Mimir Kristjánsson, reformismens talsmann

Av Mats Alfred Olsen, Sol Temayüllü og Tore Bær.

---

Så lenge den teoretiske erkjennelse bare er et privilegium for noen få «akademikere» i partiet, står det alltid i fare for å komme på avveier. Først når den store arbeidermasse selv har tatt den vitenskapelige sosialismes skarpe og pålitelige våpen i sin hånd, vil alle småborgerlige anfektelser, alle opportunistiske strømninger løpe ut i sanden.^[1]Luxemburg, 18.04.1999. Fra forordet til Reform eller revolusjon. Hentet fra: https://www.marxists.org/norsk/luxemburg/1899/reform_revolusjon/

Rosa Luxemburg, 1899

Mimir Kristjánsson er en noe kontroversiell figur i Rødt og Rød Ungdom. Særlig i Rød Ungdom har det blitt reist kritikk mot Mimirs tilsynelatende romantisering av den norske oljearbeideren, og det har blitt tegnet opp en motsigelse mellom klimapolitikk på den ene sida, og å ikke støte fra seg oljearbeidere på den andre sida. Vi mener årsaken til kontroversen ikke er store politiske motsetninger mellom Kristjánsson og resten av Rødt, snarere tvert imot. Kristjánsson er den som mest tydelig har satt ord på Rødts linje om bli det nye partiet for det norske arbeideraristokratiet. Dette er ubehagelig for antiimperialister, unge klimaaktivister og selverklærte kommunister i Rødt.

Når vi i denne teksten har et spesielt fokus på Kristjánsson, er det ikke fordi han er så mye «dårligere» enn resten av Rødt. Det er ikke personen Kristjánsson vi kritiserer, men linjen han forfekter, som ikke er noe annet enn den logiske konsekvensen av Rødts reformisme. I utgangspunktet er det tilfeldig at det er han som har kommet til å bli den tydeligste representanten for den reformistiske linjen med arbeideraristokratiet som sosialt grunnlag.

Når vi reiser ideologisk kamp mot reformismen, er det av flere grunner:

1. Vi håper at ærlige kommunister i og rundt Rødt vil slutte seg til kritikken, føre debatten videre, og bli med i kampen for å bygge det revolusjonære kommunistpartiet i Norge.

2. Ved å studere og gå til ideologisk kamp med reformismen, skjerper vi samtidig vår egen forståelse av den vitenskaplige sosialismen. På dette stadiet er det ikke først og fremst leserne vi ønsker å utdanne, men oss selv.

Hva mener Mimir?

Mimirs bok «Hva ville Gerhardsen gjort?» er ganske kjent, og mange på venstresiden har allerede kritisert heltedyrkingen av Gerhardsen i boka. Vi nøyer oss derfor med noen korte kommentarer. Kristjansson prøver å revidere historien om Gerhardsen og etterkrigstidens Arbeiderparti, slik Per Medby kommenterer:

Det jaktes på utsagn som kan få Arbeiderpartiet til å framstå som mest mulig venstre. Kristjansson mener at Arbeiderpartiets leder i perioden 1945–65 (og statsminister i det meste av denne perioden) hadde «… en ideologi, en visjon om et samfunn uten klasser og utbytting som var styrende for hele hans politiske prosjekt i etterkrigstida».¹ Demokratiet innad i Arbeiderpartiet beskrives med følgende glansbilde: «På Gerhardsens tid var det partiet som bestemte, og i partiet var det fagbevegelsen og vanlige folk som satt med makta. Det som ble vedtatt i partiet, måtte følges opp i stortingsgruppe og regjering».^[2]Medby, Per. 2018. «Gerhardsen-nostalgi uten historisk bakkekontakt». Gnist, Nr. 4 2018. Hentet fra: https://marxisme.no/gerhardsen-nostalgi-uten-historisk-bakkekontakt/

Det med at Gerhardsens Arbeiderparti fremstilles så perfekt i boka har å gjøre med at Kristjansson vil gjenreise Arbeiderpartiet slik det var på den tiden. Gerhardsens Arbeiderparti er en modell for hvordan et «sosialistisk» parti skal være. Likevel har hverken Gerhardsen eller Arbeiderpartiet ledet noen «sosialistisk utvikling» i Norge. Kristjánsson tilber stadig den norske velferdsstaten, samtidig som han hedrer Tranmæls revolusjonære periode. Dette er slett ingen motsigelse for Kristjánsson. I det sosialdemokratiske magasinet Jacobin skriver han:

What is to be made of the legacy of Tranmælism? In one sense, it seems to have been an abject failure. A revolution was promised. It never came. Both the Norwegian Labour Party and even Tranmæl himself would denounce their former revolutionary ideals and become administrators of a system that remains capitalism, however human its face may seem. At the same time, one must recognize the triumphs of the Norwegian working class in creating what is seen to be the world’s best functioning welfare state. Still today, after many years of neoliberalism in the West, Norway remains a country characterized by its high levels of equality and strong labor unions.

However, there is no contradiction here. It’s precisely because of the revolutionary ambitions of Tranmæl and the militant tendencies of the unions that it was possible for Norway to establish a well-functioning class compromise at the end of the interwar years. This serves to remind us that all compromises are born of struggle. The relative harmony of today’s Norwegian model became possible only after the dynamite of Tranmæl had blown its way through the bourgeoisie’s defensive fortresses.^[3]Kristjánsson, Mimir. «The dynamite under Norway’s class compromise», 04.05.2020. Jacobin. Hentet fra: … Continue reading

Her beskriver Kristjansson nærmest en strategi der man bruker revolusjonære metoder og «klassekamp» for å tvinge fram et klassekompromiss. For Kristjansson handler altså ikke sosialisme om at proletariatet erobrer makta og erstatter kapitalistiske produksjonsforhold med kommunistiske produksjonsforhold.

Det er også verd å kikke på forestillingen om «klassepolitikk», som motsetning til «identitetspolitikk» og «verdibasert politikk», og hvordan Kristjansson bruker disse begrepene. I sin bok Tranmæls Metode skriver han langt om innvandring og «det verdibaserte sosialdemokratiet», og peker på den danske statsministeren Mette Frederiksen som en retur til «klassepolitikk». Noen sitater er særlig opplysende om hva han mener om innvandring:

«verdibaserte innvandringsliberale standpunkter raskt [kolliderer] med interessene til mest utsatte delene av arbeiderklassen.»^[4]Kristjánsson, Mimir. 2020. Martin Tranmæls metode. Gjengitt på Politikus.no: … Continue reading

«Hvordan kan vi løse verdens flyktningeproblemer uten å rive i stykker vår egen velferd? Er det eneste vi kan gjøre for polakkene å la dem komme hit for å pusse opp badene våre?»^[5]Samme sted.

«Innvandring medfører til dels store problemer for samfunnet, og disse problemene hoper seg opp på bunnen.»^[6]Samme sted.

Det ser ut som «arbeiderklassen» Kristjansson bare inkluderer norske arbeidere hos Kristjánsson. Han snakker ikke veldig mye om hvordan den Gerhardsen regjeringen som han hedrer, har gjort Norge til et NATO-land. Han snakker ikke om hvordan det norske sosialdemokratiet finansieres gjennom norsk imperialisme. Den «arbeiderklassen» Kristjansson snakker om, er ikke det internasjonale proletariatet. Det er ikke proletariatet han vil representere, men det norske arbeideraristokratiet, og det er dette som menes når han snakker om «klassepolitikk».

Sosialisme på norsk

7. februar publiserte Rødt-bloggen et innlegg av Kristjánsson med tittelen «Sosialisme på norsk». Innlegget er et svar på antikommunistiske anklager fra Hans Petter Sjøli. Kristjánssons innlegg bør være svært oppklarende for de som har lurt på hvor Rødt står — svaret er at Rødt er like så antikommunistiske som VGs borgerlige kommentatorer, og står for en blass gjenoppliving av Gerhardsens store klassekompromiss.

For anledningen gjør Kristjánsson en ganske kreativ omskriving av begrepet «revolusjon»:

Det er riktig at Rødt i vårt program skriver om revolusjon. Men i motsetning til 70-tallets væpna revolusjon ønsker dagens Rødt en fredelig og demokratisk samfunnsforandring – en «political revolution» av den typen som Bernie Sanders propaganderer for i USA.^[7]Kristjánsson, Mimir. 07.02.2022. «Sosialisme på norsk». Rødt-bloggen. Hentet fra: «https://roedt.no/blogg/m-sosialisme-pa-norsk».

Dette er ganske langt fra hva vi kommunister mener når vi tar til orde for revolusjon. For å parafrasere Mao, er revolusjonen en oppstand hvor en eller flere klasser tar makta fra en eller flere andre. Hos Kristjánsson viser revolusjon til en omfattende endring; forskjellen på reform og revolusjon er et spørsmål om kvantitet. Hva er formålet? På den ene siden kan Kristjánsson forsikre det norske borgerskapet om at Rødt ikke er for noen revolusjon i det hele tatt, men vil gjenopprette etterkrigstidens klassekompromiss på fredelig vis (hvordan dette lar seg gjøre når borgerskapet ikke lenger ønsker noe klassekompromiss, svarer han ikke på). På den andre siden, kaster han blår i øynene på ærlige revolusjonære som er villige til å kjempe for å knuse kapitalismen, og som ikke er redd for ordet revolusjon.

Hva er det «sosialisme på norsk» innebærer, ifølge Kristjánsson?

Derfor ønsker vi å ta tilbake demokratisk kontroll over nøkkelselskaper som Vy og Equinor. Derfor vil vi ta viktige samfunnsområder som velferd, strøm og bolig ut av markedet. Og derfor vil vi ta demokratisk kontroll over finans og kreditt.

Samme sted.

Altså: NSB (som har byttet navn til Vy) og Statoil (nå Equinor) var under «demokratisk kontroll» da de var eid av staten. Men det er ingenting sosialistisk eller engang «demokratisk» med selskaper eid av den borgerlige staten og administrert byråkratisk. Hvordan kan vi da snakke om å «ta tilbake demokratisk kontroll»? Sosialistisk, statlig eierskap kan bare finnes når proletariatet, sammen med allierte klasser, har tatt statsmakten, ekspropriert kapitalen, og underlagt produksjonen en felles plan hvor menneskers behov kommer foran profitt. At den borgerlige staten opptrer som felleskapitalist, er så fjernt fra sosialismen som en kommer.

Hva er arbeideraristokratiet?

I sitt verk Imperialismen: kapitalismens høyeste stadium, beskriver Lenin hvordan imperialismen fører til at det oppstår et priviligert sjikt innenfor arbeiderklassen, som er mer eller mindre «kjøpt opp» av borgerskapet, og har interesser som samsvarer med imperialismen. Begrepet «arbeideraristokrati» ble først brukt av Engels i 1858. Han brukte dette som forklaring på hvorfor arbeiderklassen i England hadde forfalt til reformismen.

«Det engelske proletariat blir i virkeligheten mer og mer borgerlig. Det ser derfor tilsynelatende ut som om denne nasjon – som er mer borgerlig enn alle andre nasjoner – har som sitt endelige mål å ha et borgerlig aristokrati og et borgerlig proletariat ved siden av selve borgerskapet. For en nasjon som utbytter hele verden er selvfølgelig dette noe som til en viss grad lar seg forsvare.»^[8]Nicolaus, Martin. Ukjent årstall. «Teorien om arbeideraristokratiet.» Tilgjengelig på: http://www.vardoger.no/fulltekst/vardoger03/11_nicolaus.pdf

«Arbeideraristokratiet» kan altså brukes til å beskrive den øvre delen av arbeiderklassen som tjener materielt på imperialismen. Dette er det materielle grunnlaget for reformismen, dvs. tanken om at den øvre delen av arbeiderklassen i ett land kan forene seg med med sitt lands monopolborgerskap i å utbytte undertrykte land. Arbeideraristokratiet i Norge er i en særstilling, da det er svært tallmessig sterkt sammenlignet med andre land.

En ting er det moralsk forkastelige i denne ideologien (som Rødt nå svermer slik for). En annen sak er kortsiktigheten i dette perspektivet og det grunnleggende reaksjonære tankemønsteret, som forsøker å  finne løsninger på dagens problemer i en svunnet fortid. Virkeligheten er at arbeideraristokratiet ikke lengre kan fortsette å leve som før av flere årsaker:

1. Klassesamarbeidet hviler på kapitalismen, som er avhengig av profitt og evig økonomisk vekst. Under kapitalismen har produksjonen for lenge siden passert et nivå hvor det medfører irreversibel utbytting av naturen. Regnskogene forsvinner, fruktbar jord blir til ørken, temperaturstigningene galloperer med de voldsomme økologiske konskevensene dette medfører osv. I dag er det galskap å tro at det systemet som fører til disse enorme ødeleggelsen kan løse problemet. Det strider mot all relevant historisk kunnskap og all logikk.
2. Imperialismen har i dag lagt hele verden under seg. Tiden hvor monopolborgerskapet kan høste profitt fra den tredje verden, og bruke deler av denne til å bestikke store deler av den nasjonale arbeiderklassen er forbi. For å opprettholde profitten i framtida er monopolborgerskapet avhengig av å senke utgiftene til dette skiktet i klassen, og i å øke utbyttingen også av dem.
3. De små nasjonalstatene i Europa er blitt for små til å tilfredstille det europeiske monopolborgerskapets behov. Selv om Norge ikke er medlem i EU er det slik at de politiske besluttningene som avgjør hvordan utviklingen blir for den norske arbeiderklassen i økende grad skjer i EU og ikke i Norge.

Bare en kommunistisk revolusjon kan løse de grunnlegende problemene som truer livsgrunnlaget vi alle er avhengig av.

Det historiske kompromisset kan ikke gjenopprettes

Det norske klassekompromisset, hvor kapitalistene innrømmer visse velferdsgoder og en relativt høy levestandard i bytte mot «arbeidsfred», hører til en bestemt historisk epoke. Da Hovedavtalen ble inngått i 1935, var det etter årevis med harde kamper (noe Kristjánsson selv understreker). Den sosialistiske Oktoberrevolusjonen satt ferskt i minnet som et mareritt hos det norske borgerskapet, og et ikke ubetydelig antall norske arbeidere så på Sovjetunionen som en inspirasjon og et alternativ. Etter andre verdenskrig var det et desperat behov for gjenoppbygging, som kombinert med Marshallhjelpen, gjorde at den økonomiske vekstraten kunne forbli uvanlig høy de følgende par tiårene. Kommunistiske motstandsgrupper hadde kjempa mot okkupantene under krigen, og nøt heltestatus hos betydelige deler av arbeiderklassen. Alle forhold lå til rette for et klassekompromiss.

Slike forhold hører til historiens unntak, ikke regelen. Fra 70-åra av går kapitalismen inn igjen i en allmenn krise. Kapitalistene trekker tilbake viljen til å inngå kompromiss, og begynner den gradvise avviklingen av velferdsstaten. At avviklingen ikke har gått i et raskere tempo, skyldes Norges fremvekst som imperialistmakt.

Proletarisk internasjonalisme mot snever interessekamp

Kommunistpartiet er proletariatets parti, det vil si den organiserte fortroppen som kjemper for hele klassens objektive interesser. Vår oppgave som kommunister i Norge er ikke å danne et parti for det norske arbeideraristokratiets snevre interesser, men å danne den norske avdelinga av proletariatets parti, som setter hele klassens interesser først. Av dette følger det at de norske kommunistenes oppgave ikke er å sette norske arbeideres interesser først og fremst, når disse går på bekostning av hele klassens langsiktige interesser. De tyrkiske maoistene ordla det slik, i sin vurdering av fellesuttalelsen fra CUMIC:

De revolusjonære kampene og revolusjonen som utkjempes i et land, har bare betydning i den grad de er del av den allmenne kampen til proletariatet, altså kampen for den proletariske verdensrevolusjonen, i den grad den utvikler den. Delinteressene må underordnes helhetens interesser, det vil si den verdensvide kampen. Dette er bare mulig om man ser spørsmålet ikke med utgangspunkt i «mitt land», men med utgangspunkt i «min del» i kampene som kjempes verden rundt.^[9]TKP/ML. 7. januar 2022. «TKP/ML’s Assessment of the United International Maoist Conference (UIMC) Declaration». Hentet fra: … Continue reading

Avslutning

Både Rødt og Mimir Kristjánsson er «i vinden» i skrivende stund. I kjølvannet av strømpriskrisen har Rødt så å si doblet sin oppslutning, og blitt landets tredje største parti på flere nasjonale meningsmålinger. Kristjánssons taler fra Stortingets talerstol blir sett av tusenvis på sosiale medier. På den ene siden kan vi se på dette som et positivt tegn. Flere får øynene opp for at kapitalismen er et ustabilt system som ikke tjener massenes interesser, og folk ser etter alternativer. På den andre siden ser vi på Rødts venstresosialdemokratiske partiprosjekt som en villedning og avsporing fra proletariatets historiske oppgave, og det eneste som kan få slutt på kapitalismens kriser: den kommunistiske revolusjonen. Mimir Kristjánsson og partiet Rødt satser i stedet på å ta over stapettpinnen fra Arbeiderpartiet, og gjenopplive et klassekompromiss som ikke lenger er ønsket av borgerskapet. Vårt alternativ er å bygge kommunistpartiet; et kampparti for den proletariske verdensrevolusjonen. Alle radikale som ønsker et alternativ til kapitalismen, er hjertelig velkommen til å bidra.