Forord av redaksjonen til Kommunisten
16. mai-meldingen er erklæringen som markerer starten av Kulturrevolusjonen på denne dagen i 1966. Kulturrevolusjonen representerer et avgjørende gjennombrudd i forståelsen av sosialismen. Meldingen konfronterer faktumet at klassekampen ikke slutter i sosialismen, men fortsetter og snarere intensiverer seg. Sosialismen er fortsatt et klassesamfunn, og bærer tilsvarende fødselsmerker fra det kapitalistiske, og i Kinas tilfelle også føydale samfunnet. Kulturrevolusjonen er derfor en vesentlig erfaring for revolusjonære i dag med utvidelsen av klassekampen og konsolideringen av proletariatets diktatur på alle områder av samfunnet. Mest avgjørende, innsåg venstrelinjen i KKP at trusselen om kapitalistisk restaurasjon kom fra borgerlige klikker som hadde vokst frem i partiet, staten og folkehæren.
Dokumentet identifiserer representanter av borgerskapet, eller kapitalistvandrere — byråkrater i partiet som vifter det røde flagget, men i praksis søker å gjenopprette kapitalismen. Det avviser den revisjonistiske forestillingen om at partiapparatet er ufeilbarlig, og argumenterer i stedet for at proletariatets diktatur krever konstant mobilisering av massene for å bekjempe borgerlige elementer i alle samfunnsområder — ikke minst av alt i partiet — for å kontinuerlig revolusjonisere samfunnet mot kommunisme. 16. mai-meldingen ble utstedt for å oppheve Februars oversiktsrapport fra Gruppen av Fem, et skriv utformet for å skjerme borgerlig ideologi fra massenes politiske kritikk og kamp.
Gruppen av Fem var en komité opprettet av sentralkomiteen i KKP tidlig i 1966 for å håndtere de innledende stadiene av Kulturrevolusjonen. Den fikk blant annet i oppgave å føre tilsynet av kritikken av Wu Hans skuespill Hai Rui avsettes fra embetet, et kontroversielt stykke som omhandlet returningen av landstykker til bønder etter antageligvis urettferdige konfiskeringer. Gruppen av Fem forsøkte derimot med Februars oversiktsrapport1 (12. februar 1966) å sensurere, tøyle og skjerme stykket og forfatteren fra kritikk. En kritikk av stykket fra Yao Wenyuan — litteraturkritiker og senere del av firerbanden — ble forhindret publisert av Gruppen av Fems leder Peng Zhen i over tre uker. Etter publisering, kritiserte tilhengere av det borgerlige klassestandpunktet Yao for å dra politikk inn i akademiske spørsmål — et klassisk snakkepunkt av de som forfekter borgerlig ideologi.
16. mai-meldingen avviser resolutt oversiktrapporten og dens forsøk å tilsløre klassekampen i den kulturelle sfæren, og stadfestet tvert imot at arbeiderklassen, bøndene, soldatene og studentene måtte reise seg, og føre kamp mot det nye borgerskapet som var i ferd med å reversere oppnåelsene til sosialismen i Kina datil. Massene ble oppfordret til å gjøre opprør og å ta grep om å kontinuerlig føre revolusjon — den eneste veien for å bekjempe gjenopprettelsen av kapitalismen. Dokumentet må altså leses som et strengt forsvar av den kinesiske sosialismen og revolusjonære venstrelinjen i KKP, og en krigserklæring mot kapitalistvandrerne og de borgerlige klikkene — et viktig stykke historie for revolusjonære kommunister i dag.
Oversettelsen er basert på versjonen som er å finne her: https://www.marxists.org/subject/china/documents/cpc/cc_gpcr.htm
For mer om betydningen til Kulturrevolusjonen, les også gjerne: https://www.maoisme.no/2026/05/16-mai-60-ar-siden-kulturrevolusjonen/.
Rundskriv fra sentralkomiteen i Kinas kommunistiske parti om den store proletariske kulturrevolusjonen («16. Mai-meldingen»)
Til alle regionale byråer under Sentralkomiteen, alle fylkes-, by- og autonome regioners partikomiteer, alle avdelinger og kommisjoner under Sentralkomiteen, alle ledende partimedlemmers grupper og partikomiteer i regjeringsorganer og folkelige organisasjoner, samt Hovedpolitisk avdeling ved Folkets frigjøringshær:
Sentralkomiteen har besluttet å trekke tilbake «Utkast til rapport om den pågående akademiske diskusjon» utarbeidet av «Gruppen på fem ansvarlige for kulturrevolusjonen», som ble godkjent for distribusjon 12. februar 1966. Videre har man besluttet å oppløse «Gruppen på fem ansvarlige for kulturrevolusjonen» og dens kontorer, og opprette en ny Kulturrevolusjonsgruppe som direkte underordnes Den stående komité i Politbyrået.
Rapporten fra den såkalte «Gruppen av fem» er i grunn feilaktig. Den står i strid med linjen for den sosialistiske kulturrevolusjonen som er fastsatt av Sentralkomiteen og kamerat Mao Zedong, samt med retningslinjene som ble formulert på det tiende plenumet av partiets åttende sentralkomité i 1962 angående spørsmålet om klasser og klassekamp i det sosialistiske samfunnet. Under påskudd av å etterkomme ordre, motsier utkastet faktisk og motsetter seg stædig den store kulturrevolusjonen som er igangsatt og personlig ledet av kamerat Mao Zedong, samt hans instruksjoner angående kritikken av Wu Han, som han ga under arbeidskonferansen til Sentralkomiteen holdt i september og oktober 1965 (det vil si sesjonen av Den stående komité hvor også ledende kamerater fra alle regionale byråer under Sentralkomiteen var til stede).
Rapporten fra den såkalte «Gruppen på fem» er faktisk en rapport utarbeidet alene av Peng Chen. Han fabriserte den etter egne ideer, bak ryggen til kamerat Kang Sheng, et medlem av «Gruppen på fem», og andre kamerater. Ved håndtering av et slikt dokument som berører viktige spørsmål som påvirker situasjonen som helhet i den sosialistiske revolusjonen, hadde Peng Chen ingen diskusjon eller utveksling av synspunkter innenfor «Gruppen på fem». Han innhentet ikke noen mening fra lokale partikomiteer, og da han sendte inn utkastet, gjorde han det heller ikke klart at det ble sendt til Sentralkomiteen for gjennomgang som et offisielt dokument, enda mindre fikk han godkjenning fra kamerat Mao Zedong, formann for Sentralkomiteen. Ved å benytte de mest uegnede metodene handlet han vilkårlig, misbrukte sin makt og, ved å usurpere Sentralkomiteens navn, utstedte hastig utkastet til hele partiet.
De viktigste feilene i utkastet er følgende:
1. Ved å utgå fra et borgerlig standpunkt og en borgerlig verdensanskuelse i sin vurdering av situasjonen og karakteren av den pågående akademiske kritikken, snur utkastet helt forholdet mellom fienden og oss, og plasserer den ene i den andres posisjon. Vårt land befinner seg nå i en oppblomstring av Den store proletariske kulturrevolusjonen som raser mot alle de forfalte ideologiske og kulturelle stillingene som fortsatt fremmes av borgerskapet og restene av føydalismen. I stedet for å oppfordre hele partiet til å modig mobilisere de brede massene av arbeidere, bønder og soldater, samt forkjemperne av proletær kultur, slik at de kan fortsette å storme frem, gjør utkastet sitt beste for å snu bevegelsen til høyre. Ved å bruke forvirrende, selvmodsigende og hyklersk språk, tilslører det den skarpe klassekampen som pågår på den kulturelle og ideologiske fronten. Spesielt tilslører det målet med denne store kampen, nemlig å kritisere og avvise Wu Han og det betydelige antallet andre antisosialistiske representanter for borgerskapet (det finnes en rekke av disse i Sentralkomiteen og i partiet, regjeringen og andre avdelinger både på sentralnivå og på nivået for provinser, byer og autonome regioner). Ved å unngå å nevne det faktum som formannen Mao gjentatte ganger har pekt på, nemlig at hovedpoenget i Wu Hans drama Hai Jui avsettes fra embetet er spørsmålet om avsettelse, skjuler utkastet den alvorlige politiske karakteren av kampen.
2. Utkastet bryter med den grunnleggende marxistiske tesen om at all klassekamp er politisk kamp. Da pressen begynte å berøre de politiske spørsmålene knyttet til Wu Hans drama Hai Jui avsettes fra embetet, gikk forfatterne av utkastet så langt som å si: «Diskusjonen i pressen bør ikke begrenses til politiske spørsmål, men bør gå grundig inn på de ulike akademiske og teoretiske spørsmålene som er involvert.» Når det gjaldt kritikken av Wu Han, erklærte de på ulike arenaer at det var uakseptabelt å ta fatt i kjernen av saken, nemlig avsettelsen av de høyreopportunistiske elementene på Lushan-plenarsesjonen i 1959, og Wu Hans og andres opposisjon mot partiet og sosialismen. Kamerat Mao Zedong har ofte fortalt oss at den ideologiske kampen mot borgerskapet er en langvarig klassekamp som ikke kan løses ved å trekke raske politiske konklusjoner. Likevel spredte Peng Zhen bevisst rykter og fortalte mange at formann Mao mente at politiske konklusjoner om kritikken av Wu Han kunne trekkes etter to måneder. Peng Zhen sa også at de politiske spørsmålene kunne diskuteres to måneder senere. Hans hensikt var å lede den politiske kampen i kulturområdet inn i den såkalte rene akademiske diskusjon, som ofte er fremmet av den borgerlige politikken og som motsier prinsippet om å gi forrang til den proletære politikken.
3. Utkastet legger spesiell vekt på det de kaller «å åpne vidt». Men ved å spille en skjemmende triks forvrenger det grovt politikken for «å åpne vidt» som kamerat Mao Zedong fremla på partiets nasjonale konferanse om propagandautstyr i mars 1957, og nekter klasseinnholdet i «å åpne vidt». Det var nettopp ved behandling av dette spørsmålet at kamerat Mao Zedong påpekte: «Vi må fortsatt føre en langvarig kamp mot borgerlig og småborgerlig ideologi. Det er galt å ikke forstå dette og gi opp den ideologiske kampen. Alle feilaktige tanker, alle giftige ugress, alle spøkelser og monstre, må bli gjenstand for kritikk; under ingen omstendigheter bør de få spre seg ukontrollert.» Kamerat Mao Zedong sa også: «Å ‘åpne vidt’ betyr å la alle mennesker uttrykke sine meninger fritt, slik at de tør å snakke, tør å kritisere og tør å debattere.» Dette utkastet setter imidlertid «å åpne vidt» i motsetning til proletariatets avsløring av borgerskapets reaksjonære holdning. Det det mener med «å åpne vidt» er borgerlig liberalisering, som kun ville tillate borgerskapet å «åpne vidt», men ikke ville tillate proletariatet å «åpne vidt» og slå tilbake; med andre ord er det et skjold for slike reaksjonære borgerlige representanter som Wu Han. «Å åpne vidt» i dette utkastet står i strid med Mao Zedongs tankegang og tilpasser seg behovene til borgerskapet.
4. Akkurat når vi startet motoffensiven mot borgerskapets ville angrep, fremmet forfatterne av utkastet slagordet: «alle er like foran sannheten». Dette er et borgerlig slagord. Ved å fullstendig fornekte sannhetens klassekarakter bruker de dette slagordet for å beskytte borgerskapet og motsi proletariatet, motsi marxismen-leninismen og motsi Mao Zedongs tenkning. I kampen mellom proletariatet og borgerskapet, mellom marxismens sannheter og borgerskapets og alle andre utbytterklassers vranglære, må enten østvinden seire over vestvinden eller vestvinden seire over østvinden; det finnes absolutt ingen slik ting som likhet. Kan det tillates noen likhet på så grunnleggende spørsmål som proletariatets kamp mot borgerskapet, proletariatets diktatur over borgerskapet, proletariatets diktatur i overbygningen, inkludert alle de ulike kulturområdene, og proletariatets fortsatte anstrengelser for å utrydde de borgerlige representantene som har smuglet seg inn i kommunistpartiet og som vifter med «røde flagg» for å motsette seg det røde flagget? I tiår har de gamle sosialdemokratene, og i over ti år har de moderne revisjonistene, aldri tillatt proletariatet likhet med borgerskapet. De fornektet fullstendig at menneskehetens flere tusen års historie er en historie om klassekamp. De fornektet fullstendig proletariatets klassekamp mot borgerskapet, den proletære revolusjonen mot borgerskapet og proletariatets diktatur over borgerskapet. Tvert imot er de trofaste lakajer for borgerskapet og imperialisme. Sammen med borgerskapet og imperialisme holder de fast ved den borgerlige ideologien om undertrykkelse og utnyttelse av proletariatet og ved det kapitalistiske systemet, og de motsier marxistisk-leninistisk ideologi og det sosialistiske systemet. De er en gjeng kontrarevolusjonære som motsier kommunistpartiet og folket. Deres kamp mot oss er en liv-og-død-kamp, og det er ikke spørsmål om likhet. Derfor kan vår kamp mot dem heller ikke være noe annet enn en liv-og-død-kamp, og vårt forhold til dem kan under ingen omstendigheter være ett av likhet. Tvert imot er det et forhold der en klasse undertrykker en annen, det vil si proletariatets diktatur over borgerskapet. Det kan ikke finnes noen annen type forhold, som et såkalt forhold av likhet, eller av fredelig sameksistens mellom utbyttere og utnyttede klasser, eller av vennlighet eller storsinthet.
5. Utkastet fastslår: «Det er nødvendig ikke bare å beseire motparten politisk, men også, ved hjelp av akademiske og faglige standarder, virkelig overgå og beseire den med stor margin.» Denne oppfatningen, som ikke gjør noen klasseforskjell på akademiske spørsmål, er også svært feilaktig. Sannheten om akademiske spørsmål, sannheten om marxismen-leninismen og Mao Zedongs tenkning – som proletariatet har tilegnet seg – har allerede langt overgått og beseiret borgerskapet. Formuleringen i utkastet viser at dets forfattere hyller de såkalte akademiske autoritetene hos borgerskapet og forsøker å heve deres prestisje, og at de hater og undertrykker de militante nyfødte kreftene som representerer proletariatet i akademiske kretser.
6. Formann Mao sier ofte at det ikke finnes noen bygging uten ødeleggelse. Ødeleggelse betyr kritikk og avvisning; det betyr revolusjon. Det innebærer å utrede saken, noe som er bygging. Sett ødeleggelse først, og i prosessen har du bygging. Marxismen-leninismen og Mao Zedongs tenkning ble grunnlagt og har stadig utviklet seg i løpet av kampen for å ødelegge den borgerlige ideologien. Dette utkastet understreker imidlertid at «uten bygging kan det ikke finnes noen virkelig og grundig ødeleggelse». Dette tilsvarer å forby ødeleggelsen av den borgerlige ideologien og å forby byggingen av den proletære ideologien. Det står i direkte motsetning til Formann Maos tankegang. Det strider mot den revolusjonære kampen vi har ført på kulturfrenten for kraftfull ødeleggelse av den borgerlige ideologien. Og det tilsvarer å forby proletariatet å gjøre noen revolusjon.
7. Utkastet fastslår at «vi ikke må opptre som lærde tyranner som alltid handler vilkårlig og forsøker å overvelde folk med sin makt», og at «vi bør være på vakt mot enhver tendens hos venstreorienterte akademiske arbeidere til å gå veien for borgerlige eksperter og lærde tyranner». Hva menes egentlig med «lærde tyranner»? Hvem er «lærde tyranner»? Skal ikke proletariatet utøve diktatur og overvelde borgerskapet? Skal ikke proletariatets akademiske arbeid overvelde og utrydde borgerskapets? Og dersom proletariatets akademiske arbeid overvelder og utrydder borgerskapets akademiske arbeid, kan dette da betraktes som en handling fra «lærde tyranner»? Utkastet retter sin spydspiss mot den proletære venstresiden. Åpenbart er hensikten å stemple marxister-leninister som «lærde tyranner» og dermed støtte de virkelige, borgerlige lærde tyrannene og styrke deres vaklende monopostilling i akademiske kretser. Faktisk er de partifunksjonærene som har tatt kapitalistens vei og som støtter de borgerlige lærde tyrannene, samt de borgerlige representantene som har smuglet seg inn i partiet og beskytter de borgerlige lærde tyrannene, i virkeligheten store partityranner som har usurpert partiets navn, ikke har noen kontakt med massene, ikke har noen kunnskap i det hele tatt, og kun stoler på «å handle vilkårlig og forsøke å overvelde folk med sin makt».
8. Med sine egne skjulte hensikter krever forfatterne av utkastet en «korrigeringkampanje» mot den faste venstresiden i et bevisst forsøk på å skape forvirring, utydeliggjøre klasseoppstillingene og lede folk bort fra kampens mål. Hovedhensikten med å servere utkastet i så stor hast var å angripe den proletære venstresiden. De har gått ut av sin vei for å bygge opp mapper om venstresiden, prøvd å finne alle slags forutsetninger for å angripe dem, og hatt til hensikt å lansere ytterligere angrep på dem ved hjelp av en «korrigeringkampanje», i den forgjeves håp om å oppløse deres rekker. De motsier åpent politikken som Formann Mao eksplisitt har fremmet om å beskytte og støtte venstresiden og å gi seriøs oppmerksomhet til å bygge opp og utvide deres rekker. På den annen side har de tildelt de borgerlige representantene, revisjonistene og forræderne som har smuglet seg inn i partiet, tittelen «fast venstre», og de beskytter dem. På denne måten forsøker de å puste opp borgerlige høyreorientertes arroganse og dempe den proletære venstresidens moral. De er fylt av hat mot proletariatet og kjærlighet til borgerskapet. Slik er den borgerlige brorskapsoppfatningen som forfatterne av utkastet holder.
9. På et tidspunkt hvor den nye og bitre kampen mellom proletariatet og borgerskapets representanter på den ideologiske fronten bare har begynt, og i mange områder og steder ennå ikke engang er satt i gang – eller, dersom den har begynt, har de fleste berørte partikomiteer en svært dårlig forståelse av lederansvaret i denne store kampen, og deres ledelse er langt fra samvittighetsfull og effektiv – understreker utkastet igjen og igjen at kampen må føres «under ledelse», «med varsomhet», «med forsiktighet» og «med godkjenning fra de berørte ledende organer». Alt dette tjener til å sette begrensninger for den proletære venstresiden, å innføre tabuer og bud for å binde deres hender, og å legge alle slags hindringer i veien for den proletære kulturrevolusjonen. Med ett ord: Forfatterne av utkastet skynder seg å bremse opp og lansere et motangrep for hevn. Når det gjelder artikler skrevet av den proletære venstresiden som motbeviser de reaksjonære borgerlige «autoritetene», nærer de bittert hat mot de som allerede er publisert, og de undertrykker de som ennå ikke er publisert. Men på den annen side gir de fritt spillerom for alle de ulike spøkelser og monstre som i mange år har flokket seg i vår presse, radio, magasiner, bøker, lærebøker, podier, litterære verk, kinofilmer, drama, folkeviser og historier, billedkunst, musikk, dans, osv., og i denne sammenheng fremmer de aldri proletær ledelse eller understreker noe behov for godkjenning. Kontrasten her viser hvor forfatterne av utkastet egentlig står.
10. Den nåværende kampen dreier seg om spørsmålet om gjennomføring av, eller motstand mot, kamerat Mao Zedongs linje for kulturrevolusjonen. Likevel fastslår utkastet: «Gjennom denne kampen, og under ledelse av Mao Zedongs tankegang, skal vi banne vei for løsningen av dette problemet (det vil si ‘den grundige utryddelsen av borgerlige ideer innen akademisk virksomhet’).» Kamerat Mao Zedong banet vei for proletariatet på den kulturelle og ideologiske fronten for lenge siden, i sine verker «Om ny demokrati», «Taler ved den yan’anske forum for litteratur og kunst», «Brev til Yan’an Peking-opera-teatret etter å ha sett forestillingen ‘Drevet til å slutte seg til Liangshan-opprørerne’», «Om den korrekte håndteringen av motsetninger blant folket» og «Tale ved Den kinesiske kommunistpartis nasjonale konferanse om propagandautstyr». Likevel hevder utkastet at Mao Zedongs tankegang ennå ikke har banet vei for oss, og at veien må banes på nytt. Ved å bruke fanen «under ledelse av Mao Zedongs tankegang» som dekning, forsøker utkastet faktisk å banne en vei som står i motsetning til Mao Zedongs tankegang, det vil si veien for moderne revisjonisme, veien for gjenopprettelse av kapitalismen.
Kort oppsummert: Utkastet motsier å føre den sosialistiske revolusjonen til ende, motsier linjen for kulturrevolusjonen som føres av partiets Sentralkomité under ledelse av kamerat Mao Zedong, angriper den proletære venstresiden og beskytter den borgerlige høyresiden, og derved forbereder offentligheten for gjenopprettelse av kapitalismen. Det er en gjenspeiling av borgerlig ideologi i partiet, det er ren og skjær revisjonisme. Kampen mot denne revisjonistiske linjen er langt fra et mindre spørsmål, men et spørsmål av aller største betydning som har avgjørende innvirkning på partiets og landets skjebne og fremtid, på partiets og landets fremtidige farge, og på verdensrevolusjonen.
Partikomiteer på alle nivåer må umiddelbart opphøre med å gjennomføre «Utkast til rapport om den pågående akademiske diskusjon utarbeidet av Gruppen på fem ansvarlige for kulturrevolusjonen». Hele partiet må følge kamerat Mao Zedongs instruksjoner, heve den store fanen for den proletariske kulturrevolusjonen, grundig avsløre den reaksjonære borgerlige holdningen til de såkalte «akademiske autoritetene» som motsier partiet og sosialismen, grundig kritisere og avvise de reaksjonære borgerlige idéene innenfor akademisk virksomhet, utdanning, journalistikk, litteratur og kunst, og forlag, og gripe ledelsen i disse kulturelle sfærene. For å oppnå dette er det samtidig nødvendig å kritisere og avvise de borgerlige representantene som har smuglet seg inn i partiet, regjeringen, hæren og alle kulturelle sfærer, å fjerne dem eller flytte noen av dem til andre stillinger. Fremfor alt må vi ikke betro disse menneskene arbeidet med å lede kulturrevolusjonen. Faktisk har mange av dem gjort og gjør fortsatt slik arbeid, og dette er ekstremt farlig.
De borgerlige representantene som har smuglet seg inn i partiet, regjeringen, hæren og de ulike kulturelle kretsene, er en gjeng kontrarevolusjonære revisjonister. Så snart forholdene er modne, vil de gripe politisk makt og forvandle proletariatets diktatur til et borgerskapets diktatur. Noen av dem har vi allerede sett gjennom, andre har vi ikke. Noen er fortsatt betrodd av oss og blir trent som våre etterfølgere, personer som Khrusjtsjov for eksempel, som fortsatt hviler ved siden av oss. Partikomiteer på alle nivåer må rette full oppmerksomhet mot denne saken.
Denne skrivelsen skal sendes, sammen med det feilaktige dokumentet som Sentralkomiteen utstedte 12. februar 1960, ned til nivået for fylkespartikomiteer, partikomiteer i kulturelle organisasjoner og partikomiteer på regimentnivå i hæren. Disse komiteene blir bedt om å diskutere hvilket av de to dokumentene som er feil og hvilket som er riktig, deres forståelse av disse dokumentene, samt deres resultater og feil.