommunistiske-bevegelsen-og-dens-nåværende-generelle-politiske linje/[↩]
88. Sammendrag av formann Maos samtaler med ansvarlige kamerater på ulike steder under hans reise i provinsene. Mao Tse-tung: Politiske skrifter. Taler og brev 1 956–1971. Stuart Schram[↩]
89. Et forslag om den internasjonale kommunistbevegelsens generelle linje, Det kinesiske kommunistpartiets sentralkomité, 1963, Den store polemikken[↩]
90. Den andre internasjonales sammenbrudd (1915), Lenin https://www.marxists.org/svenska/lenin/1915/06/andra_internationalens_sammanbrott.html[↩]
91. Om spørsmålet om de russiske kommunistenes strategi og taktikk (1923), Stalin
    https://www.marxists.org/reference/archive/stalin/works/1923/03/14.htm [min oversettelse][↩]
92. Den kommunistiske internasjonales program (1928)
    https://marxistarkiv.se/komintern/kominterns_program-29-version.pdf[↩]
93. «Siden de kommunistiske partiene overalt forsvarer arbeidermassene og alle arbeidendes daglige behov, utnytter de borgerlige parlamentenes talerstoler til formålene med revolusjonær propaganda og agitasjon, og underordner alle deloppgaver målet, kampen for proletariatets diktatur, stiller partiene i Den kommunistiske internasjonalen delkrav og delparoler på følgende områder: For å forsvare arbeidernes interesser i snevrere forstand – spørsmål som angår den økonomiske kampen (forsvar mot trustkapitalens angrep, lønns- og arbeidstidsspørsmål, obligatorisk voldgift, arbeidsledighet), som går over i spørsmålene i den politiske kampen (store industrikonflikter, fagforenings- og streikerett osv.); spørsmål av umiddelbar politisk karakter (skatter, inflasjon, fascisme, forfølgelse av revolusjonære partier, hvit terror, regjeringens politikk generelt); til slutt spørsmålene i verdenspolitikken: forholdet til Sovjetunionen og de koloniale revolusjonene, kampen for enhet i den internasjonale fagbevegelsen, kampen mot imperialismen og krigsfaren og systematisk forberedelse av kampen mot den imperialistiske krigen.»
    Ibid.[↩]
94. Leninismens grunnlag, VII. Strategien og taktikken, Stalin, Proletärkultur 1983, s. 87[↩]
95. Korrigere partiets arbeidsstil, Utvalgte verker av Mao Tse-tung, bind 3, s. 43[↩]
96. Her menes kamp for rettighetene til folk som leier bolig – RK[↩]
97. https://polisen.se/om-polisen/polisens-arbete/utsatta-omraden/ (2022-07 -30[↩]
98. 56 % var i arbeidsfør alder (20–64 år) i 2021 i hele landet. Vi kan da beregne 0,56 * 550 000 = 308 000 https://www.ekonomifakta.se/fakta/arbetsmarknad/befolkning/befolkningsstruktur/[↩]
99. I 2021 var arbeidsledigheten 8,8 % ifølge SCB. Vi kan da beregne 0,912 * 308 000 = 280 896[↩]
100. Antall ansatte i næringslivet (KS), etter næringsgren SNI2007. Kvartal 2015K2 – 2022K1, Statistiska centralbyrån[↩]
101. Sitat fra formann Mao Tse-tungs verk, Danelius bokforlag, 1967, s. 115[↩]
102. Tale ved Den kommunistiske internasjonales andre kongress (1920), Lenin https://marxistarkiv.se/klassiker/lenin/1920/tal_KIs_andra_kongress.pdf[↩]
103. https://www.mlpd.de/english/about -us[↩]
104. Tyskland har en større andel av arbeidsstyrken (27 %) i industrien enn Sverige (18 %) ifølge statistikk fra Verdensbanken, men forskjellen er kvantitativ snarere enn kvalitativ; industriproletariatet er fortsatt en minoritet, og begge landene er imperialistiske.
     https://data.worldbank.org/indicator/SL.IND.EMPL. ZS?end=2019&locations=DE-SE&start=1991[↩]
105. Strategiske problemer i Kinas revolusjonære krig, Utvalgte verker av Mao Tse-tung, bind 1, s. 193[↩]
106. Sosialdemokratiets forhold til bondebevegelsen (1905), Lenin
     https://www.marxistarkiv.se/klassiker/lenin/1905/socialdemokratins_forhallande_till_bonderorelsen.pdf[↩]
107. Den proletariske enhetsfronten var ikke bare en strategi som ble utarbeidet på 1930-tallet som en spesifikk strategi under trusselen fra fascismen. Den ble selvfølgelig utviklet og popularisert først og fremst av Dimitrov under disse forholdene, men det var først under Kominterns 4. kongress i 1922 at teorien om enhetsfronten ble fremlagt og godkjent av Lenin.
     Se «Theses on the united front» (1922) av Komintern
     https://www.marxists.org/history/international/comintern/4th-congress/united-front.htm
     og Lenins «Remarks to the Theses on a United Front» (1921) https://www.marxists.org/archive/lenin/works/1921/dec/06.htm[↩]
108. Tale ved Kominterns 7. kongress i 1935, Dimitrov
     https://marxistarkiv.se/klassiker/dimitrov/dimitrovtal-kominternkongressen-35.pdf s. 16[↩]
109. Se kapittelet «Militarisering av kommunistpartiene» og sitatene fra Mao.[↩]
110. Da Mao Zedong anvendte folkekrigen, tok han utgangspunkt i de grunnleggende motsigelsene i Kina: «Motsigelsen mellom imperialismen og den kinesiske nasjonen og motsigelsen mellom føydalismen og folkets store masser er de grunnleggende motsigelsene i det moderne kinesiske samfunnet.»
     Den kinesiske revolusjonen og Kinas kommunistiske parti, Utvalgte verker av Mao Tse-tung, bind 2, s. 300[↩]
111. Om praksis, Utvalgte verker av Mao Tse-tung, bind 1, s. 308[↩]
112. Tale ved Kominterns 7. kongress i 1935, Dimitrov
     https ://marxistarkiv.se/klassiker/dimitrov/dimitrovtal-kominternkongressen-35.pdf[↩]