Av redaksjonen til Kommunisten.
16. mai i år markerer 60-årsjubileet til Den store proletariske kulturrevolusjonen. Denne ble iverksatt under ledelsen av venstrelinjen i Det kinesiske kommunistpartiet etter at høyre-revisjonistene hadde konsolidert makten sin over partiet i løpet av årene før. Problemstillingene som kulturrevolusjonen skulle angripe, hadde ingen klare svar på inntil da: Hvordan forebygger man gjenopprettelsen av kapitalismen under sosialismen? Hvordan utøver arbeierklassen i praksis kontroll på alle områder i praksis og revolusjoniserer samfunnet stadig mot kommunismen? Hvordan bekjemper man revisjonismen og det nye borgerskapet som oppstår i partiet under sosialismen?
I et brudd med all presedens, ledet venstrelinjen representert av Mao og firerbanden: Jiang Qing, Zhang Chunqiao, Yao Wenyuan og Wang Hongwen revolusjon mot borgerskapet under proletariatets diktatur. Den verdenshistoriske betydningen til kulturrevolusjonen ligger i at den er vitenskapelig sosialismens mest framskredne eksperiment; Det nærmeste vi har kommet kommunismen, og høydepunktet av menneskesamfunnets utvikling hittil. Kulturrevolusjonen rystet verden. Den inspirerte revolusjoner og revolusjonsforsøk i India, Øst-Asia, Latin-Amerika,og likeså i Europa. Den gav ny kraft til den antirevisjonistiske tradisjonen og internasjonal debatt om nyvinningene for revolusjonær teori gjennom erfaringene i Kina. Det er utifra denne debatten at marxismen-leninismen-maoismen ble formulert som det nye og høyere stadiet av proletariatets vitenskapelige ideologi.
I dag er Kina et kapitalistisk-imperialistisk land som i stadig større grad rivaliserer med den hegemoniske imperialistmakten USA om verdens markeder. Selv om Kulturrevolusjonen ikke vant seier mot de borgerlige kreftene i partiet til slutt, bekrefter spesielt dens nederlag i 1976 tesene den la frem: At trusselen for gjenoppreisningen av kapitalismen under sosialismen kommer fra selve partiet. Dessuten inneholder Kulturrevolusjonens erfaringer mange suksesser og vesentlige lærdommer for alle revolusjonære i dag. Det er umulig å gi en autentisk og fullstendig sammenfatning av Kulturrevolusjonens tallrike erfaringer. Likevel ønsker vi i anledning av 60-årsdagen til Kulturrevolusjonen å oppsummere vårt syn på noen av suksessene og viktige øyebikk som kom ut i fra den.
Klassekampen skjerper seg under sosialismen
Tesen om at klassekampen fortsetter og skjerper seg under proletærets diktatur er blant maoismens viktigeste bidrag til revolisjonært teori. En sentral feil til ledelsen i Sovjetunionen var derimot at klassekampens rolle under sosialismen ble undervurdert, grunnet en forestilling om at avskaffelsen av privat eiendom sørger for at klassekampen vil visne bort. Følgende så man på fienden som hovesakelige utenlandske sabotører, kulakker og føydale aktører, reaksjonære og åpne revisjonister. — men ikke som borgerlige klikker i selve partiet. KKP sin viktige innvending og korrigering lå i observasjonen at et nytt borgerskap oppstår i selve partiet blant byråkrater, kadre som distanserer seg fra massene og kapitalistvandrerne.1 Risikoen for resturasjon av kapitalismen kommer derimot ikke bare fra enkelte slike individer. Det overordnede opphavet til risikoen er kommunistpartiet, med sin ledende rolle i arbeiderstaten, er ansvarlig for å håndheve borgerlig rett.2 Så lenge det eksisterer borgerlig rett og vareproduksjon, finnes kimen til ny klassedeling–dette tar konsentrert form i staten og partiet. Med andre ord, ligger ikke trusselen om kapitalistisk gjenopprettelse utenfor sosialismens grenser, men i selve partiet under proletariatets diktatur. Tilsvarende må man se på sosialismen som en vedvarende kamparena mellom revolusjonære og borgerlige krefter. Venstrelinjen vil kontinuerlig måtte bekjempe høyrelinjen og avgjøre mellom to fremtider: Kommunisme eller kapitalisme.
Dette er selvsagt ingen helt ny tese som lederskapet i SUKP(B) hadde vært uvitende om. Lenin innsåg allerede i 1920 at:
Proletariatets diktatur er en svært målrettet og hensynsløs krig som føres av den nye klassen mot en mektigere fiende, borgerskapet, hvis motstand økes ti ganger ved at det omstyrtes (om enn bare i ett land), og hvis makt ikke bare ligger i styrken til den internasjonale kapitalen, i styrken og holdbarheten til borgerskapets internasjonale forbindelser, men også i vanens kraft, i styrken til småproduksjonen. For dessverre er småproduksjon fortsatt svært, svært utbredt i verden, og småproduksjon avler kapitalisme og borgerskapet kontinuerlig, daglig, time for time, spontant og i masseskala. Av alle disse grunnene er proletariatets diktatur essensielt, og seier over borgerskapet er umulig uten en lang, sta og desperat krig på liv og død, en krig som krever utholdenhet, disiplin, fasthet, ukuelighet og viljesenhet.3
En av Stalins første og mest vesentlige anerkjennelser under oppbygningen av sosialismen var også at klassekampen skjerpet seg enormt etter Oktoberrevolusjonen i 1917. Motstanden til borgerskapet og de reaksjonære kreftene under sosialismen var et problem som ble tatt opp på nesten alle årlige plenum til partiet. Selv om observasjonen var rett, mener vi at den etterfølgende praksisen var forholdsvis mangelfull og begrenset, særlig forståelsen om hvor faren kommer fra . Stalin oppdaget ikke den største faren: Det nye borgerskapet som oppstår i partiet. KKP, under ledelse av Mao, tok erfaringene fra Sovjet og deres erfaringer for å videreutviklet den grunnleggende innsikten om at klassekampen fortsetter under sosialismen med tesen om at borgerskapet kan gjenoppstå i partiet.
En annen viktig lærdom i denne sammenhengen, der KKP kom til en rikere kunnskap enn SUKP(b), er den konkretiserte forståelsen av motsigelser innad i folket i kontrast til motsigelser mellom folket og dets fiender. I en utgave fra KKP sin partiavis Folkets Dagblad fra 1963, ble Stalin kritisert som følgende:
I kamper både innenfor og utenfor partiet, ved visse anledninger og i visse spørsmål, blandet han sammen to typer motsetninger som er forskjellige av natur: Motsetninger mellom oss selv og fienden og motsetninger blant folket, og blandet også sammen de ulike metodene som trengs for å håndtere dem. I arbeidet som Stalin ledet med å undertrykke kontrarevolusjonen, ble mange kontrarevolusjonære som fortjente straff, behørig straffet, men samtidig var det uskyldige mennesker som ble feilaktig dømt; og i 1937 og 1938 skjedde feilen å utvide omfanget av undertrykkelsen av kontrarevolusjonære.4
Dette er aktuelt siden kapitalistvandrerne ikke nødvendigvis fremstår som åpne revisjonister, men smykker sine syn med korrekt terminologi og estetikk. Å avsløre kapitalistvandrerne krever kontinuerlig ideologisk kamp og mobilisering av massene; Utrenskinger alene er utilstrekkelig for å verne mot dem. Hvordan man fører ideologisk kamp er også vesentlig. Maos metode var ikke å føre uforsonlig kamp mot alle som tok revisjonistiske standpunkt, men å til enhver tid konsentrere kreftene mot noen ledende revisjonister, og viktigst, forene de som kunne forenes. De som ikke var ledende revisjonister, fikk som regel sjansen til å rehabilitere seg og komme tilbake til det politiske livet.
Sovjetunionens erfaringer viser at antagoniseringen av oppriktige revolusjonære under utrenskingene førte til partiets isolasjon fra massene, noe som styrket høyrelinjen og på sikt også avskaffelsen av proletariatets diktatur. Kjernen i kulturrevolusjonens lærdommer finner vi altså i videreutviklingen av forståelsen mellom partiet og folket under sosialismen, og hva nye former klassekampen tar under proletariatets diktatur. Dette var et avgjørende fremskritt for spørsmålet om hvordan man sikrer arbeiderklassens utøvelse av sitt diktatur på alle områder og kontinuerlig revolusjonisering av samfunnet mot kommunismen.
Massene må overvåke partiet og gjøre opprør
Kulturrevolusjonen demonstrerte nødvendigheten av masseovervåkning av partiet. Mens selve oppbygningen av sosialismen må følge partiets demokratiske sentralisme – og er umulig uten dette – spiller de breie massene til enhver tid en avgjørende rolle i å overvåke og kontrollere partiets virksomhet. Under kulturrevolusjonen så vi dette i praksis: arbeidere, fattigbønder, studenter og lavere rangerte partikadre ble mobilisert til å kritisere partiledelsen, byråkrater og «kapitalistvandrerne». Av dette må vi trekke leksen om at oppbygningen av sosialismen ikke ligger i partiets aktivitet alene, men også i nødvendigheten av å mobilisere massene i alle aspekter av det politiske livet, spesielt til overvåkning og kritikk av partiet – selv om partiet likevel må beholde sin ledende rolle.
Fred Engst har utdypet dette innsynet ved å korrigere to feilslutninger som oppstår ut fra erkjennelsen av at borgerskapet kan gjenoppstå i partiet med hans studieverk Om forholdet mellom arbeiderklassen og dens parti under sosialismen (2017).5 Disse feilslutningene er: 1) at partiet må erstattes på en eller annen måte, og/eller 2) at man bør opprette parlamentariske opposisjonspartier. Engst forklarer at partiet er nødvendig fordi proletariatet og dets allierte ikke kan praktisere demokratiske sentralisme på vegne av sine klasseinteresser på noen annen måte. For det andre er parlamentarismen en ordning som er borgerlig i sitt vesen; den tillater ulike klasser å konkurrere om politisk makt og hindrer en enhetlig kamp og representasjon av proletariatets objektive interesser. Dette strider selvsagt med hele konseptet om det proletariske diktaturet, som ikke kan dele sin politiske makt, men må utøve denne sentralisert gjennom partiets demokratiske sentralisme, basert på masselinjen og prinsippet om kritikk og selvkritikk.
Engst trekker leksen fra kulturrevolusjonen om nødvendigheten av vedvarende, halv-uavhengige og spontane masseorganisasjoner som kan overvåke og kritisere partiet. De er «halv-uavhengige» fordi de ikke er direkte underlagt partikomitéene, men fordi de heller ikke skal danne alternative eller konkurrerende maktorganer. Denne læren baserer seg på at slike organisasjoner oppsto under kulturrevolusjonen, men at de lignet mer på nødløsninger enn vedvarende institusjoner. Engst understreker altså at partiets lederskap er en absolutt nødvendighet for et proletarisk diktatur, og at svaret på problemet med borgerskapets gjenoppståen i partiet ikke er å forlate partiet, men å videreutvikle metodene for klassekamp under sosialismen.
Under selve kulturrevolusjonen hadde de organisasjonsformene som oppsto viktige begrensninger. En enorm utfordring var den sterke motsigelsen mellom at partiet både var leder (venstrelinjen: Mao og «firergjengen») og objekt (høyrelinjen: Liu Shaoqi, Hua, Deng, osv.) for kampen. Engst presenterer to viktige problemstillinger knyttet til kulturrevolusjonen i Kina. For det første var byråkratklikken i partiet så framskreden at muligheten for kamp innad i partiet var begrenset, og mye av kampen måtte derfor føres utenfor partiet. For det andre ble de halv-uavhengige og spontane masserørslene lagt ned etter dannelsen av de revolusjonære komiteene. Mens dette forebygget risikoen for borgerkrig, fratok det massene deres evne til å overvåke partiet.
I siste instans bekrefter kulturrevolusjonens nederlag tesene den la frem: Gjenopprettelsen av kapitalismen i Kina kom ikke som følge av utenlandsk innblanding, men som følge av den nye borgerlige herskerklassen som vokste frem i selve partiet. Samtidig er en av kulturrevolusjonens store suksesser at den – med de overordnede slagordene om at «det er rett å gjøre opprør» og «bombardér hovedkvarterene» – utsatte gjenopprettelsen av kapitalismen i over ti år. Mens opprettelsen av nye revolusjonære komiteer, dannelsen av rødegardistene og masseopprørene kom med suksesser, viser kulturrevolusjonen oss også hvor viktig det er å utvide klassekampen og arbeiderklassens hegemoni til alle områder av samfunnet, for ikke å gi de borgerlige kreftene rom til å samle krefter.
Produktivkreftene er ikke alene avgjørende for å opprette sosialismen
En av de viktigste erfaringene fra kulturrevolusjonen og sosialismen i Kina generelt, er kampen mot den revisjonistiske tesen om produktivkreftenes forrang, ofte kalt «teorien om produktivkreftene» (The theory of productive forces). IKP (Maoistisk) skriver følgende om denne:
«Den revisjonistiske teorien om «produktivkrefter» – Det er to aspekter ved produktivkrefter. Det ene er menneskene, og det andre er produksjonsinstrumentene. Av de to er menneskene de viktigste og avgjørende. Men revisjonister legger vekt på utviklingen av produksjonsinstrumenter. Revisjonistene som forfekter «teorien om produktivkrefter» sier at vi må stole på borgerlige eksperter for å utvikle produksjonsinstrumentene, at vi må importere dem og moderne kunnskap fra utlandet, og at produksjonen bare vil utvikle seg gjennom utvikling av vitenskap og teknologi, og dermed utvikler det økonomiske systemet seg.
På en måte betyr teorien om «produktivkrefter» å legge vekt på modernisering og profitt fremfor klassekamp, og å øke produktivitetskapasiteten gjennom materielle insentiver. Revisjonister la frem denne teorien i opposisjon til proletarisk revolusjon og proletarisk diktatur.
De revisjonistiske lederne av Den andre internasjonale, Bernstein og Kautsky; revolusjonens forrædere Trotskij og Bukharin i Bolsjevikpartiet i Russland; og lederne av den høyre- og venstreorienterte «opportunistiske» revisjonistiske linjen Chen Tu-shiu, Li Shao-chi, Lin Piao og Deng Hsiao-ping fra KKP i Kina, frembrakte denne teorien i sin tid.» (Oversatt fra: China: A Social-Imperialist Power, s. 16, High Tide Publications.)
Problemet med teorien er altså at sosialismens utvikling reduseres til et økonomisk og teknisk spørsmål. Dette reviderer vekk klassekampen som bevegelseslov for klassesamfunnet – og sosialismen er nettopp et klassesamfunn. Med andre ord forkaster denne revisjonistiske tesen klassekamp som klassesamfunnets bevegelseslov til fordel for økonomisk determinisme og småborgerlige forestillinger om teknokrati, hvor samfunnsproblemer løses gjennom administrative og/eller produktive tiltak, og ikke gjennom massenes kamp.
Én av de viktigste politiske linjene til KKP var å kontinuerlig revolusjonere produksjonsforholdene, det vil si å kontinuerlig bevege seg mot og utvikle sosialisert og kollektivisert produksjon. (Vi vil se litt nærmere på dette i neste del.) Selv med en sosialisert, kollektivisert planøkonomi vil — i tillegg til gjenstående privat- og småproduksjon — også overlevninger av borgerlig kultur, borgerlige vaner og borgerlige verdier bidra til å svekke og ødelegge sosialismens utvikling. Slike forestillinger som forekom i KKP var for eksempel byråkratiske privilegier (det vil si at politisk status knyttes opp mot økonomisk status — ikke å forveksle med borgerlig rett) eller materielle belønninger for ytelse på arbeidsplassen. Kapitalistvandrerne stilte seg bak slike forestillinger, og Deng Xiaoping ble utrensket fra partiet i to omganger, blant annet for å fremme disse.
I motsetning til høyrelinjen, som satte ensidig fokus på produktivkreftene, demonstrerte venstrelinjen den korrekte forståelsen av det gjensidige samspillet mellom basen og overbygningen. I et Kina hvor produksjonen allerede var sosialisert og kollektivisert, men hvor trusselen om kapitalistisk gjenoppretting likevel var umiddelbar, ble det nødvendig å utvide kampen til overbygningen for å beskytte basen. Dette var ett av kulturrevolusjonens viktigste tiltak.
Firerbandens Jiang Qing spilte en ledende rolle i å utvide proletariatets diktatur i Kina til alle aspekter av samfunnet og å tilpasse overbygningen til den sosialistiske basen. Under hennes oppsyn ble utdanningen utformet til å støtte proletarisk hegemoni, for eksempel ved å prioritere barn av arbeidere og bønder til høyere utdanning. Borgerlige trender i mediene ble nådeløst bekjempet. Et velkjent eksempel på denne transformasjonen er bruken av pekingopera. Med mål om å knuse de fire gamle (gamle ideer, kultur, skikker og vaner), ble tradisjonell kunst som fremstilte keisere, konger, generaler, kanslere, jomfruer og skjønnheter forkastet som føydalt og borgerlig. Istedenfor ble det fremført modelloperaer som tematiserte og opløftet arbeidernes kamp mot utenlandske og klassefiender, og illustrerte revolusjonært heltemot.
Dette handlet ikke bare om å «knuse det gamle», men er en manifestering av den vesentlige rollen overbygningen spiller i utviklingen av sosialismen. Produksjonskreftenes utviklingsstand er viktig, men ikke alene avgjørende for sosialismens suksess. Mens produktivkreftene dannes under visse klasseforhold og dermed har et klasseinnhold kan det gjenoppståene borgerskapet og borgerlige vaner blant kadre ellers styre produksjonskreftene tilbake mot et markedsøkonomi. Produksjonsrelasjonene er altså hovedsakelig avgjørene for hvorvidt produksjonskreftene fremmer utviklingen av sosialismen, og produksjonsrelasjonene må styrkes av proletarisk ideologisk og kulturelt hegemoni.
Dette handlet ikke bare om å «knuse det gamle», men er en manifestering av den vesentlige rollen overbygningen spiller i utviklingen av sosialismen. Produksjonskreftenes utviklingsstand er viktig, men ikke alene avgjørende for sosialismens suksess. Mens produktivkreftene dannes under visse klasseforhold og dermed har et klasseinnhold kan det gjenoppståene borgerskapet og borgerlige vaner blant kadre ellers styre produksjonskreftene tilbake mot et markedsøkonomi. Produksjonsrelasjonene er altså hovedsakelig avgjørene for hvorvidt produksjonskreftene fremmer utviklingen av sosialismen, og produksjonsrelasjonene må styrkes av proletarisk ideologisk og kulturelt hegemoni. ‘
Å bryte ned skillet mellom åndsarbeid og håndarbeid, samt mellom by og bygd
Et annet universelt kjennetegn ved klassesamfunnet er skillet mellom åndsarbeid og håndarbeid. Dette skillet oppstod som følge av det tidlige klassesamfunnet, hvor den første produksjonen av overskudd la grunnlaget for en samfunnsorganisering utover umiddelbare behov. Etter hvert som produksjonen og arbeidsdelingen ble mer kompleks, og de første statene begynte å vokse frem, oppsto også behovet for spesialisering innen administrasjon, mens religiøse autoriteter fikk mulighet til ytterligere spesialisering. Fremveksten av staten videreutviklet denne spesialiseringen gjennom behovet for skatteinnkreving, regnskap for handel, organisering av en profesjonell voldsmakt, dannelsen av juridiske systemer og institusjonell religion.
Under kapitalismen i dag er skillet mellom åndsarbeid og håndarbeid fortsatt et vesentlig uttrykk for klasseskiller. Spesialisert kunnskap er sentralisert og systematisk forbeholdt de som har tilgang til utdanningsinstitusjoner. Produksjonsprosessen styres av ingeniører, ledere, administratorer, funksjonærer, byråkrater og generelt eierne av produksjonsmidlene, mens den store majoriteten av arbeiderne er underordnet denne prosessen. Arbeiderne har ingen autoritet på arbeidsplassen og lite eller ingen innsyn i produksjons- og tekniske data. Dette er skillet mellom åndsarbeid og håndarbeid. Det er imidlertid ikke slik at arbeidsdeling i seg selv skaper klasser. Problemet oppstår først når arbeidsdelingen kobles til kontroll over produksjonen. Da blir den et sosialt forhold som danner grunnlaget for dannelsen av klasser.
Hånd i hånd med dette følger også skillet mellom by og bygd. Før utviklingen av produksjonsoverskudd var folk enten nomadiske eller bundne til de områdene de bodde i. Utviklingen av produksjonsoverskudd frigjorde kapasitet for ytterligere spesialisering og akkumulering av overskudd, noe som igjen førte til dannelsen av spesialiserte yrker som kjøpmenn, håndverkere, embetsmenn og soldater. Aktivitetene til disse profesjonene trengtes, for effektivitetens og oversiktens skyld, å bli sentralisert. Spesialister lærte av hverandre, embetsmenn og offisielle representanter trengte å loggføre og koordinere skatteinnsamling, handelsmenn trengte markeder, og soldater måtte gjennomgå felles opplæring. Urbane sentra vokste derfor frem for å oppfylle disse behovene, mens rurale områder forble i hovedsak knyttet til landbruksarbeid og produksjon av råvarer. Med konsentrasjonen av ressurser ble dette skillet videreutviklet av alle nye statsformer siden (antikken, feudalismen, kapitalismen). Selv i dag nedbygges distriktene for å gi plass til stadig mer urbanisering. Dette er skillet mellom by og bygd.
Disse skillene er ikke bare rent tekniske eller organisatoriske; de er sosiale forhold som danner grunnlaget for fremveksten og bevaringen av klasser. Hvis kunnskap, administrasjon og beslutningsmakt konsentreres hos enkelte grupper med særskilte interesser, vil det garantert hindre opprettelsen av sosialisme. I sosialismen er det derfor av essensial betydning å redusere og utrydde disse forskjellene, slik vi har sett forsøkt i Sovjetunionen og Kina.
For å bryte ned disse skillene institutionaliserte kulturrevolusjonen overføringen av intellektuelle (herunder blant annet «barfotleger»), studenter, lavere partikadre og soldater i folkehæren til arbeid i rurale områder. Målet var å motvirke at sosialismen kun ble administrert av spesialister og byråkrater. Utdanning ble gjort tilgjengelig, særlig for barn av arbeidere og bønder, og opptak til høyere utdanning la større vekt på klassebakgrunn enn på ren akademisk prestasjon. Arbeiderne fikk autoritet i produksjonsprosessen og mulighet til å organisere seg politisk på arbeidsplassen.
Formålet var selvsagt ikke å avskaffe spesialisert kunnskap, men å fjerne klasseskillet som har fulgt med denne kunnskapen gjennom hele klassesamfunnets historie. Dette var viktige tiltak for å angripe høyrerevisjonistenes forsøk på å separere partiet fra massene. Kapitalister og de som vandrer kapitalismens vei ønsker naturligvis å bevare dette skillet, ettersom det er en forutsetning som begunstiger konsentrasjonen av politisk makt i hendene på få. Dette ble også bekreftet etter kulturrevolusjonen, da jordbruket ble massivt avkollektivisert og en enorm migrasjon fra bygdene til storbyene fant sted – en drøm for kapitalister som trenger billig arbeidskraft.
Avslutningsvis
«Kulturrevolusjonens uunngåelige fiasko i å stoppe «kapitalistvandrerne» fra å gripe makten, kan sammenlignes med den første vaklingen og fallet til et barn som lærer å gå.» Det var et smertefullt, men nødvendig steg. Som Fred Engst bemerket: «Det var imidlertid også et uunnværlig skritt for arbeiderklassen på reisen mot sin endelige seier.»
Kulturrevolusjonen er ingen enkel oppskrift eller en garantert løsning som sikrer oss seier ved første forsøk mot kapitalistisk gjenoppretting. Tvert imot er den en levende metode for klassekamp under sosialismen. Den er den praktiske anvendelsen av masselinjen, der proletariatets organisasjoner styrkes og ledes videre mot kommunisme. Gjennom denne prosessen utøver proletariatet ikke bare sitt diktatur over borgerskapet, men utvider det kontinuerlig, slik at samfunnet stadig beveger seg mot kommunismen. Kulturrevolusjonen er den levende stadfestelsen av slagordet: «Det er massene som skaper historien!»
Ikke minst er kulturrevolusjonen en av våre viktigste kilder til lærdom, nettopp fordi vi selv en dag vil stå overfor faren for kapitalistisk gjenoppretting under sosialismen. Historien viser at makten ikke er statisk; den må forsvares aktivt og daglig. For proletariatet i Norge betyr dette at oppgaven ikke slutter med å gjennomføre en sosialistisk revolusjon. Vår oppgave er å bryte med historiens begrensninger og føre dannelsen av kommunismen lenger enn noen gang før.
Til slutt må vi forstå at veien til kommunisme ikke er en rett linje. Den vil inneholde tilbakeslag, feil og nye kamper. Men akkurat som barnet som faller når det lærer å gå, er hvert fall en del av læringsprosessen som fører til evnen til å stå og gå alene. Ved å analysere kulturrevolusjonens erfaringer – både dens suksesser og dens mangler – kan vi bygge en sterkere, mer bevisst og mer robust revolusjonær bevegelse i Norge, en som er rustet til å forsvare seg selv mot de nye former for kapitalistisk gjenoppretting som vil dukke opp.
- Begrep for individer i partiet og staten som formelt bekjenner seg til sosialismen, men i praksis arbeider for å gjeninnføre kapitalistiske relasjoner gjennom administrativ styring, privilegiesystemer og markedsmekanismer.[↩]
- Borgerlig rett er det sosialistiske prinsippet om å fordele varer eller lønninger utelukkende basert på mengden arbeidsinnsats som ytes. Den er «borgerlig» fordi denanvender en lik standard for ulike individer med ulike behov eller omstendigheter, og legger dermed grunnlaget for ulikhet. Borgerlig rett er en overlevelse fra det borgerlige samfunnet som sosialismen arver, og må gradvis avskaffes i takt med utviklingen mot kommunismen.[↩]
- Oversatt fra Left-wing Communism, an Infantile Disorder. s.7, Foreign Languages Press.[↩]
- Oversatt fra https://www.marxists.org/subject/china/documents/polemic/qstalin.htm)[↩]
- Om forholdet mellom arbeiderklassen og dens parti under sosialismen: https://www.bannedthought.net/China/MaoEra/GPCR/Recent/OnRelationshipBetweenWorkingClassAndItsParty-Engst-150207.pdf[↩]