Kommunistisk demokrati og ledelse

Dette er en signert artikkel. Vi holder nettsidene våre åpne for revolusjonær marxistisk debatt. Signerte artikler uttrykker forfatterens eget synspunkt. Dette kan avvike noe fra synspunktene til RK eller redaksjonen.

• Hvordan hindre at kontrarevolusjonære vinner makta i partiet og staten etter revolusjonen?
• Hvordan sikre at ledelsen i kommunistpartiet styres av medlemsmassen og ikke motsatt?
• Hvordan sikre en effektiv organisering av kommunistpartiet/ den partiforbredende organisasjonen slik at en kan skape et stort sterkt og slagkraftig kommunistparti?

Dette er problemstillinger​​​​​​​ som vil bli diskutert i denne artikkelen. Jeg vil diskutere disse utfordringene først og fremst gjennom å studere motsigelsen mellom to kommunistiske organisasjonsprinsipper som jeg vil kalle “rådsmodellen” og “kollektiv ledelse”. Jeg vil starte med å forklare de to forskjellige kommunistiske prinsippene.

Av Reidar Knutsen

Rådsmodellen

Rådsmodellen stammer fra Pariserkommunen. Pariserkommunen ble etablert gjennom en revolusjon i 18 Mars 1871 og varte til 28 Mai samme år. Til tross for sin korte varighet på kun 72 dager så har denne revolusjonen hatt stor betydning for arbeiderbevegelsen (inklusiv kommunistene) siden. Dette var første gang arbeiderklassen hadde prøvd å gjøre revolusjon. For en kort tid så lykkes de også, og med det ble den første arbeiderstaten i historien etablert.

Pariserkommunen bestod av et flertall av Blanquister og et mindretall Proudhonhister^[1]Se F. Engels. i forord til Marx’ skrift «Borgerkrigen i Frankrike». Berlin 1891. Blanquistene var tilhengere av Louis Auguste Blanqui (1805–1881). Blanqui og hans tilhengere mente at revolusjonen måtte gjøres av en relativt liten, sterkt organisert og hemmelig konspirasjon gjennom et statskupp. “Blanquisme” har blitt brukt av reaksjonære og reformister (som Bernstein) som et skjellsord mot Marx og kommunistene, men i virkeligheten kritiserte Marx og Engels blanquisme som en feilaktig metode for revolusjon^[2]https://www.marxists.org/archive/riazanov/1928/xx/blanqui.htm. Seinere har denne kritikken blitt utdypet i marxismen, blant annet gjennom Mao sine bidrag når det gjelder betydningen av å involvere massene i revolusjonen.

Mindretallet, proudhonhistene var tilhengere av Pierre-Joseph Proudhon (1809-1865) – også kjent som “anarkismens far”^[3]https://en.wikipedia.org/wiki/Pierre-Joseph_Proudhon. Prodhonistene og kommunistene deler syn på et mål om et statsløst samfunn, men har et ganske ulikt syn på hvordan en skal komme dit. Mens kommunistene i større grad fokuserer på arbeiderklassen, og verdier og tradisjoner fra denne klassen som solidaritet og kollektiv styrke (som har sine røtter i at arbeiderklassen i motsetning til småborgerskapet individualistiske livsførsel jobber og kjemper i kollektiver), så er prodhonismen en småborgerlig ideologi som fokuserer på individets frihet og er antiautoritær utfra et slikt småborgerlig ståsted.

Forholdet mellom proudhonistene og kommunistene ligner forholdet som var mellom Prodhon og Marx. I starten var det vennskap og inspirasjon de hentet fra hverandre, men etterhvert utviklet det seg til en nokså bitter kamp om hegemoniet i den første internasjonale^[4]Den internasjonale arbeidersammenslutningen, senere kalt Den første internasjonale ble stiftet på en kongress i London 28. september 1864 etter initiativ fra franske og engelske arbeidere. Det ble … Continue reading. 

Engels om hvordan sikre at staten er folkets tjener

I et forord til Marx sin tekst «Borgerkrigen i Frankrike», som Engels skrev på 20 årsdagen for Pariserkommunen (18. mars 1891) skriver Engels om hvordan samfunnet hadde skapt organer med staten på toppen for å ivareta sine fellesinteresser, og hvordan særinteresser i staten og dens organer gikk fra å være samfunnets tjenere, til herrer over det. Dette som en allmenn tendens i staten, uavhengig av hvilken klasse staten tjener. Spesielt i dag hvor vi ser hvordan kontrarevolusjonen har seiret, nettopp ved at særinteresser i staten og dens organer (herunder partiet) har opphevet seg selv som herskere over samfunnet i de tidligere sosialistiske landene (Sovjet, Kina mfl.) så er det lett å se hvordan Engels teori på dette feltet i ettertid er blitt bekreftet. Engels mener Pariserkommunen fant en medisin mot dette:

Mot denne forvandlingen av staten og statsorganene fra å være samfunnets tjenere til å være dets herrer – en forvandling som hittil ikke har vært til å unngå i noen stat, brukte Kommunen to ufeilbarlige midler. Ved valg med alminnelig stemmerett besatte den for det første alle stillinger innenfor administrasjon, rettsvesen og undervisningsvesen på en slik måte at de stemmeberettigede når som helst kunne kalle de valgte tilbake. Og for det andre betalte den for alle verv, høye som lave, bare den lønnen som andre arbeidere fikk. Den høyeste lønnen den i det hele tatt betalte var 6000 francs, som også omfattet de bundne mandater for delegerte til representative forsamlinger. Dermed var det satt en stopper for embetsjegere og strebere.

Vi ser at Pariserkommunen hadde to viktige grep for å løse dette problemet:

1. Alle stillinger i staten var valgte, og at de stemmeberettigede når som helst kunne kalle de valgte tilbake
2. Lønninger var lik normale arbeiderlønninger

Erfaringene fra Sovjetunionen

Selv om Lenin argumenterte for å følge denne erfaringen fra Pariserkommunen, så gikk man i Sovjet av nødvendighet bort fra dette. Kort fortalt bunnet problemene i Sovjet med behov for utdannet arbeidskraft, og lite tilgjengelighet av denne arbeidskraften. For å hindre at kvalifisert arbeidskraft flyttet ut av landet, så en seg nødt til å øke lønningene. For vår del i et høyteknologisk imperialistisk land med en høyt utdannet arbeiderklasse er det god grunn til å tro at våre muligheter til å følge disse to prinsippene fra Pariserkommunen er større enn det var tidligere.

Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) jobbet for å bekjempe de byråkratiske tendensene som til slutt førte til degenerering og etablering av en ny klasse som hersket gjennom utbytting av arbeiderklassen. SUKP bygde på erfaringene fra Pariserkommunen. I SUKP’s program fra 1919 kan en lese følgende:

Bare den sovjetiske organiseringen av staten gjorde det mulig for den proletariske revolusjonen å knuse og radikalt ødelegge det gamle borgerlige byråkratiske og juridiske statsapparatet. Men de brede massenes utilstrekkelige kulturelle nivå, mangelen på nødvendig erfaring i administrative saker blant de arbeiderne som massene utpekte til ansvarsfulle stillinger, nødvendigheten av å utnevne spesialister av den gamle skolen i all hast og under vanskelige forhold, og det at det mest utdannede sjiktet av arbeiderne i byene ble omdirigert til militært arbeid, førte til en delvis gjenoppliving av byråkratiet innenfor sovjetapparatet.

Sovjetunionens kommunistiske parti, som fører en meget besluttsom kamp mot byråkratiske tendenser, går inn for følgende tiltak for å eliminere dette ondet fullstendig:

1. Obligatorisk deltakelse av alle sovjetmedlemmer i bestemte oppgaver i forbindelse med statsadministrasjonen.
2. Fortløpende rotasjon i dette arbeidet, slik at hvert medlem er i stand til å skaffe seg erfaring i alle grener av administrasjonen.
3. Hele den arbeidende befolkningen skal gradvis trekkes inn i arbeidet med statsadministrasjonen.

Den fullstendige og allsidige gjennomføringen av alle disse tiltakene, som representerer ytterligere fremskritt på den veien som Pariskommunen har gått, og forenklingen av administrasjonens funksjoner, sammen med hevingen av arbeidernes kulturelle nivå, vil føre til avskaffelsen av staten.^[5]https://www.marxists.org/history/etol/newspape/isr/vol22/no04/rcpb.html

Her ser vi også hvordan partiet selv forklarer hvorfor de to prinsippene fra Engels ikke ble fulgt i Sovjetunionen. Vi ser imidlertid at partiet ønsket å bygge på modellen fra Pariserkommunen, men la til 3 nye elementer i kampen for å sikre staten som tjenere av folket og ikke motsatt. Totalt kan vi her når vi kombinerer med Engels oppsummering av prinsippene fra Pariserkommunen se 5 prinsipper for å motvirke etableringen av en ny herskerklasse:

1. Alle stillinger i staten må være valgte, og på et imperativt mandat (dvs. at velgerne kan når som helst kalle tilbake den valgte)
2. Lønninger må være lik normal arbeiderlønninger
3. Obligatorisk deltakelse av alle sovjetmedlemmer i bestemte oppgaver i forbindelse med statsadministrasjonen
4. Fortløpende rotasjon i dette arbeidet, slik at hvert medlem er i stand til å skaffe seg erfaring i alle grener av administrasjonen
5. Hele den arbeidende befolkningen skal gradvis trekkes inn i arbeidet med statsadministrasjonen

Alle disse prinsippene ble aldri i noen av de sosialistiske landene fulgt helt ut. Det var gode grunner til at det ikke skjedde. Kort forklart finner vi årsaken først og fremst gjennom det faktum at revolusjonen aldri spredte seg til alle andre imperialistiske land. Følgelig trengte Sovjetunionen staten for å kunne forsvare seg mot reaksjonær invasjon og en fullstendig og allsidig gjennomføring av disse 5 tiltakene vil føre til avskaffelse av staten. Samtidig finner vi her nøkkelen til hvorfor reaksjonen til slutt seiret og sosialismen fikk et kraftig tilbakeslag.

Kollektiv ledelse

Kollektiv ledelse er et prinsipp som springer ut av proletariatets kollektive klassekarakter. I motsetning til småborgerskapets individualistiske produksjonsprosesser så produserer proletariatet i kollektiver. For proletariatet framstår det helt konkret at de er et ledd i en kollektiv produksjon og at de er avhengig av kollektivet for å kunne produsere. Det er åpenbart for en arbeider i en bilfabrikk for eksempel at hen bare bidrar til en liten del av hva som må til for å produsere en bil. Selv om det i virkeligheten er slik at småborgerskapet også er avhengig av den samfunnsmessige kollektive produksjonen, så framstår det ikke på samme måte slik for hen. En bonde som jobber på gården sin, jobber i stor grad alene. Om hen trenger hjelp så leier hen inn noen, typisk på kortsiktige kontrakter. De blir for hen bare en brikke for at hen skal kunne fullføre sin produksjon. Hele produksjonen på hens gård sirkler rundt hen og hens skaperkraft og initiativ. Dette i motsetning til proletaren som selv ser at hen bare er en brikke i produksjonen. Det livet vi lever, bestemmer hva vi tenker. Slik springer det individualistiske tanker ut av småborgerskapet, mens det springer kollektive tanker ut av proletariatet.

Dette gjelder også når det kommer til ledelse. For småborgerskapet er ledelse noe småborgeren gjør for å fullføre sin produksjon. Småborgerlige ledelse er å kommandere folk til å gjøre en oppgave, mens den proletære er å gå i spissen for å løse oppgaven, og å oppfordre, inspirere og overtale folk til å slutte seg til.

Småborgerlig ledelse er individbasert, mens proletær ledelse er kollektiv. Småborgerlig ledelsesforståelse bygger på tanken om den store sterke lederen som sjefer og bestemmer, mens undersåttene lojalt og ukritisk utfører sjefens planer og avgjørelser. Den proletære linjen ser på ledelse som en oppgave på lik linje med andre oppgaver. Oppgaven løses ved effektiv arbeidsdeling, kunnskap og organisering. Proletariatet vet instinktivt ut fra sin praksis at kollektivet er sterkere enn individet og at skal oppgaver løses godt og effektivt så må hver gjøre sin bit av oppgaven. For oppgaver som ikke allerede er delegert, eller åpenbart hvor faller under, så diskuterer kollektivet og finner beste løsningene sammen. Kollektivet er også en støtte når individer i kollektivet er usikker på hvordan konkrete oppgaver skal løses.

Det har ikke vært lett å finne mye teori når det gjelder prinsippet om kollektiv ledelse. Etter Stalins død prøvde revisjonistene å bruke dette prinsippet mot kommunistene. De hevdet blant annet at Stalin undergravet den kollektive ledelsen og erstattet den med dyrking av “den store leder”. KKP (Kina) støttet prinsippet om kollektiv ledelse i den store polemikken de førte mot SUKP etter at Khrusjtsjov kom til makten etter Stalins død^[6]https://www.marxists.org/subject/china/documents/polemic/qstalin.htm. Selv om Stalin selv ved flere anledninger gikk imot førerdyrkelse^[7]Se: Grover Furr: “Khrushchev lied” s. 219 og 221 så tillot han etterhvert en slik praksis å vokse fram. Førerdyrkelse, eller personkult er et småborgerlig fenomen som bryter fundamentalt med kommunismen. Dette avviket fra den proletære kommunistiske linjen ble brukt av Khrusjtsjov og andre revisjonister i SUKP for å gå til angrep på venstresiden i partiet. I skjul av en korrekt kritikk presset de sine revisjonistiske linjer igjennom.

Personkulten er en råtten overføring fra menneskehetens lange historie. Personkulten er forankret ikke bare i de utnyttende klassene, men også hos de små produsentene. Som kjent er patriarkisme et produkt av småprodusentøkonomi^[8]Mao: https://www.marxists.org/reference/archive/mao/selected-works/volume-7/mswv7_467.htm (min oversettelse) 

Mao kritiserte flere ganger personkulten, men han mente den var nødvendig for å stimulere massene til å rive ned høyresiden i partiet^[9]https://www.nixonfoundation.org/wp-content/uploads/2014/11/LIFE-Magazine-April-30-1971.pdf. Det ble derfor en personkult under kulturrevolusjonen i Kina. Akkurat som under tilfellet i Sovjet, så brukte også høyresiden i KKP kritikk av personkulten samtidig som de presset inn revisjonistiske linjer^[10]https://en.wikipedia.org/wiki/Mao_Zedong%27s_cult_of_personality. Erfaringene viser at personkulten kan mobilisere folk og være effektivt middel for å nå politiske mål på kort sikt, men at effekten er som å pisse i buksa – du blir varmere en kort stund, og deretter mye kaldere på sikt.

Kanskje er det nettopp det faktum at prinsippet om kollektiv ledelse er blitt misbrukt av historiske revisjonister som har gjort at kommunister i nyere tid har viet for lite fokus på dette prinsippet. På tross av revisjonistenes misbruk, så er prinsippet avgjørende for å kunne skape et kommunistiske samfunn. Vi kan ikke la revisjonistenes misbruk av prinsippet fortsette å gjøre skade på den kommunistiske bevegelsen, men tvertimot på vitenskapelig vis løfte fram prinsippet.

Problemet med rotasjon

Vi har nå sett på rådsmodellen som middel for å hindre kontrarevolusjon via stats- og partiapparatet. Vi har også sett på prinsippet om kollektiv ledelse. Dette er prinsipper som i stor grad er sammenfallende, men med et mulig unntak.

Jeg nevnte 5 prinsipper under rådsmodellen, hvor prinsipp nr. 4 (fortløpende rotasjon i dette arbeidet, slik at hvert medlem er i stand til å skaffe seg erfaring i alle grener av administrasjonen) kan komme i konflikt med prinsippet om kollektiv ledelse, dersom den praktiseres for hyppig.

Det å bygge sterke og effektive kollektiver tar tid. La oss gå tilbake til eksemplet med bilfabrikken. Hvis vi tenker oss at vi har en gjeng på 7 studenter som vi putter i en bilfabrikk, gir de instruksjonsmanualer og annet opplæringsmateriell nødvendig for å sette sammen en bil og sier at de nå har fått jobb som industriarbeidere som skal sette sammen biler, så kan vi tenke oss følgende utvikling:

Studentene begynner først å diskutere hvordan oppgaven med å sette samme bil skal gjøres. Det er mange operasjoner involvert, og mye å sette seg inn i. Antageligvis vil en person komme opp med ideen om at det mest effektive er at de fordeler oppgavene seg imellom. Da kan de fordeler opplæringsmateriellet og hver enkelt kan konsentrere seg om en bit av oppgaven. Én konsentrerer seg om montering av motor, en om dører, en annen om det elektriske osv. Antagelig er det noen oppgaver som er enklere enn andre, eller noen personer som har bedre personlige forutsetninger enn andre for å løse oppgavene raskere. I slike tilfeller vil antagelig enten vedkommende selv eller noen andre ta initiativ til at vedkommende hjelper andre som sliter med oppgaven. Alt dette med initiativ til fordeling av oppgaver, organisering av den kollektive diskusjonen og organiseringen av hvem som får felles oppgaver, initiativ til at de som blir ferdig først hjelper de som sliter osv. (uansett om det er vedkommende selv eller andre) er ledelse av arbeidet. 

Studentene vil bruke veldig lang tid på å lage den første bilen, siden de må lære alt for første gang. Den andre bilen går raskere, den tredje enda raskere, og de vil stadig finne metoder og fordeling av oppgavene som gjør at prosessen med å sette sammen bilene stadig går raskere. Vi har her et eksempel på et arbeidskollektiv som stadig blir sterkere og mer effektivt.

La oss nå tenke at vi bytter ut to personer i denne gruppen. Hva slags konsekvenser vil det medføre? Jo den nye personen må få opplæring. Om vi er heldige så er det noen i gruppen som vet litt om hva oppgaven til de to som forsvant gikk ut på og kan hjelpe, men uansett vil produktiviteten falle drastisk. Kanskje går de fra å sette sammen en bil om dagen, til å måtte bruke en uke på den første bilen med to nye personer. La oss så tenke at vi bytter ut 3 personer hver uke i kollektivet, hva vil da skje? Mest sannsynlig så vil kollektivet aldri klare å produsere en eneste bil fordi en rett og slett ikke har nok tid til at folk kan lære seg oppgavene. En ting er å produsere en bil, som er en ganske avgrenset og teknisk sak. Men enda verre blir det om en tenker kollektiver som har ansvaret for ledelsen av en stat eller et kommunistisk parti. Her er oppgavene langt mer komplekse og sammensatte, siden vi har med mennesker og samfunn å gjøre. Enkelte oppgaver når det gjelder statsadministrasjon og administrative partioppgaver tar det kortere tid å lære, men veldig mange oppgaver trengs det mye erfaring og kunnskap på.

Poenget med eksemplet er å demonstrere at hyppig rotasjon er ødeleggende for kollektivet. Noen ganger kan det å skifte ut individer i kollektivet styrke kollektivet. Hvis vi f.eks. har en person som fungerer dårlig i kollektivet, så vil det styrke kollektivet om vedkommende byttes ut med et bedre egnet individ.

Poenget her er altså ikke at rotasjon alltid er feil i arbeidskollektiver, men at en ikke kan bruke dette virkemiddelet vilkårlig og uten en konkret analyse av konsekvenser og utfra dette bestemme hyppighet osv.