Om situasjonen i Kenya

Av Inge K.

Befolkningen i Kenya driver for tiden et sterkt press mot landets regjering etter at det ble foreslått å øke skattene i landet bl.a. i form av økt moms på dagligvarer. Etter at flere titalls sivile som deltok i demonstrasjoner ble skutt og drept av politiet, har Kenyas president, William Ruto, sparket hele regjeringa, men det har ikke vært nok for å blidgjøre demonstrantene. Det vi ser i dag i Kenya er en progressiv bevegelse som ble utløst av flere grunner, men det var det kontroversielle forslaget som var dråpen som fikk begeret til å renne over. For å forstå situasjonen må vi se på bakgrunnen for lovforslaget, og hvordan det henger sammen med det globale imperialistiske systemet.

Begrunnelsen for hvorfor landet har trengt pengestøtte den siste tiden er en kombinasjon av korrupsjon, stor utenlandsk gjeld og generell økonomisk nedgang i landet. Disse er alle symptomer av et større underliggende problem, nemlig landets posisjon i det imperialistiske systemet som undertrykt nasjon.

Grunnlaget for det siste lovforslaget kom fra en anbefaling fra Det internasjonale pengefondet, IMF. Kenyas regjering søkte om lån fra fondet for å få kortvarig kontroll på den økonomiske situasjonen i landet. Når IMF vedtar slike lån, kommer de med forbehold om at mottakerlandet vedtar visse økonomiske reformer for å oppnå «en stabil økonomi og bærekraftig vekst» ^[1]Det internasjonale pengefondet. «IMF Lending». Hentet 28. juli 2024. https://www.imf.org/en/About/Factsheets/IMF-Lending. I praksis betyr dette å vedta nyliberale økonomiske reformer, som å legge mer vekt på eksport enn å gjeninvestere i nasjonal økonomi og kutte i velferdsordninger, for å kunne betale ned gjeld – altså innsparingspolitikk. ^[2]Nicholas Ford. «The IMF’s Policies Are Destroying Kenya, Again». Jacobin, 3. juli 2024. https://jacobin.com/2024/03/imf-kenya-austerity-debt-william-ruto Vektleggingen på eksport av varer framfor å bygge opp nasjonal økonomi tjener først og fremst imperialistmakter som har mulighet til å kjøpe billige varer og råvarer fra landet.

Korrupsjon i land som Kenya oppstår heller ikke av seg selv. Med økende levekostnader og negang i inntekt er det ikke overraskende at flere i offentlige stillinger velger å la seg bestikke. Selv om korrupte individer absolutt burde kritiseres, er det et økonomisk grunnlag for at dette er mer utbredt i undertrykte nasjoner som Kenya.

IMF-lån og annen internasjonal bistand, spesielt lån, er ikke løsninger på økonomiske kriser som rammer undertrykte land, men heller kortvarige dempere som over tid tilspisser de internasjonale motsetningene. Støtten IMF har innvilget til afrikanske land sør for Sahara har ikke løftet landene ut av fattigdom, men tvert i mot gjort dem sterkere undertrykt av imperialistmaktene i vesten gjennom økonomiske reformer som gjør dem mer avhengig av det globale nord og som knebler mulighetene til å bryte ut av disse forholdene. På denne måten spiller Vesten både rollen som pyroman og brannkonstabel.

Selv om Kenya oppnådde formell nasjonal selvstendighet i 1963 da de erklærte seg uavhengige fra Storbritannia, har de likevel fortsatt å være undertrykt av imperialistmaktene gjennom økonomisk makt. Uten løsrivelse fra systemet som reproduserer disse maktforholdene kan ikke Kenyas folk oppnå frihet. I hele verden tilspisser forholdene seg mellom undertrykkernasjonene og de undertrykte nasjonene. Løsningen på motsigelsen kan kun være et nytt økonomisk system som umuliggjør superutbyttingen av det globale sør og sikrer folkets frihet ovenfor profitt for kapitalistene.