I løpet av OL har det blitt en diskusjon om hva som skal definere om en utøver kan regnes som biologisk kvinne eller ikke. For å kunne ha fornuftige meninger og korrekt politisk linje i dette spørsmålet er det viktig å først ha en korrekt forståelse av kjønnsbiologien, og på bakgrunn av dette kan en vurdere mulige linjer og fordeler og ulemper ved disse. Denne artikkelen vil forsøke å bidra til dette.
Av Reidar Knutsen
(Oppdatert 13 August med mer transinkluderende språk)
Mange tror dette er et enkelt spørsmål. Mange har lært at biologiske kvinner har XX kromosomer, mens biologiske men har XY kromosomer, og ergo kan en enkelt teste hva slags kromosomer utøveren har, og dermed avgjøre objektivt hvilke klasse personen skal prestere i, uavhengig av hva slags kjønn utøveren selv definerer seg som. En annen typisk forestilling er at en enkelt kan fastslå kjønn utfra om «innover eller utover tiss» for å si det på en folkelig måte. Så enkel er imidlertid ikke biologien. Et individ kan ha mosaikker av kromosomer, for eksempel at halvparten av cellene i kroppen kan være XX, mens den andre halvparten kan være XY, og mennesker kan ha kromosomsammensetninger av type: XO, XXX, XYY, XXY. I Norge kommer ca. 10–12 barn i året til verden med kjønnsorganer som ikke umiddelbart har kunnet klassifiseres som mannlige eller kvinnelige[1]https://psykologtidsskriftet.no/fagessay/2022/08/tokjonnsmodellen-blir-utfordret-rapport-fra-en-personlig-og-faglig-reise. Det er med andre ord ikke mulig å enkelt fastslå kjønn for alle utfra kromosomer eller kjønnsorgan.
Testosteronets påvirkning på muskelstyrke
I idrett vil en forsøke å oppnå rettferdig konkurranse gjennom at deltakerne skal operere på mest mulig like vilkår. Derfor operer man i mange idretter med forskjellige vektklasser. Kjønnsforskjellen spiller også en rolle, siden men normalt har et høyere nivå av testosteron som bla gir økt muskelvekst. Bilogiske kvinner er i snitt 40-60% svakere en menn i overkroppen og 25-30% svakere enn biologiske menn i underkroppen[2]https://iform.no/kjonnsforskjeller-i-kroppskomposisjon-og-styrke. Mye av dette skyldes at cismenn[3]«cis» betyr at personen identifiserer seg med det kjønnet de er identifisert med ved fødselen i gjennomsnitt er vesentlig større enn ciskvinner, men også når vi justerer for vektforskjellen så er ciskvinner 5-15% svakere enn cismenn. Dette skyldes at ciskvinner i snitt har større prosent fett enn menn. Om vi kun måler fettfri masse, så forsvinner denne forskjellen.[4]https://iform.no/kjonnsforskjeller-i-kroppskomposisjon-og-styrke.
I 1985 ble den spanske hekkeløperen Maria Jose Martinez-Patino fratatt sine medaljer og utestengt fra konkurranser, fordi hun ble testet og klassifisert som «kromosomal mann». Hun anket avgjørelsen på grunnlag av at hun hadde et naturlig høyt testosteronnivå og var ufølsom for testosteron, det vil si at hun ikke hadde noe utbytte av dette. Dermed hadde hun ikke en prestasjonsmessig fordel over kvinner med typiske XX kromosomer. Martìnez-Patiño vant saken og IAAF droppet kromosomtestingen.[5]https://kjonnsforskning.no/nb/gjennomsnittskvinnen-kjonnstesting-og-det-hvite-blikket-rasialiserte-forestillinger-av-kjonn-i
Denne saken viser at testosteron ikke gir noen fordel for alle og at det derfor ikke blir et objektivt og rettferdig kriteria for å definere om utøver skal stille i herre eller kvinne klassen.
Er det farlig for personer med lite testosteron å bokse mot personer med mer testosteron?
Den algirske ciskvinnelige[6]«cis» betyr at personen identifiserer seg med det kjønnet de er identifisert med ved fødselen bokseren Imane Khelif tok nylig OL gull i 66-kilosklassen. I norsk media har det blitt framsatt påstander om at hun har XY kromosom og høyere nivåer av testosteron. Jeg vil poengtere at det aldri har blitt framlagt bevis for noen av påstandene[7]https://www.washingtonpost.com/sports/olympics/2024/08/01/imane-khelif-algerian-boxer-gender-paris-olympics/. Imane identifiserer seg som kvinne, lever som kvinne, og har fødselsatest som viser at hun er biologisk kvinne[8]https://www.vg.no/sport/i/gwdWLk/omstridt-bokser-tok-ol-gull.
Som tidligere nevnt finnes det imidlertid ciskvinner som har XY kromosom og høyere nivå av testosteron, dette er personer med androgent insensitivitetssyndrom. Dette er en arvelig tilstand som gjør at cellene i kroppen reagerer lite eller ikke på testosteron. Individer med XY-kromosom, som vanligvis utvikler mannlige kjønnskarakteristika, utvikler seg da fra fosterlivet som bilogiske kvinner. De har testikler som produserer testosteron, og dermed er nivået i blodet høyt.[9]https://www.helsebiblioteket.no/innhold/artikler/seksuell-helse/regler-for-at-idrettsutovere-kan-konkurrere-som-kvinner.
Italienske Angela Carini trakk seg fra kampen mot Imane etter 44 sekunder under OL. Hun sa etter kampen:
– Jeg er vant til å ha det vondt. Men jeg har aldri blitt slått så hardt før, sa Carini i pressesonen etter kampen.[10]https://www.vg.no/sport/i/8qp79d/imane-khelif-kontrovers-i-ol-i-paris-motstander-trakk-seg-etter-44-sekunder
Etter dette har kritiske røster sagt at kvinner med så høyst testosteron nivå (eller personer som har gjennomgått mannlig pubertet) ikke bør kunne stille i kvinneklassen i boksing, siden testosteronet gir så store fysiske fordeler at de kan slå så mye hardere enn kvinner uten denne fordelen, og dermed kan det være farlig for disse andre kvinnene.
Hvis vi ser bort fra det faktum at det ikke er framlagt beviser for at Imane har høyt testosteron nivå, så er det likevel slik at påstanden overdriver betydningen av testosteron. I boksing stiller personene i samme vektklasse. Som vist over er det slik at i samme vektklasse vil i snitt en ciskvinne være 5-15% svakere enn en cismann. Det er dermed ikke snakk om en voldsom forskjell i styrke, slik kritikerne mot Imanes deltakelse i kvinneklassen påstår. I tillegg er det slik at årsaken til denne forskjellen skyldes fettprosenten. Det er også en rekke andre faktorer som spiller inn på fettprosenten. Vi er alle ulike, og også blant ciskvinnelige deltakere med samme nivå av testosteron vil noen deltakere ha vesentlig høyere fettprosent enn andre. Om en det er slik at en redd for ulik styrke i samme vektklasse, er det altså fettprosenten og ikke testosteronnivået som en burde måle.
Vi må i tillegg legge til at personer med androgent insensitivitetssyndrom reagerer lite eller ikke i det heletatt på testosteron[11]https://en.wikipedia.org/wiki/Androgen_insensitivity_syndrome, og dermed har det for dem liten eller ingen prestasjonsfremmende påvirkning. Hvorfor skal de i tilfellet da utestenges fra å konkurrere i kvinneklassen?
Trenger vi da kvinneklasse?
Skulle vi stille objektivt like vilkår i konkurranser som boksing for mest mulig like vilkår, så skulle vi hatt klasser utifra fysiske forutsetninger (vekt, fettprosent, oksygenopptak, høyde, armlengde) osv. Kjønnsklasser trenger vi fysisk sett, ikke når alle disse andre kriteriene er til stede siden kjønn i seg selv ikke utgjør noen fordel. Det sier seg selv at dette vil gjøre boksing langt kjedeligere og mer byråkratisk. I tillegg er det slik at av kulturelle årsaker deltar gutter mer aktivt i idrett enn jenter, tilrettelegging og satsing er normalt langt større i herreklassen. Det er derfor en rekke andre årsaker utover det fysiske som spiller inn hvor hvorfor en bør skille mellom herre og kvinne klasse. Det er også slik at en rekke andre ting en testosteron spiller inn for individenes mulighet for å prestere bra. 100% likhet er derfor ikke mulig, og (iallefall i klassen for menn) er nettopp noe av denne medfødte evnen noe som trekkes fram som en positiv fordel som berømmes.
Kjønnstester er stigmatiserende og gir ikke like vilkår
Kjønnstesting av konkurranseatleter har foregått siden 1930-tallet på forskjellig vis, men ingen av metodene har gitt rettferdighet og like vilkår for atletene. I tillegg har de alltid fungert stigmatiserende og vært påvirket av en patrialkalsk tankegang. Jeg vil sitere fra en artikkel av Mari Haugaa Engh[12]Førsteamanuensis, Senter for kjønnsforskning, Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU i artikkelen «Gjennomsnittskvinnen», kjønnstesting og det hvite blikket: rasialiserte forestillinger av kjønn i eliteidrett»
Det er kun for kvinner at kjønnstesting og «straff» for avvik fra gjennomsnittet er normalisert praksis. Det er altså kun når idrettsutøveren er kvinne at hun må bevise at hun ikke er fysisk overlegen de andre utøverne for å få lov til å delta i elitekonkurranser. Muligheten for at en mannlig idrettsutøver kan ha urettferdige naturlige fordeler eksisterer ikke; det at han har bedre fysiske eller kroppslige forutsetninger enn andre utøvere, er nettopp det som gjør ham til en fantastisk idrettsutøver (Heggie 2010). Dette betyr at mannlige idrettsutøvere ikke disiplineres med utgangspunkt i ideer om det typiske, normale og gjennomsnittlige i sin kjønnskategori. Mens idrettskvinner straffes for sine avvik fra «gjennomsnittskvinnens» utseende, prestasjoner og testosteronnivåer, belønnes og feires idrettsmenn for sine grensesprengende prestasjoner og avvikende kropper (Heggie 2010; Dworkin, Swarr og Cooky 2013). Ved å holde kvinnelige idrettsutøvere ansvarlige for «gjennomsnittskvinnen», opprettholdes idretten som en normativt maskulin arena. I dette gjenstår den kvinnelige idrettsutøverens kropp som en «umulig kropp»; en kropp hvor jakten på det ekstreme og grensesprengende møter kravet om normalisering og disiplinering (Munro 2010:387).[13]https://kjonnsforskning.no/nb/gjennomsnittskvinnen-kjonnstesting-og-det-hvite-blikket-rasialiserte-forestillinger-av-kjonn-i
Jeg vil også sitere fra Britt-Ingjerd Nesheim i en artikkel i Helsebiblioteket:
Farmakologisk reduksjon av testosteron er ikke alltid enkelt, og slett ikke uten bivirkninger. Det er kjent at fire idrettskvinner med 5-alfa-reduktasemangel har fått fjernet testiklene sine kirurgisk for å redusere testosteronnivået, dermed har de ingen produksjon av kjønnshormoner med de ulempene det fører med seg, med redusert beinmasse, muskelstyrke, libido og uten muligheter til å kunne få barn hvis fremtidig reproduksjonsteknologi skulle gjøre det mulig. Akkurat disse kvinnene var fra land med små ressurser, og dermed reises også problemet med medisinsk oppfølging.
Etikken i å forlange manipulering av fysiologisk høye testosteronverdier, med tilhørende bivirkninger, hos friske kvinner kan synes tvilsom. Andre toppidrettsfolk når sitt høye idrettslige nivå også på grunn av genetiske fordeler.[14]https://www.helsebiblioteket.no/innhold/artikler/seksuell-helse/regler-for-at-idrettsutovere-kan-konkurrere-som-kvinner
Frykten for at menn vil stille i kvinneklassen
Frykten for at menn vil stille i kvinneklassen for å ta medaljer er overdreven. Det er ikke slik at en hvilken som helst mann bare kan stille opp i en konkurranse i f.eks. boksing i kvinneklassen, og lett vinne. Det kreves mye trening og mange konkurranser over år før dette vil være mulig. Hvor mange som identifiserer seg som menn vil på trening og på alle konkurranser underveis prøve å spille «kvinne»? Hvor mange vil klare å virkelig identifisere seg og kjenne glede med å ta medalje i en klasse de ikke hører hjemme i? Hvor mange eksempler har vi på dette i historien?
Konklusjon
Det er glidende overganger mellom kjønnene, og ikke mulig å sette noe klar grense mellom bilogisk «mann» og bilogisk «kvinne». Både menn og kvinner fødes med alle slags former og variasjoner, som gir forskjellige egenskaper. Frykten for at cismenn skal gi seg ut for å være kvinne for å ta medaljer i idrett er overdreven. Siden det ikke finnes noen objektive klar måte å skille mann fra kvinne, så er vi overlatt til den subjektive oppfatningen. Hvem er bedre egnet til å gjøre denne subjektive vurderingen enn deltakeren selv? Føler vedkommende seg som kvinne og identifisere seg som dette, så må vedkommende få stille i dameklassen.
Noter
Litt kritikk om terminologi og framing i forhold til inkludering av transfolk i diskusjonen (jeg anerkjenner at å få dette riktig ikke er enkelt, spesielt når kildene selvfølgelig ikke bruker transinkluderende språk heller):
Det virker som at når du skal motbevise at «Imane Khelif ikke er en ekte kvinne», så aksepterer artikkelen implisitt og med terminologi som «fødselsattest som viser at hun er kvinne», at om man har XX kromosomer eller ble tildelt kjønn som mann ved fødsel, så kan man ikke være en «ekte kvinne». Dette mener jeg spiller inn transfobenes framing om å skille mellom «biologiske kvinner» og ikke-kvinner.
Hvis du er enig i denne kritikken, foreslår jeg (kronologisk fra toppen) å legge på «biologisk» til «kjønn» (altså «sex» på engelsk) i siste setning av første avsnitt, for å tydeliggjøre at man uansett ikke kan fastslå sosialt kjønn («gender» på engelsk) ved å se på kromosomer og kjønnsorgan. Ettersom den andre kilden skriver om biologiske forskjeller mellom menn og kvinner, antar jeg at de bare tar høyde for cis-menn og -kvinner, så i det avsnittet foreslår jeg å bruke «cis-kvinner» og «cis-menn» for en korrekt og (ironisk nok) inkluderende (ettersom det viser en tanke til transfolk ved at statistikken ikke nødvendigvis er gyldig for alle kvinner og menn) formulering. Den samme logikken virker for å legge til «cis» til «fødselsattest som viser at hun er (cis-)kvinne». I nest siste avsnitt av «Er det farlig for personer med lite testosteron…» brukes statistikken igjen, og da bør det igjen være med «cis».
Det kan være nødvendig å legge til en forklaring om at «cis» betyr at personen identifiserer seg med kjønnet de ble tildelt ved fødsel, mens «trans» betyr at de identifiserer seg med et annet kjønn
Samtidig er jeg bare én stemme for transinkluderende språk, så det kan godt være jeg går for langt eller ikke langt nok i forslagene mine. Jeg oppfordrer andre transpersoner eller folk med mye kunnskap om det til å kommentere om dere er enige i forslagene eller har noen motforslag!
Videre er noe jeg tenkte ville vært interessant å få med (men som nok handler mer om vinkling, så ikke noe jeg foreslår å endre) være hvordan mye av diskursen rundt Khelif kommer fra høyresida, og har både en transfobisk (ettersom bokseren blir anklagd for å være en transkvinne og dermed «egentlig er en mann») og rasistisk basis (ettersom det spiller inn i både rasistiske forestillinger om at kvinner må tilpasse seg til den hvite gjennomsnittskvinnen, og siden det bare er et nytt instans av ikke-hvite kvinner som blir anklagd for å være trans etter å ha slått hvite kvinner i sport, som Lin Yu-Ting, Serena Williams og Brittney Griner). Ellers er det at jeg synes diskusjonen i «Frykten for at menn vil stille i kvinneklassen» og konklusjonen ble litt svake. Selv om jeg er enig i konklusjonen om at det burde være opp til transkvinner selv, og at de ikke skal bli ekskludert, er det en interessant diskusjon å ha (når man først anerkjenner at dette ikke skal gå på tross av noen trans rettigheter, og bør være grunnet i transpersoners opplevelser og akademiske meninger), og at trans inklusjon heller kan grunnes i at det har en progressiv funksjon mot et bedre samfunn, heller enn en «alt går» approach.
Ellers veldig fin og informativ artikkel med et veldig interessant perspektiv!
Takk for god kritikk, med gode poenger. Har justert oppdatert artikkelen med justert terminologi. Jeg er heller ikke helt fornøyd med den biten under «Frykten for at menn vil stille i kvinneklassen», samtidig (selv om jeg er enig med deg vedr. transkvinner og kvinneklassen) så er ikke poenget i denne artikkelen å skrive om rettighetene til transpersoner, men om kjønnsbiologien. Det blir naturlig litt overlapp, og jeg burde kanskje hatt litt mer under nevnte overskrift, samtidig så ville jeg ikke ha for mye rundt det poenget, siden det er et felt som heller fortjener en egen artikkel.
mkh. Reidar.