Eksepsjonelt seriøst ansvar

Vi publiserer her en oversatt utgave av artikkelen «Exceptionally Serious Responsibility» fra Kites journal – 31. august 2021

Noen kommentarer om historien til den Revolusjonære Internasjonalistiske Bevegelsen (på engelsk Revolutionary Internationalist Movement, RIM) og utsiktene for enhet i den internasjonale kommunistbevegelsen i dag.
Av Hinton Alvarez

… Den Marxist-Leninst-bevegelsen konfronteres med det usedvanlig alvorlige ansvaret av å forene og forberede sine rekker for de enorme utfordringene og kampene som tar form fremover.

Rim-erklæringen

Til tross for hva visse hagiografier og plakater produserte i Sovjetunionen og Folkerepublikken Kina da de var sosialistiske kanskje ville få oss til å tro, har den internasjonale kommunistiske bevegelsen aldri utviklet seg med en enhet av proletariatets og undertrykte som marsjerte i en rett linje. I stedet har det vært perioder av konflikt og motsigelse, ofte uttrykt i tolinje-kamp, som har avansert den kommunistiske bevegelsen og demarkert skilt ut den revolusjonære veien fra opportunisme og revisjonisme. Marx og Engels førte sin polemikk mot de utopiske sosialistene fra den Første Internasjonalen. Lenin og andre bolsjevikiske revolusjonære grunnla Den tredje internasjonalen (Komintern) «i klar avvisning av den fordervede, opportunistiske og revisjonistiske linjen til den Andre Internasjonalen», som Jose Maria Sison skrev.[1]Jose Maria Sison, «The Roll of the Communist International in the Formation of the Communist Party of the Philippine Islands (1930)», tilgjengelig på prismm.net For å få en følelse av hvor skarpe debattene var i Den tredje internasjonale, se filmen «the reds». [2]I sin lange memoarer, «Black Bolshevik», deler Harry Haywood historien om hvor avgjørende Lenin og Komintern var for å tvinge CPUSA til å innta en revolusjonerende holdning til det svarte … Continue reading

Det siste forsøket på å skape ekte enhet blant kommunistiske revolusjonære internasjonalt var Revolutionary Internationalist Movement (RIM), aktiv fra begynnelsen av 1980 -tallet til midten av 2000 -tallet. Ettersom det styrende kapitalistisk-imperialistiske systemet i økende grad blir preget av kriser uten en ny strøm av proletarisk revolusjon for å utnytte mulighetene de byr på, ser de revolusjonære på nytt på RIMs historie for å skape nye former for enhet blant ekte kommunististiske revolusjonære. Spesielt var innholdet i denne artikkelen inspirert av og er ment å være en samtale med kamerater fra India, Nepal, Italia og Canada som har publisert dokumenter, uttalelser og deltatt i intervjuer med det formålet å utvikle revolusjonær klarhet i politisk linje og i internasjonalismens ånd. Det er mitt håp at revolusjonære i dag gjennom en ubarmhjertig kritisk undersøkelse av vår kommunistiske fortid kan skape høyere nivåer av kommunistisk teori og praksis som er så sårt nødvendige i verden i dag.

Om den Internasjonale Kommunistiskbevegelsens historie.
Komintern ble grunnlagt i kjølvannet av etableringen av den første sosialistiske staten i Sovjetunionen. Den hadde som mål å gjøre lærdommen fra oktoberrevolusjonen populær og koordinere kommunistenes aktiviteter internasjonalt. Kommunistpartiet i Sovjetunionen (CPSU) spilte hovedrollen i Komintern, og hjalp til med å grunnlegge nye kommunistiske partier og spre revolusjonens flammer over hele verden, inkludert å bringe revolusjonære fra hele verden til Moskva for trene dem, et konkret uttrykk for proletarisk internasjonalisme . Ulempen med dominansen av CPSU i Komintern var en tendens til å diktere strategi til andre revolusjonære i opposisjon til lokale forhold. For eksempel ble Maos revolusjonære strategi for å omringe byene fra landsbygda utviklet i direkte motsetning av Komintern og sovjetisk veiledning.

Delegater fra Den andre kongressen i Komintern, 1920. Denne kongressen bekreftet den revolusjonære posisjonen til støtte for nasjonal frigjøring i koloniene og semikoloniene.

Midt i en veldig reell eksistensiell trussel fra europeisk fascisme sovjetisk politikk, valgte Komintern å underordne den internasjonale kommunistiske bevegelsen verdensrevolusjonens framskritt og overordnet forsvaret av Sovjetunionen. Mens menneskeheten skylder proletariatet og massene i Sovjetunionen en absolutt gjeld for fascismens nederlag, var de internasjonale konsekvensene av Stalins folkefrontpolitikk katastrofale for den proletariske revolusjonens fremskritt på verdensbasis. [3]For å være tydelig, tror jeg at Joseph Stalin var en ekte kommunistisk leder some har begått store feil og som hadde sine mangler, og jeg opprettholder Stalin-tiden mot borgerlig og revisjonistisk … Continue reading Å underordne Verdensrevolusjonens framskritt til forsvaret av Sovjetunionen mot nazistrusselen førte til at mange nasjonale kommunistiske partier og organisasjoner forenet seg med sine egne reaksjonære borgerlige klasser der de tilfeldigvis ble alliert med Sovjetunionen.
Når det gjelder USA, førte dette til at slike avskyelige hendelser som for eksempel medlemmer av Communist Party USA (CPUSA) som sluttet seg med entusiasme til det amerikanske militæret for å kjempe i krigen, samt at CPUSAs sjef Earl Browder uttalte at «kommunisme er amerikanisme for det 21. århundre. ” Tusenvis av antifascister og kommunister reiste til Spania fra hele verden for å bekjempe den morderiske fascisten General Franco. Selv om deres strategi var mer forsvarlig enn anarkistene og trotskistene i feltet, tilpasset sovjetisk politikk tvang revolusjonære til å kontinuerlig ha de samme som den borgerlige republikken, og kvalt muligheten for proletarisk styre. [4]For en dypere studie av kompleksiteten i den spanske situasjonen og feilene i sovjetisk politikk, se «The Line of the Komintern on Civil War in Spain» i Revolution #49 (juni 1981), … Continue reading

Etter Stalins død og gjenopprettelsen av kapitalismen i Sovjetunionen, fremsto det kinesiske kommunistpartiet under ledelse av Mao Zedong som den ledende styrken i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Mao og andre kinesiske revolusjonære fikk prestisje og beundring med å ha ledet en vellykket folkekrig i et semi-føydalt, semi-kolonialt land, og senere for deres lederskap i å avsløre og bekjempe sovjetisk revisjonisme. Til tross for feil i utenrikspolitikken mot slutten av den sosialistiske perioden, som helhet, var maoistisk tid i Kina en forbilledlig modell for proletarisk internasjonalisme. I møte med store utfordringer (inkludert trusselen om atomutslettelse fra USA) tilbød de kinesiske kameratene materiell og teknisk støtte til de nasjonale frigjøringskampene i Korea og Vietnam og tilbød annen støtte og propaganda til de progressive og revolusjonære kampene fra epoken. Kineserne var vert for viktige internasjonale delegasjoner, og lot revolusjonære kadre fra hele verden se det nye samfunnet på nært hold og gi viktig politisk og teknisk utdanning.[5]I tillegg til de som ville fortsette å grunnlegge og lede kommunistiske partier hjemme, var det revolusjonære Kina vert for W.E.B. Du Bois, Huey Newton og Robert F. Williams. Williams og familien … Continue reading Kineserne opprettholdte oversettelsesbyrå og forlaget Foreign Languages Press som distribuerte millioner av eksemplarer av viktig revolusjonær litteratur internasjonalt .

Et av de konkrete uttrykkene for proletarisk internasjonalisme av Mao Zedong og den kinesiske revolusjonen var støtten til den svarte frigjøringskampen i USA. Her bærer en demonstrant i 1970 Maos berømte sitat på en protest ved Yale-universitetet til støtte for Black Panther Party, som som kjent bar og studerte den «lille røde boken», Sitater fra formann Mao Tsetung, og solgte kopier av det for å skaffe seg våpner.


Til tross for et hovedsaklig internasjonalistiske standpunkt og Maos og de kinesiske revolusjonæres ledende rolle i kampen mot sovjetisk revisjonisme, valgte det kinesiske kommunistpartiet, i lys av feilene i sovjetisk dominans av Komintern, å ikke bygge en ny internasjonal eller annen fellesorgan for kommunistiske partier. I 1984 erklæringen fra den revolusjonære internasjonalistiske bevegelsen (RIM-erklæringen) gjorde følgende evaluering av den avgjørelsen:


«Mens KKP [Kina Kommunistparti] ga stor oppmerksomhet til utviklingen av marxist-leninistiske partier i opposisjon til revisjonistene, fant de ikke de nødvendige formene og måtene for å utvikle kommunistenes internasjonale enhet. Til tross for bidrag til den ideologiske og politiske enheten ble dette ikke reflektert av arbeidet med å bygge organisatorisk enhet på verdensplan. KKP hadde en overdrevet forståelse av de negative aspektene ved Komintern, hovedsakelig de som ble forårsaket av over-sentralisering, noe som førte til en knusing av initiativet og uavhengigheten til konstituerende kommunistiske partier. Mens KKP på korrekt vis kritiserte konseptet «faderparti», påpekte dets skadelige innflytelse i den internasjonale kommunistiske bevegelsen og understreket prinsippene for broderlige forhold mellom partene, mangelen på et organisert forum for å diskutere synspunkter og oppnå et felles synspunkt hjalp ikke å løse dette problemet, men faktisk forverret det.»

Den Revolusjonære Internasjonalistiske Bevegelsen

Perioden etter at sosialismen ble styrtet i Kina i 1976 var en desorienteringstid for den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Mange revolusjonære med røtter i de store oppstandene på 1960- og 1970 -tallet tok den opportunistiske veien og støttet kuppet i Kina, [6]I USA kan du fremdeles finne disse sjarlataner som samler pensjoner fra jobben som fagforeningsbyråkrater og minner om Jesse Jacksons presidentkampanjer i 1984 og 1988. som førte til splittelser og desorientering, og det var ikke noe internasjonalt senter for å lede diskusjoner eller legge til rette for debatt og utveksling. Mange av kameratene som kom ut av denne epoken med revolusjonære prinsipper intakte, og som klarte å opprettholde de positive erfaringene med revolusjonene i Sovjetunionen og Kina, spesielt den store proletariske kulturrevolusjonen, fortsatte med å etablere RIM som embryonisk senter for verdens kommunistisk bevegelse.
Mao Zedong bemerket en gang at «å gå mot tidevannet er et marxist-leninistisk prinsipp», og grunnleggelsen av RIM i 1984 var et konkret uttrykk for det prinsippet. I møte med reelle trusler om atomkrig mellom det imperialistiske USA og det sosial-imperialistiske Sovjetunionen og de reaksjonære angrepene til Ronald Reagan, Margaret Thatcher og deres kamerat Deng Xiaoping på proletariatet og folkeklassene, brukte mange tidligere radikaler en del av 1980-årene på å kapitulere til den globale kapitalismen-imperialismens hegemoni, enten helt med å gi opp på revolusjonen eller med å grave seg inn i patetiske parlamentariske organisasjoner. RIM var en dyptgående avvisning av de kapitulasjonistiske trendene, og på modig vis forsvarte de den revolusjonære arven etter maoismen og kulturrevolusjonen og forkynte den pågående presset og nødvendigheten av den kommunistiske revolusjonen.

Kamerater i kontrarevolusjon, Deng Xiaoping med Nancy og Ronald Reagan.

Som Kenny Lake har påpekt andre steder, [7]Se spesielt Kenny Lake «On Infantile Internet Disorders and Real Questions of Revolutionary Strategy» i Kites nr. 1. [finnes på våres nettsider på norsk «Om barnesjukdommar på nett … Continue reading samlet RIM ikke bare partier og organisasjoner på grunnlag av erklært troskap til den kommunistiske revolusjonen, men også viktige praktiske erfaringer i politisk massemotstand og væpnet kamp (inkludert erfaringer fra kamerater som hadde møtt alvorlig undertrykkelse og tortur). Den delte erfaringen av bitter ofring og modig besluttsomhet og bidro dermed til å styrke alvoret i RIM som et embryonisk senter for den kommunistiske bevegelsen i hele verden og står i skarp kontrast med oppfordringer om enhet som ikke er basert på annet enn uttalt troskap til en ideologi. Kamerat Kiran fra Nepals kommunistiske parti (revolusjonær maoist) fortalte om betydningen av RIM til K.I.T.E.S i et intervju nylig at “dannelsen av RIM var en seier for revolusjonære over imperialismens forsvarere, som ropte høyt om «slutten på menneskehetens historie» på grunn av marxismens «nederlag». [8]Se «Against the Tide of Counter-Revolution: An Interview with Kamrade Kiran (Mohan Baidya), General Secretary of the Communist Party of Nepal (Maoist)» i denne utgaven, (K.I.T.E.S #4).

For å forstå alvoret i hensikten med RIM, er det lærerikt å se på kameratene som spilte viktige roller gjennom organisasjonens eksistens. RIM-erklæringen sa at «revolusjonære kommunisters oppgave i alle land er å fremskynde utviklingen av verdensrevolusjonen.» Kommunistpartiet i Peru, medlem av RIM, ga denne verdigheten en umiddelbar virkelighet (for å låne et uttrykk fra Lenin) ved å ta til våpnene i den tradisjonelle «bakgården» til de amerikanske imperialistene og mobilisere massene som ble forkastet av det imperialistiske systemet i det glemte høylandet i Peru og de nyopprettede slummene i hovedstaden i Lima, som alvorlig utfordrer for den peruanske staten. De revolusjonære i kommunistpartiet i Nepal (Maoist), også et RIM-medlem, reiste det røde flagget i Himalaya i 1996, noe som førte til et tiår med folkekrig og utøvde politisk makt i store områder på det nepalesiske landet.

RIM-medlemmer fra Iran kom ut av masseopprøret mot den hatede USA-støttet sjahen, sto overfor tortur og brutal undertrykkelse fra den reaksjonære teokratiske regjeringens side, og brakte sine erfaringer inn i RIM mens de forsøkte å skape en ny fortropp. [9]Union av iranske kommunister (Sarbedaran), «Beseirede hærer lærer godt», en verden å vinne #4. Dette og alle andre EVÅV-artikler det er referert til, er tilgjengelig på … Continue reading I Tyrkia, et land der maoismen har en spesiell plass i de undertryktes hjerter, deltok kamerater i RIM mens de førte kamper (inkludert væpnede kamper) mot det USA-støttede regimet på landet, I byene og fengslene. De afghanske revolusjonærene som sluttet seg til RIM hadde oppstått fra kampene mot monarkiet og den sosial-imperialistiske okkupasjonen av Sovjetunionen. Den pro-sovjetiske marionettregjeringen kalte den maoistisk tilknyttede ungdomsorganisasjonen, den progressive ungdomsorganisasjonen, sin fiende nummer én. RIM inkluderte også maoister fra Bangladesh som hadde erfaring fra væpnet kamp.

Mange av disse organisasjonene, og RIM som helhet, ble styrket gjennom de dype båndene medlemmene hadde til de store oppturene på 1960-tallet. På grunn av den enorme størrelsen og styrken til den kommunistiske bevegelsen, var det en rekke forskjellige indiske partier og organisasjoner til stede i RIM som kunne spore sin opprinnelse helt tilbake til Naxalbari-opprøret i 1967. På forskjellige tidspunkter var revolusjonære fra de imperialistiske landene tilstede i RIM, inkludert det revolusjonære kommunistpartiet, USA (RCP, USA), som spilte en viktig rolle for å opprettholde behovet og muligheten for revolusjon i magen til det imperialistiske dyret, de analyserte og fordømte kuppet i Kina, og startet og promoterte RIM.

Den beste informasjonen vi har for å forstå den politiske linjen og bidragene til RIM finnes på sidene til publikasjonen den inspirerte: En Verden Å Vinne (A World To Win på engelsk). I Ligne de Masse, en ny blogg fra maoister i Québec, kaller Jacques Roux En Verden Å Vinne (EVÅV) for «en sann gullgruve for politisk analyse og innhold som er verdt å studere.» [10]Jacques Roux, «Tendencies and Line Struggle in the International Communist Movement», tilgjengelig på en.lignedemasse.com. I tillegg til en gullgruve for politisk analyse, gir sidene til (EVÅV) innsikt i de dialektisk-materialistiske metodene av RIM-ledelsen og dens inngrep i kamper langt utover den eksisterende maoistiske bevegelsen. EVÅV støttet og promoterte konsekvent revolusjonære væpnede kamper, inkludert praktisk koordinering av kampanjer til støtte for folkekrigene i Nepal og Peru, og bevegelser som forsvarte politiske fanger.

I tillegg til revolusjonene som RIM-deltakerne ledet, er RIM og EVÅV bemerkelsesverdige for deres støtte til og intervensjon i kamper utenfor den direkte deltakelsen fra medlemsorganisasjonene. EVÅV- og RIM -uttalelser ga støtte til den pågående folkekrigen på Filippinene, inkludert inngrep mot revisjonistiske strømninger på slutten av 1980-tallet. En lignende dialektisk tilnærming ble tatt når det gjelder kamper som ble ført av de revolusjonære massene i Palestina, Kurdistan, [11]Da grunnleggeren av Kurdistan Workers ’Party (PKK) Abdullah Öcalan ble tatt til fange og isolert i fengsel av den tyrkiske staten (der han forblir i dag), tok RIM og EVÅV et prinsipielt … Continue reading Sør -Afrika og Mexico, med sidene til EVÅV som ble brukt for å opprettholde drivkraften i disse kampene, samtidig som de ga prinsipiell kritikk og forsøkte å påvirke disse kampene i en konsekvent revolusjonær retning. RIM-tilnærmingen er et kraftig eksempel på den maoistiske praksisen med kritikk og selvkritikk, i motsetning til dagens sosialmediedrevne kultur med prinsippløse angrep uten forståelse eller studie.

EVÅV levde opp til oppfordringen fra RIM-erklæringen om å utvikle et propagandaorgan som et verktøy for å rekonstruere den kommunistiske bevegelsen. Historien, sammendragene og analysene som ble publisert i EVÅV bidro til å popularisere de maoistiske vurderingsmetodene og bidro til å trene kamerater internasjonalt i disse metodene. På sitt beste tok EVÅV generelle erfaringer fra dype opsummeringer og analyser av bestemte hendelser uten å miste av syne behovet for konkret analyse av konkrete forhold. RIM var hovedforsvareren for arven etter Mao Zedong og den kinesiske revolusjonen, og EVÅV var et viktig redskap for å grave ut lærdommene fra den kinesiske revolusjonen. Tidsskriftet trykte viktige tekster av Mao på nytt og analyserte den pågående klassekampen i Kina, både ved å publisere dokumenter fra kinesiske revolusjonære og vie hoveddelen av en utgave til en analyse av Tienanmen -opprøret. EVÅV opprettholdte og publiserte biografiske skisser av Maos kamerater Jiang Qing og Zhang Chunqiao i møte med deres fengsling av de kinesiske revisjonistene.[12]EVÅV brukte alltid den gamle Wade-Gilaes-translitterasjonen av kinesiske navn, i tråd med de engelske oversettelsene av Foreign Languages Press. K.I.T.E.S redaksjonelle standarder bruker … Continue reading

Spesielt viktig i årene før Internetts spredningen, var EVÅVs publisering av partidokumenter og at de kunngjorde stiftelsen av nye revolusjonære partier og organisasjoner samtidig som den fungerte som en pålitelig kilde for nyheter og rapporter om pågående revolusjonære folkekriger. EVÅV rapporterte om sultestreik og kamper for fengslede revolusjonære i Tyrkia, publiserte en viktig oppsummering om kommunistpartiet på Filippinene og analyserte manglene ved den revolusjonære prosessen på Cuba.[13]«Tyrkias fengsler: skinnende kampgraver,» En verden å vinne #27; Kommunistpartiet i Filippinene, «Setter Mao i hjertet av partilivet», En verden å vinne #23; Rudi Mambisa, … Continue reading Tidsskriftet spilte en viktig rolle som et senter for debatt i den maoistiske bevegelsen. Da en RIM-deltaker i India oppløste seg selv og fordømte revolusjonær kommunisme som antidemokratisk, viet EVÅV en hel utgave (#17) til debatten om diktatur og demokrati. Andre utgaver involverte dokumenter og resolusjoner publiserte med hensikt å forene forskjellige marxistiske organisasjoner utenfor den maoistiske tradisjonen. I løpet av disse debattene og polemikene opprettholdte EVÅV den maoistiske tradisjonen med å skrive ut dokumenter fra begge sider av debatten, slik at leserne kunne sammenligne politiske linjer. Fokuset ble også rettet mot gjennomgangen av skjønnlitteratur og kunstverk, og tidsskriftet engasjerte seg i andre radikale og filosofiske trender. I løpet av to tiår ønsket EVÅV velkommen til rebellmusikken til reggae, minnet den palestinske intellektuelle Edward Said og polemiserte mot den politiske linjen til Michael Hardt og Antonio Negri, som hadde fått en fremtredende rolle i kampen mot kapitalistisk globalisering.[14]Rita Forest, «Reggae: Jamaica’s Rebel Music,»En verden å vinne #3; J.S., «Remembering Edward Said: An Extraordinary Citizen of the World», En verden å vinne #30; … Continue reading

En pin inspirert av omslaget til A World To Win #11. RIM og EVÅV var standhaftige tilhengere av palestinsk motstand og kritiserte de kapitulasjonistiske trendene i den palestinske frigjøringsbevegelsen.

Eksistensen av RIM var en tydelig og viktig inspirasjon i dannelsen av nye kommunistiske partier og begynnelse av revolusjonære kamper. Det er lett å forestille seg at revolusjonære i isolerte steder var i stand til å starte organisasjonene sine gjennom diskusjon og debatt av EVÅV- og RIM-dokumenter. I India bidro intervensjonen fra RIM til å avslutte volden mellom forskjellige revolusjonære organisasjoner, og banet vei for en større enhet blant indiske kommunister uttrykt i Communist Party of India (Maoist), som nå leder folkekrigen i landet. De indiske kameratene gir RIM æren for å hjulpet til med å stoppe volden og bringe organisasjonene som skulle danne partiet sammen. [15]Se uttalelsen fra Sør-Asia RIM konferanse, «Appeal to the Communist Party of India (Marxist-Leninist) (People’s War) and the Maoist Communist Center,» A World To Win #26, as well … Continue reading

Sentrifugalkrefter

Etter fengslingen av kommunistpartiet i Perus (PCP) leder Abimael Guzmán (formann Gonzalo) og andre topp PCP-ledere, lanserte RIM en internasjonal kampanje: Move Heaven and Earth to Defend the Life of Chairman Gonzalo. Dette var mer enn bare ord, kampanjen fant konkrete uttrykk i International Emergency Committee (IEC). IEC holdt en stor internasjonal konferanse til forsvar for Gonzalo, aksjonerte i FN og organiserte syv delegasjoner til Peru. Disse internasjonale delegasjonene inkluderte aktivister, akademikere og religiøse ledere som møtte den fascistiske Fujimori-regjeringen i Peru og krevde retten til å besøke Gonzalo og stoppe hans isolasjon. I dag er de største forsvarerne av Gonzalo på Internett fiendtlig til arven fra RIM. Dette er en stor ironi med tanke på kampanjen som RIM startet inspirerte og nådde millioner av mennesker rundt om i verden og bidro til en politisk situasjon der den peruanske staten ikke klarte å drepe Gonzalo direkte. Ingen lignende innsats har blitt sett siden for å avslutte isolasjonen og kreve løslatelsen av Gonzalo av de som hevder å være hans mest ivrige tilhengere. [16]Det er tvilsomt at den peruanske regjeringen føler seg truet av pro-Gonzalo-graffiti i Austin, Texas.

Den syvende delegasjonen av Den internasjonale beredskapskomitéen for å forsvare livet til Dr. Abimael Guzmán i Lima, Peru, 2001. Inspirert av RIM-kampanjen disse delegasjonene utfordret på modig vis de umenneskelige forholdene i Gonzalos frihetsberøvelse og krevde en slutt på isolasjonen hans.

Det ville ikke være en overdrivelse å si at gjennom intervensjonen fra RIM, dets deltakere og de som det inspirerte, lærte flere mennesker om folkekrigen i Peru og den fryktelige situasjonen til Gonzalo og andre fanger fra PCP-lederskapet enn noen andre innsats som har blitt sett siden. Delegasjonene og den internasjonale støtten til folkekrigen i Peru inspirert av RIM bidro i det minste til å holde Gonzalo i live og populariserte revolusjonær kommunisme rundt om i verden. Før begynnelsen av folkekrigen i Nepal, krevde en stor demonstrasjon i Kathmandu Gonzalos frihet, mens i USA viset det radikale bandet Rage Against the Machine støtte til revolusjonen i Peru og kampen for å holde Gonzalo i live (seriøst, ta en titt på den originale musikkvideoen av «Bombtrack»).
Da Gonzalo ble presentert for verden i bur og i fengselsstriper, erklærte han dristig at den peruanske revolusjonen ville overvinne hans fengsling og fengslingen av andre topp PCP-ledere, at det bare var en «hump i veien.» Imidlertid ble PCP snart involvert i en kamp mellom to linjer om revolusjonens fremtid. Den peruanske regjeringen rapporterte at Gonzalo gikk inn for en våpenhvile og fredsforhandlinger i stedet for å fortsette den væpnede kampen. Selv om sannheten til disse påstandene i dag er ukjent, sendte den sjokkbølger gjennom bevegelsen i Peru og internasjonalt. RIM og dets ledende organ, Committee of the Revolutionary Internationalist Movement (CoRIM), stadfestet en fast materialistisk holdning om at det avgjørende spørsmålet for revolusjonen ikke var om Gonzalo selv hadde ønsket våpenhvile eller ikke, men om det var riktig anvendelse av revolusjonære prinsipper. CoRIM sa den gang, «den [politisk] linjen og ikke forfatteren er det som er avgjørende.» [17]Mange av disse problemene diskuteres i en artikkel i siste nummer av EVÅV(#32): «Et nøkternt blikk på situasjonen i Peru-revolusjonen og dens behov.» For en mer detaljert oppsummering … Continue reading
Ved siden av Gonzalo ble mye av den sentrale ledelsen i PCP fanget, og mange revolusjonære klarte ikke å håndtere den nye situasjonen, langt mindre muligheten for at Gonzalo kunne ha kapitulert fra fiendens fangehull. Tilhengere av Gonzalo, særlig peruanske eksilbaserte i Europa, bestemte at de snarere enn å angripe den gamle peruanske staten, skulle rette ilden sin mot RIM for sin insistering på det grunnleggende empiriske faktum at folk rett og slett ikke kjente Gonzalos sanne synspunkter mens han ble isolert fra kameratene, advokatene og internasjonale observatører. RIM insisterte på at prinsippet om å fortsette revolusjonen var avgjørende, mens de som flyktet landet insisterte på den religiøse tautologien om at Gonzalo ikke kunne stå bak oppfordringer om fred, fordi han ikke ville ha gjort det, så det må være en bløff – en måte å tenke på som har mer til felles med dogmatiske religionsformer enn revolusjonær kommunisme.

Det er klart at mens RIM sto overfor et prinsippløst angrep fra dogmatikere, var det betydelige forskjeller innenfor RIM på noen av problemene rundt folkekrigen i Peru og deres bredere implikasjoner. I et intervju med et CoRIM-medlem i EVÅV #26 kan vi lese at vedkommende danset rundt bløff-spørsmålet, både insisterte på prinsippet om at linje ikke forfatter er avgjørende og refererte ukritisk til PCPs oppfatning at oppfordringen til en fredsavtale absolutt var en svindel. I det samme intervjuet kritiserer vedkommende et tidligere nummer av EVÅV for å ha publisert en mer edruelig vurdering av situasjonen til to-linjekampen i Peru. Mens RIM spilte en overveldende positiv rolle i forhold til situasjonen i Peru, indikerer det intervjuet at det var forskjeller i politisk linje og sentrifugalkrefter i arbeidet innenfor RIM.

Fra Andesfjellene til Himalaya

På internasjonal skala ble tilbakeslagene i Peru balansert av den spektakulære veksten av revolusjonen i Nepal. Kommunistpartiet i Nepal (Maoist) (CPN (M)), et RIM-medlem, ledet revolusjonen og feide til side de gamle føydale forholdene i store deler av landsbygda. RIM, revolusjonære over hele verden, og sidene til EVÅV spredte nyheten om denne revolusjonen og forsvarte og populariserte den. RIM-tilknyttede og inspirerte organisasjoner (inkludert World People’s Resistance Movement) bygde støtte til den nepalesiske revolusjonen og sendte unge aktivister for å se revolusjonen på egenhånd. RCP i USA, hadde omfattende omtale av folkekrigen i avisen Revolutionary Worker, inkludert førstehåndsvitner og fotografier som senere ville bli publisert i en bok. [18]Li Onesto, utsendelser fra folkekrigen i Nepal (London: Pluto Press, 2004). Da sentrale ledere for CPN (M) ble fengslet i India, ble det satt i gang innsats for å slåss for deres frihet noe som ble popularisert på sidene til EVÅV.

Inspirert av internasjonalismen i RIM organiserte Verdens folkemotstandsbevegelsen noen frivillige for å reise til Nepal under folkekrigen. I det røde baseområdet i Rolpa sluttet de seg til byggingen av Martyrs Road, et stort infrastrukturprosjekt utført av den revolusjonære regjeringen. Her er en kulturell forestilling for veibyggerne.

Mens folkekrigen i Nepal nådde strategisk likevekt med den reaksjonære staten, virket det som om RIM var klar til å ta et nytt sprang også på begynnelsen av 2000 -tallet. I USA spilte RCP en ledende rolle i deler av protestbevegelsen mot Irak-krigen, et viktig skritt for et maoistisk parti i et imperialistisk land. Etter perioder med tilbakeslag og/eller desorientering, hadde afghanske og iranske revolusjonære kunngjort dannelsen av nye RIM-medlemspartier og viet seg til å løse de vanskelige spørsmålene om revolusjon i disse landene. [19]Det er uklart for meg om disse partene hadde kadre i Afghanistan og Iran, eller om de var eksilbaserte, og jeg skulle gjerne ønske å høre enhver oppsummering fra disse kameratene om deres … Continue reading Det maoistiske kommunistpartiet i Tyrkia og Nord -Kurdistan kunngjorde deres stiftelse i 2002, med en intensjon om å ta veien til væpnet kamp igjen.

I denne perioden så Sør-Asia ut til å fremstå som et revolusjonært stormsenter. I tillegg til de spektakulære fremskrittene i Nepal, hadde volden mellom kommunistene i India opphørt, og indiske maoistiske organisasjoner i og utenfor RIM beveget seg mot tettere enhet. Styrken til den sørasiatiske revolusjonære bevegelsen ble uttrykt i form av en ny organisasjon, koordineringskomiteen for maoistiske partier og organisasjoner i Sør-Asia (CCOMPOSA), som fokuserte på større politisk koordinering blant den voksende maoistiske bevegelsen, inkludert CPN (M) og revolusjonære fra India, Bangladesh, og til forskjellige tider Sri Lanka og Bhutan.

På høydepunktet av revolusjonen i Nepal, til tross for potensialet for virkelige fremskritt, drev harde linjekamper og sentrifugalkrefter RIM fra hverandre. En kjerne i CPN (M) ledelsen, konsentrert rundt Pushpa Kamal Dahal (Prachanda) og Baburam Bhattarai (som lenge hadde gått inn for den borgerlige posisjonen til flerpartidemokrati under sosialisme), forente seg med de borgerlige politiske partiene mot monarkiet. De signerte en fredsavtale som overlot våpnene til folkets frikgjøringshær og hadde denne hæren stasjonert i FN-kontrollerte kantoner (før folkehæren ble oppløst helt). Mens viktige ledere for CPN (M) ble fengslet i India, byttet Prachanda og Bhattarai pliktoppfyllende blodet til det revolusjonære nepalesiske folket mot koselige jobber i den nye borgerlige regjeringen (og ble i økende grad underordnet hindu-fascistisk indisk ekspansjonisme).

På samme tid som forræderiet i Nepal var i gang, var RCP USA i ferd med å påstå at grunnleggeren og formannen, Bob Avakian, hadde utviklet en ny syntese av kommunisme. De forkynte at vedtakelsen av denne syntesen var en skillelinje for hele den internasjonale kommunistiske bevegelsen, en bisarr og nesten humoristisk gjentagelse av de verste aspektene ved den peruanske erfaringen som ikke hadde engang verdigheten av umiddelbar virkelighet.

Forræderiet i Nepal og degenerasjonen av RCP USA, ville katalysere slutten på det allerede svekkede RIM. Den siste utgaven av EVÅV ble publisert i 2006, og den siste CoRIM-uttalelsen som jeg er klar over ble utgitt i 2007. I 2012 erklærte en internasjonal konferanse initiert av indiske kamerater at RIM ikke lenger eksisterte og tilbød noen innledende oppsummeringer. Det er en flekk på arven etter RIM at nivået av splittelse var så stort at CoRIM ikke engang kunne publisere en enkel uttalelse som erklærte at RIM ikke lenger eksisterte. Denne artikkelen, og min forståelse, skylder en stor gjeld til de kameratene som har tilbudt noen oppsummeringer av RIM-erfaringene. Det ville være uvurderlig for den internasjonale kommunistbevegelsen i dag hvis andre kamerater som var involvert i RIM eller EVÅV kunne tilby sine oppsummeringer, slik at vi bedre kan syntetisere disse lærdommene fremover.

Jeg er klar over fra interne dokumenter som siden har blitt offentliggjort at det var heftige debatter, generert av RCP USA, innenfor RIM rundt 2006. Men så vidt jeg vet, før konferansen i 2012, var det ingen offentlige uttalelser som kunngjorde tilstanden til RIM. Det var flere internasjonale utviklinger som bidro til RIMs bortgang eller ga en følelse av hvordan og hvorfor den ikke klarte å opprettholde seg selv. Etter fengslingen av Gonzalo og to-linjers kamp om å fortsette revolusjonen i Peru, var PCP aldri i stand til å ta tilbake den Lysende Stien. Det kommunistiske partiet i India (maoist), som inkluderte RIM-medlemsorganisasjoner konsolidert med sin stiftelse, dukket opp i 2004, men valgte aldri å delta i RIM som et nytt parti.

I Tyrkia, et viktig senter for maoismen internasjonalt, ble ledende kadre for det maoistiske kommunistpartiet i Tyrkia og Nord -Kurdistan (MKP) brutalt massakrert av den tyrkiske staten i 2005 på vei til en partikongress. Over 1000 tyrkiske tropper var en del av dette feige angrepet ved å bruke helikoptre og våpen laget av USA for å henrette MKPs generalsekretær Cafer Cangöz, Berna Unsal, en veteran fra tyrkiske fangekamper og 15 andre kamerater. Dette var et ødeleggende tilbakeslag for den kommunistiske bevegelsen i Tyrkia og hele den internasjonale kommunistiske bevegelsen.

Født i USA?

For alle som har møtt RCP USA på en protest eller offentlig begivenhet de siste 10 årene, kan dette være vanskelig å tro, men de spilte en positiv og viktig rolle i å samle RIM og var en viktig deltaker i det. Imidlertid gjentar den tidligere refererte Ligne de Masse-artikkelen av Jacques Roux påstanden om at CoRIM ble dominert av RCP USA, og derfor degenererte RIM med degenerasjonen til det partiet. Denne påstanden ser ut til å ha sin opprinnelse fra Revolutionary Communist Party of Canada (PCR-RCP) og har vært i omløp i kretsene deres en stund. Den eneste skriftlige kilden jeg kan finne for den påstanden er Arsenal, det teoretiske tidsskriftet til PCR-RCP.[20]«Om erfaringen fra den revolusjonære internasjonalistiske bevegelsen (RIM) og kampen for å omgruppere de maoistiske styrkene på internasjonalt nivå,» Arsenal #7. La oss være klare: PCR-RCP var aldri medlem av RIM og har ingen grunn til å vite om det interne arbeidet til CoRIM. Å spekulere om medlemskap i internasjonale organer og spre falsk informasjon er farlig og uansvarlig.

En rekke sørasiatiske kamerater (som er bedre i stand til å vite) har tilbudt oppsummeringer av RIM, noen svært kritiske til RCPs rolle i USA, og ingen gjentar PCR-RCP-påstanden om at RCP, USA “dominerte ”CoRIM.[21]Se Ajith, Against Avakianism, tilgjengelig på foreignlanguages.press, kamerat Kiran i Maoist Outlook #4 eller Communist Party of India (Maoist), «Our Stand on the Formation of an International … Continue reading Av grunner som burde være åpenbare, er det få offentlige dokumenter av det daglige arbeidet til CoRIM. Fra analyse av offentlig tilgjengelige dokumenter er det imidlertid klart at det var linjekamper mellom RIM-medlemmene. Intervjuet fra 2000 med et CoRIM-medlem nevnt ovenfor, motsier synspunktene til RCP USA, inkludert spørsmålet om påstanden om at Gonzalo hadde lagt ned våpnene var en løgnaktig fabrikasjon eller ikke. RIM-tusenårserklæringen samme år tilbød formuleringer som RCP USA tydelig (og riktig) motsatte seg, for eksempel formuleringen som at i år 2000 er «revolusjon er den viktigste trenden i verden i dag.» [22]For intervjuet med CoRIM-medlemmet, se «Accelerating the Pace of World Proletarian Revolution», og for RIM-tusenårserklæringen, se «Forward towards the Victory of Socialism and … Continue reading

De ikke-underbygde påstandene om at RCP USA dominerte CoRIM og dermed falt RIM fra hverandre når RCP USA degenererte, gjør en bjørnetjeneste til den virkelige oppgaven med å ta lærdom fra RIM-erfaringen. Forestillingen om at ledelsesorganet til RIM hadde et fryktelig politisk syn, forskjellig fra den større organisasjonen, er både bisarr og ærlig talt antikommunistisk. For å få en bedre forståelse av hvordan RIM faktisk fungerte, kan vi vende oss til noen som hadde god grunn til å vite, kamerat Kiran: “[RIM] spilte en veldig viktig rolle i å samle revolusjonære krefter internasjonalt, slik at de kunne lære av og dele erfaringer med hverandre. Blant annet var erfaringene fra folkekrigene i Peru, Tyrkia, Iran og Bangladesh som RIM-komiteen hjalp med å dele med vårt parti til stor internasjonalistisk hjelp i å utvikle folkekrigslinjen og fremme den i Nepal. ”[23]Se «Against the Tide of Counter-Revolution: An Interview with kamerat Kiran (Mohan Baidya), generalsekretær for kommunistpartiet i Nepal (maoist)» i dette nummeret (Kites #4).

Kontinuitet og brudd

Meningsløs spekulasjon hjelper ikke med å finne ut de virkelige ideologiske, politiske og organisatoriske utfordringene som RIM og dets medlemsorganisasjoner stod overfor. De enkle svarene fra influensere på sosiale medier hjelper oss heller ikke å forstå hvordan kamerater forsøkte å bruke revolusjonær kommunisme for å løse disse utfordringene i praksis. Så selv om det er lett (og ikke helt usant) å si at RIM kollapset fordi sentrale parter forlot marxisme-leninisme-maoisme (MLM), tror jeg ikke at det er et tilstrekkelig nok grunnlag for å forstå sammenbruddet. Og enda viktigere: Jeg tror ikke at en enkel påstand om troskap til MLM-prinsippene er et tilstrekkelig grunnlag for å bygge enhet og omorganisere den kommunistiske bevegelsen.

Kamerater roser ofte RIM for dets syntese og bruk av betegnelsen marxisme-leninisme-maoisme. I det samme intervjuet som er sitert ovenfor, tilbyr Kiran denne kortfattede vurderingen: «Å ta til seg maoismen som et tredje, høyere stadium av marxismen var en stor prestasjon fra RIMs side.» For kommunistiske revolusjonære, tilegnelsen av MLM:

  • Skiller den revolusjonære veien fra revisjonisme, opportunisme og kapitulasjon;
  • Forsvarer proletariatets diktatur i Sovjetunionen og Kina;
  • Insisterer på den absolutte nødvendigheten av en væpnet revolusjon for å knuse borgerskapets diktatur og andre utnyttende klasser overalt og behovet for ledelsen av et kommunistisk fortroppsparti;
  • Opprettholder den store proletariske kulturrevolusjonen i Kina og Maos avgjørende innsikt og teori om at klassekampen fortsetter og er drivkraften i den sosialistiske overgangen til kommunisme;
  • Markerer oss som kamerater med de historiske og pågående erfaringene fra revolusjonære folkekriger.

Dessverre støter vi ofte på revolusjonære som hever MLM-banneret for å motsette seg de grunnleggende prinsippene. Spesielt i de imperialistiske landene er det de som erklærer sin troskap til MLM på sosiale medier som om det var en identitetskategori eller som utfører en versjon av grunnleggende småborgerlig aktivisme (for eksempel nabolagshager eller å distrubere gratis mat) med sporadiske Mao-sitater, ved å bruke MLM som en slags radikal stil istedenfor en veiledende ideologi som fører til handling. Dermed finner vi nordamerikanske aktivister med kopier av Ibrahim Kaypakkayas arbeid med det nasjonale spørsmålet som aldri har snakket med massene om deres problemer eller levekår.

Utfordringen for revolusjonære i dag er ikke bare å heve at de grunnleggende prinsippene for MLM fortsatt er relevante og sanne (så viktige som det er). Oppgaven foran oss er å anvende disse prinsippene på nye og endrede situasjoner, og skape nye fremskritt for klassen vår i teori og praksis. Kenny Lake har beskrevet denne tilnærmingen som en «nødvendig spenning mellom å opprettholde leksjonene som er dannet gjennom revolusjonær kamp og ofring som vi har arvet som marxisme-leninisme-maoisme, på den ene siden, og på den andre siden, en ubarmhjertig kritikk av vår fortid og behovet for å trekke kunnskap utenfor MLM-kanonen, og kjempe videre på nye måter. [24]Kenny Lake, «On Infantile Internet Disorders and Real Questions of Revolutionary Strategy», Kites #1

For en ubarmhjertig kritikk

Det er verdt å ta et øyeblikk og sette pris på generasjonene av kommunister som opprettholdte RIM og produserte EVÅV i mer enn to tiår til tross for risikoen og til tross for å jobbe under ekstrem undertrykkelse. Innenfor denne «gullgruven for politisk analyse» er det noen viktige sekundære mangler å vurdere i ånden av ubarmhjertig kritikk. Etter Mao Zedongs død og sosialismens nederlag i Kina spille RIM og AWTW en rolle som sentrum for kampen mot sovjetisk sosialimperialisme og kinesisk revisjonisme. RIM var en av få krefter som polemiserte mot avsporingen av revolusjonære bevegelser på grunn av sovjetisk imperialisme og korrekt avgrense denne kampen som en skillelinje. [25]Kenny Lake, «On Infantile Internet Disorders and Real Questions of Revolutionary Strategy», Kites #1.

Innenfor denne riktige og avgjørende kampen var sekundære svakheter, inkludert å ikke engasjere seg i revolusjonære bevegelser som tok feil om det sovjetiske spørsmålet eller som ikke var tilstrekkelig oppmerksom på den anti-revisjonistiske kampen. Spesielt ble det ikke gitt tilstrekkelig oppmerksomhet mot teoretikere som kom ut av de antikoloniale revolusjonene i Afrika og Karibia, som Amilcar Cabral, Franz Fanon og Walter Rodney. Det var et generelt problem med å ikke engasjere seg med teoretikere som var revolusjonære, men utenfor den maoistiske kanonen og en ujevn studie av revolusjoner som ikke ble ledet av maoister, noe som førte til at EVÅV gikk glipp av potensielle lærdommer som følge av revolusjonære kamper i Afrika og Karibia. For å være tydelig, studerte og støttet RIM og EVÅV utbrudd av protest og opprør i disse områdene, inkludert Haiti, Sør-Afrika og Den dominikanske republikk, [26]For eksempel, se “Apartheid, Your Days are Numbered” og “Santo Domingo: Two Days of Popular Upsurge” i En Verden Å Vinne #1, et omslag og flere artikler dedikert til kampen mot apartheid i … Continue reading, men det betyr ikke at de ikke gikk glipp av muligheter og de ikke tok ansvaret av å syntetisere hva som kunne hentes fra disse erfaringene.

EVÅV erkjente at forholdene hadde endret seg siden Mao Zedong døde, men brukte ikke nok ressurser på å analysere disse endringene. Spesielt massive transformasjoner i de undertrykte landene som følge av imperialistiske strukturelle tilpasningsprogrammer og vekst i slumområder ga reelle muligheter for revolusjonære i disse landene. Selv om det var viktige erfaringer med å løse disse utfordringene i Lima, Peru og Davao City, Filippinene, ble de aldri fullstendig oppsummert slik at hele den internasjonale bevegelsen kunne lære av disse fremskrittene.[27]Se Kenny Lake «When We Ride On Our Ennemies» i K.I.T.E.S #3.

Sidene til EVÅV har samlet opp et kvart århundre med kommunistisk teori og historie, et arkiv som bør verdsettes av enhver revolusjonær i dag. Mens papirkopier ikke lenger er i omløp, finnes hele arkivet av EVÅV og andre RIM-publikasjoner på bannedthought.net.

Viktigst av alt, EVÅV rettet oppmerksomheten mot å gjennomgå litteratur, analysere virkningen av populære former for musikk og engasjere seg med intellektuelle trender som var viktige blant progressive mennesker. Dette var en viktig begynnelse for et dypere kommunistisk intellektuelt engasjement, men det kunne ha blitt utvidet. Spesielt klarte ikke EVÅV å utfordre tilstrekkelig nok fremveksten av postmodernisme blant det progressive småborgerskapet og hos akademikere. RIM og EVÅV rettet oppmerksomhet mot massepolitiske kamper i de imperialistiske landene, inkludert opprør av svarte mennesker i USA, innvandreropprør i Europa og de betydelige sosiale bevegelsene mot kapitalistisk globalisering og imperialistiske kriger. Når det er sagt, var det ikke nok diskusjon om hvordan man kan bevege seg fra disse motstandsopprørene til revolusjonær borgerkrig og maktovertakelse i de imperialistiske landene. Dette var ikke hovedsakelig en politisk feil fra RIM, men snarere den dystre virkeligheten om mangelen på revolusjonære fremskritt i disse landene.

Bort med alle skadedyr

Det er ingen tilfeldighet at et halvannet tiår etter RIMs død har bevegelsen opplevd en forringelse av kommunistisk debatt og diskusjon. I stedet for EVÅV finner alle som leter etter ekte revolusjonerende innhold på nettet (spesielt i de imperialistiske landene) YouTube-charlataner som hevder maoismenes banner, dogmatiske proklamasjoner fra organisasjoner som forsvinner over natten, og en kultur med «sniping», sladder, drittposting og generelt en mangel på seriøsistet . [28]En modell for revolusjonære å se på i hvordan man kan bruke internett, er Kommunistpartiet i Filippinene sine nettsider (www.cpp.ph) og National Democratic Front of the Philippines (www.ndfp.org), … Continue reading

Det er et skrikende behov for nye fora for å diskutere og utveksle synspunkter på alle viktige spørsmål som revolusjonære står overfor i dag, for å popularisere revolusjonære kamper, trene nye kommunister og sette i gang nye bølger av revolusjonære kamper (det er derfor jeg er en partisan av K.I.T.E.S) . For å gi noen eksempler på viktige spørsmål for diskusjon og oppsummering:
-Hvordan forstår kommunister de massive endringene i det globale kapitalistisk-imperialistiske systemet, den økende overgangen fra et unikt, amerikanskledet imperialistisk system til en flerpolar verden med økende inter-imperialistisk konflikt?

  • Hva er de strategiske mulighetene som genereres av massemigrasjoner og de massive diasporapopulasjonene som finnes i hele Nord -Amerika og Europa?
  • Hva er mulighetene og de strategiske mulighetene for revolusjonær kamp i de imperialistiske landene?
  • Hvordan kan kommunister kjempe med de massive ideologiske apparater og regimet for forebyggende kontrarevolusjon utviklet av borgerskapet, spesielt i de imperialistiske landene? [29]Kenny Lakes arbeid er et uvurderlig utgangspunkt for disse to siste spørsmålene, i likhet med dokumentet Fire hovedspørsmål som skal debatteres i Den internasjonale kommunistiske bevegelsen av … Continue reading
  • Hva er vår vurdering av Rojava-prosjektet og dets løfter om sosiale transformasjoner som inspirerte så mange mennesker over hele verden, men likevel havnet i et problematisk kompromiss med amerikansk imperialisme? Hvordan vurderer kurdiske, tyrkiske og arabiske revolusjonære og progressive krefter det i dag?
  • Hva med regjeringene i Latin-Amerika som har levert noen materielle fordeler og/eller sosiale reformer til massene i disse landene og blitt angrepet av amerikansk imperialisme? Hva er de forskjellige politiske linjene i disse landene, og hvordan har massene reagert på de sosiale reformene og imperialistiske intriger?

Jeg er enig med kamerater internasjonalt som ser en nødvendighet for å forene ekte kommunistiske krefter. Opprettelsen av nye bi-og multilaterale utvekslinger mellom forskjellige revolusjonære organisasjoner er et viktig første skritt, det samme er praktisk samarbeid og utveksling av analyser der det er mulig. De dristige revolusjonære som bygde RIM gjorde det i møte med antikommunistisk angrep, hån fra tidligere kamerater som solgte dem ut, og ekstreme trusler fra imperialistene og reaksjonære. En grundig og kritisk studie av deres suksesser, svakheter og mangler som en del av en samlet kamp for enhet til ekte kommunister, er den beste måten å hedre disse bidragene på veien til revolusjon. Vi har en verden å vinne.

Noter

Noter
1 Jose Maria Sison, «The Roll of the Communist International in the Formation of the Communist Party of the Philippine Islands (1930)», tilgjengelig på prismm.net
2 I sin lange memoarer, «Black Bolshevik», deler Harry Haywood historien om hvor avgjørende Lenin og Komintern var for å tvinge CPUSA til å innta en revolusjonerende holdning til det svarte nasjonale spørsmålet.
3 For å være tydelig, tror jeg at Joseph Stalin var en ekte kommunistisk leder some har begått store feil og som hadde sine mangler, og jeg opprettholder Stalin-tiden mot borgerlig og revisjonistisk baktalelser, til og med ishakken i Trotskijs hode.
4 For en dypere studie av kompleksiteten i den spanske situasjonen og feilene i sovjetisk politikk, se «The Line of the Komintern on Civil War in Spain» i Revolution #49 (juni 1981), tilgjengelig på bannedthought.net.
5 I tillegg til de som ville fortsette å grunnlegge og lede kommunistiske partier hjemme, var det revolusjonære Kina vert for W.E.B. Du Bois, Huey Newton og Robert F. Williams. Williams og familien bodde i Kina fra midten til slutten av 1960 -tallet.
6 I USA kan du fremdeles finne disse sjarlataner som samler pensjoner fra jobben som fagforeningsbyråkrater og minner om Jesse Jacksons presidentkampanjer i 1984 og 1988.
7 Se spesielt Kenny Lake «On Infantile Internet Disorders and Real Questions of Revolutionary Strategy» i Kites nr. 1. [finnes på våres nettsider på norsk «Om barnesjukdommar på nett og røynlege spørsmål om revolusjonær strategi»]
8 Se «Against the Tide of Counter-Revolution: An Interview with Kamrade Kiran (Mohan Baidya), General Secretary of the Communist Party of Nepal (Maoist)» i denne utgaven, (K.I.T.E.S #4).
9 Union av iranske kommunister (Sarbedaran), «Beseirede hærer lærer godt», en verden å vinne #4. Dette og alle andre EVÅV-artikler det er referert til, er tilgjengelig på bannedthought.net.
10 Jacques Roux, «Tendencies and Line Struggle in the International Communist Movement», tilgjengelig på en.lignedemasse.com.
11 Da grunnleggeren av Kurdistan Workers ’Party (PKK) Abdullah Öcalan ble tatt til fange og isolert i fengsel av den tyrkiske staten (der han forblir i dag), tok RIM og EVÅV et prinsipielt standpunkt til støtte for hans frihet til tross for reelle politiske forskjeller med PKK. Dette står i kontrast til visse anarkistiske trender som bare la merke til den mangeårige kurdiske nasjonale frigjøringskampen da Öcalan omfavnet demokratisk konfederalisme.
12 EVÅV brukte alltid den gamle Wade-Gilaes-translitterasjonen av kinesiske navn, i tråd med de engelske oversettelsene av Foreign Languages Press. K.I.T.E.S redaksjonelle standarder bruker Pinyin-systemet, utviklet i Kina i løpet av den sosialistiske perioden.
13 «Tyrkias fengsler: skinnende kampgraver,» En verden å vinne #27; Kommunistpartiet i Filippinene, «Setter Mao i hjertet av partilivet», En verden å vinne #23; Rudi Mambisa, «Notater om Cuba’s politiske økonomi – Brenn ned stokkfeltene!» En verden å vinne #14 og #15.
14 Rita Forest, «Reggae: Jamaica’s Rebel Music,»En verden å vinne #3; J.S., «Remembering Edward Said: An Extraordinary Citizen of the World», En verden å vinne #30; «Om imperium: revolusjonær kommunisme, eller ‘kommunisme’ uten revolusjon?» En verden å vinne #32.
15 Se uttalelsen fra Sør-Asia RIM konferanse, «Appeal to the Communist Party of India (Marxist-Leninist) (People’s War) and the Maoist Communist Center,» A World To Win #26, as well as the Communist Party of India (Maoist ) Sentralkomiteens uttalelse «Vår standpunkt om stiftelsen av en internasjonal organisasjon av proletariatet» fra februar 2017
16 Det er tvilsomt at den peruanske regjeringen føler seg truet av pro-Gonzalo-graffiti i Austin, Texas.
17 Mange av disse problemene diskuteres i en artikkel i siste nummer av EVÅV(#32): «Et nøkternt blikk på situasjonen i Peru-revolusjonen og dens behov.» For en mer detaljert oppsummering av styrker og svakheter ved den peruanske opplevelsen, se Kenny Lake «On Infantile Internet Disorders and Real Questions of Revolutionary Strategy» i K.I.T.E.S #1 og «When We Ride On Our Ennemies» i K.I.T.E.S #3.
18 Li Onesto, utsendelser fra folkekrigen i Nepal (London: Pluto Press, 2004).
19 Det er uklart for meg om disse partene hadde kadre i Afghanistan og Iran, eller om de var eksilbaserte, og jeg skulle gjerne ønske å høre enhver oppsummering fra disse kameratene om deres erfaringer og praksis.
20 «Om erfaringen fra den revolusjonære internasjonalistiske bevegelsen (RIM) og kampen for å omgruppere de maoistiske styrkene på internasjonalt nivå,» Arsenal #7.
21 Se Ajith, Against Avakianism, tilgjengelig på foreignlanguages.press, kamerat Kiran i Maoist Outlook #4 eller Communist Party of India (Maoist), «Our Stand on the Formation of an International Organization of the Proletariat», begge tilgjengelige på bannedthought.net.
22 For intervjuet med CoRIM-medlemmet, se «Accelerating the Pace of World Proletarian Revolution», og for RIM-tusenårserklæringen, se «Forward towards the Victory of Socialism and Communism! For a Century of People’s Wars! ”, Begge i A World To Win #26.
23 Se «Against the Tide of Counter-Revolution: An Interview with kamerat Kiran (Mohan Baidya), generalsekretær for kommunistpartiet i Nepal (maoist)» i dette nummeret (Kites #4).
24 Kenny Lake, «On Infantile Internet Disorders and Real Questions of Revolutionary Strategy», Kites #1
25 Kenny Lake, «On Infantile Internet Disorders and Real Questions of Revolutionary Strategy», Kites #1.
26 For eksempel, se “Apartheid, Your Days are Numbered” og “Santo Domingo: Two Days of Popular Upsurge” i En Verden Å Vinne #1, et omslag og flere artikler dedikert til kampen mot apartheid i Sør-Afrika i En Verden Å Vinne #3, og et omslag og flere artikler om Haiti i En Verden Å Vinne #6
27 Se Kenny Lake «When We Ride On Our Ennemies» i K.I.T.E.S #3.
28 En modell for revolusjonære å se på i hvordan man kan bruke internett, er Kommunistpartiet i Filippinene sine nettsider (www.cpp.ph) og National Democratic Front of the Philippines (www.ndfp.org), som regelmessig publiserer dokumenter, rapporter fra folkekrigen, intervjuer og uttalelser på nettet og på sosiale medier.
29 Kenny Lakes arbeid er et uvurderlig utgangspunkt for disse to siste spørsmålene, i likhet med dokumentet Fire hovedspørsmål som skal debatteres i Den internasjonale kommunistiske bevegelsen av (det nye) kommunistpartiet i Italia (tilgjengelig online på http: //www.nuovopci. it/eile/no/testi/NPCI_Four_Issues.pdf).

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *