Vi oversetter hermed en artikkel funnet på indiske Nazariya Magazine. Artikkelen ble publisert i anledning av 131-årsdagen til bortgangen av den store marxistiske læreren Friedrich Engels. NM gir ein innsiktsfull gjennomgang av kampen mot opportunisme og revisjonisme i hans levetid, noe som er en spesielt viktig innsats i dag som IKP (Maoistisk) kjemper mot den likvidasjonistiske høyrelinjen i partiet. Vi tror at artikkelen inneholder relevante innsyn for våre interesserte lesere.
Originalteksten kan finnes her: https://nazariyamagazine.wordpress.com/2026/08/05/friedrich-engels-against-opportunism-and-revisionism/
Av redaksjonen til Kommunisten
Friedrich Engels mot opportunisme og revisjonisme
På 131-årsjubileet for kamerat Friedrich Engels, som sammen med Marx var en av grunnleggerne og en grunnleggende teoretiker av marxismen og IKB, ser vi tilbake på hans kamp mot sin tids opportunisme og revisjonisme for å kritisere nåtidens OLR-linje.
Kampen mot opportunisme-likvidasjonisme-revisjonisme er en konstant kamp som kommunister har vært forankret i siden dannelsen av proletariske partier ble den generelle trenden fra 1860-tallet. Karl Marx og Friedrich Engels, som tilbrakte hele sitt voksne liv i kamp med småborgerskapet og dets ideologiske innflytelse på arbeiderklassens bevegelse, befant seg i denne nye kampen i proletariatets tidsalder. I første halvdel av deres politiske liv var det reformisme, utopisk sosialisme og anarkisme som representerte den småborgerlige innflytelsen blant proletariatet. Marx og Engels’ bitre kamper mot folk som Proudhon, Max Stirner og Mikhail Bakunin som en del av Den internasjonale arbeiderforeningen (retrospektivt kalt Den første kommunistiske internasjonale) førte til utviklinger som så isolasjonen og til slutt elimineringen av disse representantene for borgerskapet fra proletariatets organisasjoner. Dette var marxismens seier som en vitenskapelig sannhet og som proletariatets ideologi, nå formelt akseptert.
I løpet av disse ideologiske kampene ledet Marx og Engels de revolusjonære oppsvingene som rammet mange europeiske nasjoner rundt 1848, og avslørte marxismens overlegenhet overfor Bakunins forsøk på anarkistiske opprør. Da de gikk inn i den senere delen av livet, var både Marx og Engels raske til å innse at dannelsen av proletariatpartier i Europa var en velkommen utvikling, selv om det også kom med forbeholdet om at en ny kamp mot småborgerlig ideologi måtte utkjempes nå. I stedet for å bekjempe marxismen utenfra, forsøkte den småborgerlige liberale innflytelsen på proletariatet nå å komme innenfra rekkene av proletariske partier som arbeidet etter marxistiske linjer. I lang tid hadde de to kameratene grovt delt opp sine oppgaver, med Marx som fokuserte på politisk økonomi og revolusjonær strategi, mens Engels fokuserte på filosofi, militære saker og vitenskap. Men med Marx’ bortgang falt det på Engels å ikke bare utføre sine gitte oppgaver, men også Marx’ side av arbeidet som lederen de unge proletariske partiene så opp til for veiledning. La oss denne 5. august minnes kamerat Engels, en av de fem store lærerne innen marxisme-leninisme-maoisme, ved å se på hans historiske bidrag i de aller første kampene mot opportunisme-likvidasjonisme-revisjonisme, og søke inspirasjon til våre pågående kamper i dag.
I løpet av omtrent et tiår etter at de første partiene ble grunnlagt i første halvdel av 1860-årene, modnet de til det punktet at linjekamper dukket opp i konkrete former blant deres rekker. Den tidligste kampen kom i 1875 da Generalverband der Deutschen Arbeitern, ledet av Ferdinand Lassalle, fusjonerte med Tysklands sosialdemokratiske arbeiderparti (også kalt Eisenacherne), ledet av August Bebel og Wilhelm Liebknecht, for å danne det tyske sosialdemokratiske partiet. Lassalleanerne representerte allerede småborgerskapet, og siktet mot det Marx kalte en «kongelig-prøyssisk statssosialisme». I mellomtiden ledet Bebel og Liebknecht Eisenach-partiet med veiledning fra Marx og Engels og deres Første Internasjonale, der Eisenach-partiet tok faste standpunkter mot alle reaksjonære trender. På den annen side betraktet Lassalle staten som en overklasseorganisasjon, og i samsvar med dette filosofisk idealistiske synet mente han at den prøyssiske staten kunne brukes til å løse det sosiale problemet gjennom å opprette produsentkooperativer med dens hjelp. Lassalle ledet arbeiderne mot fredelige, parlamentariske kampformer, i den tro at innføringen av allmenn stemmerett ville gjøre Preussen til en «fri folkestat». For å oppnå allmenn stemmerett lovet han Bismarck støtte fra sin forening mot den liberale opposisjonen og også i gjennomføringen av Bismarcks plan om å gjenforene Tyskland «ovenfra» under Preussens hegemoni. Eisenach-partiet og andre grupper (de sosialistiske sekteristene) hadde sterkt motarbeidet denne prøyssiske sjåvinismen. Lassalle forkastet den revolusjonære klassekampen, benektet viktigheten av fagforeninger og streiker, ignorerte arbeiderklassens internasjonale oppgaver og infiserte de tyske arbeiderne med nasjonalistiske ideer. Hans foraktelige holdning til bøndene, som han anså som en reaksjonær kraft, gjorde stor skade på den tyske arbeiderbevegelsen. Marx og Engels kjempet mot hans skadelige utopiske dogmatisme og hans reformistiske synspunkter.
Da eisenacherne slo seg sammen med lassalleanerne, utarbeidet Liebknecht sammen med lassalleanerne Gothaprogrammet for det nye partiets første kongress. Marx og Engels kom med skarp kritikk av programmet, og forsto umiddelbart hvordan eisenacherne ga opp det revolusjonære programmet for opportunistisk enhet med lassalleanerne. I Kritikk av Gothaprogrammet angriper Marx det reformistiske slagordet om «en rettferdig fordeling av arbeidsproduktene», og avslører den teoretiske forvirringen bak dette slagordet ved å si at «fordelingen av arbeidsproduktene alltid må være en konsekvens av produksjonsmåten». Han angriper også det reformistiske slagordet om «statsstøtte under demokratisk kontroll», og viser at arbeiderklassens mål må være «å revolusjonere de nåværende produksjonsforholdene». Marx angriper også oppfatningen om at alle andre klasser, relativt til arbeiderklassen, bare er én reaksjonær masse. Det er nødvendig å undersøke konkret den faktiske posisjonen til hver klasse på hvert trinn i historien, og ikke slå dem alle sammen som «reaksjonære». Dermed kan arbeiderne kjempe sammen med deler av kapitalistene mot føydale overlevende, sammen med den lavere middelklassen for visse demokratiske krav, og så videre. Dette viktige bidraget ble videreutviklet av kamerat Lenin i To taktikker for sosialdemokratiet da han argumenterte for at proletariatet må alliere seg med bøndene for å fullføre den demokratiske revolusjonen først før de kontinuerlig går videre mot sosialisme. Kamerat Mao utviklet dette videre for å analysere forholdene til halvkoloniale og halvføydale nasjoner, og utviklet konseptet om ny demokratisk revolusjon og fireklassealliansen (proletariatet, fattigbøndene, småborgerskapet, og nasjonalborgerskapet) i slike land. Viktigst av alt angriper Marx det reformistiske slagordet om en «fri stat», og viser at «mellom det kapitalistiske og kommunistiske samfunnet ligger perioden med den revolusjonære transformasjonen av det ene til det andre. Til dette korresponderer også en politisk overgangsperiode der staten ikke kan være annet enn proletariatets revolusjonære diktatur.» Dermed gjorde dette aller første slaget det klart at kampen for å gripe statsmakten, for etableringen av proletariatets diktatur, er kommunistenes hovedkamp, og ethvert kompromiss med dette er en dødsmarsj mot opportunismen. Kritikken fra Marx og Engels var så skarp at Liebknecht, utarbeideren av Gotha-programmet, presset på for et forslag på kongressen om å skrote hele programmet, noe som ble vedtatt. Marx og Engels fokuserte deretter på å rive ned Lassalles innflytelse over hele Europa, og sørge for at de mistet all tilstedeværelse blant arbeiderne. Lassalle hadde til slutt en tilfeldig positiv effekt, ved at ideologien hans avledet den spontane veksten av den tyske arbeiderklassebevegelsen bort fra veien til reformistisk fagforeningsisme og kooperativisme og åpnet for muligheten for alternative organiserte veier for den tyske arbeiderklassen for første gang.
I 1880-årene hadde flere partier dukket opp i Europa, og Engels foretok en nyansert analyse ved at de motsatte seg gjenopprettelsen av Den kommunistiske internasjonale på dette tidspunktet, og argumenterte for at oppgaven i løpet av denne tiden var å danne selvstendige, nasjonalt baserte kommunistpartier.1 Kamerat Stalin (etter oppløsningen av Den tredje internasjonale) og kamerat Mao kom begge til samme konklusjon nesten 80 år etter Marx og Engels. I mellomtiden hadde det tyske sosialdemokratiske partiet på partifronten tatt inn et stort antall småborgerlige intellektuelle, noe som ga grunnlaget for en opportunistisk seksjon i partiet. Engels sa at de prøvde «å kvitte seg med den antisosialistiske loven for enhver pris, og å gjøre det på en vanærende måte ved hjelp av måtehold og saktmodighet, tamhet og forvirring.»2 Han motsatte seg sterkt opportunistenes kapitulasjonsstrategi og argumenterte for at en splittelse i partiet var utilsiktet når man hadde med slike opportunister å gjøre. Engels sa at den endelige splittelsen ville «tjene til å opplyse situasjonen, og vi vil bli kvitt et element som på ingen måte tilhører oss.»3 Dermed gjorde Engels det rikelig klart at det ikke kunne være noen sameksistens for kommunister med opportunistisk-likvidasjonistiske-revisjonistiske elementer på lang sikt. Dette ville bare utvikle seg ytterligere. Marx og Engels var sterkt involvert i dannelsen av det franske arbeiderpartiet gjennom veiledning av Paul Lefargue og Jules Guesde (kalt kollektivistene). Også dette partiet var allerede fastlåst i en kamp mellom kollektivistene og possibilistene ledet av Benoit Malon og Paul Brousse, som mente at arbeiderne gradvis kunne vinne et flertall i kommunene, og dermed skape bredere offentlig tjeneste og sette i gang en gradvis overføring av produksjonsmidlene til kommunemyndighetene (kommunal sosialisme). Engels motarbeidet sterkt possibilistenes parlamentarisme, hvis slagord var «politikk er det muliges kunst», og innrømmet dermed blankt at opportunismen drev deres politikk. Alle muligheter var en mulighet for denne gruppen i det franske arbeiderpartiet. Argumentet gjaldt diametralt motsatte holdninger til partiets politiske program: om kampen mot borgerskapet skulle utkjempes som en klassekamp, eller om bevegelsens klassekarakter og det revolusjonære programmet skulle gis avkall på opportunistisk vis i alle tilfeller der en slik avkallelse ville gi den flere tilhengere og flere stemmer i valg. Engels påpekte at possibilistene «ofret bevegelsens proletariske klassekarakter».4 Engels jobbet også som revolusjonær propagandist i denne perioden ved å skrive til en rekke partier over hele verden, informere dem om kampen innad i det franske partiet og fremheve farene ved opportunistisk overgivelse av det revolusjonære programmet, slik possibilistene argumenterte for. Etter å ha deltatt i disse kampene, påpekte Engels: «Det ser ut til at ethvert arbeiderparti i et stort land bare kan utvikle seg gjennom intern kamp, slik det faktisk generelt har blitt etablert i utviklingens dialektiske lover … Når det er tilfelle, ville det være ren dårskap å argumentere for forening. Moralske prekener er til ingen nytte mot barnesykdommer, som, slik omstendighetene er i dag, er noe som må gjennomgås.»5 Da den lille gruppen kollektivister brøt med possibilistene, gjorde Engels den skarpe innsikten at «å være et øyeblikk i mindretall og ha det rette programmet er i det minste bedre enn å ikke ha noe program og en stor, men nesten utelukkende nominell og falsk, tilhengerskare.»6 Bedre færre, men bedre, som Lenin ville fortsette å si år senere.
Etter Marx’ bortgang i 1883 skrev Engels: «Min ulykke er at siden vi mistet Marx, har jeg blitt antatt å representere ham. Men nå som jeg plutselig forventes å ta Marx’ plass i teoretiske spørsmål og spille førstefiolin, vil det uunngåelig bli tabber, og ingen er mer klar over det enn meg. Og ikke før tidene blir noe mer turbulente, vil vi virkelig være klar over hva vi har mistet i Marx. Ikke én av oss har den brede visjonen som gjorde det mulig for ham, akkurat i det øyeblikket rask handling var nødvendig, alltid å finne den riktige løsningen og umiddelbart komme til kjernen av saken. I fredeligere tider kunne det hende at hendelser viste at jeg hadde rett og han hadde feil, men på et revolusjonært tidspunkt var hans dømmekraft praktisk talt ufeilbarlig.»7 Til tross for Engels’ egne bekymringer og det historiske tapet av kamerat Marx, tilbrakte Engels resten av livet sitt med å fortsette det revolusjonære arbeidet han og Marx hadde gjort sammen. De siste 10 årene av livet hans skulle bli preget av større konflikt mot opportunisme og revisjonisme. I 1891 toppet ting seg da det tyske sosialdemokratiske partiet ble verdens største kommunistparti. Partiet, under Engels’ veiledning, hadde kombinert lovlige og ulovlige former for kamp for å ekspandere og ledet med hell en bevegelse for å oppheve den antisosialistiske loven i Tyskland. Etter at loven var opphevet, forberedte partiet seg på en kongress i Erfurt. Før dette innså Engels allerede at opportunister i partiledelsen forberedte et forsøk på å avvikle partiets linje i denne kongressen. For å motvirke dette publiserte Engels Kritikk av Gotha-programmet, til tross for motstand fra partiledelsen. Erfurt-programmet konsoliderte nok en gang et opportunistisk program for partiet. Engels’ skrifter ble også redigert og sensurert av partiets opportunistiske ledelse. I løpet av denne tiden skrev Engels: «Liebknecht har nettopp spilt meg et fint puss. Han har hentet fra innledningen min til Marx’ artikler om Frankrike 1848–50 alt som kunne tjene hans formål til å støtte fredelige og antivoldelige taktikker for enhver pris, noe han har valgt å forkynne en stund nå, spesielt på dette tidspunktet hvor tvangslover utarbeides i Berlin.»8 Det antas at Engels’ assistent, Karl Kautsky, en fremtidig revisjonist med stort vanrykte, også spilte en rolle i å legge til rette for denne revisjonen av Marx’ og Engels’ skrifter. Den opportunistiske ledelsen i partiet prøvde å fremstille det revolusjonære opprøret i 1848 som en fredelig menighet ledet av Engels, noe som var det motsatte av sannheten. Opprøret var et væpnet opprør, ledet av Engels i Tyskland. Engels reiste seg til forsvar for strategien og taktikken i revolusjonene i 1848, og motarbeidet det opportunistiske forsøket på å revidere historien og negere den revolusjonære veien som ble tatt i revolusjonsforsøkene i 1848. Som skrekkslagne intellektuelle avskrev Bernstein de væpnede opprørene i 1848 som en opptråkket sti som aldri skulle gjenopptas. Engels kjempet tilbake mot disse forsøkene. Engels arbeidet utrettelig i denne perioden med å skrive Kritikk av Erfurt-programmet, som avslørte den opportunistiske linjen innen det tyske sosialdemokratiske partiet.
Kamerat Engels’ tapre kamp for den revolusjonære proletariske linjen, bevarelsen av lærdommene fra de væpnede revolusjonære opprørene i 1848 og strategien og taktikken bak disse opprørene speiler kampen i India mot opportunisme-likvidasjonisme-revisjonisme. Som kamerat Engels fremhevet, er det bare gjennom denne interne kampen som det proletariske partiet virkelig kan vokse. Derfor må man innta en holdning om aktivt engasjement i kampen mot opportunisme, likvidasjonisme og revisjonisme hvis man søker å fremme den nye demokratiske revolusjonen i India igjen, like vedvarende og grundig som kamerat Engels gjorde.
Referanser:
- Engels to Johan Philipp Becker in Geneva, 10 February 1882: https://web.archive.org/web/20260429153239/https://marxists.architexturez.net/archive/marx/works/1882/letters/82_02_10.htm[↩]
- Engels to Sorge in Hobocken, 20 June 1882: https://web.archive.org/web/20260429185246/https://marxists.architexturez.net/archive/marx/works/1882/letters/82_06_20.htm[↩]
- Engels to August Bebel in Leipzig, 21 June 1882[↩]
- https://www.marxists.org/archive/marx/works/1882/letters/82_10_20.htm[↩]
- https://www.marxists.org/archive/marx/works/1882/letters/82_10_20.htm[↩]
- Engels to Eduard Bernstein, 28 November 1882[↩]
- Engels to Johann Philipp Becker, 15 October 1884: https://web.archive.org/web/20260429190144/https://marxists.architexturez.net/archive/marx/works/1884/letters/84_10_15.htm[↩]
- Engels to Paul Lafargue in Paris, 3 April 1895: https://www.marxists.info/archive/marx/works/1895/letters/95_04_03.htm[↩]