Av Nora H.
Færre og færre føder barn i Norge, og de som føder, føder færre barn. Færre orker å føde mer enn to barn, og flere føder kun ett eller ingen.[1]https://forskning.no/barn-og-ungdom/hvorfor-far-vi-ikke-flere-enn-to-barn/1667784 Det var en kort oppgang i fødsler under koronaperioden, men det snudde raskt tilbake igjen til synkende fødselstall.
Denne utviklingen har ikke kommet av seg selv. Forklaringene som presenteres er ofte oppstykkete og utilstrekkelige: «Folk vil skille seg fordi de ikke «må» være sammen lenger», «folk vil ikke ha flere barn fordi de har høyere utdanning». Det er stadig mer akseptert at kvinner ikke trenger å få barn, at monogame forhold ikke er en selvfølge og at det ikke er et must å være sammen med en person til døden skiller oss. Alt dette er bra, men på veien har vi blitt servert et perspektiv om at det er en økning i friheten vår som fører til samfunnets tilstand. Vi trenger å se med kritiske øyne på hvordan styresmaktene påvirker livene våre. Når det gjelder familie og fødsler har vi blitt påvirket til den grad at visse valg blir mindre og mindre aktuelle, til at flere av oss ikke lenger orker å få flere barn eller å få barn i det hele tatt.
Undersøkelser viser at de som kunne tenke seg flere barn hindres av fysiske og økonomiske årsaker:
Av de som enda ikke så seg ferdige med å få barn, var det de fysiske og økonomiske belastningene som veide tyngst: Mangel på søvn, belastningen av svangerskap og fødsel, behovet for større bolig og bil og generelle forbrukskostnader.[2]ibid
Spesielt for kvinner er det viktig å kunne velge å ikke få barn eller å få færre barn uten å møte press og bli fordømt i samfunnet. Det er det gode grunner til. Kvinner har gått fullt ut i arbeidslivet og forventes å prestere på linje med menn. Vi forventes å ha karriere, hobbyer, meningsfulle aktiviteter, fokus på venner, og samtidig prioritere familie. Det er derfor helt logisk at kvinner krever at det ikke skal forventes i tillegg at vi må føde og oppfostre mange barn slik som ting er nå.
Ofte fokuseres det på friheten ved barnløshet – friheten til å kunne gjøre hva vi selv vil. Reise, selvrealisering, karriere eller rett og slett ta vare på helsa. Mange ser slitne småbarnsforeldre og synes ikke det virker fristende. Det er greit, men problemet er at det alternativet vi presenteres for – den friheten vi ser i dette systemet, det er å slippe å få barn. Tiden vi har med partner og familie er såpass knapp at det nesten bare er arbeid. Systemets byrder har blitt en selvfølgelighet, som vi nesten verken ser eller snakker om. Selv om frihet fra å få barn er viktig for kvinner, så er det også kvinner som ønsker seg flere barn enn det de fysiske og økonomiske hindringene tillater. Det vil si — mange kvinner ønsker seg flere barn men orker ikke og har ikke råd slik samfunnet er i dag. Det er en smule ironisk, når en av de vanligste forklaringen på at vi får få barn er at vi velger det fordi vi har høy utdanning og god råd (ofte satt opp mot folk i andre verdensdeler).
Det er ikke virkelig frihet hvis vi ikke orker eller har råd til å ha familie. Virkelig frihet betyr virkelige alternativer. Det rapporteres jevnlig fra land som Japan, hvor folk stadig har sjeldnere sex, samtidig som at fødselsraten synker.[3]https://www.telegraph.co.uk/women/sex/many-millennials-japan-arent-having-sex/ Det er lett å se flisa i en annens øye, men ikke bjelken i sitt eget. Kapitalens manglende respekt for menneskeliv vil ikke stoppe ikke på det nivået det er på i Norge i dag, vi står foran vanskeligere tider.
Stille protest
Politikerne oppfordrer folk til å jobbe mer, lenger og hardere og dette for at systemet «velferdsstaten» skal gå rundt. Men er systemet der for oss, eller er det vi som er til for systemet?
Det er ikke slik at politikken bare har noe å si for statsfinansene, den påvirker selv våre næreste relasjoner og legger grunnlaget for hvordan hele livet vårt er organisert. Per dags dato tilrettelegger systemet så dårlig for tid og kjærlighet mellom folk at dets fremste representanter (som Erna Solberg) blir bekymret fordi de rett og slett ikke greier en helt grunnleggende oppgave de har innenfor systemet: å sørge for reproduksjon av arbeidskraften. Arbeidskraften til mennesker er spesiell. Vi er ikke roboter. Vi har ikke uendelig energi. I det kapitalistiske systemet må arbeidsgivere og kapitalister finne en balanse her: arbeidsstyrken må tynes maksimalt – men samtidig ikke slik at det går utover produktiviteten eller reproduksjonen. Systemets representanter forsøker alltid å presse mer arbeid på folk. De som har stått imot dette er i stor grad kvinner i arbeiderklassen. De jobber deltid, de sykemelder seg, og i sin stille protest sier de at mer hardt arbeid ikke er mulig hvis de skal leve meningsfulle liv. Dette går selvfølgelig utover økonomien.
Staten forsøker alltid å motivere for mer jobb, for at vi skal bruke all vår energi på jobb, at vi skal føle at jobben er meningsfull og slik forplikte oss til å prioritere jobb foran andre ting i livet. Dette har hatt og har en skadelig virkning på alle mennesker, men blant andre er kvinner som gruppe spesielt rammet her. Som hovedomsorgsperson i familier, som den som føder, ammer og går gravid så er vi i mindre grad i stand til å jobbe i deler av livet. Arbeid under kapitalismen er for de fleste ikke frigjørende, og det gjelder i størst grad for proletariatet. Menneskene får ikke brukt sine evner og utviklet seg på grunn av arbeidsdelingen og fordi arbeidet faktisk tilhører en annen. Tiden og tankene våres er kjøpt opp mesteparten av dagen. Det er demotiverende, og for å holde reaksjonene i sjakk er det en utbredt samfunnsmoral mot latskap og for arbeid. Men dette er politisk motivert, mennesker er ikke late av natur, og mennesket liker å skape. De som særlig rammes av anklager om latskap er folk i tunge yrker med lite makt over egen hverdag. Folk som tynes og ødelegger kropp og sjel for kapitalens profitt.
Hva består så fremmedgjøringen av arbeidet i? For det første i at arbeidet er noe utenfor arbeideren, dvs. ikke tilhører hans vesen, at han derfor ikke bekrefter seg i sitt arbeid, men fornekter seg, at han ikke føler seg vel, men ulykkelig, at han ikke utvikler noen fri fysisk og åndelig energi, men sliter ut sin kropp og ødelegger sin ånd.
Karl Marx, 1844
Dobbelt så mye jobb = kvinnefrigjøring?
Når kvinnene kom ut i arbeidslivet og ble frie arbeidere under kapitalens åk, hvor ble det da av oppgavene i husholdningen? Hvor ble det av arbeidet med barna? Det ble ikke borte. De nye arbeidsoppgavene kom i tillegg. Kvinnene skulle i tillegg til alt de gjorde fra før jobbe 8-timers dager. For å løse dette måtte mennene bli mer delaktige hjemme. Både mennene og kvinnene fikk flere arbeidsoppgaver på samme tid, i størst grad gikk det utover kvinnene. Det at begge parter fikk flere arbeidsoppgaver førte til at de ble stilt opp mot hverandre. Hvis fulle jobber og husarbeid og barn ikke fungerer i en familie må det være fordi den ene parten ikke gjør nok. Kvinnen og mannen ender opp med å peke på hverandre som syndebukker. På den måten rettes sinnet mot partner i stedet for systemet. Kvinner fikk lønn og økonomisk selvstendighet – men det var ikke uten kostnad, og det knuste ikke patriarkatet. Fortsatt lever vi i et patriarkalsk system, et system som ikke har frigjøring på agendaen — men økt utbytting av arbeidskrafta, noe som setter spesielt kvinner i en vanskelig posisjon.
Omsorg blir gjort i institusjoner
Omsorgsoppgavene i samfunnet forsvant ikke selv om kvinner gikk ut i arbeidslivet. Enten måtte de fullføres etter jobb, eller de ble en del av arbeidslivet – som omsorgsinstitusjoner. Med kvinnene i arbeidslivet og omsorgen institusjonalisert forsvant naturlige fellesskap, som familier, nabolag og andre som bidro og hjalp hverandre, fellesskap der man kunne arbeide sammen, barn leke sammen. Å være i institusjoner, enten på arbeid, skole, barnehage eller sykehjem har blitt den kanskje største delen av livet, hvis man ser bort fra søvn.
Etter fødsel merkes det godt hvor institusjonalisert samfunnet er blitt. For mange er permisjonslivet og livet med barn ensomt. Vi har så godt som ingen støttesystemer igjen utenfor systemet. Vi har ikke tid til å se hverandre og bygge relasjoner og det ender opp med at store deler av det sosiale livet blir på arbeidsplassen. Å gå inn i rollen som forelder blir noe veldig nytt og ensomt — her er vi alene, og dette er vi ikke forberedt på gjennom de fellesskapene vi er en del av, der forberedes vi kun på vår rolle som arbeidskraft.
Med barn i institusjon hele dagen lærer andre barn også lite om omsorg og om å leve sammen utenfor institusjoner. Vi blir stadig mer avhengige av systemet og evner ikke å se at det er mulig å organisere oss i fellesskap utenfor institusjonene. Mange lurer kanskje på hva i all verden vi skulle gjort uten disse systemene, da det eneste alternativet som er tilgjengelig nå er å være alene hjemme.
Arbeidslinja
Den aksepterte normen for barneoppdragelse og arbeid er å være i full jobb så langt det går an — mens man er gravid og fra barnet er ett år. Noe annet blir forbundet med ønsker om å gå tilbake i tid – til en kvinneundertrykkende tid der kvinner ikke hadde makt i samfunnet, og ingen egne penger. For mange er det heller ikke aktuelt å jobbe mindre, da levekostnadene er såpass høye at de fleste trenger to inntekter. Den egentlige årsaken til arbeidslinja er selvsagt ikke å redde kvinner fra en kvinneundertrykkende fortid, eller ut av økonomisk avhengighet — det er å presse mest mulig arbeid ut av folk, og la minst mulig tid «gå til spille». For staten og kapitalen er tiden vi ikke er på jobb ulønnsom. For oss er det den viktigste tiden i livene våre. Vi har derfor helt motstridende interesser, vi og det kapitalistiske systemet. Og all den propagandaen som spres om arbeidslinja, i medier og av politikere – målet med det er å dekke over denne interessemotsigelsen og overbevise oss om at det er i vår interesse å være så effektive, produserende og lojale til arbeidslinja som mulig. Det har vært svært vellykka, mye fordi sosialdemokratiet også har frontet dette så sterkt, og dermed frarøvet svært mange i arbeiderbevegelsen mulighet til å stå opp imot det. Høyresida og «venstre»sida har gått hånd i hånd om dette prosjektet, som i så mange andre. For kvinner blir alternativet til arbeidslinja framstilt som «tilbake til kjøkkenbenken»-linja. Kapitalens talsmenn har effektivt klart å framstille arbeidslinja — der man jobber maks effektivt for kapitalistisk produksjon som det eneste alternativet til de kvinneundertrykkende tidligere samfunn. Igjen har sosialdemokratiet stått i bresjen for dette gjennomslaget.
En ny sosialistisk politikk
Mange av de godene som eksisterer er ikke egentlig spesielt progressive. For eksempel: Ved fødselspermisjon blir vi betalt etter lønna vår på arbeidsmarkedet. En med 500 000 i lønn får altså 500 000 for å være hjemme med barnet sitt mens en med 300 000 i lønn får 300 000 (i året) for akkurat samme jobben. Det er altså ikke å ta vare på barnet vi blir betalt for. Dette er et gode vi selv fortjener etter hva vi har oppnådd i arbeidsmarkedet. En lønn avhengig av vår klasseposisjon.
I fødselspermisjon får vi ikke pensjonspoeng. Vi har alle samme behov for bolig, mat og strøm når vi blir eldre, og hverken en som føder et eller mange barn, eller en som av helt andre årsaker har færre pensjonspoeng burde bli en fattigere pensjonist av den grunn. Velferdssystemet er et kapitalistisk system, der så godt som alle «positive» ordninger også er grunnleggende urettferdige. Alle pensjonister kunne fått nøyaktig samme pensjon. Alle i fødselspermisjon kunne fått nøyaktig samme lønn. Men de med mest har hele veien fått sine løsninger igjennom, og de har skapt et grunnleggende urettferdig system, der de som har hatt det enklest i arbeidslivet og ellers i hele livet også får det enklest i pensjonsalderen. Det er laget et velferdssystem som passer til et klassesamfunn, der urettferdighetene er bygget inn i hver paragraf i systemet. Derfor er ikke løsningen bare «mer velferd», men et helt annet system bygget på helt andre premisser.
På alle områder er systemet preget av kapitalismens urettferdige og umenneskelige måte å organisere samfunnet på. Reformkrav har betydning men da må de peke framover – mot et annet system, og praktisk og/eller moralsk oppmuntre denne kampen. Det må være del av en kamp for noe annet — ikke fungere som hvilepute, og ikke gjøre det lettere for kapitalen å kjøpe seg unna motstand.
For å virkelig endre systemet må vi ta makta fra borgerskapet. Men for å komme dit må vi starte med noen tanker om hva slags samfunn vi vil ha og hvordan det skiller seg fra kapitalismen.
Splitt og hersk
Det er utallige motdemonstrasjoner og mye motstand relatert til kvinnespørsmål. Fra bunadsgeriljaen, protester mot nedbygging av fødeklinikker og dårlige barselhoteller, alle de som skriver og snakker om utfordringene med å opprettholde et familieliv og få små barn viser at dette er noe mange bryr seg om. En mulig kvinnebevegelse er i emning. Da permisjonen etter fødsel ble ytterligere fordelt mellom mor og far (eventuelt andre familiekonstellasjoner) ble det svært mye protest, facebookgruppen «permisjonsopprøret» fikk over 30 000 medlemmer. Det er et godt eksempel på at en sak som kan være progressiv blir ført på en anti-progressiv måte. I stedet for å slå ring om alle de foreldrene som allerede forteller om problemer med systemet, problemer med å levere i barnehage tidlig osv, i stedet for å kreve mer permisjon, for så deretter å fordele denne på foreldrene, så krever borgerlige feminister å dele permisjonen vi allerede har mellom kjønnene. Det er et godt eksempel på politikk som splitter det som kunne bli en sterk og samla bevegelse. Det setter kjønnene opp imot hverandre framfor å kjempe sammen. Dette foregikk ovenfra og ned som en del av en statlig ideologi, med støtte i deler av småborgerskapet. Splitt og hersk — det er kjønnene som må dele tiden seg i mellom, ikke kamp mot stat og kapital for at folket sammen skal oppnå bedre kår. Den borgerlige feminismen er ikke bare i veien for å oppnå målet om et klasseløst samfunn, den er i veien for å oppnå de feministiske målene selv.
Frykten for å si ifra holder oss tilbake
Hele samfunnet påvirkes av den ideologien som spres overalt, av politikere, medier, på skoler og andre utdanningsinstitusjoner. «Norge er det beste landet i verden, vi har de beste ordningene i verden, så ikke klag». Disse mytene stemmer ikke. Det er ikke sant at Norge er det beste landet i å ivareta familier etter fødsler og i småbarnsfasen. Norge er ikke det beste landet i verden, og en slik «konkurranse» som ikke ser landene i perspektiv er meningsløs. Kvinner og skeive er også spesielt utsatt for denne propagandaen, i og med at undertrykkinga av kvinner og skeive er svært omfattende og brutal mange steder i verden. Minoritetskvinner er ekstra utsatt for press om at de må bevise at de støtter opp om arbeidslinja. Vi trenger derfor å bygge styrke og mot til å si ifra. For å få til det må vi bygge fellesskap der vi kan snakke om disse tingene, backe hverandre og utforme politikk. Vi har alt å vinne på å løsrive oss fra disse borgerlige mytene, og begynne å stille spørsmål til om de faktisk stemmer, og bygge hverandre opp til å kjempe mot staten og kapitalen og ikke imot hverandre.