Lærebok i politisk økonomi

Vi i Revolusjonære Kommunister ønsker å gjøre revolusjonær teori lett tilgjengelig for alle. En del tekster er tidligere publisert og ligger tilgjengelig på f.eks. de gamle arkivsidene til AKP og Tjen Folket. Vi vil re-publisere disse tekstene på vår side, slik at de ikke går tapt, dersom disse gamle arkivsidene blir nedlagt, eller av andre grunner slutter å fungere. En annen grunn er at tekstene gjerne har en del feil og mangler. Spesialtegn er i en del tilfeller blitt feil, og sitater er ikke typografisk merket som sitater. Vi har tatt oss friheten til å gjøre enkelte typografiske oppdateringer sammenlignet med tidligere publiserte utgaver. Vi har f.eks. lagt til dynamisk innholdsliste, oppdatert fotnoter og enkelte steder erstattet bibliografiske referanser i fotnoter til å legge referansene direkte under i egne sitatblokker. Vi har også i enkelte tekster lagt inn utdragsitater for å fremheve sentrale poenger i tekstene og vi har rettet enkelte skrivefeil. For bøker og lange artikler vil vi også legge ut ePub versjoner slik at disse kan leses på digitale lesebrett m.m.

Last ned som:
ePub / azw3 / MOBI

Denne artikkelen / boken kan du også laste ned til din e-leser. For Kindle Fire eller andre nyere Kindle versjoner kan du laste ned azw3 filen, for eldre Kindle kan du laste ned MOBI filen, for alle andre e-lesere bruker du ePub. Vennligst ta kontakt med oss via kontaktskjemaet, om filen ikke fungerer bra på din e-leser, slik at vi kan lage en oppdatert versjon som fungerer bedre.

Tjen Folket gjorde for en del år siden en stor jobb med å digitalisere denne læreboka i politisk økonomi. Dessverre har de mange matematiske formlene i boka falt ut i arkivet til de gamle nettsidene til Tjen Folket. Vi har rekonstruert formlene og lagt dem inn i denne versjonen vi publiserer her. Vi har også en ePub versjon som er et bedre format for å lese denne boka.

Forord

Lærebok i politisk økonomi blei skrevet av et kollektiv av Sovjet-økonomer i tida fra 1951 til 1954. Av stor betydning for boka var en økonomisk diskusjon som blei organisert av sentralkomiteen i Sovjets kommunistiske parti i november 1951. I løpet av denne diskusjonen ble det foretatt en allsidig og kritisk analyse av det utkastet som forfatterne la fram.

Læreboka kom på norsk første gang i 1955. Sist gang den blei trykt opp var av i 1975. Det er med andre ord nå over 34 år siden boka sist blei gjort tilgjengelig. I forordet til den boka i 1975 skrev forlaget: «I syttiåra har behovet for studier av politisk økonomi i den revolusjonære og progressive bevegelsen stadig økt. Grunnen er klar: Krisa i det kapitalistiske verdenssystemet skjerpes også i Norge» … «Vi tror at boka kommer i ‘grevens tid’, håper at den vil bli brukt flittig som et våpen i kampen mellom arbeid og kapital og ønsker at leserne kommer med kritikk slik at forlaget får erfaringer som gjør oss i stand til å følge opp med utgivelser av mer litteratur om emnet».

Disse ordene er ikke mindre dekkende for situasjonen i dag, enn den var da de blei skrevet

Debatten om boka

På -80 og seinere også på -90 tallet ble boka kritisert og diskutert. Spesielt kriseteorien ble utsatt for hard kritikk, og boka ble etter dette lite diskutert og etterhvert glemt.

Kritikken som blei retta mot boka var grunnleggende feil, og basert på en helt feilaktig forståelse av den marxistiske kriseteorien. Vi vil komme tilbake med en større oppsummering og forklaring av dette.

Oppdateringer av boka

Vi i Tjen folket har lagt en del arbeid ned i å digitalisere denne boka og lese korrektur på den. Det er nok likevel en del småfeil som gjenstår. Vi vil derfor oppdatere denne boka en del med rettelser framover. Forordet vil også bli oppdatert.

INNLEDNING

Den politiske økonomi hører til samfunnsvitenskapene [1]Betegnelsen «politisk økonomi» på denne vitenskapen kommer av de greske ordene «politeia» og «oikonomia». Ordet «politeia» betyr … Continue reading. Den utforsker lovene for den samfunnsmessige produksjon og fordelinga av de materielle goder på de forskjellige utviklingstrinn av det men­neskelige samfunn. Grunnlaget for samfunnets liv er den materielle produksjon. For å leve må menneskene ha mat, klær og andre materielle goder. For å skaffe seg disse goder må menneskene produsere dem, de må arbeide.

Menneskene produserer materielle goder, dvs. de fører kamp med naturen, ikke hver for seg, men i fellesskap, i grupper, og i samfunn. Derfor er produksjonen alltid og under alle betingelser en samfunnsmessig produksjon, og arbeidet er virksomhet av det samfunnsmessige mennesket.

Prosessen med å produsere de materielle goder forutsetter følgende momenter: 1) menneskets arbeid, 2) arbeidsemnet, 3) arbeidsmidlene.

Arbeid er menneskets formålsbestemte virksomhet, gjennom dette forandrer og tilpasser de tingene i naturen for å tilfredsstille sine behov. Arbeidet er en naturnødvendighet, en absolutt forutsetning for at menneskene skal kunne eksistere. Uten arbeid ville menneskelivet ikke være mulig.

Arbeidsemne er alt det som menneskets arbeid er rettet mot. Arbeidsemnene kan finnes umiddelbart i naturen, for eks. tømmer som blir hogd i skogen, eller malmen som hentes fram av jorda. Arbeidsemner som alt er blitt noe bearbeidet, f. eks. malm på et smelteverk eller bomull på et spinneri, kalles råstoff eller råmaterialer.

Arbeidsmidler er alle de ting som mennesket bruker til å virke inn på emnet for sitt arbeid og forandre det. Til arbeidsmidlene hører først og fremst produksjonsredskapene, og også jord, driftsbygninger, veier, kanaler, lagerhus osv. Blant arbeidsmidlene spiller produksjonsredskapene den bestemmende rolle. Til produksjonsredskapene hører de mange forskjellige slags redskaper som mennesket bruker når det arbeider, fra de grove steinredskaper som menneskene i ursamfunnet brukte, til de moderne maskiner. Produksjonsredskapenes utviklingstrinn er målestokken for samfunnets herredømme over naturen, målestokken for produksjonens utvikling. De økonomiske epoker skiller seg ikke fra hverandre ved hva som produseres, men hvordan det produseres, og ved de redskaper som brukes i produksjonen.

Arbeidsemnene og arbeidsmidlene utgjør produksjonsmidlene. Produksjonsmidlene i og for seg, uten samband med arbeidskrafta, er bare døde ting. For at arbeidsprosessen kan begynne må arbeidskrafta forenes med produksjonsredskapene.

Arbeidskraft er menneskets evne til å arbeide, summen av menneskets fysiske og åndelige krefter ved hvis hjelp det greier å produsere materielle goder. Arbeidskrafta er det aktive element i produksjonen, den setter produksjonsmidlene i bevegelse. Med utviklinga av produksjonsredskapene utvikles også menneskets arbeidsevne, dets dyktighet, dets ferdighet, dets produksjonserfaring.

Produksjonsredskapene som nyttes til å produsere de materielle goder, menneskene som setter disse redskapene i bevegelse og gjennomfører produksjonen av de materielle goder takket være en viss produksjonserfaring og arbeidsdugelighet, utgjør samfunnets produtivkrefter. De arbeidende masser er den avgjørende produktivkraft i menneskesamfunnet på alle stadier av dets utvikling.

Produktivkreftene uttrykker menneskenes forhold til naturgjenstandene og naturkreftene som nyttes til å produsere de materielle goder. Men i produksjonen innvirker menneskene ikke bare på naturen, men også på hverandre. «De produserer bare ved at de samarbeider på en bestemt måte og utveksler sine frambringelser innbyrdes. For å produsere inngår de bestemte forbindelser og forhold til hverandre, og bare innafor disse samfunnsmessige forbindelser og forhold foregår deres innvirkning på naturen, og i produksjonen sted»[2] Karl Marx: «Lønnsarbeid og kapital», norsk utg. 1951, s. 20. De bestemte forbindelser og forhold mellom menneskene i de materielle goders produksjonsprosess utgjør produksjonsforholdene.

Karakteren av produksjonsforholda avhenger av hvem det er som eier produksjonsmidlene (jorda, skogene, vassdragene, rikdommene i jorda, råstoffene, produksjonsredskapene, driftsbygningene, samferdels- og sambandsmidlene osv.) – om de eies av enkeltpersoner, sosiale grupper eller klasser, som nytter disse midlene til å utbytte de arbeidende, eller av samfunnet, et samfunn hvis mål er å tilfredsstille folkemassenes, hele samfunnets materielle og kulturelle behov. Produksjonsforholdas tilstand til enhver tid viser hvordan produksjonsmidlene, og følgelig også de materielle goder som menneskene produserer, fordeles mellom samfunnsmedlemmene. Grunnlaget for produksjonsforholda er derfor en bestemt form for eie av produksjonsmidlene.

Forholdene i produksjonen bestemmer også de tilsvarende forhold i fordelinga. Fordelinga er bindeleddet mellom produksjonen og forbruket.

De produkter som blir framstilt i samfunnet tjener enten det produktive eller det personlige forbruk. Produktivt forbruk kalles forbruk av produksjonsmidler til å skape materielle goder. Personlig forbruk kalles tilfredsstillelsen av menneskets behov for mat, klær, husvære osv.

Fordelinga av de produserte gjenstander til det personlige forbruk avhenger av fordelinga av produksjonsmidlene. I det kapitalistiske samfunn tilhører produksjonsmidlene kapitalistene. Arbeiderne eier ingen produksjonsmidler, og for ikke å sulte ihjel er de nødt til å arbeide for kapitalistene, som tilegner seg produktene av deres arbeid. I det sosialistiske samfunn er produksjonsmidlene samfunnsmessig eiendom. Som en følge av det, tilhører arbeidsproduktene de arbeidende selv.

I de samfunnsformasjoner der det er vareproduksjon, foregår fordelinga av de materielle goder gjennom varebyttet.

Produksjon, fordeling, bytte og forbruk danner en enhet, der produksjonen spiller den bestemmende rolle.

Summen av «produksjonsforholda danner samfunnets økonomiske struktur, den reelle basis hvorpå det reiser seg en juridisk og politisk overbygning som bestemte former for samfunnsmessig bevissthet svarer til.»[3]Karl Marx: Forordet til «Kritikken av den politiske økonomi», K. Marx og F. Engels: «Utvalgte verker», tysk utg. 1948, bind 1, side 338..

Når overbygninga først er oppstått, virker den i sin tur aktivt tilbake på basisen, og påskynder eller hemmer dens utvikling.

Produksjonen har en teknisk og en samfunnsmessig side. Naturvitenskapene og de tekniske vitenskaper utforsker den tekniske sida av produksjonen: fysikken, kjemien, metallurgien, maskinlæren, agronomien og andre. Den politiske økonomi derimot utforsker den samfunnsmessige sida av produksjonen, de samfunnsmessige produksjonsforhold, dvs. de økonomiske forhold mellom menneskene. «Den politiske økonomi, skrev – V. I. Lenin – beskjeftiger seg slett ikke med «produksjonen», men med «menneskenes samfunnsmessige forhold i produksjonen», med produksjonens samfunnsmessige struktur.»[4]Lenin: «Kapitalismens utvikling i Russland», Verker, russ. utg., bd. 3, s. 40-41..

Den politiske økonomi utforsker produksjonsforholdene i deres vekselvirkning med produktivkreftene. Enheten av produktivkreftene og produksjonsforholdene utgjør produksjonsmåten.

Produktivkreftene er det mest bevegelige og revolusjonære element i produksjonen. Produksjonens utvikling begynner med forandringer i produktivkreftene. Først og fremst med forandringer og utvikling av produksjonsredskapene, og deretter inntrer det tilsvarende forandringer også på produksjonsforholdenes område. Menneskenes produksjonsforhold, som utvikler seg i avhengighet av produktivkreftenes utvikling, innvirker på sin side aktivt inn på produktivkreftene.

Samfunnets produktivkrefter kan bare utvikle seg uhindret når produksjonsforholdene er i samsvar med produktivkreftenes tilstand. På et bestemt trinn i sin utvikling vokser produktivkreftene ut over rammene for de gitte produksjonsforhold og kommer i motsetning til dem.

Som følge av dette blir de gamle produksjonsforhold før eller siden avløst av nye produksjonsforhold, som svarer til det oppnådde utviklingsnivå og karakteren av samfunnets produktivkrefter. Med en forandring av samfunnets økonomiske basis forandrer også overbygninga seg. De materielle forutsetninger for at de gamle produksjonsforholdene avløses av nye, oppstår og utvikler seg innafor den gamle formasjonen. De nye produksjonsforholdene rydder veien for produktivkreftenes utvikling.

Således er loven om produksjonsforholdenes ubetingede samsvar med produktivkreftenes karakter den økonomiske utviklingslov for samfunnet.

I et samfunn som bygger på privateiendom og det ene menneskes utbytting av det andre, kommer konfliktene mellom produktivkreftene og produksjonsforholdene til uttrykk i klassekampen. Under disse forhold fullbyrdes den gamle produksjonsmåtes avløsning av en ny – gjennom en sosial revolusjon.

Den politiske økonomi er en historisk vitenskap. Den undersøker den materielle produksjon i dens historisk bestemte samfunnsmessige form, dvs. de økonomiske lover som er særegne for bestemte produksjonsmåter. De økonomiske lovene uttrykker de økonomiske foreteelser og prosessers vesen, den indre årsaksbestemte sammenheng og den avhengighet som består imellom dem. Hver produksjonsmåte har sin egen økonomiske grunnlov. Den økonomiske grunnloven bestemmer de viktigste sidene av vedkommende produksjonsmåte, dens vesen.

Den politiske økonomi «undersøker først og fremst de særegne lover for hvert enkelt utviklingstrinn i produksjonen og i bytte av produkter, og først ved slutten av denne undersøkelsen kan den slå fast de få, helt generelle lover som gjelder for produksjonen og produktbyttet i det hele tatt»[5]Friedrich Engels: «Anti-Dühring», tysk utg. 1954, s. 179..

Følgelig bestemmes de forskjellige samfunnsformasjoner i sin utvikling ikke bare av sine spesifikke økonomiske lover, men også av de økonomiske lover, som i samme grad gjelder for alle formasjoner, f.eks. loven om produksjonsforholdenes ubetingede samsvar med produktivkreftenes karakter. Samfunnsformasjonene er altså ikke bare skilt fra hverandre ved de spesifikke økonomiske lover som er særegne for vedkommende produksjonsmåte, de er også knytta til hverandre ved noen økonomiske lover som er felles for alle formasjoner.

De økonomiske utviklingslovene er objektive lover. De gjenspeiler prosessene i den økonomiske utviklinga, som foregår uavhengig av menneskenes vilje. De økonomiske lover oppstår og virker på grunnlag av bestemte økonomiske forutsetninger. Menneskene kan erkjenne disse lovene og nytte dem i samfunnets interesse, men de kan ikke oppheve dem eller skape nye.

Utnyttinga av de økonomiske lovene i et klassesamfunn er alltid klassemessig betinget. Den progressive klassen i hver ny epoke nytter de økonomiske lovene til å fremme samfunnets utvikling, mens de døende klassene setter seg til motverge mot dette.

Den politiske økonomi undersøker følgende hovedtyper av produksjonsforhold som er kjent i historien: produksjonsforholdene i urfellesskapet, slavesamfunnet, feudalismen, kapitalismen og sosialismen. Urfellesskapet var samfunnsordninga før samfunnet ble delt i klasser.

Slavesamfunnet, feudalismen og kapitalismen er forskjellige former for samfunn når det bygger på trellbinding og utbytting av de arbeidende masser. Sosialismen er et samfunnssystem som ikke kjenner menneskers utbytting av mennesker.

Den politiske økonomi utforsker utviklingsgangen fra de laveste trinn av den samfunnsmessige produksjon til de høyeste trinn, hvordan samfunnsordninger som bygger på utbytting oppstår, utvikler seg og går til grunne. Den viser hvordan hele den historiske utviklings forløp forbereder den sosialistiske produksjonsmåtes seier. Videre utforsker den de økonomiske lovene for sosialismen, lovene for det sosialistiske samfunns oppståen og videre utviklinga fram til kommunismens høyere fase.

Altså er den politiske økonomi vitenskapen om utviklinga av de samfunnsmessige produksjonsforhold, dvs. menneskenes økonomiske forhold. Den klarlegger lovene som produksjonen og fordelinga av de materielle goder er underkastet på de forskjellige utviklingstrinn i menneskesamfunnet.

Den marxistisk-politiske økonomis metode er den dialektiske materialismes metode. Den marxistisk-leninistiske politiske økonomi bygger på anvendelsen av den dialektiske og historiske materialismes grunnsetninger i utforskningen av samfunnets økonomiske struktur.

Til forskjell fra naturvitenskapene – fysikken, kjemien osv. – kan den politiske økonomi når den utforsker samfunnets økonomiske struktur ikke nytte eksperimenter eller forsøk som foretas under kunstig frambrakte laboratorieforhold, og dermed eliminere foreteelser som gjør det vanskelig å undersøke en prosess i dens reneste form. «Under analysen av de økonomiske former» framholdt Marx, «kan… en hverken bruke mikroskop eller kjemiske reagenser. Det er abstraksjonsevnen som må erstatte begge deler»[6]Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg. 1953, bd. 1, s. 6..

Ethvert økonomisk system frambyr et motsetningsrikt og komplisert bilde. Rester av det gamle og kimer til det nye er samtidig til stede. Forskjellige økonomiske former floker seg inn i hverandre. Oppgaven for den vitenskapelige forskning er ved hjelp av en teoretisk analyse å avdekke de prosesser som foregår i dybden under de økonomiske foreteelsers ytre skinn og avdekke grunndragene i økonomien som uttrykker vedkommende produksjonsforholds vesen.

Resultatet av en slik vitenskapelig analyse er de økonomiske kategorier, dvs. begreper som gir det teoretiske uttrykket for produksjonsforholdene i vedkommende samfunnsformasjon, for eks. vare, penger, kapital og andre.

Ved analysen av de kapitalistiske produksjonsforhold skiller Marx således først og fremst ut det enkleste forhold vi finner, og som gjentar seg oftest og i massemålestokk – bytte av en vare mot en annen. Han viser at i varen – som er cellen i den kapitalistiske økonomi – er kapitalismens motsetninger til stede i kimeform. Marx går ut fra analysen av varen og forklarer hvordan pengene oppstår. Han avslører den prosess som foregår der pengene forvandles til kapital, som er den kapitalistiske utbyttingens vesen. Marx viser at samfunnsutviklinga uunngåelig fører til undergang for kapitalismen og til seier for kommunismen.

Marx’ metode består i at han gradvis går fra de enkleste økonomiske kategorier til de mer kompliserte, noe som svarer til samfunnets framadskridende utvikling fra de lavere trinn oppover til de høyere. Ved denne metode i utforskningen av kategoriene i den politiske økonomi kombineres den logiske granskning med den historiske analyse av samfunnsutviklinga.

Den politiske økonomi setter seg ikke som oppgave å studere samfunnets historiske utviklingsprosess i hele dens konkrete mangfoldighet. Den gir de viktigste begreper om grunndragene i hvert system for samfunnshusholdningen.

Lenin pekte på at den politiske økonomi må legges fram i form av en karakteristikk av de perioder som følger etter hverandre i den økonomiske utvikling. I samsvar med dette behandles hovedkategoriene i den politiske økonomi – vare, penger, kapital osv. i denne læreboka og den historiske rekkefølge de oppsto i på de forskjellige trinn av menneskesamfunnets utvikling. På denne måte blir de elementære begreper – vare og penger – allerede gitt, under karakteristikken av de førkapitalistiske formasjoner. Men i sin utviklede form behandles disse kategoriene først under studiet av den utviklede kapitalistiske økonomi.

Som en ser, studerer den politiske økonomi ikke verdensfjerne problemer som er løsrevet fra livet, men helt reelle og aktuelle spørsmål som angår menneskenes, samfunnets og klassenes livsinteresser. Er kapitalismens undergang og det sosialistiske økonomiske sytems seier uunngåelig? Står kapitalismens interesser i strid med samfunnets interesser og menneskehetens progressive utvikling? Er arbeiderklassen kapitalismens banemann og bæreren av ideen om å befri samfunnet fra kapitalismen? Alle disse og liknende spørsmål blir besvart på forskjellig vis av de forskjellige økonomer, alt etter hvilke klasseinteresser de representerer. Nettopp dette er forklaringen på den ting at det i våre dager ikke finnes noen enhetlig politisk økonomi for alle klasser i samfunnet, men at det finnes flere politiske økonomier: den borgerlige politiske økonomi, den proletariske politiske økonomi, og endelig en politisk økonomi for mellomklassene, den småborgerlige politiske økonomi.

Av dette følger at de økonomer tar fullstendig feil, som hevder at den politiske økonomi er en nøytral vitenskap, en vitenskap som ikke tar parti. Og at den politiske økonomi er uavhengig av klassekampen i samfunnet og ikke direkte eller indirekte knyttet til noe politisk parti.

Er en objektiv uhildet politisk økonomi som ikke frykter sannheten overhodet mulig ? Ubetinget – Ja. En slik objektiv politisk økonomi kan bare være den politiske økonomien til den klasse, som ikke er interessert i å tilsløre kapitalismens motsetninger og kreftskader, og som ikke er interessert i å opprettholde det kapitalistiske system. Den klasse hvis interesser faller sammen med frigjøringen av samfunnet fra det kapitalistiske slaveri, hvis interesser ligger i flukt med interessene til menneskehetens progressive utvikling. Denne klasse er arbeiderklassen. Derfor kan en objektiv og uhildet politisk økonomi bare være en politisk økonomi som støtter seg på arbeiderklassens interesser. Nettopp en slik politisk økonomi er marxismen-leninismens politiske økonomi.

Den marxistiske politiske økonomi er en viktig bestanddel av den marxistisk-leninistiske teori.

Grunnleggerne av den proletariske politiske økonomi var arbeiderklassens store førere og teoretikere Karl Marx og Friedrich Engels. I sitt geniale verk «Kapitalen» avdekker Marx lovene for kapitalismens oppståen, utvikling og undergang, Han ga en økonomisk begrunnelse for uunngåeligheten av den sosialistiske revolusjon og opprettelsen av proletariatets diktatur. Marx og Engels utarbeidet i store trekk læren om overgangsperioden, fra kapitalismen til sosialismen, og om de to faser i det kommunistiske samfunn.

En videre skapende utvikling av marxismens økonomiske lære ble gitt i verkene til grunnleggeren av det kommunistiske parti og sovjetstaten, den geniale viderefører av Marx’ og Engels’ verk, V. I. Lenin. Lenin beriket den marxistiske økonomiske vitenskap ved å sammenfatte de nye erfaringer fra den historiske utvikling, og skapte den marxistiske lære om imperialismen. Han klarla imperialismens økonomiske og politiske vesen, ga utgangspunktene for den moderne kapitalismens økonomiske grunnlov, utarbeida grunnlaget for læren om kapitalismens almene krise, og skapte en ny helstøpt teori om den sosialistiske revolusjon. Han utarbeidet vitenskapelig, grunnproblemene i oppbygginga av sosialismen og kommunismen.

Lenins store kampfelle og elev J. V. Stalin la fram og utvikla videre en rekke nye grunnsetninger for den politiske økonomi, støttet på de grunnleggende verkene til Marx, Engels og Lenin, som har skapt den virkelig vitenskapelige politiske økonomi.

Den marxistisk-leninistiske økonomiske teori videreutvikles på skapende vis i vedtakene til Sovjetunionens kommunistiske parti, i verkene til Lenins elever og kampfeller, lederne for Sovjetunionens kommunistiske parti og de kommunistiske partiene og arbeiderpartiene i de andre land.

Den marxistisk-leninistiske politiske økonomi er et mektig ideologisk våpen i hendene på arbeiderklassen og hele den arbeidende menneskehet i kampen for å frigjøre seg fra det kapitalistiske åk. Den uovervinnelige kraft i marxismen-leninismens økonomiske teori består i at den væpner arbeiderklassen og de arbeidende masser med kjennskap til lovene for samfunnets økonomiske utvikling, og gir dem klare perspektiver og visshet om kommunismens endelige seier.

FØRSTE DEL DE FØRKAPITALISTISKE PRODUKSJONSMÅTENE

KAPITEL 1. URFELLESSKAPETS PRODUKSJONSMÅTE

Hvordan menneskesamfunnet oppsto.

Mennesket oppsto i begynnelsen av den nåværende perioden (kvartærtiden) i jordens historie, som vitenskapen mener omfatter bortimot en million år. I forskjellige deler av Europa, Asia og Afrika, som utmerket seg ved et varmt og fuktig klima, bodde det en høyt utviklet art av menneskeliknende aper. Etter en meget langvarig utvikling, som omfatter en rekke overgangsstadier, oppsto mennesket som etterkommer av disse sine fjerne forfedre.

At mennesket sto fram, var en av de veldigste omveltninger i naturens utvikling. Denne grunnleggende forandring inntrådte da menneskets forfedre begynte å lage arbeidsredskap. Det grunnleggende skille mellom menneske og dyr begynner først med framstillingen av redskaper, selv om der.e er ytterst primitive. Noen dyr, f. eks. apene, bruker ofte en kjepp eller en stein for å slå ned frukter fra trærne eller forsvare seg mot angrep. Men intet dyr har noen gang kunnet framstille det aller enkleste redskap. De daglige livsvilkårene drev menneskets forfedre til å framstille redskaper. Erfaringen lærte dem at steiner med kvasse kanter kunne brukes til forsvar mot angrep eller til jakt på dyr. Menneskets forfedre tok til å lage redskaper ved å hogge en stein mot en annen. Dette var begynnelsen til framstillingen av redskaper. Med framstillingen av redskaper begynner arbeidet.

Takket være arbeidet forvandlet menneskeapens framlabber seg til menneskets hender. Om dette vitner de levninger av apemennesker som arkeologene har funnet, overgangstrinnet fra ape til menneske. Apemenneskets hjerne var mye mindre enn menneskets hjerne, men dets hånd skilte seg allerede forholdsvis lite fra en menneskehånd. Hånden er således ikke bare et organ for arbeidet, men også et produkt av arbeidet. Etter hvert som hendene ble frigjort og brukt mer og mer til arbeidsoperasjoner, begynte menneskets forfedre å få en stadig mer oppreist gange. At hendene ble tatt i bruk til arbeid, førte til at menneskets forfedre gikk endelig over til oppreist gange. Dette spilte en meget viktig rolle i utviklinga til menneske.

Menneskets forfedre levde i horder, flokker. Også de første menneskene levde i flokker. Men mellom menneskene oppsto det et samband som ikke eksisterte og ikke kunne eksistere i dyreverdenen, et samband skapt gjennom arbeidet. Menneskene laget arbeidsredskaper i fellesskap og brukte dem i fellesskap. Følgelig var menneskets oppståen samtidig også menneskesamfunnets oppståen, overgangen fra zoologisk tilstand til samfunnsmessig tilstand.

Menneskenes felles arbeid førte til at den artikulerte tale oppsto og utviklet seg. Språket er et middel, et redskap som menneskene nytter for å meddele seg til hverandre, utveksle tanker og oppnå at de forstår hverandre.

Tankeutveksling er en stadig og livsviktig nødvendighet, for uten den er det umulig for menneskene å handle i fellesskap i kampen mot naturkreftene. Den samfunnsmessige produksjon overhodet – blir umulig.

Arbeidet og den artikulerte tale hadde en avgjørende innflytelse i retning av å gjøre den menneskelige organisme bedre og bedre, og til å utvikle menneskets hjerne. Utviklinga av språket hører nøye sammen med utviklinga av tenkninga. I arbeidet utvidet kretsen av inntrykk og forestillinger seg, sanseorganene ble bedre og bedre. Menneskets arbeidsaktivitet tok til å få en bevisst karakter, i motsetning til dyrenes instinktive aktivitet.

Arbeidet er således «det første grunnvilkår for hele menneskelivet, og det i den grad et vi i en viss forstand må si: det er arbeidet som har skapt mennesket»[7]Friedrich Engels: «Arbeidets del i overgangen fra ape til menneske», Karl Marx og Fr. Engels: Utvalgte verker i to bind, tysk Utg., bd. II, s. 71.

Menneskesamfunnet oppsto og begynte å utvikle seg takket være arbeidet.

Vilkårene for det materielle liv. Utviklinga av arbeidsredskapene.

I urfellesskapets epoke var menneskene helt avhengige av naturen omkring seg, de var fullstendig kuet av de vanskelige livsvilkårene og av vanskene i kampen mot naturen. Erobringen av herredømmet over de spontant virkende naturkreftene var en meget langsom prosess, da arbeidsredskapene ennå var ytterst primitive. Menneskenes første redskap var en grovt tilhogd stein og en kjepp. Dette var en slags kunstig forlengninger av kroppen, steinen en forlengelse av neven, kjeppen av en utstrakt arm.

Menneskene levde i grupper som ikke var på mer enn noen titall mennesker hver – et større antall kunne ikke livnære seg i fellesskap. Når gruppene møttes, kom det stundom til sammenstøt mellom dem.

Mange grupper gikk til grunne av sult eller ble bytte for rovdyr. Under disse vilkår var et liv i fellesskap den eneste mulige og absolutt nødvendige levevis.

Gjennom lange tider levde urfellesskapets mennesker ved å samle mat og drive jakt i fellesskap ved hjelp av de enkleste redskaper. Det som ble frambrakt i fellesskap, ble også forbrukt i fellesskap. Som følge av at urfellesskapets mennesker ikke hadde nok mat, forekom det menneske-eteri blant dem. I løpet av mange årtusener lærte menneskene famlende, gjennom en ytterst langsom oppsamling av erfaringer, å lage de enkleste redskaper som kunne brukes til å banke, skjære og grave, og andre meget enkle håndgrep som nesten all produksjon den gang innskrenket seg til.

Et veldig framsteg i kampen mot naturen gjorde mennesket i urfellesskapet, da de oppdaget ilden. Først lærte menneskene å nytte ild som oppsto i naturen. De så hvordan lynet får det til å fatte ild i et tre, de iakttok skogbrann og vulkanutbrudd. Ild som de tilfeldig var kommet over, tok de vare på lenge og omhyggelig. Først etter mange årtusener lærte menneskene kunsten sjøl å tenne ild. Da produksjonen av redskaper var blitt mer utvikla, la de merke til at en kan få fram ild ved gnidning, og lærte seg å gjøre dette.

Oppdagelsen av ilden og bruken av den, ga menneskene herredømme over visse naturkrefter. Urfellesskapets menneske reiv seg for godt løs fra dyrelivet. Den langvarige tidsalderen da mennesket ble til, tok slutt. Oppdagelsen av ilden forandret menneskenes materielle eksistensvilkår i vesentlig grad. For det første ble ilden brukt til å tilberede maten, med den følge at et rikere utvalg av næringsmidler ble tilgjengelige for menneskene. Det ble mulig å bruke ild til å lage mat av : fisk, kjøtt, stivelsesrike røtter, knoller osv. For det andre begynte ilden å spille en viktig rolle i tilvirkningen av produksjonsredskaper, og den ga også vern mot kulda, slik at det var mulig for menneskene å bosette seg over en større del av jordkloden. For det tredje ga ilden vern mot rovdyr.

I lange tider var det jakt som ga menneskene storparten av midlene til livets opphold. Den skaffet dem skinn til klær, bein til å lage redskaper av og kjøttmat. Det siste innvirka på videreutviklingen av den menneskelige organisme, framfor alt hjernen.

Etterhvert som menneskenes fysiske og åndelige utvikling gikk videre, greidde de å lage bedre og bedre redskaper. Til jakt brukte de først en kjepp som var spisset i enden. Siden festet de en steinspiss til kjeppen. De laget økser, spyd med spisser av stein, steinskraper og kniver. Med disse redskapene kunne de drive jakt på store dyr og forbedre fiskefangsten.

Stein vedble gjennom lange tider å være det viktigste materiale til å lage redskaper av. Den tiden da steinredskapene dominerte, omfatter hundretusener av år. Den kalles steinalderen. Først seinere lærte menmenneskene å lage redskaper av metall. Først av reint metall, og først og fremst av kopper (men kopper, som er et bløtt metall, ble ikke brukt til framstilling av redskaper i større utstrekning), seinere av bronse (en legering av kopper og tinn), og endelig av jern. I samsvar med dette ble steinalderen avløst av bronsealderen, og deretter kom jernalderen.

De tidligste spor av koppersmelting i For-Asia skriver seg fra 5.4. årtusen før vår tidsregning. I Sør og Mellom-Europa oppsto koppersmeltinga omkring 3.-2. årtusen før vår tidsregning. De eldste bronsefunn i Mesopotamia er fra 4. årtusen før vår tidsregning.

De tidligste spor av jernsmelting er oppdaget i Egypt. De skriver seg fra tida omkring 1500 år før vår tidsregning. I Vest-Europa begynte jernalderen omkring ett årtusen før vår tidsregning.p. En viktig forbedring av arbeidsredskapene var oppfinnelsen av pil og bue, som førte til at jakten kunne skaffe mer av de eksistensmidler som var nødvendige. Utviklinga av jakten førte til at de første formene for feavlen oppsto. Veidefolkene tok til med å temme dyr. Det første dyret som ble temmet, var hunden, etter den kom storfe, geiter og griser.

Et videre stort steg i utviklinga av samfunnets produktivkrefter var det første åkerbruket. Under innsamlinga av frukter og planterøtter la urfellesskapets mennesker merke til at det vokste opp planter av frø som ble spilt på marken. Dette skjedde tusenvis av ganger uten at noen forsto betydningen av det, men før eller siden oppdaget menneskene sammenhengen mellom disse foreteelser, og tok til å dyrke planter. Slik oppsto åkerbruket.

I lange tider var åkerbruket ytterst primitivt. Jorda ble smuldret på enkleste måte, først med en vanlig kjepp og siden med en kjepp med krok i enden, et grev. I elvedalene pleide man å kaste frøene og slammet som lå igjen etter flommen. Temmingen av dyra gjorde det mulig å bruke buskapen som trekkraft. Seinere, da mennesket hadde lært seg å smelte metall, og metallredskaper kom i bruk, gjorde slike redskaper jordbruket mer produktivt, og det fikk et mer stabilt grunnlag. Urfellesskapets stammer ble etter hvert fastboende.

Produksjonsforholdene i urfellesskapet. Den naturgitte arbeidsdeling.

Produksjonsforholdene bestemmes av produktivkreftenes karakter, deres tilstand. I urfellesskapet er felleseie av produksjonsmidlene grunnlaget for produksjonsforholdene. Felleseiendommen svarer til produktivkreftenes karakter i denne perioden. Arbeidsredskapene i urfellesskapet var så primitive, at de gjorde det umulig for menneskene i dette samfunnet å ta opp kampen hver for seg mot naturkreftene og rovdyra. «Denne primitive typen av kollektiv eller kooperativ produksjon», skrev Marx, «var sjølsagt en følge av det enkelte individs svakhet, og ikke en følge av sosialisering av produksjonsmidlene.»[8]Utkastene til et brev fra Marx til V. I. Sasulitsj, i Karl Marx og Friedrich Engels: Verker, russ. utg., bd. 27, s. 681.

Dette medførte nødvendigheten av kollektivt arbeid, felleseie av jorda og andre produksjonsmidler, og av arbeidsproduktene. Urfellesskapets mennesker eide ikke begrep om privateie av produksjonsmidlene. Det eneste de hadde i personlig eie var visse produksjonsredskaper, som samtidig tjente til forsvarsvåpen mot rovdyrene.

Det arbeid urfellesskapets mennesker utførte, skapte ikke noe overskudd ut over det aller nødvendigste til livets opphold, dvs. ikke noe merprodukt. Under disse forhold kunne det ikke eksistere klasser og utbytting av noen mennesker under urfellesskapet. Den samfunnsmessige eiendom omfattet bare små fellesskap som levde mer eller mindre isolert fra hverandre. Som Lenin sier, gjaldt produksjonens samfunnsmessige karakter her bare for medlemmene av en fellesskapsgruppe.

I urfellesskapet bygde menneskets arbeidsvirksomhet på enkelt samarbeid(enkel kooperasjon).Enkel kooperasjon betyr en samtidig innsats av en mer eller mindre betydelig mengde arbeidskraft til å utføre arbeid av samme slag. Allerede det enkle samarbeid gjorde det mulig for urfelleskapets mennesker å løse slike oppgaver som et enkelt menneske ikke maktet alene.(f.eks. jakt på store dyr).

Det ytterst lave nivå i utviklinga av produktivkreftene på den tida, gjorde lik fordeling av produktene av det felles arbeid uomgjengelig nødvendig. Levnetsmidlene ble delt likt. Noen annen deling var ikke mulig, da arbeidsproduktene knapt rakk til å tilfredsstille de mest påtrengende behov. Hvis et enkelt medlem av fellesskapet skulle fått en større del enn de andre, ville det bety sult og undergang for et annet medlem.

Tradisjonen med lik deling var dypt inngrodd hos de primitive folkeslag. Den er blitt iakttatt av oppdagelsesreisende som har oppholdt seg blant stammer som står på et lavt trinn av samfunnsutviklinga. For over hundre år sida foretok den store naturforskeren Darwin en jordomseiling. I den skildringen han har gitt av livet hos stammene på Ildlandet, forteller han følgende hending: noen ildfendere som fikk et stykke lerret i gave, rev lerretet i nøyaktig like store stykker for at alle skulle få likt.

På grunnlag av det som er nevnt foran, kunne en formulere ur-fellesskapets økonomiske grunnlov således : å sikre menneskenes ytterst magre eksistensvilkår ved hjelp av primitive produksjonsredskaper, ved felles arbeid innenfor rammen av en fellesskapsgruppe og lik fordeling av produktene.

Etter hvert som produksjonsredskapene utvikler seg, oppstår arbeidsdelingen. Den enkleste form for arbeidsdeling var den naturgitte arbeidsdelingen, dvs. arbeidsdeling etter kjønn og alder – mellom menn og kvinner, mellom voksne, barn og gamle.

Den berømte russiske oppdagelsesreisende Mikhlukho-Maklai, som i annen halvdel av det 19. århundre studerte papuenes liv på Ny Guinea, skildrer den kollektive arbeidsprosessen i åkerbruket på følgende måte: Noen menn stiller seg opp på rad, stikker noen spisse kjepper ned i jorda og løfter så opp en jordtorv med et rykk. Etter dem kommer kvinnene krypende på knærne. Med kjepper smuldrer de jorda som mennene har gravd opp. Etter dem igjen kommer barn i forskjellig alder. De gnir ut jorda med hendene. Når jorda er oppsmuldret nok, lager kvinnene små groper ved hjelp av små kjepper og graver ned frø eller planterøtter i disse gropene. Arbeidet blir her utført i fellesskap, og samtidig er det arbeidsdeling etter kjønn og alder.

Etter hvert som produktivkreftene utvikla seg, fikk den naturgitte arbeidsdelinga gradvis et fastere grunnlag. Det at mennene spesialiserte seg på jakt og kvinnene på innsamling av planteføde og på husstell, førte til en viss økning av arbeidsproduktiviteten.

Ættesamfunnet. Den matriarkalske ætt. Den patriarkalske ætt.

Mens menneskene ennå holdt på å skille seg ut fra dyreriket, levde de i horder, flokker – på samme måten som deres nærmeste forfedre. Men i tiden etter, i samband med at urfellesskapets økonomi oppsto og folketallet økte, utformet det seg en ordning av samfunnet som bygdeslektsbånd.

På den tida kunne bare mennesker som sto i slektskapsforhold til hverandre, slutte seg sammen til felles arbeid. De primitive produksjonsredskapene begrenset mulighetene til kollektivt arbeid til slike trange rammer, som ble dannet av en menneskegruppe knyttet sammen ved slektsbånd og liv i fellesskap. Urfellesskapets mennesker forholdt seg vanligvis fiendtlig til alle som ikke var knyttet til dem ved slektsbånd og samliv. Ætten var den gruppa som opprinnelig bare besto av noen titalls mennesker som ble holdt sammen ved blodslektskap. Hver slik gruppe levde isolert fra andre liknende grupper. Med tida vokste tallet på dem som tilhørte ætten, og de kom ofte opp i noen hundre mennesker. Vanen til samliv utvikla seg, og fordelene ved det felles arbeid fikk menneskene til å slutte seg tettere sammen.

Morgan, som har utforsket de primitive menneskers liv, har skildret ættesamfunnsordninga slik den besto hos de indianske irokeserne ennå i midten av forrige århundre. Irokeserne drev for det meste jakt, fiske, innsamling av ville frukter og åkerbruk. Arbeidet var delt mellom menn og kvinner. Jakt og fiske, tilvirking av våpen og arbeidsredskaper, rydding av jorda, bygging av hytter og festningsverker var mennenes plikt. Kvinnene utførte det meste av arbeidet på åkeren, de høstet inn avlingen og stablet den i forrådsrommene, kokte maten, laget klær og leirkar, samlet ville frukter, bær, nøtter og jordknoller. Jorda tilhørte ætten i fellesskap. Større arbeidsoppgaver – å felle skog, rydde jord til nydyrking, store jaktekspedisjoner, ble utført i fellesskap. Irokeserne bodde i såkalte «langhus» som rommet 20 familier og enda flere. En slik gruppe hadde felles rom der forrådene ble oppbevart. I spissen for hele gruppa sto ei kvinne, som fordelte levnetsmidlene mellom de enkelte familiene. I krigstilfelle valgte ætten en hærfører (høvding), men denne hadde ingen som helst materielle privilegier. Da krigen var slutt, opphørte hans myndighet.

På første trinn av ættesamfunnet var det kvinnene som hadde den dominerende stilling. Dette var en følge av de materielle livsvilkårene i de tider. Jakten var det mennene som drev, men siden våpnene de hadde var så primitive, ga ikke jakten nok til å sikre eksistensen, Jaktutbyttet var mer eller mindre tilfeldig. Under disse forholdene fikk allerede kimeformene for åkerbruk og feavl (temming av dyr) stor økonomisk betydning. Disse syslene ga en tryggere og jevnere livberging enn jakten. Men så lenge åkerbruk og feavl ble drevet på primitiv vis, var det i hovedsak kvinnene som sysla med dette, fordi de holdt seg hjemme mens mennene var ute på jakt. I lang tid spilte kvinnene den ledende rollen i ættefellesskapet. Slektskap ble regnet etter kvinnelinja, på morssida. Ættefellesskapets rammer var trange, det omfattet etterkommerne etter ei enkelt kvinne. Dette var en ætt som bygde på morsrett, eller den matriarkalske ætten (matriarkatet).

Under den videre utviklinga av produktivkreftene, da nomadeliv med feavl (gjeterdrift) og et mer utviklet åkerbruk (kornavl), som begge deler var mennenes sak, begynte å spille en avgjørende rolle i urfellesskapets liv, ble den matriarkalske ætteordningen avløst av en ætteordning som bygde på farsrett, den patriarkalske ætten (patriarkatet). Den ledende stillingen ble så overtatt av mennene. Mannen ble leder for ættefellesskapet. Nå begynte man å regne slektskapet på farssida. Fellesskapets ramme utvida seg merkbart sammenlikna med morsrettsætten. Den patriarkalske ætten besto i urfellesskapets siste periode.

Det at det ikke fantes privateiendom, klassedeling i samfunnet og utbytting, utelukket muligheten av at det kunne eksistere en stat.

«I ursamfunnet… kan en ennå ikke se noen tegn til statens eksistens. Vi ser sedvanenes herredømme, autoritet, aktelse, makt som slektssammenslutningenes eldste hadde, og vi ser at denne makten av og til ble anerkjent som tilhørende kvinnene. Kvinnenes stilling den gang liknet ikke på hennes nåværende rettsløse, undertrykte stilling, – men ingen steder ser vi en særskilt kategori mennesker som skiller seg ut for å styre andre, og som systematisk og til stadighet råder over et bestemt tvangsapparat, voldsapparat i den hensikt å styre.»[9]V. I. Lenin: «Staten», i «Marx-Engels-Marxisme», norsk utg. 1952, s. 320..

Den samfunnsmessige arbeidsdeling og byttehandelen oppstår.

Ved overgangen til feavl og åkerbruk oppsto den samfunnsmessige arbeidsdelinga, dvs. ei sinnrik arbeidsdeling der først de enkelte fellesskapsgrupper og seinere også de enkelte medlemmer av fellesskapsgruppene begynte å sysle med forskjelligartede former for produktiv virksomhet.

Utskillelsen av gjeterstammer var den første store samfunnsmessige arbeidsdeling.

Gjeterstammene som dreiv feavl, gjorde vesentlige framsteg. De lærte å røkte feet på en slik måte at de fikk mer kjøtt, ull og melk. Allerede denne første store samfunnsmessige arbeidsdelinga, førte etter de daværende forhold til stor økning av arbeidets produktivitet.

I det primitive urfellesskapet var det i lange tider ikke noe grunnlag for bytte mellom de enkelte medlemmer av slektsforbundene, da alle produkter ble ervervet og forbrukt i fellesskap. Byttehandel oppsto og utvikla seg først mellom de forskjellige slektssamfunn innbyrdes og hadde i lang tid en tilfeldig karakter.

I og med den første store samfunnsmessige arbeidsdelinga ble det en forandring i dette. Gjeterstammene fikk et visst overskudd av buskap, melkeprodukter, kjøtt, hud og ull . Samtidig hadde de behov for åkerbruksprodukter. De stammene som drev med åkerbruk, gjorde på sin side visse framsteg i framstillingen av åkerprodukter. Åkerbrukerne og feoppdretterne trengte gjenstander som de ikke kunne skaffe seg på egne bosteder. Alt dette førte til utvikling av byttehandel.

Ved sida av åkerbruk og feavl, utvikla det seg også andre slag produksjonsvirksomheter.p. Allerede i steinredskapenes tid hadde folk lært seg kunsten å lage kar av leire. Siden oppsto håndvevingen. Og da jernsmeltinga var oppdaget, ble det mulig å lage arbeidsredskaper av metall (treplog med jernskjær, jernøks) og våpen (sverd av jern). Det ble stadig vanskeligere å kombinere slikt arbeid med åkerbruk eller feavl. I ættesammenslutningene skilte det seg litt etter litt ut folk som dreiv med håndverk. De ting som håndverkerne, grovsmedene, våpensmedene, pottemakerne osv. laget, ble stadig oftere gjenstand for byttehandel. Området for byttehandelen ble utvida i betydelig grad.

Privateiendommen og klassene oppstår. Urfellesskapet går i oppløsning.

Det primitive urfellesskapet hadde sin blomstringstid under matriarkatet. Den patriarkalske ætten hadde allerede i seg kimene til oppløsning av det primitive urfellesskapet.

Produksjonsforholdene i urfellesskapet var inntil en bestemt tid i samsvar med nivået i produktivkreftenes utvikling. På siste trinn av patriarkatet, da det kom opp nye mer fullkomne produksjonsredskaper (jernalderen), opphørte produksjonsforholdene i urfellesskaps-samfunnet å være i samsvar med de nye produktivkreftene. De trange rammene for felleseiendommen og den like fordelingen av arbeidsproduktene begynte å bli en hindring for utviklingen av de nye produktivkreftene.

Tidligere kunne en åker bare dyrkes ved felles arbeid av titalls personer. Under slike forhold var felles arbeid en nødvendighet. Etter hvert som produksjonsredskapene ble mer utvikla og arbeidsproduktiviteten økte, viste det seg at en enkelt familie kunne greie å dyrke et jordstykke og skaffe seg de nødvendige eksistensmidler.

Forbedringa av produksjonsredskapene gjorde det altså mulig å gå over til individuell husholdning, noe som var mer produktivt under de daværende historiske vilkår. Nødvendigheten av felles arbeid og felles husholdning falt bort mer og mer. Mens fellesarbeidet krevde felleseie av produksjonsmidlene, krevde det individuelle arbeid privat eiendom.

Privateiendommens opprinnelse er uatskillelig knyttet til den samfunnsmessige arbeidsdelinga og utviklinga av byttehandelen. I begynnelsen var det lederne for ættesammenslutningenes eldste, patriarkene, som foresto produktbyttet. De foretok byttetransaksjoner i egenskap av representanter for ætteforbundene. Det de byttet tilhørte fellesskapet. Men etter hvert som den samfunnsmessige arbeidsdelingen utvikla seg videre og byttehandelen økte i omfang, begynte
ættehøvdingene etter hvert å behandle fellesskapets eiendom som sin egen.

Til å begynne med var det for det meste kveg som ble byttet. Gjeterstammene hadde store bølinger av sauer, geiter og storfe. De eldste og patriarkene, som alt hadde stor makt i samfunnet, ble vant til å disponere over disse bølingene som sine egne. Deres faktiske rett til å råde over buskapen ble også anerkjent av de andre medlemmene av fellesskapet. Kveg var altså det første som ble privateiendom, og siden kom alle produksjonsredskapene etter. Lengst holdt felleseiendommen seg når det gjaldt jorda.

Privateiendommens oppkomst førte til oppløsning av ætten. Ætten falt fra hverandre i patriarkalske storfamilier. Innafor den patriarkalske storfamilien begynte det så å skille seg ut enkelte familieceller, som gjorde produksjonsredskaper, husgeråd og buskap til sin private eiendom. Etter hvert som privateiendommen ble styrket, ble ættebåndene løsere, og slekts-forbundene etterhvert avløst av landsbyfellesskapet. Landsby- eller grannelagsfellesskapet besto i motsetning til ætten av folk som ikke nødvendigvis behøvde å være knyttet sammen ved slektskapsbånd. Husværet, husholdningen og buskapen, alt dette var privateiendom som tilhørte de enkelte familier. Men skog, enger, vann og andre «herligheter», og i en bestemt periode også åkerlandet, var derimot felleseiendom. Opprinnelig ble åkerlandet med bestemte mellomrom delt opp på nytt mellom grannene, seinere gikk det over til å bli privateiendom.

Privateiendommens og varebyttets oppståen innledet en dyptgående omveltning i hele det primitive samfunns oppbygning. Utviklingen av privateiendom og formuesforskjell, førte til at det innafor fellesskapene og blant de forskjellige grupper av kommunemedlemmer, oppsto ulike interesser. Under disse forholdene utnyttet de personer innafor fellesskapet som fungerte som eldste, hærførere og prester, sin stilling til å berike seg selv. De satte seg i besittelse av en betydelig del av felleseiendommen.

De som forvaltet disse samfunnsfunksjonene, skilte seg mer og mer ut fra massen av medlemmer, de dannet et ættearistokrati og deres makt ble i stigende grad arvelig.

De fornemme familiene ble samtidig også de rikeste. Den store massen av kommunemedlemmer ble etter hvert på den ene eller andre måten økonomisk avhengig av de rike og fornemme topplagene.

Etter hvert som produktivkreftene vokste, begynte menneskets arbeid i feavl og åkerbruk å kaste av seg mer eksistensmidler enn nødvendig til livets opphold. Det ble mulig å tilegne seg merarbeid og merprodukt, dvs. overskuddet av arbeid og produkter ut over det som er nødvendig for å underholde den arbeidende selv. Under disse forhold ble det fordelaktig å la være å drepe fanger, slik det var blitt gjort tidligere, og heller tvinge dem til å arbeide, gjøre dem til slaver. De fornemme og rike familiene sikret seg slavene. I sin tur førte slavearbeidet til videre øking av ulikheten, de husholdningene som benyttet seg av slaver, ble fort rike. Etter hvert som ulikheten i eiendom økte, begynte de rike ikke bare å gjøre krigsfanger, men også utarmede og forgjeldede stammefrender til slaver. Slik oppsto den første klassedelinga i samfunnet delinga i slaveeiere og slaver. Det ene menneskets utbytting av det andre oppsto, dvs. muligheten for at noen mennesker uten vederlag kan tilegne seg produktene av andre menneskers arbeid.

Produksjonsforholdene i urfellesskapets samfunn gikk i oppløsning, de gikk under og ble avløst av nye produksjonsforhold som svarte til karakteren av de nye produktivkreftene som var oppstått.

Arbeidet i fellesskap ble avløst av individuelt arbeid, samfunnseiendommen av privateiendom, ættesamfunnet av klassesamfunnet. Fra denne perioden av, er hele menneskehetens historie like til det sosialistiske samfunn, en historie om klassekamp.

De borgerlige ideologer framstiller saken som om privateiendommen har bestått fra evighet av. Historien gjendriver dette oppspinnet, og beviser klart og tydelig at alle folk har gjennomgått et stadium med primitivt fellesskap som bygde på felleseiendom og ikke kjente privateiendom.

DE SAMFUNNSMESSIGE FORESTILLINGER I URFELLESSKAPETS TIDSROM

Urfellesskapets mennesker, som var kuet av nød og hard kamp for tilværelsen, forestilte opprinnelig ikke seg sjøl som atskilt fra naturen omkring seg.
Gjennom lange tider hadde de ingen sammenhengende forestillinger hverken om seg sjøl eller om sine naturlige eksistensvilkår.

Først litt etter litt fikk urfellesskapets mennesker meget begrensede og primitive forestillinger om seg sjøl og forholdene omkring seg. Det kunne slett ikke være tale om noen slags religiøse anskuelser, som ifølge religionens forsvarere, fra første stund av har inngått i den menneskelige bevissthet. Først seinere begynte urfellesskapets mennesker i sine forestillinger å befolke omverdenen med overnaturlige vesener, ånder og trolldomskrefter. De la ånder inn i naturkreftene. Dette var den såkalte animisme (av det latinske ordet «anima» – sjel). Av disse dunkle forestillingene som menneskene hadde om sin egen og den ytre natur, oppsto de primitive mytene og den primitive religion. Disse gjenspeilte den primitive likheten i samfunnsordninga. Urfellesskapets mennesker kjente ikke klassedeling og ulikhet i eiendom fra det virkelige liv, og innførte da heller ikke noen under- og overordning i den åndeverden som de forestilte seg. De inndelte åndene i sine egne og fremmede, vennlige eller fiendtlige. Inndelinga av åndene i høyere og lavere oppsto først i den perioden da urfellesskapets samfunn var i oppløsning.

Mennesket i urfellesskapet følte seg som en uatskillelig del av ætten, det kunne ikke forestille seg sjøl som stående utafor ætten. En gjenspeiling av dette i ideologien er dyrkinga av ættefedrene. Det er karakteristisk at i språkets utvikling oppstår ordene «jeg» og «min» mye seinere enn andre ord. Ættefellesskapets makt over det enkelte mennesket var overmåte sterk. Da urfellesskapet gikk i oppløsning, oppsto det og spredte seg forestillinger knyttet til privateiendommen. Dette kommer klart til uttrykk i mytene og de religiøse forestillingene. Da det begynte å utvikle seg forhold preget av privateiendommen, og det oppsto økonomisk ulikhet, kom det hos mange stammer opp en skikk – å belegge med religiøst forbud – erklære for «tabu»-eiendom, det som høvdingene eller de rike familiene hadde tilegna seg (med ordet «tabu» betegnet innbyggerne på Stillehavsøyene alt som er belagt med forbud og unndratt fellesskapets bruk). Da urfellesskapet gikk i oppløsning og privateiendommen oppsto, ble kraften i det religiøse forbud utnyttet til å styrke de økonomiske forhold og den eiendoms-ulikhet som var oppstått.

Kort sammenfatning av I

  1. Mennesket har skilt seg ut fra dyrelivet, og menneskesamfunnet er oppstått takket være arbeidet. Det særmerkte ved menneskets arbeid er tilvirkinga av produksjonsredskaper.
  2. Produktivkreftene i ur-samfunnet sto på et ytterst lavt nivå, produksjonsredskapene var svært primitive. Dette betinget nødvendigheten av kollektivt arbeid, felleseie av produksjons midlene og lik fordeling. I urfellesskapet fantes det ikke ulikhet , i eiendom, ikke privateie av produksjonsmidlene, ikke klasser ogutbytting. Felleseiet av produksjonsmidlene var begrenset av trange rammer: til småsamfunn som var mer eller mindre isolert fra hverandre.
  3. De vesentlige trekk ved urfellesskapets økonomiske grunnlov er å sikre menneskenes ytterst mange eksistensvilkår ved hjelp av primitive produksjonsredskaper, ved felles arbeid inna­for rammen av en fellesskapsgruppe og lik fordeling av produktene.
  4. Siden menneskene arbeidet i fellesskap, hadde de i lange tider ensartede sysler. Den gradvise forbedringa av produksjonsredskapene bidro til at det oppsto en naturgitt arbeidsdeling etter kjønn og alder.
  5. Den videre forbedring av produksjonsredskapene og måtene å skaffe seg midler til livets opphold på, og utviklinga av feavlen og åkerbruket, førte til at den samfunnsmessige arbeidsdelinga og byttehandelen ble delt i klasser, og til utbyttinga.
  6. På denne måten kom de økte produktivkrefter i motsetning til produksjonsforholdene, med det resultat at urfellesskapets samfunn ble avløst av en annen type av produksjonsforhold slavesamfunnet.

KAPITEL II. SLAVESAMFUNNETS PRODUKSJONSMÅTE

Slavesamfunnets oppståen.

Slaveriet er den første og samtidig groveste form for utbytting i historien. Slaveri har før i tida forekommet hos nesten alle folkeslag .

Overgangen fra urfellesskapet til slavesamfunnet foregikk for første gang i menneskehetens historie i det gamle Østens land. Produksjonsmåte bygd på slaveri hersket i Mesopotamia (den Sumeriske staten, Babylonia, Assyria og andre), i Egypt, India og Kina allerede i 4.2 årtusen før vår tidsregning. 11. årtusen før vår tidsregning hersket produksjonsmåte bygd på slaveri i Transkaukasia (staten Urartu), fra det 8.-7. århundre før vår tidsregning til 5.-6. århundre av vår tidsregning besto det en sterk slaveeierstat i Khoresm. Den kulturen som slaveeier-landene i det gamle Østen nådde fram til, har hatt stor innflytelse på de europeiske folkenes utvikling.

I Hellas nådde produksjonsmåten bygd på slaveri sin blomstring i det 5. og 4. århundre før vår tidsregning. Seinere utviklet slaveriet seg i statene i Lille-Asia, Egypt og Makedonia (4.-1. århundre før vår tidsregning). Sitt høyeste utviklingstrinn nådde slavesysternet i Roma i tiden fra 2. århundre før vår tidsregning til 2. århundre av vår tidsregning.

I begynnelsen hadde slaveriet en patriarkalsk karakter, det var husslaveri. Slavene var forholdsvis fåtallige. Slavearbeidet dannet ennå ikke grunnlaget for produksjonen, men spilte en hjelperolle i økonomien. Formålet med husholdningen var fremdeles å tilfredsstille behovene til en patriarkalsk storfamilie, som nesten ikke dreiv byttehandel. Slaveherren hadde allerede dengang uinnskrenket makt over slavene sine, men slavearbeidet ble ennå bare anvendt på et begrenset område.

Det som lå til grunn for samfunnets overgang til slavesystemet, var den fortsatte veksten i produktivkreftene, utviklinga av den samfunnsmessige arbeidsdelinga og byttehandelen.

Overgangen fra arbeidsredskaper av stein til metallredskaper, førte til en betydelig utvidelse av området for menneskets arbeid. Oppfinnelsen av smiebelgen gjorde det mulig å lage arbeidsredskaper av jern, som var langt mer solide enn de som før hadde vært i bruk. Jernøksa gjorde det mulig å gjøre jord som før hadde vært tilgrodd med skog og kratt, til åkerland. Med en treplog med jernskjær kunne en pløye opp temmelig store jordstykker. Den primitive jeger-økonomien vek plassen for åkerbruk og feavl. Håndverket oppsto.

I jordbruket, som fremdeles var den viktigste produksjonsgren, ble det innført forbedringer i åkerdyrkingen og fedriften, det oppsto nye jordbruksgrener: vinavl, lindyrking, dyrking av oljeplanter osv. Buskapen økte hos de rike familiene. Til å røkte buskapen trengtes flere og flere arbeidere. Veving, metallbearbeiding, pottemakerarbeid og andre håndverk forbedret seg gradvis. Før hadde håndverket vært en bisyssel for åkerbrukeren og feavleren. Nå ble det et sjølstendig yrke for mange mennesker. Håndverket skilte seg ut fra jordbruket.

Dette var den andre store samfunnsmessige arbeidsdeling.

Med produksjonens deling i to store hovedgrener – jordbruk og håndverk – oppstår produksjon med direkte sikte på byttehandel, riktignok ennå i uutvikla form. Økingen av arbeidsproduktiviteten førte til at massen av merprodukter økte, som med privateie av produksjonsmidlene gjorde det mulig for et mindretall av utbytterne i samfunnet å hope opp rikdommer på egne hender, og på dette grunnlaget å legge det arbeidende flertall under seg – og gjøre de arbeidende til slaver.

Økonomien i slavesamfunnet var i sitt grunnlag en naturaløkonomi, der arbeidsproduktene forbrukes innafor den samme husholdning der de er tilvirket. Men samtidig foregikk det en utvikling av byttehandelen. Til å begynne med framstilte håndverkerne sine produkter på bestilling og seinere til salg på markedet. Men i lange tider var det ennå mange av dem som fortsatte å ha små jordstykker som de dyrket for å tilfredsstille egne behov. Bøndene drev i det store og hele naturalhusholdning, men de var nødt til å selge en viss del av sine produkter på markedet for å kunne kjøpe håndverksprodukter og betale skatter i form av penger. På denne måten ble en del av håndverkernes og bøndenes arbeidsprodukter til vare.

En vare er et produkt som er framstilt ikke til umiddelbart forbruk, men til bytte, eller til salg på markedet.Tilvirkningen av produkter til bytte er det karakteristiske trekk ved vareøkonomien. Håndverkets utskillelse fra jordbruket, og dets oppståen som selvstendig næring, betydde således at vareproduksjonen oppsto.

Så lenge byttehandelen hadde en tilfeldig karakter, ble det ene arbeidsproduktet byttet direkte mot det andre. Da byttehandelen utvidet seg og ble en regelmessig foreteelse, skilte det seg etter hvert ut en vare som folk villig byttet med en hvilken som helst annen vare. Slik oppsto pengene. Penger er den almene vare som alle varer verdsettes etter og som tjener som formidler i varebyttet.

Utviklinga av håndverket og varebyttet førte til at det vokste fram byer. Byene oppsto langt tilbake i oldtidaen, den gang produksjonsmåten som bygde på slaveri var i emning. I begynnelsen var det liten forskjell mellom byene og landsbygda. Men etter hvert ble håndverket og handelen konsentrert i byene. Innbyggernes erverv og leveforhold gjorde at byene mer og mer skilte seg ut fra landsbygda.

Slik ble grunnlaget lagt, til skillet mellom by og land, og dermed oppsto motsetningen mellom dem.

Etter hvert som mengden av byttede varer økte, utvidet også de territoriale rammer for varebyttet seg. Det skilte seg ut et lag av kjøpmenn, som i sin jakt etter vinning kjøpte varer av produsentene, brakte varene til avsetningsmarkedene, ofte temmelig langt borte fra produksjonsstedet, og solgte dem til forbrukerne.

Utvidelsen av produksjonen og varebyttet økte eiendomsulikheten i betydelig grad. Penger, trekkdyr, produksjonsredskaper og såfrø ble samlet i hendene på rikfolkene.

De fattige ble stadig oftere nødt til å vende seg til dem for å få lån – for det meste i naturalform, men av og til også i pengeform. Rikfolkene lånte ut produksjonsredskaper, såkorn og penger og trellbandt skyldnere på denne måten. Når de ikke lenger kunne betale gjelda, gjorde de dem til slaver, og tok jorda fra dem. Slik oppsto ågeren. Den førte til ytterligere øking av rik­dommen for noen, gjeldsslaveriet for andre.

Også jorda ble gjort til privateiendom. Man begynte å selge og pantsette den. Når skyldneren ikke kunne betale det han skyldte ågreren, ble han tvunget til å gi fra seg jorda, og selge seg sjøl og barna sine som slaver. Undertida fant de store grunneierne ett eller annet påskudd til å frata landsbyfellesskapene en del av engene og beitemarkene deres.

Slik foregikk konsentrasjonen av jordeiendommen, pengerikdommen og massen av slavene i hendene på de rike slaveeierne. Småbondebruket ble mer og mer utarmet, og slaveeier-bruket vokste seg sterkere og utvidet seg, og det spredte seg snart til alle produksjonsgrener.

«Den fortsatte økningen av produksjonen og med den arbeidsproduktiviteten, høynet den menneskelige arbeidskraftas verdi. Slaveriet, som ennå på det forutgående utviklingstrinn bare var i sin emning og bare forekom sporadisk, blir nå en vesentlig bestanddel av hele samfunnssystemet. Slavene opphører å være bare hustjenere, i dusinvis blir de drevet til arbeid på jorda og i verkstedene»[10]Friedrich Engels: «Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse», norsk utg. 1952, s. 157.. Slavearbeidet ble grunnlaget for samfunnets eksistens. Samfunnet ble delt i to hovedklasser som sto i motsetning til hverandre – slaver og slaveeiere.

Slik oppsto den produksjonsmåten som hviler på slaveriet. I slavesamfunnet ble befolkningen inndelt i frie og slaver (treller). De frie nøt godt av alle medborgerlige rettigheter, eiendomsrettigheter og politiske rettigheter (vi ser da bort fra kvinnene, hvis stilling var slik at de faktisk må regnes som slaver). Slavene manglet alle disse rettigheter og var stengt ute fra kretsen av frie menn. De frie var på sin side delt i en klasse av store jordeiere, som samtidig også var store slaveeiere, og en klasse av småprodusenter (bønder og håndverkere), hvis velhavende lag også utnyttet slavearbeid og var slaveeiere. Prestene, som spilte en stor rolle i slaveriets tidsalder, var etter sin sosiale stilling, knyttet til storgodseiernes klasse – de rike slaveeierne.

Ved siden av klassemotsetningene mellom slavene og slaveeierne, besto det også en klassemotsetning mellom de store jordeierne og bøndene. Men etter hvert som slavesamfunnet utvikla seg, grep slavearbeidet som var det billigste arbeide, om seg til de fleste produksjonsgrener og ble grunnlaget for produksjonen. Derfor ble motsetningen mellom slaver og slaveeiere den grunnleggende motsetninga i samfunnet.

Samfunnets deling i klasser medførte nødvendigheten av staten. Etter hvert som den samfunnsmessige arbeidsdelinga økte og varebyttet utvikla seg, nærmet de enkelte ætter og stammer seg mer og mer til hverandre og slutta seg sammen i forbund. Ætteinstitusjonene skiftet karakter. Ættesamfunnets organer tapte mer og mer sin folkelige karakter. De forvandlet seg til organer for herredømme over folket, organer til utplyndring og underkuing av sine egne og nabostammene. Ættenes og stammenes eldste og hærførerne ble fyrster og konger. Før hadde de hatt autoritet som valgte tillitsmenn for en ætt eller et forbund av ætter. Nå begynte de å bruke sin makt til å forsvare interessene til det besittende topplaget i samfunnet, og til å holde sine utarmede stammefrender i tømme og kue slavene. Krigerfølger, domstoler og straffeorganer tjente dette formål.

Slik oppsto statsmakten.

«Først da den første form for samfunnets deling i klasser oppsto, den gang slaveriet oppsto, først da ble det mulig for en viss klasse av mennesker, som konsentrerte seg om de groveste former for jordbruksarbeid, å produsere et visst overskudd. Da dette overskuddet ikke var absolutt nødvendig, for at slaven skulle kunne eksistere på den tarveligste måte, og slaveeierne tilegna seg dette overskuddet, kunne denne slaveeierklassens eksistens konsolidere seg. Og for at den skulle kunne konsolidere seg, ble det nødvendig at staten oppsto.»[11]V. I. Lenin: «Staten» i «Marx-Engels-Marxisme», norsk utg. 1952, s. 320.

Staten oppsto for å holde det utbyttede flertallet nede – i det utbyttende mindretalls interesse.

Slaveeierstaten spilte en stor rolle når det gjaldt å utvikle og konsolidere produksjonsforholdene i slavesamfunnet. Slaveierstaten holdt massene av slaver underkuet. Den utvikla seg til et vidtforgrenet apparat for herredømme over, og vold mot folkemassene. Demokratiet i det gamle Hellas og Romerriket, som de borgerlige historielærebøkene forherliger, var i sitt innhold et demokrati for slaveeierne.

Produksjonsforholdene i slavesamfunnet. Slavenes stilling.

Produksjonsforholdene i slavesamfunnet var basert på at ikke bare produksjonsmidlene, men også arbeiderne i produksjonen – slavene – var slaveeiernes eiendom. Slaven ble betraktet som en ting, han sto fullstendig og uinnskrenket til eierens rådighet. Slavene ble ikke bare utbyttet. De ble også solgt og kjøpt som kveg, og man kunne til og med drepe dem uten straff. I første periode av det patriarkalske slaveriet ble slavene betraktet som medlem av huslyden. Men under produksjonsmåten som hviler på slaveri ble han ikke engang regnet for å være menneske.

«Slaven solgte ikke sin arbeidskraft til slaveeieren, like lite som en okse selger sine tjenester til bonden. Slaven sammen med hans arbeidskraft er solgt til sin eier en gang for alle.»[12]Karl Marx: «Lønnsarbeid og kapital», norsk utg. 1951, s. 14.

Slavenes arbeid var utilslørt tvangsarbeid. Slavene ble tvunget til å arbeide ved hjelp av den groveste fysiske vold. De ble jaget ut på arbeid med sveiper, og for den minste forseelse ble de utsatt for grusomme straffer. Slavene ble brennemerka for at det skulle være lett å fange dem om de rømte. Mange av dem hadde halsbånd av jern som var smidd sammen i endene, med eierens navn risset inn.

Slaveeieren tilegnet seg hele produktet av slavearbeidet. Til slaven ga han bare en ubetydelig mengde eksistensmidler, såpass mye at han ikke sultet i hjel og kunne fortsette å arbeide for slaveeieren. Slaveeieren tilegnet seg ikke bare merproduktet, men også en betydelig del av det nødvendige produkt av slavens arbeid.

Utviklinga av produksjonsmåten som bygger på slavearbeid, ble ledsaget av økt etterspørsel etter slaver. I en rekke land hadde slavene som regel ikke familie. Rovutbyttinga av slavene førte til at de fort ble fysisk utslitt. Slavebestanden måtte stadig suppleres ved nyrekruttering. En viktig kilde til anskaffelse av nye slaver var krigen. Slaveeierstatene i det gamle Østen førte stadige kriger for å underkue fremmede folk. Det gamle Hellas’ historie er fylt av kriger mellom de enkelte bystatene, mellom metropolene og koloniene, mellom greske og østlige stater. Rom førte uavbrutte kriger. I sin blomstringstid underkuet det en stor del av den kjente verden – på den tida. Det var ikke bare krigsfangene som ble gjort til slaver, det samme skjedde med en betydelig del av befolkningen i de erobrede områdene.

En annen kilde til å øke slavebestanden var provinsene og koloniene. De leverte «levende varer» foruten alle andre slags varer. Slavehandelen var en av de mest innbringende og blomstrende næringsveiene. Det utvikla seg spesielle sentre for slavehandel : det ble holdt markeder som fikk besøk av kjøpmenn og kunder fra fjerne land.

Den produksjonsmåten som bygde på slaveriet, skapte større muligheter for vekst av produktivkreftene sammenliknet med det primitive urfellesskapssamfunnet. Konsentrasjonen av et stort antall slaver i slaveeierstaten og på enkelte slaveeieres hender, gjorde det mulig å nytte enkel arbeidskooperasjon i stor målestokk. Om dette vitner de veldige byggverkene som er «bevart», og som reist av de asiatiske folk i oldtida, av egypterne, etruskernes overrislingssystemer, murer, festningsanlegg og kulturminnesmerker.

p.Den samfunnsmessige arbeidsdelinga utvikla seg videre. Den kom til uttrykk i spesialiseringen av jordbruks-og håndverks-produksjonen, og skapte gjennom denne forutsetninger for en høyere arbeidsproduktivitet.

I Hellas ble slavearbeidet i stor utstrekning anvendt i håndverksproduksjonen. Det oppsto store verksteder – ergasterier – der det ofte arbeidet dusinvis av slaver. Slavearbeid ble også brukt i byggevirksomhet, utvinning av jernmalm, sølv og gull. I Rom var slavearbeidet meget utbredt i jordbruket. Det romerske aristokratiet eide veldige godser – latifundier, der hundrevis og tusenvis av slaver arbeidet. Disse latifundiene ble skapt ved beslagleggelse av bondejord og ubesatt statsjord.

Som følge av at slavearbeid var billig, og innen visse grenser å utnytte fordelene ved enkel arbeidskooperasjon, kunne slaveeier-latifundiene produsere korn og andre landbruksprodukter med lavere kostnader enn småbrukene til de frie bøndene. Småbøndene ble fortrengt, de ble slaver eller havnet blant de lutfattige lag av bybefolkningen – filleproletariatet.

På grunnlag av slavearbeidet nådde den antikke verden en betydelig grad av økonomisk og kulturell utvikling. Men slaveeier-systemet kunne ikke skape forutsetninger for betydelige fortsatte tekniske framsteg. Produksjonen som foregikk på grunnlag av slavearbeid, hadde en ytterst lav produktivitet. Slavene var ikke det minste interessert i resultatene av det arbeidet de utførte. Slavene hatet arbeidet under pisken. Ofte uttrykte de sin protest og forbitrelse på den måten at de gjorde skade på arbeidsred- skapene. Derfor fikk slavene bare bruke de groveste redskapene, som det var vanskeligere å ødelegge.

Teknikken i produksjonen som bygde på slaveri fortsatte å ligge på et meget lavt nivå. Trass i en viss utvikling i naturvitenskap og eksakte vitenskaper ble disse vitenskapenes resultater nesten ikke utnyttet i produksjonslivet. Endel tekniske oppfinnelser ble utelukkende brukt i krigskunsten og i byggearbeidet. I en rekke århundrer, da produksjonsmåten som bygde på slaveri var herskende, gikk utviklinga aldri ut over bruk av håndredskaper som var arvet fra småbonden og håndverkeren, og heller ikke ut over den enkle arbeidskooperasjon. Menneskenes og dyrenes fysiske krefter var fremdeles den viktigste drivkrafta i hele denne tida.

Omfattende anvendelse av slavearbeid gjorde det mulig for slaveeierne å slippe unna alt kroppsarbeid og velte det fullstendig over på slavene. De så med forakt på arbeidet, betraktet det som en uverdig sysselsetting for en fri mann og levde et snylterliv. Etter hvert som slaveriet utvikla seg, ble større og større masser av den frie befolkningen løsrevet fra enhver produktiv virksomhet. Bare en viss del av det øvre lag av slaveeiere og den øvrige frie befolkning syslet med statssaker, vitenskap og kunst.

På denne måten skapte slaveeiersystemet motsetningen mellom kropps- og åndsarbeid, det skapte bruddet mellom dem.

Slaveeiernes utbytting av slavene er hovedkjennetegnet ved produksjonsforholdene i slaveeiersamfunnet. Men slaveeier-produksjonsmåten hadde sine særdrag i de forskjellige land.

I det gamle Østens land var naturalhusholdninga framherskende i enda høyere grad enn i den antikke verden. Her ble slave- arbeidet i stor utstrekning benyttet på statsbruk og i husholdningen til de store slaveeierne og i templene. Husslaveriet var sterkt utviklet. I landbruket i Kina, India, Babylonia og Egypt ble det foruten slaver også utbyttet veldige masser av frie bønder fra landsbyfellesskapet. Her fikk systemet med gjeldsslaveri stor betydning. Bønder fra landsbyfellesskapet som ikke hadde betalt sin gjeld til långiveren (ågreren) – eller sin forpaktningsavgift til jordeieren, ble tvunget til å arbeide en viss tid som gjeldsslaver i deres husholdning.

I slaveeierlandene i det gamle Østen var felles- og statseie av jord meget utbredt. Forekomsten av slike eiendomsformer hang sammen med et landbrukssystem som bygger på overrisling. Vanningsjordbruket i elvedalene i Østen krevde en kolossal arbeidsinnsats til anlegg av demninger, kanaler, vannreservoarer og tørrlegging av myrer.

Alt dette gjorde det nødvendig å sentralisere byggearbeidet og bygge ut vanningssystemer over store områder. «Jordbruket er her basert på kunstig vanning som hovedvilkår, og denne vanninga er kommunens, provinsens eller den sentrale statsmakts sak.»[13]Friedrich Engels: Brev til Karl Marx av 6. juni 1853. K. Marx og R Engels: Verker, russ. utg., bd. XXI, s. 494. Etter hvert som slaveriet utvikla seg, ble almenningsjorda samla i statens hender. Den øverste jordeier var kongen, som hadde uinnskrenka makt.

Samtidig som slaveeierstaten konsentrerte eiendomsretten til jorda i sine egne hender, la den veldige skatter på bøndene, tvang dem til å utføre forskjellige slags pliktarbeid, og dømte dem dermed til en avhengighet som var jamgod med slaveri. Bøndene fortsatte å være medlemmer av et landsbyfellesskap. Men i og med at jorda ble konsentrert i hendene på slaveristaten, dannet landsbykommunen et fast grunnlag for den østerlandske despotismen, dvs. uinnskrenket enevoldsmakt for en despotisk monark. Prestearistokratiet spilte en veldig rolle i slaveeierlandene i Østen. De store brukene som tilhørte templene ble drevet med slavearbeid.

I slavesamfunnet brukte slaveeierne i alle land den alt overveiende del av slavearbeidet og dets produkter uproduktivt. Det ble brukt til å tilfredsstille deres personlige luner, samle skatter, bygge festningsverker, til hæren, til å bygge og underholde luksuriøse slott og templer. Om uproduktiv bortsløsing av veldige mengder arbeid, vitner blant annet de egyptiske pyramidene som er bevart til våre dager. Bare en ubetydelig del av slavearbeidet og dets produkter ble brukt til fortsatt øking av produksjonen,

med den følge at den utvikla seg ytterst langsomt. De ødeleggende krigene førte også til at produktivkrefter ble tilintetgjort, og at uhyre masser av den fredelige befolkningen ble utryddet og kulturen i hele stater gikk til grunne.

Det vesentlige særdrag ved slavesamfunnets økonomiske grunnlov er omtrent følgende: Slaveeierne tilegner seg merproduktet til eget snylterforbruk gjennom rovutbytting av slavenes masse, på grunnlag av fullstendig eiendomsrett til produksjonsmidlene og til slavene, og ved å ruinere bøndene og håndverkerne og gjøre dem til slaver, og også ved å erobre og underkue folkene i andre land.

DEN VIDERE UTVIKLING AV VAREBYTTET. HANDELS – OG ÅGERKAPITALEN.

Slaveeier-husholdningen beholdt i hovedsak karakteren av naturalhusholdning. Produktene ble her hovedsakelig framstilt ikke med sikte på byttehandel, men til direkte forbruk for slaveeieren og hans tallrike snyltegjester og tjenerskap. Likevel begynte varebyttet etter hvert å spille en mer merkbar rolle, særlig i den perioden da slavesamfunnet når sin høyeste utvikling. I en rekke produksjonsgrener blir en viss del av arbeidsproduktene regelmessig solgt på markedet, dvs. forvandlet til varer.

Sammen med det utvidede varebyttet økte også pengenes rolle. I egenskap av penger skilte vanligvis den varen seg ut som var den mest utbredte gjenstand for bytte. Hos mange folk, særlig hos gjeterfolk, var det i begynnelsen kveg som gjorde tjeneste som penger. Andre folk brukte salt, korn eller skinn. Etter hvert ble alle andre pengeformer fortrengt av metallpenger.

Metallpenger dukket opp første gang i Østerland i oldtiden. Her var penger i form av bronse, sølv- og gullbarrer i omløp allerede i det 3. og 2. årtusen før vår tidsregning, og i form av mynter fra det 7. århundre før vår tidsregning. I Hellas var penger av jern i omløp åtte århundrer før vår tidsregning. I Rom brukte man ennå i 5.- 4. århundre før vår tidsregning utelukkende kopperpenger. Seinere ble jern og kopper avløst av metallpenger som sølv og gull.

Sølv og gull gir særlig godt uttrykk for de fordeler hos metallene som gjør dem best skikka til å fungere som penger. De består av samme stoff, er lette å dele og oppbevare, er små av omfang og vekt og har samtidig stor verdi. Derfor har de edle metallene varig overtatt funksjonen som penger. I siste instans tilfallt denne rollen – gullet.

De greske bystatene drev en temmelig vidstrakt handel, deriblant med de greske koloniene som lå spredt langs kystene av Middelhavet og Svartehavet. Koloniene leverte regelmessig den viktigste arbeidskraften – slaver, forskjellige slags råstoffer og livsmidler : huder, ull, kveg, korn og fisk.

Foruten handelen med slaver og andre varer spilte handelen med luksusgjenstander en stor rolle både i Rom og i Hellas. Disse ble hentet østfra, og skrev seg hovedsakelig fra de tributtene som ble pålagt de underkuede folkene. Handelen var kombinert med plyndring, sjørøveri og undertrykkelse av koloniene.

Under slaverisystemet var pengene ikke lenger bare et middel til kjøp og salg av varer. De begynte også å tjene som et middel til å tilegne seg fremmed arbeid gjennom handel og ågervirksomhet. Penger som blir brukt i den hensikt å tilegne seg merarbeid og produktet av merarbeid, blir kapital, dvs. et middel til utbytting. Handel – og ågerkapital var historisk sett de første former for kapital. Handelskapital er kapital som fungerer i varebyttets sfære. Idet kjøpmennene kjøpte opp varer og solgte dem videre, tilegnet de seg en betydelig del av det merprodukt som slavene, småbøndene og håndverkerne skapte. Ågerkapital er kapital som brukes til utlån i form av penger, produksjonsmidler eller forbruksgjenstander for å tilegne seg merarbeidet til bønder og håndverkere, ved å ta høye renter. Ågrerne ga også pengelån til slaveeieraristokratiet, og tilegnet seg derved en del av det merproduktet som dette aristokratiet innkasserte.

Skjerpingen av motsetningene innen slaveproduksjonsmåten.

Slaveriet var en nødvendig etappe i menneskehetens utvikling. «Det var først slaveriet som muliggjorde i større målestokk arbeidsdelinga mellom jordbruk og industri, og derved skapte forutsetningene for kulturblomstringa i den antikke verden og for den greske kulturen. Uten slaveri ville det ikke ha vært noen gresk stat, ingen gresk kunst og vitenskap. Uten slaveri ville det heller ikke ha vært noe Romerrike. Og uten det fundamentet som ble lagt i Hellas og Rom, ville det heller ikke ha vært noe moderne Europa»[14]Friedrich Engels: «Anti-Dühring», russ. utg. 1953, s. 169.

På knoklene av generasjoner av slaver vokste det fram en kultur som dannet grunnlaget for menneskehetens videre utvikling. Mange kunnskapsgrener – som matematikk, astronomi, mekanik, arkitektur – nådde en betydelig utvikling i den antikke verden. De kunstgjenstandene som er bevart fra oldtiden, skjønnlitterære verker, billedkunst og arkitektur er for alltid innlemmet i verdenskulturens skattkammere.

Men slavesamfunnet bar på uløselige motsetninger som førte til dets undergang. Slaveriet som utbyttingsform ødela den avgjørende produktivkrafta i dette samfunnet, nemlig slavene. Slavenes kamp mot de brutale utbyttingsformene kom stadig oftere til uttrykk i væpnete opprør. Livsvilkåret for slaveeierøkonomien var en uavbrutt tilførsel av billige slaver. Det var først og fremst krigen som skaffet slaver. Grunnlaget for slaveeiersamfunnets militærmakt var massen av frie småprodusenter, bønder og håndverkere.

De tjenstgjorde i hærene og bar hovedtyngden av skattene som var nødvendige for å kunne føre krig. Men som følge av konkurransen fra storproduksjonen som bygde på billig slavearbeid og de uutholdelige skattetyngslene, ble bøndene og håndverkerne mer og mer utarmet. Den uforsonlige motsetningen mellom de store latifundiene og bondebrukene ble stadig mer tilspisset.

Fortrengningen av de frie bøndene undergravde ikke bare den økonomiske, men også den militære og politiske styrken til slaveeierstatene, også i Rom. Seirene ble avløst av nederlag. Istedenfor erobringstog kom forsvarskriger. Kilden til uavbrutt tilførsel av billige slaver var uttømt. De negative sidene ved slavearbeidet gjorde seg stadig sterkere gjeldende. I de siste to århundrer av Romerrikets historie, inntrådte et alminnelig forfall i produksjonen. Handelen ble desorganisert, tidligere rike områder ble utarmet, folketallet gikk tilbake, håndverket gikk til grunne og byene ble avfolket.

Storproduksjon basert på slavearbeid ble økonomisk ufordelaktig. Slaveeiere begynte å frigi betydelige mengder av slaver, hvis arbeid ikke lenger ga noe overskudd. Storgodsene ble stykket opp i små parseller. Disse jordstykkene ble på bestemte vilkår overlatt til frigitte slaver eller til tidligere frie borgere, som nå måtte ut med en rekke pliktytelser til jordeieren. De nye jordbrukerne var bundet til jordstykkene og kunne selges sammen med dem. Men de var ikke lenger slaver.

Dette var et nytt lag av småprodusenter som sto i en mellomstilling mellom frie menn og slaver og til en viss grad interessert i sitt arbeide. De ble kalt koloner og var forløpere for de livegne bøndene i middelalderen.

Slik oppsto det innafor slavesamfunnet elementer til en ny produksjonsmåte, den feudale produksjonsmåten.

DE UTBYTTEDES KAMP MOT UTBYTTERNE . SLAVEOPPSTANDENE . SLAVESAMFUNNET GÅR UNDER.

De produksjonsforholdene som bygde på slaveri, ble til lenker for samfunnets økende produktivkrefter. Arbeidet som ble utført av slaver, som overhodet ikke var interessert i resultatene av produksjonen, hadde overlevd seg sjøl. Det ble en historisk nødvendighet at de produksjonsforholdene som bygde på slaveri, måtte vike plassen for andre produksjonsforhold som forandret stillingen til den avgjørende produktivkrafta – de arbeidende masser – i samfunnet. Loven om produksjons- forholdenes ubetingede samsvar med produktivkreftenes karakter, krevde at slavene ble erstattet med arbeidsfolk som i noen grad var interessert i resultatene av sitt arbeid.

Historien om slaveeiersamfunnene i de gamle Østerland, Hellas og Roma, viser at etterhvert som slaveeierøkonomien utviklet seg, inntrådte det en skjerping av klassekampen som de underrykte massenes førte mot sine undertrykkere. Slaveopprørene smeltet sammen med de utbyttede småbøndenes kamp mot slaveeieraristokratiet, storgodseierne.

Motsetningen mellom småprodusentene og de priviligerte storgodseierne framkalte en demokratisk bevegelse blant frimennene, som satte seg som mål å avskaffe gjeldsslaveriet, stykke ut jorda, likvidere grunneieraristokratiets privilegier og overlate herredømmet til demos (dvs. folket).

Av de mange slaveoppstandene i Romerriket, var den oppstanden som Spartakus ledet, særlig betydelig (74-71 før vår tidsregning). Navnet Spartakus er knytta til den mest strålende side i historien om slavenes kamp mot slaveeierne.

Gjennom mange århundrer brøt det ut slaveopprør gang på gang. De utarmede bøndene sluttet seg til slavene. Særlig voldsomme var oppstandene i 2.1. århundre før vår tidsregning og i 3. 5. århundre av vår tidsregning. Slaveeierne slo ned oppstandene med de mest bestialske midler.

De utbyttede massers og framfor alt slavenes oppstander undergravde Roms tidligere makt fullstendig. Slagene som ble rettet mot romerstaten innenfra, falt mer og mer sammen med slagene utenfra. Folk i nabolandene som var gjort til slaver, reiste seg på åkrene i Italia, og samtidig stormet deres frie stammefrender inn over rikets grenser, trengte videre fram og knuste etterhvert Roms makt. Dette framskynda det Romerske slavesamfunnets undergang.

I Romerriket nådde produksjonsmåten som hvilte på slaveri sin høyeste utvikling. Romerrikets undergang var også undergangen for slaveiersystemet i det hele tatt.

Slavesamfunnet blir avløst av føydalsamfunnet.

DE ØKONOMISKE SYNSMÅTENE I SLAVESAMFUNNETS TID

De økonomiske oppfatningene i slaveriets tidsalder gjenspeiler seg i mange litterære aktstykker som diktere, filosofer, historieskrivere og statsmenn har etterlatt seg. Etter deres syn var slaven ikke å betrakte som et menneske, men som en ting som herren hadde hals- og håndsrett over. Slavearbeidet var foraktet. Og da arbeidet først og fremst var slavenes lodd, førte dette til forakt for arbeidet i det hele tatt. Det var en virksomhet som var et fritt menneske uverdig.

De økonomiske synsmåtene i slaveeiertidens Babylonia framgår av lovene som ble gitt av den babylonske kongen Hammurapi (det 18. århundre før vår tidsregning). Lovsamlingen forsvarer rikfolkenes og de priviligertes, slaveeiernes og jordeiernes eiendom og personlige rettigheter. Etter denne loven var det dødsstraff for å hjelpe en rømt slave til å holde seg skjult. En bonde som ikke hadde betalt gjelda si til långiveren eller forpaktningsavgifta til jordeieren, måtte la sin kone, sin sønn eller datter gå i gjeldsslaveri. Den oldindiske lovsamlingen «Manus lover» inneholder sosiale, religiøse og moralske forskrifter som kanoniserte slaveriet. Ifølge disse lovene har slaven ingen eiendom. Selv om en slave er frigitt av sin herre, blir han ikke fritatt for slavearbeid, for gud og naturen har bestemt ham til å utføre slikt arbeid, heter det.

De herskende klassers synsmåter kom til uttrykk i religionen. I India fikk buddhismen stor utbredelse fra det 6. århundre før vår tidsregning. Buddhismen forkynte forsoning med virkeligheten, ikke-motstand mot vold, og ydmykhet overfor de herskende klasser. Den var således en religion som var fordelaktig for slaveeier-aristokratiet, og som de utnytta til å styrke sitt herredømme.

Til og med store tenkere i oldtiden kunne ikke forestille seg at samfunnet kunne bestå uten slaveri. Således skrev den fremragende greske filosofen Platon(5.-4. århundre før vår tidsregning), den første utopi i menneskehetens historie om et idealt samfunssystem. Men han beholdt slavene i sin idealstat. Det arbeidet som slavene, jordbrukerne og håndverkerne utførte, skulle skaffe eksistensmidler for en høyere klasse av statsledere og krigere.

Også oldtidens største tenker, Aristoteles (4. århundre for vår tidsregning), betraktet slaveriet som en evig og absolutt nødvendighet for samfunnet. Aristoteles fikk en uhyre stor innflytelse på utviklinga av åndskulturen i den antikke verden og i Middelalderen. Han sto høyt over samtidas nivå i sine vitenskapelige anelser og i sitt framsyn, men når det gjaldt spørsmålet om slaveriet, var han bundet av sin tids forestillinger. Hans syn på slaveriet gikk ut på følgende: for styrmannen er roret et sjelløst redskap, men slavene er et redskap med sjel. Hvis redskapene hadde arbeidet av seg sjøl når de fikk ordre om det, hvis f. eks. skytlene hadde vevd av seg sjøl, ville det ikke vært nødvendig å ha slaver. Men da det i økonomien fins mange syssler som krever enkelt, grovt arbeid, har naturen gjort klokt i å sørge for at det ble skapt slaver. Etter Aristoteles’ mening er noen mennesker av naturen sjøl forutbestemt til å være slaver, og andre til å herske over dem. Slavearbeidet gir de frie menneskene ledig tid til å fullkommenliggjøre seg sjøl. Av det trakk han den slutning at kunsten å være herre består i evnen til å utnytte slavene sine.

Aristoteles har gitt vitenskapen om husholdningen navnet «oikonomia» (av «oikos» – hus, hushold, og «nomos» lov). På hans tid var varebyttet, handelen og ågervirksomheten temmelig høyt utvikla, men det økonomiske liv som helhet hadde beholdt sitt preg av naturalhusholdning, sjølforsyning. Aristoteles mente at den eneste naturlige måten å skaffe fram godene på, var jordbruk og håndverk, han var tilhenger av naturalhusholdningen. Men han forsto også varebyttets vesen. Han fant varebyttet helt naturlig når det tok sikte på forbruk, «for menneskene pleier å ha mer av enkelte ting og mindre av andre – enn nødvendig – for å tilfredsstille sine behov». Han forsto også at pengene var «nødvendig» for varebyttet.

Samtidig mente Aristoteles at det var klanderverdig å drive handel for vinnings skyld og å ågre. Han framholdt at disse yrkene, til forskjell fra jordbruk og håndverk, ikke kjenner grenser når det gjelder å karre til seg rikdom.

Allerede de gamle grekere hadde en viss forestilling om arbeidsdelinga og den rollen den spiller i samfunnslivet. Således forutsatte Platon arbeidsdelinga som hovedprinsippet for statssystemet i sin ideale republikk.

De økonomiske forestillinger hos romerne gjenspeilte også forholdene i den herskende produksjonsmåten som bygde på slaveri.

De romerske forfattere og samfunnsledere som ga uttrykk for slaveeiernes ideologi, betraktet slavene rett og slett som produksjonsredskaper. Nettopp den
encyklopediske forfatteren Varro (1.århundre før vår tidsregning) som blant en rekke andre bøker, også forfattet en slags lærebok i jorddrift for slaveeiere. Han er opphavsmannen til den kjente inndeling av redskapene i 1) umælende(kjøretøyer), 2) slike som frambringer uartikulert lyd (kveg) og 3) slike som kan tale (slaver). Med denne definisjonen ga han uttrykk for synsmåter som var utbredt blant slaveeierne.

Kunsten å styre slaver var gjenstand for de lærdes interesser både i Rom og Hellas. Romertidas historieskriver Plutarch (1.-2. århundre av vår tidsregning) forteller om den «eksemplariske» slaveeieren Cato, at han kjøpte slavene som mindreårige, dvs. i den alder da de i likhet med hvalper og føll, er mest mottakelige for oppdragelse og dressur. Videre heter det at «han stadig fant på

metoder til å holde ved like tretter og stridigheter mellom slavene, for enighet mellom dem anså han for farlig og fryktet dette».

I det gamle Rom, særlig i den seinere periode, manglet det ikke på illevarslende tegn på forfall og oppløsning i økonomien som bygde på slavenes tvangsarbeid. Den romerske forfatteren Columella (I. århundre av vår tidsregning) klaget: «Slavene gjør uhyre stor skade på åkrene. De låner bort oksene. Også den andre buskapen røkter de dårlig. De pløyer også jorda dårlig. Det samme sa hans samtidige, forfatteren Plinius den eldre, som hevdet at latifundiene har ødelagt Italia og dets provinser».

Liksom grekerne mente romerne at den naturlige økonomi var naturalhusholdningen, der husbonden bare bytter bort sine overskuddsprodukter. I datidas litteratur ble det stundom felt strenge dommer over handelsvinst og åggerrenter. I virkeligheten samla kjøpmennene og ågrerne seg veldige formuer.

I Roms siste tid hevet det seg allerede stemmer som fordømte slaveriet og forkynte at menneskene er like av naturen. Blant den herskende slaveeierklassen fant disse synsmåtene, som rimelig kan være, ingen tilslutning. Når det gjelder slavene, var de nedtrykt av sin ufrie stilling, og så kuet og uvitende at de ikke kunne utvikle en egen ideologi, som var mer framskreden enn slaveeierklassens utlevde ideer. Detta er en av årsakene til at slavenes oppstander hadde en spontan, uorganisert karakter.

En av de dyptgående motsetningene som er karakteristisk for slavesamfunnet, var kampen mellom den store og den lille jordeiendommen. De ruinerte bøndene opptrådte med et program som gikk ut på å begrense storgodsene som bygde på slavearbeid, og oppdeling av jorda. Dette var innholdet i den agrarreformen som brødrene Gracchus (2. århundre før vår tidsregning) kjempa for.

I den perioden da Romerriket gikk i oppløsning, da det absolutte flertall av befolkningen i by og bygd – både slavene og den frie befolkningen – ikke så noen vei ut av den oppståtte situasjon, inntrådte en dyptgående krise i det romerske slavesamfunnets ideologi.

På grunnlag av klassemotsetningene i det sammenstyrtende riket oppsto en ny religiøs ideologi – kristendommen. Kristendommen på den tid ga uttrykk for slavenes og de andre lavere klassers og deklasserte elementers protest mot slaverier og undertrykkelse. På den andre sida avspeilte kristendommen stemningen blant brede lag av de herskende klasser som følte det håpløse i sin stilling. Derfor inneholder kristendommen i Romerrikets nedgangstid, ved siden av truende advarsler mot de rike og mektige, også appeller om underkastelse og frelse i det hinsidige.

I de følgende århundrer forvandlet kristendommen seg for godt til den herskende klassens religion, et åndelig våpen som forsvarte og rettferdiggjorde utbyttinga og undertrykkelsen av de arbeidende masser.

Kort sammenfatning av II

  1. Produksjonsmåten som bygde på slaveriet oppsto som følge av at samfunnets produktivkrefter vokste, det oppsto et merprodukt, og det utviklet seg privateie av produksjonsmidlene, deriblant jord, og eierne av produksjonsmidlene tilegna seg merproduktet.
  2. Slaveriet er den første og groveste form for det ene menneskes utbytting av det andre. Slaven var sin herres fulle og uinnskrenkede eiendom. Slaveeieren rådde som han fant for godt, ikke bare over slavens arbeid, men også over hans liv.
  3. Da slavesamfunnet oppsto, framsto også staten. Den oppsto som følge av at samfunnet ble spaltet i uforsonlig fiendtlige klasser. Som en maskin for det utbyttende mindretall i samfunnet til å holde det utbyttede flertall underkuet.
  4. Slaveeierehusholdningen var i all hovedsak en naturalhusholdning. Oldtidas verden var splittet i mangfoldige økonomiske enheter som dekket sine behov ved egen produksjon. De viktigste handelsvarer var slaver og luksusgjenstander. Utviklinga av varebyttet frambrakte metallpengene.
  5. Hovedtrekkene i den økonomiske grunnlov for produksjonsmåten som bygger på slaveri, er omtrent følgende: Slaveeierne tilegner seg merproduktet til eget snylterforbruk gjennom rovutbyttinga av slavenes masse, på grunnlag av fullstendig eiendomsrett til produksjonsmidlene og til slavene, ved å ruinere bøndene og håndverkerne og gjøre også dem til slaver, og ved å erobre og underkue folkene i andre land.
  6. På slaveriets grunn oppsto en forholdsvis høy kultur(kunst, filosofi, vitenskap) som nådde sin høyeste blomstring i den gresk-romerske verden. Et fåtallig øvre lag i slavesamfunnet nøt godt av disse frukter. Den samfunnsmessige bevissthet i oldtidas verden svarte til en produksjonsmåte som bygde på slaveri. De herskende klasser og deres ideologer betraktet ikke slavene som mennesker. Da kroppsarbeid var slavenes lodd, ble også det sett på som en syssel en måtte skamme seg over, uverdig for en fri mann.
  7. Produksjonsmåten som bygde på slaveri førte til vekst i samfunnets produktivkrefter sammenlikna med det primitive urfellesskapssystemet. Men etterhvert ble slavene, som slett ikke var interessert i de resultater arbeidet ga, en hindring for utviklinga. Utbredelsen av slavearbeidet og slavenes rettsløse stilling førte til ødeleggelse av samfunnets viktigste produktivkraft – arbeidskrafta, og til ruin for de frie småprodusentene, bøndene og håndverkerne. Dette gjorde slavesamfunnets undergang uunngåelig.
  8. Slaveoppstandene rokket slaveeiersystemet og påskyndet dets undergang. Produksjonsmåten bygd på slaveri ble avløst av den feudale produksjonsmåten. Istedenfor den formen for utbytning som bygde på slaveri, kom den feudale formen for utbytting, som etter hvert til en viss grad ga spillerom for samfunnets produktivkrefter.

KAPITEL III. DEN FEUDALE PRODUKSJONSMÅTEN

FEUDALISMEN OPPSTÅR

Feudalismen, med de eller de særegenheter, har bestått i nesten alle land.

Feudalismens tidsrom omfatter en lang periode. I Kina besto en feudal samfunnsordning i over to tusen år. I de Vest-Europeiske land omfatter feudalismen flere århundrer fra Romerrikets fall (5. århundre) til de borgerlige revolusjoner i England (17. århundre) og i Frankrike (18. århundre), i Russland fra det
9. århundre til bondereformen i 1861, i Transkaukasia fra det 4. århundre til syttiårene i det 19. århundre, hos folkene i Sentral-Asia fra det 7.-8. århundre like til den proletariske revolusjonens seier i Russland.

I Vest-Europa oppsto feudalismen på grunnlag av oppløsningen av det romerske slavesamfunnet på den ene sida og oppløsningen av ættesamfunnet hos erobrerstammene på den andre. Den utforma seg som et resultat av vekselvirkninga mellom disse to prosesser. Elementer til føydalismen oppsto, som før nevnt, innafor slavesamfunnet i form av kolonatet. Kolonene var pliktige til å dyrke jord som tilhørte deres herre – storgodseieren – til å betale ham et bestemt pengebeløp eller gi fra seg en betydelig del av avlinga og utføre forskjellig slags pliktarbeid. Likevel var kolonene mer interessert i arbeidet enn slavene, da de hadde eget bruk.

På denne måten vokste det fram nye produksjonsforhold som nådde full utvikling i feudaltida.

Romerriket ble knust av germanske, galliske og slaviske stammer og andre folk som levde i forskjellige deler av Europa. Slaveeiernes makt ble styrtet, og slaveriet forsvant. De store latifundiene og håndverksbedriftene som bygde på slavearbeid, ble stykka opp i små. Befolkningen i det sønderslåtte Romerriket besto av store jordeiere (forhenværende slaveeiere som var gått over til kolonatsystemet), frigitte slaver, koloner, småbønder og småhåndverkere.

I den tida da Romerriket ble knust, levde erobrerstammene under et fellesskapssystem som befant seg i oppløsning. En stor rolle i disse stammenes samfunnsliv spilte landsbyfellesskapet, som hos germanerne ble kalt mark. Jorda, med unntak av de store jordeiendommene til stammearistokratiet, var felleseiendom. Skoger, ødeland, beitemarker og vassdrag ble brukt i fellesskap. Åkrene og engene ble med noen års mellomrom delt opp på nytt mellom medlemmene av fellesskapet. Etter hvert gikk jorda rundt husene, og seinere også åkerlandet over til de enkelte familier, med arvelig bruksrett. Almannamøtet og de eldste og de dommerne som ble valgt, fordelte jorda, ordna opp i saker som gjaldt fellesskapet og mekla i tvister mellom medlemmene. I spissen for erobrerstammene sto hærførere som sammen med sin hird rådde over store jordeiendommer.

De stammene som la Romerriket under seg, satte seg i besittelse av storparten av Romerrikets statsgodser og en del av jorda som hadde tilhørt de private storgodseierne. Skogene, engene og utmarka ellers ble fremdeles brukt i fellesskap, men åkerjorda ble delt opp mellom de enkelte brukerne. Den oppdelte jorda ble seinere bøndenes private eiendom. Slik oppsto det et stort lag av sjløstendige småbønder.

Men bøndene greidde ikke å bevare sin sjølstendighet lenge. På grunnlag av privateie av jord og andre produksjonsmidler, måtte den økonomiske ulikheten mellom de enkelte medlemmer av landsbyfellesskapet uunngåelig øke mer og mer. Blant bøndene oppsto det velstående og fattige familier. Etterhvert som ulikheten i eiendom vokste, begynte de rike medlemmene av fellesskapet å få makt over disse. Jorda ble samla i hendene på rike familier og beslaglagt av stammearistokratiet og hærførere. Bøndene ble personlig avhengige av de store jorddrottene.

For å kunne beholde og styrke sin makt over de avhengige bøndene, måtte jorddrottene styrke statsmaktas organer. Høvdingene som støtta seg på stammearistokratiet og krigerfølgene, begynte å samle makta i sine egne hender, de ble konger – monarker.

På ruinene av Romerriket oppsto det en rekke nye stater med konger i spissen. Kongene delte gavmildt ut erobret jordegods til sine håndgangne menn, først på livstid og seinere også med arverett. Til gjengjeld måtte de tjenestgjøre i hæren. Mye jord ble overtatt av kirken, som var en viktig støtte for kongemakta. Jorda ble dyrket av bønder, som nå måtte erlegge en rekke pliktytelser til de nye herrene. Veldige jordeiendommer kom i hendene på kongenes hirdmenn og tjenere, kirkemyndighetene og klostrene.

Jorda som ble gitt bort på slike vilkår, ble kalt feoder. Derav kommer navnet på den nye samfunnsordninga.feudalisme.

Bondejordas gradvise overgang i feudalherrenes eie, og trellbindinga av bondemassene til livegne (feudaliseringsprosessen) foregikk i Europa i løpet av en rekke hundreår (fra 5.-6. århundre til 9.-10. århundre). De frie bøndene ble ruinert av uavbrutt militærtjeneste, plyndringer og utpressing. Bønder som søkte hjelp hos jorddrottene, kom i avhengighetsforhold til dem. Ofte var bøndene nødt til å gi seg inn under feudalherrens «vern». Under de ustanselige krigene og røver-overfallene kunne et forsvarsløst menneske ikke eksistere. I slike tilfelle gikk eiendomsretten til jordlotten over til feudalherren, og bonden fikk ikke drive gården sin, uten at han oppfylte en rekke personlige forpliktelser overfor feudalherren. I andre tilfelle ranet kongelige landshøvdinger og embetsmenn, med bedrag og vold, til seg de frie bøndenes jord og tvang dem til å anerkjenne deres makt.

Feudaliseringsprosessen foregikk på forskjellige måter i de forskjellige land, men sakens kjerne var overalt den samme: de tidligere frie bøndene ble personlig avhengige av feudalherrene, som hadde beslaglagt jorda deres. Denne avhengigheten var stundom mildere og stundom hardere. Med tida ble forskjellene mellom kårene til de tidligere slavene, kolonene, og de frie bøndene visket ut, og alle sammen ble en enhetlig masse av livegne bønder. Smått om senn utvikla det seg en tilstand, som et ordtak fra middelalderen karakteriserer slik: «Ingen jord uten seigneur» (dvs. feudalherre). De høyeste jorddrottene var kongene.

Feudalismen var et nødvendig trinn i den historiske samfunnsutviklinga. Slaveriet hadde overlevd seg sjøl. Under disse forholdene var en videre utvikling av produktivkreftene bare mulig på grunnlag av arbeid utført av en masse avhengige bønder, som har eget bruk og egne produksjonsredskaper og til en viss grad er interessert i arbeidet. Noe som er helt nødvendig for å kunne dyrke jorda og betale feudalherren en tributt i naturalier av avlinga.

I Russland oppsto det patriarkalske slaveriet under oppløsninga av fellesskapssystemet. Men samfunnsutviklinga gikk i hovedsak ikke i retning av slaveeiendom, men slo inn på feudaliseringas vei. Allerede mens ættesamfunnet hersket hos de slaviske stammene, fra 3. århundre av vår tidsregning, gikk de til angrep på det romerske slaveeierriket og kjempet for å befri byene ved nordkysten av Svartehavet som lå under Romerriket. De spilte en stor rolle ved omstyrtinga av slavesamfunnet. Overgangen fra urfellesskapets samfunn til feudalismen foregikk i Russland på den tid da slavesamfunnet var gått under, og feudalismen for lenge sida hadde konsolidert seg i de europeiske landa.

Menneskehetens historie viser således at det ikke er en ufravikelig regel at hvert folk skal måtte gjennomgå alle etapper av samfunnsutviklinga. For en del folk arter forholdene seg slik at de får mulighet til å hoppe over de og de utviklingstrinn – og straks gå over til et høyere trinn.

Landsbyfellesskapet hos østslaverne ble kalt for «verv» og «mir». Kommunen brukte enger, skoger og vassdrag i fellesskap, men åkerjorda tok til å bli eiendom for de enkelte familier. I spissen for landsbyfellesskapet sto en «eldste» (oldermann). Utviklinga av den private jordeiendommen førte til gradvis oppløsning av landsbyfellesskapet. De eldste og stammefyrstene la jorda under seg. Bøndene var i begynnelsen frie medlemmer av landsbyfellesskapet, men kom seinere i avhengighetsforhold til jorddrottene – bojarene.

Kirken ble en mektig feudal eiendomsbesitter. Gjennom forleninger fra fyrstene, sjeleoffer og testamentariske gaver ble kirken eier av vidstrakte landområder og særdeles rike storgårder for den tid å være.

I den tida da den sentraliserte russiske staten utformet seg (15.-16. århundre), begynte storfyrstene og tsarene å «anbringe» sine håndgagne menn og krigsfolk. Dvs. gi dem jord og bønder, på betingelse av at de gjorde krigstjeneste. Dette hette «pomesjtsjatj». Derav ordene «pomestje», «pomesjtsjiki» (gods, godseiere).

På den tida var bøndene ennå ikke fullstendig lenket til jorddrotten og jorda. De hadde bl.a. rett til å flytte fra en jorddrott til annen. I slutten av det 16. århundre økte godseierne utbyttinga av bøndene for å øke produksjonen av korn til salg. I sammenheng med dette fratok staten i året 1581 bøndene retten til å flytte fra en godseier til en annen. Bøndene ble fullstendig lenket til jorda som tilhørte godseieren. Dermed ble de livegne.

I feudaltida spilte landbruket den dominerende rolle, og den viktigste jordbruksgrena var åkerbruket. Smått om senn, gjennom en rekke hundreår, ble metodene for kornavlen forbedret, grønnsak­dyrking, hagebruk, vindyrking og smørproduksjon utvikler seg.

I feudalismens første periode dominerte tovangsbruket. Og i skogtraktene svedjebruket. Et jordstykke ble tilsådd med et enkelt planteslag flere år på rad, inntil jorda ble utpint. Så gikk man over til et nytt stykke. Seinere kom overgangen til trevangsbruket. Her deles åkerlandet i tre åkrer. Den ene åkeren tilsås med høstsæd, den andre med vårsæd, og den tredje ligger brakk, og så skifter man fra det ene året til det neste. Trevangsbruket begynte å bre seg i Vest-Europa og Russland fra 11.- 12. århundre. Det var den dominerende driftsform i mange hundreår, og holdt seg helt inn i det 19. århundre, og i mange land ennå den dag i dag.

Jordbruksinventaret under den tidlige feudalismen var primitivt. Som arbeidsredskap brukte man treplog med jernskjær, sigd, ljå og grev. Kornet ble lenge malt med håndkvern, før vindmølla og vasskverna ble utbredt.

PRODUKSJONSFORHOLDA I FEUDALSAMFUNNET. FEUDALHERRENES UTBYTTING AV BØNDENE

Grunnlaget for produksjonsforholda i feudalsamfunnet var feudalherrenes eie av jorda og deres delvise eiendomsrett til de livegne bøndene. Den livegne bonden var ikke slave. Han hadde eget bruk. Feudalherren hadde ikke rett til å drepe ham, men han kunne selge ham. Ved siden av feudalherrenes eiendom hadde bøndene og håndverkerne personlig eiendom: deres produksjonsredskaper og private bruk basert på personlig arbeid.

Den feudale storgrunneiendommen dannet grunnlaget for godseiernes utbytting av bøndene. Feudalherrens eget bruk utgjorde en del av den jorda han eide. En annen del av jorda festet han bort til bønder på trykkende vilkår. Bonden var tvunget til å arbeide for feudalherren, for det viktigste produksjonsmiddel, jorda, var feudalherrenes eiendom. Feudalherren «tildelte» bøndene jord, derav betegnelsen «lott», «lodd». Bondens jordlodd var forutsetninga for at godseieren kunne sikre seg arbeidskraft. Bruksretten til disse jordloddene gikk i arv, og bøndene var forpliktet til å arbeide for jorddrotten, dyrke godsjorda med sine egne redskaper og trekkdyr eller gi fra seg sitt merprodukt til jorddrotten i naturalier og pengeform.

Et slikt økonomisk system forutsatte uunngåelig bondens personlige avhengighet av jorddrotten, og ikke økonomisk tvang. «Hvis godseieren ikke hadde hatt direkte makt over bonden, hadde han ikke kunnet tvinge en mann som hadde jord og drev sitt eget bruk, ti1 å arbeide for seg.» 1)

Den livegne bondens arbeidstid var inndelt i nødvendig arbeidstid og merarbeidstid. I den nødvendige arbeidstida skapte bonden det produktet som var nødvendig for hans egen og hans families livsopphold. I merarbeidstida skapte han et merprodukt som feudalherren tilegna seg. Merarbeidet utført av bønder som arbeider på feudalherrens bruk, eller merproduktet som bonden skaper på sitt eget bruk og som feudalherren tilegner seg, danner den feudale renta.

Den feudale grunnrenta slukte ofte ikke bare bondens merarbeid, men også en del av hans nødvendige arbeid. Grunnlaget for denne renta var den feudale eie av jorda, som henger sammen med den feudale jorddrottens direkte herredømme over bønder som er avhengige av ham.

Under feudalismen besto det tre former for grunnrente: arbeids renta, produktrenta og pengerenta. Ved alle disse formene for grunnrente trådte jorddrottens utbytting av bøndene fram i utilhyllet form.

Arbeidsrenta var dominerende på de tidlige stadier av feudalismens utvikling. Den hadde form av hoveriarbeid. Hoveriarbeidet innebar at bonden i en bestemt del av uka – tre dager eller mer – arbeidet for feudalherren med egne produksjonsredskaper (treplog, trekkdyr osv.) på herregården, og resten av uka på sin egen gård. Under hoveriet var således bondens nødvendige arbeid og hans merarbeid tydelig skilt fra hverandre i tid og rom. Hoveriarbeidet var meget omfattende. Bonden pløyde, sådde, og høsta inn avlinga, gjette buskapen, dreiv tømmermannsarbeid, hogg tømmer for jorddrotten, kjørte jordbruksprodukter og bygningsmaterialer med sin egen hest.

Under hoveriet var den livegne bonden bare interessert i å øke arbeidsproduktiviteten mens han arbeidet på sitt eget bruk. Under arbeidet på herregården hadde bonden ingen slik interesse. Feudalherren holdt oppsynsmenn som tvang bøndene til å arbeide.

I løpet av den videre utvikling blir arbeidsrenta avløst av produktrenta. Produktrenta tok form av en naturalavgift. Bonden var forpliktet til regelmessig å levere jorddrotten bestemte mengder korn, kveg, fjærfe og andre jordbruksprodukter. Avgiftene var hyppig kombinert med forskjellige rester av hoveriarbeid, dvs. arbeid som bonden utførte på herregården.

1) V. I. Lenin: «Kapitalismens utvikling i Russland», Verker, russ. utg., bd. 3,s.159p. Med produktrenta disponerte bonden hele sitt arbeid – både det nødvendige og merarbeidet – som han selv fant for godt. Det nødvendige arbeid og merarbeidet var ikke lenger så tydelig skilt som ved arbeidsrenta. Bonden fikk her relativt større sjølstendighet. Dette skapte en viss impuls til videre øking av arbeidsproduktiviteten.

På et seinere trinn av feudalismen, da varebyttet var blitt forholdsvis sterkt utbredt, oppsto pengerenta. Den opptrådte i form av en pengeavgift. Pengeavgiften er karakteristisk for den perioden da feudalismen går i oppløsning og kapitalistiske samfunnsforhold begynner å utvikle seg. De forskjellige former for feudal grunnrente har ofte bestått ved siden av hverandre. «I alle disse former for grunnrente: arbeidsrente, produktrente, pengerente (som simpelthen forvandlet form for produktrenta) er det alltid forutsatt at rentebetaleren er den virkelige dyrker og besitter av jorda, hvis det ubetalte merarbeid går umiddelbart til jordeieren.» [15]Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg. 1951, bd. III, s. 854.

Feudalherrene la vinn på å øke sine innkomster, og påla derfor bøndene alle mulige avgifter. I mange tilfelle hadde de monopol på å eie møller, smier og andre slags virksomheter. Bøndene var tvunget til å bruke dem mot en uforholdsmessig høy betaling i naturalier eller penger. Ved siden av de natural- eller pengeavgifter bonden måtte ut med til herremannen, måtte han i tillegg punge ut med alle slags skatter til staten, og dertil lokale skatter, og i enkelte land tiende, dvs. en tiendedel av avlinga til kjerka.

Feudalsamfunnets eksistensgrunnlag var altså de livegne bøndenes arbeid. Bøndene produserte ikke bare jordbruksprodukter. De arbeidet også som håndverkere på feudalherrenes godser, de bygde slott og klostre og veier. Det var livegne bønder som bygde byene.

Feudalherrenes husholdning, særlig på de tidligere utviklingsstadier, var i sitt grunnlag en naturalhusholdning. Hvert feudalgods, som besto av en herregård med landsbyer som tilhørte feudalherren, levde økonomisk sett et isolert liv og tydde sjelden til varebytte med utenverdenen. Feudalherrens og hans families behov og like ens behovene til det tallrike tjenerskapet, blei i de første tider tilfredsstilt ved de produkter som de avgiftspliktige bøndene tilvirka på herregården og skaffet fra sine egne bruk. Et noenlunde stort gods hadde et tilstrekkelig antall håndverkere, for det meste livegne på selve herregården. Disse håndverkerne laget klær og skotøy, tilvirket og reparerte våpen, jaktutstyr og jordbruksinventar og bygde hus.

Bondebruket var også naturalhusholdning. Bøndene sysla ikke bare med jordbruksarbeid, de dreiv også med husflid, hovedsakelig bearbeiding av råstoffer fra deres egne bruk : de spant og vevde, de drev skomakerarbeid og laget arbeidsredskaper.

I lang tid var feudalismen prega av en kombinasjon av jordbruk som viktigste husholdningsgren og husflid, som bierverv. De få uunnværlige produkter som måtte skaffes utenfra, for eks. salt og ting av jern, ble i begynnelsen skaffa av omflakkende kjøpmenn. I den seinere tid, etter hvert som byene vokste og håndverksproduksjonen utvikla seg, tok arbeidsdelinga og utviklinga av varebyttet mellom by og land et stort steg framover.

Feudalherrens utbytting av de avhengige bøndene var grunndraget i feudalismen hos alle folk. Men feudalsystemet hadde sine særegenheter i de enkelte land. I Østen var de feudale forholdene i lange tider kombinert med slaveri. Slik var det Kina, India, Japan og en rekke andre land. I Østen hadde feudalstatens eiendomsrett til jorda stor betydning. Under arabernes herredømme i Bagdad-kalifatets tid for eks. (særlig i det 8. og 9. århundre av vår tidsregning) levde en stor del av bøndene i landsbyfellesskapet på jord som tilhørte kalifen, og betalte feudalrente direkte til staten. Feudalismen i Østen var også preget av at de patriarkalske ættesamfunnsforholdene var seigliva. Feudalherrene utnyttet disse forholdene til å øke utbyttinga av bøndene.

I jordbrukslandene i Østen, der jordbruk med overrisling har avgjørende betydning, ble bøndene sterkest avhengig av feudalherrene, fordi ikke bare jorda, men også vannet og vanningsanleggene tilhørte feudalstaten eller enkelte feudalherrer. Hos gjeterfolkene ble jorda brukt til beitemark. Omfanget av den feudale jordeiendommen ble bestemt av mengden av kveg. De store feudale kvegeierne var faktisk store eiere av beitemarker. De holdt bøndene nede i avhengighet og utbyttet dem.

Ut fra ovenstående kunne en formulere hovedtrekkene i feudalismens økonomiske grunnlov slik : Feudalherrene tilegner seg til sitt snylterforbruk, merprodukter ved utbytting av de avhengige bønder, på grunnlag av feudalherrenes eiendomsrett til jorda og hans delvise eiendomsrett til produsentene, de livegne.

BYENE I MIDDELALDEREN. HÅNDVERKERLAUGENE. KJØPMANNSGILDENE

Byer oppsto allerede under slavesystemet. Slike byer som Rom, Firenze, Venezia, Genua i Italia, Paris, Lyon, Marseille i Frankrike, London i England, Samarkand i Sentral-Asia og mange andre gikk over i Middelalderen som arv fra slaveriets tid. Slavesystemet gikk til grunne – men byene besto. De store verkstedene oppbygd på slavearbeid ble oppløst. Men håndverket levde videre.

I første del av middelalderen utvikla byene og håndverkene seg lite. Byhåndverkerne laget gjenstander til salg, men storparten av de produkter de trengte til eget behov, fikk de fra sine egne bruk. Mange av dem hadde små åkrer, hager og husdyr. Kvinnene spant lin og ull til klær. Dette viser at markedene og varebyttet var meget begrenset.

På landsbygda var bearbeidinga av råstoffer fra jordbruket i den første tiden en bisyssel for bøndene. Siden begynte bøndene å skille ut håndverkere som arbeidet for sin egen landsby. Hånd­verkernes arbeidsproduktivitet vokste. Det ble mulig å tilvirke mer produkter enn feudalherren eller bøndene i en enkelt landsby hadde behov for. Håndverkerne begynte å slå seg ned rundt feudalherreslottene, ved klostermurene, i store landsbyer og andre handelssentre. Slik vokste det etter hvert opp nye byer, vanligvis langs vannveiene (i Russland for eks. Kiev, Pskov, Novgorod og Vladimir). Dette skillet mellom by og land, som var oppstått allerede under slaveriet, ble stadig sterkere.

I tidas løp ble håndverket mer og mer innbringende, Håndverkernes kunstferdighet økte. De feudale jorddrottene gikk over til å kjøpe håndverksprodukter hos byfolkene, de nøyde seg ikke lenger med de tingene deres egne livegne laget. Det mer utviklede håndverk skilte seg for godt ut fra jordbrukets.

Byene som vokste opp på jord som tilhørte de verdslige og geistlige feudalherrene, og sto under disse herrenes makt.

Byfolkene hadde en rekke plikter overfor feudalherrene, de betalte ham bl.a. avgift i naturalier eller penger og sto under hans administrasjon og domsmyndighet. Bybefolkningen gikk tidlig til kamp for å frigjøre seg fra denne feudale avhengigheten. Dels med makt og dels med løskjøping skaffet byene seg rett til sjølstyre, til egne domstoler, myntpreging og skattlegging.

Bybefolkningen besto hovedsakelig av håndverkere og kjøpmenn. Mange byer ga fristed for livegne bønder som hadde rømt fra sine godseiere. Byen opptrådte som representant for vareproduksjonen i motsetning til landsbygda, der naturalhusholdningen rådde. Den økende konkurransen fra de rømte livegne som strømmet til byene, kampen mot utbyttinga og overgrepene fra feudalherrenes side tvang håndverkera til å slutte seg sammen i laug. I føydalismens tid besto laugsvesenet i nesten alle land.

Laugene oppsto i Bysants i det 9. århundre, i Italia i det 10. århundre, og seinere i hele Vest-Europa og i Russland. I Østen (Egypt, Kina) og i byene under det arabiske kalifatet oppsto laugene ennå tidligere enn i de europeiske landa. Laugene omfattet byhåndverkere innen et bestemt fag eller flere nærstående fag. Bare håndverksmestrene hadde fulle rettigheter som laugsmedlemmer. Håndverksmesteren hadde noen få svenner og lærlinger. Laugene verna omhyggelig om medlemmenes enerett til å drive vedkommende håndverk og regulerte produksjons­prosessen: de fastsatte arbeidsdagens lengde, antallet av svenner og lærlinger som den enkelte mester kunne ha, bestemte kvaliteten på råmaterialene og det ferdige produkt, like til prisen på det. Ofte forekom det at de kjøpte inn råstoffene i fellesskap. Arbeidsmetodene, som hadde festna seg gjennom en lang tradisjon, var obligatoriske for alle. Den strenge reglementeringa hadde til formål å hindre at noen enkelt mester hevet seg over de andre. Dessuten tjente laugene som organisasjoner for gjensidig hjelp.

Laugene var den feudale form for organiseringen av håndverket. I sin første tid spilte de en viss positiv rolle, idet de hemmet konsolideringen og utviklinga av byhåndverket. Men etter hvert som vareproduksjonen vokste og markedene utvida seg, ble laugene mer og mer en hindring for produktivkreftenes utvikling.

Den rigorøse reglementeringa av håndverksproduksjonen som laugene drev, lammet håndverkeras initiativ og hindra den tekniske utviklinga. For å begrense konkurransen begynte laugene å lage alle slags hindringer for dem som ønsket å få rett som mester. For lærlingene og svennene, som økte sterkt i antall, ble det praktisk talt umulig å etablere seg som selvstendige mestere. De ble nødt til å fortsette som leiefolk hele livet igjennom. På denne måten begynte forholdet mellom mesteren og hans underordnede å tape sin tidligere, mer eller mindre, patriarkalske karakter. Mesterne skjerpa utbyttinga av sine underorda, og tvang dem til å arbeide 14-16 timer i døgnet for en ussel lønn. Svennene slutta seg sammen i hemmelige forbund – brorskap – for å forsvare sine interesser. Laugene og bymyndighetene forfulgte svennebrorskapene med alle midler.

Det rikeste lag av bybefolkningen var kjøpmennene. Handelen utvikla seg både i de byene som hadde overlevd fra slaveriets tid, og i de byene som var vokst opp under feudalismen. Til laugsorganisasjonen i håndverket svarte gildeorganisasjonen i handelen. I feudalismens tid besto det kjøpmannsgilder nesten overalt. I Østen er de kjent fra 9. århundre, i Vest-Europa fra 9.-10. århundre, og i Russland fra 12. århundre. Gildenes hovedoppgave var å bekjempe konkurransen fra kjøpmenn som sto utafor dem, regulere mål og vekt og verne kjøpmennenes rettigheter mot overgrep fra feudalherrenes side.

Allerede i 9.-10. århundre ble det drevet en betydelig handel mellom landene i Østen og Vest-Europa. Kiev-Russland deltok aktivt i denne handelen. Ei stor rolle i utvidelsen av handelssamkvemmet spilte korstogene (11.-13. århundre), som åpna veien til markedene i den nære Orient for de Vest-europeiske kjøpmennene. Fra Østen kom det en strøm av gull og sølv til Europa. Penger dukka opp på steder der de før ikke hadde vært i bruk. De italienske byene, særlig Genua og Venezia, tok direkte del i erobringa av de østlige markedene. De frakta korsfarere til Østen på egne fartøyer, og forsynte dem med proviant.

I lang tid var havnene ved Middelhavet hovedsentre for handelen mellom Vest-Europa og Østen. Men samtidig utvikla det seg en omfattende handel i de nord-tyske og nederlandske byene ved handelsveiene over Nordsjøen og Østersjøen. I det 14. århundre oppsto det her til fremme av handelen et byforbund, den tyske Hansa, som i de følgende to hundreår samlet om lag 80 byer i flere land i Europa. Hansaforbundet drev handel på England, Skandinavia, Polen og Russland. I bytte med vesteuropeiske håndverksprodukter – tekstiler fra Flandern og England, lerret, tyske metallvarer, franske viner – ble det fra Nordøst-Europa utført pelsverk, huder, smult, honning, korn, tømmer, tjære, lintøyer og enkelte håndverksprodukter. Fra Østen hentet kjøpmennene krydderier – pepper, nellik, muskatnøtter, parfymer, fargestoffer, bomulls- og silketøyer, tepper og andre varer.

I 13.-14. århundre drev de russiske byene Novgorod, Pskov og Moskva en utstrakt handel på Asia og Vest-Europa. Kjøpmenn fra Novgorod handla på den ene sida med de nordlige folkeslagene ( Nordishavet og traktene på andre siden av Ural) og på den andre sida regelmessig handel på Skandinavia og Tyskland.

Byenes vekst og utviklinga av handelen hadde sterk innflytelse på den feudale landsbygda. Feudalherrenes husholdning ble trukket inn i markedsomsetningen. For å kunne kjøpe luksusgjenstander og håndverksvarer fra byene måtte feudal-herrene ha penger. Dette medførte at det ble fordelaktig for dem å overføre bøndene fra hoveriarbeid og naturalavgift til pengeavgift. Ved overgangen til pengeavgift ble den feudale utbyttinga skjerpa enda mer.

Klassene og stendene i feudalsamfunnet. Det feudale hierarki

Feudalsamfunnet var delt i to hovedklasser – feudalherrer og bønder. «Livegenskapets samfunn viser en klassedeling der det overveldende flertall, de livegne bøndene, var fullstendig avhengige av et ørlite mindretall, godseierne, som eide jord.»[16]V. L Lenin: «Staten», i «Marx-Engels-Marxisme», norsk utg. 1952, s. 323.

Feudalherreklassen var ikke noe enhetlig hele. De små feudalherrene betalte tributt til de store feudalherrene og hjalp dem i krig. Til gjengjeld sto de under de stores vern. Skytsherren ble kalt seigneur, og den beskyttede kalt vasall. Seigneurene var i sin tur vasaller under andre mektigere feudalherrer.

Som herskende klasse sto de feudale jorddrottene i spissen for staten. De utgjorde en stand, adelen. Adelsmennene inntok en æret stilling som første stand og de nøt godt av utstrakte politiske og økonomiske privilegier.

Geistligheta (ved kirker og klostre) var også en meget stor jordeier. Den rådde over veldige jordeiendommer med en tallrik avhengig og livegen befolkning og var en herskende stand side om side med adelen.

Det brede grunnlaget for den «feudale stigen» var bøndene. Bøndene var underordna jorddrotten og underlagt overherredømmet til den største feudalherren – Kongen. Bøndene var en politisk rettsløs stand. Jorddrottene kunne selge sine livegne og benytta seg i stor utstrekning av denne retten. De utsatte bøndene for korporlig straff. Lenin kalte de livegnes avhengighet «liveget slaveri». Godseiernes utbytting av de livegne bøndene var nesten like brutal som utbyttinga av slavene i oldtiden. Men den livegne kunne tross alt arbeide en del av tida på sitt eget jordstykke, han kunne til en viss grad tilhøre seg sjøl.

Den grunnleggende klassemotsetninga i feudalsamfunnet var motsetninga mellom feudalherrene og de livegne bøndene.

De utbyttede bøndenes kamp mot de feudale godseierne pågikk gjennom hele feudalismens tid og ble særlig tilspissa på feudalismens siste utviklingstrinn, da den feudale utbyttinga ble økt til det ytterste.

I de byene som hadde gjort seg fri fra den feudale avhengigheten, var makta i hendene på rike byborgere, kjøpmenn, ågrere, eiere av bygrunn og store huseiere. Laugshåndverkerne, som utgjorde hovedtyngden av bybefolkningen, reiste seg ofte mot byaristokratiet og kjempet for å få del i byens styre og stell ved sida av byaristokratiet. Småhåndverkerne og svennene kjempet mot laugsmesterne og kjøpmennene som utbyttet dem.

Mot slutten av feudaltida var bybefolkninga allerede sterkt lagdelt. På den ene sida sto rike kjøpmenn og laugsmestere, på den andre store lag av håndverkssvenner og lærlinger og fattigfolk. By-almuen gikk til kamp mot byaristokratiets og feudalherrenes forente krefter. Denna kampen smelta sammen med de livegne bøndenes kamp mot den feudale utbyttinga.

Kongene (i Russland storfyrstene og siden tsaren) ble ansett for å være innehavere av den øverste makt. Men utafor kongenes private besittelser var kongemaktas betydning forsvinnende liten i den tidlige feudalismens tid. Ofte var denne makta rent nominell. Hele Europa var oppstykka i en mengde store og små stater. De store feudalherrene var uinnskrenka herrer over sine besittelser. De utstedte lover, kontrollerte overholdelsen av lovene, hadde doms- og straffemyndighet, holdt egen hærmakt, foretok overfall mot grannene og kvidde seg heller ikke for å drive plyndring langs de store handelsveiene. Mange av dem prega mynt på egen hånd. De mindre feudalherrene hadde også meget vidtgående rettigheter over sine undergitte. De prøvde å følge med de store herrene.

I tidas løp kom de feudale forholdene til å danne en ytterst floket vase av rettigheter og plikter. Mellom feudalherrene oppsto det endeløse stridigheter og tvister, som vanligvis blei løst med våpenmakt, gjennom innbyrdeskriger mellom feudalherrene.

Utviklinga av produktivkreftene i feudalsamfunnet.

I feudalismens tid nådde produktivkreftene opp på et høyere nivå sammenlikna med slaveriets tid.

I jordbruket ble produksjonsteknikken forbedret. Jernplogen og andre arbeidsredskaper av jern ble oppfunnet og utbredt. Det oppsto nye grener av åkerbruk, vinavl, vinlegging, og grønnsakdyrkinga nådde en betydelig utvikling. Feavlen gjorde framsteg, særlig hesteavlen, i samband med feudalherrenes krigstjeneste, og smørproduksjonen utvikla seg. På flere steder var det sterk framgang i saueavlen. Enger og beitemarker ble utvida og ga bedre avkastning.

Håndverkeras arbeidsredskaper og metodene for bearbeiding av råstoffer ble forbedra etter hvert. De gamle håndverkene begynte å bli spesialisert. Før hadde smedene laget alle mulige metallgjenstander. I tidas løp skilte knivsmeder og låsesmeder seg ut fra grovsmedhåndverket, skomakere og salmakere skilte seg ut fra garverhåndverket. I det 16. og 17. århundre ble spinne­rokken utbredt i Europa. I det 16. århundre ble båndvevstolen oppfunnet.

Utviklinga av arbeidsverktøyet fikk avgjørende betydning for forbedringene i jernsmeltinga og i bearbeidinga av jernet. I begynnelsen var jernutvinninga svært primitiv. I det 14. århundre ble vannhjulet tatt i bruk til å drive blåsebelger og tunge hammere til å knuse malmen. Den sterkere trekken i ovnene gjorde det mulig å få fram en smeltet masse istedenfor smijern – rujern. Bruken av kruttet i krig og oppfinnelsen av artilleriet (i det 14. århundre), skapte behov for store mengder av metall til kuler. Fra begynnelsen av det 15. århundre begynte man å støpe kanonkulene av rujern. Det trengtes mer og mer metall til å lage jordbruksredskaper og andre redskaper. I første halvdel av det 15. århundre kom de første maseovnene. Oppfinnelsen ev kompasset bidro til den fortsatte utvikling av skipsfarten. Stor betydning fikk oppfinnelsen og utbredelsen av trykkekunsten.

I Kina hadde produktivkreftene og kulturen nådd en betydelig utvikling allerede i 6.-11. århundre, og de sto på mange måter over utviklinga i Europa på den tida. Kinesera var de første som oppfant kompasset, krutt, papir og boktrykk i den enkleste form.

Utviklinga av produktivkreftene i feudalsamfunnet kom stadig mer i konflikt med de trange rammene for de feudale produksjonsforholda. Bøndene, som var knuget av den feudale utbyttinga, var ikke i stand til å øke jordbruksproduksjonen mer. Det ufrie bondearbeidet var særdeles lite produktivt. I byene støtte utviklingen av håndverkernes arbeidsproduktivitet på de hindringer som laugsvedtektene og forordningene medførte. Feudalsystemet var preget av langsomt tempo i produksjonsutviklinga, vanegjengeri og tradisjonenes makt.

Produktivkreftene som var vokst fram innafor rammen av feudalsamfunnet, krevde nye produksjonsforhold.

Den kapitalistiske produksjon oppstår innafor feudalordninga. Handelskapitalens rolle.

I feudalismens tid foregikk det en langsom utvikling av vareproduksjonen, byhåndverket utvikla seg, og bondehusholdningen ble stadig mer trukket inn å varebyttet.

Småhåndverkernes og småbøndenes produksjon som bygger på privateiendom og personlig arbeid og skaper produkter til varebytte, kalles enkel vareproduksjon.

Som før nevnt, er et produkt som framstilles til bytte, en vare. De enkelte vareprodusenter bruker ikke samme mengde arbeid til produksjon av samme varer. Dette avhenger av de ulike vilkåra som de må arbeide under. Vareprodusenter som rår over bedre redskaper, bruker mindre arbeid på framstilling av en og samme vare sammenlikna med andre vareprodusenter. Ved siden av forskjellen i arbeidsredskaper er det også forskjell i arbeidernes styrke, dyktighet, kunstferdighet osv. av betydning. Men for markedet er det likegyldig under hvilke forhold og med hvilke redskaper den ene eller andre vare er produsert. For samme slags varer betaler man på markedet en og samme pengesum, uansett de individuelle arbeidsforhold de er produsert under. Derfor kan de vareprodusenter hvis individuelle arbeidsinnsats som følge av de dårligere produksjonsvilkår ligger over det gjennomsnittlige, bare dekke en del av denne innsatsen når de selger sine varer, med den følge at de ruineres. Vareprodusenter som på grunn av bedre produksjon ligger under gjennomsnittet, kommer derimot i en fordelaktig stilling ved salget av sine varer, med den følge at de tjener seg rike. Dette skjerper konkurransen. Det foregår en differensiering (lagdeling) av de små vareprodusentene: de fleste av dem blir stadig fattigere, mens et lite mindretall blir rike.

En stor hindring for utviklinga av vareproduksjonen var statssplittelsen under feudalismen. Feudalherrene la etter eget forgodtbefinnende toll på innførte varer, krevde inn avgifter på transport gjennom sine besittelser og skapte dermed alvorlige hindringer for handelens utvikling. Handelens behov og hensynet til samfunnets økonomiske utvikling ledet i det hele tatt til at det ble nødvendig å gjøre slutt på feudalsplittelsen. Økinga i håndverks- og jordbruksproduksjonen, utviklinga av den samfunnsmessige arbeidsdelinga mellom by og land førte til utbygging av de økonomiske forbindelser mellom de forskjellige områdene innafor landet, til dannelse av et nasjonalt marked. Dannelsen av et nasjonalt marked skapte de økonomiske forutsetninger for sentralisering av statsmakta. Det framvoksende byborgerskapet var interessert i å rydde bort de feudale stengslene og gikk inn for å skape en sentralisert stat.

Støttet på et breiere lag av jevne adelige godseiere, på «sine vasallers vasaller» og på de framvoksende byene, rettet kongene et avgjørende slag mot feudalaristokratiet og styrket dermed sin egen stilling. De ble ikke bare nominelle, men også faktiske makthavere i staten. Det ble skapt store nasjonalstater i form av eneveldige monarkier.
Overvinnelsen av feudalsplittelsen og opprettelsen av en sentralisert statsmakt bidro til at kapitalistiske forhold oppsto og utvikla seg.

Også utviklinga av et verdensmarked hadde stor betydning for den kapitalistiske formasjonens oppståen.

I annen halvdel av det 15. århundre erobret tyrkerne Konstantinopel og hele den østlige del av Middelhavet. Hovedpulsåren for handelsveiene mellom Vest-Europa og Østen var skåret over. På leiting etter en sjøvei til India oppdaga Columbus i 1492 Amerika, og i 1498 seilte Vasco da Gama rundt Afrika og oppdaget sjøveien til India.

Disse oppdagelsene førte til at tyngdepunktet for den europeiske handelen ble flyttet fra Middelhavet til Atlanterhavet. Hovedrollen i handelen ble overtatt av Nederlandene, England og Frankrike. Russland spilte en betydelig rolle i den europeiske handelen.

Da verdenshandelen og verdensmarkedet oppsto, var håndverket ikke lenger i stand til å tilfredsstille den økte etterspørselen etter varer. Dette framskynda overgangen fra håndverksproduksjon i smått til kapitalistisk storproduksjon, basert på utbyttinga av lønnsarbeidere.

Overgangen fra den feudale produksjonsmåten til den kapitalistiske foregikk på to måter : på den ene sida skapte differensieringen av småprodusentene kapitalistiske bedriftsherrer, og på den andre sida la handelskapitalen, representert ved kjøpmennene, produksjonen direkte under seg.

Laugene kunne begrense konkurransen og differensieringen mellom håndverkerne så lenge vareproduksjonen var svakt utvikla. I og med at varebyttet utvikla seg, ble konkurransen stadig hardere. Mestrene som arbeidet for et videre marked, gikk dels inn for å få laugsrestriksjonene oppheva, dels ignorerte de dem uten videre. De forlenget svennenes og lærlingenes arbeidsdag, økte antallet av dem og innførte mer produktive arbeidsmetoder. De rikeste mestrene utvikla seg gradvis til kapitalister, og de fattige mestrene, svennene og lærlingene ble lønnsarbeidere.

Ved å oppløse naturalhusholdningen bidro handelskapitalen til at den kapitalistiske produksjonen oppsto. Handelskapitalen fungerte opprinnelig som mellom-mann i varebyttet mellom småprodusentene – håndverkerne og bøndene – og når feudalherrene realiserte en del av det merproduktet de tilegnet seg. Seinere begynte kjøpmennene regelmessig å kjøpe opp en del av de varene småprodusentene framstilte, og avsette dem på et større marked. Kjøpmannen ble dermed oppkjøper. Den skjerpede konkurransen og oppkjøpernes opptreden endra stillingen for massen av håndverkere i vesentlig grad. De utarmede mestrene ble nødt til å søke hjelp hos handelsmennene og oppkjøperne, som lånte dem penger, råstoffer og materialer på betingelse av at de solgte de ferdige produktene til dem til en på forhånd fastsatt lav pris. På denne måten ble småprodusentene økonomisk avhengige av handelskapitalen.

Etter hvert kom mange utarmede håndverksmestere i et slikt avhengighetsforhold til de rike oppkjøperne som forsynte dem med råstoffer, for eks. garn, som de måtte veve tøyer av for en be­stemt pris. På denne måten ble oppkjøperne til forleggere.

Utarminga av håndverkerne førte til at oppkjøperne ikke bare forsynte dem med råstoffer, men også med arbeidsredskaper. På denne måten tapte håndverkeren det siste skinn av sjølstendighet og ble definitivt forvandlet til en lønnsarbeider, mens oppkjøperen ble industrikapitalist.

.

De tidligere håndverkerne som var samlet i et verksted som tilhørte en kapitalist, utførte samme slags arbeid. Men snart viste det seg at noen av dem hadde bedre lag med noen operasjoner, andre derimot med andre operasjoner. Det var derfor mer fordelaktig å la hver enkelt utføre den del av arbeidet som han var dyktigst i. På denne måten ble det i verksteder med et mer eller mindre betydelig antall arbeidere, smått om senn innført arbeidsdeling.

Kapitalistiske bedrifter med lønnsarbeidere som arbeider for hånd på grunnlag av arbeidsdeling, kalles manufakturer.[17]Ordet manufaktur betyr bokstavelig : håndarbeid.

De første manufakturer oppsto allerede i 14.-15. århundre i Firenze og noen middelalderlige by-republikker i Italia. I det 16.-18. århundre ble manufakturer innafor forskjellige produksjonsgrener – produksjonen av klede, lintøyer, silketøyer, ur, våpen, glassvarer etc. – utbredt i alle land i Europa.

De første manufakturer i Russland skriver seg fra 17. århundre. Under Peter den store i begynnelsen av 18. århundre begynte de å utvikle seg i raskere tempo. Det var våpen- lerrets- silke- og andre manufakturer. I Ural ble det opprettet jernverk, bergverk og saltkokerier.

Til forskjell fra de vesteuropeiske manufakturene som var basert på lønnsarbeid, brukte de russiske manufakturene i 17.-18. århundre riktignok også lønnsarbeid, men den vesentlige del av arbeidskrafta var livegne og «tillagte» bønder. Fra slutten av det 18. århundre begynte manufakturer basert på fritt lønnsarbeid å bre seg mer og mer. Denne prosessen skjøt særlig fart i de siste tiåra før opphevelsen av livegenskapet.

Oppløsningsprosessen i de feudale forholda gjorde seg også gjeldende på landsbygda. Etter hvert som vareproduksjonen utvikla seg, økte pengenes makt. Feudalherrene med livegne bønder overførte festeavgiften og de andre pliktytelsene fra naturalform til pengeform. Bøndene ble nødt til å selge produktene av sitt arbeid og betale de pengene de fikk inn til feudalherrene. Bøndene var evig og alltid i pengeknipe. Oppkjøpere og ågrere benyttet seg av dette til å trellbinde bøndene. Den feudale undertrykkelsen ble hardere, de livegne bøndenes kår ble forverret.

Utviklinga av pengerelasjonene ga et sterkt støt til differensieringa blant bøndene, dvs. lagdelinga av dem i forskjellige sosiale grupper. Det overveldende flertall av bøndene ble fattigere og fattigere, knuget av endeløst slit og slep og tilslutt ruinert. Ved sida av dem begynte det å oppstå kakser på landsbygda, rike storbønder, som utbyttet sine sambygdinger ved hjelp av lån på trykkende vilkår, oppkjøp av jordbruksprodukter, buskap og inventar for en spottpris.

På denne måten oppsto den kapitalistiske produksjon innafor feudalsamfunnet selv.

Den opprinnelige kapitalakkumulasjon. Bøndene fordrives med vold fra jorda. Opphopningen av rikdom.

Den kapitalistiske produksjon forutsetter to hovedvilkår: 1) at det fins en mengde eiendomsløse mennesker som er personlig frie og samtidig mangler produksjonsmidler og eksistensmidler, og derfor er nødt til å leie seg ut som arbeidere for kapitalistene, og 2) opphoping av pengerikdommer som er nødvendige for å skape kapitalistiske storbedrifter.

Vi har sett at vokstergrunnen for kapitalismen var småvareproduksjonen basert på privateiendom, med dens konkurranse, som bringer rikdom til noen få og utarming for flertallet av småprodusentene. Men det langsomme tempoet i denne prosessen svarte ikke til behovene på det nye verdensmarkedet, som de store oppdagelser i slutten av det 15. århundre hadde skapt. Den kapitalistiske produksjonsmåtens oppståen ble påskyndet ved bruk av brutale voldsmetoder fra stor-godseiernes, borgerskapets og statsmaktas side. Den sistnevnte var jo i hendene på utbytterklassene. Vold spilte, som Marx har sagt, rollen som ei jordmor som framskynder den nye, kapitalistiske produksjonsmåtens fødsel.

De borgerlige lærde maler et idyllisk bilde av historia om hvordan kapitalistklassen og arbeiderklassen ble til. Langt tilbake i tida – sier de – fantes det en liten flokk strevsomme og sparsomme mennesker som med sitt arbeid samlet seg rikdommer. På den andre sida fantes det en masse dovenpelser og døgenikter som sløste bort alt de eide og de ble til eiendomsløse proletarer.

Disse fablene som kapitalismens forsvarere sprer, har ingenting med virkeligheten å gjøre. I virkeligheten foregikk oppkomsten av massen av eiendomsløse mennesker – proletarene – og opphopninga av rikdom i hendene på et fåtall, på den måten, at småprodusentene ble berøvet sine produksjonsmidler med vold. Den prosessen som førte til at produsentene ble skilt fra produksjonsmidlene (fra jorda, fra produksjonsredskapene osv.), var ledsaget av en uendelig rekke plyndringer og grusomheter. Denne prosessen kalles den opprinnelige kapitalakkumulasjon, fordi den gikk forut for oppkomsten av den kapitalistiske storproduksjon.

Det var i England den kapitalistiske produksjonen først nådde en betydelig utvikling. I dette landet foregikk fra slutten av det 15. århundre den pinefulle prosess som førte til at bøndene ble gjort jordløse ved hjelp av vold. Det direkte støtet til dette ga den økende etterspørsel etter ull fra de store kledesmanufakturene som oppsto, først i Flandern, og siden også i selve England. Godseierne tok til å ale opp store saueflokker. Til saueavl trengtes beiter. Feudalherrene jaget massevis av bønder fra deres hjemsteder, beslagla jorda som bøndene hadde brukt fra gammelt av, og gjorde åkrene om til gressganger.

Bøndenes fordrivelse fra jorda ble gjennomført med forskjellige metoder, først og fremst ved åpent ran av almenningene. Godseierne gjerda inn disse almenningene, reiv ned husene og jaget vekk bøndene med makt. Da bøndene prøvde å ta igjen jorda som var fraranet dem på ulovlig vis, fikk feudalherrene hjelp av statens militærmakt. I det 18. århundre begynte statsmaktene å gi lover om «inngjerding av jord» og legaliserte dermed utplyndringa av bøndene.

De utplyndrede og ruinerte bøndene dannet talløse svermer av eiendomsløse fattigfolk, som streifa omkring i byene, landsbyene og på veiene i England. Blottet for eksistensmidler, slo de seg på betleri. Statsmakta utstedte drakoniske lover mot de eksproprierte fattige. Disse lovene utmerka seg ved en enestående brutalitet. Under regjeringstida til den engelske kongen Henrik VIII (16. århundre) ble 72 000 mennesker henrettet for «løsgjengeri». I det 18. århundre ble «landstrykere» og hjemløse istedenfor å bli henrettet, innesperra i «arbeidshus» som ble beryktet som «redselshus». På denne måten søkte borgerskapet å venne den jordløse landbefolkningen som var forvandlet til omstreifere, til lønnsarbeidets disiplin.

I Tsar-Russland, som kom seinere med i den kapitalistiske utviklinga enn de andre europeiske land, ble produsentenes løsrivelse fra produksjonsmidlene gjennomført med de samme framgangsmåter som i andre land. I 1861 ble tsar-regjeringa under trykket fra bondeoppstandene tvunget til å oppheve livegenskapet.

Denne reformen var en storstilt plyndring av bøndene. Godseierne satte seg i besittelse av to tredjedeler av jorda og lot bøndene beholde bare en tredjedel. Den beste jorda, og i en rekke tilfelle også utmark, vanningsplasser, stier osv. som bøndene hadde hatt bruksrett til, ble skåret vekk fra bondejorda av godseierne. I deres hender ble disse «fraskårne» jordstykkene et middel til å trellbinde bøndene, som nå var nødt til å forpakte disse jordene av godseierne på de mest tyngende vilkår. Loven som proklamerte bøndenes personlige frihet, opprettholdt imidlertid hoveri og avgifter i form av naturalier. For den reduserte jordlodden bonden fikk beholde, måtte han bære disse ytelsene til godseieren like til jorda var løst ut. Utløsnings-summene var utregnet etter oppskrudde priser på jorda og utgjorde tilsammen ca. to milliarder rubler.

Lenin skrev i en karakteristikk av bondereformen i 1861: «Dette er den første massevold mot bøndene til beste for den framvoksende kapitalismen i landbruket. Dette er godseieras «ryddiggjøring av jorda» for kapitalismen.»[18]V. I. Lenin: Sosialdemokratiets agrarprogram i den første russiske revolusjon 1905-1907. Verker, russ. utg., bd. 13, side 250.

Ved å ta jorda fra bøndene ble det oppnådd et dobbelt resultat. På den ene sida ble jorda privateiendom for et forholdsvis lite fåtall jordeiere. Den feudale stands jordeiendom ble forvandlet til borgerlig eiendom. På den andre sida sikret man seg en rikelig tilstrømming til industrien av frie arbeidere som var rede til å bli lønnsarbeidere hos kapitalistene.

For at den kapitalistiske produksjon kunne vokse fram, måtte det foruten billig arbeidskraft, også være samlet opp store rikdommer på få hender i form av pengebeløp, som kunne gjøres om til hvilke som helst produksjonsmidler og brukes til å innleie arbeidsfolk.

I middelalderen hopet det seg opp store pengerikdommer på kjøpmennenes og ågrernes hender. Disse rikdommene ble seinere grunnlaget for reisninga av mange kapitalistiske bedrifter.

Erobringa av Amerika, som var ledsaget av masseplyndring og utryddelse av den innfødte befolkninga, brakte erobrerne umåtelige rikdommer, som vokste enda raskere som følge av utbyttinga av veldige rike edelmetallgruver. Til gruvene måtte man ha arbeidsfolk. Den innfødte befolkninga – indianerne – gikk til grunne i massevis da de ikke tålte de umenneskelige arbeidsvilkåra. Europeiske kjøpmenn organiserte klappjakt på de svarte i Afrika, akkurat som en regulær villdyrjakt. Handelen med svarte som ble utført fra Afrika og gjort til slaver, var særdeles innbringende. Slavehandlernes profitt nådde svimlende høyder. De svarte slavenes arbeid ble i stor utstrekning brukt på bomullsplantasjene i Amerika.

En annen av de viktigste kilder til dannelsen av store formuer var også kolonihandelen. Hollandske, engelske og franske kjøpmenn organiserte Østindiske kompanier til handel med India. Disse kompaniene hadde støtte fra sine regjeringer. De fikk monopol på handel med kolonivarer og rett til ubegrenset utbytting av koloniene med hvilke som helst voldsmidler. Profitten til de Østindiske kompaniene gikk opp i flere hundre prosent om året. I Russland hadde kjøpmennene veldige profitter av rovhandelen med befolkningen i Sibir og plyndringssystemet med brennevinsforpaktning, som besto i at staten mot en bestemt betaling ga private spekulanter rett til å framstille og selge rusdrikk.

Resultatet av dette var at veldige pengerikdommer ble konsentrert hos handels- og ågerkapitalen.

Gjennom plyndring og ruinering av småprodusentenes masser ble det på denne måten akkumulert de pengerikdommer som var nødvendige for å skape store kapitalistiske bedrifter.

Marx karakteriserte denne prosessen slik: «Den nyfødte kapital svetter blod og skitt ut av alle sine porer, fra hode til hæl.»[19]Karl Marx: Kapitalen, tysk utg. 1951, bd. I, side 801.

De livegne bøndenes opprør. De borgerlige revolusjonene. Feudalsystemets undergang.

Bøndene kjempet mot de feudale godseierne under hele feudaltida, men særlig ble kampene skjerpa mot slutten av denne epoken.

I Frankrike brøt det i det 14. århundre ut en bondekrig, som er kjent i historia under navnet «Jacqueriet». Det framvoksende byborgerskapet støttet denne bevegelsen til å begynne med, men svikta den i det avgjørende øyeblikk.

I England brøyt det i slutten av det 14. århundre ut et bondeopprør som omfatta storparten av landet. Væpna bønder under ledelse av Wat Tylour dro omkring i landet, ødela herregårdene og klostrene og besatte London. Feudalherrene brukte vold og svik for å knuse oppstanden. Tylour ble myrdet ved forræderi. Opprørerne trudde på kongens og feudalherrenes løfter og dro hjem hver til sitt. Etterpå ble landsbyene hjemsøkt av straffeekspedisjoner som tok en grusom hevn over bøndene.

Tyskland i begynnelsen av det 16. århundre ble rystet av en bondekrig som fikk støtte av den fattige bybefolkningen. Opprørernes leder var Thomas Müntzer. Bøndene krevde at det måtte bli slutt på adelens vilkårlighet og voldsherredømme.

I Russland var det særlig store bondekriger under ledelse av Stephan Rasin i det 17. århundre og Jemeljan Pugatsjov i det 18. århundre. De opprørske bøndene krevde at livegenskapet skulle oppheves, at godseier- og statsjorda skulle overlates til dem og at godseiernes herredømme, skulle likvideres. Skjerpinga av krisa i det feudale økonomiske system bygd på livegenskapet i femtiåra i det 19. århundre kom til uttrykk i en stor bølge av bondeopprør like før reformen i 1861.

Veldige bondekriger og bondeopprør foregikk gjennom århundrer i Kina :Taiping-opprøret i Tsingdynastiets tid (midten av det 19. århundre) omfattet millioner av bønder. Opprørerne besatte Kinas gamle hovedstad Nanking. Taipingfolkenes agrarlov proklamerte lik fordeling av jorda og annen eiendom. Taipingfolkenes statsorganisasjon kombinerte på en egenartet måte monarki og bondedemokrati, noe som er typisk for bondebevegelsen også i andre land.

Bondeopprørenes revolusjonære betydning besto i at de undergravde feudalismens grunnvoller, og til sjuende og siste førte dette til at livegenskapet ble avskaffet.

Overgangen fra feudalisme til kapitalisme foregikk i landa i Vest-Europa gjennom borgerlige revolusjoner. Det framvoksende borgerskap utnytta bøndenes kamp mot godseierne til å framskynde feudalsystemets undergang, erstatte den feudale utbyttinga med kapitalistisk utbytting og sjøl ta makta. I de borgerlige revolusjonene utgjorde bøndene hovedtyngden av kjemperne mot feudalismen. Slik var det under den første borgerlige revolusjon i Nederlandene (Holland og Belgia) i 16. århundre. Slik var det under den engelske revolusjon i 17. århundre. Slik var det også under den borgerlige revolusjon i Frankrike i slutten av 18. århundre.

Fruktene av bøndenes revolusjonære kamp tilfalt borgerskapet som kom til makta på ryggen av bøndene. Bøndene var sterke i sitt hat til undertrykkerne. Men bondeoppstandene hadde en spontan karakter. Bøndene som en klasse av små private eiendomsbesittere var splittet, og kunne ikke skape et klart kampprogram og en sammensveisa kamporganisasjon.
Bondeopprørene kan bare føre fram når de går hånd i hånd med arbeiderbevegelsen og arbeiderne leder bondeopprørene. Men under de borgerlige revolusjoners periode i det 17. og 18. århundre var arbeiderklassen ennå svak, fåtallig og uorganisert.

Innafor feudalsamfunnet vokste det fram mer eller mindre ferdige former av den kapitalistiske samfunnsformasjon, det vokste fram en ny utbytterklasse – kapitalistklassen – og ved sida av denne, masser av mennesker som var uten produksjonsmidler – proletarene.

I de borgerlige revolusjoners epoke utnytta borgerskapet i sin kamp mot feudalismen, den økonomiske loven om produksjonsforholdas ubetingede samsvar med produktivkreftenes karakter, de omstyrta de feudale produksjonsforholda, skapte nye borgerlige produksjonsforhold og brakte produksjonsforholda i samsvar med karakteren av de produktivkreftene som var vokst fram innafor feudalismen.

De borgerlige revolusjonene rydda vekk feudalsystemet og bygde opp kapitalismens herredømme.

DE ØKONOMISKE SYNSMÅTENE I FEUDALISMENS TID

De økonomiske synsmåtene i feudaltiden gjenspeiler den samfunnsordninga som hersket på den tida. I feudalsamfunnet sto alt åndsliv under kontroll av geistligheta og utvikla seg i en religiøst-skolastisk form. Betraktninger om det økonomiske liv på den tida utgjorde derfor særskilte avsnitt i de teologiske traktatene.

De økonomiske og andre oppfatninger i feudaltidas Kina sto i mange hundre år under innflytelse av Konfucius’ lære. Konfucianismen som religiøs ideologi oppsto allerede i det 5. århundre før vår tidsregning. Konfucianismens sosial- økonomiske oppfatninger går ut på å forherlige den enhetlige feudalstaten under en monarks herredømme, den krever streng opprettholdelse av det feudale standshierarki både i statsoppbygningen og i familielivet. Ifølge Konfucius «må de uvitende mennesker adlyde aristokratene og vismennene. Almuesmannens ulydighet mot sine foresatte er begynnelsen til uorden». Konfucius og hans etterfølgere forsvarte de feudale utbytternes interesser ved at de idealiserte de mest tilbakeliggende konservative økonomiformer. De lovpriste «gullalderen» i den patriarkalske gammeltida. Konfucianismen ble i sin utvikling til feudalaristokratiets offisielle ideologi.

En av feudalismens ideologer i middelalderens Europa – Thomas Aquinas (13. århundre) – prøvde å begrunne nødvendigheten av feudalsamfunnet med guds vilje. Thomas Aquinas hevdet at den feudale eiendom er nødvendig og fornuftig, og stemplet de livegne bøndene som slaver, men i motsetning til slaveeierne i oldtida, mente han at «slaven er fri i sin ånd», og derfor har husbonden ikke rett til å ta livet av ham. Arbeid ble ikke lenger betraktet som uverdig for et fritt menneske. Thomas Aqunias betraktet kroppsarbeidet som simpelt arbeid og åndsarbeidet som edelt arbeid. I dette skillet så han grunnlaget for samfunnets inndeling i stender. Hans syn på rikdommen viser den samme feudale standsinnstilling. *Hvert menneske bør ha den rikdom som svarer til hans stilling på den feudale rangstigen. Karakteristisk er de middelalderlige teologenes lære om den såkalte «rettferdige» pris. Den «rettferdige» pris bør avspeile den arbeidsmengden som er brukt til å framstille varen, og produsentens standsmessige stilling.

De middelalderlige forsvarere av den «rettferdige» pris hadde ingenting å innvende mot handelsgevinst. De ville bare holde vinninga innafor slike rammer at den ikke truet de andre stenders økonomiske eksistens. De fordømte åger som en ussel og umoralsk syssel. Men etter hvert som vareproduksjonen og varebyttet utvikla seg, begynte geistligheten sjøl å delta i ågerforretninger. Samtidig ble kirkens holdning til ågerkarlene mer og mer tolerant.

De undertrykte og utbyttede massers kamp mot de herskende klasser i feudalsamfunnet utvikla seg i en rekke hundreår i en religiøs form. De utbyttede bønders og håndverkssvenners krav ble ofte begrunnet med sitater fra bibelen. Alle slags sekter var meget utbredt. Den katolske kjerka, inkvisisjonen, forfulgte «kjetterne» grusomt og brente dem på bålet.

Klassekampens utvikling førte til at den religiøse formen for bevegelse blant de undertrykte massene trådte i bakgrunnen og bevegelsens revolusjonære karakter ble stadig tydeligere. Bøndene krevde slutt på livegenskapsslaveriet, opphevelse av de feudale særrettighetene, likestilling, avskaffelse av standsforskjellene osv.

I løpet av bondekrigene i England, Tsjekkia og Tyskland fikk opprøreras paroler en mer og mer radikal karakter. Likhetstrangen hos de utbyttede massene på landet og i byene kom til uttrykk i kravet om lik eiendom. Dette var et likhetskrav på forbrukets område. Selv om kravet om likhet i eiendom var ugjennomførlig, hadde det en revolusjonær betydning i denne historiske epoken, fordi det mobiliserte massene til kamp mot feudalundertrykkelsen.

Mot slutten av feudaltida opptrådte to fremragende utopiske sosialister – engelskmannen Thomas More, som skrev boka «Utopia» (det 16. århundre), og italieneren Tomaso Campanella, som skrev boka «Solstaten» (det 17. århundre). Disse tenkerne så den økende ulikheten og motsetningene i samtidens samfunn, og utvikla i en spesiell form sitt syn på årsakene til poblemene i samfunnet. De skildret etter sin mening en ideell samfunnsordning, der disse ulykkene vil være overvunnet.

I bøkene til disse utopistene skildres en samfunnsordning som ikke kjenner privateiendom og alle de laster som følger med den. I dette samfunnet sysler alle både med håndverk og jordbruksarbeid. Alle innbyggerne arbeider seks eller til og med bare fire timer om dagen, og arbeidet deres gir et helt tilstrekkelig utbytte til å dekke alle behov. Produktene fordeles etter behov. Oppfostring av barna er en samfunnssak.

Mores og Campanellas verker har spilt en progressiv rolle i utviklinga av samfunnstenkningen. De inneholdt ideer som lå atskillig forut for den sosiale utviklinga på den tid. Men More og Campanella kjente ikke lovene for samfunnsutviklinga. Deres tanker var ugjennomførlige, utopiske. På den tid var det umulig å avskaffe den sosiale ulikhet: produktivkreftenes nivå krevde overgang fra den feudale utbyttinga til kapitalistisk utbytting.

Kapitalismen oppsto i det 16. århundre. I dette århundret kom også de første forsøk på å forstå og forklare en rekke foreteelser i kapitalismen. Slik oppsto og utvikla det seg i 16.-18. århundre den retninga i den økonomiske tenkningen og politikken som er kjent under navnet merkantilismen.

Merkantilismen oppsto i England, og dukka siden opp også i Frankrike, Italia og andre land. Merkantilismen reiste spørsmålet om et lands rikdom, om formene for rikdommen og om forutsetningene for dens vekst.

Dette var en tid da kapitalen – i form av handels- og ågerkapital herska i handels- og kredittsfæren. Men på produksjonens område tok kapitalen ennå bare de første skritt ved å grunnlegge manufakturer. Etter oppdagelsen og erobringa av Amerika, gikk det en strøm av edle metaller til Europa. Gullet og sølvet ble seinere uavbrutt fordelt på nytt mellom de enkelte europeiske land gjennom kriger og gjennom utenrikshandelen.

I sin oppfatning av rikdommens natur gikk merkantilistene ut fra sirkulasjonsprosessens overflatefenomener. De konsentrerte ikke oppmerksomheten om produksjonen, men om handelen og pengeomløpet, i særdeleshet gullets og sølvets bevegelse.

Merkantilistene mente at den eneste virkelige rikdom ikke var den samfunnsmessige produksjon og dens produkter, men pengene – gull og sølv. Merkantilistene krevde at staten skulle gripe aktivt inn i det økonomiske liv, slik at det kunne strømme mest mulig penger inn i landet og minst mulig ut av det. De tidlige merkantilistene søkte å oppnå dette ved rent administrative tiltak, ved å forby utførsel av penger. De seinere merkantilistene mente det var nødvendig å øke utenrikshandelen for å oppnå dette. Således skrev den engelske representanten for merkantilismen Thomas Mun (1571-1641), som var en stor kjøpmann og direktør for Ostindia-kompaniet: «Det vanlige middel til å øke vår rikdom og våre skatter er utenrikshandelen, der vi alltid bør holde oss til den regel, at vi hvert år selger varer til utlendingene for et større beløp enn vi bruker av deres varer.»

Merkantilistene ga uttrykk for interessene til borgerskapet som vokste fram innafor feudalsamfunnet, og som søkte å samle rikdom i form av gull og sølv, ved å utvikle utenrikshandelen, ved plyndring av koloniene, handelskriger og ved undertrykkelse av tilbakeliggende folk. I samband med kapitalismens utvikling, reiste de kravet om at statsmakta skulle fremme utviklinga av industribedrifter – manufakturen. Det ble innført eksportpremier, som ble utbetalt til kjøpmenn som solgte varer på utenriksmarkedet. Snart fikk importtollen enda større betydning. Da manufakturene og siden fabrikkene utvikla seg, ble toll på innførte varer det mest utbredte forsvarstiltak for den hjemlige industri mot utenlandsk konkurranse.

Denne beskyttelsespolitikken kaltes for proteksjonisme. I mange land holdt den seg i lang tid etter at merkantilismens forestillinger var overvunnet.

I England fikk vernetollen stor betydning i 16. og 17. århundre, da landet var truet av konkurransen fra de mer utviklede manufakturene i Nederlandene. Fra 18. århundre vinner England avgjort førsteplassen i den industrielle utvikling. De andre mindre utviklede land var ikke i stand til å konkurrere med dette. I samband med dette begynner frihandelstanken å vinne fram i England.

I de landene som var kommet seinere med i den kapitalistiske utviklinga enn England, artet forholdene seg annerledes. I Frankrike i 17. århundre skapte Ludvig 14’s minister Colbert, som faktisk styrte landet, et vidtforgrenet system med statsstøtte til manufakturene. Hans system omfattet høy innførselstoll, forbud mot utførsel av råstoffer, oppmuntring av en rekke nye næringsgrener, grunnlegging av selskaper for utenrikshandel osv.

Merkantilismen spilte i sin tid en progressiv rolle. Den proteksjonistiske politikken som var inspirert av merkantilismens ideer, bidro ikke lite til manufakturenes utbredelse. Men merkantilistenes syn på rikdommen gjenspeilte den svake utviklinga av den kapitalistiske produksjon på den tida. Kapitalismens fortsatte utvikling avslørte stadig klarere det uholdbare i merkantilsystemets forestillinger.

I Russland i 17.- 18.århundre hersket det feudale livegenskapssystemet i økonomien. Økonomien var i sitt grunnlag en naturalhusholdning. Samtidig gjennomgikk handel og håndverk en betydelig utvikling, det oppsto et nasjonalt marked, og det ble grunnlagt manufakturer. Disse økonomiske endringene i landet bidro til å styrke eneveldet i Russland.

Representantene for den russiske økonomiske tenkningen utvikla noen av merkantilismens ideer, samtidig som de gjenspeilte landets historiske og økonomiske særdrag. Men i motsetning til mange Vest-europeiske merkantilister la de stor vekt ikke bare på handelen, men også på utvikling av industrien og landbruket.

Datidens økonomiske synsmåter kom til uttrykk i verker og tiltak av den russiske statsmannen i 17. århundre A. L Ordyn-Nasitsjokin, i Peter den stores økonomiske politikk og i skriftene til den største russiske økonomen i begynnelsen av 18. århundre, I. T. Pososjkov.

I sitt verk «Boka om fattigdom og rikdom» (1724) la I. T. Pososjkov fram et omfattende program for Russlands økonomiske utvikling og ga en detaljert begrunnelse for dette programmet. Pososjkov hevdet at det var nødvendig for Russland å gjennomføre en rekke økonomiske tiltak med sikte på å fremme utviklinga av landets egen industri, handel og jordbruk – og bedre finanssystemet.

I den siste tredjedel av 18. århundre viste det seg tendenser til oppløsning av det feudale livegenskapssystemet i Russland. Denne tendensen økte sterkt i første fjerdedel av det 19. århundre og utvikler seg siden til en åpen krise for livegenskaps-systemet.

Grunnleggeren av den revolusjonær-demokratiske retninga og samfunnstenkningen i Russland, A. N. Radisjtsjev (1749-1802), var en fremragende økonom for sin tid. Han opptrådte som en energisk fiende av livegenskapet og en forsvarer av de undertrykte bøndene. Han ga en tilintetgjørende kritikk av livegenskapssystemet og avslørte at godseiernes, manufaktur-eiernes og kjøpmennenes rikdom var skapt gjennom utbytting, og hevdet at retten til jord har alle de som dyrker den med sitt arbeid. Radisjtsjev var fast overbevist om at eneveldet og livegenskapet bare kunne avskaffes på revolusjonært vis. Han utarbeidet ett for sin tid, progressivt system av økonomiske tiltak, som ville ha kunnet sikre Russlands overgang til et borgerlig-demokratisk system.

Dekabristene, som steg fram i første halvdel av det 19. århundre, var revolusjonære fra den historiske periode i Russland da det var blitt nødvendig å erstatte feudalismen med kapitalisme. De rettet brodden i sin kritikk mot livegenskapet. Som ivrige forkjempere for utviklinga av Russlands produktivkrefter, mente de at den viktigste forutsetninga for denne utviklinga, var avskaffelse av livegenskapet og frigjøring av bøndene. Dekabristene stilte ikke bare parolen om kamp mot livegenskapet og eneveldet, de organiserte også en væpnet oppstand mot det eneveldige monarkiet. P. I. Pestel (1793-1826) utarbeidet et originalt prosjekt for løsning av agrarspørsmålet i Russland. I et slags grunnlovsutkast som Pestel utarbeider, som han kalte «Den russiske Pravda» (lovbok) gikk han inn for øyeblikkelig og fullstendig frigjøring av bøndene fra livegenskapet, og økonomiske tiltak med sikte på å forsvare bøndenes interesser etter frigjøringa. Pestel mente at for å oppnå dette, var det nødvendig å skape et offentlig jordfond, som uten vederlag skulle skaffe hver bonde den jord han trengte til sitt livsopphold. Dette fondet skulle bestå av en del av godseiernes og statens jord. En del av jorda til storgodseierne skulle eksprorieres uten erstatning. Dekabristene var revolusjonære som kom fra et godseiermiljø. De sto fjernt fra folket, men deres ideer om kamp mot livegenskapet bidro til veksten i den revolusjonære bevegelsen i Russland.

Under oppløsninga av feudalismen og utviklinga av den kapitalistiske formasjonen vokste det oppadstigende borgerskapets ideologi fram. Denne ideologien var retta mot feudalsystemet og mot religionen som ideologisk redskap for feudalherrene. Det borgerskapet som kjempet for å vinne makten, hyllet derfor i en rekke land en progressiv verdensanskuelse. De mest framtredende representanter for denne ideologien – økonomer og filosofer – retta en energisk kritikk mot alle grunnvoller for feudalsamfunnet: økonomiske, politiske, religiøse, filosofiske og moralske. De spilte en stor rolle i den ideologiske forberedelse av den borgerlige revolusjon og hadde en progressiv innflytelse på utviklinga av kunst og vitenskap.

Kort sammenfatning III

  1. Feudalismen oppsto på grunnlag av oppløsninga av slavesamfunnet og landsbyfellesskapet hos de stammer som er slaveeierstater. 1 de land der det ikke eksisterte slaveeiersystem, oppsto feudalismen på grunnlag av oppløsninga av urfellesskapssystemet. Stammearistokratiet og stammenes hærførere la beslag på store landområder og delte dem ut til sitt følge. Bøndene ble etterhvert gjort til livegne.
  2. Grunnlaget for produkjonsforholda i feudalsamfunnet var feudalherrens eiendomsrett til jorda og hans delvise eiendomsrett til produsenten – den livegne bonden. Ved siden av den feudale eiendommen hadde bonden og håndverkeren en personlig eiendom som var basert på personlig arbeid. De livegne bøndenes arbeid var feudalsamfunnets eksistensgrunnlag. Den feudale utbyttinga bygd på livegenskap gikk ut på at bøndene ble tvunget til å utføre hoveriarbeid for feudalherren eller betale natural- eller pengeavgifter til ham. Den feudale avhengigheten var ofte ikke lettere for bøndene enn slaveriet. Men livegenskaps-systemet ga likevel visse muligheter for utvikling av produktivkreftene fordi bonden kunne arbeide en viss del av tida på sitt eget bruk og hadde en viss interesse av arbeidet sitt.
  3. Hovedtrekkene i feudalismens økonomiske grunnlov går omtrent på følgende : Feudalherrrene tilegner seg til sitt snylterforbruk merproduktet ved utbyttinga av de avhengige bønder på grunnlag av feudalherrens eiendomsrett til jorda – og hans delvise eiendomsrett til produsentene – de livegne.
  4. Feudalsamfunnet, særlig i den tidligere middelalder, var splitta opp i små fyrstedømmer og småstater. De herskende stender i feudelsamfunnet var adelen og geistligheten. Bondestanden hadde ingen politiske rettigheter. Under hele feudelsamfunnets historie pågikk det klassekamp mellom bøndene og feudalherrene. Feudalstaten, som representerte adelen og geistlighetens interesser, var en aktiv kraft som hjalp dem med å trygge deres rett til feudal jordeiendom og styrke utbyttinga av de rettløse og undertrykte bøndene.
  5. I feudalismens tid spilte landbruket den dominerende rolle, og det ble i hovedsak drevet som naturalhusholdning. Etter hvert som den samfunnsmessige arbeidsdelinga og varebyttet utvikla seg, våkna de gamle byene som var igjen etter slavesystemets fall, til nytt liv, og det oppsto nye byer. Byene var sentrer for håndverk og handel. Håndverket var organisert i laug, som søkte å hindre konkurranse. Kjøpmennene slutta seg sammen i kjøpmannsgilder.
  6. Utviklinga av vareproduksjonen, som oppløste naturalhusholdninga, førte til differensiering blant bøndene og håndverkerne. Handelskapitalen påskyndet oppløsninga i håndverket og bidro til at det ble dannet kapitalistiske bedrifter – manufakturer. De feudale stengslene og feudalsplittelsen var til hinder for vareproduksjonens vekst. Under den videre utvikling dannet det seg et nasjonalt marked. Det oppsto en sentralisert feudalstat i form av eneveldige monarkier.
  7. Den opprinnelige kapitalakkumulasjon forberedte vilkårene for kapitalismens oppståen. Veldige masser av småprodusenter – bønder og håndverkere – ble berøvet sine produksjonsmidler. Store pengerikdommer, konsentrert i hendene på store jordeiere, kjøpmenn og ågrere ble skapt ved at bøndene ble gjort jordløse ved hjelp av voldsmidler, gjennom kolonihandelen, skattene og slavehandelen. Slik ble dannelsen av hovedklassene i det kapitalistiske samfunn: lønnsarbeiderne og kapitalistene, påskyndet. Innafor feudalsamfunnet vokste og modnet mer eller mindre ferdige former for den kapitalistiske samfunnsformasjon.
  8. Produksjonsforholda under feudalismen, den lave produktivitet som preget de livegne bøndenes tvangsarbeid, og laugsrestriksjonene hemmet den videre utvikling av produktivkreftene. De livegne bøndenes opprør undergravde feudalsystemet og førte til at livegenskapet ble avskaffet. I spissen for kampen for omstyrting av feudalismen sto borgerskapet. Det utnyttet bøndenes revolusjonære kamp til selv å ta makta. De borgerlige revolusjonene gjorde slutt på feudalsystemet og grunnfestet kapitalismens herredømme, og ga albuerom for uviklinga av produktivkreftene.

ANNEN DEL DEN KAPITALISTISKE PRODUKSJONSMÅTEN

A. Den førmonopolistiske kapitalisme

KAPITEL IV. VAREPRODUKSJONEN. VARE OG PENGER

Vareproduksjonen som utgangspunkt for kapitalismens oppståen og som dens alminnelige kjennetegn.

Den kapitalistiske produksjonsmåten som avløste den feudale produksjonsmåten, bygger på at lønnsarbeiderklassen utbyttes av kapitalistklassen. For å forstå den kapitalistiske produksjonsmåtens vesen, er det først og fremst nødvendig å være klar over at det kapitalistiske systemet hviler på vareproduksjon: her tar alt form av vare, overalt rår prinsippet om kjøp og salg.

Vareproduksjonen er eldre enn den kapitalistiske produksjon. Den eksisterte under slaveriet og under feudalismen. I den perioden da feudalismen gikk i oppløsning, dannet den enkle vareproduksjonen grunnlaget for den kapitalistiske produksjonens oppståen.

Den enkle vareproduksjonen forutsetter for det første en samfunnsmessig arbeidsdeling der de enkelte produsenter frambringer forskjellige produkter, og for det annet at produksjonsmidler og arbeidsprodukter er privat eiendom.

Håndverkernes og bøndenes enkle vareproduksjon skiller seg fra den kapitalistiske ved at den bygger på vareprodusentenes arbeid. Samtidig er den i sitt grunnlag av samme type som den kapitalistiske produksjon, idet den bygger på privateie av produksjonsmidlene. Privateiendommen skaper uunngåelig konkurranse mellom vareprodusentene, en konkurranse som fører til at mindretallet beriker seg og flertallet ruineres. Derfor tjener vareproduksjonen i smått som utgangspunkt for oppkomsten og utviklinga av kapitalistiske forhold.

Under kapitalismen får vareproduksjonen en herskende, alminnelig karakter. Varebyttet, skrev Lenin, er det enkleste, det vanligste, grunnleggende, mest masseomfattende og dagligdagse forhold i det borgerlige samfunn (varesamfunnet), et forhold som går igjen milliarder ganger.[20]V. I. Lenin: «Om dialektikken», «Marx-Engels-Marxisme», norsk utg, 1952, s. 214.

Varen og dens egenskaper. Dobbeltkarakteren av arbeidet som er legemliggjort i varen.

En vare er en ting som for det første tilfredsstiller et eller annet menneskelig behov, og som for det annet ikke produseres til eget bruk, men til varebytte.

Tingens nytteegenskaper, de egenskaper hos den som gjør at den kan tilfredsstille det ene eller andre behov hos menneskene, gjør tingen til bruksverdi. Bruksverdien kan enten umiddelbart tilfredsstille menneskets personlige behov eller tjene som middel til produksjon av materielle goder. På de måten tilfredsstiller brød behovet for mat, tøy behovet for klær, og vevstolens bruksverdi består i at tøyer framstilles ved hjelp av den. I løpet av den historiske utviklinga oppdager mennesket stadig nye nytteegenskaper hos tingene og måter å utnytte dem på.

Bruksverdi er til stede hos mange ting som slett ikke er skapt ved menneskelig arbeid, f. eks. vannet i en kilde eller frukter fra viltvoksende trær. Men ikke enhver ting som har bruksverdi, er også vare. For at en ting skal kunne bli vare, må den være et produkt av arbeid framstilt til salg.

Bruksverdien danner rikdommens stofflige innhold, uansett hvilken samfunnsmessig form den har. I varehusholdninga er bruksverdien bærer av varens bytteverdi. Bytteverdien framtrer først og fremst som et mengdemessig forhold, der bruksverdier av ett slag byttes med bruksverdier av et annet slag. Sett for eksempel at en øks byttes med 20 kilo korn. Nettopp i dette kvantitative forhold mellom de varene som byttes, kommer deres bytteverdi til uttrykk. Varer i bestemte mengder utliknes med hverandre, altså har de et felles grunnlag. Dette grunnlaget kan ikke være noen av varens fysiske egenskaper, deres vekt, omfang, form osv. Varenes fysiske egenskaper bestemmer deres nytteverdi og deres bruksverdi, men varenes bruksverdi kan ikke sammenliknes og måles kvantitativt.

Hos ulike varer er det bare en eneste felles egenskap som gjør det mulig å sammenlikne dem med hverandre når de byttes, nemlig det at de er produkter av arbeid._Grunnen til likheten mellom to varer som byttes med hverandre, er det samfunnsmessige arbeid som er brukt på å lage dem. Når vareprodusenten bringer sin vare på markedet for å bytte den, oppdager han at han får 20 kilo korn for øksa si. Dette betyr at øksa er verd like mye samfunnsmessig arbeid som 20 kilo korn. Derfor er varens bytteverdi ytringsformen for dens verdi. _Verdien er vareprodusentenes samfunnsmessige arbeid legemliggjort i varen.

At varenes verdi bestemmes av arbeidet som er brukt til å framstille dem, bekreftes av fakta som alle kjenner. Materielle goder som i og for seg er nyttige, men ikke krever innsats av arbeid, har heller ikke verdi, for eks. lufta.. Materielle goder som krever mye arbeid, har høy verdi, f.eks. gull og diamanter. Mange varer som var dyre før i tida, er blitt atskillig billigere etter at teknikkens utvikling har redusert den arbeidsmengde som er nødvendig for å framstille dem.

Skjult bak varebyttet ligger den samfunnsmessige arbeidsdelinga mellom de mennesker som eier disse varene. Vareprodusentene som utlikner de forskjellige varene med hverandre, utlikner dermed sine forskjellige slags arbeid. Verdien gir altså uttrykk for vareprodusentenes produksjonsforhold. Disse forholda kommer for dagen i varebyttet.

Varen her en dobbeltkarakter: på den ene sida er den bruksverdi, på den annen side verdi. Varens dobbeltkarakter skyldes dobbeltkarakteren av det arbeid som er legemliggjort i varen. Artene av arbeid er like forskjellige som de bruksverdier som framstilles. Arbeidet til en snekker er kvalitativt forskjellig fra arbeidet til en skredder, en skomaker osv. De forskjellige slags arbeid skiller seg fra hverandre etter sitt formål, sine metoder og redskaper og endelig ved resultatene. En snekker arbeider ved hjelp av øks, sag og høvel og lager gjenstander av tre: bord, stoler, skap. En skredder lager klær ved hjelp av symaskin, saks, nål. I hver bruksverdi er det altså legemliggjort en bestemt type arbeid: i et bord – arbeidet til en snekker, i en dress – arbeidet til en skredder, i skotøyarbeidet til en skomaker osv. Arbeidet som er nedlagt i en bestemt form, kalles konkret arbeid. Det konkrete arbeid skaper varens bruksverdi.

Ved bytte blir de mest forskjellige varer som er skapt ved forskjellige slags konkret arbeid, sammenliknet med hverandre og utliknet med hverandre. Bak de forskjellige slags konkret arbeid gjemmer det seg altså noe felles som er typisk for alt arbeid. Både snekkerens og skredderens arbeid representerer, trass i den kvalitative forskjellen mellom disse arter av arbeid:produktiv bruk av menneskets hjerne, nerver, muskler osv., og i denne forstand er de ensartet menneskelig arbeid, eller arbeid rett og slett. Arbeidet til vareprodusentene, som framtrer som bruk av menneskelig arbeidskraft i det hele tatt, uansett dets konkrete form, er abstrakt arbeid. Det abstrakte arbeid danner varens verdi.

Det abstrakte og det konkrete arbeid er to sider ved arbeidet som er legemliggjort i varen. «Ethvert arbeid er på den ene sida forbruk av menneskelig arbeidskraft i fysiologisk mening – og eller abstrakt menneskelig arbeid. Dette danner arbeidet varens verdi. Ethvert arbeid er på den andre sida forbruk av menneskelig arbeidskraft i en særlig formålstjenlig form, og i denne egenskap som konkret nyttig arbeid, skaper det bruksverdier.»[21]Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg., 1951, bd. I, s. 51.

I et samfunn der privateie av produksjonsmidlene er rådende, speiler dobbeltkarakteren av arbeidet som er legemliggjort i varen,

motsetninga mellom vareprodusentenes private og samfunnsmessige arbeid. Den private eiendomsrett til produksjonsmidlene splitter menneskene, gjør den enkelte vareprodusents arbeid til hans private sak. Hver vareprodusent driver virksomheten atskilt fra de andre. De enkelte produsenters arbeid er ikke avtalt og samordna i samfunnsmåIestokk. Men på den andre sida betyr den samfunnsmessige arbeidsdelinga at det foreligger et allsidig bånd mellom produsentene som arbeider for hverandre. Jo mer oppdelt arbeidet innen samfunnet er, dess større er mangfoldigheten av produkter som framstilles av de enkelte produsenter, og dess mer omfattende er deres gjensidige avhengighet av hverandre. Følgelig er de enkelte vareprodusenters arbeid i grunnen samfunnsmessig arbeid, det utgjør en del av samfunnets arbeid i det hele.

Motsetninga i vareproduksjonen består altså i at vareprodusentenes arbeid, som umiddelbart er deres private sak, samtidig har en samfunnsmessig karakter. Men denne arbeidets samfunnsmessige karakter i produksjonsprosessen forblir skjult inntil varen kommer ut på markedet og blir byttet med en annen vare. Først i bytteprosessen viser det seg om arbeidet til den ene eller andre vareprodusent er nødvendig for samfunnet og om det vil bli godtatt av samfunnet.

Det abstrakte arbeid som danner varens verdi, er en historisk kategori som er særegen bare for varehusholdninga. Under naturalhusholdninga lager menneskene produkter ikke til bytte, men til eget bruk, og derfor framtrer deres arbeids samfunnsmessige karakter umiddelbart i sin konkrete form. Den livegne bondens arbeid eksempelvis interesserer feudalherren hovedsakelig som et konkret arbeid, som skaper bestemte produkter, som feudalherren tilegner seg i form av hoveriarbeid eller festeavgift i naturalier. Under vareproduksjonen derimot framstilles produktene ikke til eget bruk, men til salg. Arbeidets samfunnsmessige karakter kommer bare til syne på markedet ved at den ene varen blir utlikna med den andre, og denne utlikninga foregår ved at de konkrete arter av arbeid reduseres til abstrakt arbeid, som danner varens verdi. Denne prosessen foregår spontant, liksom bak ryggen på vareprodusentene.

Enkelt og komplisert arbeid. Den samfunnsmessig nødvendige arbeidstid.

I vareproduksjonen deltar produsenter med ulike kvalifikasjoner. Arbeidet til en arbeidsmann som ikke har noen spesiell utdannelse, er enkelt arbeid. Arbeid som krever spesiell utdannelse er komplisert eller kvalifisert arbeid.

Komplisert arbeid skaper i løpet av en tidsenhet en større verdi enn enkelt arbeid. I verdien av en vare som er skapt ved komplisert arbeid, inngår også en del av det arbeidet som er gått med til å utdanne arbeideren. Tilbakeføringa av alle arter av komplisert arbeid til enkelt arbeid foregår på spontant vis. Det kompliserte arbeidet får betydningen av multiplisert enkelt arbeid. En time komplisert arbeid er lik flere timer enkelt arbeid.

Størrelsen av en vares verdi bestemmes av arbeidstida. Jo lengre tid som er nødvendig for å produsere en vare, dess større verdi har den. Som kjent arbeider de enkelte vareprodusenter under forskjellige vilkår og bruker ulik mengde arbeidstid til å produsere samme vare. Betyr dette da at jo latere produsenten er, jo mer ugunstige vilkår han arbeider under, dess høyere blir varens verdi ? Nei, det betyr det ikke. Størrelsen av vareverdien bestemmes ikke av den individuelle arbeidstid, som den enkelte vareprodusent bruker til å framstille varen, men av den samfunnsmessig nødvendige arbeidstid.
Den samfunnsmessig nødvendige arbeidstid er den tid som kreves for å framstille en eller annen vare under gjennomsnittlige samfunnsmessige produksjonsvilkår, dvs. ved et gjennomsnittlig teknisk nivå, og gjennomsnittlig dyktighet og intensitet i arbeidet. Den samfunnsmessig nødvendige arbeidstid endrer seg som følge av øking i arbeidsproduktiviteten.

Arbeidsproduktiviteten bestemmes av den produktmengde som skapes i løpet av en arbeidstids-enhet. Arbeidsproduktiviteten øker som følge av forbedring eller mer fullstendig utnytting av produksjonsredskapene, vitenskapens utvikling, høyning av arbeidernes dyktighet, rasjonalisering av arbeidet og andre forbedringer i produksjonsprosessen. Jo større arbeidsproduktiviteten er, dess mindre tid er nødvendig til å framstille en enhet av vedkommende vare, dess mindre er verdien av denne varen.

Arbeidetsintensitet bestemmes av arbeidsinnsatsen pr. tidsenhet. Jo mer arbeid det brukes pr. tidsenhet, dess større er den skapte verdien som da legemliggjøres i en større mengde produserte varer.

Verdiformenes utvikling. Pengenes natur.

Vareverdien skapes ved arbeid i produksjonsprosessen, men den kan bare komme til syne ved at den ene varen utliknes med en annen i bytteprosessen, dvs. gjennom bytteverdien.

Den enkleste form for verdi er at verdien av en vare uttrykkes i en annen vare: for eks. en øks = 20 kilogram korn.

La oss undersøke denne formen.

Her er øksa verdi uttrykt i korn. Kornet tjener som middel til å uttrykke øksas verdi. Å uttrykke øksas verdi i kornets bruksverdi er bare mulig fordi det er brukt arbeid både til å produsere kornet og til å produsere øksa. En vare som uttrykker sin verdi i en annen vare (i vårt tilfelle ei øks), befinner seg i relativ verdiform. En vare hvis bruksverdi tjener som middel til å uttrykke verdien av en annen vare (i vårt tilfelle korn), befinner seg i ekvialentform. Kornet er ekvivalent (like stor verdi) for en annen vare – øksa. Bruksverdien av en vare – kornet – blir på denne måten en uttrykksform for en annen vares verdi – øksa.

Varebyttet, som oppsto allerede i ursamfunnet, hadde opprinnelig en tilfeldig karakter og foregikk i form av direkte bytte av ett produkt med et annet. Til dette stadium i varebyttets utvikling svarer den enkle eller tilfeldige verdiformen:

1 øks = 20 kilogram korn.

Under den enkle verdiformen kan øksas verdi bare utrykkes i bruksverdien til en annen vare – i dette tilfelle – korn.

Etter hvert som den samfunnsmessige arbeidsdelingen vokser, blir varebyttet mer og mer vanlig. Enkelte stammer, f.eks. gjeterstammene, begynner å frambringe et overskudd av kvegavlsprodukter, som de bruker til å bytte til seg åkerbruks- eller håndverksprodukter som det er skort på hos dem. Til dette trinn i varebyttets utvikling svarer den fullstendige eller utfoldede verdiformen. Nå er det ikke lenger bare to, men en hel rekke varer som deltar i varebyttet

Her kommer vareverdien til uttrykk i bruksverdien ikke av en, men av mange varer, som spiller rollen som ekvivalent. Samtidig får de kvantitative innbyrdes forhold som varene byttes i, en mer konstant karakter. Men på dette stadium består ennå likevel det direkte bytte av en vare mot en annen vare.

Etter hvert som den samfunnsmessige arbeidsdelinga og vareproduksjonen utvikler seg videre, blir direkte bytte av en vare med en annen vare utilstrekkelig. I bytteprosessen oppstår det van­sker som skyldes de økende motsigelser i vareproduksjonen. Stadig oftere oppstår f. eks. den situasjon at innehaveren av støvler får bruk for ei øks, mens innehaveren av ei øks ikke har bruk for støvler, men derimot for korn: en transaksjon mellom disse to vare-innehaverne kan ikke komme i stand. Da bytter han som har støvlene, disse med en slik vare som blir byttet oftere enn andre, og som det er stor etterspørsel etter, la oss si en sau, og bytter så til seg øksa han trenger med denne sauen. Økse-eieren derimot, som har fått en sau i bytte med øksa, bytter sauen i korn. Direkte bytte av en vare med en annen vare forsvinner etter hvert. Blant varene skiller det seg ut ett vareslag, f. eks. kveg, som alle andre varer begynner å bli byttet i. Til dette trinn i varebyttets utvikling svarer den alminnelige verdiformen:

Karakteristisk for den alminnelige verdiformen er at alle andre varer etter hvert byttes mot en vare som spiller rollen som alminnelig ekvivalent. Men på dette stadium var rollen som alminnelig ekvivalent ennå ikke fast knytta til noen bestemt enkelt vare. På forskjellige steder ble forskjellige varer brukt som alminnelig ekvivalent. På noen steder var det kveg, på andre pelsverk, og på andre igjen salt, osv.

Den fortsatte veksten i produktivkreftene førte til at vareproduksjonen utvikla seg og markedet utvida seg. At så mange varer spilte rollen som alminnelig ekvivalent, kom med tiden i motsetning til det voksende markedets behov, som gjorde det nødvendig å gå over til en enhetlig felles ekvivalent. Denne rollen ble etter ihvert overtatt av de edle metaller – sølv og gull.

Da rollen som alminnelig ekvivalent ble knyttet til en enkelt vare, f. eks. gull, oppsto verdiens pengeform.

Nå uttrykkes verdien av alle varer i bruksverdien av gull, som er blitt alminnelig ekvivalent.

Penger er en vare som er alminnelig ekvivalent for alle andre varer. De legemliggjør samfunnsmessig arbeid og uttrykker produksjonsforholda mellom vareprodusentene. I og med at pengene oppstår, foregår det en deling av varenes verden i to poler. Ved den ene polen forblir alle «regulære» varer, ved den andre polen dukker den vare opp, som spiller rollen som penger.

Pengenes funksjoner.

Etter hvert som vareproduksjonen brer seg, utvikles pengenes funksjoner. I den utviklede vareproduksjonen tjener penger som: 1) verdimål, 2) sirkulasjonsmiddel, 3) akkumulasjonsmiddel, 4) betalingsmiddel og 5) internasjonale penger.

Pengenes hovedfunksjon er å tjene som verdimål for varene. Ved hjelp av pengene foretas en spontan beregning og måling av alle varers verdi. En vares verdi kan ikke uttrykkes direkte i arbeidstid, da de private vareprodusentene er så isolerte og splittet at det er umulig å beregne den arbeidsmengde, som ikke bare den enkelte vareprodusent, men samfunnet som helhet bruker til å produsere den ene eller andre vare. Av denne årsak kan varens verdi bare uttrykkes indirekte, ved at varen måles med pengene i bytteprosessen.

For å kunne fungere som verdimål må pengene selv være vare, de må ha verdi. Liksom vekten av et eller annet legeme bare kan måles ved hjelp av et lodd som har bestemt vekt, slik kan verdien av en vare bare måles ved hjelp av en vare som har verdi.

Måling av varenes verdi ved hjelp av gull foregår allerede før vedkommende vare blir byttet i penger. For å uttrykke varenes verdi i penger er det ikke nødvendig å ha kontante penger for hånden. Når eieren setter en bestemt pris på varen, uttrykker han i tankene, eller, som Marx sier, idealt, varens verdi i gull. Dette er mulig fordi det i den reelle virkelighet er et bestemt innbyrdes forhold mellom gullets verdi og vedkommende vares verdi. Det som ligger til grunn for dette forholdet, er det samfunnsmessig nødvendige arbeid som er lagt ned i produksjonen av varene.

En vares verdi uttrykt i penger kalles dens pris. Prisen er det pengemessige uttrykk for vareverdien.

Varene uttrykker sine verdier i bestemte mengder sølv eller gull. Disse mengder pengevare må på sin side måles. Derfor blir det nødvendig å ha en måleenhet for pengene. En slik enhet er et bestemt vektkvantum pengemetall.

I England for eks. kalles pengeenheten pund sterling. En gang i tida svarte den til et pund sølv. Siden skilte pengeenhetene seg ut fra vektenhetene. Dette foregikk ved at en lånte utenlandske mynter, gikk over fra sølv til gull, men hovedsakelig som følge av at regjeringen slo dårlige mynter, dvs. gradvis minsket deres vekt. For at de skal bli lettere å måle, deles pengeenhetene i mindre deler: en rubel deles i 100 kopek, en dollar i 100 cent, en franc i 100 centimes osv.

Pengeenheten med dens inndelinger tjener som målestokk for prisene. Som prismålestokk spiller pengene en helt annen rolle enn i egenskap av verdimål. Som verdimål måler pengene verdien av andre varer, i egenskap av prismålestokk måler de mengden av selve pengemetallet. Verdien av pengevaren endrer seg etter endringen i den arbeidsmengde som er samfunns-messig nødvendig for å framstille pengevaren. Endringen i gullverdien influerer ikke på dens funksjon som prismålestokk. Hvordan gullverdien enn forandrer seg, er en dollar alltid hundre ganger mer verdt enn en cent.

En stat kan forandre gullgehalten i pengeenheten, men den kan ikke forandre verdiforholdet mellom gull og andre varer. Hvis staten reduserer det kvantum gull som pengeenheten inneholder, dvs. minsker dens gullgehalt, så vil markedet reagere på dette med prisstigning; vareverdien kommer fremdeles til å gi seg uttrykk i det kvantum gull som svarer til det arbeid som er nedlagt i denne varen. Det eneste er at det nå vil kreves flere pengeenheter enn før til å uttrykke det samme kvantum gull.

Vareprisene kan stige eller falle under innflytelse av forandring så vel i vareverdien som i gullverdien. Gullets verdi, som verdien av alle andre varer, er avhengig av arbeidsproduktiviteten. Således førte oppdagelsen av Amerika med dets rike gull-leier og i særdeleshet oppdagelsen av de brasilianske gullforekomstene i det 17. århundre til en revolusjon i prisene. I Amerika ble gullet utvunnet med mindre arbeidsinnsats enn i Europa. Strømmen av billigere gull fra Amerika til Europa førte til en alminnelig prisstigning.

Pengene fungerer som sirkulasjonsmidler. Varebytte ved hjelp av penger kalles varesirkulasjon. Varesirkulasjonen henger uløselig sammen med selve pengenes omløp: når en vare går over fra selgeren til kjøperen, går pengene over fra kjøperen til selgeren. Pengenes funksjon som sirkulasjonsmiddel består i at de opptrer som mellom-mann i varenes sirkulasjonsprosess. For å fylle denne funksjonen må pengene være for hånden.

Opprinnelig opptrådte pengene ved varebyttet direkte i form av sølv- eller gullbarrer. Dette skapte vansker for varebyttet: det var nødvendig å veie metallet, dele det i smådeler og undersøke gehalten. Etter hvert ble barrer av pengemetall avløst av mynter. En mynt er et metallstykke av bestemt form, vekt og verdi som tjener som lovfestet sirkulasjonsmiddel. Myntpreginga ble konsentrert i statens hender.

Under sirkulasjonsprosessen blir pengene slitt og taper en del av sin verdi. De praktiske erfaringer fra pengesirkulasjonen viste at slitte penger kan fungere som sirkulasjonsmidler side om side med fullverdige mynter. Dette har sin forklaring i det at pengene i sin funksjon som sirkulasjonsmidler spiller en flyktig rolle. I regelen tar vareselgeren imot penger i bytte for å kjøpe en annen vare for disse pengene. Følgelig er det ikke absolutt nødvendig at pengene i egenskap av sirkulasjonsmiddel har egenverdi.

På grunnlag av de praktiske erfaringer som viste at slitte penger også kan sirkulere, begynte regjeringene bevisst å slå dårlig mynt, minsket vekten og forringet gehalten i pengemetallet, men uten å endre myntens nominelle verdi, dvs, mengden av pengeenheter som preget viser. Myntene forvandlet seg mer og mer til tegn på verdien, til et pengetegn. Deres virkelige verdi er mye mindre enn den verdi som de representerer nominelt (i navnet).

Dobbeltkarakteren av varen som vare og penger vitner om utviklinga av motsigelsene i vareproduksjonen. Ved direkte bytte av en vare mot en annen har hver handel en isolert karakter, salget kan ikke skilles fra kjøpet. En annen sak er det med bytte ved hjelp av penger, dvs. varesirkulasjon. Her forutsetter byttet et allsidig samband mellom vareprodusentene og en ustanselig sammenfletning av transaksjonene mellom dem. Dette åpner muligheten for at salget kan skilles fra kjøpet. Vareprodusenten kan selge sin vare og inntil videre beholde de pengene han har fått for varen. Når mange vareprodusenter selger uten å kjøpe, kan det oppstå en stans i varesirkulasjonen. Allerede i den enkle varesirkulasjon ligger det derfor en mulighet for kriser. Men for at denne muligheten for kriser skal bli til en uunngåelighet, kreves det en rekke forutsetninger som først oppstår i og med overgangen til den kapitalistiske produksjonsmåte.

Pengene fungerer som akkumulasjonsmiddel eller middel til oppsamling av skatter. Da pengene er den almene representant for rikdom, kan de alltid forvandles til hvilken som helst vare. Pengene forvandles til pengeskatter i de tilfelle da de blir tatt ut av sirkulasjonen. De kan oppbevares i hvilke som helst mengder. Vareprodusentene samler penger f.eks. til å kjøpe produksjonsmidler eller som sparepenger. Bare fullverdige penger kan fungere som skatter: gull- og sølvmynter, gull- og sølvbarrer og likeså gjenstander av gull og sølv.

Pengene fungerer som betalingsmiddel. Som betalingsmiddel opptrer pengene, når kjøp og salg av en vare foregår på kreditt, dvs, med utsettelse av betalingen. Ved kjøp på kreditt går varen over fra selgerens til kjøperens hånd uten øyeblikkelig betaling av den varen som er kjøpt. Når fristen for betaling av den kjøpte varen inntrer, betaler kjøperen pengene til selgeren uten overlatelse av varen, da dette har funnet sted tidligere. Som betalingsmiddel opptrer også pengene ved innbetaling av skatt, grunnrente osv.

Pengenes funksjon som betalingsmiddel gjenspeiler den fortsatte utvikling av motsigelsene i vareproduksjonen. Forbindelsene mellom de enkelte vareprodusenter blir mer omfattende, deres avhengighet av hverandre øker. Nå blir kjøperen debitor, selgeren blir kreditor. Når mange vareprodusenter kjøper varer på kreditt, kan det at en eller flere debitorer unnlater å innfri sine forpliktelser i rett tid innvirke på hele kjeden av betalingsforpliktelser og føre til konkurs for en rekke vareprodusenter, som er knyttet sammen ved kredittforpliktelser. Slik forsterkes den muligheten for kriser som allerede ligger i pengenes funksjon som sirkulasjonsmidler.

Undersøkelsen av pengenes funksjon som sirkulasjonsmiddel – betalingsmiddel, gjør det mulig å klarlegge loven som bestemmer den pengemengde som er nødvendig for varesirkulasjonen.

Varene kjøpes og selges på mange steder samtidig. Den pengemengde som er nødvendig for sirkulasjonen i et gitt øyeblikk, avhenger framfor alt av summen av prisene på de sirkulerende varene, som igjen bestemmes av varemassen og av prisen på hver enkelt vare. Dessuten er det nødvendig å ta hensyn til hastigheten i pengenes omløp. Jo hurtigere pengene sirkulerer, jo mindre trenger man av dem til sirkulasjonen og omvendt. Hvis det f. eks. i løpet av en viss periode, la oss si et år, selges varer for 1 milliard dollar, og hver dollar gjennomsnittlig gjør 5 omløp, så trenges det 200 millioner dollar for at hele varemassen skal kunne sirkulere.

Takket være kreditten som vareprodusentene yter hverandre, reduseres pengebehovet med summen av prisene på de varene som selges på kreditt, samt summen av de betalinger som dekkes gjensidig. Kontante penger trengs bare til oppgjør av de gjeldsforpliktelser som er forfalt til betaling.

Pengesirkulasjonens lov består altså i at den pengemengde som er nødvendig for varesirkulasjonen, må være lik summen av prisene på alle varer, delt på det gjennomsnittlige antall omløp av ensbenevnte pengeenheter. Da må en fra summen av prisene på alle varer trekke summen av prisene på varer som er solgt på kreditt, summen av betalinger som dekker hverandre gjensidig, samt legge til summen av betalinger som er forfalt.

Denne loven har alminnelig gyldighet for alle samfunnsformasjoner med vareproduksjon og varesirkulasjon.

Endelig spiller pengene rollen som internasjonale penger i omløpet mellom landene. Rollen som internasjonale penger kan ikke fylles av mindreverdige mynter eller papirpenger. På verdensmarkedet kaster pengene av seg myntformen og opptrer i sin opprinnelige skikkelse – som barrer av edle metaller. På verdensmarkedet i omløpet mellom landene er gullet alminnelig kjøpemiddel, alminnelig betalingsmiddel og alminnelig legemliggjørelse av den samfunnsmessige rikdom.

Utviklinga av pengenes funksjoner gir uttrykk for veksten i vareproduksjonen og dens motsigelser. Under vareproduksjonen som bygger på privateie av produksjonsmidlene, blir pengene et middel til noen menneskers utbytting av andre.

Gull og papirpenger.

Når gullmynter fungerer som penger, tilpasser deres mengde seg spontant etter varesirkulasjonens behov. Når vareproduk-
sjonen og varesirkulasjonen minker, forsvinner en del av gullmyntene fra sirkulasjonen og hamstres. Når produksjonen og varesirkulasjonen øker, blir disse pengene på nytt satt i omløp.

Under den utviklede vareproduksjon bruker man ofte, istedenfor gullmynter til kjøp og betalinger, papirpenger som erstatter gullmyntene. Emisjonen av papirpenger er oppstått av praksisen med sirkulasjon av slitte og mindreverdige mynter som blir forvandlet til gulltegn, pengetegn.

Papirpenger er pengetegn med tvangskurs som statene utsteder. De er alminnelig gangbare og erstatter gullet i dets funksjon som sirkulasjonsmiddel. Papirpenger har ingen verdi i seg selv. Derfor kan de ikke fungere som målestokk for vareverdien. Hvor mye papirpenger det enn blir utstedt, representerer de bare verdien av den gullmengde som er nødvendig for å betjene varesirkulasjonen. Papirpenger innveksles ikke i gull.

Når det utstedes papirpenger i samsvar med den gullmengde som trenges til sirkulasjonen, tilsvarer papirpengenes kjøpekraft, dvs. den varemengde som kan kjøpes for dem, gullpengenes kjøpekraft. Men i alminnelighet utsteder staten papirpenger til å dekke sine utgifter, især i krigstid, under kriser og andre rystelser, uten å ta hensyn til varesirkulasjonens behov. Når produksjonen og varesirkulasjonen skrumper inn eller når det utstedes altfor mange papirpenger, blir det mer av dem enn den gullmengde som er nødvendig for sirkulasjonen. La oss si at det er utstedt dobbelt så mye penger som nødvendig. I så fall vil hver papirpengeenhet (dollar, mark, franc osv.) representere halvparten så stor gullmengde, dvs. papirpengene vil bli redusert til halvparten av sin pålydende verdi.

De første forsøk på å utstede papirpenger skriver seg fra slutten av det 17. og begynnelsen av det 18. århundre: i USA i 1692 (i samband med krigen mot Canada), i Frankrike i 1716. England tok til å utstede papirpenger Under Napoleonskrigene. I Russland ble de første papirpenger utstedt under Katerina II.

Overmåte stor utstedelse av papirpenger, med den følge at de synker i verdi, noe som de herskende klasser bruker til å velte statsutgiftene over på de arbeidende masser og å øke utbytningen, kalles inflasjon. Inflasjonen framkaller prisstigning på produktene og rammer arbeidsfolket hardest fordi arbeidernes og funksjonærenes lønninger blir liggende etter prisstigningen. Det er kapitalistene og godseierne som tjener på inflasjonen.

Verdiloven som økonomisk lov for vareproduksjonen.

Under vareøkonomien som bygger på privateiendom, besørges vareproduksjonen av spredte private vareprodusenter. Mellom vareprodusentene pågår det konkurransekamp. Enhver søker å skyve den andre til side, å beholde og utvide sine posisjoner på markedet. Produksjonen blir drevet uten noen som helst samlet plan. Enhver produserer for seg selv, uavhengig av de andre, ingen vet hvor stort behov det er for den varen han produserer, og hvor mange vareprodusenter som er opptatt med å framstille den samme varen, han vet ikke om det vil lykkes ham å få solgt varen på markedet og om han vil få vederlag for arbeidet han har nedlagt. Etter hvert som vareproduksjonen utvikler seg, øker markedets makt over vareprodusentene mer og mer.

Dette betyr at under vareproduksjonen som bygger på privateie av produksjonsmidlene, gjelder den økonomiske loven om konkurranse og anarki i produksjonen. Denne loven gir uttrykk for produksjonens og varebyttets spontane karakter, for kampen mellom de private vareprodusentene om de gunstigste betingelser for produksjon og salg av varene.

Under det produksjonsanarkiet som rår i en vareøkonomi basert på privateiendom, opptrer verdiloven, som gjør seg gjeldende gjennom markedskonkurransen, som en spontan regulator for produksjonen.

Verdiloven er den økonomiske lov for vareproduksjonen, som går ut på at varene byttes innbyrdes i samsvar med den samfunnsmessig nødvendige arbeidsmengde som har gått med til å framstille dem. Verdiloven regulerer spontant fordelingen av det samfunnsmessige arbeid og produksjonsmidlene mellom de forskjellige grener av vareøkonomien gjennom prismekanismen. Under innflytelse av svingningene i det innbyrdes forhold mellom etterspørsel og tilbud ligger vareprisene stadig høyere eller lavere enn varenes verdi. Prisenes avvik fra verdien er ikke resultat av en eller annen feil i verdilovens virkning, men er tvertimot den eneste mulige måten som denne loven setter seg gjennom på. I et samfunn der produksjonen ligger i hendene på private eiendomsbesittere som produserer på lykke og fromme, er det bare de spontane pris svingningene på markedet som gir vareprodusentene beskjed om hvilke produkter som det er framstilt for mye eller for lite av, sammenliknet med befolkningens betalingsdyktige etterspørsel. Først de spontane prissvingningene omkring verdien tvinger vareprodusentene til å øke eller innskrenke produksjonen av den ene eller annen vare. Under innflytelse av prissvingningene søker vareprodusentene til de bransjer som forekommer dem mest innbringende i det gitte øyeblikk.

På grunnlag av verdiloven foregår utviklingen av vareøkonomiens produktivkrefter. Som kjent bestemmes størrelsen av en vares verdi av det samfunnsmessig nødvendige arbeid. De vareprodusenter som først benytter seg av en høyere teknikk, framstiller sine varer med mindre utlegg enn de samfunnsmessig nødvendige utlegg, men selger disse varene til priser som svarer til det samfunnsmessig nødvendige arbeid. Når de selger varene, oppnår de et overskudd av penger og blir rikere. Dette ansporer de andre vareprodusentene til å innføre tekniske forbedringer på sine bedrifter. Spredte handlinger av enkelte vareprodusenter som søker å oppnå personlig vinning, fører således til tekniske framsteg og utvikling av samfunnets produktivkrefter.

Konkurransen og produksjonsanarkiet medfører at fordelingen av arbeidet og produksjonsmidlene mellom de enkelte bransjer og utviklingen av produktivkreftene i vareøkonomien er forbundet med store tap av samfunnsmessig arbeid, og det resulterer i en stadig større skjerping av motsetningene i denne økonomien.

Under vareproduksjonen basert på privat eiendom, fører virkningen av verdiloven til at det oppstår og utvikler seg kapitalistiske forhold. De spontane svingninger i markedsprisene omkring verdien, avvikene i de individuelle arbeidsinnsatser fra det samfunnsmessig nødvendige arbeid som bestemmer størrelsen av varens verdi, øker den økonomiske ulikheten og kampen mellom vareprodusentene. Konkurransekampen fører til at noen vareprodusenter ruineres og går til grunne, mens andre beriker seg. Virkningen av verdiloven framkaller således en differensiering blant vareprodusentene. «Småproduksjonen avler kapitalisme og borgerskap uavbrutt, hver dag, hver time, spontant og i masseomfang.»[22]V. I. Lenin: («Radikalismen» — kommunismens barnesykdom», norsk utga 1946, s. 10.

Varefetisjismen.

Under forhold med vareproduksjon som bygger på privateie av produksjonsmidlene, kommer det samfunnsbånd mellom menneskene som er til stede i produksjonsprosessen, først til syne gjennom bytte av tingene i form av varer. Vareprodusentenes skjebne viser seg å være intimt forbundet med skjebnen til de vareting de har skapt. Vareprisene skifter ustanselig, uavhengig av menneskenes vilje og bevissthet, og prisnivået er ofte et spørsmål om liv eller død for vareprodusentene.

Forholdene mellom tingene maskerer de samfunnsmessige forhold mellom menneskene. Således uttrykker varens verdi et samfunnsmessig forhold mellom vareprodusentene, men å se til tar verdien seg ut som en likeså naturlig egenskap hos varen som f. eks. dens farge eller vekt.

I vareøkonomien, som bygger på privat eiendom, framtrer således menneskenes produksjonsforhold uunngåelig som forhold mellom ting i vareskikkelse. I denne produksjonsforholdenes materialisering (forvandling til ting) består også den varefetisjisme som er karakteristisk for vareproduksjonen.[23]Den «forvandling til ting» (materialisering) av produksjonsforholdene som er typisk for vareproduksjonen, kalles «varefetisjisme» i analogi med den religiøse fetisjisme som består i at de … Continue reading

Særlig klart kommer varefetisjismen til syne i pengene. I vareøkonomien er pengene en veldig kraft som gir eieren makt over mennesker. For penger kan en kjøpe alt. Det tar seg ut som om denne evnen til å kjøpe alt er en naturlig egenskap hos gullet, mens den i virkeligheten er et resultat av bestemte samfunnsmessige forhold.

Varefetisjismen har dype røtter i vareproduksjonen, der vareprodusentens arbeid umiddelbart opptrer som privat arbeid og dets samfunnsmessige karakter først kommer til syne i varebyttet. Først når •privateie av ,produksjonsmidlene blir avskaffet, forsvinner også varefetisjismen.

Kort sammenfatning av IV

  1. Utgangspunktet for kapitalismens oppståen var håndverkernes og bøndenes enkle vareproduksjon. Den enkle vareproduksjonen skiller seg fra den kapitalistiske ved at den bygger på vareprodusentens personlige arbeid. Samtidig er den i sitt grunnlag av samme type som den kapitalistiske produksjon, idet den hviler på privateie av produksjonsmidlene. Under kapitalismen, da ikke bare arbeidsproduktene, men også arbeidskraften blir en vare, får vareproduksjonen en herskende, altomfattende karakter.
  2. En vare er et produkt som er framstilt til bytte. Den representerer på den ene siden bruksverdi og på den andre siden verdi. Arbeidet som skaper varen, har en dobbeltkarakter. Konkret arbeid er arbeid som settes inn i en bestemt form: det skaper varens bruksverdi. Abstraks arbeid er bruken av menneskelig arbeidskraft i det hele tatt; det skaper varens verdi.
  3. Motsetningen i den enkle vareproduksjon består i at vareprodusentenes arbeid, som umiddelbart er deres private sak, samtidig har en samfunnsmessig karakter. Verdi er vareprodusentenes samfunnsmessige arbeid som er legemliggjort i varen. Verdien er en historisk kategori som er særegen bare for vareøkonomien. Størrelsen av en vares verdi bestemmes av det samfunnsmessig nødvendige arbeid som skal til for å produsere den.
  4. Utviklingen av motsetningene i vareproduksjonen medfører at det blant varene spontant skiller seg ut en bestemt vare som blir til penger. Penger er den vare som spiller rollen som alminnelig ekvivalent. Pengene fyller følgende funksjoner: 1) verdimål, 2) sirkulasjonsmiddel, 3) akkumulasjonsmiddet, 4) betalingsmiddel og 5) internasjonale penger.
  5. Når pengesirkulasjonen vokser, oppstår papirpengene. Papirpengene, som ikke har noen egen verdi, er tegn for metallpenger og erstatter dem som sirkulasjonsmidler. Overmåte stor utstedelse av papirpenger resulterer i at pengene verdiforringes (inflasjon), og fører til senkning av arbeidsfolkets levestandard.
  6. I vareøkonomien som bygger på privateie av produksjonsmidlene, er verdiloven den spontane regulator. Verdiloven regulerer fordelingen av det samfunnsmessige arbeid og varebyttet gjennom stadige prissvingninger. Verdilovens virkning fører til differensieringen av småprodusentene og utviklingen av kapitalistiske forhold.

KAPITEL V
DEN KAPITALISTISKE ENKLE KOOPERASJON OG MANUFAKTUREN

Den kapitalistiske enkle kooperasjon.

Kapitalismen underlegger seg til å begynne med produksjonen sånn som den finner den. Dvs. med tilbakeliggende teknikk i håndverks- og småbondehusholdningen. Det er først seinere, på et høyere trinn i sin utvikling, at den omformer denne produksjonen på et nytt økonomisk og teknisk grunnlag.

Karakteristisk for utviklinga av den kapitalistiske produksjon i industrien er følgende tre hovedstadier : 1) den kapitalistiske enkle kooperasjon, 2) manufakturperioden, 3) maskinperioden.

Den kapitalistiske produksjon begynner der hvor produksjonsmidlene er konsentrert på private hender, og arbeiderne som er uten produksjonsmidler, er nødt til å selge sin arbeidskraft som vare. I håndverksproduksjonen og i bonde-husfliden oppstår det forholdsvis store verksteder som tilhører kapitalister. Kapitalistene øker produksjonens omfang, men i starten uten å forandre hverken arbeidsredskapene eller arbeidsmetodene som småprodusentene bruker. Dette første trinn i utviklinga av den kapitalistiske produksjon kalles kapitalistisk enkel kooperasjon.

Den kapitalistiske enkle kooperasjon er en form for sosialisering av arbeidet der kapitalisten utbytter et mer eller mindre betydelig antall lønnsarbeidere som er sysselsatt samtidig og utfører ensartet arbeid. Den kapitalistiske enkle kooperasjon oppstår på grunnlag av oppløsninga av vareproduksjonen i smått. De første kapitalistiske bedrifter ble grunnlagt av kjøpmenn, oppkjøpere, ågerkarler, rike håndverksmestere, håndverkere og bondehåndverkere. De som arbeidet på disse bedriftene, var ruinerte håndverkere og håndverkssvenner, som ikke lenger hadde sjanse til å bli selvstendige mestere, og utarmede bønder.

Den kapitalistiske enkle kooperasjon har sine fordeler framfor vareproduksjonen i smått.

Sammenslutninga av mange arbeidere i en bedrift medfører besparelse av produksjonsmidler. Å bygge, oppvarme og opplyse et verksted for 20 personer er billigere enn å bygge og drive 10 verksteder med 2 arbeidere i hvert. Også utgiftene til verktøy, lagerrom, transport av råstoffer og ferdigvarer blir mindre.

Resultatene av den enkelte håndverkers arbeid avhenger fullt ut av hans individuelle egenskaper – hans styrke, håndlag, faglige dyktighet osv. Under forhold som er preget av en primitiv teknikk, er disse forskjellene mellom de arbeidende store. Allerede av den grunn er småprodusentenes stilling ytterst usikker. Vareprodusenter som produserer samme vareslag, og som bruker mer arbeid enn det som kreves under gjennomsnittlige produksjonsvilkår, blir uunngåelig ruinert. Når det er mange arbeidere i verkstedet utviskes de individuelle forskjellene mellom dem. Den enkeltes arbeid kan avvike i den ene eller andre retning fra det gjennomsnittlige samfunnsmessige arbeid, men det samlede arbeid til mange samtidig sysselsatte, er mer eller mindre i samsvar med det gjennomsnittlige samfunnsmessig nødvendige arbeid. Av denne grunn blir produksjonen og avsetningen av varene i det kapitalistiske verkstedet mer regelmessig og får et mer stabilt grunnlag.

Den enkle kooperasjon medfører besparelse av arbeid og økende produktivitet.

La oss ta et slikt eksempel : som det å lange murstein fra mann til mann i en lang rekke med arbeidere. Her gjør hver enkelt arbeider nøyaktig de samme bevegelser som de andre. Hans arbeid er en del av en felles operasjon. Resultatet er at arbeidet går mye fortere enn når de bærer murstein hver for seg. Ti mann som arbeider sammen, utretter mer i løpet av en arbeidsdag enn de samme ti mann når de arbeider hver for seg, eller mer enn en mann kan utrette på ti arbeidsdager av samme lengde.

Kooperasjonen gjør det mulig å utføre arbeid samtidig over et stort område, for eks. å tørrlegge myrer, bygge demninger, kanaler og jernbaner, og den gjør det også mulig å sette inn en betydelig mengde arbeid på et lite område, for eks. ved byggearbeid eller dyrking av arbeidskrevende kulturplanter.

Kooperasjonen har stor betydning i de produksjonsgrener der bestemte arbeider må utføres på kort tid, f.eks. høst-onn, saueklipping osv. Samtidig innsats av et stort antall arbeidere gjør det mulig å utføre denslags arbeid i en fart, slik at en kan unngå store tap.

På denne måten skapte kooperasjonen en ny samfunnsmessig produktivkraft hos arbeidet. Allerede den enkle forening av innsatsen til de enkelte arbeidere førte til øking av arbeidsproduktiviteten. Dette gjorde det mulig for eierne av de første kapitalistiske verksteder å produsere varene billigere og med hell konkurrere ut småprodusentene. Kapitalistene tilegna seg uten vederlag resultatene av arbeidets nye samfunnsmessige produktivkraft, og disse resultatene bidro til å gjøre dem rike.

Kapitalismens manufakturperiode.

Utviklinga av den kapitalistiske enkle kooperasjon førte til at det oppsto manufakturer. En manufaktur er kapitalistisk kooperasjon basert på arbeidsdeling og håndverksteknikk. Manufakturen er en form for den kapitalistiske produksjonsprosess som dominerte i Vest-Europa omtrent fra midten av det 16. århundre til siste tredjedel av det 18. århundre. Den er det andre, høyere stadium i den kapitalistiske produksjonens utvikling.

Manufakturen oppsto på to forskjellige måter.

Den første måten var at kapitalisten samlet håndverkere fra forskjellige fag i ett verksted. Slik oppsto for eks. karettmanufakturen som innafor sine vegger samlet tidligere selvstendige håndverkere i karosserimakere, salmakere, skreddere, kleinsmeder, kappersmeder, dreiere, possementmakere, glassmakere, malere, lakkerere osv.

I manufakturen blir framstillinga av karetten delt i forskjellige operasjoner som supplerer hverandre. Hver enkelt av dem utføres av en arbeider for seg. Som følge av dette får håndverksarbeidet en annen karakter enn tidligere. Kleinsmeden driver nå i lang tid utelukkende med en enkelt del-operasjon av arbeidet på karetten, og opphører gradvis å være den samme kleinsmeden, som tidligere selvstendig laget en vare helt ferdig.

Den andre måten var at kapitalisten samler håndverkere av samme fag i ett verksted. Før utførte hver av håndverkerne selvstendig alle operasjoner i produksjonen av vedkommende vare. Kapitalisten stykker opp produksjonsprosessen i verkstedet i en rekke enkelte operasjoner og overlater hver enkelt av disse til en spesialarbeider. Slik oppsto for eks. nålmanufakturen. I nålmanufakturen gikk ståltråden gjennom hendene på 72 arbeidere, ja enda flere: den ene trakk, den andre rettet ut ståltråden, den tredje kuttet den opp, den fjerde spisset endene osv.

Arbeidsdelinga i manufakturen er en arbeidsdeling innafor bedriften ved produksjon av en og samme vare, til forskjell fra arbeidsdelingen i samfunnet mellom de enkelte bedrifter ved produksjon av forskjellige varer.

Arbeidsdelinga innafor manufakturen forutsetter konsentrasjon av produksjonsmidlene i hendene på kapitalisten, som samtidig er eier av de varer som produseres. I motsetning til den lille vareprodusenten framstiller arbeiderne ikke varen sjølstendig. Det er det felles produkt av mange arbeideres arbeid som blir til vare. Arbeidsdelinga innafor samfunnet forutsetter at produksjonsmidlene er spredt mellom enkelte vareprodusenter som er uavhengige av hverandre. Produktene av deres arbeid, for eks. av arbeidet til snekkeren, garveren, skomakeren, jordbrukeren, framtrer som varer, og forbindelsen mellom de selvstendige vareprodusentene opprettes via markedet.

En arbeider som innafor manufakturen utfører en enkelt operasjon i framstillinga av en vare, er en detaljarbeider. Ved stadig å gjenta den samme enkle operasjon, bruker han mindre tid og krefter på den, enn håndverkeren, som skiftevis utfører en hel rekke ulike operasjoner. Spesialiseringa medfører samtidig at arbeidet blir mer intenst. Tidligere brukte arbeideren en viss tid på å gå over fra den ene operasjon til den andre og til å skifte verktøy. I manufakturen gikk mindre arbeidstid tapt. Etter hvert kom spesialiseringa til å omfatte ikke bare arbeiderne, men også produksjonsredskapene, som ble forbedret og mer og mer tilpassa den del-operasjon de var beregnet på.

Alt dette førte til fortsatt øking av arbeidsproduktiviteten.

Som et slående eksempel kan en nevne nålproduksjonen. I det 18. århundre kunne en liten manufaktur med 10 arbeidere ved arbeidsdeling lage 48 000 nåler på en dag, dvs. 4800 nåler pr.arbeider. Uten arbeidsdeling ville en arbeider ikke ha greidd mer enn 20 nåler om dagen.

Spesialiseringa av arbeidet i manufakturen, med den stadige gjentagelse av de samme enkle bevegelser, forkrøplet arbeiderne fysisk og åndelig. Det ble vanlig å se arbeidere med skakk ryggrad, med innfallent bryst osv. Økinga av arbeidsproduktiviteten i manufakturen gjorde arbeiderne til krøplinger. «Manufakturen gjør arbeideren til en vanskapning. Den kultiverer ensidig som i et drivhus bare en enkelt ferdighet hos ham, samtidig som den kveler hele den verden som hans faglige dyktighet og evner utgjør.»[24]Karl Marx:»Kapitalen», tysk utgave 1951, bd. I, s.378

Manufakturarbeiderne var utsatt for brutal utbytting. Arbeidsdagen var opptil 18 timer og enda lenger. Lønningene var ytterst lave. Det overveldende flertall av manufakturarbeidere levde på sultegrensa. Den nye kapitalistiske arbeidsdisiplinen ble banket inn med de mest ubarmhjertige tvangs- og voldsmidler.

«Den manufakturmessige arbeidsdelinga, skrev Marx, skaper nye vilkår for kapitalens herredømme over arbeidet. Og selv om den på den ene siden er et historisk framsteg og et nødvendig moment i samfunnets økonomiske utvikling, er den derfor på den annen side et redskap for sivilisert og raffinert utbytting».[25]Samme sted, s. 383.

I slavesamfunnet og feudalsamfunnet fantes det to slags kapital – handelskapital og ågerkapital. Oppkomsten av en kapitalistisk produksjon betydde at det oppsto en industriell kapital. Industrikapital er kapital som er sysselsatt med vareproduksjon. Et av de karakteristiske særtrekk ved manufakturperioden i kapitalismen er den nære og uløselige sammenheng mellom handels- og industrikapital. Manufaktureieren opptrådte nesten alltid også som oppkjøper. Han solgte råstoffer videre til småvare-produsenter, og delte ut materiale til bearbeiding i hjemmene. Eller han kjøpte opp deler av produkter hos de små vareprodusentene, ferdigprodukter for videresalg. Salg av råstoffer og kjøp av produkter var fletta sammen med åger overfor de arbeidende i produksjonen. Dette forverret småprodusentenes kår i aller høyeste grad og førte til at deres arbeidsdag ble forlenget og lønningene sank.

Det kapitalistiske hjemmearbeidet.

I kapitalismens manufakturperiode fikk hjemmearbeidet meget stor utbredelse.

Kapitalistisk hjemmearbeid er bearbeiding i hjemmene for stykklønn av materialer som leveres av en kapitalist. Denne utbyttingsformen forekom sporadisk allerede under den enkle kooperasjon. Den forekommer også i den maskinelle storindustriens periode, men er karakteristisk nettopp for manufakturen. Det kapitalistiske hjemmearbeidet opptrer her som et tilheng til manufakturen.

Den manufakturmessige arbeidsdelinga splittet opp produksjonen av hver vare, i en rekke enkeltoperasjoner. Ofte var det fordelaktig for oppkjøperen, manufaktureieren å opprette et forholdsvis lite verksted, der bare sammensettinga eller finpussinga av varen ble foretatt. Alle forberedende operasjoner ble foretatt av håndverkere og husflidsarbeidere som arbeidet hjemme, som også var helt avhengige av kapitalisten. Det forekom ofte at bondehåndverkere som bodde spredt i forskjellige landsbyer, ikke hadde noe med eieren av samleverkstedet å gjøre, kun med de mestere som opptrådte som mellommenn og som utbytta dem enda mer.

Husflidsarbeidere og håndverkere som arbeidet hjemme mottok en betaling. som var atskillig lavere enn lønna til den arbeideren som var beskjeftiget i verkstedet til en kapitalist. I hjemme­arbeidet ble det trukket inn masser av bønder som var opprådd for penger, og derfor tvunget til å skaffe seg bi-inntekter. For å kunne tjene en liten slump penger måtte bonden anspenne sine siste krefter og i tillegg tvinge alle familiemedlemmene til å arbeide. En umåtelig lang arbeidsdag, helseskadelige arbeidsforhold, den mest ubarmhjertige utbytting. Dette var det som preget det kapitalistiske hjemmearbeidet.

Disse trekkene var karakteristisk for de mange bonde-binæringene i Tsar-Russland. Oppkjøperne som var blitt de faktiske herrer over hjemmearbeidet i en landsby eller et distrikt, brukte en vidtgående arbeidsdeling mellom hjemmearbeiderne. I bedriften til Savjalov-familien i Pavlovo (samleverkstedet til denne bedriften hadde i sekstiårene i forrige århundre over 100 arbeidere) gikk en vanlig lommekniv gjennom hendene på 8 – 9 hjemmearbeidere. På en slik kniv arbeidet: en grovsmed, klingesmed, finsliper, herder, blankerske, montør, en langer og en merker. Et betydelig antall av detaljarbeiderne arbeidet ikke i kapitalistens verksted, men i hjemmet. Noe liknende var organiseringa av vognmakeri, valkeri, forskjellige slags trearbeid, skomakeri, knappestøping osv.

Mange eksempler på brutal utbytting av hjemmearbeidere er nevnt av V. I. Lenin i hans verk «Kapitalismens utvikling i Russland». I Moskva-guvernementet i begynnelsen av åttiårene var 37 500 arbeidersker beskjeftiget med bomullsgarn : spoling, strikking og annet kvinnelig hjemmearbeid. Barna begynte å arbeide fra de var 5- 6 år. Den gjennomsnittlige daglønnen utgjorde 13 kopek, arbeidsdagen var opptil 18 timer.

Manufakturens historiske rolle.

Manufakturen var en overgangsform fra håndverkernes og hjemmearbeidernes småproduksjon til kapitalistisk maskinell storindustri. Manufakturen var beslekta med håndverket ved at den bygde på manuell teknikk. Og med den kapitalistiske fabrikk, ved at den var storproduksjon basert på utbytting av lønnsarbeidere.

Den manufakturmessige arbeidsdelinga var et betydelig steg framover i utviklinga av samfunnets produktivkrefter. Men manufakturen, som var basert på håndarbeid, var ikke i stand til å fortrenge småproduksjonen. Typisk for den kapitalistiske manufaktur er et lite antall forholdsvis store bedrifter ved sida av et stort antall småbedrifter. En viss del av varene ble produsert i manufakturer, men hovedtyngden ble nå som før levert av håndverkere og hjemmearbeidere, som i forskjellig grad var avhengige av kapitalistiske oppkjøpere, «forleggere» og manufaktureiere. Manufakturen kunne derfor ikke omfatte hele den samfunnsmessige produksjon. Den var en slags overbygning. Grunnlaget var fremdeles småproduksjonen med dens primitive teknikk.

Manufakturens historiske rolle besto i at den forberedte de vilkår som var nødvendig for å kunne gå over til maskinell produksjon. Her er tre omstendigheter svært viktige. For det første gjennomførte manufakturen en høy grad av arbeidsdeling og forenklet derved mange arbeidsoperasjoner. Disse ble redusert til så enkle bevegelser at det var mulig å erstatte arbeiderens hender med en maskin. For det annet banet manufakturens utvikling til spesialisering av arbeidsredskapene også til en betydelig forbedring av dem, og dette gjorde det mulig å gå over fra håndverktøy til maskiner. For det tredje utdannet manufakturen kadrer av dyktige arbeidere for den maskinelle storindustrien, fordi de i lengere tid hadde spesialisert seg på å utføre enkeltoperasjoner.

Vareproduksjonen i smått, den kapitalistiske enkle kooperasjon og manufakturen med dens tilheng – det kapitalistiske hjemmearbeid – er i vår tid meget utbredt i økonomisk tilbakeliggende og svakt utviklede land som India, Tyrkia, Iran o.a.

Bondebefolkningens oppløsning. Overgangen fra hoveri- husholdning til kapitalistisk husholdning.

I manufakturperioden i kapitalismens utvikling skiller industrien seg mer og mer ut fra landbruket.

Den økende arbeidsdeling førte til at ikke bare industriproduktene, men også landbruksproduktene ble forvandlet til varer. I landbruket foregikk det en lokal spesialisering på bestemte planteslag og grener. Det oppsto områder med landbruk som produserte for markedet, handelsjordbruk, som spesialiserte seg på lindyrking, sukkerroeavl, bomullsdyrking, tobakkdyrking, melkeproduksjon, osteproduksjon osv. På dette grunnlaget utvikla det seg varebytte, ikke bare mellom industrien og landbruket, men også mellom de forskjellige landbruksgrener innbyrdes.

Jo mer vareproduksjonen trengte inn i landbruket, dess hardere ble konkurransen mellom jordbrukerne. Bøndene ble stadig mer avhengig av markedet. De spontane prissvingningene på markedet økte og skjerpet ulikheten i eiendom mellom bøndene. Et velstående øvre lag på landsbygda la seg opp et overskudd av penger. Disse pengene tjente til å trellbinde og utbytte de fattige bøndene. Pengene ble til kapital. Et av midlene til slik trellbinding var oppkjøp av bøndenes arbeidsprodukter til spottpris. Smått om senn gikk utarminga blant bøndene så vidt, at mange av dem ble nødt til å gi opp gårdsdriften for godt og selge sin arbeidskraft.

Etter hvert som den samfunnsmessige arbeidsdelingen utvikla seg og vareproduksjonen vokste, foregikk det derfor en oppløsningsprosess blant bondebefolkningen. Det dannet seg kapitalistiske forhold på landsbygda, og det oppsto nye sosiale typer blant bygdefolket, som dannet klasser i det kapitalistiske samfunnet: bondebursjoasiet og jordbruksproletariatet.

Bondebursjoasiet eller storbøndene driver varehusholdning på grunnlag av utnytting av lønnsarbeid, utbytting av faste landarbeidere og enda mer av dagarbeidere og andre midlertidige arbeidsfolk som blir leid inn til arbeid i onnene. Storbøndene legger beslag på en betydelig del av jorda (deriblant også forpakta jord), trekkdyra og landbruksproduktene. Storbøndene rår også over bedrifter til bearbeiding av råstoffer, møller, treskemaskiner, avlsdyr osv. Storbøndene pleier dessuten å opptre som ågrere og handelsmenn. Alt dette tjener som middel til å utbytte de fattige og en betydelig del av de mellomstore bøndene.

Jordbruksproletariatet er masser av landarbeidere som mangler produksjonsmidler og utbyttes av godseierne og bondeburjoasiet. Jordbruksproletariatet livnærer seg hovedsakelig ved å selge sin arbeidskraft. En typisk representant for jordbruksproletariatet er lønnsarbeideren med et lite jordstykke. Da denne bonden bare har et ørlite bruk og mangler trekkdyr og inventar, blir han uunngåelig nødt til å selge sin arbeidskraft.

Nær jordbruksproletariatet står de fattige bøndene . Den fattige bonden har et lite gårdsbruk og noen få krøtter. Han kan ikke greie seg med det han selv avler. De pengene han trenger til mat, klær, gårdsdrift, skatter og avgifter, må han for en vesentlig del skaffe seg ved lønnsarbeid. En slik bonde har allerede halvveis opphørt å være en gårdbruker, han er en landsens halvproletar. Levestandarden til både den fattige bonden og landproletaren er meget lav, enda lavere enn industriarbeiderens levestandard. Kapitalismens utvikling i landbruket fører til at landproletariatet og de fattige bøndene stadig øker i antall. Et mellomlag mellom bondebursjoasiet og de fattige bøndene er de mellomstore bøndene.

De mellomstore bøndene driver sitt bruk på grunnlag av sine egne produksjonsmidler og eget arbeid. Det arbeidet den mellomstore bonden utfører på sitt eget bruk, kan bare under gunstige forhold trygge familiens underhold. Derfor er den mellomstore bondens stilling så ustabil. «I sine samfunnsmessige forbindelser vakler denne gruppen mellom den øvre, som den heller til og som bare et lite mindretall av de lykkelige greier å komme seg inn i, og den lavere, som hele samfunnsutviklingens gang støter den ned i.»
[26] V. 1. Lenin: «Kapitalismens utvikling i Russland», Verker, 4. russ. utg., bind. 3, s. 148.

De mellomstore bøndene ruineres etter hvert – de «blir vasket ut».

De kapitalistiske forholda i landbruket i de borgerlige landene er fletta sammen med levninger fra livegenskapet. Da borgerskapet kom til makta, likviderte det i de fleste land ikke den feudale storgods-eiendommen. Godseierbruket tilpassa seg etter hvert til kapitalismen. Bøndene, som var fridd fra livegenskapet, men fratatt en betydelig del av jorda, var knuget av jordmangel. De var nødt til å forpakte jord hos godseieren på de mest tyngende vilkår.

I Russland var den mest utbredte form for godseiernes utbytting av bøndene etter reformen i 1861 – otrabotki -(«dagsverksystem»). Bonden var nødt til å arbeide på herregården med egne produksjonsmidler – trekkdyr og primitiv redskap – som betaling for et forpaktet jordstykke eller et lån på slavevilkår.

Oppløsninga av bondebefolkningen undergravde grunnlaget for godseierbruket, som ble drevet ved hjelp av dagsverkarbeid og utbytting av økonomisk avhengige bønder, og samtidig basert på en tilbakeliggende teknikk. De velstående bøndene kunne forpakte jord for penger og trengte derfor ikke å ta tyngende forpaktning i form av dagsverk. Den fattige bonden kom ikke i betraktning til dagsverksystemet. Men da han ikke hadde produksjonsmidler, ble han forvandlet til lønnsarbeider. Det var hovedsakelig de mellomstore bøndene godseierne kunne bruke til dagsverk. Men utviklinga av vareøkonomien og handelsjordbruket ruinerte de mellomstore bøndene og undergravde dagsverksystemet. Godseierne gikk mer og mer over til å bruke lønnsarbeidere, hvilket er mer produktivt enn arbeidet til den avhengige bonden. Det kapitalistiske driftssystemet fikk økt betydning, mens dagsverksystemet gikk tilbake. Men dagsverksystemet, som en direkte levning av hoveriet, består ennå i lang tid ved siden av den kapitalistiske driftsformen.

Dannelsen av et indre marked for den kapitalistiske industri.

Utviklinga av kapitalismen i industrien og landbruket var ledsaget av dannelsen av et indre marked.

Allerede i manufakturperioden oppsto det en rekke nye grener av industriproduksjon. Forskjellige arter av industriell bearbeiding av råstoffer fra landbruket skilte seg ut fra landbruket en etter en. Industriens vekst førte til en stadig større etterspørsel etter landbruksprodukter. I samband med dette ble markedet større. Områder som hadde spesialisert seg på produksjon f.eks. av bomull, lin, sukkerroer og oppaling av kveg, fikk bruk for tilførsel av korn. Landbruket økte etterspørselen etter forskjellige slags industrivarer.

Det indre marked for den kapitalistiske industri skapes gjennom selve kapitalismens utvikling, ved differensieringen av småprodusentene. «Den umiddelbare produsents atskillelse fra produksjonsmidlene, dvs. ekspropriasjonen av ham, som betegner overgangen fra den enkle vareproduksjon til den kapitalistiske (og er en nødvendig forutsetning for denne overgangen), skaper det indre marked». [27]Lenin: «Kapitalismens utvikling i Russland», Verker, russ.utg., bd. 3, s. 45 – 46.

Dannelsen av det indre marked var en prosess med to sider. På den ene sida kom by- og bondebursjoasiet med etterspørsel etter produksjonsmidler : bedre arbeidsredskaper, maskiner, råstoffer osv. som var nødvendig for å utvide de bestående kapitalistiske bedrifter og å bygge nye. Borgerskapets etterspørsel etter forbruksartikler økte. På den andre sida var den tallmessige økinga av industri- og jordbruksproletariatet, som er uatskillelig forbundet med oppløsninga av bondebefolkninga, ledsaget av økt etterspørsel etter varer som er eksistensmidler for arbeiderne.

Manufakturen, som var basert på primitiv teknikk og håndarbeid, var ikke i stand til å tilfredsstille den økende etterspørsel etter industrivarer. Overgangen til maskinell storproduksjon ble en økonomisk nødvendighet.

Kort sammenfatning V

  1. Det første stadium i utviklinga av den kapitalistiske produksjon i industrien er den kapitalistiske enkle kooperasjon, som oppstår av vareproduksjonen i smått. Den kapitalistiske enkle kooperasjon er en produksjonsform som er basert på at den enkelte kapitalist utbytter et større eller mindre antall samtidig sysselsatte lønnsarbeidere som utfører samme slags arbeid. Den kapitalistiske enkle kooperasjon medførte en besparelse av produksjonsmidler, skapte en ny samfunnsmessig produktivkraft hos arbeidet, reduserte forbruket av arbeid pr.produktenhet. Kapitalistene tilegna seg uten vederlag resultatene av den økte produktivitet i det samfunnsmessige arbeid.
  2. Det andre stadium i utviklinga av den kapitalistiske produksjon i industrien er manufakturen. Manufakturen er kapitalistisk storproduksjon basert på håndverksteknikk og arbeids­deling mellom lønnsarbeidere. Den manufakturmessige arbeidsdelinga økte arbeidsproduktiviteten i betydelig grad, men samtidig forkrøplet den lønnsarbeideren og dømte ham til en ytterst ensidig utvikling. Manufakturen skapte de nødvendige forutsetninger for overgang til maskinell storindustri.
  3. Utviklingen av vareprodusjonen fører til oppløsning av bondebefolkningen. Et lite øvre lag på landsbygda trer inn i borgerskapets rekker, betydelige masser av bønder går over i proletariatets rekker – i by og på land. De fattige bondemassene øker i antall. Et stort midtre lag av mellomstore bønder blir utarmet. Oppløsningen av bondebefolkningen undergraver dagsverksystemet. Godseierne går mer og mer over fra hoveridrift til kapitalistisk drift.
  4. Det indre marked skapes gjennom kapitalismens egen u tvikling. Utvidelsen av det in dre marked betydde økt etterspørsel etter produksjonsmidler og eksistensmidler. Manufakturen, som bygde på tilbakeliggende teknikk og arbeid for hånd, var ikke i stand til å tilfredsstille den økte etterspørselen etter industrivarer. Det ble nødvendig å gå over til maskinindustri. </i>

KAPITEL VI
KAPITALISMENS MASKINPERIODE

Overgangen fra manufaktur til maskinindustri.

Så lenge produksjonen var basert på manuelt arbeid, slik det var i manufakturperioden, kunne kapitalismen ikke gjennomføre grunnleggende endringer i hele samfunnets økonomiske liv. En slik omforming inntrådte i og med overgangen fra manufaktur til maskinindustri, som begynte å slå gjennom i den siste tredjedel av det 18. århundre og bredte seg i de viktigste kapitalistiske land i Europa og i USA i løpet av det 19. århundre. Den maskinelle storindustrien er det tredje høyeste trinn i den kapitalistiske produksjonens utvikling.

Overgangen fra manufaktur til maskinindustri betydde en fullstendig teknisk omveltning i produksjonen. Det materielt-tekniske grunnlaget for denne omveltningen var maskinen.

Et hvert utviklet maskineri består av tre deler: 1) kraftmaskinen, 2) transmisjonsmekanismen og 3) arbeidsmaskinen.

Kraftmaskinen virker som drivkraft for hele mekanismen. Den frambringer enten selv drivkrafta (f.eks. dampmaskinen) eller får den utenfra, fra en eller annen ferdig naturkraft (f.eks. vannhjulet som settes i bevegelse av kraften i fallende vann).

Transmisjonen (overføringsmekanismen) består av alle slags innretninger (transmisjoner, tannhjul, drivremmer, elektriske ledninger osv.) som regulerer bevegelsen, forandrer dens form om nødvendig (f. eks. forvandler den fra rettlinjet til roterende), fordeler den og overfører den til arbeidsmaskinen. Både kraftmaskinen og overføringsmekanismen har til oppgave å sette arbeidsmaskinen i bevegelse.

Arbeidsmaskinen innvirker direkte på arbeidsemnet og foretar de nødvendige endringer i samsvar med det mål en har satt seg. Hvis en ser nærmere på en arbeidsmaskin, så kan man riktignok i meget forandret form, finne igjen stort sett de samme redskaper som brukes ved arbeid for hånd. I alle tilfelle dreier det seg ikke lenger om verktøy for håndarbeid, men verktøy­mekanismer, mekaniske redskaper. Arbeidsmaskinen dannet utgangspunktet for den omveltninga som førte til at manufakturen ble erstattet av maskinproduksjon. Etter at de mekaniske redskapene var oppfunnet, foregikk det også avgjørende endringer i utforminga av kraftmaskinene og overføringsmekanismene.

I sin uslokkelige tørst etter profitt fant kapitalen – i maskinen – et mektig middel til å øke arbeidets produktivitet. For det første frigjorde bruken av maskiner, som arbeider med en mengde redskaper samtidig, produksjonsprosessen fra de trange rammer som menneskeorganenes begrensede muligheter satte. For det annet gjorde bruken av maskiner det mulig for første gang å utnytte de veldige nye energikildene i produksjonsprosessen – drivkrafta i damp, gass og elektrisitet. For det tredje gjorde bruken av maskiner det mulig for kapitalen å la produksjonen dra nytte av vitenskapen, som utvider menneskets herredømme over naturen og åpner stadig nye muligheter for å øke arbeidsproduktiviteten. Den maskinelle storindustri ga den kapitalistiske produksjonsmåten grunnlaget for å befeste sitt herredømme.

Den industrielle revolusjon.

Grunnen til den maskinelle storindustrien ble lagt i England. I dette landet hadde det dannet seg gunstige historiske forutsetninger for en rask utvikling av den kapitalistiske produksjonsmåten: livegenskapet var avskaffet tidlig og feudalsplittelsen var likvidert, den borgerlige revolusjon hadde seiret i det 17. århundre, bøndene var blitt gjort jordløse med vold og makt, og det var samlet opp kapitaler gjennom en allsidig utvikling av handelen og utplyndring av koloniene.

I midten av det 18. århundre var England et land med mange manufakturer. Den viktigste industrigren var tekstilproduksjonen. Nettopp i denne næringsgrenen begynte den industrielle revolusjon, som fant sted i England i siste tredjepart av det 18. århundre og første fjerdepart av det 19. århundre.

Utvidelsen av markedet og kapitalistenes jag etter profitt gjorde det nødvendig å forbedre produksjonsteknikken. I bomullsindustrien, som utvikla seg hurtigere enn andre produksjonsgrener, hersket håndarbeidet. De viktigste operasjoner i bomullsindustrien er spinning og veving. Arbeidsproduktet til spinnerne tjener som arbeidsemne for veverne. Den økende etterspørsel etter bomullstøyer innvirka først og fremst på veveteknikken. I 1733 ble «flygeskyttelen» oppfunnet, den økte veverens arbeidsproduktivitet til det dobbelte. Dette medførte at spinningen ble distansert av vevingen. Vevstolene i manufakturene stoppet ofte opp fordi det ikke var nok garn. En bedring av spinneteknikken ble en tvingende nødvendighet.

Denne oppgaven ble løst gjennom oppfinnelsen av spinnemaskiner (1765 – 1767) med 15-20 spindler hver. De første maskinene ble drevet med håndkraft eller av trekkdyr, siden kom det maskiner drevet med vannkraft. Nye tekniske forbedringer gjorde det mulig ikke bare å øke tilvirkningen av garn, men også å bedre kvaliteten. Allerede i slutten av det 18. århundre fantes det spinnemaskiner med opptil 400 spindler. Resultatet av disse oppfinnelser var at arbeidsproduktiviteten i spinneriene økte sterkt.

I bomullsindustrien oppsto det nå et nytt misforhold: spinninga utvikla seg fortere en vevinga. Dette misforholdet ble overvunnet ved oppfinnelsen av den mekaniske vevstolen i 1785. Etter en rekke forbedringer fikk den mekaniske vevstolen stor utbredelse i England, og i 40-årene i det. 19. århundre hadde den fortrengt håndvevinga fullstendig. Også i bearbeidinga av stoffene – bleking, farging og trykking – skjedde det grunnleggende forandringer. Bruken av kjemiske midler gjorde det mulig å gjennomføre disse prosessene på kortere tid og bedre produksjonens kvalitet.

De første tekstilfabrikkene ble bygd langs elver, og maskinene ble drevet av vannhjul. Dette begrenset i høy grad mulighetene for å anvende maskinteknikk. Det ble nødvendig å finne en ny drivkraft som ikke var avhengig av stedet og årstida. Disse kravene tilfredsstilte dampmaskinen (oppfunnet i Russland i 1763, men uten å få noen utbredelse dengang. I England ble dampmaskinen oppfunnet i 1784).

Bruken av dampmaskinen fikk veldig stor betydning. Dampmaskinen er en kraftmaskin av universal betydning som er fri for de mange mangler som hefter ved vannhjulet. Ved hjelp av kull og vann frambringer dampmaskinen en drivkraft som står fullstendig under menneskets kontroll. Denne maskinen er lettbevegelig, den befrir industrien fra sin bundethet til naturlige energikilder og gjør det mulig å samle produksjonen på et hvilket som helst sted.

Dampmaskinen ble snart tatt i bruk ikke bare i England, men også utafor landets grenser, og den skapte forutsetningene for store fabrikker med en mengde maskiner og mange arbeidere.

Maskinene revolusjonerte produksjonen i alle industrigrener. De trengte inn ikke bare i bomullsindustrien, men også i ull, lin-og silkeindustrien. Snart ble det funnet metoder til å utnytte damp­maskinen i samferdselen: det første dampskip ble bygd i USA i 1807 og den første jernbanen i England i 1825.

I begynnelsen ble maskinene framstilt i manufakturer ved hjelp av håndarbeid. De var dyre, men for lite sterke og ufullkomne. Manufakturene kunne ikke produsere nok maskiner til den hurtig voksende industrien. Oppgaven ble løst ved overgang til maskinmessig produksjon av maskiner. Det oppsto en ny industrigren som utvikla seg fort – maskinbyggingsindustrien. De første maskinene ble hovedsakelig bygd av tre. Siden begynte tredelene på maskinene å bli fortrengt av metalldeler. Erstatningen av tre med metall, som økte maskinenes levetid og styrke, gjorde det mulig å arbeide med en fart og en intensitet som før hadde vært utenkelig. I begynnelsen av det 19. århundre ble det oppfunnet mekaniske hammere, presser og metall-bearbeidingsmaskiner: først dreiemaskiner og siden frese- og boremaskiner.

Produksjonen av maskiner, lokomotiver, skinner og dampskip krevde kolossale mengder av jern og stål. Metallurgien begynte å utvikle seg raskt. Stor betydning for metallurgiens utvikling hadde oppdagelsen av en metode for smelting av jernmalm ved hjelp av mineralbrensel istedenfor trekull. Maseovnene ble stadig forbedret. Fra trettiårene i det 19. århundre begynte man å anvende blåsing med varmluft istedenfor kaldluft. Dette forkorta smeltingsprosessen og betydde en stor innsparing av brensel. Det ble oppfunnet nye, bedre metoder for stålutvinning. Utbredelsen av dampmaskinen og framgangen i den metallurgiske industrien skapte behov for veldige mengder av steinkull, med den følge at kullgruvedriften vokste raskt.

Den industrielle revolusjon gjorde England til verdens industriverksted. Ikke lenge etter England begynte maskinproduksjonen å bre seg også i de andre landene i Europa og i Amerika.

Den industrielle revolusjonen i Frankrike fant sted i løpet av noen tiår etter den borgerlige revolusjon 1789 – 1794. Først i annen halvpart av der 19. århundre ble den kapitalistiske fabrikken dominerende i Frankrikes industri.

I Tyskland medførte feudalsplittelsen livegenskapsforholdenes seiglivethet, slik at den industrielle revolusjon kom seinere enn i England og Frankrike. I Tyskland begynte storindustrien å utvikle seg først fra førtiårene i det 19. århundre og særlig raskt etter Tysklands samling til en enhetlig stat i 1871.

I USA vokste storindustrien fram i begynnelsen av det 19. århundre. Den amerikanske maskinindustrien utvikla seg raskt etter borgerkrigen 1861-1865. Den utnytta i stor utstrekning de tekniske resultatene den engelske industrien hadde nådd, og likeså tilstrømmingen av ledige kapitaler og kvalifiserte arbeiderkadrer fra Europa.

I Russland begynte overgangen fra manufakturen til det maskinelle produksjonsstadiet alt før livegenskapet ble opphevet, men med full kraft satte den inn i de første tiårene etter bondereformen i 1861. Men også etter opphevelsen av livegenskapet var det mange levninger av det feudale livegenskapssystemet som hindret industrien i å gå over fra håndarbeid til maskinarbeid. Særlig sterkt virket hindringene i gruveindustrien i Ural.

Den kapitalistiske industrialisering.

Den industrielle revolusjon la grunnen til den kapitalistiske industrialiseringa. Grunnlaget for industrialiseringa er tungindustrien og produksjonen av produksjonsmidler.

Den kapitalistiske industrialiseringa foregår spontant, den drives av kapitalistenes jag etter profitt. Den begynner vanligvis med utvikling av lettindustrien, dvs. industrigrener som framstiller gjenstander til det personlige forbruk. I disse bransjene trenges det mindre investeringer, kapitalens omslagstid er her kortere, og det er lettere å oppnå profitt enn i tungindustrien, dvs. i de industrigreiner som produserer arbeidsredskaper og andre produksjonsmidler, som maskiner, metall og brennstoff. Tungindustrien begynner først å utvikle seg etter en lang periode hvor lettindustrien har samla opp profitt. Denne profitten pumpes gradvis over i tungindustrien. Den kapitalistiske industrialiseringa er således en prosess som tar mange tiår.

I England f.eks, vokste tekstilindustrien lenge raskere enn de andre industrigrener. I hele første halvdel av det 19. århundre fortsatte den å være den viktigste og mest utviklede gren av den engelske industrien. I annen halvdel av det 19. århundre begynte tungindustrien å spille den dominerende rolle. Også i andre kapitalistiske land har industrigrenene utvikla seg i samme rekkefølge.

I annen halvdel av det 19. århundre fortsatte metallurgien å utvikle seg videre. Smelteteknikken ble forbedret, høyovnene ble bygd større og større.

Rujernsproduksjonen økte raskt. I England steg rujernproduksjonen fra 193 000 tonn i 1800 til 2 285 000 tonn i 1850, 6 059 000 tonn i 1870 og 7 873 000 tonn i 1880.

I USA steg den fra 41 000 tonn i 1800 til 573 000 tonn i 1850, 1 692 000 tonn i 1870 og 3 897 000 tonn i 1880.

Like til siste tredjedel av det 19. århundre var dampmaskinen den eneste form for kraftmaskin som ble brukt i storindustrien og transportvesenet. Dampen spilte en veldig rolle i maskinindustriens utvikling. Gjennom hele det 19. århundre ble det gjort stadig nye forbedringer på dampmaskinen. Maskinenes kapasitet økte, og utnyttingen av varmeenergien ble bedre. I åttiårene i det 19. århundre ble dampturbinen skapt. Den hadde så store fordeler at den begynte å trenge dampmaskinen ut fra en rekke industribransjer.

Men jo mer storindustrien vokste, dess tydeligere viste det seg at dampen var utilstrekkelig som drivkraft. Det ble oppfunnet en ny type kraftmaskin – forbrenningsmotoren, først gassmotoren (1877) og siden en motor som arbeider med flytende brensel, dieselmotoren (1893).

I siste tredjedel av det 19. århundre kom en ny mektig drivkraft i bruk i det økonomiske liv, som revolusjonerte produksjonen enda mer, nemlig elektrisiteten.

I det 19. århundre vinner maskinteknikken fram i den ene industrigren etter den andre. Gruveindustrien og utvinning av malm og kull utvikler seg. Oppfinnelsen av forbrenningsmotoren fører til øking av oljeutvinninga. Den kjemiske industri får stort omfang. Hånd i hånd med den hurtige utviklingen av den maskinelle storindustrien går en intens jernbanebygging.

Den kapitalistiske industrialiseringa gjennomføres både ved hjelp av utbyttinga av arbeiderene og utarming av bøndene i dets eget land og ved utplyndringa av de arbeidende i andre land, særlig i koloniene. Den fører uunngåelig til skjerping av kapitalismens motsetninger, og til utarming for millionmasser av arbeidere, bønder og håndverkere.

Historien kjenner forskjellige veier for kapitalistisk industrialisering. Den første veien for kapitalistisk industrialisering er erobring og utplyndring av kolonier. Slik utviklet den engelske industrien seg. England la under seg kolonier i alle verdensdeler, og i to århundrer presset landet uhorvelige inntekter ut av dem og investerte disse i sin egen industri.

Den andre veien er kriger og kontribusjoner som de seirende landene oppkrever av de beseirede. Da Tyskland hadde slått Frankrike i den tysk-franske krig, tvang det Frankrike til å betale en krigsskadeserstatning på 5 milliarder franc og investerte disse milliardene i sin egen industri.

Den tredje veien er konsesjoner og lån på slavevilkår, som gjør tilbakeliggende land økonomisk og politisk avhengige av kapitalistisk utviklede land. Således ga f.eks. Tsar-Russland konsesjoner til vestmaktene og fikk lån av dem på harde vilkår, og prøvde på denne måten å industrialisere landet smått om senn. Dette førte til at Tsar-Russland ble forvandlet til en halvkoloni.

I de enkelte lands historie har disse forskjellige veier i den kapitalistiske industrialiseringa ofte gått sammen og supplert hverandre. Et eksempel på det er Sambandsstatenes økonomiske utviklingshistorie. Storindustrien i USA ble skapt takket være lån og langsiktige kreditter fra utlandet, såvel som gjennom hemningsløs utplyndring av den innfødte befolkninga i Amerika.

Trass i utviklinga av maskinindustrien i de borgerlige land, fortsetter en meget stor del av befolkninga i den kapitalistiske verden å leve og arbeide under forhold som er preget av den primitive håndarbeidsteknikkens herredømme.

Industrisentrene og byene vokser. Proletarklassen utformer seg.

Den kapitalistiske industrialiseringa førte til en rask vekst av byene og industrisentrene. Antallet storbyer i Europa (med et folketall på over 100 000) 7-doblet seg i løpet av det 19. århundre. Byenes andel av befolkningen vokste uavbrutt på bekostning av landbefolkningen.

I England var over halvparten av befolkninga konsentrert i byene allerede i midten av det 19. århundre, og i Tyskland var det samme tilfelle ved inngangen til det det 20.århundre.

I kapitalismens manufakturperiode dannet lønnsarbeidermassene ennå ikke noen utformet klasse av proletarer. Manufakturarbeiderne var forholdsvis fåtallige, og de var i betydelig grad knytta til landbruket, spredt i en mengde småverksteder og splittet av alle slags trange laugsinteresser.

Den industrielle revolusjon og den fortsatte utviklinga av maskinindustrien, førte til at det i de kapitalistiske landene dannet seg et industriproletariat. Arbeiderklassen vokste fort i antall, og fikk stadig tilsig fra ruinerte bønder og håndverkere.

De lokale laugs- og standsmessige interessene og fordommene til de første arbeidergenerasjonene, deres utopiske drømmer om å vinne tilbake til den tapte stillingen som middelalderlige håndverkere, trådte smått om senn i bakgrunnen etter hvert som den maskinelle storindustrien vokste fram. Arbeidermassene ble sveiset sammen til en enhetlig klasse – proletariatet. I en karakteristikk av proletariatets utforming som klasse, skrev Engels: «Bare utviklinga av den kapitalistiske produksjon, den moderne industri og det moderne landbruk i stor målestokk har gitt dets eksistens en permanent karakter, økt det tallmessig og utformet det til en egen klasse med egne interesser og en egen historisk misjon.» [28]Friedrich Engels: «Arbeiderklassens stilling i England», K. Marx og F. Engels, Verker, bd. XVI, del 1, side 287, russ. utg.

I England utgjorde tallet på arbeidere i industrien og transportvesenet i annet tiår i det 19. århundre ca. 2 millioner. I det følgende århundre økte det til over det tredobbelte.

I Frankrike var det ca. 2 millioner arbeidere i industri og transportvesen i sekstiårene i det 19. århundre. Ved begynnelsen av det 20. århundre var tallet steget til 3,8 millioner.

I USA utgjorde tallet på arbeidere i industri og transportvesen 1,8 mill. i 1859, i 1899 var det 6,8 millioner.

I Tyskland steg tallet på arbeidere i industri – og transportvesen fra 700 000 i 1848 til 5 millioner i 1895.

I Russland utviklet arbeiderklassen seg raskt etter opphevelsen av livegenskapet. I 1865 var det sysselsatt 706 000 arbeidere på større fabrikker og verksteder, i gruveindustrien og på jernbanene, i 1890 var det 1 433 000. Det vil si at tallet på arbeidere i de kapitalistiske storbedriftene ble mer enn fordobla i løpet av 25 år. I slutten av nittiårene var tallet på arbeidere på de store fabrikkene, i gruveindustrien og på jernbanene i 50 guvernementer i det europeiske Russland steget til 2 207 000 og i hele Russland til 2 792 000.

Den kapitalistiske fabrikk. Maskinen som middel til kapitalens utbytting av lønnsarbeidet.

En kapitalistisk fabrikk er en industriell storbedrift basert på utbytting av lønnsarbeidere, og med bruk av et system av maskiner til vareproduksjon.

Et system av maskiner er enten et sett arbeidsmaskiner som samtidig utfører ensartede produksjonsoperasjoner(f.eks ek.s.ensartede vevstoler), eller et sett forskjelligartede arbeidsmaskiner som supplerer hverandre gjensidig. Et system av forskjelligartede maskiner er en kombinasjon av delarbeids-maskiner som er basert på deling av produksjonsoperasjonene mellom dem. Hver delmaskin leverer arbeidsemnet til den neste maskin i rekken. Da alle disse maskinene virker samtidig, befinner produktet seg hele tida på forskjellige trinn av produksjonsprosessen og går over fra den ene produksjonsfasen til den andre.

Ved hjelp av maskinene gjennomføres mekanisering av arbeidet. Bruken av maskiner sikrer en veldig øking av arbeidsproduktiviteten og senking av varens verdi. Maskinen gjør det mulig å framstille det samme kvantum varer med mindre arbeidsinnsats eller å framstille atskillig mer varer med samme arbeidsinnsats.

Til å forarbeide samme kvantum bomull til garn ved hjelp av en maskin trengtes det i det 19. århundre 180 ganger kortere arbeidstid enn ved håndspinning med rokk. Ved hjelp av en maskin kunne en voksen eller halvvoksen arbeider trykke like mye firefarget bomullstøy pr. time som 200 voksne arbeidere tidligere klarte med håndarbeid. Med manufakturmessig arbeidsdeling kunne en arbeider i det 18. århundre lage 4800 nåler om dagen. I det 19. århundre laget en arbeider, som arbeidet på fire maskiner samtidig, opptil 600 000 nåler om dagen.

Under den kapitalistiske produksjonsmåten tilfaller alle fordeler ved bruken av maskiner helt ut eierne av disse maskinene – kapitalistene, hvis profitt stadig øker.

Fabrikken er den høyeste form for kapitalistisk kooperasjon. Den kapitalistiske kooperasjon, dvs. fellesarbeid i forholdsvis stor målestokk, nødvendiggjør en særskilt forvaltningsfunksjon, så som ledelse, tilsyn og samordning av de forskjellige typer arbeid. I den kapitalistiske bedrift hviler forvaltningsfunksjonen på kapitalisten. Den har sine spesifikke særdrag, samtidig som den opptrer som kapitalens funksjon : å utbytte lønnsarbeiderne. Kapitalisten er ikke kapitalist fordi han leder en industribedrift, tvert om: han blir bedriftsleder fordi han en kapitalist.

Allerede under den kapitalistiske enkle kooperasjon befrir kapitalisten seg ifra fysisk arbeid. Etter hvert som arbeidskooperasjonen øker i omfang, befrir han seg også fra den funksjon å ha direkte og stadig tilsyn med arbeiderne. Disse funksjonene blir overlatt til en særskilt kategori av lønnet personale, bedriftsledere, arbeidsformenn etc., som fører kommandoen på bedriften på vegne av kapitalisten. Etter sin karakter er den kapitalistiske bedriftsledelsen despotisk.

Med overgangen til fabrikken fullfører kapitalen utviklingen av en særskilt, kapitalistisk arbeidsdisiplin. Den kapitalistiske arbeidsdisiplin er en sultedisiplin. Arbeideren er stadig utsatt for trusseler om å bli avskjediget fra fabrikken, han lider stadig under angsten for å bli kasta ut i de arbeidsløses rekker. På den kapitalistiske fabrikken hersker kasernedisiplinen. Arbeiderne blir straffet med pengebøter og fradrag i arbeidslønna.

I seg sjøl er maskinen et mektig middel til å gjøre arbeidet lettere og øke dets produktivitet. Men under kapitalismen tjener maskinen som middel til å øke utbyttinga av lønnsarbeidet.

Fra første stund av blir maskinen en konkurrent for arbeideren. Den kapitalistiske anvendelse av maskiner tar først og fremst eksistensmidlene fra hundretusenvis av arbeidere, som nå blir over­flødige. På denne måten medførte den omfattende innføring av dampdrevne vevstoler, at 800 000 engelske vevere ble kasta på gata. Millioner indiske vevere ble dømt til hungersnød og sultedød fordi de håndvevde indiske tøyene ikke kunne konkurrere med de maskinfabrikerte britiske tøyene. Den økende bruk av maskiner og forbedringen av dem fører til at stadig flere lønnsarbeidere blir fortrengt av maskinene, kasta ut av den kapitalistiske fabrikken og satt på gata, der de øker hæren av arbeidsløse.

Maskinen forenkler produksjonsprosessen og gjør det overflødig at arbeideren setter inn stor muskelkraft. Ved overgangen til maskinteknikken trekker kapitalen derfor i stor utstrekning kvinner og barn inn i produksjonslivet. Kapitalisten tvinger dem til å arbeide under umenneskelige forhold og for en sultelønn. Dette fører til stor barnedødelighet i arbeiderfamiliene, fysisk og moralsk forkrøpling av kvinner og barn.

Maskinene åpner store muligheter for å redusere den arbeidstida som er nødvendig for å produsere en vare, og skaper dermed forutsetninger for forkorting av arbeidsdagen. Mens den kapitalistiske anvendelse av maskiner fører til forlenging av arbeidsdagen. I sitt profittbegjær søker kapitalismen å utnytte maskinen så fullstendig som mulig. For det første er det slik at jo lenger maskinen utnyttes i løpet av arbeidsdagen, dess fortere tjener den inn igjen det den kostet. Og for det andre: jo lengre arbeidsdagen varer, og jo mer fullstendig maskinen blir utnytta, dess mindre fare er det for at den vil bli teknisk foreldet, og at andre kapitalister rekker å innføre bedre eller billigere maskiner i sine bedrifter, og dermed skaffe seg mer fordelaktige produksjonsvilkår. Derfor søker kapitalisten å forlenge arbeidsdagen så mye som mulig.

I hendene på kapitalisten blir maskinen brukt til å presse ut av arbeideren mer arbeid enn før, i løpet av en gitt tidsenhet. Den voldsomt oppdrevne intensitet i arbeidet, i de trange fabrikklokalene, mangelen på luft og lys og helt utilstrekkelige arbeidervern-tiltak, fører til masseutbredelse av yrkessykdommer blant arbeiderne, og til at helsa deres blir undergravd og levetida forkortet.

Maskinteknikken åpner store muligheter for å utnytte vitenskapen i produksjonsprosessen, gjøre arbeidet til en virksomhet som tar arbeidernes åndsevner i bruk og blir mer skapende. Men den kapitalistiske anvendelse av maskinene fører til at arbeideren forvandles til et tilheng til maskinen. Arbeiderne får bare utføre ensformig og oppslitende fysisk arbeid. Åndsarbeid blir et privilegium for ei spesiell gruppe mennesker: ingeniører, teknikere og vitenskapsmenn. Vitenskapen skiller seg fra arbeidet og tjener kapitalen. Under kapitalismen øker motsetningen mellom kropps- og åndsarbeid mer og mer.

Maskinen medfører at menneskets makt over naturkreftene øker. Ved å høyne arbeidsproduktiviteten øker maskinen samfunnets rikdom. Men denne rikdommen tilfaller kapitalistene, mens kårene for arbeiderklassen – samfunnets viktigste produktivkraft – blir dårligere og dårligere.

Marx har i «Kapitalen» påvist at det ikke er maskinene i seg sjøl som er arbeiderklassens fiende, men det kapitalistiske system der de brukes. Han skrev at «maskinen i seg sjøl_ forkorter arbeids­tida, men i sin kapitalistiske anvendelse forlenger den arbeidsdagen. ….i seg sjøl letter den arbeidet, men i sin kapitalistiske anvendelse øker den arbeidsintensiteten….. i seg sjøl betegner den menneskets seier over naturkreftene, men i sin kapitalistiske anvendelse holder den mennesket nede under naturkreftenes herredømme….. I seg sjøl øker den produsentens rikdom, men i sin kapitalistiske anvendelse forvandler den ham til et fattiglem». [29]Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg. 1951, bd. I, s. 464.

Med det samme de kapitalistiske forholda oppstår, starter klassekampen mellom lønnsarbeidere og kapitalister. Den pågår under hele manufakturperioden, men med overgangen til maskin­produksjon får den et veldig omfang og blir skjerpa som aldri før.

Det første uttrykket for den umodne arbeiderbevegelsens protest mot de ødeleggende følger av den kapitalistiske utnytting av maskinteknikken, var forsøkene på å ødelegge maskinene. Den første klippemaskinen som ble oppfunnet i 1758, ble brent av arbeidere som ble gjort arbeidsløse, da den ble tatt i bruk. I begynnelsen av det 19. århundre utvikla det seg i de engelske industristrøka en bred bevegelse, «maskinstormer»-bevegelsen, som først og fremst var retta mot den første dampvevstolen. Arbeiderklassen trengte ei viss tid og en viss erfaring for å komme til erkjennelse av at dens undertrykkelse og elendighet ikke skyldes maskinene sjøl, men den kapitalistiske anvendelse av
maskinene.

Kapitalistene utnytta i stor målestokk maskinene som et mektig redskap til å knuse arbeidernes periodiske reisninger, streiker osv. mot kapitalens enevoldsherredømme. Etter 1830 var et betydelig antall av de oppfinnelser som ble gjort i England, direkte framkalt av hensynet til kapitalistenes klassekamp mot arbeiderne. Deres forsøk på å knekke arbeidernes motstand mot kapitalens åk, var å innskrenke antallet av sysselsatte arbeidere og nytte mindre kvalifisert arbeidskraft.

Slik fører den kapitalistiske utnyttinga av maskinene til forverring av arbeidernes kår, og til skjerping av klassemotsetningene mellom arbeid og kapital.

Storindustrien og landbruket.

Utviklinga av storindustrien førte til at maskiner ble tatt i bruk også i landbruket. Muligheten for å bruke maskiner er en av de viktigste fordeler ved storproduksjonen. Maskinene øker arbeidsproduktiviteten i landbruket enormt. Men for de små bondebrukene er de uoverkommelige, fordi innkjøp av maskiner krever betydelige utlegg. Maskinene kan bare utnyttes effektivt når det dreier seg om store åkerarealer, når industrikulturer inngår i driften osv. På et stort bruk basert på maskinteknikk, brukes det atskillig mindre arbeid pr. produktenhet enn i småbondebruket, som er basert på tilbakeliggende teknikk og arbeid for hånd. Følgen av dette er at småbondebruket bukker under i konkurransen fra den kapitalistiske stordriften.

Utbredelsen av landbruksmaskiner under kapitalistiske forhold setter fart i oppløsningsprosessen blant bøndene. «Den systematiske bruk av maskiner i landbruket fortrenger den patriarkalske «mellomstore» bonden like ubønnhørlig, som dampvevstolen fortrenger håndveveren på landet, som arbeider hjemme». [30]V. I. Lenin: «Kapitalismens utvikling i Russland», Verker, 4. russ. utg., bd. 3, side 193-194 Kapitalismen høyner landbruksteknikken, og driver den framover. Men den kan ikke gjøre dette på noen annen måte enn ved å ruinere småprodusentene. Sam­tidig er den leide arbeidskrafta i landbruket så billig at mange store bruk lar være å bruke maskiner, de foretrekker håndarbeid. Dette bremser utviklinga av maskinteknikken i landbruksproduksjonen.

Den kapitalistiske anvendelse av maskiner i landbruket blir uunngåelig fulgt av en skjerpa utbytting av jordbruksproletariatet gjennom øking av arbeidets intensitet. En slåmaskin som i sin tid var mye i bruk, ble f. eks. i Russland kalt «ansiktsvarmer», fordi arbeid med denne maskinen krevde stor fysisk anstrengelse.

I kapitalismens maskinperiode fullføres industriens atskillelse fra landbruket, motsetninga mellom by og land utdypes og skjerpes. Under kapitalismen blir landbruket i sin utvikling liggende meget langt etter industrien. Lenin pekte på at landbruket i de kapitalistiske land i begynnelsen av det 20. århundre i teknisk-økonomisk nivå sto manufakturstadiet nærmest.

Under kapitalismen går innføringa av maskinteknikk i landbruksproduksjonen atskillig langsommere enn i industrien. Mens dampmaskinen gjorde det mulig å gjennomføre en radikal teknisk omvelting i industrien, ble den i landbruket bare tatt i bruk i form av damptreskeverk. Det kompliserte mekaniske treskeverket samla siden tresking, rensing og sortering av kornet i en prosess. Først i siste fjerdedel av det 19. århundre ble det tatt i bruk kornhøstemaskiner med hestekraft – selvbindere. Larvetraktoren ble oppfunnet allerede i åttiåra i forrige århundte og hjultraktoren i begynnelsen av det 19. århundre, men først fra tjueåra i dette århundre ble traktoren tatt i bruk i betydelig målestokk på de kapitalistiske storbrukene, og da hovedsakelig i USA.

Innen landbruket i de fleste land i den kapitalistiske verden, er trekkdyra fortsatt den viktigste drivkraft, og arbeidsredskapene er hestedratt plog, harv og kultivator.

Den kapitalistiske sosialisering av arbeidet og produksjonen. Grensene for bruk av maskiner under kapitalismen.

På grunnlag av maskinteknikken er det under kapitalismen gjort store framsteg i utviklinga av samfunnets produktivkrefter sammenlikna med den feudale produksjonsmåten. Den maskinelle storproduksjonen har framkalt en meget dyptgående omveltning i hele det økonomiske liv. Maskinen var en revolusjonerende kraft som omskapte samfunnet.

«Overgangen fra manufaktur til fabrikk betyr en fullstendig teknisk omveltning. Den fortrenger den håndverkskunsten som tidligere er erhvervet gjennom århundrer.Etter den tekniske omveltninga følger uunngåelig den voldsomste omveltning i de samfunnsmessige produksjonsforholda: den endelig splittelse mellom de forskjellige grupper av personer som deltar i produksjonen, et fullstendig brudd med tradisjoner, og skjerping og utvidelse av alle de mørke sider ved kapitalismen. Samtidig med dette oppstår massesosialisering av arbeidet gjennom kapitalismen. Den maskinelle storindustrien er derfor kapitalismens siste ord. Det siste ord i dens «negative» og «positive» momenter». [31]V. I. Lenin: «Kapitalismens utvikling i Russland» , Verker, 4. russ. utg., bd. 3, side 39.

På grunnlag av den maskinelle storindustrien foregår det en spontan prosess som innebærer at kapitalen i stort omfang forvandler arbeidet til samfunnsmessig arbeid.

For det første fører bruken av maskiner til at industriproduksjonen mer og mer konsentreres i storbedrifter. Maskinen i seg sjøl krever felles arbeid av mange arbeidere.

For det andre foregår det under kapitalismen en fortsatt utvikling av den samfunnsmessige arbeidsdelinga. Industri- og landbruksgrenene øker i antall. Samtidig blir de enkelte bransjer og be­drifter mer og mer avhengige av hverandre. Under en omfattende spesialisering mellom bransjene blir en fabrikant som tilvirker f. eks. tøyer, direkte avhengig av den fabrikanten som tilvirker garn, denne igjen av kapitalisten som produserer bomull, videre igjen eieren av maskinbyggingsfabrikken, kullgruvene osv.

For det tredje forsvinner den oppstykkinga i små økonomiske enheter som er karakteristisk for naturaløkonomien, og de små lokale markedene smelter sammen til ett veldig og stort nasjonalt, og videre til et internasjonalt marked.

For det fjerde fortrenger kapitalismen med sin maskinteknikk de forskjellige former for de arbeidendes personlige avhengighet. Det frie lønnsarbeidet blir det som danner grunnlaget for produksjonen. Store befolkningsmasser blir meget mobile, og dette sikrer et uavbrutt tilsig av ny arbeidskraft til de voksende industrigrenene.

For det femte fører utbredelsen av maskinproduksjonen til at det oppstår en mengde industrisentrer og storbyer. Samfunnet spalter seg mer og mer i to antagonistiske hovedklasser : kapitalistklassen og lønnsarbeiderklassen.

Sosialiseringa av arbeidet og produksjonen, som ble oppnådd på grunnlag av maskinteknikken, var et betydelig steg framover i samfunnsutviklinga. Men kapitalistenes egoistiske profittinteresser setter bestemte grenser for produktivkreftenes utvikling.

Fra et samfunnsmessig synspunkt er bruk av en maskin fordelaktig, hvis det arbeid som produksjonen av maskinen krever blir mindre enn det arbeidet som spares ved maskinene, og dersom maskinen gjør arbeidet lettere. Men det som er viktig for kapitalisten, er ikke å spare samfunnsmessig arbeid og ikke å gjøre arbeidernes slit lettere, men å spare på betalinga for arbeidet. For kapitalisten er derfor grensen for bruken av maskiner trangere. Den bestemmes av forskjellen mellom prisen på maskinen og arbeidslønna til de arbeidere denne maskinen fortrenger. Jo lavere arbeidslønna er, dess mindre ønsker kapitalisten til å innføre maskiner. Derfor er håndarbeidet fortsatt meget utbredt i industrien, til og med i de mest utviklede kapitalistiske land.

Den maskinelle storindustrien skjerpa konkurransekampen mellom kapitalistene og økte kaoset og anarkiet i hele den samfunnsmessige produksjon. Den kapitalistiske bruk av maskiner medførte ikke bare ei raskere utvikling av samfunnets produktivkrefter, men også en uhørt skjerping av kapitalens undertrykkelse av arbeidet : en tilspissing av alle motsigelser i den kapitalistiske produksjonsmåten.

Kort sammenfatning VI

  1. Overgangen fra manufaktur til maskinell storindustri betydde en revolusjon i industrien. Veldig betydning for overgangen til maskinindustri hadde: oppfinnelsen av dampmaskinen, forbedringa av framgangsmåten ved metallsmeltinga og produksjonen av maskiner som produserer maskiner. Maskinen erobra det ene område av vareproduksjonen etter det andre.
  2. Etter hvert som kapitalismen vokser, foregår det en kapitalistisk industrialiseringsprosess i de viktigste landa i Europa og Amerika. Den kapitalistiske industrialiseringa begynner vanligvis med utvikling av lettindustrien. I industrialiseringen av de kapitalistiske land spiller utplyndring av kolonier og overvunne land og i tillegg lån til utlandet på tyngende vilkår ei stor rolle. Den kapitalistiske industrialiseringa bygger på utbytting av lønnsarbeid og øker utarminga av de brede masser av bønder og håndverkere. Den fører til ytterligere øking av den samfunnsmessige arbeidsdelinga, fullfører industriens utskillelse fra jordbruket og skjerper motsetningen mellom by og land.
  3. Den kapitalistiske fabrikk er en storbedrift som er basert på utbytting av lønnsarbeidere og som bruker et system av maskiner til vareproduksjon. Ledelsen av den kapitalistiske fabrikk har en despotisk karakter. I det kapitalistiske samfunn betyr bruken av maskiner at arbeidet blir mer trykkende for lønnsarbeiderne, at utbyttinga av dem øker, at kvinner og barn blir dratt inn i produksjonsprosessen der de arbeider for en ynkelig lønn. Den kapitalistiske maskinproduksjonen fullfører den prosessen som innebærer at åndsarbeidet skiller seg ut fra kroppsarbeidet, og øker motsetninga mellom dem.
  4. Som følge av utviklinga av den maskinelle storindustrien vokser byene. Byenes folketall stiger på bekostning av landsbefolkninga, og det danner seg en klasse av lønnsarbeidere, et proletariatet, som stadig vokser i antall. Under kapitalismen blir landbruket liggende langt tilbake for industrien. Den økende anvendelse av maskiner i landbruket påskynder oppløsningsprosessen blant bondebefolkninga.
  5. Den maskinelle storindustrien spiller en historisk progressiv rolle, som fører til økende arbeidsproduktivitet og til at kapitalen sosialiserer arbeidet,(gjør det samfunnsmessig, o. a.). Grensene for den kapitalistiske anvendelse av maskinene bestemmes ved at kapitalistene bare innfører maskiner i de tilfelle, der deres pris er mindre enn arbeidslønna til de arbeiderne som maskinene fortrenger.

KAPITEL VII
KAPITAL OG MERVERDI. KAPITALISMENS GRUNNLOV

Grunnlaget for produksjonsforholdene under det kapitalistiske system

Ved overgangen fra manufakturen til den maskinelle storindustri ble den kapitalistiske produksjonsmåten den herskende. Istedenfor håndverksbedrifter og manufakturer basert på arbeid for hånd, kom det i industrien fabrikker og verksteder der det produseres med kompliserte maskiner. I landbruket kom det kapitalistiske storbruk som bruker agroteknikk og landbruksmaskiner. En ny teknikk vokste fram, nye produktivkrefter utvikla seg, og de nye kapitalistiske produksjonsforholda fikk en dominerende stilling. Undersøkelsen av produksjonsforholda i det kapitalistiske samfunn og deres oppståen, utvikling og nedgang, danner hovedinnholdet i Karl Marx’ «Kapitalen».

Grunnlaget for produksjonsforholda i det borgerlige samfunn er det kapitalistiske eie av produksjonsmidlene. Det kapitalistiske eie av produksjonsmidlene er kapitalistenes arbeidsfrie privateiendom, som utnyttes til å utbytte lønnsarbeiderne. Etter Marx’ klassiske formulering «grunner den kapitalistiske produksjonsmåten seg på at de materielle produksjonsvilkåra i form av kapitaleiendom og grunneiendom ligger i hendene på folk som ikke arbeider, mens massene bare er eiere av de personlige produksjonsvilkåra – arbeidskrafta.» [32]Karl Marx: «Kritikk av Gotha-programmet», i «Programkritikk», norsk utg. 1951, s. 17.

Den kapitalistiske produksjon er basert på lønnsarbeid. Lønnsarbeiderne er frie for feudale lenker. Men de mangler produksjonsmidler, og for ikke å sulte i hjel er de tvunget til å selge sin arbeidskraft til kapitalistene. Borgerskapets utbytting av proletariatet er kapitalismens hovedkjennetegn, og forholdet mellom borgerskap og proletariat utgjør det grunnleggende klasseforhold i den kapitalistiske samfunnsordninga.

I land der den kapitalistiske produksjonsmåten hersker, er det bevart mer eller mindre betydelige rester av før-kapitalistiske økonomiformer ved sida av de kapitalistiske forhold. Noen «rein kapitalisme» fins ikke i et eneste land. Foruten den kapitalistiske eiendom fins det i de borgerlige land store grunneiendommer som tilhører godsherrer, og en liten privateiendom som tilhører enkle vareprodusenter – bønder og håndverkere, som lever av sitt eget arbeid. Småproduksjonen spiller en underordna rolle under kapitalismen. Storparten av de små vareprodusentene i by og på land utbyttes av kapitalistene, godseierne, eiere av fabrikker og verker, banker, handelsforetak og jord og grunn.

Den kapitalistiske produksjonsmåten gjennomgår to stadier i sin utvikling: det førmonopolistiske og det monopolistiske. Kapitalismens almene økonomiske lover gjelder på begge utviklingsstadier. Monopolkapitalismen særkjennes dessuten ved en hel rekke særegenheter, som skal behandles seinere.

Vi går over til å behandle den kapitalistiske utbyttingas vesen.

Pengenes forvandling til kapital. Arbeidskrafta som vare.

Hver kapital begynner sin vei i form av en bestemt sum penger. Penger i og for seg er ikke kapital. Når f. eks. selvstendige små vareprodusenter bytter varer med hverandre, opptrer pengene bare som sirkulasjonsmidler, de gjør ikke tjeneste som kapital.

Formelen for den enkle varesirkulasjonen er slik: V (vare) – P (penger) – V (vare), dvs. salg av en vare for å kjøpe en annen. Pengene blir til kapital så snart de brukes i den hensikt å utbytte fremmed arbeid. Kapitalens almene formel er P – V – P, dvs. kjøp for å selge i den hensikt å berike seg.

Formelen V – P – V betyr at en bruksverdi byttes med en annen: vareprodusenten gir fra seg en vare som han ikke har bruk for, og får i bytte en annen vare som han trenger til forbruk. Ved formelen P -V – P derimot, faller utgangspunktene og endepunktene for bevegelsen sammen. Ved begynnelsen av kretsløpet hadde kapitalisten penger, og ved enden har han igjen penger. Kapitalens bevegelse ville ha vært formålsløs hvis kapitalisten ved slutten av operasjonen hadde samme sum penger som ved begynnelsen. Hele hensikten med kapitalistens virksomhet består i at han som resultat av operasjonen kommer i besittelse av mer penger enn han hadde til å begynne med. Følgelig er kapitalens almene formel i dens fullstendige skikkelse: P – V – P’ , der P’ betyr en økt pengesum.

Den kapital som kapitalisten har skutt inn, dvs. satt i omløp, vender tilbake til sin eier med en viss tilvekst. Det er denne tilveksten til kapitalen som er eierens formål.

Hvor kommer denne tilveksten til kapitalen fra? De borgerlige økonomer, som søker å skjule den virkelige kilde til kapitalistenes rikdomsøking, hevder ofte at denne tilveksten oppstår av varesirkulasjonen. Denne påstanden holder ikke vann, for hvis varer og penger av lik verdi, dvs. ekvivalenter, byttes, kan ingen av vare-eierne hente hjem en større verdi fra sirkulasjonen enn den som er legemliggjort i hans vare. Og hvis det lykkes selgerne å selge sine varer over deres verdi, la oss si 10 prosent over, så må de når de opptrer som kjøpere, betale selgerne det samme tillegg på samme 10 prosent. Det som vareeierne vinner som selgere, taper de altså som kjøpere. Men i virkeligheten finner kapitalveksten sted hos hele kapitalistklassen. Det er opplagt at pengeinnehaveren som er blitt kapitalist, må på markedet finne en vare som skaper verdi, i og med at den blir forbrukt, og det en verdi som er større enn dens egen. Med andre ord, pengeinnehaveren må på markedet finne en vare som har den egenskap at dens bruksverdi kan være kilde til verdi. Denne vare er arbeidskrafta.

Arbeidskrafta er summen av de fysiske og åndelige evner som mennesket rår over, og som det setter i virksomhet når det produserer materielle goder. Under hvilken som helst samfunnsform er arbeidskrafta et nødvendig element i produksjonen. Men først under kapitalismen blir arbeidskrafta en vare.

Kapitalismen er vareproduksjonen på dens høyeste utviklingstrinn, da også arbeidskrafta blir en vare. Med arbeidskraftas forvandling til vare får vareproduksjonen almen karakter. Den kapitalistiske produksjon er basert på lønnsarbeid, og det at kapitalisten leier arbeideren, er ikke noe annet enn kjøp og salg av varen arbeidskraft: arbeideren selger sin arbeidskraft, kapitalisten kjøper den.

Når kapitalisten har leid arbeideren, får han full disposisjonsrett over hans arbeidskraft. Kapitalisten utnytter denne arbeidskrafta i den kapitalistiske produksjonsprosessen, der kapitalens tilvekst nettopp foregår.

Varen arbeidskraftas verdi og bruksverdi. Merverdiloven – kapitalismens økonomiske grunnlov.

Som enhver annen vare selges arbeidskrafta til en bestemt pris, hvis grunnlag er verdien av denne varen. Hva bestemmer denne verdien ?

For at arbeideren skal kunne opprettholde sin arbeidsdyktighet, må han tilfredsstille sine behov for mat, klær, skotøy og husvære. Å tilfredsstille de nødvendige livsbehov betyr å gjenopprette arbeiderens forbrukte livsenergi: muskel, nerve- og hjerneenergi, dvs.gjenopprette hans arbeidsdyktighet. Videre trenger kapitalen en uavbrutt tilførsel av arbeidskraft; følgelig må arbeideren ikke bare ha mulighet til å livnære seg sjøl, men også sin familie. Dermed sikres reproduksjonen, dvs. den stadige fornyelse av arbeidskraft. Endelig trenger kapitalen ikke bare ulærte, men også kvalifiserte arbeidere, som forstår å behandle kompliserte maskiner. Men det å skaffe seg bestemte kvalifikasjoner krever en viss arbeidsinnsats til opplæringa. Derfor omfatter kostnadene til produksjon og reproduksjon av arbeidskrafta også et visst minimum av utlegg til opplæring av nye generasjoner av arbeiderklassen.

Av alt dette er det klart at verdien av varen arbeidskraft er lik verdien av de eksistensmidler som er nødvendig for å underholde arbeideren og hans familie. «Verdien av arbeidskrafta, som av enhver annen vare, er bestemt av arbeidstida som er nødvendig for produksjonen, og følgelig også for reproduksjonen av denne spesifikke handelsgjenstand». [33]Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg. 1951, bd. I, s. 178.

I løpet av samfunnets historiske utvikling forandres både nivået for arbeiderens vanlige behov og midlene til å tilfredsstille disse behovene. Nivået for arbeiderens behov er ikke det samme i de forskjellige land. Særdragene ved den historiske utviklinga som vedkommende land har gjennomgått, og forholdene lønnsarbeiderklassen har utformet seg under, er på mange måter bestemmende for karakteren av disse behovene. Klimatiske og andre naturforhold har også en viss innflytelse på arbeidernes behov for mat, klær og husvære. I arbeidskraftas verdi inngår ikke bare verdien av de forbruksgjenstander som er nødvendig for å gjenopprette menneskets fysiske krefter, men også utgiftene til arbeiderens og hans families kulturelle behov (barnas undervisning, kjøp av aviser og bøker, kino- og teaterbesøk osv.). Kapitalistene søker alltid og overalt å trykke arbeiderklassens materielle og kulturelle kår ned på aller laveste nivå.

Når kapitalisten setter i gang, kjøper han inn alt det som trenges til produksjonen: bygninger, maskiner, utstyr, råstoffer og brennstoffer. Så leier han arbeidere, og produksjonsprosessen på bedriften tar til.

Når varen er ferdig, selger kapitalisten den. Verdien av den ferdige vare innbefatter: for det første verdien av de produksjonsmidler som er brukt – verdien av forarbeidet råmateriale og brukt brensel, en viss del av verdien av bygningene, maskinene og verktøyet, og for det annet den nye verdien som er skapt ved arbeiderens arbeid på vedkommende bedrift.

Hva er denne nye verdien ?

La oss si at en time enkelt gjennomsnittlig arbeid skaper en verdi lik 1 dollar, og at arbeidskraftas dagsverdi er 6 dollar. I så fall må arbeideren arbeide i 6 timer for å erstatte verdien av sin arbeidskraft. Men kapitalisten har kjøpt arbeidskrafta for hele dagen, og han tvinger proletaren til å arbeide ikke 6 timer, men hele arbeidsdagen, som varer f. eks. 12 timer. I løpet av disse 12 timene skaper arbeideren en verdi lik 12 dollar, mens verdien av hans arbeidskraft er lik 6 dollar.

Nå ser vi hva det er som utgjør den spesifikke bruksverdi av varen arbeidskraft for den som kjøper denne varen – nemlig kapitalisten. Bruksverdien av varen arbeidskraft er dens egenskap av å være kilde til verdi, og det en større verdi enn den sjøl har.

Verdien av arbeidskrafta og den verdi som skapes under prosessen der arbeidskrafta forbrukes, er to ulike størrelser. Forskjellen mellom disse to størrelser er den nødvendige forutsetning for den kapitalistiske utbyttinga. Den kapitalistiske produksjonsmåten forutsetter et forholdsvis høyt nivå av arbeidsproduktivitet, der arbeideren bare trenger en del av arbeidsdagen til å skape en verdi som er like stor som verdien av hans arbeidskraft.

I vårt eksempel får kapitalisten som har lagt ut 6 dollar til å leie arbeideren, tilbake en verdi lik 12 dollar som arbeiderens arbeid har skapt. Kapitalisten får tilbake den opprinnelig innskutte kapital med en tilvekst eller et overskudd lik 6 dollar. Denne tilveksten er det som utgjør merverdien.

Merverdi er den verdi som skapes av lønnsarbeiderens arbeid ut over verdien av hans arbeidskraft og som kapitalisten tilegner seg uten vederlag. Merverdien er altså et resultat av arbeiderens ubetalte arbeid.

Arbeidsdagen på den kapitalistiske bedrift faller i to deler: den nødvendige arbeidstida og mer-arbeidstida, og lønnsarbeiderens arbeid deler seg i to: nødvendig arbeid og mer-arbeid. I den nødvendige arbeidstida reproduserer arbeideren verdien av sin arbeidskraft, og i løpet av mer-arbeidstida skaper han merverdien.

Arbeiderens arbeid under kapitalismen er den prosess som består i at kapitalisten forbruker varen arbeidskraft, eller med andre ord: en prosess som består i at kapitalisten presser merverdi ut av arbeideren. Arbeidsprosessen under kapitalismens vilkår er prega av to grunnleggende særegenheter. For det første jobber arbeideren under kontroll av kapitalisten som eier det arbeidet som arbeideren utfører. For det annet er det ikke bare arbeiderens arbeid, men også produktet av dette arbeid som tilhører kapitalisten. Disse særegenheter ved arbeidsprosessen gjør lønnsarbeiderens arbeid til en tung og forhatt byrde.

Det direkte formål med den kapitalistiske produksjonen er å produsere merverdi. I samsvar med dette er produktivt arbeid under kapitalismen bare slikt arbeid som skaper merverdi. Hvis arbeideren derimot ikke skaper merverdi, er hans arbeid uproduktivt arbeid som kapitalen ikke har bruk for.

Til forskjell fra de tidligere utbyttingsformer – slaveri og feudal utbytting – har den kapitalistiske utbyttinga en maskert karakter. Når lønnsarbeideren selger sin arbeidskraft til kapitalisten, virker denne handelen ved første øyekast som en vanlig transaksjon mellom vareeiere, et vanlig bytte av en vare mot penger, som foregår i fullt samsvar med verdiloven. Men handelen kjøp og salg av arbeidskrafta er bare en ytre form som dekker over kapitalistens utbytting av arbeideren, bedriftsherrens tilegnelse av arbeiderens ubetalte arbeid uten enhver ekvivalent.

Når vi skal klarlegge den kapitalistiske utbyttingas vesen, går vi ut ifra at kapitalisten som leier arbeideren, betaler ham den fulle verdi av hans arbeidskraft, dvs. at alt dette foregår i strengt samsvar med verdiloven. I det følgende, når vi undersøker arbeidslønna, blir det påvist at prisen på arbeidskrafta, til forskjell fra prisene på alle andre varer, som regel ligger under dens verdi. Dette øker kapitalistklassens utbytting av arbeiderklassen enda mer.

Kapitalismen gir lønnsarbeideren mulighet til å arbeide og følgelig til å leve, bare såframt han i en viss tid arbeider gratis for kapitalisten. Når arbeideren forlater en kapitalistisk bedrift, havner han i beste fall i en annen kapitalistisk bedrift, der han blir utsatt for samme slags utbytting. Da Marx avslørte lønnsarbeidssystemet som et system med lønnsslaveri, framholdt han at den romerske slaven var bundet med lenker, mens lønnsarbeideren er bundet til sin eier med usynlige tråder. Denne eieren er kapitalistklassen som helhet.

Kapitalismens økonomiske grunnlov er merverdiloven. I en karakteristikk av kapitalismen skrev Marx: «Produksjon av merverdi eller vinning – det er den absolutte lov for denne produksjonsmåten».[34]Karl Marx «Kapitalen», tysk utg. 1951, Ø. I, s. 650. Denne loven bestemmer den kapitalistiske produksjonens vesen.

Merverdien, som skapes av lønnsarbeidernes ubetalte arbeid, er den felles kilde til hele borgerklassens arbeidsfrie inntekter. På grunnlag av fordelingen av merverdien danner det seg bestemte forbindelser mellom de forskjellige grupper innen borgerskapet: de industri-drivende, kjøpmennene, bankeierne, og også mellom kapitalistklassen og godseierklassen.

Jaget etter merverdi spiller hovedrollen i utviklinga av produktivkreftene under kapitalismen. Ingen av de tidligere former for utbyttersamfunn – hverken slavesamfunnet eller feudalismen – hadde en slik kraft, som driver den tekniske utviklinga framover. Under de samfunnsordninger som herska før kapitalismens tid, utvikla teknikken seg ytterst langsomt. I sitt jag etter merverdi gjennomførte kapitalen en fullstendig omveltning i de tidligere produksjonsmetodene – den industrielle revolusjon, som skapte den maskinelle storindustri.

Lenin har kalt læren om merverdien grunnsteinen i Marx’ økonomiske teori. Marx klarla kilden til utbyttinga av arbeiderklassen, nemlig merverdien, og ga dermed arbeiderklassen et åndelig våpen til å styrte kapitalismen. I sin lære om merverdien avslørte Marx den kapitalistiske utbyttingas vesen, og retta dermed et dødbringende slag mot den borgerlige politiske økonomi og dens påstander om harmoni mellom klasseinteressene under kapitalismen.

Kapitalen som samfunnsmessig forhold i produksjonen. Konstant og variabel kapital.

De borgerlige økonomer hevder at ethvert arbeidsredskap, ethvert produksjonsmiddel, like fra det primitive menneskes stein eller kjepp, er kapital. Denne definisjon av kapitalen har til hensikt å tilsløre kjernen i kapitalistens utbytting av arbeideren og framstille kapitalen som et evig og uforanderlig livsvilkår for ethvert menneskesamfunn.

Steinen og kjeppen tjente virkelig som arbeidsredskaper for det primitive menneske, men de var ikke kapital. Kapital er heller ikke håndverkerens verktøy og råstoffer, bondens redskaper, såkorn og trekkdyr, når de driver en bedrift basert på personlig arbeid. Produksjonsmidlene blir først kapital på et bestemt historisk utviklingstrinn, isår når de er privat eiendom som tilhører en kapitalist og tjener som middel til å utbytte lønnsarbeid.

Kapital er verdi som – gjennom utbyttinga av lønnsarbeidere – innbringer merverdi. Som Marx har uttrykt det, er kapital «dødt arbeid, som lik en vampyr bare våkner til live når den suger ut det levende arbeid, og som lever dess rikere jo mer levende arbeid den sluker.» [35]Karl Marx: «Kapitalen», tysk utga 1951, bd. I, s. 241..

Kapitalen legemliggjør produksjonsforholdet mellom kapitalistklassen og arbeiderklassen, som består i at kapitalistene som eiere av produksjonsmidlene og produksjonsvilkåra, utbytter lønnsar­beiderne som skaper merverdi for kapitalistene. Dette produksjonsforholdet, som alle andre produksjonsforhold i det kapitalistiske samfunn, antar formen av et forhold mellom ting, og trer fram som den egenskap hos selve tingene – produksjonsmidlene – at de bringer kapitalistene vinning.

I dette består kapitalens fetisjkarakter. Under den kapitalistiske produksjonsmåten oppstår det bedragerske skinn at produksjonsmidlene (eller en bestemt, sum penger som en kan kjøpe produksjonsmidler for) i seg sjøl har den mirakuløse egenskap at de kan skaffe sin eier en regelmessig arbeidsfri inntekt.

De forskjellige deler av kapitalen spiller ikke samme rolle i produksjonen av merverdi. En bestemt del av kapitalen bruker bedriftsherren til å reise fabrikkbygningen, til å skaffe seg utstyr og maskiner og kjøpe inn råstoffer, brennstoffer og hjelpematerialer. Verdien av denne del av kapitalen overføres til den nyproduserte varen i samme forhold som produksjonsmidlene forbrukes eller slites ned i arbeidsprosessen. Den del av kapitalen som består i form av produksjonsmidlenes verdi, forandrer ikke sin størrelse i produksjonsprosessen og kalles derfor konstant kapital.

Den andre del av kapitalen legger kapitalisten ut til å kjøpe arbeidskraft – til å leie arbeidere. Til gjengjeld for denne del av den anvendte kapital får bedriftsherren etter produksjonsprossessens slutt en ny verdi, som er skapt av arbeiderne på hans bedrift. Denne nye verdien er, som vi har sett, større enn verdien av den arbeidskrafta kapitalisten har kjøpt. Den del av kapitalen som brukes til arbeidslønn til arbeiderne, forandrer altså sin størrelse i produksjonsprosessen: den vokser ved at arbeiderne skaper en merverdi som kapitalisten tilegner seg. Den del av kapitalen som legges ut til kjøp av arbeidskraft (dvs. lønn til arbeiderne) og vokser i produksjonsprosessen, kalles variabel kapital.

Marx betegner den konstante kapital med boktaven c ( liten c) og den variable kapital med bokstaven v ( liten v). Det var Marx som for første gang slo fast delinga av kapitalen i en konstant og en variabel del. Derved ble det mulig for ham å avsløre den særlige rolle, som spilles av den variable kapital, som brukes til kjøp av arbeidskraft. Kapitalistenes utbytting av lønnsarbeidere er den virkelige kilden til merverdien.

Oppdagelsen av arbeidets dobbeltkarakter, legemliggjort i varen, ga Marx nøkkelen til å fastslå forskjellen mellom den konstante og den variable kapital, og avdekke den kapitalistiske utbyttingas vesen. Marx påviste at arbeideren med sitt arbeid samtidig både skaper nye verdier og overfører verdien av produksjonsmidlene til den ferdige varen. I egenskap av bestemt konkret arbeid overfører arbeiderens arbeid verdien av de forbrukte produksjonsmidler til produktet. Og i egenskap av abstrakt arbeid, og som innsats av arbeidskraft i det hele tatt, skaper den samme arbeiders arbeid ny verdi. Disse to sidene ved arbeidsprosessen skiller seg meget merkbart fra hverandre. Når arbeidsproduktiviteten i en bestemt bransje øker til det dobbelte, vil f. eks. en spinner i løpet av en arbeidsdag overføre dobbelt så mye verdi av produksjonsmidler til produktet (fordi han greier å forarbeide dobbelt så mye bomull). Men av ny verdi vil han skape akkurat like mye som før.

Merverdiraten.

Det er ikke kapitalen som har oppfunnet merarbeidet. Overalt hvor samfunnet består av utbyttere og utbyttede, suger den herskende klasse merarbeid ut av de utbyttede klasser. Men til forskjell fra slaveeierne og feudalherrene, som under naturalhusholdningens herredømme brukte den alt overveiende del av produktet av slavenes og de livegne bøndenes arbeid til direkte tilfredsstillelse av sine behov og luner, forvandler kapitalistene hele produktet av lønnsarbeidernes mer-arbeid til penger. En del av disse pengene bruker kapitalisten til å kjøpe forbruksartikler og luksusartiklar, en annen del av pengene setter han på nytt inn i bedriften som tilleggskapital, som igjen vil innbringe ham ny merverdi. Derfor viser kapitalen, som Marx uttrykker det, en glupende ulvehunger etter merarbeid. Graden av kapitalistens utbytting av arbeideren kommer til uttrykk i merverdiraten.

Merverdiraten kalles forholdet mellom merverdien og den variable kapital, uttrykt i prosent. Merverdiraten viser i hvilken proporsjon det arbeid arbeiderne har utført, deler seg i nødvendig arbeid og merarbeid. Med andre ord, hvor stor del av arbeidsdagen proletaren arbeider for å erstatte verdien av sin egen arbeidskraft, og hvor stor del av arbeidsdagen han arbeider gratis for kapitalisten. Marx betegner merverdien med bokstaven (m) og merverdiraten med bokstaven ( m’). I det ovenfor anførte tilfelle er merverdiraten, uttrykt i prosent følgende:

Merverdiraten er her 100 %. Dette betyr at arbeiderens arbeid i dette tilfelle deler seg i like mye nødvendig arbeid og merarbeid. Etter hvert som kapitalismen utvikler seg, øker merverdiraten, noe som er et uttrykk for at utbyttingsgraden stiger. Enda raskere vokser merverdien i mengde, fordi kapitalen utbytter et økende antall lønnsarbeidere.

I artikkelen «Arbeiderens lønn og kapitalistenes profitt i Russland», som er skrevet i 1912, la Lenin fram følgende beregning, som viser i hvilken grad proletaritatet i det før-revolusjonære Russland ble utbytta. Ifølge resultatene av den offisielle inspeksjonen på fabrikker og verksteder i 1908, som utvilsomt ga overdrevne tall for arbeidernes inntekter og altfor lave for kapitalistenes profitt, utgjorde arbeidernes lønninger 555,7 millioner rubler og kapitalistenes profitt 568,7 millioner rubler. Det samlede antall arbeidere på de undersøkte bedrifter innen storindustrien var 2 254 000. Arbeidernes gjennomsnittslønn utgjorde således 246 rubler om året, og hver arbeider skaffet kapitalisten gjennomsnittlig 252 rubler profitt i året.

I Tsar-Russland arbeidet arbeideren altså mindre enn halve dagen for seg sjøl, og mer enn halve dagen for kapitalisten.

De to måter å øke utbyttingsgraden på. Absolutt og relativ merverdi.

Hver kapitalist søker på alle mulige måter å øke merverdi-delen som blir pressa ut av arbeideren. Økinga av merverdien oppnås ved hjelp av to hovedmetoder.

La oss som eksempel ta en arbeidsdag på 12 timer, hvorav det nødvendige arbeid utgjør 6 timer og merarbeidet 6 timer. La oss framstille denne arbeidsdagen i form av en linje inndelt i tolv like store deler som hver er lik 1 time.

Den første måten å øke utbyttingsgraden på er at kapitalisten øker den merverdi han får, ved å forlenge hele arbeidsdagen, la oss si med 2 timer. I så fall kommer arbeidsdagen til å se slik ut :

Merarbeidstida er økt som følge av en absolutt forlenging av arbeidsdagen som helhet, men den nødvendige arbeidstida er uforandra. Merverdi som frambringes ved forlenging av arbeidsdagen, kalles absolutt merverdi.

Den andre måten å øke utbyttingsgraden på er at arbeidsdagens samlede lengde forblir uforandret, men at merverdien som kapitalisten får, øker som følge av at den nødvendige arbeidstida forkortes. Økinga av arbeidsproduktiviteten i de grener som framstiller forbruksgjenstander for arbeiderne, også i de bransjer som levererer redskaper og materialer til produksjon av disse forbruksgjenstandene, fører til forkorting av den arbeidstida som trengs til å produsere dem. Som følge av dette minker verdien av arbeidernes eksistensmidler, og arbeidskraftas verdi synker tilsvarende. Mens det tidligere ble brukt 6 timer til å produsere eksistensmidler for arbeideren, så brukes det nå, la oss si bare 4 timer. I så fall kommer arbeidsdagen til å se slik ut:

tilbakeliggende teknikk og håndarbeid. Storparten av bøndene blir ubarmhjertig utbytta av godseiere, storbønder, kjøpmenn og ågrere, og ruineres: Under differensieringsprosessen utskiller bøndene på den ene sida uopphørlig masser av proletarer og på den andre sida storbønder, kapitalister.

Den kapitalistiske stat som avløste staten i feudal- og livegenskapstida som resultat av den borgerlige revolusjon, er etter sitt klassemessige innhold et redskap i kapitalistenes hender til å under­ordne og undertrykke arbeiderklassen og bøndene. Den borgerlige stat verner om den kapitalistiske private eiendomsretten til produksjonsmidlene, sikrer utbyttinga av det arbeidende folk og undertrykker dets kamp mot det kapitalistiske system.

Da kapitalistklassens interesser står i skarp motsetning til det overveldende folkeflertalls interesser, er borgerskapet nødt til på alle mulige måter å prøve og skjule klassekarakteren av sin stat. Borgerskapet prøver å framstille denne staten som en stat som står over klassene, en stat som tilhører hele folket, en «rent demokratisk» stat. Men i virkeligheten er den borgerlige «frihet» kapitalens frihet til å utbytte fremmed arbeid. Den borgerlige «likhet» er et bedrag som dekker over den faktiske ulikhet mellom utbytteren og den utbyttede, mellom den mette og den sultne, mellom eierne av produksjonsmidlene og proletarmassene, som bare eier sin arbeidskraft.

Den borgerlige stat holder folkemassene nede ved hjelp av sitt administrasjonsapparat, politi, arme, domstoler, fengsler, konsentrasjonsleirer og andre voldsmidler. Et nødvendig supplement til disse voldsmidlene er de ideologiske påvirkningsmidlene som borgerskapet bruker til å opprettholde sitt herredømme. Hit hører slike midler som den borgerlige presse, kringkastinga, filmen, den borgerlige vitenskap og kunst og kirken.

Den borgerlige stat er kapitalistklassens eksekutivkomite. De borgerlige forfatninger har til formål å konsolidere samfunnsforhold som er behagelige og fordelaktige for de besittende klasser. Den borgerlige stat erklærer det kapitalistiske samfunns grunnvoll – privat eie av produksjonsmidlene – for hellig og ukrenkelig.

De borgerlige stater har meget forskjellige former, men deres innhold er det samme: alle disse statene er borgerskapets diktatur, som med alle midler søker å opprettholde og styrke den samfunnsordninga som er basert på kapitalens utbytting av lønnsarbeidet.

Etter hvert som den kapitalistiske storproduksjonen vokser, øker proletariatet i antall. Det blir seg mer og mer sine klasseinteresser bevisst, utvikler seg politisk og organiserer seg til kamp mot borgerskapet.

Proletariatet er den arbeidende klasse som er knytta til den mest framskredne økonomiform – storproduksjonen. «Bare proletariatet er i kraft av sin økonomiske rolle i storproduksjonen – i stand til å være føreren for alle arbeidende og utbyttede masser».[36]V.I. Lenin: «Staten og revolusjonen», Verker i utvalg, norsk utg., bd.8, 1952, s.25Industriproletariatet, som er den mest revolusjonære, den mest progressive klasse i det kapitalistiske samfunn, er i stand til å samle de arbeidende bondemassene, alle utbyttede befolkningslag om seg, og føre dem til storm mot kapitalismen.

Kort sammenfatning av VII

  1. Grunnlaget for produksjonsforholda under det kapitalistiske system er det kapitalistiske eie av produksjonsmidlene som tjener til å utbytte lønnsarbeiderne. Kapitalismen er vare­produksjonen på dens høyeste utviklingstrinn, da også arbeidskrafta blir en vare. Som vare har arbeidskrafta under kapitalismen verdi og bruksverdi. Verdien av varen arbeidskraft be­stemmes av verdien av de eksistensmidler som trengs for å kunne underholde arbeideren og hans familie. Bruksverdien av varen arbeidskraft består i dens egenskap av å være kilde til verdi og merverdi.
  2. Merverdien er den verdi som skapes ved arbeiderens arbeid utover verdien av hans arbeidskraft, og som kapitalisten tilegner seg uten vederlag. Merverdiloven er kapitalismens økonomiske grunnlov.
  3. Kapital er verdi som – gjennom utbytting av lønnsarbeidere – innbringer merverdi. Kapitalen legemliggjør det samfunnsmessige forhold mellom kapitalistklassen og arbeiderklassen. De forskjellige deler av kapitalen spiller ikke samme rolle i produksjon av merverdien. Konstant kapital er den del av kapitalen som brukes til produksjonsmidler. Denne del av kapitalen skaper ikke ny verdi, den forandrer ikke sin størrelse. Variabel kapital er den del av kapitalen som brukes til å kjøpe arbeidskraft. Denne delen av kapitalen øker, idet kapitalisten tilegner seg merverdien som er skapt ved arbeiderens arbeid.
  4. Merverdiraten er forholdet mellom merverdien og den variable kapital. Den uttrykker den grad som arbeideren blir utbytta av kapitalisten. Kapitalistene hever merverdiraten på to måter: ved å produsere absolutt merverdi og ved å produsere relativ merverdi. Absolutt merverdi er merverdi som skapes ved å forlenge arbeidsdagen eller øke arbeidets intensitet. Relativ merverdi er merverdi som skapes ved å forkorte den nødvendige arbeidstid og øke merarbeidstida tilsvarende.
  5. Borgerskapets og proletariatets klasseinteresser er uforsonlige. Motsetninga mellom borgerskap og proletar er den grunnleggende klassemotsetninga i det kapitalistiske samfunn. Organet til å verne om det kapitalistiske system og til å undertrykke det arbeidende og utbyttede flertall i samfunnet, er den borgerlige stat, som er borgerskapets diktatur.

KAPITEL VIII ARBEIDSLØNNA

Prisen på arbeidskrafta. Arbeidslønnas vesen.

Under den kapitalistiske produksjonsmåten har arbeidskrafta, som enhver annen vare, en verdi. Denne verdien, uttrykt i penger, er prisen på arbeidskrafta. Prisen på arbeidskrafta skiller seg fra prisen på andre varer. Når en vareprodusent selger f. eks. lerret på markedet, representerer den pengesummen han får ikke noe annet enn prisen på den solgte varen. Når proletaren selger sin arbeidskraft til kapitalisten og får en bestemt pengesum i form av arbeidslønn, så synes denne pengesummen ikke å representere prisen på varen arbeidskraft, men prisen på arbeidet.

Kapitalens kretsløp. Tre former for industrikapital.

Dette bedragerske skinn er ikke noen tilfeldig villfarelse. Det har sitt utspring i selve den kapitalistiske produksjons vilkår, der utbyttinga er tilslørt og forholdet mellom arbeidsgiver og lønnsar­beider fortoner seg i en forvrengt skikkelse som et forhold mellom like vareeiere.

I virkeligheten er lønnsarbeiderens lønn ikke verdien av eller prisen på hans arbeid. Hvis arbeidet var en vare og hadde verdi, så måtte det finnes en målestokk for størrelsen av denne verdien. Størrelsen av «arbeidsverdien», som av enhver annen vare, måtte åpenbart kunne måles med størrelsen av det arbeid den inneholder. Men hvis en forutsetter dette, oppstår det en forhekset sirkel: arbeid måles med arbeid.

Videre: Hvis kapitalisten betalte arbeideren med «arbeidsverdien», dvs. hvis han betalte arbeidet fullt ut, ville det ikke finnes noen kilde til berikelse for kapitalisten, med andre ord: den kapitalistiske produksjonsmåten ville ikke kunne eksistere.

Det er arbeidet som skaper varenes verdi, men arbeidet selv er ikke noen vare og har ikke verdi. Det som til daglig kalles «arbeidsverdi», er i virkeligheten verdien av arbeidskrafta.

Det er ikke arbeid kapitalisten kjøper på markedet, det er en særskilt vare – arbeidskraft. Bruken av arbeidskrafta, dvs. forbruk av arbeiderens muskel-, nerve- og hjerneenergi, er arbeidsprosessen. Arbeidslønna er bare betaling for en del av arbeidsdagen. Arbeidskraftas verdi er alltid mindre enn den nye verdi som arbeideren har skapt ved sitt arbeid. Men da arbeidslønna i formen trer fram som betaling for arbeidet, skapes den forestilling at hele arbeidsdagen er betalt fullt ut. Derfor kaller Marx arbeidslønna i det borgerlige samfunn den forvandlede form for verdien eller prisen på arbeidskrafta. Marx slår fast at «arbeidslønna ikke er det som den synes å være, nemlig arbeidets verdi – eller pris, men bare en maskert form for arbeidskraftas verdi eller pris«. [37]Karl Marx: «Kritikk av Gotha-programmet», i «Programkritikk», norsk utgivelse. 1951, s. 21.. Arbeidslønna er pengeuttrykket for arbeidskraftas verdi, dens pris, som trer fram som prisen på arbeidet.

I slavesamfunnet foregår det ikke noen transaksjon ved kjøp og salg av arbeidskraft mellom slaveeier og slave. Slaven er slaveeierens eiendom. Derfor ser det ut som om hele slavens arbeid blir utført uten vederlag, at til og med den delen av arbeidet som erstatter utgiftene til slavens underhold, er ubetalt arbeid, arbeid for slaveeieren. I feudalsamfunnet er bondens nødvendige arbeid på hans eget bruk og merarbeidet for godseieren på herregården tydelig avgrenset til tid og sted. Under det kapitalistiske system fortoner selv lønnsarbeiderens ubetalte arbeid seg som betalt arbeid.

Arbeidslønna skjuler alle spor av arbeidsdagens deling i nødvendig arbeidstid og merarbeidstid, og kamuflerer dermed det kapitalistiske utbyttingsforholdet.

Arbeidslønnas grunnformer.

Arbeidslønnas grunnformer er: 1) tidslønn og 2) stykklønn (akkordlønn).

Tidslønna (lønn pr. tidsenhet) er den form for arbeidslønn der størrelsen av arbeiderens inntekt direkte avhenger av hvor lenge han har arbeidet – timer, dager, uker, måneder. I samsvar med dette skjelner en mellom: timelønn, daglønn, ukelønn, månedslønn.

Sjøl om tidslønna er den samme, kan den faktiske betalinga arbeideren får, være forskjellig alt etter lengden av arbeidsdagen. Målestokken for den betaling arbeideren får for det arbeid han har utført i en bestemt tidsenhet, er prisen på en arbeidstime. Enda arbeidet, som ovenfor fastslått, ikke har noen verdi og følgelig heller ingen pris, er det alminnelig å bruke det ikke helt riktige uttrykket «arbeidspris» for å angi størrelsen på den betalinga arbeideren får. Som måleenhet for «arbeidsprisen», brukes betalinga for en arbeidstime eller prisen på en arbeidstime. Hvis den gjennomsnittlige arbeidsdag er 12 timer og den gjennomsnittlige dagsverdi av arbeidskrafta er 6 dollar, er følgelig gjennomsnittsprisen på en arbeidstime 50 cent (600:12).

Tidslønna gir kapitalisten anledning til å øke utbyttinga av arbeideren ved å forlenge arbeidsdagen, og senke prisen på arbeidstimen ved at arbeidslønna pr. dag, uke eller måned forblir uforandret. Sett at daglønna fortsatt blir den samme som før – 6 dollar, men at arbeidsdagen blir økt fra 12 til 13 timer. Prisen vil i så fall på en arbeidstime bli (600 cent :13) dvs.synke fra 50 til 46 cent. Under trykk av arbeidernes krav blir kapitalisten ofte tvunget til å øke daglønna(og tilsvarende også uke- og månedslønna), men samtidig kan prisen på en arbeidstime vedbli å være den samme som før og til og med synke. Hvis for eks. daglønna blir økt fra 6 dollar til 6 dollar 20 cent, og arbeidsdagen økes fra 12 timer til 14 timer, så vil prisen på en arbeidstime i dette tilfelle synke (620 cent : 14) til 44 cent.

Økinga i arbeidsintensiteten betyr også faktisk et fall i prisen på arbeidstimen, da lønna forblir den samme trass i det større forbruk av energi som gir samme resultat som forlenging av arbeids­dagen. Et fall i prisen på arbeidstimen medfører at proletaren for å kunne eksistere er nødt til enten å arbeide stadig mer intenst eller også gå med på enda større forlenging av arbeidsdagen. Både den umåtelige intensiveringen av arbeidet og forlenginga av arbeidsdagen, fører til forsterket nedsliting av arbeidskrafta, og til at den blir undergravd. Jo lavere hver arbeidstime er betalt, dess større mengde arbeid eller lengre arbeidsdag kreves det for at arbeideren i det hele tatt kan være sikret selv iden ynkeligste betaling. På den andre sida framkaller forlenging av arbeidsdagen i sin tur reduksjon av betalinga for hver arbeidstime.

Kapitalisten utnytter i sin interesse den omstendighet at betalinga pr. arbeidstime synker ved forlenging av arbeidsdagen eller øking av arbeidsintensiteten. Under forhold som er gunstige for vareavsetningen, forlenger han arbeidsdagen og innfører overtidsarbeid, dvs. arbeid ut over den fastsatte varighet av arbeidsdagen. Og hvis markedsforholdene er ugunstige og kapitalisten er nødt til midlertidig å minske produksjonens omfang, så forkorter han arbeidsdagen og innfører timebetaling for arbeidet. Timebetaling med forkortet arbeidsdag eller forkortet arbeidsuke fører til sterk nedsettelse av arbeidslønna. Hvis arbeidsdagen i vårt eksempel blir redusert fra 12 til 6 timer med bibehold av den tidligere betalinga på 50 cent i timen, vil dagslønna for en arbeider bare utgjøre 3 dollar, dvs. bare halvparten av arbeidskraftas dagsverdi. Følgelig taper arbeideren i lønn ikke bare når arbeidsdagen blir forlenget ut over alle rimelige grenser, men også når han er nødt til å arbeide på innskrenket tid.

«Kapitalisten kan nå presse ut av arbeideren en bestemt mengde merarbeid uten å bringe arbeidstiden opp til det som er nødvendig for at arbeideren skal kunne opprettholde sin eksistens. Han kan oppheve enhver regelmessighet i arbeidet og utelukkende ut fra sin egen bevekvemmelighet, sine luner og flyktige interesser skifte mellom perioder med uhyrlig uforholdsmessig overarbeid og perioder med relativ og tilmed fullstendig arbeidsløshet».[38]Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg. 1951, bd. I, s. 571.

Ved arbeidslønn pr.tidsenhet er størrelsen av arbeiderens inntekt ikke direkte avhengig av hans arbeids intensitetsgrad. Lønna stiger ikke når arbeidsintensiteten øker. Prisen på en arbeidstime synker faktisk. For å øke utbyttinga holder kapitalisten spesielle oppsynsmenn, som sørger for at arbeiderne retter seg etter den kapitalistiske disiplinen og arbeider mer intensivt.

Arbeidslønn pr.tidsenhet var utbredt på de tidlige stadier av kapitalismens utvikling, da arbeidsgiverne ennå ikke møtte noen nevneverdig organisert motstand fra arbeidernes side, og kunne oppnå øking av merverdien ved å forlenge arbeidsdagen. Men tidslønn forekommer også på kapitalismens høyeste stadium. I en rekke tilfelle byr den ikke på små fordeler for kapitalisten: ved å øke maskinenes hastighet tvinger kapitalisten arbeiderne til å arbeide mer og mer intensivt uten tillegg i tidslønna.

Stykklønn (akkordlønn) er en form for arbeidslønn hvor arbeiderens betaling er direkte avhengig av den mengde produkter eller deler som er framstilt, eller av antallet utførte operasjoner pr. tidsenhet. Ved tidslønn måles arbeiderens nedlagte arbeid med sin varighet, ved stykklønn med mengden av frambrakte produkter (eller utførte operasjoner), og hvert av disse betales etter bestemte satser.

Når kapitalisten fastsetter satsene, går han for det første ut fra den daglønna arbeideren får, regnet pr. tidsenhet, og for det annet den mengde produkter eller deler som arbeideren framstiller i løpet av en dag. Som norm tar han da som regel arbeiderens høyeste ytelse. Hvis den gjennomsnittlige dagslønna i vedkommende produksjonsgren ved betaling i tidslønn utgjør 6 dollar og den mengde produkter av et bestemt slag som arbeideren tilvirker, er 60 stykker, så utgjør stykksatsen pr. produkt eller del – 10 cent. Kapitalisten fastsetter stykksatsen med den beregning at arbeiderens time-(dag-,uke-) ikke skal være høyere enn ved tidslønn. Stykklønn er således i sitt grunnlag en modifisert form for tidslønn.

Stykklønna skaper i enda høyere grad enn tidslønna et bedragersk skinn av at det arbeideren selger til kapitalisten, ikke er sin arbeidskraft – men sitt arbeid, og at han får full betaling for arbeidet, i samsvar med den produktmengde han har framstilt.

Den kapitalistiske akkordlønna fører til en stadig større intensivering av arbeidet. Samtidig gjør den det lettere for kapitalisten å holde tilsyn med arbeiderne. Arbeidets intensitetsgrad kontrolleres her ved mengden og kvaliteten av det produkt som arbeideren må framstille for å skaffe seg de nødvendige eksistensmidler. Arbeideren er nødt til å øke stykkproduksjonen, å arbeide mer og mer intenst. Men straks en større eller mindre del av arbeiderne når det nye, forhøyede nivå i arbeidsintensitet, senker kapitalisten akkordsatsene. Hvis stykkprisen i vårt eksempel senkes til halvparten, må arbeideren for å kunne tjene like mye som før arbeide for to; dvs. han er nødt til enten å forlenge arbeidstida eller øke arbeidsintensiteten enda mer, slik at han i dagens løp framstiller 120 og ikke 60 stykker. «Arbeideren prøver å holde sin samlede arbeidslønn oppe ved å arbeide mer, enten ved å arbeide i flere timer eller ved å produsere mer pr. time. Resultatet er: jo mer han arbeider, dess mindre lønn får han» .[39]Karl Marx: «Lønnsarbeid og kapital», norsk utg. 1951, s. 33-34. Dette er det viktigste særmerke ved akkordlønna under kapitalismen.

Tids- og stykkformen for arbeidslønna forekommer ofte samtidig på en og samme bedrift. Under kapitalismen er begge disse former for arbeidslønn bare forskjellige metoder for å øke utbyttinga av arbeiderklassen.

Den kapitalistiske akkordlønna ligger til grunn for de utsvettingssystemer for avlønning som praktiseres i de borgerlige land.

Lønningssystemer som ledd i utsvetting.

Det viktigste trekk ved den kapitalistiske stykklønna er den voldsomme intensivering av arbeidet som fører til nedbryting av arbeiderens krefter. Arbeidslønna kompenserer her på ingen måte den økte oppsliting av arbeidskrafta. Ut over en viss varighet av arbeidsdagen og en viss intensitetsgrad i arbeidet, kan ingen ytterligere kompensasjon forhindre en direkte ødeleggelse av arbeidskrafta.

Som følge av at det på de kapitalistiske bedriftene anvendes oppslitende metoder for organisering av arbeidet, må arbeiderne bruke alle sine krefter, og derfor er det vanlig at arbeiderne mot slutten av arbeidsdagen har overanstrengt sine muskel- og nervekrefter, med den følge at arbeidsproduktiviteten synker. For å øke merverdien benytter kapitalistene seg av forskjellige slags utsvettingsmetoder i selve lønnssystemet for å oppnå en høy arbeidsintensitet under hele arbeidsdagen. Under kapitalismen tjener den såkalte «vitenskapelige organisering av arbeidet» samme formål. Utbredte former for en slik arbeidsorganisering med bruk av lønningssystemet som piner ut arbeiderne til det ytterste, er Taylorsystemet og Fordsystemet, som bygger på prinsippet om maksimal øking av arbeidsintensiteten.

Innholdet i Taylorsystemet (et system som er oppkalt etter sin opphavsmann – den amerikanske ingeniøren F. Taylor) består i følgende: På en bedrift velger en ut de sterkeste og dyktigste arbeiderne. De blir tvunget til å arbeide med maksimal anspennelse. Utføringen av hver enkelt operasjon noteres i sekunder og brøkdeler av sekunder. På grunnlag av disse stoppeklokke-oppgavene fastsettes så produksjonsordningen og tidsnormen for hele arbeidsstokken. Når arbeideren overoppfyller normen – «oppgaven»»- -får han et usselt tillegg til daglønnen – en premie. Hvis normen ikke blir oppfylt, får arbeideren betaling etter sterkt reduserte satser. Den kapitalistiske arbeidsorganisering etter Taylor-systemet piner alle krefter ut av arbeideren, forvandler ham til en automat som mekanisk utfører de samme bevegelser.

V. I. Lenin anfører et konkret eksempel (arbeid med å lesse rujern på en tralle) da kapitalisten ved å innføre Taylor-systemet bare ved utføring av en enkelt operasjon kunne redusere antallet arbeidere fra 500 til 140, dvs. 3,6 ganger. Ved en umenneskelig øking av arbeidsintensiteten ble dagsnormen for en arbeider økt fra 16 til 59 tonn, dvs. 3,7 ganger mer. En arbeider måtte nå på en dag utføre det samme arbeid som han før hadde brukt 3- 4 dager på, men han fikk bare en nominell lønnsøking på 63 prosent (og det bare i den første tiden). Med andre ord, ved innføringa av dette betalingssystemet sank arbeidernes inntekt faktisk 2,3 ganger sammenliknet med det nedlagte arbeid. «Resultatet er,» skrev Lenin, » at i de samme 9-10 timer presses det tre ganger mer arbeid ut av arbeideren, alle hans krefter slites ubarmhjertig ut, hver dråpe av lønnsslavens nerve og muskelenergi suges ut med tredoblet fart. Kommer han til å dø tidligere ? – Det står mange andre utenfor portene . . .» [40]V. I. Lenin: «Det «vitenskapelige» utsvettingssystemet», Verker, russ. utg., bd. 18, side 556.

En slik organisering av arbeid og betaling kalte Lenin et «vitenskapelig» utsvettingssystem.

Det system for organisering av arbeid og lønninger som den amerikanske «automobilkongen» Henry Ford og mange andre kapitalister har innført (Ford- systemet), tjener samme formål – å presse mest mulig merverdi ut av arbeiderne ved hjelp av den ytterste øking av arbeidsintensiteten. Dette oppnås ved å drive opp tempoet på samlebåndene enda mer og innføre utsvettingsmetoder for avlønninga. Ensformigheten i arbeidsoperasjonene på samlebåndene i Ford-fabrikkene gjør det mulig i stor utstrekning å bruke, ulærte arbeidere og fastsette lave satser for dem. Den veldige intensiveringen av arbeidet følges ikke av øking av lønningene eller forkorting av arbeidstiden. Resultatet er at arbeiderne fort blir utslitt og arbeidsuføre, blir avskjediget fra fabrikkene som ubrukelige og havner blant de arbeidsløse.

Økt utbytting av arbeiderne oppnås også ved andre systemer for organisering av arbeidet og lønningene, systemer som er avarter av Taylorismen og Fordismen. Til disse hører for eks. Gantts system (USA). I motsetning til akkordsystemet hos Taylor kombinerer Gantt-systemet tidslønn med premiering. Arbeideren får en bestemt «oppgave»,og det fastsettes en meget lav garantert betaling pr. tidsenhet uansett om normen blir nådd eller ikke. Hvis arbeideren greier «oppgaven», får han et lite tillegg til den garanterte minstelønnen – en «premie». Til grunn for Halsey-systemet (USA) ligger prinsippet om premiering for «innspart tid» som tillegg til «gjennomsnittsbetalingen» for hver arbeidstime. Under dette systemet utbetales det f.eks. ved fordobling av arbeidsintensiteten en premie på ca. 113 av en timelønn for hver time «spart» tid. Følgen er at jo større arbeidsintensiteten blir, dess mer synker arbeiderens lønn i forhold til det arbeidet han har utført. På de samme prinsipper bygger også Rowan-systemet (England).

En av framgangsmåtene til å øke merverdien som er bygd på et bedrag mot arbeiderne, er det såkalte systemet med «arbeidernes andel i utbyttet». Under påskudd av at arbeiderne er interessert i å øke bedriftens utbytte, reduserer kapitalisten arbeidernes grunnlønn og danner på denne måten et fond til «fordeling av overskuddet mellom arbeiderne». Ved årets utgang får så arbeiderne i form av «utbytte» utbetalt noe som faktisk er en del av arbeidslønna som tidligere er holdt tilbake. Til sjuende og sist tjener arbeideren som «får del i utbyttet», faktisk mindre enn sin vanlige arbeidslønn. I samme øyemed praktiseres salg av aksjer i vedkommende bedrift blant arbeiderne.

Under alle disse utpønskede lønningssystemer tar kapitalistene med sine knep sikte på å presse så mye merverdi som mulig ut av arbeiderne. Arbeidsherrene bruker alle mulige midler til å forgifte arbeidernes bevissthet med propaganda om at de er interessert i økt arbeidsintensitet, i reduksjon av lønnsutgiftene pr. produktenhet og i å øke bedriftens rentabilitet. På denne måten prøver kapitalistene å svekke proletariatets motstand mot kapitalens offensiv, og å få arbeiderne til ikke å slutte seg til fagforeningene og delta i streiker, og skape splittelse i arbeiderbevegelsen.

Så mangfoldige former det kapitalistiske stykklønnsystemet har, så er dets vesen uforanderlig det samme: når arbeidets intensitet og dets produktivitet øker, synker arbeiderens lønn faktisk, mens kapitalisten øker sine inntekter.

Nominell lønn og reallønn.

På de første trinn av kapitalismens utvikling var det meget alminnelig at lønnsarbeiderne fikk betaling i form av naturalier, – arbeiderne fikk husvære, tarvelig kost og litt penger.

Betaling i naturalier består i en viss utstrekning også i kapitalismens maskinperiode. Dette ble f.eks. praktisert i bergverkene og tekstilindustrien i Tsar-Russland. Betaling i naturalier er utbredt i det kapitalistiske landbruket for landarbeidere, i noen industrigrener i kapitalistiske land, i koloniene og de avhengige land. Betaling i naturalier foregår i forskjellige former. F. eks. skaper kapitalistene slike forhold for arbeiderne at de er nødt til å ta varer på borg fra bedritftens egen butikk, leie husvære ved gruven eller på plantasjen, på trykkende vilkår som arbeidsgiveren har fastsatt, osv. Ved betaling i naturalier utbytter kapitalisten arbeideren ikke bare som selger av arbeidskraft, men også som forbruker.

For den utviklede kapitalistiske produksjonsmåten er arbeidslønn i penger karakteristisk.

Vi må skille mellom nominell lønn og reallønn.

Nominell arbeidslønn er arbeidslønn uttrykt i penger. Det er den pengesum som arbeideren får for arbeidskrafta som er solgt til kapitalisten.

Den nominelle arbeidslønn gir i seg selv intet begrep om hvor stor betaling arbeideren får i virkeligheten. Således kan den nominelle arbeidslønna holde seg uforandret, mens prisene på forbruksvarer og skatter samtidig stiger, og da vil arbeiderens faktiske lønn synke. Den nominelle arbeidslønna kan til og med stige, men hvis utgiftene til underhold i samme tidsperiode stiger mer enn den nominelle arbeidslønna, så vil arbeidslønna faktisk synke.

Reallønna er lønna uttrykt i arbeiderens eksistensmidler. Den viser hvor mange og hvilke forbruksgjenstander og tjenester arbeideren kan kjøpe for sin pengelønn. For å bestemme arbeiderens reallønn må en ta hensyn til størrelsen på den nominelle lønna, prisene på forbruksgjenstander, husleias høyde, skattene, arbeidsdagens lengde, arbeidets intensitetsgrad, antallet dager arbeideren ikke tjener noe (dersom han arbeider på innskrenket tid), tallet på helt og delvis arbeidsløse som underholdes på arbeiderklassens bekostning.

Lønnsnivået under kapitalismen er så lavt, leveomkostnadene heves systematisk, og arbeidsløsheten får et slikt omfang, at arbeidslønna ikke engang sikrer de fleste arbeiderne eksistensminimum.

De stigende levekostnadene og de synkende reallønningene som henger sammen med dem, skyldes framfor alt den stadige prisstigninga på masseforbruksvarer. I Frankrike f. eks. førte inflasjonen til at detaljprisene på matvarer i 1938 var over 7 ganger høyere enn i 1914.

En betydelig del av arbeidernes lønninger går til å betale husleie. I Tyskland steg husleiene fra 1900 til 1930 med gjennomsnittlig 69 pst. Etter oppgaver fra Det internasjonale institutt for arbeiderstatistikk, brukte arbeiderne i trettiåra i det 20. århundre til husleie, oppvarming og lys: i USA 25 , i England 20 og i Canada 27 % av familiens budsjett. I Tsar-Russland utgjorde arbeidernes utgifter til husvære opp til en tredjepart av arbeidslønna.

Også skattene gjør et dypt innhogg i arbeidernes lønninger. I de viktigste kapitalistiske land sluker de direkte og indirekte skattene i etterkrigsåra ikke mindre enn en tredjepart av arbeiderfamilienes inntekter.

I det kapitalistiske samfunn gir ikke arbeidslønna noe stabilt og trygt eksistensgrunnlag for arbeiderne og deres familier. Prisen på arbeidskrafta, som på enhver annen vare, er utsatt for de stadige og uberegnelige svingningene som inntreffer på markedet. Perioder da arbeiderne har full sysselsetting i produksjonslivet, skifter med perioder da de er fullstendig eller delvis arbeidsløse, da arbeidere enten slett ikke tjener noe eller lønnsnivået synker sterkt.

Når den borgerlige statistikken skal regne ut det gjennomsnittlige lønnsnivået, forvrenger den virkeligheten bevisst: i arbeidslønna regner den med inntektene til de ledende topplagene innen industri- og finansbyråkratiet (disponenter, bankdirektører osv.), tar med bare kvalifiserte arbeidere i sine lønnsberegninger og utelukker lønningene til det store laget av lavtlønnede ulærte arbeidere og jordbruksproletariatet. De tar heller ikke med den veldige hæren av helt eller delvis arbeidsløse, eller prisstigninga på forbruksvarer og økende skatter. Med slike og andre for­falskningsmetoder vil de pynte på arbeiderklassens virkelige stilling under kapitalismen.

I 1938 regnet borgerlige økonomer i USA på grunnlag av ytterst fattigslige normer at eksistensminimum for en arbeiderfamilie på fire medlemmer var 2177 dollar i året. Men i 1938 var den gjennomsnittlige årslønn for en industriarbeider i USA 1176 dollar, dvs. bare litt over halvparten av dette altfor lavt anslåtte eksistensminimum, og hvis en tok med de arbeidsløse, var gjennomsnittsinntekten 740 dollar, dvs. bare en tredjepart av dette eksistensminimum. I 1937 anslo borgerlige økonomer et meget snaut eksistensminimum for en gjennomsnitts arbeiderfamilie i England til 55 shilling i uken. Etter offisielle oppgaver var det 80 % av arbeiderne i kullindustrien, 75 % av arbeiderne i bergverkene (utenom kullindustrien) og 57 % av arbeiderne i kommunalbedriftene som tjente mindre enn dette eksistensminimum.

Fallet i reallønna under kapitalismen.

På grunnlag av analysen av den kapitalistiske produksjonsmåte fastslo Marx følgende grunnleggende lovmessighet med hensyn til arbeidslønna: «Den alminelige tendens i den kapitalistiske produksjon fører ikke til å heve det gjennomsnittlige lønnsnivået, men til å senke det.» [41]Karl Marx: «Lønn, pris og profitt», norsk utg. 1951, s. 54.

Som før nevnt, synker arbeiderfamiliens reallønn og følgelig reallønna for arbeidermassene i det hele tatt ved den økende prisstigninga på forbruksgjenstander, det økende skattetrykket og den stigende husleia. Samtidig synker arbeiderklassens alminnelige reallønnsnivå i sin helhet under påvirkning av det kapitalistiske arbeidsmarkedet.

Arbeidslønna er prisen på arbeidskrafta og bestemmes som enhver varepris av verdiloven. Vareprisene i den kapitalistiske økonomien svinger om verdien opp og ned under innflytelse av etterspørsel og tilbud. Men til forskjell fra prisene på andre varer pleier prisen på arbeidskrafta som regel å ville falle under dens verdi. Dette at arbeidslønna vil falle under arbeidskraftas verdi og at reallønna forringes i sammenheng med det, er først og fremst betinget av arbeidsløsheten. Kapitalisten søker å kjøpe arbeidskrafta så billig som mulig. Under arbeidsløshet er tilbudet av arbeidskraft større enn etterspørselen etter den. Varen arbeidskraft skiller seg fra andre varer ved at proletaren ikke kan utsette salget av den. For ikke å sulte i hjel må han selge sin arbeidskraft på de vilkår som kapitalisten byr ham. Arbeidsløsheten øker konkurransen mellom arbeiderne. Kapitalisten benytter seg av dette ved å betale arbeiderne en lønn som ligger under arbeidskraftas verdi. På denne måten innvirker de usle kårene til de arbeidsløse, som er en del av arbeiderklassen, på de materielle kårene til de arbeiderne som er sysselsatt i produksjonen, og bidrar til å trykke deres lønnsnivå nedover.

Videre gir maskinteknikken kapitalistene store muligheter til å erstatte mannsarbeidet med kvinne- og barnearbeid. Arbeidskraftas verdi bestemmes av verdien av de eksistensmidler som arbeideren og hans familie trenger. Derfor forringes arbeidslønna når arbeiderens kone og barn blir trukket inn i produksjonslivet. Nå tjener hele familien omtrent like mye som familiefaren alene tjente før. Dette betyr en enda større utbytting av arbeiderklassen som helhet. I de kapitalistiske land får de kvinnelige arbeiderne en atskillig lavere lønn for å utføre samme arbeid som mennene.

Kapitalen presser ut merverdi gjennom skånselløs utbytting av barnearbeid. Lønnen for barn og halvvoksen ungdom er i alle kapitalistiske land og koloniland langt lavere enn den lønna de voksne arbeiderne får.

Den gjennomsnittlige lønn for en arbeiderske i USA, England og Italia er 50 %, i Frankrike 40-50 %, i Japan, India og Indo-Kina 50-75 % lavere enn gjennomsnittslønnen for en voksen mannlig arbeider.

I USA er det etter altfor lavt beregnede oppgaver 3,3 millioner barn og halvvoksne blant lønnsmottakerne. En spesiell undersøkelse foretatt av Federal Department of Laber av barnearbeider i 28 stater slo fast at 36 % av de undersøkte barn og halvvoksne er under 13 år og 64 % fra 13 til 15 år. På stivelsesfabrikker, konserves- og kjøttvarefabrikker, i vaskerier og klesrenserier arbeider barna 12 til 13 timer om dagen.

I Japan er salg av barn til fabrikkarbeid alminnelig. Barnearbeid var også en vanlig foreteelse i Tsar-Russland. Barn i alderen 8 til 10 år utgjorde en ikke liten del av arbeidsstokken på tekstilfabrikker og enkelte andre bedrifter i Russland. I bomullsindustrien i India utgjør barn 20-25 % av hele arbeidsstokken. Kapitalens utbytting av barnearbeid antar særlig brutale former i de koloniale og avhengige land. På tekstil- og tobakksfabrikkene i Tyrkia arbeider barn fra 7 til 14 år full arbeidsdag side om side med de voksne arbeiderne.

De lave lønningene arbeiderskene får, og utbyttinga av barnearbeidet, fører til en veldig øking av sykdomstilfellene og barnedødeligheten og har ødeleggende følger for oppdragelsen og utdanningen av den unge generasjon.

Nedgangen i reallønna henger også sammen med den ting at kapitalismens utvikling fører til en forverring av stillingen for en betydelig del av de kvalifiserte arbeiderne. Som før nevnt, inngår utgiftene til opplæring av arbeideren i arbeidskraftas verdi. En kvalifisert arbeider skaper i en gitt tidsenhet en større verdi, derunder merverdi, enn en ulært arbeider. Kapitalisten er nødt til å betale mer for kvalifisert arbeid enn for arbeidet til de ulærte arbeiderne. Men etter hvert som kapitalismen utvikler seg og industriteknikken gjør framsteg, oppstår det på den ene sida etterspørsel etter høyt kvalifiserte arbeidere som kan behandle kompliserte mekanismer, og på den andre sida blir mange arbeidsoperasjoner forenklet og sjølve arbeidet til en betydelig del av de kvalifiserte arbeiderne blir overflødig. Betydelige lag av faglærte arbeidere mister sin kvalifikasjon, blir drevet på porten og tvinges til å ta fatt på ukvalifisert arbeid, som betales meget dårligere.

Samtidig skaper borgerskapet, takket være senkinga av arbeidslønnen for storparten av arbeiderne og utplyndringen av koloniene, priviligerte forhold for et forholdsvis lite lag av arbeideraristokratiet. Dette er alle slags arbeidsformenn, oppsynsmenn og representanter for fagforenings- og kooperasjonsbyråkratiet. Borgerskapet bruker det godt betalte arbeideraristokratiet til å splitte arbeiderbevegelsen og forgifte bevisstheten til hovedmassen av proletarene med propaganda for klassefred og interessefellesskap mellom utbytterne og de utbyttede.

Til senking av arbeidernes reallønn bidrar også de overmåte lave lønningene som jordbruksproletariatet får. Den store hæren av overflødig arbeidskraft på landsbygda øver et stadig press på lønnsnivået for de sysselsatte arbeiderne og senker det.

I tidsrommet 1910-1939 svingte således den gjennomsnittlige månedslønnen for landarbeiderne i USA mellom 28 % og 47 % av industriarbeidernes lønninger. I Tsar-Russland levde landarbeiderne i særlig usle kår. Arbeidsdagen for onne-arbeiderne i Russland i 1901-1910 var 16-17 timer, med en gjennomsnittlig daglønn på 69 kopek. Og på den fattigslige inntekten de hadde i onnetidene, måtte de også klare seg resten av året, da de var helt eller delvis arbeidsløse.

En utbredt metode for å senke lønningene er mulktsystemet. På den kapitalistiske bedriften blir arbeiderne mulktert for alt mulig: for «utilfredsstillende arbeid», for «disiplinbrudd», for å ha snakket under arbeidet, for å ha deltatt i demonstrasjoner osv. I Tsar-Russland før utstedelsen av loven om mulkter (1886) som satte visse grenser for arbeidsgivernes vilkårlighet, gikk fradragene fra lønna i form av mulkter i enkelte tilfelle opp i halvparten av månedslønna. Mulktene tjener ikke bare som middel til å styrke den kapitalistiske arbeidsdisiplinen, men er også en kilde til berikelse for kapitalistene.

Utviklinga av den kapitalistiske produksjonsmåten er således ledsaget av en senking av arbeiderklassens reallønn.

I 1924 utgjorde de tyske arbeidernes reallønn sammenliknet med 1900 – 75 % og i 1935 – 66 %. I Sambandsstatene steg arbeidernes nominelle lønn (de arbeidsløse medregnet) med 68 % fra 1900 til 1938. I samme tidsrom steg leveomkostningene med 130 %, med den følge at arbeidernes reallønn i 1938 bare var 74 % av nivået i 1900. I Frankrike, Italia og Japan, for ikke å snakke om de koloniale og avhengige land, var reallønnsenkingen i 19. og 20. århundre atskillig større enn i USA. I Tsar-Russland var industriarbeidernes reallønn i 1913 sunket til 90 % av reallønnen i 1900.

Arbeidskraftas verdi er ikke like stor i de forskjellige land. Forholdene som bestemmer arbeidskraftas verdi i hvert enkelt land, forandrer seg. Derav kommer de nasjonale forskjellene i arbeidslønn. Marx skrev at når en sammenlikner lønnsnivået i de forskjellige land, må en ta hensyn til alle momenter som bestemmer endringene i størrelsen av arbeidskraftas verdi: de historiske forutsetninger for arbeiderklassens utvikling og det behovsnivå som er oppstått i arbeiderklassen, utgiftene til opplæring av arbeiderne, kvinne- og barne- arbeidets rolle, arbeidsproduktiviteten, arbeidets intensitet, prisene på forbruksgjenstander osv.

Særlig lavt er lønnsnivået i de koloniale og avhengige land. I sin undertrykkelses- og systematiske utplyndringspolitikk overfor de koloniale og avhengige land benytter kapitalen seg av det store overskuddet av arbeidskraft i disse landa og betaler arbeidskrafta langt under dens verdi. I disse tillfellene blir arbeidernes nasjonalitet tatt i betraktning. Således får f. eks. hvite og fargede forskjellig betaling for samme arbeid. I Sør-Afrika er gjennomsnittslønna for en svart arbeider 10 ganger lavere enn gjennomsnittslønna for en britisk arbeider. I USA får de svarte arbeiderne i byene 2,5 ganger mindre og på landsbygda 3 ganger mindre lønn for samme arbeid som de hvite.

Arbeiderklassens kamp for høyere arbeidslønn.

I hvert enkelt land oppstår det ene eller andre bestemte lønnsnivå på grunnlag av verdiloven og som resultat av forbitret klassekamp mellom proletariat og borgerskap.

Arbeidslønnas avvik fra arbeidskraftas verdi har sine grenser.

Minstegrensa for arbeidslønna under kapitalismen bestemmes av rent fysiske forutsetninger: arbeideren må ha en viss mengde eksistensmidler, som er absolutt nødvendige,
for at han skal kunne leve og reprodusere sin arbeidskraft. «Hvis prisen på arbeidskrafta synker til dette minimum, da synker den under verdien, fordi arbeidskrafta under slike forhold bare kan opprettholdes og ytre seg i skrantende(ødelagt) skikkelse.» [42]Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg. 1951, bd. I, s. 181.

Når lønna synker under denne grensa, inntrer det en hurtig direkte fysisk ødeleggelse av arbeidskraften – arbeiderbefolkningengår til grunne. Dette kommer til uttrykk i at den gjennomsnittlige levealderen synker, fødselshyppigheten avtar, dødeligheten i arbeiderbefolkningen stiger, både i de kapitalistisk utviklede land og især i kolonilanda.

Den maksimale grense for arbeidslønna under kapitalismen er arbeidskraftas verdi. Graden der gjennomsnittslønna nærmer seg denne grensa, avhenger av det innbyrdes forhold mellom proletariatets og borgerskapets klassekrefter.

I sitt jag etter økt profitt søker borgerskapet å presse arbeidslønna ned under grensa for det fysiske minimum. Arbeiderklassen kjemper mot lønnsnedslag, for økt lønn, for fastsettelse av garantert minstelønn, innføring av sosialtrygd og forkorting av arbeidsdagen. I denne kampen står arbeiderklassen mot kapitalistklassen som helhet og mot den borgerlige stat.

Arbeiderklassens hårdnakkede kamp for høyere lønn begynte sammen med industrikapitalismens oppståen. Først utvikla den seg i England, og seinere også i andre kapitalistiske og koloniale land.

Etter hvert som proletariatet utformer seg som klasse, slutter arbeiderne seg sammen i fagforeninger for å føre økonomisk kamp med framgang. Dette resulterer i at det ikke lenger er den enkelte proletar, men en hel organisasjon som står imot arbeidskjøperen. Den videre utvikling av klassekampen fører til at det ved sida av de lokale og nasjonale fagorganisasjoner også blir dannet internasjonale fagsammenslutninger. Fagforeningene er en skole i klassekamp for de brede arbeidermasser.

Kapitalistene på sin side slutter seg sammen i arbeidskjøperforeninger. De kjøper de korrupte lederne for de reaksjonære fagforeningene, organiserer streikebryteri, driver splittelsesarbeid i arbeiderorganisasjonene og bruker politi, tropper, domstoler og fengsler for å slå ned arbeiderbevegelsen.

Et av de effektive kampmidler som arbeiderne bruker i sin kamp for høyere lønn, kortere arbeidstid og bedre arbeidsforhold under kapitalismen er streiken. Etterhvert som klassemotsetningene skjerpes og den proletariske bevegelse i de kapitalistiske og koloniale land blir bedre organisert, kommer mange millioner arbeidere med i streikekampen. Når arbeiderne viser besluttsomhet og fasthet i kampen mot kapitalen, tvinger de økonomiske streikene kapitalistene til å gå med på de streikendes krav.

Bare som følge av at arbeiderklassen fører en ustanselig kamp for sine livsinteresser, kan de borgerlige stater tvinges til å gi lover om minstelønn, forkorting av arbeidsdagen og begrensning av barnearbeidet.

Proletariatets økonomiske kamp har stor betydning. Når de blir ledet på en riktig, planmessig, prinsippfast måte, i klassens interesse, gjør fagforeningene med framgang motstand mot arbeids­giverne. Men arbeiderklassens økonomiske kamp kan ikke oppheve kapitalismens lover og fri arbeiderne fra utbytning og nød.

Marxismen-leninismen, som anerkjenner betydningen av arbeiderklassens økonomiske kamp mot borgerskapet, lærer at denne kampen bare retter seg mot kapitalismens følger, og ikke mot grunnårsaken til proletariatets undertrykte stilling og armod. Denne grunnårsaken er selve den kapitalistiske produksjonsmåten.

Bare gjennom revolusjonær politisk kamp kan arbeiderklassen tilintetgjøre lønnsslaveriets systemkilden til arbeiderklassens økonomiske og politiske undertrykkelse.

Kort sammenfatning av VIII

  1. I det kapitalistiske samfunn er arbeidslønna det pengemessige uttrykk for arbeidskraftas verdi, dens pris, som tar seg ut som prisen på arbeidet. Arbeidslønna maskerer det kapital­istiske utbyttingsforholdet, skaper et bedragersk skinn av at hele arbeiderens arbeid blir betalt, mens arbeidslønna i virkeligheten bare er prisen på hans arbeidskraft.
  2. Hovedformene for arbeidslønna er tidslønna og stykklønna (akkordlønnen). Ved tidslønna avhenger arbeiderens fortjeneste av hvor lang tid han har arbeidet. Ved akkordlønna bestemmes arbeiderens fortjeneste av det kvantum produkter han har tilvirket. For å øke merverdien bruker kapitalistene forskjellige slags utsvettingssystemer ved avlønninga, som fører til en veldig økning av arbeidets intensitet og påskynner nedslitinga av arbeidskrafta.
  3. Til forskjell fra prisene på andre varer ligger prisen på arbeidskrafta som regel under dens verdi. Ved omfattende bruk av kvinne- og barnearbeid, ytterst lave lønninger for landar­beiderne og arbeiderne i kolonilanda og de avhengige land øker kapitalen utbyttinga av arbeiderklassen.
  4. Den nominelle arbeidslønn er den sum penger som arbeideren får for arbeidskrafta som han har solgt til kapitalisten. Reallønna er arbeidslønna uttrykt i arbeiderens eksistensmidler. Den viser hvor stor mengde eksistensmidler og tjenester en arbeider kan kjøpe for sin pengelønn. Etter hvert som kapitalismen utvikler seg, synker reallønna.
  5. Arbeiderklassen slutter seg sammen i fagforeninger og fører kamp for kortere arbeidsdag og høyere lønn. Proletariatets økonomiske kamp mot kapitalen kan ikke i seg selv befri dem fra utbyttinga. Bare ved tilintetgjøring av den kapitalistiske produksjonsmåten gjennom revolusjonær politisk kamp oppheves forutsetningene for den økonomiske og politiske undertrykkelse av arbeiderklassen.

KAPITEL IX KAPITALENS AKKUMULASJON OG UTARMINGEN AV PROLETARIATET

Produksjon og reproduksjon.

For å leve og utvikle seg må samfunnet produsere materielle goder. Det kan ikke slutte å produsere, likeså lite som det kan slutte å forbruke.

Dag ut og dag inn, fra år til år, forbruker menneskene kjøtt, brød og andre næringsmidler, sliter klær og skotøy, men samtidig produseres nye mengder brød, kjøtt, klær, skotøy og andre produkter ved menneskets arbeid. Kull brennes opp i ovner og fyrrom, men samtidig blir stadig nye mengder kull hentet opp fra jordas indre. Maskiner slites ned etter hvert, lokomotiver blir før eller seinere avfeldige, men på bedriftene bygges det nye maskiner, og nye lokomotiver fabrikeres. Under enhver samfunnsordning må produksjonsprosessen stadig fornyes. Denne stadige fornyelse, den uavbrutte gjentakelsen av produksjonsprosessen er reproduksjonen. «Enhver samfunnsmessig produksjonsprosess, sett i sin stadige sammenheng og uavbrutte fornyelsesstrøm, er samtidig også en reproduksjonsprosess». [43]Karl Marx, «Kapitalen», tysk utg.1951, s.596. Som produksjonsprosessens vilkår er, slik er også reproduksjonsprosessens vilkår. Om produksjonsprosessen har en kapitalistisk form, har også reproduksjonen samme slags form.

Reproduksjonsprosessen består ikke bare i at menneskene lager stadig nye mengder av produkter til erstatning for og ut over de forbrukte, men også i at de tilsvarende produksjonsforholda i samfunnet stadig fornyer seg.

Det er nødvendig å skjelne mellom to typer av reproduksjon: enkel reproduksjon og utvida reproduksjon.

Enkel reproduksjon er gjentagelse av produksjonsprosessen i samme omfang som før, når de nyframstilte produkter bare erstatter de forbrukte produksjonsmidler og personlige forbruksgjenstander.

Utvida reproduksjon er gjentagelse av produksjonsprosessen i økt omfang, når samfunnet ikke bare erstatter de forbrukte materielle goder, men i tillegg til dette også framstiller enda flere og bedre produksjonsmidler og forbruksgjenstander.

Før kapitalismens tid gikk produktivkreftenes utvikling meget langsomt. Omfanget av den samfunnsmessige produksjon forandret seg lite fra år til år, fra tiår til tiår. Under kapitalismen er den tidligere langsomme, stagnerende tilstand i den samfunnsmessige produksjon, blitt avløst av en mye raskere utvikling av produktivkreftene. Karakteristisk for den kapitalistiske produksjonsmåten er den utvidede reproduksjon som avbrytes av kriseperioder da produksjonen går tilbake.

Den kapitalistiske enkle reproduksjon

Under den kapitalistiske enkle reproduksjon fornyer produksjons-prosessen seg i uforandret omfang, og hele merverdien går til kapitalistens personlige forbruk.

Allerede en undersøkelse av den enkle reproduksjon gjør det mulig å få et dypere innblikk i noen vesentlige kjennetegn ved kapitalismen.

Under den kapitalistiske reproduksjonsprosessen fornyes ikke bare arbeidsproduktene uavbrutt, men også de kapitalistiske utbyttingsforholda. På den ene sida skapes det under reproduksjonen stadig rikdom, som tilhører kapitalisten og som denne bruker til å tilegne seg merverdi. Etter hver produksjonsprosess viser kapitalisten seg stadig på nytt å være innehaver av en kapital som gjør det mulig for ham å berike seg ved å utbytte arbeidere. På den andre sida kommer arbeideren stadig ut av produksjonsprosessen som en eiendomsløs proletar, og derfor må han for ikke å sulte i hjel, stadig på nytt selge sin arbeidskraft til kapitalisten. Reproduksjonen av lønnsarbeideren forblir alltid en uomgjengelig forutsetning for kapitalens reproduksjon.

«Den kapitalistiske. produksjonsprosessen reproduserer ved selve sitt forløp, arbeidskraftas atskillelse fra arbeidsbetingelsene. Dermed reproduserer og foreviger kapitalismen betingelsen for utbyttingen av arbeideren. Den tvinger stadig arbeideren til å selge sin arbeidskraft for å kunne leve, og gir stadig kapitalisten mulighet til å kjøpe arbeidskrafta for å berike seg». [44]Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg. 1951, bd. I, s. 606.

I produksjonsprosessen fornyes på denne måten på nytt og på nytt, det grunnleggende kapitalistiske forhold: kapitalisten på den ene sida lønnsarbeideren på den andre. Alt før arbeideren selger sin arbeidskraft til den ene eller andre arbeidsherre, tilhører han den forente kapitalist, dvs. kapitalistklassen som helhet. Når proletaren skifter arbeidsplass, bytter han bare en utbytter med en annen. Arbeideren er hele sitt liv lenket til kapitalens vogn.

Hvis en tar for seg en enkeltstående produksjonsprosess, synes det ved første øyekast som om kapitalisten når han kjøper arbeidskraft, forskutterer arbeideren penger av sitt eget fond. Det er mulig at kapitalisten på det tidspunkt da lønna blir utbetalt, ennå ikke har rukket å selge varen som arbeideren har framstilt i vedkommende tidsrom (for eks. i løpet av en måned). Men hvis vi betrakter kjøp og salg av arbeidskrafta, ikke isolert, men som et moment i reproduksjonen, og som et forhold som stadig gjentar seg, da avsløres den virkelige karakter av denne transaksjonen.

For det første. Mens arbeiderens arbeid i vedkommende tidsavsnitt skaper en ny verdi som inneholder merverdi, realiseres det produkt arbeideren har framstilt i det foregående tidsrom på markedet, forvandlet til penger. Av dette framgår det at kapitalisten ikke betaler proletaren lønn av sitt eget fond, men av den verdien som er skapt ved arbeidernes eget arbeid den foregående produksjonsperioden (for eks. i løpet av den foregående måned). Marx uttrykker det slik at kapitalistene går fram etter erobrerens gamle oppskrift: de kjøper de overvunnes varer for deres egne penger, som de på forhånd har rana fra dem.

For det annet. Til forskjell fra andre varer betaler ikke kapitalisten for arbeidskrafta før arbeideren har utført et bestemt arbeid. Det viser seg således at det ikke er kapitalisten som forskutterer til proletaren, men tvert om proletaren som forskutterer til kapitalisten. Derfor legger arbeidskjøperne vinn på å betale ut arbeidslønna med så store mellomrom som mulig (for eks. en gang i måneden) for dermed å forlenge tida da de får vederlagsfri kreditt av arbeiderne

I form av arbeidslønn gir kapitalistklassen stadig arbeiderne penger til å kjøpe eksistensmidler, dvs. en viss del av produktet som er skapt ved arbeidernes arbeid og som utbytterne tilegner seg.

Disse pengene gir arbeiderne like regelmessig tilbake til kapitalisten idet de bruker dem til å skaffe seg eksistensmidler som arbeiderklassen selv har produsert.

Undersøkelsen av de kapitalistiske relasjoner under reproduksjonen avslører ikke bare den virkelige kilde til arbeidslønna, men også den virkelige kilde til enhver kapital.

Sett at den kapital som arbeidsgiveren har skutt inn, 100 000 pund sterling, hvert år innbringer en merverdi på 10 000 pund sterling, og at kapitalisten legger ut hele denne summen til personlig forbruk. Hvis kapitalisten ikke tilegnet seg arbeidernes ubetalte arbeid, ville hans kapital være helt oppbrukt når ti år er gått. Dette skjer ikke, fordi de 100 000 pund sterling som kapitalisten har lagt ut til sitt personlige forbruk, restitueres fullstendig innenfor det gitte tidsrom på bekostning av den merverdi som arbeidernes ubetalte arbeid har skapt.

Av dette følger at hvilken opprinnelig kilde kapitalen enn skriver seg fra, så blir denne kapitalen under den enkle reproduksjon etter en bestemt periode en verdi skapt ved arbeidernes arbeid, som kapitalisten har tilegna seg uten vederlag. Slik avsløres tåpeligheten i de borgerlige økonomers påstander om at kapital er rikdom arbeidskjøperen har tjent ved sitt eget arbeid.

Den enkle reproduksjon er en bestanddel eller et moment i den utvidede reproduksjon. De samme utbyttingsforhold som karakteriserer den enkle reproduksjon, skjerpes enda mer under den kapitalistiske utvidede reproduksjon.

Den kapitalistiske utvidede reproduksjon. Kapitalens akkumulasjon.

Under den utvidede reproduksjon bruker kapitalisten en del av merverdien til å øke produksjonens omfang: til å kjøpe mer produksjonsmidler og leie flere arbeidere. Følgelig legges en del av merverdien til den tidligere kapital, dvs. akkumuleres.

Kapitalakkumulasjon kaller vi at det en del av merverdien legges til kapitalen, eller at en del av merverdien forvandles til kapitalen, eller at en del av merverdien eller at en del av merverdien forvandles til kapital. Det er altså merverdien som er kilden til akkumulasjonen. Gjennom utbytting av arbeiderklassen vokser kapitalen, og samtidig reproduseres de kapitalistiske produksjonsforholda på et nytt og utvida grunnlag.

For den kapitalistiske bedriftsherren er det først og fremst jaget etter å øke merverdien som danner en tvingende beveggrunn til akkumulasjonen. Under den kapitalistiske produksjonsmåten kjenner vinnerlysten ingen grenser. Nettopp av begjær etter merverdi utvider kapitalisten produksjonen, hvilket tillater ham å utbytte flere arbeidere. Sammen med produksjonsutvidelsen øker massen av merverdi som kapitalisten tilegner seg, og følgelig øker også den del av merverdien som brukes til å tilfredsstille kapitalistenes personlige behov og luner, dvs. som sløses bort uproduktivt.

Et annet tvingende motiv til kapitalakkumulasjon er den forbitrede konkurransekampen, der de store kapitalistene oppnår en bedre stilling og slår ut de små. Konkurransen tvinger hver enkelt kapitalist, som ikke vil gå til grunne, til å forbedre teknikken og utvide produksjonen. Å stoppe den tekniske utviklinga og produksjonsøkinga betyr å bli liggende etter, og de tilbakeliggende blir knust av konkurrentene. På denne måten tvinger konkurransekampen hver enkelt kapitalist til å øke sin kapital, men dette kan han bare gjøre ved stadig å akkumulere en del av merverdien.

Kapital-akkumulasjonen er kilden til den utvidede reproduksjon.

Kapitalens organiske sammensetning. Kapitalens konsentrasjon og sentralisering.

Under den kapitalistiske akkumulasjon øker kapitalens samlede masse, men slik at de forskjellige deler av kapitalen ikke forandres i samme grad.

Når kapitalisten akkumulerer merverdi og utvider sin bedrift, innfører han som regel tekniske forbedringer fordi disse gir muligheter til økt utbytting av arbeiderne og følgelig vil øke profitten. Den tekniske utviklinga innebærer en raskere tilvekst av den del av kapitalen som består i form av maskiner, bygninger og råstoffer, dvs. den konstante kapital. Derimot foregår det en mer langsom øking av den del av kapitalen som brukes til å kjøpe arbeidskraft, dvs. den variable kapital.

Forholdet imellom den konstante og den variable kapital, for så vidt som det bestemmes av forholdet mellom mengden av produksjonsmidler og levende arbeidskraft, kalles kapitalens organiske sammensetning. Ta for eks. en kapital på 100 000 pund sterling. La oss si at av denne summen blir 80 000 brukt til lokaler, maskiner, råstoffer osv., mens 20 000 brukes til arbeidskraft. Da er kapitalens organiske sammensetning 80c : 20v, eller 4 : 1.

Kapitalens organiske sammensetning er forskjellig i de forskjellige industrigrener og i de forskjellige bedrifter innafor den samme industrigren: den er høyere der hvor det faller mer på hver enkelt arbeider – av kompliserte og kostbare maskiner,og mer av forarbeidede råmaterialer. Den er lavere der hvor det levende arbeid dominerer, og det faller mindre av maskiner og råstoffer på hver enkelt arbeider, dvs. der de koster forholdsvis mindre.

Sammen med kapitalakkumulasjonen høynes kapitalens organiske sammensetning: den variable kapitals andel minsker, og den konstante kapitals andel øker. I den amerikanske industrien var kapitalens organiske sammensetning således 4,4 :1 i 1889, 5,7:1 i 1904 og 6,1:1 i 1929.

I løpet av den kapitalistiske reproduksjon øker de enkelte kapitaler i omfang. Dette foregår gjennom konsentrasjon og sentralisering av kapitalen.

Konsentrasjon av kapitalen er økinga i kapitalens omfang som følge av akkumulasjon av merverdi utvunnet på vedkommende bedrift. Ved å investere i bedriften en del av den merverdi han har tilegna seg, blir kapitalisten eier av en stadig større kapital.

Sentralisering av kapitalen er økinga av kapitalens omfang som følge av at flere kapitaler slås sammen til en eneste, større kapital. I konkurransekampen ruinerer og sluker storkapitalen de små og mellomstore kapitalistiske bedrifter som ikke kan hevde seg i konkurransen. Ved for en spottpris å kjøpe opp bedriftene til ruinerte konkurrenter eller legge dem inn under sin bedrift på annet vis (for eks. for gjeld) øker storkapitalisten omfanget av den kapital han rår over. Sammenslåing av mange kapitaler til en, foregår også ved organisering av andelslag, aksjeselskaper osv.

Konsentrasjon og sentralisering av kapitalen betyr at kjempemessige rikdommer samles i hendene på et fåtall personer. Økinga av kapitalene skaper utvidede muligheter for konsentrasjon av produksjonen, dvs. å samle produksjonen i store bedrifter.

Storproduksjonen har avgjørende fordeler framfor småproduksjonen. Storbedriftene kan innføre nye maskiner og tekniske forbedringer, gjennomføre omfattende arbeidsdeling og spesialisering, noe som er uoppnåelig for småbedriftene. Som følge av dette kan storbedriftene produsere billigere enn de små. Konkurransekampen er forbundet med store utlegg og tap. En storbedrift kan tåle disse tapene og siden tjene inn det tapte med renter og renters renter, mens de små og ofte også de mellomstore bedriftene ruineres. De store kapitalistene har uten sammenlikning lettere for å få lån på fordelaktigere vilkår, og kreditten er et av de viktigste våpen i konkurransekampen. På grunn av alle disse fordeler erobres førsteplassen i økende grad i alle kapitalistiske land av storbedrifter som stadig blir større, utstyrt med den mest moderne teknikk, mens en masse små og mellomstore bedrifter ruineres og bukker under. Som følge av konsentrasjonen og sentraliseringa av kapitalen blir et fåtall kapitalister, eiere av veldige formuer, eneveldige herrer over ti- og hundretusenvis av arbeideres liv og velferd.

I landbruket medfører den kapitalistiske konsentrasjonen at jorda og de andre produksjonsmidlene mer og mer konsentreres i hendene på store eiendomsbesittere, mens de brede lag av små og mellomstore bønder mister jord, husdyr og inventar og synker ned i fullstendig avhengighet av kapitalen. Bønder og håndverkere i massevis ruineres og forvandles til proletarer.

Kapitalens konsentrasjon og sentralisering fører således til skjerping av klassemotsetningene, til utvidelse av avgrunnen mellom det borgelige, utbyttende mindretall og det eiendomsløse, utbyttede flertall i samfunnet. Samtidig bidrar konsentrasjonen av produksjonen til at stadig større proletarmasser konsentreres på de store kapitalistiske bedriftene og i industrisentrene. Dette gjør det lettere for arbeiderne å samle og organisere seg til kamp m ot kapitalen.

Den industrielle reservearmé.

Produksjonsveksten under kapitalismen går som før nevnt, hånd i hånd med høyning av kapitalens organiske sammensetning. Etterspørselen etter arbeidskraft bestemmes ikke av hele kapitalens størrelse, men bare av størrelsen av dens variable del. Men i takt med de tekniske framsteg minsker den variable del av kapitalen relativt, i forhold til den konstante kapital. Derfor er kapitalens akkumulasjon og høyningen av dens organiske sammensetning ledsaget av en relativ tilbakegang i etterspørselen etter arbeidskraft, trass i at proletariatet som helhet vokser i antall sammen med kapitalismens utvikling.

Resultatet av dette er at en betydelig del av arbeiderne ikke kan finne anvendelse for sitt arbeid. En del av arbeiderbefolkningen blir «overflødig», det oppstår såkalt relativ overbefolkning. Denne overbefolkningen er relativ fordi det bare er sammenliknet med kapitalens akkumulasjonsbehov at en del av arbeidskrafta blir overflødig. Etter hvert som den samfunnsmessige rikdom i det borgerlige samfunn vokser, blir således en del av arbeiderklassen dømt til stadig tyngre, oppslitende arbeid, og en annen del til tvungen arbeidsløshet.

Det er nødvendig å skille mellom følgende grunnformer for relativ overbefolkning:

Labil overbefolkning består av arbeidere som har mistet sitt arbeid for en viss tid på grunn av produksjonsinnskrenking, innføring av nye maskiner, bedriftsstans etc. Når produksjonen utvides, får en del av disse arbeidsløse arbeid igjen, og likeså en del nye arbeidere av den oppvoksende generasjon. Det samlede antall sysselsatte arbeidere stiger, men i stadig fallende, proporsjon sammenliknet med produksjonens omfang.

Latent overbefolkning består av ruinerte småprodusenter, først og fremst fattige bønder og landarbeidere som er sysselsatt i landbruket bare en liten del av året, ikke finner arbeid i industrien og lever et ynkelig liv fra hånd til munn på landsbygda. Til forskjell fra industrien fører det tekniske framsteget på landsbygda til at etterspørselen etter arbeidskraft synker absolutt.

Stagnerende overbefolkning består av de tallrike grupper som har mista sitt faste arbeid, som har ytterst uregelmessig sysselsetting og betales betydelig under det vanlige lønnsnivå. Hit hører store lag av arbeidende som søker sitt erverv i det kapitalistiske hjemmearbeid, eller som lever av tilfeldige jobber.

Det laveste lag av den relative overbefolkninga er folk som for lenge siden er drevet ut av produksjonen og ikke har noe håp om å komme tilbake og som derfor må leve av tilfeldige inntekter. En del av dem driver betleri(tiggere).

De arbeidere som er drevet ut av produksjonen, danner den industrielle reservearmé – de arbeidsløses hær, som er et absolutt og nødvendig tilbehør til den kapitalistiske økonomi. Uten denne hæren kan den kapitalistiske økonomi hverken eksistere eller utvikle seg. I perioder med industrielt oppsving, da det kreves en hurtig utvidelse av produksjonen, har arbeidskjøperne et tilstrekkelig antall arbeidsløse til rådighet. Produksjonsutvidelsen fører til en midlertidig nedgang i arbeidsløsheten. Men så kommer overproduksjonskriser, og på nytt blir betydelige arbeidermasser kastet ut på gata og øker reservearmeen av arbeidsløse.

Den industrielle reservearméen gjør det mulig for kapitalistene å skjerpe utbyttinga av arbeiderne. De arbeidsløse er nødt til å gå med på de mest elendige arbeidsvilkår. Arbeidsløsheten skaper ustabile forhold for de arbeidere som deltar i produksjonen og sterkt senket levestandard for arbeiderklassen som helhet. Derfor er kapitalistene ikke interessert i å avskaffe den industrielle reservearméen, som øver press på arbeidsmarkedet og sikrer kapitalistene billig arbeidskraft.

De arbeidsløses hær minsker i perioder med oppsving i produksjonen og øker i kriseperioder, men i det hele vokser den stadig etter hvert som den kapitalistiske produksjonsmåten utvikler seg.

I England utgjorde tallet på arbeidsløse blant de fagorganiserte arbeiderne: i 1853 – 1,7 %, i 1880 – 5,5 % , i 1908 – 7,8 % og i 1921 – 16,6 %. I USA utgjorde tallet på arbeidsløse etter offisielle oppgaver følgende prosentdel av arbeiderklassen som helhet: i 1890 – 5,1 %, i 1900 – 10 %, i 1915 – 15,5 % og i 1921- 23 %. I Tyskland var tallet på arbeidsløse blant fagforeningsmedlemmer: i 1887 – 0,2 % i 1900 – 2 % i 1926 – 18 %. Veldig stor er den relative overbefolkningen i kolonilandene og halvkolonilandene i Østen.

Kapitalismens utvikling fører til en stadig øking av den delvise arbeidsløshet (korttidsarbeid), da arbeiderne ikke har full arbeidsdag eller bare arbeider en del av uka.

Arbeidsløsheten er en sann forbannelse for arbeiderklassen. Arbeiderne har ikke noe annet å leve av enn salget av sin arbeidskraft. Når de blir kasta ut av bedriftene, står de i fare for å sulte i hjel. Ikke sjelden hender det at de er nødt til å grave i søppelkassene for å finne råtne matrester. De arbeidsløse blir husville, fordi de ikke engang har råd til å betale for husly i storbyenes slumdistrikter. Borgerskapet viser seg altså ute av stand til å sikre kapitalens slaver selv det levenivå som slavene måtte ta til takke med.

De borgerlige økonomer prøver å rettferdiggjøre arbeidsløsheten under kapitalismen med henvisninger til evige naturlover. Dette formål tjener de kvasivitenskapelige spekulasjonene til den reaksjonære engelske økonomen fra slutten av det 18. århundre til begynnelsen av det 19. århundre (Malthus). Ifølge den «befolkningsloven» Malthus fant opp, har folketallet like siden menneskesamfunnet oppsto, økt i geometrisk progresjon (som 1, 2, 4, 8 osv.), mens eksistensmidlene fordi naturrikdommene er begrenset, som han hevder, angivelig øker i aritmetisk progresjon (som 1, 2, 3, 4 osv.). Dette er ifølge Malthus grunnårsaken til overbefolkningen, sulten og elendigheten blant folkemassene. Etter Malthus’ mening kan proletaritet ikke befri seg fra elendigheten og sulten ved å avskaffe det kapitalistiske system, men bare ved å avholde seg fra ekteskap og innskrenke barnefødslenes antall. Malthus mente at kriger og farsotter som desimerer den arbeidende befolkning, er velsignelsesrike. Malthus’ teori er tvers igjennom reaksjonær. For borgerskapet er den et middel til å rettferdiggjøre kapitalismens ubotelige kreftskader. Malthus’ fantasterier har ingen ting med virkeligheten å gjøre. De mektige tekniske hjelpemidler som menneskeheten rår over, kan øke mengden av eksistensmidler i et tempo som ikke engang den raskeste befolkningstilvekst kan hamle opp med. Men dette blir hindret av den kapitalistiske produksjonsmåten, den virkelige årsak til elendigheten blant massene.

Marx oppdaget den kapitalistiske befolkningsloven som går ut på at parallelt med kapitalakkumulasjonen, med veksten i den samfunnsmessige rikdom i det borgerlige samfunn, blir en del av arbeiderbefolkningen uunngåelig overtallig. De blir drevet ut av produksjonen og dømt til nød og sult. Den kapitalistiske befolkningsloven er et produkt av produksjonsforboldene i det borgerlige samfunn.

Agrar-overbefolkningen.

Den kapitalistiske reservearme av arbeidere får tilsig ikke bare av arbeidere som drives ut av industriproduksjonen, men også av millionmasser av jordbruksproletarer og de fattigste lag av bøndene.

Med kapitalismens utvikling øker differensieringen blant bøndene. Det oppstår en tallrik hær av landarbeidere. De store kapitalistiske jordbruksbedriftene skaper etterspørsel etter lønnsarbeidere. Men etter hvert som den kapitalistiske produksjon får innpass i den ene jordbruksgren etter den andre og bruken av maskiner blir atskillig utbredt, synker tallet på lønnsarbeidere i jordbruket. De ruinerte lag av landbefolkninga blir stadig forvandlet til industriproletariat og bidrar til å øke tallet på arbeidsløse i byene. Men en betydelig del av land­befolkninga danner den såkalte agrar-overbefolkning eller den latente overbefolkning. Agrar-overbefolkningen er den overtallige befolkninga i jordbruket i de kapitalistiske land. Den oppstår som følge av mineringen av bondemassene, en overtallig befolkning som bare delvis kan sysselsettes i landbruket og ikke kan få noe å gjøre i industrien.

Agrar-overbefolkningens latente karakter består i at den overtallige befolkninga på landsbygda alltid i større eller mindre grad er knyttet til små- og dverg-jordbruket. Lønnsarbeideren i jordbruket har vanligvis et lite jordstykke som tjener som middel til å supplere hans lønn med en bi-inntekt eller til en fattigslig livberging i perioder når det ikke fins arbeid. Kapitalismen behøver slike bruk for å kunne ha billig arbeidskraft til sin rådighet.

Agrar-overbefolkningen under kapitalismen er av kolossalt omfang. I Tsar-Russland i slutten av det 19. århundre ble den latente arbeidsløsheten på landsbygda anslått til 13 millioner. I Tyskland i 1907 var det av 5 millioner bondebruk 3 millioner småbruk, som representerte en reservearme av arbeidskraft. I USA var det i trettiårene i dette århundre etter offisielle, åpenbart for lave anslag 2 millioner «overflødige» farmere. I sommermånedene hvert år streifer 1-2 millioner landarbeidere med familier og husgeråd omkring i landet for å søke arbeid.

Særlig stor er agrar-overbefolkningen i de økonomisk tilbakeliggende land. I India, der 3/4 av landets befolkning er sysselsatt i landbruket, utgjør agrar-overbefolkningen en hær på mange millioner. En betydelig del av landbefolkningen er mennesker som lider av kronisk sult.

Den almene lov for den kapitalistiske akkumulasjon. Proletariatets relative og absolutte utarming.

Kapitalismens utvikling fører til at sammen med kapitalakkumulasjonen konsentreres det på den ene pol av det borgerlige samfunn veldige rikdommer, utbytterklassens luksus og snylterliv, hvor ødselhet og lediggang vokser. På samfunnets andre pol derimot skjerpes utbyttinga av proletariatet mer og mer, og en voksende arbeidsløshet og elendighet blant dem, som er de som virkelig skaper alle disse rikdommene ved sitt arbeid.

«Jo større den samfunnsmessige rikdom, den fungsjonerendenekapital, og omfanget av og energien i dens tilvekst, jo større da altså proletariatets absolutte omfang og produktiviteten av dets arbeid er, dess større er den industrielle reservearmé. . . Den relative størrelse av den industrielle reservearmé vokser derfor sammen med veksten i rikdommens krefter. Men jo større denne reservearmeen er, sammenliknet med den aktive arbeiderarme, dess mer omfattende er den konsoliderte overbefolkning hvis elendighet står i omvendt forhold til de kvaler dens arbeid medfører…. Dette er den absolutte, almene lov for den kapitalistiske akkumulasjon.» [45]Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg. 1951, s. 679.

Den almene lov for den kapitalistiske akkumulasjon er det konkrete uttrykk for virkningen av kapitalismens økonomiske grunnlov – merverdiloven. Jaget etter å øke merverdien fører til opphoping av rikdommer på utbytterklassens side og til økt arbeidsløshet, nød og undertrykkelse på de eiendomsløse klassers side.

Kapitalismens utvikling fører til relativ og absolutt utarming av proletariatet.

Proletariatets relative utarming består i, at i det borgerlige samfunn synker arbeiderklassens andel i den samlede nasjonalinntekt stadig, samtidig som utbytterklassens andel stadig øker.

Ifølge oppgaver som skriver seg fra borgerlige amerikanske økonomer, eide 1 % av eiendomsbesitterne i USA i tjueårea i det 20. århundre 59 % av alle rikdommer, mens det på de fattigste lag, som utgjorde 87 % av befolkningen bare falt 8 % av nasjonalrikdommen. Trass i at den samfunnsmessige rikdommen vokste absolutt sett, gikk arbeiderklassens relative andel meget sterkt tilbake. Arbeidernes lønninger regnet i prosent av kapitalistenes profitt, utgjorde: i 1889 – 70 %, i 1918 – 61 %, i 1929 – 47 % og i 1939 – 45 %.

I 1920 – 1921 rådde de største eiendomsbesittere i England, som utgjorde mindre enn 2 % av alle eiendomsbesittere, over 64 % av nasjonalrikdommen, mens 76 % av befolkningen hadde bare 7,6 % av nasjonalrikdommen. I Tsar-Russland økte det nominelle lønnsfond fra 1900 – 1913 med nesten 80 %, fordi tallet på industriarbeidere vokste, mens reallønna sank. Samtidig ble industriherrenes profitt mer enn tredoblet.

Proletariatets absolutte utarming består i at dets levestandard direkte synker.

«Arbeideren utarmes absolutt, dvs. han blir direkte fattigere enn før, han er nødt til å leve dårligere, spise tarveligere, oftere halvsulte, søke husly i kjellere og på loft .. .
Rikdommen i det kapitalistiske samfunn vokser med usannsynlig fart, og samtidig blir arbeidermassene fattigere og fattigere». [46]V. I. Lenin: «Utarmingen i det kapitalistiske samfunn», Verker, russ. utg., bd. 13, s. 405-406.

For å pynte på den kapitalistiske virkelighet prøver den borgerlige politiske økonomi å bestride at det foregår en absolutt utarming av proletariatet. Men kjensgjerningene viser at arbeiderklassens levestandard under kapitalismen synker mer og mer. Dette kommer til uttrykk i mange former.

Proletariatets absolutte utarming viser seg i det at reallønna synker. Som før nevnt, fører den systematiske prisstigningen på masseforbruksvarer, den stigende husleia og det økte skattetrykket til et stadig fall i reallønna. I det 20. århundre ligger reallønna for arbeiderne i England, USA, Frankrike, Italia og andre kapitalistiske land lavere enn i midten av det 19. århundre.

Proletariatets absolutte utarming kommer dernest til uttrykk i at arbeidsløsheten øker i omfang og varighet.

Proletariatets absolutte utarming kommer til uttrykk i den grenseløse økinga av arbeidsintensiteten og forverringa av arbeidsvilkårene, som medfører at arbeiderne blir tidlig gamle, mister sin arbeidsdyktighet og blir uføre. Den økende arbeidsintensitet og mangelen på nødvendige arbeidervern-tiltak fører til en veldig øking av ulykkestilfellene.

For eks. i den amerikanske kullindustrien steg tallet på bedriftsulykker med dødelig utfall pr.tusen sysselsatte arbeidere med 71,5 % fra 1878 til 1914. Bare i 1939 ble over halvannen million mennesker i det amerikanske produksjonslivet drept eller skadd. Også i den britiske kullindustrien øker antallet av ulykkestilfelle: i årene før krigen ble hver sjette gruvearbeider hvert år utsatt for et ulykkestilfelle, og i 1949 – 1952 ble hver tredje gruvearbeider offer for ett eller annet ulykkestilfelle.

Proletariatets absolutte utarming viser seg videre i en sterkt forverring av arbeidsfolks ernæring og boligforhold. Dette resulterer i forverret helsetilstand for mange arbeidere, stigende dødelighet og synkende levealder for arbeiderbefolkningen. Ifølge offisielle tall fra boligstastikken er 40 % av alle boliger i USA ikke slik at de tilfredsstiller den sanitære og sikkerhetsmessige minstekrav. Dødelighetsprosenten blandt arbeiderbefolkningen er mye høyere enn blandt de herskende klasser.

Barnedødeligheten i slumdistriktene i byen Dertroit er 6 ganger høyere enn gjennomsnittlig i USA. Dette henger sammen med den økende utarming av arbeidsfolk at fødselsprosenten pr. 1000 innbygger falt, fra syttiåra i det 19. århundre til trettiåra i det 20. århundre : i England fra 36 til 15, i Tyskland fra 39 til 19, og i Frankrike fra 26 til 15.

Proletariatets absolutte utarming får særlig krasse former i kolonilanda. Der den ytterste nød og en overmåte høy dødelighet blant arbeiderne, som følge av et uutholdelig slit og kroniske hungerperioder, er en masseforeteelse.

De fattige bønders levestandard under kapitalismen er ikke høyere, det er til og med lavere enn lønnsarbeideres levestandard. I det kapitalistiske samfunn foregår det ikke bare en absolutt og relativ utarming av proletariatet, men også en ruinering og utarming av de brede masser av bønder. I Tsar-Russland var det flere titall millioner sultende fattigbønder. Ifølge amerikanske tellinger har ca. to tredjedeler av farmerbefolkningen i USA i de siste tiår levd under eksistensminimum, i bitter nød. Derfor driver selve deres livsinteresser bøndene til forbund med arbeiderklassen, som har til oppgave å styrte det kapitalistiske samfunnssystem.

Kapitalismens utviklingsvei er en vei som fører til utarming og et svelteliv for det overveldende flertall av det arbeidende folk. I det borgerlige samfunn bringer veksten i produktivkreftene ikke lettelse, men forverring av nøden og savnene for det arbeidende folk.

Den grunnleggende motsigelsen i den kapitalistiske produksjonsmåten.

Etter hvert som kapitalismen utvikler seg, knytter den store menneskemassers arbeid tettere og tettere sammen. Den samfunnsmessige arbeidsdelinga vokser. De enkeltstående, tidligere mer eller mindre selvstendige industrigrenene omdannes til en hel rekke produksjonsgrener, som er innbyrdes sammenknyttet og avhengige av hverandre. De økonomiske forbindelser mellom de enkelte bedrifter, distrikter og hele land øker i kjempemessig omfang.

Kapitalismen skaper storproduksjon både i industrien og i landbruket. Produktivkreftenes utvikling frambringer produksjonsredskaper og produksjonsmetoder som krever kombinert arbeid av mange hundre og tusenvis av arbeidere. Produksjonens konsentrasjon øker. På denne måten foregår den kapitalistiske sosialisering av arbeidet, den kapitalistiske sosialisering av produksjonen.

Men den voksende sosialisering av produksjonen skjer til fordel for et fåtall private bedriftsherrer, som søker å øke sin profitt. Produktet av det samfunnsmessige arbeid som millioner mennesker utfører, tilfaller kapitalistene som deres private eiendom.

Karakteristisk for det kapitalistiske system er altså en dyptgående motsetning. Produksjonen har en samfunnsmessig karakter, mens eiendomsretten til produksjonsmidlene fremdeles er privatkapitalistisk, noe som er uforenlig med produksjonsprosessens samfunnsmessige karakter. Motsetningen mellom produksjonsprosessens samfunnsmessige karakter og tilegnelsens privatkapitalistiske form er grunnmotsigelsen i den kapitalistiske produksjonsmåten, som skjerpes stadig mer etter hvert som kapitalismen utvikler seg videre. Denne motsetninga ytrer seg som økende anarki i den kapitalistiske produksjon, i de voksende klassemotsetningene mellom proletariatet og alle arbeidende masser på den ene siden og borgerskapet på den andre.

Kort sammenfatning IX

  1. Reproduksjonen er stadig fornyelse, en uavbrutt gjentagelse av produksjonsprosessen. Enkel reproduksjon betyr fornyelse av produksjonen i uforandret omfang. Utvidet reproduksjon betyr fornyelse av produksjonen i utvidet omfang. Karakteristisk for kapitalismen er utvidet reproduksjon, som avbrytes av kriseperioder da produksjonen synker. Den kapitalistiske utvidede reproduksjon er stadig fornyelse og skjerping av utbyttingsforholda..
  2. Den utvidede reproduksjon under kapitalismen forutsetter kapitalakkumulasjon. Kapitalakkumulasjon betyr at en del av merverdien legges til kapitalen, eller at merverdien forvandles til kapital. Den kapitalistiske akkumulasjon fører til høyning av kapitalens organiske sammensetning, dvs. til en raskere tilvekst i den konstante kapital sammenliknet med den variable kapital. I løpet av den kapitalistiske reproduksjon foregår det en konsentrasjon og sentralisering av kapitalen. Storproduksjonen har avgjørende fordeler framfor småproduksjonen med den følge, at de store og kjempemessige bedrifter fortrenger og underlegger seg ikke bare smådrodusenter, men også de mellomstore kapitalistiske bedrifter.
  3. Sammen med kapitalakkumulasjonen, med høyningen av kapitalens organiske sammensetning foregår det en relativ tilbakegang i etterspørselen etter arbeidskraft.
  4. Det oppstår en industriell reservearmé av arbeidsløse. Overfloden av arbeidskraft i det kapitalistiske landbruket, som ruineringen av storparten av bøndene skaper, fører til at det oppstår overbefolkning på landsbygda(agrar-overbefolkning). Den almene lov for den kapitalistiske akkumulasjon betyr at rikdommene konsentreres i hendene på det utbyttende mindretall, mens de arbeidende masser, dvs. det overveldende flertall av samfunnsmedlemmene, blir mer og mer utarmet. Den utvidede reproduksjon under kapitalismen fører uunngåelig til relativ og absolutt utarming for arbeiderklassen. Den relative utarming betyr at arbeiderklassens andel i de kapitalistiske lands nasjonalinntekt synker. Den absolutte utarming betyr direkte senking av arbeiderklassens levestandard.
  5. Kapitalismens grunnmotsigelse er motsetningen mellom produksjonsprosessens samfunnsmessige karakter og tilegnelsens privatkapitalistiske form. Etter hvert som kapitalismen utvikler seg, skjerpes denne motsigelsen stadig mer og mer, og klasseantagonismen mellom borgerskapet og proletariatet utdypes.

KAPITEL X
KAPITALENS KRETSLØP OG OMSLAG

Kapitalens kretsløp. Tre former for industrikapital.

Livsvilkåret for den kapitalistiske produksjonsmåten er en utviklet varesirkulasjon, dvs. varebytte ved hjelp av penger.Den kapitalistiske produksjon er uatskillelig forbundet med sirkulasjonen.

Hver enkelt kapital begynner sin livsvei i form av en bestemt pengesum, den opptrer som pengekapital. For penger kjøperkapitalisten varer av bestemte slag: 1) produksjonsmidler og 2) arbeidskraft. Denne akt i sirkulasjonen kan framstilles slik:

Her betyr P penger, V vare, A arbeidskraft og Pm produksjonsmidler. Som resultat av denne forandring av kapitalens form får dens innehaver rådevelde over alt det som trengs til produksjonen. Før rådde han over kapital i pengeform, nå rår han over en kapital av samme størrelse, men i form av produktiv kapital.

Det første stadium i kapitalens bevegelse består altså i at pengekapitalen forvandles til produktiv kapital.

Så begynner produksjonsprosessen, der det foregår et produktivt forbruk av de varene kapitalisten har kjøpt. Dette kommer til uttrykk i at arbeiderne setter inn sin arbeidskraft, råstoffene bearbeides, brenslet brennes opp og maskinene slites. Kapitalen skifter form på nytt: produksjonsprosessen resulterer i at den innskutte kapital blir materialisert i en bestemt mengde varer, den får form av varekapital. Men for det første er dette ikke lenger de samme varer som kapitalisten kjøpte da han tok fatt. For det annet er verdien av denne varemengden større enn kapitalens opprinnelige verdi, for den inneholder den merverdien arbeiderne har produsert.

Dette stadium i kapitalens bevegelse kan framstilles på følgende måte:

Her betyr Pr = produksjonen, prikkene foran denne bokstaven og etter den viser at sirkulasjonsprosessen er avbrutt og produksjonsprosessen finner sted, og V’ betyr kapital å vareform, hvis verdi er økt som følge av kapitalistens tilegnelse av merverdien.

Det andre stadium i kapitalens bevegelse består altså i at den produktive kapital forvandler seg til varekapital.

Men kapitalens bevegelse stopper ikke opp med dette. De varene som er produsert, må realiseres. I bytte med de solgte varene får kapitalisten en bestemt sum penger.

Denne akt i sirkulasjonen kan framstilles på følgende måte:

V’ — P’

Kapitalen skifter form for tredje gang : den antar på nytt form av pengekapital. Etter dette viser kapitaleieren seg å være i besittelse av en større pengesum enn han hadde til å begynne med. Hensikten med den kapitalistiske produksjon, som er å høste merverdi, er nådd.

Det tredje stadium i kapitalens bevegelse består altså i at varekapitalen forvandles til pengekapital.

Når kapitalisten har innkassert pengene for de solgte varer, bruker han dem på nytt til å kjøpe produksjonsmidler og arbeidskraft, som er nødvendig for den fortsatte produksjon, og hele prosessen gjentar seg på nytt.

Dette er de tre stadier som kapitalen suksessivt gjennomgår i sin bevegelse. På hvert av disse stadier har kapitalen en tilsvarende særskilt funksjon. Pengekapitalens forvandling til elementer av den produktive kapital sikrer forbindelsen mellom produksjonsmidlene som tilhører kapitalistene, og lønnsarbeidernes arbeidskraft. Uten en slik forbindelse kan produksjonsprosessen ikke finne sted. Den produktive kapitalens funksjon består i at den ved hjelp av lønnsarbeidernes arbeid skaper en varemengde, en ny verdi, og følgelig også merverdi. Varekapitalens funksjon består i at den gjennom salg av den varemasse som er produsert, for det første gir kapitalisten tilbake i form av penger, den kapital han har satt i produksjonen, og for det andre, at den i pengeform realiserer den merverdi som er skapt under produksjonsprosessen.

Disse tre stadier gjennomgår_ industrikapitalen_ i sin utvikling. Med industrikapital menes i dette tilfelle enhver kapital som brukes til vareproduksjon, uansett om det er industri eller landbruk det er tale om. «Den industrielle kapital er den eneste form for kapitalens eksistens der kapitalens funksjon ikke bare er tilegnelse av merverdi, respektive merprodukt, men også å skape dem. Derfor er det nettopp industrikapitalen som betinger produksjonens kapitalistiske karakter. Industrikapitalens eksistens innbefatter klassemotsetningen mellom kapitalistene og lønnsarbeiderne».[47]Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg. 1951, bd. II, s. 51. Følgelig beveger enhver industrikapital seg i et kretsløp.

Kapitalens kretsløp er betegnelsen på kapitalens kontinuerlige forvandling fra en form til en annen, dens bevegelse som omfatter tre stadier. Av disse tre stadier tilhører det første og det tredje sirkulasjonssfæren, og det andre produksjonssfæren. Uten sirkulasjon, dvs. uten at varene forvandles til penger og pengene forvandles tilbake til varer, kan en ikke tenke seg noen kapitalistisk reproduksjon, dvs. stadig fornyelse av produksjonsprosessen.

Kapitalens kretsløp som helhet kan framstilles på følgende måte:

Alle tre stadier i kapitalens kretsløp står i den mest intime innbyrdes forbindelse og avhenger av hverandre. Kapitalens kretsløp kan bare foregå normalt under den forutsetning at dens forskjellige faser går over i hverandre uten opphold.

Hvis kapitalen blir heftet på første stadium, betyr det at pengekapitalen ligger brakk uten formål. Hvis heftet inntrer på annet stadium, så betyr det at produksjonsmidlene ligger brakk og at arbeidskrafta ikke blir utnyttet. Hvis kapitalen støter på et hefte på det tredje stadium, så hoper de uselgelige varene seg opp på lagrene og stenger omsetningskanalene.

Avgjørende betydning i industrikapitalens kretsløp, har det andre stadium, da kapitalen har form av produktiv kapital. På dette stadium foregår produksjonen av varer, verdi og merverdi. På de to andre stadier blir det ikke skapt verdi og merverdi; her foregår bare en forandring av kapitalens former.

Til de tre stadier i kapitalens kretsløp svarer de_ tre former for industrikapital_ : 1) pengekapital, 2) produktiv kapital og 3) varekapital.

Hver kapital eksisterer samtidig i alle tre former, mens en av dens deler representerer pengekapital, som forvandler seg til produktiv kapital, representerer en annen del produktiv kapital som forvandler seg til varekapital, og en tredje representerer varekapital som forvandler seg til pengekapital. Hver av disse delene antar og avlegger i tur og orden alle disse tre formene, den ene etter den andre. Slik forholder det seg ikke bare med hver kapital for seg, men også med alle kapitaler sett i sin helhet, eller annerledes uttrykt, med den samlede samfunnsmessige kapital. Derfor, sier Marx, kan kapitalen bare forstås som en bevegelse, og ikke som en stillestående ting.

Allerede i dette ligger det en mulighet for at de tre former for kapital kan eksistere atskilt fra hverandre. Nedenfor vil det bli vist hvordan handels- og lånekapitalen skiller seg ut fra den kapital som er sysselsatt i produksjonen. Denne atskillelsen er grunnlaget for at det eksisterer forskjellige grupper innen borgerskapet – industridrivende, kjøpmenn, bankierer – som merverdien deles i mellom.

Kapitalens omslag. Produksjonstid og omløpstid.

Hver kapital befinner seg i uavbrutt kretsløp – og gjentar det stadig. På denne måten fullfører kapitalen sitt omslag.

Kapitalens omslag kalles dens kretsløp, betraktet ikke som en engangsforeteelse, men som en prosess som fornyer og gjentar seg periodisk. Kapitalens omslagstid er produksjonstiden og omløpstiden sammenlagt. Med andre ord: omslagstiden er tiden fra det øyeblikk da kapitalen settes inn i en bestemt form, til det øyeblikk da kapitalen vender tilbake til kapitalisten i samme form, men økt med merverdiens størrelse.

Produksjonstida er den tida da kapitalen befinner seg i produksjonssfæren. Den viktigste del av produksjonstida er arbeidsperioden, da den gjenstand som skal bearbeides, befinner seg under direkte påvirkning fra arbeidets side. Arbeidsperioden avhenger av vedkommende produksjongrens karakter, det tekniske nivå på vedkommende bedrift og andre forhold. På et spinneri trengs det for eks. bare noen få dager til å forvandle et bestemt kvantum bomull til garn ferdig til salg, men på en lokomotivfabrikk krever framstillingen av hvert enkelt lokomotiv mange dagers arbeidsinnsats av et stort antall arbeidere.

Produksjonstida er som regel lenger enn arbeidsperioden. Den omfatter også pauser i bearbeidelsen da arbeidsgjenstanden blir utsatt for innvirkning av bestemte naturprosesser, som for eks. gjæring av vin, garving av huder, hvetens vekstperiode osv. Den tekniske utviklinga fører til at mange slike prosesser tar kortere tid enn før.

Omløpstida er den tida der kapitalen forvandler seg fra pengeform til produktiv form og fra vareform til pengeform. Omløpstidas varighet avhenger av vilkårene for kjøp av produk­sjonsmidler og salg av de ferdige varene, og hvor nær markedet ligger, og av transport- og sambandsmidlenes utviklingsgrad.

Fast kapital og flytende kapital.

De forskjellige deler av den produktive kapital slår ikke om på samme måte. Forskjellen i omslaget av de enkelte deler av den produktive kapital, skriver seg fra forskjellene i den måten som hver av dem overfører sin verdi til produktet på. I samsvar med dette inndeles kapitalen i fast og flytende kapital.

Fast kapital kaller vi den del av den produktive kapital som trass i at den i sin helhet deltar i produksjonen, ikke overfører sin verdi på produktet på en gang, men stykkevis, i løpet av flere produksjonsperioder. Dette er den del av kapitalen som er nedlagt i bygninger og anlegg, i kjøp av maskiner og utstyr.

Kapitalisten skyter inn den faste kapital med en gang for hele dens funksjonstid, men dens verdi får han tilbake i pengeform først litt etter litt. Elementene i den faste kapital pleier å tjene produksjonen gjennom mange år, de slites ned i en bestemt grad hvert år og blir til sjuende og sist utjenlige til fortsatt bruk. I dette består den fysiske slitasje på maskiner og utstyr.

Foruten fysisk slitasje er produksjonsredskapene også utsatt for moralsk slitasje. En maskin som har gjort tjeneste i 5 -10 år, kan ennå være solid nok, men hvis det innen den tid er skapt en annen og bedre, en mer produktiv eller billigere maskin av samme slag, da medfører dette at verdien av den gamle maskinen reduseres. Derfor er kapitalisten interessert i å utnytte utstyret fullt ut på kortest mulig tid. Dette driver kapitalistene til å prøve å forlenge arbeidsdagen, intensivere arbeidet og la bedriftene arbeide flere skift uten pauser.

Flytende kapital kaller vi den del av den produktive kapital, der verdien fullstendig overføres til varen i løpet av en enkelt produksjonsperiode, og som i sin helhet vender tilbake til kapitalisten i pengeform (med tillegg av merverdien) når varen realiseres. Dette er den del av kapitalen som er brukt til kjøp av arbeidskraft, råstoffer, brensel og hjelpematerialer, dvs. de produksjonsmidler som ikke inngår i den faste kapital. Utgiftene til kjøp av arbeidskraft får kapitalisten, som før nevnt, tilbake med overskudd.

I løpet av den tid da den faste kapital bare gjør ett omslag, slår den flytende kapitalen om mange ganger.

Når kapitalisten har solgt varen, innkasserer han en bestemt pengesum som inneholder: 1) verdien av den delen av den faste kapital som under produksjonsprosessen er overført til varen, 2) verdien av den flytende kapital og 3) merverdien. For å kunne fortsette produksjonen, bruker kapitalisten på nytt en inntjent sum svarende til den flytende kapital, til å leie arbeidere, kjøpe råstoffer, brensel og hjelpematerialer. En sum som svarer til den del av den faste kapitals verdi som er overført til varen, bruker kapitalisten til å erstatte slitasjen på maskiner, verktøy og bygninger, dvs. til amortisasjon.

Amortisasjon er den gradvise erstatning i pengeform av den faste kapitalens verdi, etter hvert gjennom periodiske avsetninger av bestemte beløp, som er i samsvar med slitasjen på den faste kapital. En del av amortisasjonsavsetningene brukes til hovedreparasjon, dvs. til delvis fornyelse av nedslitt utstyr, verktøy, driftsbygninger osv. Men storparten av amortisasjonsavsetningene legger kapitalistene opp i form av penger (særlig i bankene), for når det blir behov for det, å kjøpe nye maskiner istedenfor de gamle eller bygge nye bygninger istedenfor de falleferdige.

Den marxistiske politiske økonomi skiller mellom kapitalens inndeling i fast kapital og flytende kapital, og kapitalens inndeling i konstant kapital og variabel kapital. Den konstante og den variable kapital skiller seg fra hverandre etter den rolle de spiller i kapitalistenes utbytting av arbeiderne, mens den faste kapital og den flytende kapital skiller seg etter karakteren av omslaget.

Disse to måter å inndele kapitalen på kan framstilles på følgende måte:

Indeling etter rollen i utbyttingsprosessen Bestandelser av kapitalen Indeling etter omslagets karakter
Konstant kapital Fabrikkbygninger og anlegg Fast kapital
Utstyr, maskiner
Råstoff, brensel, hjelpematerialer Flytende kapital
Variabel kapital Lønn til arbeiderne

Den borgerlige politiske økonomi anerkjenner bare inndeling av kapitalen i fast og flytende kapital, da denne inndelinga av kapitalen i seg sjøl ikke viser arbeidskraftas rolle i dannelsen av merverdien, men tvert om tilslører den grunnleggende forskjell mellom kapitalistens utlegg til leie av arbeidskraft og hans utlegg til råstoffer, brensel osv.

Merverdiens årsrate. Metoder til å påskynde kapitalens omslag.

Forutsatt en variabel kapital av en gitt størrelse, innvirker kapitalens omslagshastighet på mengden av den merverdi kapitalisten presser ut av arbeiderne i løpet av et år.

La oss ta to kapitaler, hver med en variabel del lik 25 000 dollar, og der merverdiraten utgjør 100 prosent. Sett så at én av dem slår om én gang om året, og den andre to ganger om året. Dette betyr at eieren av den annen kapital med samme pengebeløp i årets løp kan leie og utnytte dobbelt så mange arbeidere som eieren av den første. Derfor viser det seg at de to kapitalistene ved årets utgang har oppnådd forskjellige resultater. Den første av dem oppnår en merverdi på 25 000 dollar året, og den andre en på 50 000.

Merverdiens årsrate kaller vi forholdet mellom den i løpet av et år frembrakte samlede merverdi og den innskutte variable kapital. I vårt eksempel utgjør merverdiens årsrate, uttrykt i prosenter, hos den første kapitalisten:

hos den andre:

Av dette følger at kapitalistene er interessert i å påskynde kapitalens omslag, fordi denne påskyndingen gjør det mulig for dem å skaffe seg den samme sum merverdi med en mindre kapital eller skaffe seg en større sum merverdi med samme kapital. Kapitalens omslagshastighet influerer også på størrelsen av den del av den flytende kapital som skytes inn, til kjøp av råstoffer, brensel og hjelpematerialer.

Marx påviste at påskyndingen av kapitalens sirkulasjon i og for seg ikke skaper et eneste atom ny verdi. Et hurtigere kapitalomslag og en hurtigere realisering i pengeform av merverdien som er skapt i et gitt år, gjør det bare mulig for kapitalisten med samme kapital å leie et større antall arbeidere, hvis arbeid i årets løp skaper en større mengde merverdi.

Som vi har sett, består kapitalens omslagstid i produksjonstiden og omløpstiden. Kapitalisten søker å forkorte begge.

Den arbeidsperiode som er nødvendig for å produsere varene, forkortes med utviklinga av produktivkreftene, med de tekniske framsteg. Således betyr de moderne metoder for stål- og jernframstilling mange ganger hurtigere prosesser enn med de metoder som ble brukt for 100- 50 år sida. Betydelige resultater gir også framstegene i organiseringen av produksjonen, f.eks. overgang til serie- eller masseproduksjon.

Den tekniske utviklinga fører også i mange tilfelle til at avbruddene i arbeidsprosessen, som utgjør en del av produksjonstiden ut over arbeidsperioden, forkortes. Således var garving av huder før i tida en prosess som varte i ukevis, men nå for tida er den ved bruk av de nyeste kjemiske metoder redusert til noen få timer. I en rekke produksjonsgrener har en i stor utstrekning tatt i bruk katalysatorer – stoffer som påskynder de kjemiske prosessene.

For å påskynde kapitalens omslag gjør kapitalisten også bruk av forlenging av arbeidsdagen eller intensivering av arbeidet. Hvis arbeidsperioden ved 10 timers arbeidsdag utgjør 24 dager, så vil en forlengning av arbeidsdagen til 12 timer forkorte arbeidsperioden til 20 dager og påskynde kapitalens omslag tilsvarende. Det samme resultat oppnås ved en intensivering av arbeidet som gjør at arbeideren forbruker like mye energi i løpet av 60 minutter som han før forbrukte, la oss si i 72 minutter.

Enn videre søker kapitalistene å påskynde kapitalens omslag ved å forkorte kapitalens omløpstid. Utvikling av samferdselsmidlene, post, telegraf og bedre organisering av handelen gjør en slik forkorting mulig. Men forkortinga av omløpstida motvirkes for det første av den ytterst urasjonelle geografiske fordeling av produksjonen i den kapitalistiske verden, som medfører at varene må transporteres over veldige avstander, og for det annet av den skjerpede kapitalistiske konkurranse og de økende avsetningsvanskene.

Sammen med den flytende kapital passerer også, den i et visst tidsrom, skapte merverdi gjennom sirkulasjonen. Jo kortere kapitalens omslagstid er, dess fortere realiseres merverdien som arbeiderne har skapt til pengeform, og jo raskere kan den settes inn for å utvide produksjonen.

Kort sammenfatning X

  1. Hver individuell industrikapital gjennomgår en uavbrutt bevegelse i form av et kretsløp som består av tre stadier. Til disse tre stadiene svarer tre former for industrikapital – penge­formen, den produktive formen og vareformen, former som er forskjellige i sine funksjoner.
  2. Kapitalens kretsløp, betraktes ikke som en engangsforeteelse, men som en prosess som periodisk fornyer seg, og som kalles kapitalens omslag. Kapitalens omslagstid er summen av produksjonstida og omløpstida. Den viktigste del av produksjonstida er arbeidsperioden.
  3. Hver produktiv kapital faller i to deler som skiller seg fra hverandre ved omslagets karakter: den faste kapital og den flytende kapital. Fast kapital er den del av den produktive kapital som ikke overføres til varen på en gang, men i porsjoner i løpet av flere produksjonsperioder. Flytende kapital er den del av den produktive kapital som helt ut overføres til varen i løpet av en enkelt produksjonsperiode og i sin helhet vender tilbake til kapitalisten ved salget av vedkommende vare.
  4. Påskynding av kapitalens omslag gjør det mulig for kapitalistene med en og samme kapital å gjennomføre flere omslag i årets løp og følgelig å leie flere arbeidere, som produserer en større merverdi. Kapitalistene legger vinn på å påskynde kapitalens omslag både ved å forbedre teknikken og i særdeleshet ved å øke utbyttinga av arbeiderne – ved å forlenge arbeidsdagen og intensivere arbeidet.

KAPITEL XI
GJENNOMSNITTSPROFITT OG PRODUKSJONSPRIS

Kostnadspris og profitt. Profittraten.

Merverdien som skapes ved lønnsarbeidernes arbeid under produksjonsprosessen, er inntektskilden for alle utbytterklasser i det kapitalistiske samfunn. Vi skal først undersøke de lover som gjør at merverdien antar form av profitt for kapitalister som investerer sine kapitaler i vareproduksjon.

Verdien av en vare som er framstilt på en kapitalistisk bedrift, består av tre deler: 1) verdien av den konstante kapital (en, del av maskinenes og bygningenes verdi, verdien av råstoffer, brensel osv. 2) verdien av den variable kapital og 3) merverdien. Størrelsen av varens verdi bestemmes av den mengde samfunnsmessig nødvendig arbeid som kreves til å produsere den.Men kapitalisten legger ikke sjøl ned noe eget arbeid i vareproduksjonen, han bruker sin kapital til dette formål.

Den kapitalistiske kostnadsprisen på varen består av utlegg av konstant og variabel kapital, dvs. utgifter til produksjonsmidler og lønn til arbeiderne. Det som varen koster kapitalistene, måles ved innsatsen av kapital, det som varen koster samfunnet, ved innsatsen av arbeid. Derfor er den kapitalistiske kostnadsprisen på en vare mindre enn varens verdi eller de virkelige produksjonskostnader. Forskjellen mellom verdien, eller de virkelige produksjonskostnadene, og den kapitalistiske kostnadsprisen er lik merverdien som kapitalisten tilegner seg uten vederlag.

Når kapitalisten selger varen som er framstilt på hans bedrift, tar merverdien seg ut som et visst overskudd ut over de kapitalistiske produksjonsutgiftene. Når kapitalisten skal finne ut bedriftens rentabilitet, jamfører han dette overskuddet med den innskutte kapital, dvs. med hele den kapital som er investert i produksjonen. Merverdien sett i forhold til hele kapitalen, opptrer i form av profitt. Profitt er merverdien sett i forhold til hele den kapital som er innskutt i produksjonen, og som i det ytre tar seg ut som et produkt av denne kapitalen. Herved tilsløres forskjellen mellom den konstante kapital som brukes til kjøp av produksjonsmidler, og den variable kapital som brukes til å leie arbeidskraft. Resultatet av dette er det falske inntrykk at profitten er skapt av kapitalen. I virkeligheten har profitten sin kilde i merverdien som utelukkende skapes av arbeidernes arbeid, bare av arbeidskraften, hvis verdi er legemliggjort i den variable kapital. Marx kaller profitten merverdiens forvandlede form.

På samme måte som arbeidslønnas form skjuler utbyttinga av arbeiderne ved å skape den falske forestilling om at hele arbeidet er betalt, tilslører profittens form på sin side utbyttingsforholdet ved å skape et bedragersk skinn av at det er kapitalen sjøl som skaper profitten. Slik tilslører og maskerer formene for de kapitalistiske produksjonsforhold deres virkelige innhold.

Hvor innbringende en kapitalistisk bedrift er, bestemmes for dens eier av profittraten. Profittraten er forholdet mellom merverdien og hele den innskutte kapital, uttrykt i prosent. Hvis for eks. hele den innskutte kapital er lik 200 000 dollar og profitten for ett år er lik :

Da hele den innskutte kapital er større enn den variable kapital, er profittraten alltid mindre enn merverdiraten. Hvis kapitalen på: 200 000 dollar i vårt eksempel består av 160 000 dollar konstant kapital og 40 000 dollar variabel kapital og merverdiraten utgjør :

Profittraten avhenger først og fremst av merverdiraten. Jo høyere merverdiraten er, dess høyere er også under ellers like vilkår, profittraten. Alle faktorer som hever merverdiraten, dvs. som øker kapitalens utbyttingsgrad av arbeidet (forlenging av arbeidsdagen, øking av arbeidets intensitet og produktivitet osv.), hever også profittraten.

Videre avhenger profittraten av kapitalens organiske sammensetning. Som kjent er kapitalens organiske sammensetning forholdet mellom den konstante og den variable kapital. Jo lavere kapitalens organiske sammensetning er, dvs. jo større den variable del (arbeidskraftas verdi) er i forhold til kapitalen som helhet, dess større er profittraten, forutsatt at merverdiraten er uforandret. Og omvendt, jo høyere kapitalens organiske sammensetning er, dess lavere er profittraten.

Endelig har også kapitalens omslagshastighet innflytelse på profittraten. Jo raskere kapitalens omslag er, dess høyere er den årlige profittrate som representerer forholdet mellom den merverdi som produseres i løpet av et år og hele den innskutte kapital. Omvendt fører en lengre omslagstid for kapitalen til lavere årlig profittrate.

Dannelsen av gjennomsnitts-profittraten og vareverdiens forvandling til produksjonspris.

Under kapitalismen foregår fordelingen av kapitalene mellom de enkelte produksjonsgrener og utviklinga av teknikken i forbitret konkurransekamp.

Det er nødvendig å skille mellom konkurranse innafor de enkelte bransjer og konkurranse mellom de forskjellige bransjer.

Konkurranse innafor den enkelte bransje er konkurranse mellom bedrifter innafor samme produksjonsgren som produserer varer av samme slag, om den mest fordelaktige avsetning av disse varene og om tilleggsprofitt. De enkelte bedrifter arbeider under ulike vilkår og er ulike i størrelse, teknisk utrustning og organisering av produksjonen. Som følge av dette er den individuelle verdi av varene som de forskjellige bedrifter produserer, ikke den samme. Men konkurransen mellom bedriftene innen samme gren fører til at prisene på varene ikke bestemmes av deres individuelle verdi, men av deres samfunnsmessige verdi. Og som før nevnt, avhenger størrelsen av varenes samfunnsmessige verdi av de gjennomsnittlige produksjonsvilkåra i vedkommende gren.

Det at prisene på varene bestemmes av deres samfunnsmessige verdi, betyr en vinning for de bedrifter der produksjonsteknikken og arbeidsproduktiviteten ligger over gjennomsnittet i vedkommende bransje og der varenes individuelle verdi som en følge av dette ligger under den samfunnsmessige verdi. Disse bedriftene får en tilleggsprofitt eller ekstraprofitt, som er en form for den ekstra merverdi, vi har undersøkt ovenfor (i kapitel VII). Konkurransen innen den enkelte bransje resulterer altså i at det danner seg forskjellige profittrater på de enkelte bedrifter innen bransjen. Konkurransen mellom de enkelte bedrifter innen samme bransje fører til at de store bedriftene fortrenger de små og mellomstore. For å hevde seg i konkurransekampen prøver de kapitalistene som eier de tilbakeliggende bedriftene, å innføre de samme tekniske forbedringer som deres konkurrenter på de teknisk mer utviklede bedriftene har tatt i bruk. Resultatet av dette blir en høyning av kapitalens organiske sammensetning i bransjen som helhet, og den ekstraprofitt som eierne av de teknisk mer framskredne bedriftene innkasserte, forsvinner, og det inntrer en alminnelig senking av profittraten. Dette tvinger kapitalisten til tekniske forbedringer på nytt. Slik fører konkurransen innafor den enkelte bransje til utvikling av teknikken og vekst i produktivkreftene.

Konkurransen mellom bransjene er konkurranse mellom kapitalistene i forskjellige produksjonsgrener om den mest fordelaktige kapitalinvestering. Kapitalene som opererer i de forskjellige produksjonsgrener, har forskjellig organisk sammensetning. Da det utelukkende er arbeidernes arbeid som skaper merverdi, blir det produsert en forholdsvis større merverdimengde på bedriftene innen de bransjer som fortrinnsvis har en lav organisk sammensetning av kapitalen. På bedrifter med en høyere organisk sammensetning av kapitalen blir det produsert en relativt mindre merverdi-mengde. Men konkurransekampen mellom kapitalistene innen de forskjellige bransjer fører til at størrelsen av profitten på de like kapitaler utjevnes.

Sett at det i et samfunn fins tre bransjer – lærindustri, tekstilindustri og maskinindustri – med like store kapitaler, men som har forskjellig organisk sammensetning. Størrelsen av den innskutte kapital i hver av disse bransjene er lik 100 enheter (la oss si, millioner pund sterling). Kapitalen i lærbransjen består av 70 enheter konstant kapital og 30 enheter variabel kapital, kapitalen i tekstilbransjen består av 80 enheter konstant og 20 enheter variabel kapital, og kapitalen i maskinbransjen av 90 enheter konstant og 10 enheter variabel kapital. Vi går ut fra at merverdiraten i alle de tre bransjene er den samme og utgjør 100 pst. I lærbransjen blir det altså produsert 30 enheter merverdi, i tekstilbransjen 20 enheter og i maskinbransjen 10 enheter. Verdien av varene i den første bransjen blir lik 130, i den annen 120, i den tredje 110, og i alle de tre bransjene tilsammen 360 enheter.

Hvis varene blir solgt til sin verdi, vil profittraten i lærbransjen utgjøre 30 %, i tekstilbransjen 20 % og i maskinbransjen 10 %. En slik fordeling av profitten vil være meget fordelaktig for kapitalistene innen lærbransjen, men svært ugunstig for kapitalistene innen maskinbransjen. Under disse forhold vil arbeidsgiverne innen maskinbransjen søke etter mer fordelaktig plassering for sine kapitaler. En slik anvendelse for sine kapitaler vil de finne i lærbransjen. Det vil finne sted en overflytning av kapitaler fra maskinbransjen til lærbransjen. Dette vil resultere i voksende varemengde innen lærbransjen, – konkurransen vil uunngåelig bli skjerpet og tvinge bedriftsherrene innen denne bransjen til å redusere prisene på sine varer. I maskinbransjen derimot vil den produserte varemengde synke, og det forandrede forhold mellom tilbud og etterspørsel vil gjøre det mulig for bedriftsherrene å sette opp prisene på varene sine.

Prisfallet i lærbransjen og prisstigningen i maskinbransjen kommer til å fortsette til profittraten i alle de tre bransjene blir omtrent like. Dette vil inntreffe når varene i alle tre bransjer blir solgt for 120 enheter (130 + 120 + 110 = 360 : 3). Gjennomsnittsprofitten i hver bransje blir da lik 20 enheter. Gjennomsnittsprofitten er lik profitt på like store kapitaler investert i forskjellige produksjonsgrener.

Konkurransen mellom bransjene fører altså til at de forskjellige profittrater i de forskjellige grener av den kapitalistiske produksjon utjevnes til en almen (eller gjennomsnittlig) profittrate. Denne utjevninga foregår ved at kapitalen (og følgelig også arbeidet) strømmer over fra noen bransjer til andre.

I og med at det oppstår en gjennomsnitts-profittrate, går kapitalistene i noen bransjer ( i vårt eksempel lærbransjen) glipp av en del av den merverdi deres arbeidere har skapt. Til gjengjeld oppnår kapitalistene i andre bransjer ( i vårt eksempel maskinbransjen) en ekstra merverdi. Dette betyr at de førstnevnte selger sine varer til priser som ligger under deres verdi, og de sistnevnte til priser som ligger over deres verdi. Nå er det kostnadsprisen (100 enheter) og gjennomsnittsprofitten (20 enheter) som bestemmer vareprisen innen hver bransje.

En pris lik varens kostnadspris pluss gjennomsnittsprofitten er produksjonsprisen. I de enkelte bedrifter i samme bransje består det på grunn av forskjellige produksjonsvilkår forskjellige produksjonspriser, som bestemmes av de individuelle kostnadspriser pluss gjennomsnittsprofitten. Men varene realiseres gjennomsnittlig til en almen, ens produksjonspris.

Dannelsen av gjennomsnitts-profittraten og produksjonsprisen kan framstilles anskuelig ved følgende tabell:

ProduksjonsgrenerKonstant kapitalVariabel KapitalMerverdiVarens verdiGjennomsnittelig profittrateVarens produksjonsprisProduksjonsprisens avvik fra verdien
Lærbransjen70303013020120– 10
Tekstilbransjen80202012020120lik
Maskinbransjen90101011020120+10
I alt240606036020360

Varene som er produsert i hver av disse bransjene, selges alle for 120 enheter (la oss si, millioner pund sterling). Imidlertid er vareverdien i lærbransjen lik 130 enheter, i tekstilbransjen 120 enheter og i maskinbransjen 110 enheter. Til forskjell fra den enkle vareproduksjon under kapitalismen selges varene ikke lenger til priser som svarer til deres verdier, men til priser som svarer til produksjonsprisene.

Verdiens forvandling til produksjonspris er er resultat av den kapitalistiske produksjonens historiske utvikling. Under den enkle vareproduksjon svarte varenes markedspriser i det store og hele til deres verdi. På de første trinn av kapitalismens utvikling besto det ennå betydelige forskjeller i profittratene for de forskjellige produksjonsgrener, da de enkelte bransjer ennå ikke var tilstrekkelig forbundet med hverandre og det ennå besto laugsmessige og andre skranker som hindret kapitalene i å strømme uhindret fra den ene næringsgren til den andre. Dannelsen av gjennomsnitts-profittraten og verdiens forvandling til produksjonspris fullføres først med den kapitalistiske maskinindustriens seier.

De borgerlige økonomer prøver å gjendrive Marx arbeidsverditeori ved å henvise til at produksjonsprisene i enkelte næringsgrener ikke faller sammen med varenes verdi. Men i virkeligheten bevarer verdiloven fullt ut sin gyldighet under kapitalismens forhold, fordi produksjonsprisen bare er en forvandlet form for verdien.

Dette fremgår av følgende:

For det første selger noen bedriftsherrer sine varer over deres verdi, andre selger dem under deres verdi, men alle kapitalister tilsammen realiserer hele den verdimassen deres varer representerer. I samfunnsmålestokk er produksjonsprisen lik summen av alle varers verdier.

For det andre: er summen av hele kapitalistklassens profitt lik summen av den merverdi som er produsert ved proletariatets samlede ubetalte arbeid. Størrelsen av gjennomsnittsprofittraten avhenger av størrelsen av den merverdi som er framstilt i samfunnet.

For det tredje: fører senking av varenes verdi til senking av deres produksjonspriser, og stigning i varenes verdi fører til stigning i deres produksjonspriser.

I det kapitalistiske samfunn virker altså loven om gjennomsnittsprofittraten, som går ut på at de forskjellige profittrater som avhenger av forskjellene i kapitalens organiske sammensetning i de ulike produksjonsgrener. Gjennom konkurransen utjevnes til en almen (gjennomsnittlig) profittrate. Loven om gjennomsnitts-profittraten, liksom alle lover for den kapitalistiske produksjonsmåten, virker spontant, med talløse avvik og svingninger. I kampen om den mest innbringende plassering av kapitalen utvikler det seg en forbitret konkurransekamp mellom kapitalistene. Kapitalistene søker å anbringe sine kapitaler i de produksjonsgrener som lover dem større profitt. Under kampen om høy profitt foregår det en overføring av kapitaler fra den ene bransje til den andre, og dette fører til at det danner seg en gjennomsnittlig profittrate.

På grunnlag av loven om gjennomsnitts-profittraten foregår således fordelingen av arbeidet og produksjonsmidlene mellom de enkelte grener av den kapitalistiske produksjon. Under den utviklede kapitalisme virker verdiloven følgelig som en spontan regulator for produksjonen gjennom produksjonsprisen.

Produksjonsprisen er den gjennomsnittsstørrelsen som varenes markedspriser til sjuende og sist svinger om, dvs. de prisene som varene faktisk selges og kjøpes for på markedet.

Utjevninga av profittraten og verdiens forvandling til produksjonspris tilslører enda mer utbyttingsforholdet, den virkelige kilde til kapitalistenes rikdomsøking. «Den virkelige forskjell i størrelsen mellom profitten og merverdien og de enkelte produksjonssfærer, skjuler nå fullstendig profittens sanne natur og opphav, og ikke bare for kapitalistene, som i dette tilfelle er særlig interessert i å la seg bedra, men også for arbeiderne. Med verdiens forvandling til produksjonspris legges det et slør over selve grunnlaget for bestemmelsen av verdien». [48]Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg. 1951, bd..III, s.193

I virkeligheten betyr dannelsen av den gjennomsnittlige profittrate en nyfordeling av merverdien mellom kapitalistene innen de forskjellige produksjonsgrener. En del av merverdien som er skapt i produksjonsgrener med lav organisk sammensetning av kapitalen, tilegnes av kapitalister fra grener med høy organisk sammensetning av kapitalen. Arbeiderne utbyttes altså ikke bare av de kapitalistene de arbeider hos, men av kapitalistklassen som helhet. Hele kapitalistklassen er interessert i å øke utbyttingsgraden av arbeiderne, da dette fører til større gjennomsnitts-profittrate. Som Marx har påpekt, avhenger gjennomsnitts-profitten i hvilken grad kapitalen som helhet utbytter arbeidet som helhet.

Loven om gjennomsnitts-profittraten uttrykker på den ene sida motsetningene og konkurransekampen mellom industrikapitalistene om delingen av merverdien, og på den andre sida den dype uforsonlige motsetninga mellom de to innbyrdes fiendtlige klassene, borgerskapet og proletariatet.

Den vitner om at i det kapitalistiske samfunn, står borgerskapet som klasse mot proletariatet som helhet. At kampen for arbeidernes eller enkelte arbeidergruppers delinteresser, og kampen mot enkelte kapitalister ikke kan føre til noen grunnleggende forandring i arbeiderklassens stilling. Arbeiderklassen kan bare kaste av seg kapitalens åk ved å styrte borgerskapet som klasse, bare ved å tilintetgjøre sjølve det kapitalistiske utbyttingssystem.

Profittratens tendens til å synke.

Etter hvert som kapitalismen utvikler seg, høynes kapitalens organiske sammensetning uavbrutt. Hver enkelt arbeidsherre som i stadig stigende grad erstatter arbeiderne med maskiner, gjør produksjonen billigere, øker avsetninga av sine varer og skaffer seg ekstraprofitt. Men når de tekniske nyvinningene på de enkelte bedriftene blir alminnelig utbredt, inntrer det en høyning av kapitalens organiske sammensetning på de fleste bedrifter, og dette fører til senking av den almene profittraten.

I samme retning virker også den raskere økning av den faste kapital sammenliknet med den flytende kapital, noe som fører til et langsommere omslag av den samlede kapital.

Når kapitalistene innfører en høyere teknikk, søker de å oppnå høyest mulig profitt, men som resultat av sitt strev oppnår de noe som ingen av dem hadde ønsket, nemlig senking av profittraten.

La oss ta samme eksempel som tidligere. Summen av alle kapitaler, lik 300 enheter, består av 240 enheter konstant kapital og 60 enheter variabel kapital. Med en merverdirate på 100 % produseres 60 enheter merverdi, og profittraten er lik 20 %.

La oss si at den samlede kapital etter 20 år er økt fra 300 til 500 enheter. Samtidig har de tekniske framsteg medført at kapitalens organiske sammensetning er steget slik at de 500 enheter nå består av 425 enheter konstant og 75 enheter merverdi. I så fall vil det med samme merverdirate som før bli skapt 75 enheter merverdi.

Nå vil profittraten bli

Profittmassen har økt fra 60 til 75 enheter, men profittraten har falt fra 20 % til 15 %.

Høyning av kapitalens organiske sammensetning fører altså til fall i gjennomsnitts-profittraten. Men samtidig er det en rekke faktorer som motvirker fallet i profittraten.

For det første øker utbyttinga av arbeiderklassen. Utviklinga av kapitalismens produktivkrefter, som kommer til uttrykk i høyningen av kapitalens organiske sammensetning, fører samtidig også til stigning i merverdiraten. Derfor synker profittraten langsommere enn den ville ha gjort om merverdiraten hadde vært uforandra.

For det andre fører de tekniske framsteg som høyner kapitalens organiske sammensetning, til arbeidsløshet som igjen trykker på arbeidsmarkedet. Dette gir arbeidskjøperne mulighet til å slå ned lønningene og sette dem betydelig lavere enn arbeidskrafta verdi.

For det tredje er det slik, at etter hvert som arbeidsproduktiviteten øker, synker verdien av produksjonsmidlene: maskiner, utstyr, råstoffer osv. Dette sinker høyningen av kapitalens organiske sammensetning og motvirker følgelig fallet i profittraten.

Vi setter at en bedriftsherre har tvunget en arbeider som før arbeidet med 5 vevstoler, til å arbeide med 20. Men som følge av den økte arbeidsproduktiviteten i maskinindustrien er vevstolenes verdi sunket til halvparten. Resultatet er at 20 vevstoler ikke lenger er fire ganger dyrere enn de tidligere 5 vevstolene, men bare dobbelt så dyre. Derfor er den del av den konstante kapital som faller på hver arbeider, ikke økt til det firedobbelte, men bare til det dobbelte.

For det fjerde, motvirkes fallet i gjennomsnitts-profittraten av de besparinger i konstant kapital som kapitalistene gjennomfører på bekostning av arbeidernes liv og helse. For å øke profitten tvinger bedriftsherrene arbeiderne til å arbeide i trange lokaler, uten tilstrekkelig ventilasjon, og forsømmer tiltak som verner arbeiderne mot ulykker. Resultatet av kapitalistenes grådighet er undergravning av arbeidernes helse, et kolossalt antall ulykkestilfelle og stigende dødelighet i arbeiderbefolkning

For det femte, hemmes fallet i profittraten ved at det byttes ikke-ekvivalenter i utenrikshandelen, fordi bedriftseierne i de utviklede kapitalistiske land høster en ekstraprofitt ved vareeksport til kolonilandene.

Alle disse motvirkende faktorer opphever ikke, de bare svekker fallet i profittraten, og gir den karakter av tendens. På denne måten er loven om den almene (eller gjennomsnittlige) profittratens tendens til å falle en uunngåelig følge av høyningen i kapitalens organiske sammensetning.

Fallet i profittraten betyr ikke noen reduksjon av profittmassen, dvs. den samlede merverdi som arbeiderklassen produserer. Tvert om vokser profittmassen både i samband med stigninga i merverdiraten og som følge av økninga i det samlede antall arbeidere som kapitalen utbytter. I USA f eks, utgjorde den samlede industriprofitt, etter offisielle oppgaver fra industritellingene, 316 millioner dollar i 1859, 516 millioner i 1869, 660 millioner i 1879, 1513 millioner i 1889 og 2245 millioner i 1899.

Ved å forsterke utbyttinga av arbeiderne søker kapitalistene i størst mulig grad å svekke profittratens tendens til å synke. Dette fører til skjerping av motsetningene mellom proletariatet og borgerskapet.

Loven om profittratens tendens til å synke skjerper kampen innafor selve borgerskapet om fordelingen av den samlede profittmasse.

I sitt jag etter høyere profitt søker kapitalistene med sine kapitaler ut til tilbakeliggende land, der arbeidskraften er billigere og kapitalens organiske sammensetning lavere enn i land med høyt utviklet industri, og tar fatt på en intens utbytting av folkene i disse landene. Dette fører til en skjerping av motsetningene mellom de utviklede kapitalistiske land og de tilbakeliggende land, mellom «moderlandene» og koloniene.

For å holde prisene oppe på et høyt nivå slutter arbeidskjøperne seg dessuten sammen i forskjellige slags forbund. På denne måten vil de sikre seg høy profitt.

For å kompensere fallet i profittraten ved å øke profittmassen, utvider kapitalistene produksjonens omfang langt ut over grensene for den betalingsdyktige etterspørsel. Dette medfører at de motsetningene som bunner i profittratens tendens til å synke, blir særlig tilspisset i krisetider.

Loven om profittratens tendens til å synke, er et av de klare kjennetegn på den kapitalistiske produksjonsmåtens historiske begrensning. Denne loven, som skjerper de kapitalistiske motsetningene, viser tydelig at den borgerlige samfunnsordning på et visst stadium blir en hindring for den fortsatte utvikling av produktivkreftene.

Kort sammenfatning av XI

  1. Profitt er merverdi, sett i dens forhold til den kapital som er innskutt i produksjonen, og som i det ytre ser ut som skapt av hele kapitalen. Profittraten er forholdet mellom den produserte merverdimasse og hele kapitalen, uttrykt i prosent.
  2. Konkurransen innen den enkelte bransje fører til at prisene på varer av samme slag ikke bestemmes av den individuelle, men av den samfunnsmessige verdi av av disse varene. Konkurransen mellom de forskjellige bransjene fører til at kapitalene strømmer fra den ene bransje til den andre, slik at at det danner seg en gjennomsnitts-profittrate innafor rammen av hele den kapitalistiske produksjon.
  3. På grunnlag av loven om gjennomsnitts-profittraten foregår fordelingen av arbeidet og produksjonsmidlene mellom de forskjellige grener av den kapitalistiske produksjon.3. Utjevninga av profittraten resulterer i at varene ikke selges til sin verdi, men til produksjonsprisene. Produksjonsprisen er en pris lik varens produksjonskostnader pluss gjennomsnitt sprofitten. Produksjonsprisen er en forvandlet form for verdien. Summen av produksjonsprisene er lik summen av verdien av alle varer, for når varenes verdi forandrer seg, forandrer også produksjonsprisen seg.
  4. Etter hvert som kapitalens organiske sammensetning høynes under kapitalismens utvikling, viser profittraten en tendens til å falle. Samtidig vokser profittmassen uavbrutt. Loven om profittratens tendens til å falle fører til skjerping av kapitalismens motsetninger.

KAPITEL XII
HANDEL, KREDITT OG PENGESIRKULASJON

Handelsprofitten og dens kilder.

Handels- og ågerkapitalen gikk historisk forut for industrikapitalen. Under den kapitalistiske produksjonsmåten taper disse kapitalformene sin tidligere selvstendige rolle, deres funksjoner reduseres til å tjene industrikapitalen. Som følge av dette er handelskapitalen og den rentebærende kapital under kapitalismen vesentlig forskjellige fra deres førkapitalistiske former.

Som før nevnt, antar industrikapitalen i sitt kretsløp suksessivt tre former: pengeformen, den produktive form og vareformen, som skiller seg fra hverandre i sine funksjoner. Disse funksjonelle former for industrikapital skiller seg ut fra hverandre på et bestemt trinn av industrikapitalens utvikling. Fra industrikapitalen som er sysselsatt i produksjonen, utskilles handelskapitalen som kjøpmannens kapital og lånekapitalen som bankierens kapital. Innafor kapitalistklassen danner det seg tre grupper som deltar i tilegnelsen av merverdien: industridrivende, kjøpmenn og bankierer.

Handelskapitalen er sysselsatt i sirkulasjonssfæren, der det ikke skapes merverdi. Hvor kommer da kjøpmannens profitt fra? Hvis industrikapitalisten selv syslet med å realisere sine varer, måtte han bruke en del av sin kapital til å innrede handelslokaler, leie handelsbetjenter og til andre utgifter som henger sammen med handel. For å greie dette måtte han øke den innskutte kapital, eller redusere produksjonens omfang dersom den innskutte kapitalen ikke økes. I begge tilfelle ville hans profitt synke. Industrimannen foretrekker å selge sin vare til en mellommann – en handelskapitalist, som besørger den videre formidling av varen til forbrukeren.Ved å overlate bryet med å realisere varene til en kjøpmann påskynder industrikapitalisten sin kapitals omslag, og forkortinga av omslagstiden fører til at profitten blir større. Dette gjør det mulig for kapitalisten med fordel å avstå en viss del av sin profitt til kjøpmannen. Industrimannen selger varen til kjøpmannen for en pris som ligger under produksjonsprisen. Handelskapitalisten innehøster profitt ved å selge varen til forbrukerne for produksjonsprisen. Handelsprofitten er den del av merverdien som industriherren avstår til kjøpmannen for at denne realiserer hans varer.

Arbeidet til de kommersielle arbeiderne, som er sysselsatt med å realisere varene, dvs. å forvandle varene til penger og pengene til varer, skaper hverken verdi eller merverdi, men gjør det mulig for handelskapitalisten å tilegne seg en del av den merverdien som er skapt i produksjonen. «Akkurat som arbeiderens ubetalte arbeid umiddelbart skaper merverdi for den produktive kapital, skaper de leide kommersielle arbeidernes arbeid en del av denne merverdien for handelskapitalen». [49]Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg. 1951, bd. III, s. 325. Arbeiderne i handelen er utsatt for utbytting fra handelskapitalistenes side, på samme måte som arbeiderne som produserer varene, er utsatt for utbytting fra industriherrenes side.

For å realisere en bestemt mengde varer må kjøpmannen for en viss tid skyte inn en kapital av en tilsvarende størrelse. Med denne kapitalen søker han å skaffe seg så stor profitt som mulig. Hvis handelsprofittraten viser seg å være lavere enn gjennomsnittsprofittraten, blir det ufordelaktig å drive handel, og da overfører kjøpmennene sine kapitaler til industri, jordbruk eller en annen næringsgren. Høy handelsprofitt trekker derimot industrikapital til handelen. Konkurransen mellom kapitalistene fører til at nivået for handelsprofitten bestemmes av gjennornsnittsprofittraten. Da er gjennomsnittsprofitten regnet i forhold til hele kapitalen, deriblant kapital som fungerer i sirkulasjonssfæren.

I formen handelsprofitt er den virkelige kilde til kapitalens vekst enda mer skjult enn i formen industriprofitt. Kjøpmannens kapital deltar ikke i produksjonen. Formelen for handelskapitalens bevegelse er: P – V – P’. Her faller den produktive kapitals stadium ut, og forbindelse med at produksjonen tilsynelatende er brutt. Det oppstår et bedragersk skinn av at profitten har sitt utspring i selve handelen, gjennom et tillegg til prisen, gjennom salg av varene til en høyere pris enn produksjonsprisen. I virkeligheten skjer det motsatte: industri­herren selger varen til kjøpmannen under produksjonsprisen, avstår til ham en del av sin profitt, som kjøpmannen deretter realiserer ved å selge varene til forbrukerne til produksjonsprisen.

Handelskapitalen deltar ikke bare i realiseringen av merverdien som er skapt i produksjonen, men den utbytter dessuten arbeidsfolk som forbrukere. Marx kalte den kapitalistiske handel legalisert bedrageri. For å skaffe seg ekstraprofitt skruer handelskapitalistene prisene opp på alle mulige måter, de snyter på mål og vekt og selger mindreverdige, forfalskede varer.

En annen kilde til handelsprofitten er handelskapitalens utbytting av de små vareprodusentene. Handelskapitalen tvinger bøndene og håndverkerne til å selge arbeidsprodukter sine til dem, til lave priser og samtidig å kjøpe inventar, verktøy, råstoffer og materialer hos dem til høye priser.

I USA steg de kommersielle mellommenns andel i detaljprisen på landbruksprodukter i tida fra 1913 -1934 fra 54 % til 63 %.

Alt dette fører til økt utarming for de arbeidende og skjerper kapitalismens motsetninger enda mer.

Sirkulasjonskostnadene

Den kapitalistiske varesirkulasjon krever bestemte utgifter. Disse utgiftene, som henger sammen med foreteelsene i sirkulasjonssfæren, er sirkulasjonskostnader.

En bør skjelne mellom to slags kapitalistiske handelskostnader. For det første de rene sirkulasjonskostnader, som er direkte knytta til kjøp og salg av varene og springer ut av særegenhetene ved det kapitalistiske systemet. Og for det andre de utgifter som skyldes fortsettelsen av produksjonsprosessen i sirkulasjonssfæren.

De rene utgiftene utgjør den overveiende og stadig økende del av sirkulasjonskostnadene i den kapitalistiske handel. Til de rene sirkulasjonskostnader regnes omkostninger som henger sammen med varenes forvandling til penger og pengenes forvandling til varer. Til disse hører utgifter som skyldes konkurranse og spekulasjonen og til reklame, og storparten av utgifter til lønninger til arbeiderne i handelen, til bokføring, korrespondanse, underhold av handelskontorer osv. Som Marx påpekte, føyer de rene sirkulasjonskostnadene ingen verdi til varen. De representerer et direkte fradrag fra totalsummen av verdi som produseres i samfunnet, og kapitalistene dekker dem med midler fra den samlede merverdimasse som arbeiderklassen har produsert med sitt arbeid. Økingen av de rene sirkulasjonskostnader vitner om at sløseriet øker under kapitalismen. I de aller fleste tilfelle er den kapitalistiske reklame i større eller mindre grad forbundet med bedrag mot kjøperne.

I USA utgjorde bare de bokførte reklameutgiftene i 1934 – 1,6 milliarder dollar, i 1940 – 2,1 milliarder dollar. I løpet av ti år, fra 1940 til 1950, steg reklameutgiftene i USA med ytterligere 170%.

Etter hvert som kapitalismen utvikler seg og det blir vanskeligere å få realisert varene, blir det bygd opp et kolossalt handelsapparat med mangfoldige ledd. Før varene når fram til forbrukerne, går de gjennom hendene på en hel arme av kjøpmenn, spekulanter, mellomhandlere og kommisjonærer.

Til de utgifter som henger sammen med fortsettelsen av produksjonsprosessen i sirkulasjonssfæren, hører utgiftene til endelig bearbeidelse, transport og innpakking av varene. Disse utgiftene er nødvendige for samfunnet og er uavhengige av særegenhetene i den kapitalistiske økonomi. Hvert produkt er først ferdig til forbruk når det er brakt fram til forbrukeren. Utgiftene til endelig bearbeidelse, transport og innpakking av varene øker verdien av varene tilsvarende. Det arbeid som er nedlagt i dette, overfører verdien av de forbrukte produk­sjonsmidlene til varen og føyer ny verdi til varens verdi.

Det kapitalistiske produksjonsanarkiet og krisene, konkurransekampen og spekulasjonen fører til en opphopnig av kolossale, uforholdsmessig store vareforråd, forlenger og kompliserer varenes gang, noe som fører til veldige uproduktive utgifter. Den kapitalistiske reklame krever en overflødig, kostbar innpakking av varene. Dette betyr at en stadig større del av utgiftene til transport, oppbevaring og innpakking av varene forvandler seg til rene sirkulasjonskostnader som skyldes særegenhetene ved det kapitalistiske samfunnssystem. Den uavbrutte økinga av sirkulasjonskostnadene er et av kjennetegnene på det økende snylteri i det borgerlige samfunn. De kapitalistiske handelskostnadene legger tunge byrder på de arbeidende som kjøpere.

I USA utgjorde sinkulasjonskostnadene i 1929 – 31 % og i 1935 – 32,8 %, og i dag er de enda høyere. I de kaptalistiske land i Europa utgjør sirkulasjonskostnadene om lag en tredjepart av den samlede omsetning i detaljhandelen.

Formene for den kapitalistiske handel. Varebørsene.

Sammen med utviklinga av den kapitalistiske produksjon og sirkulasjon utvikles også handelsformene – engros- og detaljhandelen. Engroshandel er handel mellom industri og handelsforetak, og detaljhandel er salg av varer direkte til befolkningen.

I handelen, som i industrien, foregår det konsentrasjon og sentralisering av kapitalen. Både i engros- og detaljhandelen fortrenger de store kapitalistene de små og mellomstore. I detaljhandelen foregår kapitalkonsentrasjonen hovedsakelig å form av opprettelse av store universal- og spesialmagasiner. Universalmagasinene driver handel med alle mulige slags varer, spesialmagasinene handler bare med et eneste vareslag, f. eks. skotøy eller klær.

Produksjonen av ensartede varer gjør det mulig for kjøpmennene å drive engrohandel med varemønster. Massevarer av samme slag (bomull, lin, metaller, gummi, korn, sukker, kaffe osv.) selges og kjøpes etter fastsatte standarder og vareprøver på varebørsene.

Varebørsen er et eget slags marked, der det foregår handel med ensartede massevarer, og der etterspørselen etter og tilbudet av disse varene konsentreres i landsmålestokk, og ikke sjelden også for hele det kapitalistiske verdensmarked.

Varer som er gjenstand for børstransaksjoner mellom kapitalistene, går ikke direkte over fra den ene hånd til den andre. Transaksjonene inngås som regel med en bestemt tidsfrist: selgeren forplikter seg til å levere kjøperen en bestemt mengde varer innen et fastsatt tidspunkt. Som eksempel kan nevnes at det om våren treffes avtale om levering av bomull fra den nye avlingen, altså mens bomullen ennå ikke er sådd. Ved inngåelse av børstransaksjoner regner selgeren med at prisen på vedkommende vare skal falle innen den fastsatte frist, slik at prisdifferansen skal tilfalle ham, mens kjøperen regner med prisstigning. Det hender ofte at selgerne på børsen ikke har de varene de selger, og at kjøperne ikke har bruk for de varene de kjøper. Varebørsene er altså steder der det foregår spekulativ handel. Spekulantene selger og kjøper eiendomsretten til varer som de ikke har noen som helst tilknytning til. Spekulasjonen er uatskillelig fra hele karakteren av det kapitalistiske handelslivet, fordi denne handelen ikke har til formål å tilfredsstille samfunnets behov, men å høste profitt. Det er først og fremst storkapitalistene som beriker seg på spekulasjonen. Dette fører til ruin for en betydelig del av små og mellomstore næringsdrivende.

I de borgerlige land forekommer ikke sjelden handel på kreditt eller på avdrag. Denne form for handel fører ofte til at masseforbrukeren blir nødt til å betale med sin eiendom fordi han ikke makter å dekke gjelda i tide. Kapitalistene utnytter ofte salg på kreditt til å få realisert mindreverdige, ukurante varer.

Utenrikshandelen.

Som før nevnt, var overgangen til kapitalismen forbundet med dannelse av et verdensmarked. Lenin pekte på at kapitalismen først er et resultat av en «sterkt utviklet varesirkulasjon, som går ut over statens grenser. Derfor kan en ikke tenke seg en kapitalistisk nasjon uten utenrikshandel, og det fins heller ingen slik nasjon.»[50]V. I. Lenin: «Kapitalismens utvikling i Russland», Verker, 4. russ utg., bd. 3, s. 43.

Under utviklingen av varesirkulasjonen som går ut over de nasjonale rammer, utfoldes den kapitalistiske utenrikshandelen. Utvidelsen av verdenshandelen er i seg sjøl et uttrykk for utviklingen av den internasjonale arbeidsdelingen som henger sammen med produktivkreftenes vekst. Men for kapitalistene tjener utenrikshandelen som et middel til å øke profitten. I jaget etter profitt søker kapitalistene å finne stadig nye avsetningsmarkeder for sine varer, og nye råstoffkilder. Det indre markeds begrensede omfang som følge av massenes utarming og storkapitalistenes beslagleggelse av de innenlandske råstoffkildene, øker kapitalistenes bestrebelser for å vinne herredømmet på utenriksmarkedene og øker med det betydningen av utenrikshandelen.

Først i kapitalismens tid nådde utenrikshandelen større utvikling. I løpet av 100 år, fra 1800 til 1900, økte omsetningen i verdenshandelen til over det 12,5-dobbelte, fra 1,5 milliarder dollar til 18,9 milliarder dollar. I de følgende tre tiår økte den til over det 3,5-dobbelte og nådde i 1929 opp i 68,6 milliarder dollar.

Utenrikshandelen er en kilde til tilleggsprofitter for kapitalistene i de utviklede borgerlige land, idet industrivarene avsettes til de tilbakeliggende land til relativt høye priser, mens råstoffene innkjøpes fra disse landene til lavere priser. Utenrikshandelen er et av de midler som utviklede borgerlige land bruker til å trellbinde de tilbakeliggende land økonomisk,og til å utvide de kapitalistiske maktenes innflytelsessfærer.

Slik plyndret det engelske Ost-India-kompaniet India i over 250 år (1600 —1858). Som følge av kompaniets hensynsløse utbytting av befolkningen, ble mange provinser i India forvandlet til ørkener, åkrene lå udyrket, jorda grodde igjen med kratt og befolkningen døde ut.

Utenrikshandelen består av eksport, dvs. varutførsel, og import, dvs. vareinnførsel. Forholdet mellom summen av prisene på de varene vedkommende land har utført, og summen av prisene på de varene det har innført i et bestemt tidsrom, for f.eks ett år, kalles landets handelsbalanse. Hvis utførselen er større enn innførselen, er handelsbalansen aktiv, og hvis innførselen er større enn utførselen, er handelsbalansen passiv.

Et land som har passiv handelsbalanse, må dekke underskuddet fra slike kilder som gullreserver, inntekter av varetransport for fremmede land, inntekter av kapitalinvesteringer i andre land, og endelig lån i utlandet.

Handelsbalansen avdekker ikke alle former for de innbyrdes økonomiske forbindelser mellom landene. Et mer fullstendig uttrykk for disse innbyrdes forbindelser er betalingsbalansen. Betalingsbalansen er forholdet mellom summen av alle betalinger som tilkommer et land fra andre land, og summen av alle betalinger som dette landet må ut med til andre land.

Karakteren av de økonomiske forbindelser mellom landene bestemmer også de kapitalistiske staters utenrikshandelspolitikk. I den førmonopolistiske kapitalismens tid utformet det seg to hovedtyper handelspolitikk: frihandelspolitikken og en politikk som går ut på å verne om landets egen industri , hovedsakelig ved å legge høy toll på utenlandske varer.

LÅNEKAPITAL

På liknende måte som varekapitalen skiller seg ut som handelskapital, skiller pengekapitalen seg ut som lånekapital.

Under kapitalens omslagsprosess oppstår det hos industrikapitalisten i visse øyeblikk ledig pengekapital, som han ikke får brukt i sin bedrift. Når kapitalisten for eks. legger opp et amortisasjonsfond med sikte på å fornye de oppbrukte deler av den faste kapital, får han midlertidig ledige pengebeløp til sin rådighet. Først om noen år vil disse beløpene bli brukt til anskaffelse av nytt utstyr, nye maskiner. Hvis industriherren selger den ferdige varen hver måned og kjøper inn råstoffer en gang hvert halvår, sitter han med ledige penger i fem måneder. Dette er uvirksom kapital, dvs. kapital som ikke gir profitt.

Til andre tider får kapitalisten behov for penger, f.eks. når han ennå ikke har rukket å selge den ferdige varen, men er nødt til å kjøpe råstoffer. Mens den ene bedriftsherren har et midlertidig overskudd av pengekapital, er den andre interessert å skaffe seg slik kapital. I sitt jag etter profitt søker kapitalisten å oppnå at hver eneste liten del av hans kapital skal være vinstbringende. Kapitalisten låner ut de ledige penger, dvs. han overlater dem til andre kapitalister til midlertidig bruk.

Lånekapital er pengekapital som eieren midlertidig overlater til en annen kapitalist mot et visst vederlag. Det særmerkte ved lånekapitalen består i at den ikke anvendes i produksjonen av den kapitalisten som eier den. I og med at industrikapitalisten kan skaffe seg penger ved lån, behøver han ikke lenger å sitte med betydelige pengereserver som ikke er i virksomhet. Pengekreditten gjør det mulig for industrikapitalisten å utvide produksjonen, øke antallet arbeidere og følgelig tilegne seg en større mengde merverdi.

Som vederlag for den pengekapital han har fått stilt til disposisjon, betaler industrikapitalisten eieren av denne kapitalen et bestemt beløp, som kalles rente. Renta er en del av profitten som industrikapitalisten overlater til långiveren for et lån denne har gitt ham. Kilden til renta er merverdien. Lånekapital er kapital som gir renter.

Lånekapitalens bevegelse grunner seg helt ut på industrikapitalens bevegelse. Den utlånte kapital blir brukt i produksjonen med det formål å innhøste merverdi. Lånekapitalen, som enhver annen kapital, uttrykker derfor først og fremst produksjonsforholdene mellom kapitalistene og de arbeiderne de utbytter. Samtidig uttrykket lånekapitalen umiddelbart forholdet mellom to grupper av kapitalister: pengekapitalistene på den ene siden og de aktive kapitalister (industriherrer og kjøpmenn) på den andre siden.

Formelen for lånekapitalens bevegelse er P – P’. Her faller ikke bare den produktive kapitals stadium, men også varekapitalens stadium bort. Det ser ut som inntektskilden ikke er merverdien som er frembrakt gjennom utbytting av arbeiderne i produksjonssfæren, men pengene i seg selv. Man forestiller seg at fordi lånekapitalen gir inntekt i form av renter, er dette en like naturlig egenskap hos pengene som det at et frukttre gir frukt. Her oppnår fetisjismen som er karakteristisk for de kapitalistiske forhold, sitt høydepunkt.

Eieren av pengekapitalen stiller midlertidig sin kapital til rådighet for industrikapitalisten, som utnytter den i produksjonen for å tilegne seg merverdi. På denne måten inntrer det et skille mellom eiendomsretten til kapitalen og kapitalens anvendelse i produksjonen, et skille mellom kapitalen som eiendom og kapitalen som funksjon.

Rente og driftsherregevinst. Rentefoten og dens tendens til å synke.

Industriherren overlater bare en del av sin profitt til pengekapitalisten i form av rente. På denne måten faller gjennomsnittsprofitten i to deler. Den del av gjennomsnittsprofitten som industrikapitalisten beholder, kalles driftsherrevinst.

Mens renteformen skaper et bedragersk skinn av at renten er en naturlig frambringelse av kapitaleiendommen, skaper driftsherrevinstens form en illusjon om, at denne inntekten er betaling for den aktive kapitalistens «arbeid» med å lede og føre tilsyn med lønnsarbeidernes arbeid på hans bedrift. I virkeligheten har driftsherrevinsten, like så lite som renten, noe som helst å gjøre med det arbeidet som går ut på å lede produksjonen. Den er en del av den merverdien som kapitalistene tilegner seg uten vederlag.

Det forhold der gjennomsnittsprofitten deles i driftsherrevinst og rente, avhenger av det innbyrdes forhold mellom etterspørsel etter og tilbud av lånekapital, av situasjonen på kapitalmarkedet. Jo større etterspørsel det er etter pengekapital, dess høyere er rentefoten, forutsatt at forholdene ellers er de samme. Rentefoten er forholdet mellom rentesummen og den utlånte pengekapital. Under vanlige forhold danner gjennomsnitts-profittraten den øverste grense for rentefoten, da renten jo er en del av profitten. Som regel ligger rentefoten atskillig under gjennomsnitts-profittraten.

Etter hvert som kapitalismen utvikler seg, viser rentefoten en tendens til å falle. Denne tendensen er en følge av to årsaker: for det første av loven om profittratens tendens til å falle, idet gjennomsnitts-profittraten danner den øverste grense for rentefotens svingninger, og for det annet fører den kapitalistiske utviklinga til at den samlede masse av lånekapital vokser hurtigere enn etterspørselen etter den. En av årsakene til at lånekapitalen vokser, er økinga av rentiergruppen i borgerskapet, dvs. kapitalistiske eiere av pengekapital som ikke driver noen slags aktivitet som bedriftsherrer. Dette er også et symptom på det økende snylteri i det borgerlige samfunn. Sentraliseringa av ledige pengemidler i banker og sparekasser fremmer lånekapitalens vekst.

Renta på kortsiktige lån på pengemarkedet i USA var i 1866 – 1880 fra 3,6 % (laveste sats) til 17 % (høyeste sats), i 1881-1900 tilsvarende fra 2,63 % til 9,75 % , i 1901 – 1920 fra 2,98 % til 8,0 % , og i 1921-1935 fra 0,75 % til 7,81 %.

Kredittens former. Bankene og deres virksomhet.

Den kapitalistiske kreditt er formen for lånekapitalens bevegelse. Ved hjelp av kreditten forvandles en midlertidig ledig pengekapital til lånekapital. Under kapitalismen fins det to former for kreditt, kommersiell kreditt og bankkreditt.

Kommersiell kreditt er kreditt som aktive kapitalister (dvs. industriherrer og kjøpmenn) yter hverandre ved realisasjon av varer. En industriherre som søker å påskynde omslaget av sin kapital, som foreligger i vareform, leverer varen på kreditt til en annen industriherre eller en engroskjøpmann, og engroshandleren selger i sin tur varen på kreditt til detaljhandleren. Kapitalistene bruker kommersiell kreditt ved kjøp og salg av råstoffer, brensel, utstyr, maskiner og forbruksvarer. I alminnelighet er den kommersielle kreditt kortsiktig: den ytes ikke på lengre frist enn noen måneder. Som middel for den kommersielle kreditt brukes veksler. En veksel er et gjeldsbevis der skyldneren forplikter seg til å betale pengene for den innkjøpte vare innen en bestemt frist. Når betalingsfristen utløper, må kjøperen som har utstedt vekselen betale den med kontante penger. Den kommersielle kreditt er således knyttet til en varehandel, derfor danner den grunnlaget for det kapitalistiske kredittsystem.

Bankkreditt er kreditt som pengekapitalister (bankierer) yter til de aktive kapitalister. I motsetning til den kommersielle kreditt ytes bankkreditten ikke av kapital som er sysselsatt i produksjonen eller i sirkulasjonen, men av brakkliggende eller midlertidig ledig pengekapital som søker anbringelse. Bankkreditt ytes av bankene. En bank er en kapitalistisk bedrift som handler med pengekapital og opptrer som mellommann mellom kreditorer og låntakere. Banken samler på den ene sida ledige, uvirksomme kapitaler og inntekter, og på den andre sida stiller den pengekapital til rådighet for de aktive kapitalister, industriherrer og kjøpmenn.

Den alt overveiende del av de kapitaler som banken disponerer over, er fremmed eiendom og må betales tilbake. Men i hvert enkelt øyeblikk er det bare en forholdsvis liten del av innskyterne som forlanger å få sine innskudd tilbake. I de fleste tilfelle oppveier og overgår tilsiget av nye innskudd uttakene. Situasjonen forandres fullstendig i tilfelle av rystelser – krise eller krig. Da krever innskyterne samtidig å få ta ut innskuddene. Men under vanlige forhold kan banken i sine kasser beholde forholdsvis små pengesummer til utbetaling til dem som forlanger å få ta ut sine innskudd. Storparten av innskuddene låner banken ut.

Bankoperasjonene inndeles i passive og aktive:

Passive kaller vi operasjoner som banken bruker til å trekke midler inn i sin kasse. Den viktigste av disse operasjonene er å ta imot innskudd. Innskuddene mottas på forskjellige vilkår: noen for en bestemt tidsfrist (termin), andre uten noen bestemt frist. Terminfri innskudd må banken betale tilbake på første forlangende, mens

termininnskudd bare kan kreves tilbake med en bestemt frist. Termininnskudd er således mer fordelaktige for banken.

Aktive kaller vi operasjoner som går ut på at banken låner ut pengemidler. En av disse kredittoperasjonene er vekseldiskontering. En industriherre som har solgt sin vare på kreditt, sender vekselen som han har fått av kjøperen, til en bank, og banken utbetaler øyeblikkelig vekselens pålydende til industriherren etter å ha trukket fra en bestemt rente. Når fristen er utløpt, gjør vekselutstederen opp med banken og ikke med industriherren. Gjennom denne operasjonen flettes den kommersielle kreditt sammen med bankkreditten. Til de aktive bankoperasjoner hører også kredittytelse mot forskjellige slags sikkerhet: lån mot pant i varer, verdipapirer og varedokumenter. Endelig foretar banken, direkte kapitalinvesteringer i forskjellige bedrifter i form av langsiktig kreditt.

Bankieren driver altså handel med pengekapital. Ved passive operasjoner utbetaler banken renter, ved aktive operasjoner mottar den renter. Banken låner pengemidler til en lavere rente og låner dem ut til en høyere rente. Kilden til bankens fortjeneste er forskjellen mellom den renta banken tar for utlån, og den renta den selv betaler for innskudd. Med denne differansen dekk banken utgiftene som henger sammen med utførelsen av dens operasjoner, disse utgiftene er rene sirkulasjonskostnader. Det beløp som blir til overs, er bankens profitt. Den kapitalistiske konkurranses mekanisme reduserer spontant denne profittens nivå til gjennomsnittsprofittraten på bankens egenkapital. Arbeidet til de lønnede bankfunksjonærene skaper ikke verdi eller merverdi, men gjør det mulig for bankieren å tilegne seg en del av merverdien som er skapt i produksjonen. Bankfunksjonærene blir altså utbyttet av bankierene.

Bankene tjener som avregningssentraler. Hver bedrift som har satt inn penger eller fått et lån, har en løpende konto i banken. Banken utbetaler pengene fra den løpende konto etter en spesiell anfordring som kalles en sjekk. Følgelig fungerer banken som kasserer for en mengde bedrifter. Dette skaper muligheter for en sterk utvikling av oppgjør uten kontanter. Kapitalisten A som har solgt en vare til kapitalisten B, får fra denne en sjekk på en bank der begge har løpende kontoer. Banken foretar avregningen ved å overføre sjekkens pålydende fra B’s konto til A’s konto. Bedriftene pleier å ha løpende kontoer i forskjellige banker. I de store sentrene oppretter bankene egne avregningskontorer der sjekker som løper inn fra mange banker, dekker hverandre innbyrdes. Sirkulasjonen av sjekker og veksler reduserer behovet for kontante penger.

Under kapitalismen fins det tre hovedtyper for banker: kredittbanker, hypotekbanker og seddelbanker. Kredittbankene yter kreditt til industridrivende og kjøpmenn, fortrinnsvis i form av kortsiktige lån. Her spiller vekseldiskontering en stor rolle. Denne kreditten skriver seg hovedsakelig fra innskudd.

Hypotekbankene gir langsiktige lån mot pant i fast eiendom (jordeiendommer, bygninger og anlegg). Hypotekbankenes oppkomst og virksomhet er nær knyttet til utviklinga av kapitalismen i landbruket, til bankierenes utbytning av bøndene. Til denne banktypen må en også regne banker som gir langsiktige lån til produksjonsformål i landbruket.

Seddelbankene har rett til å utstede (emittere) kredittpenger – banknoter (sedler). En særskilt rolle spiller de _sentrale seddel-bankene. _ I disse bankene konsentreres landets gullreserver. De har enerett til å utstede banknoter (pengesedler). De sentrale bankene driver som regel ikke forretninger med enkelte industridrivende og kjøpmenn, men gir lån til kredittbankene, som i sin tur har med bedriftsherrene å gjøre. De sentrale seddelbankene er altså banker for bankene.

Ved å konsentrere lånetransaksjonene og betalingssambandet bidrar bankene til å forkorte kapitalenes omslagstid og redusere kostnadene ved pengesirkulasjonen. Samtidig fremmer bankvirksomheten kapitalens sentralisering, fortrengingen av de små og mellomstore kapitalistene, den økte utbyttinga av arbeiderne og utplyndringa av håndverkere og selvstendige yrkesutøvere. Hypoteklånene ruinerer bøndene fordi rentebetalinga på disse lånene sluker en stor del av deres inntekter og fører til at brukene deres forfaller. Gjelda blir ofte inndrevet ved tvangsauksjon på eiendom og jord tilhørende bønder som er blitt avhengige av bankene.

Bankene som konsentrerer alle pengekapitaler i samfunnet og opptrer som kredittformidlere, er et særeget apparat som sørger for en spontan fordeling av ressursene, mellom de forskjellige næringsgrener. Denne fordelinga er ikke bestemt av samfunnets interesser og skjer ikke i samsvar med samfunnets behov. Den bestemmes av kapitalistenes interesser. Kreditten frammer utvidelsen av produksjonen, men denne utvidelsen støter stadig på de trange rammene for den betalingsdyktige etterspørselen. Kreditten og bankene fører til fortsatt sosialisering av arbeidet, men produksjonens samfunnsmessige karakter kommer i stadig mer skjerpet konflikt med titegnelsens privatkapitalistiske form. På denne måten skjerper kredittens utvikling motsetningene i den kapitalistiske produksjonsmåten og øker anarkiet i den.

Aksjeselskaper. Fiktiv kapital.

I nåtidas kapitalistiske land har de aller fleste storbedrifter form av aksjeselskaper. Aksjeselskaper oppsto alt i begynnelsen av det 17. århundre, men noen alminnelig utbredelse fikk de ikke før i annen halvdel av det 19. århundre.

Et aksjeselskap er en foretaksform hvis kapital består av innskudd fra deltakerne. Disse eier et bestemt antall aksjer i samsvar med de beløp hver enkelt har skutt inn i selskapet. Aksjen er et verdipapir som gir rett til deltakelse i fordelinga av bedriftens utbytte i samsvar med det beløp aksjen lyder på.

Den inntekten aksjeeieren får, kalles dividende. Aksjene selges og kjøpes for en bestemt pris som kalles deres_ kurs._

En kapitalist som kjøper aksjer, kunne ha satt sin kapital inn i en bank og fått la oss si 5% rente. Men han er ikke tilfreds med en slik inntekt. Han foretrekker å kjøpe aksjer. Selv om dette er forbundet med en viss risiko har han til gjengjeld utsikt til en høyere inntekt. La oss si at en aksjekapital lik 10 millioner dollar, er delt opp i 20 000 aksjer som hver har en pris av 500 dollar, og at bedriften har gitt 1 million dollar i utbytte. Aksjeselskapet beslutter at av dette beløpet skal 250 000 dollar holdes tilbake som reservekapital, mens resten, 750 000 dollar, skal fordeles mellom aksjonærene som dividende. I dette tilfelle gir hver aksje sin innehaver en inntekt i form av dividende (750 000 dollar : 20 000 aksjer) på 37,5 dollar, dvs. 7,5%

Aksjonærene prøver å få solgt aksjene for et beløp som hvis det blir innsatt i en bank, bringer samme inntekt i form av innskuddsrente som de får i form av dividende. Hvis en aksje på 500 dollar har gitt 37,5 dollar i dividende, vil aksjonærene prøve å selge den for 750 dollar, for når dette beløpet blir satt inn i en bank som betaler en innskuddsrente på 5%., så kan eieren også få 37,5 dollar i rente. Aksjekursen avhenger av dividendens størrelse og av rentefoten. Aksjekursen stiger når dividenden øker eller når rentefoten synker. Omvendt faller kursen når dividenden minsker eller rentefoten stiger.

Forskjellen mellom summen av prisene på aksjene som ble utstedt ved aksjeselskapets grunnleggelse, og størrelsen av den kapital som virkelig er investert i foretaket, utgjør gyunnleggervinsten. Grunnleggervinsten er en av de største rikdomskilder for storkapitalistene.

Hvis kapitalen som tidligere er investert i foretaket er lik 10 millioner dollar, og summen av prisene på de utstedte aksjene utgjorde 15 millioner dollar, da vil grunnleggervinsten i dette tilfelle utgjøre 5 millioner dollar.

Som følge av at et individuelt foretak blir omdannet til et aksjeselskap, får kapitalen en tilsynelatende dobbelttilværelse. Den virkelige kapital som er investert i foretaket, i alt 10 millioner dollar, foreligger i form av fabrikkbygninger, maskiner, råstoffer, lagerbygninger, ferdige produkter og endelig i form av visse pengebeløp som oppbevares i foretakets kasse eller på løpende konto i en bank. Men ved siden av denne realkapital dukker det ved organiseringen av et aksjeselskap også opp verdipapirer – aksjer til et beløp av 15 millioner dollar. Aksjene er bare en gjenspeiling av foretakets virkelig eksisterende kapital. Men samtidig eksisterer aksjene atskilt fra foretaket; de blir kjøpt og solgt, bankene gir lån mot pant i aksjer osv.

Det høyeste organ i aksjeselskapet er formelt aksjonærenes generalforsamling, som velger styret, utnevner tillitsmenn, påhører og godkjenner beretninger om foretakets arbeid og avgjør hovedspørsmålene i aksjeselskapets virksomhet. Men stemmetallet på generalforsamlingen fastsettes i samsvar med det aksjebeløp deres innehavere representerer. Derfor er aksjeselskapet faktisk fullstendig i hendene på noen få av de største aksjonærene. Da en viss del av aksjene er spredt mellom små og mellomstore eiere som ikke har mulighet for å øve noen som helst innflytelse på virksomheten, behøver de største kapitalistene i praksis ikke engang å ha halvparten av aksjene for å kunne beherske aksjeselskapet. Det antall aksjer som gjør det mulig å ha fullstendig herredømme over et aksjeselskap kalles kontrollpaketten.

Aksjeselskapet er altså en form der storkapitalen underlegger seg midlene til små og mellomstore kapitalister og bruker dem til egne formål. Utbredelsen av aksjeselskaper bidrar til sentralisering av kapitalen og konsentrasjon av produksjonen i stor skala.

Kapital som foreligger i form av verdipapirer som gir innehaverne inntekter, kalles fiktiv kapital. Til den fiktive kapital hører aksjer og obligasjoner. En obligasjon er et gjeldsbevis som utstedes av et foretak eller av staten og som gir innehaveren en fast årlig rente.

Verdipapirer (aksjer, obligasjoner osv.) kjøpes og selges på fondsbørsene. En fondsbørs er et marked for verdipapirer. På børsen registreres kursene som verdipapirene selges og kjøpes for, i et gitt øyeblikk. Etter disse kursene foretas det også transaksjoner med verdipapirer utenfor børsen (for eks. i bankene). Kursen på verdipapirene avhenger av lånerentens nivå og av inntekten som disse papirene kan ventes å innbringe. På fondsbørsen drives det spekulasjon med verdipapirer. Da storkapitalistene har alle fordeler i spekulasjonsspillet, fremmer børsspekulasjonen kapitalens sentralisering, og bidrar til å berike de kapitalistiske spissene og til å ruinere de mellomstore og små eiendomsbesitterne.

Utbredelsen av kreditten og særlig av aksjeselskapene, forvandler kapitalistene mer og mer til mottakere av renter og dividender, mens ledelsen av produksjonen blir overtatt av leide folk: disponenter og direktører. På denne måten forsterkes den kapitalistiske eiendommens snylterkarakter seg mer og mer.

Pengesirkulasjonen i de kapitalistiske land.

Alt før kapitalismens tid oppsto systemene med metallpenger der metall spiller rollen som pengevare. Metallpengesystemene inndeles i bimetalliske, der to metaller, sølv og gull, tjener som verdimåler og grunnlag for pengesirkulasjonen, og de monometalliske, der ett av disse to metallene fyller denne rollen. På de tidlige trinn av kapitalismens utvikling (16.-18. århundre) hadde mange land bimetallistiske systemer. Mot slutten av det 19. århundre gikk nesten alle kapitalistiske land over til det monometalliske system, gullsystemet i pengesirkulasjonen. I begynnelsen av det 20. århundre besto sølv-monometallismen ennå i Kina og Mexico, men siden har også disse landene går over til gullvaluta.

Hovedtrekkene i systemet med gull-monometallisme er: fri pregning av gullmynter, fritt bytte av andre pengetegn i gullmynter og fri bevegelse for gullet landene imellom. Den frie pregninga av gullmynter betyr at privatpersoner har rett til i Mynten å bytte gull som de er i besittelse av, mot mynter. Samtidig har innehavere av mynter anledning til å få gjort mynter om til gullbarrer. Slik oppstår det en direkte, meget intim forbindelse mellom gullet som vare og gullmyntene. Med et slikt system oppstår det på spontan måte et samsvar mellom den pengemengde som er i omløp, og vareomsetningens behov. Hvis det oppstår et overskudd av penger, forsvinner en del av dem fra sirkulasjonssfæren og blir hamstret. Hvis det oppstår pengemangel, strømmer pengene inn i sirkulasjonssfæren, fra å være en skatt forvandles pengene til sirkulasjonsmiddel og betalingsmiddel. Til å betjene omsetningen i smått, settes det under gull-monometallismen i omløp mindreverdige mynter av billigere metall: sølv, kopper osv.

Til internasjonale avregninger i kommersielle og finans- og kreditttransaksjoner brukes internasjonale penger – gull. Bytte av et lands valuta mot andre lands valuta foregår etter valutakursen. Valutakursen er prisen på pengeenheten i et land uttrykt i andre lands pengeenheter. 1 pund sterling er f. eks. lik så og så mange dollar.

Oppgjør av utenrikshandelsoperasjoner kan også foretas uten bruk av gull eller utenlandsk valuta.I det ene tilfelle kan dette være clearing, dvs. mellomoppgjør av fordringer og forpliktelser ved vareleveranser eller tosidig handel. I andre tilfelle kan avregninger mellom landene foregå ved at veksler overføres fra land til land uten at gull blir sendt.

Etter hvert som kredittrelasjonene økte og pengenes funksjon som betalingsmiddel utvikla seg, oppsto kredittpengene som fikk stor utbredelse. Veksler, banknoter og sjekker ble tatt i bruk hovedsakelig som betalingsmidler. Selv om vekselen ikke er penger, kan den likevel gjøre tjeneste som betalingsmiddel ved at den ene kapitalist overfører vekselen til en annen.

Den viktigste form for kredittpenger er banknotene. Banknoter eller banksedler utstedes av bankene istedenfor veksler. Det betyr at det i siste instans ligger en varetransaksjon til grunn for banknoten.

Utstedelsen av banknoter gjør det mulig å forsyne den økende handelsomsetningen med sirkulasjons- og betalingsmidler uten å øke mengden av metallpenger. Under gullsystemet i pengesirkulasjonen kan banknotene når som helst innveksles i bankene i gull eller andre metallpenger. Under disse forhold sirkulerer banknotene på samme måte som gullmyntene og kan ikke forringes i verdi, da de foruten kredittsikkerheten også har dekning i metall. Kapitalismens utvikling fører til en relativ reduksjon av den gullmengde som er i omløp. Gullet opphopes mer og mer i form av reservefond i de sentrale seddelbankene. De kapitalistiske stater har slått inn på den vei å legge opp gullreserver for å styrke sine posisjoner i utenrikshandelen, erobre nye markeder og forberede og føre kriger. Gullet som var i omløp ble erstatta med banknoter, og siden også med papirpenger. Mens banknotene til å begynne med som regel kunne innløses i gull, ble det seinere vanlig å utstede banknoter som ikke kunne innløses. Dermed ble banknotene nesten fullstendig til papirpenger.

Som før nevnt, oppsto papirpengene på grunnlag av utviklinga av pengenes funksjon som sirkulasjonsmiddel. De papirpengene med tvangskurs som staten utsteder, kan ikke innløses i gull, men representerer de fullverdige metallpengene i deres funksjon som sirkulasjonsmidler.

Fra begynnelsen av den første imperialistiske verdenskrig (1914 – 18) gikk de fleste kapitalistiske land over til systemet med papirpenger som sirkulasjonsmidler. I dag er det ikke gullpenger i omløp i et eneste land. De herskende klasser i de kapitalistiske stater bruker utstedelsen (emisjonen) av uinnløselige banknoter og papirpenger, og denne svekkelsen av valutaene som et middel til å øke utbyttinga og utplyndringa av det arbeidende folk.

Et særlig krast utslag av dette er inflasjonen. Inflasjon kjennetegnes ved at sirkulasjonskanalene er overfylt av papirpenger som synker i verdi, stigende varepriser, synkende reallønninger for arbeiderne og funksjonærene, forsterket ruinering av bøndene og øking av kapitalistenes profitter og godseiernes innkomster. De borgerlige stater bruker inflasjonen som et middel i den økonomiske krigen mot andre land og til å erobre nye markeder. Inflasjonen gir ofte tilleggsprofitter til eksportører som kjøper opp varer i sitt eget land for devaluerte penger med lav kurs og avsetter disse varene til utlandet mot hard valuta. Samtidig desorganiserer den økende inflasjonen det økonomiske liv og vekker forbitrelse blant folkemassene. Dette tvinger de borgerlige stater til å gjennomføre pengereformer for å styrke pengesystemet og stabilisere valutaen.

Den mest utbredte form for pengereform er devalueringen. Devaluering er en offisiell nedskriving av kursen på papirpengene i forhold til den metalliske pengeenheten, ledsaget av innløsning av de gamle devaluerte papirpengene i et mindre kvantum nye penger. I Tyskland i 1924 ble derfor de gamle depresierte pengene innløst mot nye, uttrykt i gullmark, etter kursen 1 billion mark mot 1 mark.

Pengereformene i de kapitalistiske land gjennomføres på bekostning av de arbeidende masser, gjennom økning av skattene og senkning av lønningene.

Kort sammenfatning av XII

  1. Handelskapitalen tjener industrikapitalens sirkulasjon. Handelsprofitten er en del av merverdien, som industriherren avstår til kjøpmannen. Handelskapitalens utbytting av sine ansatte lønnsarbeidere gir dem mulighet til å tilegne seg en del av merverdien som er skapt i produksjonen. Handelskapitalen utbytter arbeiderne og de andre lag av arbeidende som kjøpere av forbruksgjenstander. Etter hvert som den kapitalistiske handelen utvikler seg, øker de uproduktive utgiftene i sirkulasjonssfæren. Utenrikshandelen under kapitalismen er et av de midler som de mer utviklede kapitalistiske industrilanda bruker til økonomisk trellbinding av de industrielt mindre utviklede land.
  2. Lånekapital er pengekapital som av eieren midlertidig blir overlatt til en kapitalist mot et vederlag i form av lånerente. Renta er en del av industrikapitalistens profitt, som denne overlater til eieren av lånekapitalen.
  3. Den kapitalistiske kreditt er en form for lånekapitalens bevegelse. De viktigste arter av kreditt er handelskreditt og bankkreditt. Bankene konsentrerer samfunnets pengemidler i sine hender og stiller dem i form av pengekapital til disposisjon for de aktive kapitalister – industriherrer og kjøpmenn.
  4. Kredittens utvikling fører til at de kapitalistiske motsigelsene vokser. Skillet mellom eiendomsretten til kapital og bruken av kapital i produksjonen avslører klart den kapitalistiske eiendommens snylterkarakter.
  5. Et aksjeselskap er en form for foretak der kapitalen består av innskudd fra deltakere som eier et bestemt antall aksjer, i samsvar med det pengebeløp hver enkelt av dem har skutt inn. I aksjeselskapene underlegger storkapitalen seg midler som tilhører små og mellomstore kapitalister, og utnytter dem i sin interesse. Aksjeselskapene øker kapitalens sentralisering.
  6. Utviklinga av kreditten fører til stor utbredelse av kredittpenger eller banknoter, som utstedes av bankene istedenfor veksler. De herskende klasser i det kapitalistiske samfunn ut­nytter utstedelsen av papirpenger til å forsterke utbyttinga av det arbeidende folk. Ved hjelp av inflasjon veltes statsutgiftene over på folkemassene. Pengereformene som de kapitalistiske stater gjennomfører, skjer på det arbeidende folks bekostning._

KAPITEL XIII GRUNNRENTA. AGRARFORHOLDENE UNDER KAPITALISMEN

De kapitalistiske agrarforhold og privateie av jord.

I de borgerlige land hersker kapitalismen ikke bare i industrien, men også i landbruket. Størsteparten av jorda er i hendene på klassen av store jordeiere. Hovedtyngden av vareproduksjonen i landbruket framstilles av kapitalistiske bedrifter basert på bruk av lønnsarbeid. Men i alle borgerlige land er den tallmessig dominerende bruksform i landbruket fremdeles bondebruk der bare en liten del av produktene framstilles som varer (med unntak av England, der bøndene ble ekspropriert allerede i det 18. århundre).

To hovedveier for kapitalismens utvikling i landbruket er mest typisk. Den første veien er at det gamle godseierbruket i det store og hele lever videre og smått om senn omdannes til et kapitalistisk bruk ved gjennomføring av agrar-reformer. Når godseierne går over til kapitalistiske bruksformer, bruker de ved sida av frie lønnsarbeidere også feudale utbyttingsmetoder. I landbruket består ennå feudale former for bøndenes avhengighet av godseierne – dagsverk, andelsforpaktning osv. En slik vei for den kapitalistiske utvikling i landbruket er karakteristisk for Tyskland, Tsar-Russland, Italia, Japan og en rekke andre land.

Den andre veien er at det gamle godseierbruket blir slått i stykker ved den borgerlige revolusjon, landbruket blir frigjort fra livegenskapets lenker, med den følge at produktivkreftene utvikler seg raskere. Slik likviderte den borgerlige revolusjon i Frankrike 1789 – 94 den feudale grunneiendommen. Godseiernes og geistlighetens jord ble konfiskert og solgt. De små bondebrukene ble dominerende i landet, men en betydelig del av jorda kom i hendene på borgerskapet. I USA førte borgerkrigen 1861 – 1865 til at slaveeier-latifundiene i Sørstatene ble likvidert, store vidder av udyrket jord blei solgt billig, og landbruket begynte å utvikle seg som kapitalistisk farmdrift. Men også i disse landene har kapitalismens utvikling medført at stor-grunneiendommen er gjenoppstått på et nytt kapitalistisk grunnlag.

Omdannelsen av de førkapitalistiske former for jordeiendom resulterer i at den feudale stor-grunneiendommen og småbonde-eiendommen stadig mer må vike for kapitalistisk grunneiendom. En stadig økende del av godseier- og bondejorda kommer i hendene på banker, industriherrer, kjøpmenn og ågrere.

Om konsentrasjonen av jordeiendommen vitner følgende oppgaver: I USA i 1940 hadde 79,7 % av farmene bare 29,8 % av det samlede areal, mens 20,3 % av dem hadde 70,2 % av jorda. Og de største latifundiene på over 1000 acres hver, som utgjorde 51,6 % av alle bruk, hadde 34,3 % av jorda.

I England og Wales eier 2250 landlorder (jorddrotter) halvparten av den dyrkede jorda, i Skottland tilhører fire femtedeler av arealet 600 landlorder. Enkelte lorder sitter med kolossale eiendommer. Således eier hertugen av Sutherland 400 000 hektar jord, hertugen av Devonshire eier 80 000 hektar bare i grevskapet Derbyshire. Grunnen i London tilhører 11 lorder. Landlordene bruker mye god åkerjord til uproduktive formål : til parker, jaktmarker osv.

I Frankrike i 1929 tilhørte 57,3 % av jorda 12,5 % av brukene, mens de små og bittesmå bondebrukene, som utgjorde 54,5 % av alle bruk, bare hadde 9,8 % av det samlede areal.

I Russland før revolusjonen var veldige landområder i hendene på godseierne, tsarfamilien, klostrene og storbøndene. Av store godseiere som hver eide over 500 desjatin jord, var det i slutten av det 19. århundre ca. 30 000 i det europeiske Russland. De eide tilsammen 70 millioner desjatin jord. Til sammenlikning hadde 10,5 millioner utarmede bondebruk som var knuget av den feudale utbyttinga, tilsammen 75 millioner desjatin.

Under kapitalismen består stor-grunneierklassens private eiendomsmonopol til jorda. De store grunneierne forpakter som regel bort en betydelig del av jorda til kapitalistiske forpaktere og småbønder. Jordeiendommen skiller seg ut ifra landbruksproduksjonen.

Til bestemte terminer, for eks. en gang i året, betaler de kapitalistiske forpakterne jordeieren en forpaktningsavgift som er fastsatt i leiekontrakten, dvs. et pengebeløp for tillatelsen til å sette inn sin kapital i vedkommende jordstykke. Størstedelen av forpaktningsavgiften er grunnrente. Foruten grunnrenta omfatter forpaktningsavgiften også andre elementer. Hvis det tidligere er investert kapital i det forpaktede jordstykke, for eks. i driftsbygninger eller vanningsanlegg, må forpakteren foruten grunnrente også betale jordeieren en årlig rente på denne kapital. I praksis dekker de kapitalistiske forpakterne ofte en del av forpaktningsavgiftene ved å senke arbeidernes lønninger.

Den kapitalistiske grunnrenta gir uttrykk for forholdet mellom tre klasser i det borgerlige samfunn: lønnsarbeidere, kapitalister og jordeiere. Merverdien som er skapt ved lønnsarbeidernes arbeid, faller først i hendene på den kapitalistiske forpakteren. En del av merverdien beholder forpakteren som gjennomsnittprofitt på sin kapital. En annen del av merverdien, som representerer et overskudd ut over gjennomsnittsprofitten, er forpakteren nødt til å gi fra seg til jordeieren i form av grunnrente. Den kapitalistiske grunnrenta er den del av merverdien som blir igjen, etter fradrag av gjennomsnittsprofitten på den kapital som er investert i bedriften, og den betales til jordeieren. Det forekommer også ofte at jordeieren ikke forpakter bort jorda, men selv leier arbeidere og driver bruket. I dette tilfelle tilfaller både grunnrente og profitt ham alene.

En må skille mellom differensialrente og absolutt grunnrente.

DIFFERENSIALRENTA

I landbruket som i industrien investerer arbeidsherren bare sin kapital i produksjonen, om han har sikkerhet for å få en gjennomsnittlig profitt. Driftsherren som setter inn kapital under gunstige produksjonsvilkår, f.eks. på mer fruktbare jordstykker, får i tillegg til gjennomsnittsprofitten på kapitalen også en ekstraprofitt.

I industrien kan ekstraprofitten ikke være noen stadig foreteelse. Så snart den ene eller andre tekniske forbedring som er innført på en enkelt bedrift, blir tatt i bruk i stor utstrekning også på andre bedrifter, går denne bedriften glipp av ekstraprofitten. Men i landbruket blir ekstraprofitten en varig foreteelse over et lengre tidsrom. Forklaringen på dette er at man i industrien kan bygge et hvilket som helst antall bedrifter med de mest moderne maskiner. I jordbruket kan ikke jordstykkene ubegrensa bli flere, og enda mindre de beste stykkene, fordi jordarealet er begrensa, og all dyrka jord er opptatt av enkeltbruk. Det at jordarealet er begrensa og opptatt av enkeltbruk, er årsaken til det kapitalistiske bruksmonopolet på jorda, eller monopolet på jord og grunn som økonomisk objekt.

Dertil kommer at i industrien bestemmes produksjonsprisen på varene av de gjennomsnittlige produksjonsvilkåra. Produksjonsprisen på landbruksvarer dannes på en annen måte. Det kapitalistiske bruksmonopolet på jord fører til at den alminnelige, regulerende produksjonsprisen (dvs.kostnadsprisen pluss gjennomsnittsprofitten) på landbruksproduktene bestemmes av produksjonsvilkåra, ikke på de gjennomsnittlige, men på de dårligst dyrkede jordstykkene, fordi produksjonen på den beste og gjennomsnittlige jorda ikke er tilstrekkelig til å dekke den samfunnsmessige etterspørsel. Hvis den kapitalistiske forpakteren som legger ned sin kapital i et av de dårligste jordstykkene, ikke fikk gjennomsnittsprofitt, ville han overføre denne kapitalen til en annen produksjonsgren.

De kapitalistene som driver jordbruk på de gjennomsnittlige og beste jordstykkene, produserer landbruksvarene billigere. Med andre ord, den individuelle produksjonsprisen hos dem, er lavere enn den alminnelige produksjonsprisen. Takket være monopolet på jorda som bruksobjekt selger disse kapitalistene sine varer for den alminnelige produksjonsprisen og oppnår således en ekstraprofitt. Det er denne ekstraprofitten som danner differensialrenta. Differensialrenta oppstår uavhengig av den private eiendomsretten til jord. Den oppstår som følge av at landbruksprodukter som er framstilt under forskjellige produktivitetsvilkår, selges for en og samme markedspris, som bestemmes av produksjonsvilkåra på de dårligste jordstykkene. De kapitalistiske forpakterne er nødt til å avstå differensialrenta til jordeierne og beholder selv bare gjennomsnittsprofitten.

Differensialrenta er en overskuddsprofitt ut over gjennomsnittsprofitten som innvinnes på bruk med mer fordelaktige produksjonsvilkår. Den utgjør forskjellen mellom den individuelle produksjonsprisen på de beste og gjennomsnittlige jordstykkene og den alminnelige produksjonsprisen, som bestemmes av produksjonsvilkåra på de dårligste jordstykkene.

Denne ekstraprofitten, liksom hele merverdien i landbruket, skapes av landbruket og av landarbeidernes arbeid. Forskjellene i jordstykkenes fruktbarhet er egentlig bare en betingelse for den høyere arbeidsproduktiviteten på de bedre jordstykkene. Men under kapitalismen oppstår det et bedragersk skinn av at grunnrenta som jordeierne tilegner seg, er et produkt av jorda og ikke av arbeidet. I virkeligheten er merarbeidet, dvs.merverdien den eneste kilden til grunnrenta .»Med en riktig forståelse av grunnrenta er det framfor alt naturlig å innrømme at den ikke oppstår av jordbunnen, men av jordbruksproduktet, følgelig av arbeidet, av prisen på arbeidsproduktet, f.eks. hvete: av verdien av jordbruksproduktet og arbeidet som er lagt ned i jorda, og ikke av jorda».[51]Karl Marx: «Teorier om merverdien» russ.utg.1936, bd. II, del 1, side 2

Det fins to former for differensialrente.

Differensialrente I : henger sammen med forskjellen på jordas fruktbarhet og jordstykkenes beliggenhet i forhold til avsetningsmarkedene.

Et mer fruktbart stykke gir større avling med samme kapitalutlegg. La oss som eksempel ta tre stykker som er like store, men av forskjellig fruktbarhet.

JordstykketKapitalutlegg i dollarGjennomsnitts profitt i dollarProduksjon i sentnereIndividuell produksjonsprisAlminnelig prduksjonsprisDifferensialrente 1 i dollar

hele produksjonen i dollar

en sentner i dollar

en sentner i dollar

hele produksjonen i dollar
I10020412030301200
II100205120243015030
III100206120203018060

På hvert av disse stykkene bruker forpakteren 100 dollar til å leie arbeidere, kjøpe såfrø, maskiner og inventar, får til buskapen og andre utgifter. Gjennomsnittsprofitten er lik 20 %. Arbeidet som er nedlagt i stykker , gir det ene stykket en avling på 4 sentner, og på det andre 5 sentner og på det tredje 6 sentner.

Den individuelle produksjonsprisen på hele massen av framstilte produkter er den samme på alle stykker. Den er lik 120 dollar (kostnadsprisen pluss gjennomsnittsprofitten). Den individuelle produksjonsprisen pr. produktenhet på hvert stykke er forskjellig. En sentner jordbruksprodukter av det første stykke burde selges for 30 dollar, fra det andre stykket for 24 og fra det tredje for 20 dollar. Men da den alminnelige produksjonsprisen på landbruksvarer er den samme og bestemmes av produksjonsvilkåra på det dårligste jordstykket, vil produksjonen fra alle stykkene bli solgt for 30 dollar pr. sentner. Forpakteren av det første (dårligste) stykket vil for sin avling på 4 sentner få 120 dollar, dvs. et beløp lik hans kostnadspris (100 dollar) pluss gjennomsnittsprofitten (20 dollar). Forpakteren av det andre stykket vil for sine 5 sentner få 150 dollar. I tillegg til kostnadsprisen og gjennomsnittsprofitten vil han få 30 dollar i ekstraprofitt, som da utgjør differensialrenta.Endelig vil forpakteren av det tredje stykket for sine sentner få 180 dollar. Differensialrenta utgjør her 60 dollar.

Differensialrente I: henger også sammen med jordstykkenes forskjellige beliggenhet. Bruk som ligger nærmere avsetningspunktene (byer, jernbanestasjoner, havner, kornsiloer osv.) sparer en betydelig del av arbeidet og produksjonsmidlene som går med til transport av produktene, sammenlikna med bruk som ligger lenger borte fra disse punktene. I og med at brukene selger til ens priser, får de som ligger nærmere avsetningsmarkedene, en ekstraprofitt som danner differensialrenta.

Differensialrente II: oppstår som følge av ytterligere innsats av produksjonsmidler og arbeid på ett og samme jordstykke, dvs. gjennom intensivering av jordbruket. I motsetning til det ekstensive bruket, som vokser ved at åkerarealet eller beitemarkene økes, vokser det intensive bruket ved innsats av forbedrede maskiner, kunstgjødsel, jordforbedringsarbeider, oppdrett av mer produktivt kveg osv. Som følge av dette oppstår det ekstraprofitter, som danner differensialrenta.

La oss se på vårt eksempel igjen. På det tredje, frukbareste stykket ble det opprinnelig lagt ned 100 dollar, det ble høstet 6 sentner produkter, gjennomsnittsprofitten var 20 dollar, differensialrenta var 60 dollar. Sett nå at det på dette stykket, med uforandrede priser, blir foretatt ytterligere mer produktiv investering av kapital på 100 dollar, forbundet med utvikling av teknikken, bruk av en større mengde kunstgjødsel osv. Som resultat av dette er det oppnådd en ekstra avling på 7 sentner, gjennomsnittsprofitten på tilleggskapitalen utgjør 20 dollar, og overskuddet ut over gjennomsnittsprofitten 90 dollar. Dette overskuddet på 90 dollar er nettopp differensialrente II. Så lenge den tidligere forpaktningskontrakten gjelder, betaler forpakteren en differensialrente på 60 dollar for dette stykket, og overskuddet ut over gjennomsnittsprofitten, som han har fått fra det andre tilleggsutlegget av kapital, beholder han selv. Men jorda forpaktes bort på en bestemt tidsfrist. Neste gang jorda blir forpakta bort, regner jordeieren med de fordeler som er oppnådd ved ytterligere utlegg av kapital, og øker grunnrenta for dette stykket til 90 dollar. Derfor legger jordeierne vinn på å inngå forpaktningskontrakter på kortest mulig sikt. Av dette følger at de kapitalistiske forpakterne ikke er interessert i store utlegg, som først gjør virkning etter en lengre tid, da det til sjuende og sist er jordeierne som tilegner seg vinningen på disse utleggene.

Den kapitalistiske intensivering av landbruket har til formål å innkassere størst mulig profitt. I sitt jag etter høy profitt piner kapitalistene ut jorda ved snever spesialisert drift, f.eks.med dyrking av ett enkelt planteslag. Derfor ble jorda i Nordstatene i USA i siste fjerdedel av det 19. århundre pløyd opp vesentlig til kornavl. Dette førte til ødeleggelse av jordbunnens struktur. Jorda ble støvaktig, og det oppsto støvstormer, såkalte «svarte stormer».

Produksjonen av den ene eller andre jordbrukskultur er avhengig av markedsprisenes svingninger. Dette medfører at det under kapitalismen er umulig overalt å innføre riktig planteveksling, som danner grunnlaget for en høy jordbrukskultur. Den private eiendomsretten til jorda hindrer gjennomføring av store jordforbedringsarbeider og andre tiltak, som ikke svarer seg før en rekke år er gått. Kapitalismen er derfor uforenlig med et rasjonelt jordbrukssystem. «Ethvert framsteg i det kapitalistiske jordbruket er derfor ikke bare et framsteg i kunsten å plyndre arbeideren, men også et framsteg i kunsten å plyndre _jordbunnen, og et hvert framsteg i økninga av jordas fruktbarhet i en gitt tid er samtidig et framsteg i ødeleggelsen av de stadige kilder til fruktbarheten». [52] Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg. 1951, bd. I, s. 531-32.

Kapitalismens forsvarere, som forsøker å tilsløre motsetningene i det kapitalistiske landbruk og rettferdiggjøre elendigheten blant massene, hevder at landbruket er underlagt en evig, naturgitt «lov om jordas avtakende fruktbarhet» (loven om det minkende utbytte): enhver ytterligere arbeidsinnsats på jorda gir angivelig mindre resultat enn den foregående.

Dette oppspinn av den borgerlige politiske økonomi går ut fra den falske forutsetning at jordbruksteknikken er uforanderlig, og at framsteg i teknikken er et unntak. I virkeligheten er ytterligere investering i produksjonsmidler og arbeid på samme jordstykke som regel forbundet med utvikling av teknikken, med innføring av nye, forbedrede produksjonsmetoder i jordbruket, som igjen fører til øking av jordbruksarbeidets produktivitet. Den virkelige årsak til at den naturlige fruktbarhet utpines, og at det kapitalistiske landbruket forfaller, er ikke «loven om jordas avtakende fruktbarhet», som de borgerlige økonomene har dikta opp, men de kapitalistiske samfunnsforholda, og først og fremst den private eiendomsretten til jorda, som hindrer utviklinga av produktivkreftene i landbruket. I virkeligheten blir det under kapitalismen ikke vanskeligere

å framstilllandbruksprodukter, men det blir vanskeligere for arbeiderne å skaffe seg disse produktene fordi de stadig blir fattigere.

DEN ABSOLUTTE GRUNNRENTE JORDPRISEN

Foruten differensialrenta får jordeieren også absolutt rente. Den absolutte renta henger sammen med privateiendommens monopol på jorda.

Ved undersøkelsen av differensialrenta var det forutsatt at forpakteren av det dårligste jordstykket, når han selger landbruksvarer, bare får godtgjort kostnadsprisen pluss gjennomsnittsprofitten, dvs. at han ikke betaler grunnrente. Men i virkeligheten gir heller ikke eieren av det dårligste jordstykket jorda fra seg til dyrking uten vederlag. Følgelig må forpakteren av det dårligste stykket ha et overskudd utover gjennomsnittsprofitten for å kunne betale grunnrenta. Og det betyr at markedsprisen på landbruksvarene må være høyere enn produksjonsprisen på det dårligste stykket.

Hvor kommer dette overskuddet fra ? Under kapitalismen ligger landbruket langt tilbake for industrien både teknisk og økonomisk. Kapitalens organiske sammensetning i landbruket er lavere enn i industrien. La oss si at kapitalens organiske sammensetning i industrien gjennomsnittlig er 80 c + 20 v. Ved en merverdirate på 100 pst. pr. 100 dollar kapital, produseres 20 dollar merverdi, og produksjonsprisen er lik 120 dollar. Kapitalens organiske sammensetning i landbruket er eksempelvis 60 c + 40 v. For hvert 100 dollar produseres her 40 dollar merverdi, og verdien av landsbruksvarene er 140 dollar. Den kapitalistiske forpakteren, liksom industrikapitalisten, oppnår en gjennomsnittsprofitt av sin kapital lik 20 dollar. I samsvar med dette er produksjonsprisen på landbruksvarene lik 120 dollar. Under disse forhold vil den absolutte rente være lik (140 minus 120) 20 dollar. Av dette følger at verdien av landbruksvarene er høyere enn den alminnelige produksjonsprisen, og at merverdien i landbruket er større enn gjennomsnittsprofitten. Det er dette overskudd av merverdi utover gjennomsnittsprofitten som er kilden til den absolutte rente.

Hvis det ikke hadde vært privateie av jord, ville dette overskuddet gå til alminnelig fordeling mellom kapitalistene, og landbruksproduktene ville da bli solgt til produksjonspriser. Men den private eiendomsrett til jorda hindrer den frie konkurranse, overføringen av kapitaler fra industrien til landbruket og dannelsen av en gjennomsnittsprofitt som er felles for landbruks- og industribedriftene. Derfor selges landbruksproduktene til en pris som svarer til deres verdi, dvs. den ligger over den alminnelige produksjonsprisen. I hvilken grad denne differansen kan realiseres og forvandles til absolutt rente, avhenger av nivået for markedsprisene som danner seg som et resultat av konkurransen. Det private jordeiendomsmonopolet er således årsak til eksistensen av den absolutte rente, som betales av hvert jordstykke uansett dets fruktbarhet og beliggenhet. _Den absolutte rente er et overskudd av merverdi ut over gjennomsnittsprofitten, som oppstår i landbruket som følge av landbrukskapitalens lavere organiske sammensetning sammenliknet med industrien, et overskudd som grunneierne tilegner seg i kraft av den private eiendomsrett til jorda.

Foruten differensialrenta og den absolutte renta fins det under kapitalismen også monopolrente. Monopolrente er en ekstrainntekt som oppstår på grunn av at prisen overstiger verdien av en vare som er produsert under særlige gunstige naturlige forhold. En slik rente er for eks. renta på jord der det er mulig å avle sjeldne

landbrukskulturer i begrensa mengde (for eks. særlig verdifulle sorter av druer, sitrusfrukter osv.). Hertil hører også renta for bruk av vann i områder med vanningsanlegg. Varer som produseres under slike forhold, selges som regel til priser som ligger over deres verdi, dvs. til monopolpriser. Monopolrenta i landbruket utbetales på forbrukernes bekostning.

Storgodseierne, en snylterklasse, som ikke har noe som helst med den materielle produksjon å gjøre, utnytter takket være monopolet for privateie av jord resultatene av de tekniske framsteg i landbruket til å berike seg sjøl. Grunnrenta er en tributt som samfunnet under kapitalismen er nødt til å betale de store jordeierne. Den absolutte renta og monopolrenta fordyrer landbruksproduktene – maten for arbeiderne, råstoffene for industrien. Med differensialrenta berøves samfunnet de fordeler som henger sammen med den større arbeidsproduktivitet på den fruktbare jorda, og disse fordelene overlates til en klasse av jordeiere og kapitalistiske farmere. Hvor tyngende grunnrenta er for samfunnet, framgår av den kjensgjerning at den i USA, etter oppgaver fra 1935 – 1937, utgjorde 26-29 % av prisen på mais og 26-36 % av hveteprisen.

Veldige midler blir trukket bort fra produktiv anvendelse i landbruket ved kjøp av jord. Når en ser bort fra kunstige anlegg og forbedringer (bygninger, vanningsanlegg, tørrlegging av myrer, gjødsling), så har jorda i seg sjøl ingen verdi, ettersom den ikke er et produkt av menneskelig arbeid. Men selv om jorda ikke har verdi, så er den under kapitalismen likevel gjenstand for kjøp og salg og har en pris. Forklaringa på dette er at jorda er beslaglagt av grunneierne og gjort til privateiendom.

Prisen på et jordstykke bestemmes i samsvar med den grunnrente det innbringer hvert år, og den rentefot som bankene betaler på innskudd. Prisene på jord er lik en pengesum, som hvis den ble satt inn i en bank i form av rente, ville gi en inntekt av samme størrelse som grunnrenta av vedkommende jordstykke. La oss si at et jordstykke gir 300 dollar grunnrente på et år og at banken betaler 4 % på innskudd. I dette tilfelle vil prisen på jordstykket utgjøre

Jordprisen er således den kapitalistiske rente.

Jordprisen er høyere dess høyere grunnrenta er, og jo lavere rentefoten er.

I takt med kapitalismens utvikling stiger grunnrenta. Dette fører til en systematisk stigning i jordprisene. Jordprisene stiger også som følge av rentefotens tendens til å synke.

Følgende tall gir en forestilling om hvordan jordprisene stiger. Prisene på farmene i USA steg på 10 år (fra 1900 til 1910) med over 20 milliarder dollar. Av denne summen utgjorde økinga i verdien av inventar, bygninger osv. bare 5 milliarder dollar, de resterende 15 milliarder dollar skyltes prisstigningen på jorda. I løpet av følgende tiår økte den samlede pris på farmene med 37 milliarder dollar. Av denne summen skrev over 26 milliarder seg fra prisstigningen på jorda.

Grunnrenta i den ekstraktive industri. Renta for byggegrunn.

Grunnrente forekommer ikke bare i landbruket. Den innkasseres også av eiere av grunnstykker der det utvinnes nyttige mineraler (malm, kull, olje osv.), og også av eiere av byggetomter i byer og industrisentre, når det på denne grunnen bygges beboelseshus, industri- og handelsbedrifter, offentlige bygninger osv.

Grunnrenta i den ekstraktive industri dannes på nøyaktig samme måte som grunnrenta i landbruket. Gruver og oljefelter er forskjellige når det gjelder forekomstenes rikdom, malmlagenes dybde og avstanden fra avsetningssentrene, og det investeres kapitaler av ulik størrelse i dem. Derfor er den individuelle produksjonspris på hvert tonn malm, kull eller olje forskjellig fra den alminnelige produksjonsprisen. Men på markedet selges hver av disse varene for den alminnelige produksjonsprisen som bestemmes av de dårligste produksjonsvilkåra. Den ekstraprofitt som de beste og de gjennomsnittlige gruver og oljefelter oppnår som følge av dette, danner differensialrenta som tilfaller grunneierne.

Dessuten innkasserer grunneierne absolutt rente av hvert grunnstykke, uavhengig av hvor store mineralrikdommer det gjemmer. Den absolutte renta er en overskuddsverdi ut over den alminnelige produksjonsprisen. Forklaringen på at det oppnås et slikt overskudd, er at den organiske sammensetning av kapitalen i den ekstraktive industri er lavere enn gjennomsnittlig i industrien, fordi mekaniseringsnivået er forholdsvis lavt og fordi en slipper utgifter til innkjøp av råstoffer. Den absolutte rente forårsaker høyere priser på malm, kull, olje osv.

Endelig forekommer det i den ekstraktive industri monopolrente fra de jordstykker der det utvinnes særs sjeldne mineraler som selges til priser som ligger over utvinningskostnadene.

Grunnrenta som de store grunneierne innkasserer av gruver og oljefelter, hindrer en rasjonell utnyttelse av jordas rikdommer. Den private eiendomsrett til jorda medfører en oppstykking av bedriftene i den ekstraktive industri som i høyeste grad reduserer mulighetene for mekanisering, vanskeliggjør transporten, sortering av mineralene osv. Alt dette gjør produksjonen dyrere.

Rente for byggegrunn betales til grunneieren for leie av grunn til bygging av boliger, industri-, handels- og andre bedrifter. Hovedtyngden av grunnrenta i byene er rente av boligtomter. Tomtenes beliggenhet har en veldig stor innflytelse på størrelsen av differensialrenta på dem. For tomter som ligger nærmere byens sentrum og industribedrifter, kreves høyere rente. Dette er en av årsakene til at det i storbyene i de kapitalistiske land stables opp den ene skyskraperen ved siden av den andre, at husene klines opptil hverandre, til trangboddheten og de smale gatene osv.

Foruten differensialrenta og den absolutte rente oppkrever eierne av bygrunn på grunn av den store mangelen på tomter i mange byer og industrisentra, en tributt i form av monopolrente av samfunnet, som øker husleia i høyeste grad. Etter hvert som bybefolkningen øker, skruer eierne av bygrunn opp renta på byggetomtene, og dette skaper hindringer for boligbygginga. Arbeiderne er nødt til å bo i rønner i slumkvarterene. Den stadig dyrere husleia bidrar til å senke arbeidernes reallønn.

Monopolet for den private jordeiendom hindrer industriens utvikling. For å bygge en industribedrift må kapitalisten gjøre uproduktive utlegg til kjøp av grunn eller til betaling av grunnleie for et leid jordstykke. Grunnrenta utgjør en stor utgiftspost i fabrikkindustrien.

Hvor stor grunnrenta for byggetomter er, framgår av den kjensgjerning at av en samlet grunnrente på 155 millioner pund sterling som de engelske landlordene årlig innkasserte i trettiårene i det 20. århundre, var 100 millioner pund sterling grunnrente for bygrunn. Grunnprisene i storbyene vokser raskt.

Storbedrifter og småbedrifter i landbruket.

De økonomiske lovene for kapitalismens utvikling er ens for industrien og landbruket. Konsentrasjonen av produksjonen i landbruket, som i industrien, fører til at småbedriftene blir fortrengt av kapitalistiske storbedrifter, noe som uunngåelig skjerper klassemotsetningene. Kapitalismens forsvarere er interessert i å tilsløre og dekke over denne prosessen. For å forfalske virkeligheten har de fabrikert den løgnaktige teorien om «småbondebrukets stabilitet». Ifølge denne teorien viser småbondebruket seg motstandsdyktig i kampen mot storbrukene.

I virkeligheten har storproduksjonen i landbruket en rekke avgjørende fordeler, sammenliknet med småproduksjonen. Storproduksjonens overlegenhet består først og fremst i at den har mulighet til å bruke kostbare maskiner (traktorer, skurtreskere osv.) som mangedobler arbeidsproduktiviteten. Under den kapitalistiske produksjonsmåten, konsentreres maskinteknikken i hendene på et øvre lag av kapitalistiske farmere og er utilgjengelig for de arbeidende lag på landsbygda. I USA var det i 1940 bare 23,1 % av farmerne som hadde traktorer. De små og mellomstore farmerne fortsatte å arbeide på gamlemåten, med hest eller muldyr, og på mange farmer i Sørstatene hadde de hverken hest eller muldyr.

Storbrukene nyter godt av alle fordelene ved den kapitalistiske kooperasjon og arbeidsdeling. Storbrukenes overlegenhet består først og fremst i deres høye vareavkastning. De store og kjempestore landbruksbedriftene i USA leverer den alt overveiende del av landbrukets samlede vareproduksjon. Samtidig driver storparten av farmerne i det vesentlige produksjon for eget behov. De produserer ikke engang nok til å tilfredsstille sine familiers nødvendige daglige behov. «Den lille jordeiendom utelukker etter selve sin natur utviklinga av arbeidets samfunnsmessige produktivkrefter, samfunnsmessige arbeidsformer, samfunnsmessig konsentrasjon av kapitalene, feavlen i stor målestokk og progressiv nytting av vitenskapen.[53]Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg. 1951, bd. III, s. 859.

Den prosessen som er karakteristisk for kapitalismen, at storproduksjonen vokser og småproduksjonen fortrenges, har også sine særdrag i landbruket. De store kapitalistiske landbruksbedriftene utvikler seg hovedsakelig gjennom intensivering av driften. Det forekommer ofte at et bruk med et lite areal er en stor kapitalistisk bedrift når en legger dets brutto- og vareproduksjon til grunn for beregningen. Konsentrasjonen av landbruksproduksjonen i kapitalistiske storbruk er ikke sjelden ledsaget av øking av tallet på bittesmå bondebruk. At det i de høyt utviklede kapitalistiske land fins et betydelig antall slike dvergbruk, henger sammen med at kapitalistene er interessert i å beholde landarbeiderne med små jordlodder for å kunne utbytte dem.

Utviklinga av den kapitalistiske storproduksjonen i landbruket foregår på grunnlag av en økende differensiering av bøndene, øking av gjeldsslaveriet, utarming og ruinering av millioner små og mellomstore bondebruk.

I Tsar-Russland like før Oktoberrevolusjonen var det 65 % fattigbondebruk, 20 %. mellomstore bruk og 15 % storbondebruk. I Frankrike gikk tallet på små selveiere tilbake fra 7-7,5 millioner i 1850 til 2,7 millioner i 1929, idet de små bondebrukene (parsellbrukene) ble ekspropriert, og proletariatet og halvproletariatet i landbruket i 1929 var kommet opp i ca. 4 millioner.

Bare ved utrolige savn og rovdrift på jordbrukerens og hans families arbeid kan småbruket i landbruket holde ut. Trass i at bonden sliter og sleper for å redde sin tilsynelatende selvstendighet, må han gå fra sin jord og blir ruinert.

En stor rolle i den prosessen som fører til at bøndene blir jordløse, spiller hypotekkreditten. Hypoteket er lån mot pant i jord og fast eiendom. Når en jordbruker som driver på egen jord, behøver penger til uoppsettelige utgifter (f. eks. til å betale skatter), vender han seg til en bank for å få lån. Ofte blir lånet opptatt for å kjøpe et jordstykke. Banken låner ut et bestemt pengebeløp mot pant i jord. Hvis pengene ikke blir betalt tilbake innen den fastsatte frist, blir jorda bankens eiendom. I virkeligheten blir banken den egentlige eier av jorda før den tid, fordi låntakeren er nødt til å overlate storparten av sin inntekt av dette jordstykket til banken i form av renter. I form av renter betaler bonden faktisk grunnrente til banken for sitt eget jordstykke.

De amerikanske farmernes hypotekgjeld utgjorde i 1910 – 3,2 milliarder dollar og i 1940 – 6,6 milliarder dollar. Etter oppgaver fra 1936 utgjorde rentene på lån og skattene om lag 45 % av farmernes nettoinntekt.

Bankgjelda er en sann svøpe for småproduksjonen i landbruket. Tallet på pantbelastede farmer i USA var i 1890 – 28,2 % og i 1940 – 43,8 % av alle farmer.

Hvert år blir mange pantsatte farmer solgt ved tvangsauksjon. De ruinerte bøndene blir drevet bort fra sin jord. Økinga av bøndenes gjeld er et uttrykk for den prosessen som innebærer at eiendomsretten til jorda blir skilt fra landbruksproduksjonen og konsentreres i hendene på store jordeiere, mens de selvstendige produsentene blir forpaktere eller lønnsarbeidere.

Svært mange småbønder forpakter små jordstykker hos storgodseierne på reine slavevilkår. Land-bursjoasiet forpakter jord for å selge produktene på markedet og innkassere profitt. Dette er kapitalistisk forpaktning. De små forpakterbøndene er nødt til å bygsle en jordlapp for å livberge seg. Dette er såkalt livbergings- eller sulteforpaktning. Bygselavgiften på hvert hektar av de små jordstykkene er som regel atskillig høyere enn for store arealer. Småbondeforpaktningen sluker ofte ikke bare hele bondens merarbeid, men også en del av hans nødvendige arbeid. Forpaktningsforholdet er flettet sammen med levninger fra livegenskapet. Den mest utbredte levning fra føydalismen under kapitalismen er andelsforpaktningen, hvor forpakterbonden betaler for det forpaktede jordstykket med naturalier, inntil halvparten av avlingen og enda mer.

I USA steg tallet på forpaktere i forhold til det samlede antall farmere fra 25,6 % i 1880 til 38,7 % i 1940. Dessuten var 10,1 % av alle farmere «delvis selveiere», dvs. de var også nødt til å forpakte en viss del av den jorda de dyrka. Blant forpakterne var 76,1% andelsforpaktere. Trass i at slaveriet ble offisielt avskaffet i forrige århundre, består det faktisk fremdeles økonomiske levninger av slaveriet, særlig når det gjelder de svarte, som er andelsforpaktere.

I Frankrike fins det et betydelig antall andelsforpaktere. Foruten forpaktningsavgift i naturalier som går opp i halvparten av avlinga, og i enkelte tilfelle enda mer, er de ofte pliktige til å forsyne jordeierne med produkter fra brukene sine- ost, smør, egg, høns osv. akkurat som under feudalismen.

Det økende motsetningsforhold mellom by og land.

Et karakteristisk trekk ved den kapitalistiske produksjonsmåten er at landbruket ligger langt tilbake for industrien, og at motsetningsforholdet mellom by og land utdypes og skjerpes.

«Landbruket ligger i sin utvikling tilbake for industrien – en foreteelse som er typisk for alle kapitalistiske land og utgjør en av de dypeste årsaker til forstyrrelsen av forholdsmessigheten mellom næringsgrenene, til krisene og dyrtida». [54]V. I. Lenin: «Nytt materiale om utviklingslovene for kapitalismen i landbruket», Verker, russ. utg., bd. 22, side 81.

Landbruket under kapitalismen ligger tilbake for industrien først og fremst når det gjelder produktivkreftenes utviklingsnivå. Den tekniske utviklinga i landbruket går mye langsommere enn i industrien. Maskiner blir nytta bare på de store brukene, mens bondebrukene med liten vareproduksjon ikke makter å gjøre bruk av dem. Samtidig fører den kapitalistiske anvendelse av maskiner til økt utbytting og ruinering av småprodusentene. En hindring for utstrakt bruk av maskiner i landbruket er også fordi arbeidskraften er så billig som følge av agraroverbefolkninga. Håndarbeidet dominerer i landbruket under kapitalismen.

Kapitalismen har i høy grad økt landsbygdas tilbakeliggenhet i forhold til byene på det kulturelle område. Byene er sentrer for vitenskap og kunst. Der er høyskolene, museene, teatrene og kinoene konsentrert. Det er utbytterklassene som benytter seg av all denne kulturrikdommen. De proletariske masser kan bare i meget liten utstrekning ta del i bykulturens landevinninger. Og storparten av bondebefolkninga i de kapitalistiske land er isolert fra kultursentrene, de er dømt til fattigdom og uvitenhet.

Det økonomiske grunnlaget for motsetningsforholda mellom by og land under kapitalismen er byens utbytting av landsbygda. Ekspropriasjonen av bøndene og ruineringa av flertallet av bondebefolkninga, som følge av hele utviklingen av den kapitalistiske industri, den kapitalistiske handelen og kredittsystemet. Sammen med de kapitalistiske farmerne og godseierne utbytter byborgerskapet bøndenes millionmasser. Denne utbyttinga foregår i mangfoldige former: industriborgerskapet og kjøpmennene utbytter landsbygda ved hjelp av høye priser på industrivarer og forholdsvis lave priser på landbruksvarer, Bankene og ågrerne utbytter den ved hjelp av kreditt på tyngende vilkår, og den borgerlige stat ved hjelp av alle slags skatter. Millioner og milliarder som de store jordeierne tilegner seg ved innkassering av grunnrente og jordsalg, rentene som bankene tar inn på hypotekkreditt osv. blir overført fra landsbygda til byene og sløst bort der til utbytterklassens snylterforbruk.

Årsakene til at landbruket ligger tilbake for industrien, og at motsetningsforholdet mellom by og land utdypes og skjerpes, bunner således i selve det kapitalistiske system

Den private jordeiendom og nasjonaliseringa av jorda.

Etter hvert som kapitalismen utvikler seg, får den private jordeiendom mer og mer karakter av snylting. Stor-grunneierklassen legger i form av grunnrente beslag på en særdeles stor del av inntektene fra landbruket. En betydelig del av inntektene blir trukket bort fra landbruket og faller i hendene på de store jordeierne via jordprisen. Alt dette hemmer utviklinga av produktivkreftene og fordyrer landbruksproduktene, og dette medfører en tung belastning for arbeidsfolk. Herav følger at «nasjonalisering av jorda er blitt en samfunnsnødvendiget».[55]V. I. Lenin: «Nytt materiale om utviklingslovene for kapitalismen i landbruket», Verker, russ. utg., bd. 22, side 81._Nasjonalisering av jorda er forvandling av den private jordeiendommen til statseiendom.

I sin begrunnelse for nasjonaliseringa av jorda gikk Lenin ut ifra at det foreligger to slags monopoler – privateiendommens monopol på jorda og monopolet på jorda som bruksobjekt (økonomisk objekt). Nasjonalisering av jorda betyr avskaffelse av privateiendommens jordmonopol og den absolutte rente som er forbundet med det.

Opphevelse av den absolutte rente vil gjøre landbruksproduktene billigere. Men differensialrenta ville fortsatt bestå, da den er forbundet med monopolet på jorda som bruksobjekt. Under kapitalismen ville differensialrenta, dersom jorda blir nasjonalisert, tilfalle den borgerlige stat. Nasjonalisering av jorda ville fjerne en rekke hindringer for kapitalismens utvikling som skyldes at jorda er privateiendom, og det ville befri bøndene fra levningene av feudalismen og livegenskapet.

Kravet om nasjonalisering av jorda ble reist av Det kommunistiske parti allerede under den første russiske revolusjon 1905-1907. Nasjonalisering av jorda forutsatte beslagleggelse (konfiskering) uten vederlag av all godseierjord til beste for bøndene.

Lenin mente at nasjonalisering av jorda under en borgerlig-demokratisk revolusjon bare er mulig under forutsetning av at det blir opprettet et revolusjonært-demokratisk diktatur av arbeidere og bønder. Nasjonalisering av jorda som et krav for den borgerlig-demokratiske revolusjon er i og for seg ikke noe sosialistisk tiltak. Men likvideringa av godseiernes grunneiendom styrker forbundet mellom proletariatet og hovedmassene av bøndene, og rydder grunnen for klassekampen mellom proletariatet og borgerskapet. Under disse forholda gjør nasjonalisering av jorda det lettere for proletariatet i forbund med de fattige bøndene å føre kampen for den borgerlig-demokratiske revolusjonsovergang til en sosialistisk revolusjon.

Lenin, som utvikla den marxistiske grunnrenteteorien videre, påviste at nasjonalisering av jorda bare kan gjennomføres innafor det borgerlige samfunns ramme i de borgerlige revolusjoners periode, og er «utenkelig under en sterk skjerping av klassekampen mellom proletariatet og borgerskapet».[56]V. I. Lenin: «Sosialdemokratiets agrarprogram i den første russiske revolusjon 1905-1907», Verker, russ. utg., bd. 13, side 291.. I den utviklede kapitalismens epoke, da oppgaven å gjennomføre den sosialistiske revolusjon er satt på dagsordenen, kan nasjonalisering av jorda ikke virkeliggjøres innafor det borgerlige samfunns ramme av følgende årsaker: For det første våger borgerskapet ikke å likvidere den private eiendomsrett til jorda, av frykt for at dette i samband med veksten i proletariatets revolusjonære bevegelse, kan undergrave grunnlaget for privateiendommen i det hele tatt. For det annet har kapitalistene selv skaffet seg jordeiendom. Borgerklassens og godseierklassens interesser blir mer og mer sammenflettet. I kampen mot proletariatet og bøndene opptrer de alltid i fellesskap.

Hele kapitalismens historiske utviklingsgang bekrefter at i det borgerlige samfunn er hovedmassene av bøndene, som blir hensynsløst utbyttet av kapitalistene, godseierne, ågrerne og kjøpmennene, og uunngåelig dømt til ruin og elendighet. Under kapitalismen kan småbøndene ikke håpe på å bedre sine kår. Derfor faller de grunleggende interessene til hovedmassene av bøndene sammen med proletariatets interesser. Dette er det økonomiske grunnlaget for forbundet mellom proletariatet og de arbeidende bønder i deres felles kamp mot det kapitalistiske samfunnssystem.

Kort sammenfatning av XIII

  1. Karakteristisk for det kapitalistiske system i landbruket er for det første den ting at den alt overveiende del av jorda er konsentrert i hendene på store jordeiere som forpakter bort jorda. For det andre bygger de kapitalistiske forpakterne sin drift på utbytting av lønnsarbeidere; for det tredje er produksjonsmidlene, deriblandt jord, også privat eiendom for en tallrik klasse av små og mellomstore bønder. Landbruket i de borgerlige land er trass i at kapitalismen vokser, ennå i betydelig grad oppstykka mellom små og mellomstore selveierbønder som utbyttes av godseierne og kapitalistene.
  2. Den kapitalistiske grunnrenta er den del av merverdien som skapes av lønnsarbeiderne i landbruket, og som utgjør et overskudd ut over gjennomsnittsprofitten og utbetales av den kapitalistiske forpakteren til jordeieren for retten til å bruke jorda. Den kapitalistiske grunnrenta er knytta til et monopol av dobbelt art. Monopolet på kapitalistisk jordbruksdrift utspringer av, at det bare finnes et begrensa jordareal, og at jorda er opptatt av enkeltbruk. Dette fører til at produksjonsprisenpå landbruksvarer bestemmes av de dårligste produksjonsvilkåra. Tilleggsprofitten som innhøstes av den beste jorda eller ved mer produktiv kapitalinnsats, danner differensialrenta. Monopolet for den private jordeiendom med den, lave organiske sammensetning av kapitalen i landbruket sammenliknet med industrien, skaper den absolutte rente. Etter hvert som kapitalismen utvikler seg, øker størrelsen av alle former for grunnrente, og jordprisen som representerer den kapitaliserte grunnrente, stiger.
  3. I landbruket, som i industrien, fortrenger storproduksjonen småproduksjonen. Men til og med i de mest utviklede kapitalistiske land brer den maskinelle storproduksjonen seg uten sammenlikning langsommere i landbruket enn i industrien. Takket være et uendelig slit og en ytterst lav levestandard for småbøndene og deres familier, eksisterer det i de kapitalistiske land fortsatt en masse småbondebruk som utmerker seg ved den ytterste mangel på stabilitet.
  4. Kapitalismen fører uunngåelig til at landbruket sakker mer og mer akterut for industrien, den utdyper og skjerper motsetninga mellom by og land. Det private jordeiendomsmonopolet tapper landbruket for veldige midler i form av grunnrente og uproduktive utlegg til jordkjøp, og disse midlene går med til jordeierklassens snylterforbruk og bremser utviklinga av produktivkreftene i landbruket.
  5. Under kapitalismen er hovedmassen av bøndene dømt til ruin og utarming. Proletariatet og de utbyttede bondemassene har de samme grunnleggende interesser. Bare i forbund med proletariatet og under dets ledelse gjennom en revolusjon som likviderer den kapitalistiske samfunnsorden, kan de arbeidende bønder befri seg fra utbyttinga og nøden.

KAPITEL XIV NASJONALINNTEKTEN

Det samfunnsmessige totalprodukt og nasjonalinntekten.

Den samlede masse av materielle goder som produseres i samfunnet i løpet av en bestemt periode, f. eks. et år, danner det samfunnsmessige totalprodukt (eller bruttoproduktet).

En del av det samfunnsmessige totalprodukt, lik verdien av den forbrukte konstante kapital, går i reproduksjonsprossen med til å erstatte de forbrukte produksjonsmidler. Bomullen som forarbeides på fabrikken, erstattes med tilsvarende partier bomull fra årets avling. Som erstatning for oppbrente drivstoffer skaffes det fram nye mengder kull og olje. Nedslitte maskiner blir erstatta med andre. Den gjenværende del av det samfunnsmessige totalprodukt inneholder den nye verdien som arbeiderklassen har skapt i produksjonsprosessen.

Den del av det samfunnsmessige totalprodukt som inneholder den nyskapte verdi, er nasjonalinntekten. Nasjonalinntekten i det kapitalistiske samfunn er følgelig lik verdien av det samfunnsmessige totalprodukt minus verdien av de produksjonsmidler som er forbrukt i årets løp, eller med andre ord, den er lik summen av den variable kapital og merverdien. I sin naturalform er nasjonalinntekten hele massen av produserte gjenstander til personlig forbruk og den delen av de produserte produksjonsmidler som går til utvidelse av produksjonen. Nasjonalinntekten er således på den ene siden summen av den verdien som er nyskapt i årets løp, og på den andre siden massen av forskjellige slags materielle goder. Den del av det samfunnsmessige totalprodukt som den nyskapte verdien er legemliggjort i.

Hvis det for eks. i et eller annet land i årets løp er framstilt varer for 90 milliarder dollar eller mark, hvorav 60 milliarder går med til å erstatte de produksjonsmidler som er forbrukt i årets løp, da blir den nasjonalinntekten som er skapt i dette året, lik 30 milliarder.

Under kapitalismen fins det en mengde små vareprodusenter – bønder og håndverkere – hvis arbeid også skaper en bestemt del av det totale samfunnsmessige produkt. I landets nasjonalinntekt inngår derfor også den verdi som i løpet av den gitte periode er skapt av bøndene og håndverkerne.

Det samfunnsmessige totalprodukt, og følgelig også nasjonalinntekten, skapes av arbeidsfolk som er sysselsatt i grener av den _materielle produksjon. Til disse hører alle grener der det skapes materielle goder: industri, landbruk, byggevirksomhet, transportvesen osv.

I de uproduktive grener, som omfatter statsapparatet, kredittvesenet, handelen (med unntak av de handelsoperasjoner som er en videreføring av produksjonsprosessen i sirkulasjonssfæren) osv., skapes det ikke nasjonalinntekt.

I de kapitalistiske land er det en meget betydelig del av den arbeidsdyktige befolkning som ikke er med på å frambringe det samfunnsmessige produkt og nasjonalinntekten, og som overhodet ikke deltar i samfunnsnyttig arbeid. Til dem hører framfor alt utbytterklassene og deres tallrike snyltende tjenerskap, det kjempemessige byråkratiet av politi, militær og andre apparat som verner om det kapitalistiske lønnsslaveriets system. Store mengder arbeidskraft blir sløst bort til ingen nytte for samfunnet. På den måten er veldige uproduktive utlegg knytta til konkurransen, den hemningsløse spekulasjonen og reklamen som er blåst opp over alle grenser.

Det kapitalistiske produksjonsanarkiet, de ødeleggende kapitalistiske krisene, og den betydelige underbeskjeftigelsen av bedriftene reduserer utnyttinga av arbeidskrafta i høy grad. Under kapitalismen har veldige masser av arbeidsfolk ingen mulighet for å skaffe seg arbeid. I tiden fra 1930 til 1938 lå tallet på registrerte fullstendig arbeidsløse i byene i de borgerlige land aldri under 14 millioner.

Etter hvert som kapitalismen utvikler seg svulmer statsapparatet opp. Tallet på personer som går borgerskapet til hånde stiger. Den del av befolkninga som er sysselsatt i den materielle produksjonssfæren går relativt tilbake, mens tallet på personer sysselsatt i sirkulasjonssfæren øker sterkt. De arbeidsløses hær vokser, agrar-overbefolkningen øker. Alt dette begrenser i høyeste grad tilveksten i det samfunnsmessige totalprodukt og nasjonalinntekten i det borgerlige samfunn.

I USA var det av hele den arbeidsdyktige befolkninga sysselsatt i den materielle produksjons grener i 1910 – 43,9 %, i 1920 – 41,5 %, i 1930 – 35,5 % og i 1940 – 31,4 %. I USA var den gjennomsnittlige årlige tilvekst i nasjonalinntekten i de siste 30 år i det 19.århundre 4,7 %, i tida 1900/1919 – 2,8 %, fra 1920/1938 -1 %, og i åra etter den annen verdenskrig (fra 1945 til 1952) 0,8 %.

Fordelinga av nasjonalinntekten.

Til enhver produksjonsmåte svarer historisk bestemte fordelingsformer. Fordelinga av nasjonalinntekten under kapitalismen bestemmes av at produksjonsmidlene er konsentrert i henda på kapitalistene og jordeierne som utbytter proletariatet og bøndene. Som følge av dette foregår fordelinga av nasjonalinntekten ikke i det arbeidende folks interesse, men i utbytterklassenes interesse.

Under kapitalismen kommer nasjonalinntekten som er skapt av arbeidernes arbeid, først i henda på industrikapitalistene (deriblant de kapitalistiske bedriftsherrene i landbruket). Ved å realisere de produserte varene tilegner industrikapitalistene seg hele summen av deres verdi, deriblant summen av den variable kapital og merverdien. Den variable kapital forvandles til arbeidslønn, som industrikapitalistene utbetaler til arbeiderne som er sysselsatt i produksjonen. Industrikapitalistene beholder merverdien. Av denne dannes inntektene som tilfaller alle grupper av utbytterklassene. En del av merverdien forvandles til_ profitt for industrikapitalistene. En del av merverdien avstår industrikapitalistene til handelskapitalistene i form av handelsprofitt og til bankierene i form av _renter. En del av merverdien avstår industrikapitalistene til jordeierne i form av grunnrente.

Denne fordelinga av nasjonalinntekten mellom de forskjellige klasser i det kapitalistiske samfunn kan skjematisk framstilles på følgende måte (i milliarder dollar eller mark):

http://arkiv.tjen-folket.no/tmp_images/678-770.png

Til fordeling kommer også den del av nasjonalinntekten som er skapt av bøndenes og håndverkernes arbeid i vedkommende periode: en del av den får bøndene og håndverkerne sjøl. En annen del tilfaller kapitalistene (storbønder, oppkjøpere, kjøpmenn, bankierer osv.), og en tredje del tilfaller grunneierne.

Arbeidsfolks inntekter bygger på deres personlige arbeid og utgjør arbeidsinntekter. Kilden til utbytterklassenes inntekter er arbeidernes, bøndenes og håndverkernes arbeid. Kapitalistenes og godseiernes inntekter er basert på utbytting av fremmed arbeid og er arbeidsfri inntekter.

Under den videre fordelingsprosess av nasjonalinntekten foregår det en øking av utbytterklassenes arbeidsfri inntekter. En del av befolkningas inntekter – i første rekke inntektene til de arbeidende klasser – nyfordeles gjennom statsbudsjettet og nyttes i utbytter-klassenes interesser. På den måten blir en del av arbeidernes og bøndenes inntekter, som går inn i statsbudsjettet i form av skatter, forvandlet til ekstrainntekter for kapitalistene og til inntekt for embetsmennene. Skattebyrdene som utbytterklassene legger på arbeidsfolk øker fort.

I England i slutten av det 19. århundre utgjorde skattene 6 -7 % av nasjonalinntekten, i 1913 – 11 %, i 1924 – 23 %, og i 1950 – 38 %. I Frankrike i slutten av det 19. århundre utgjorde de 10 %, i 1913 – 13 %, i 1924 – 21 % og i 1950 – 29 % av nasjonalinntekta.

Videre overføres en del av nasjonalinntekta gjennom betaling av såkalte tjenester til de uproduktive grener (for eksempel betaling for kommunale ytelser, legehjelp, teater og kino osv.) Som før påpekt, skapes det intet samfunnsmessig produkt i disse grenene, og følgelig heller ingen nasjonalinntekt. Men kapitalistene som utbytter lønnsarbeidere, får en del av den nasjonalinntekta som er skapt i de materielle produksjonsgrenene. Av denne inntekten utbetaler kapitalistene som eier bedriftene innen de uproduktive grenene, lønn til arbeiderne, dekker de tilsvarende materielle utlegg (til lokaler, utstyr, oppvarming osv.) og innkasserer profitt.

Betalinga for tjenester må således erstatte disse bedriftenes utgifter og sikre en gjennomsnittsprofitt, ellers ville kapitalistene ikke anbringe sin kapital i disse bransjene. I sitt jag etter høy profitt søker kapitalistene å skru opp prisene på tjenester, og dette fører til ytterligere senking av arbeidernes reallønn og bøndenes realinntekter.

Nyfordelinga av nasjonalinntekten gjennom budsjettet, såvel som gjennom den høye betalinga for tjenester øker utarminga av arbeidsfolk.

Hele denne prosessen med omfordeling av nasjonalinntekten fører til at denne faller i to deler: 1) utbytterklassens inntekter, og 2) inntekta til de arbeidende, som er sysselsatt både i de materielle produksjonsgrener og i de uproduktive grenene.

Den del av nasjonalinntekten i USA som tilfalt arbeiderne og de andre arbeidende lag i by og bygd som ikke utbytter fremmed arbeidskraft, utgjorde (1923) 54 % og kapitalistenes del 46 , i England (1924) utgjorde arbeidsfolks del 45 og kapitalistenes del 55% i Tyskland (1929) var arbeidsfolks del 55 % og kapitalistenes del 45 %. I våre dager får det arbeidende folk i de kapitalistiske land, som utgjør 9/10 av befolkningen, atskillig mindre enn halvparten av nasjonalinntekta, mens utbytterklassene får atskillig over halvparten.

De arbeidende klassers andel i nasjonalinntekta synker uavbrutt og utbytterklassenes andel stiger. I USA f.eks. utgjorde arbeidsfolkets andel i nasjonalinntekten i 1870 – 58 %, i 1890 – 56 %, i 1923 – 54 % og i 1951 ca. 40 %.

Nasjonalinntekta brukes i siste instans til forbruk og akkumulasjon. Den måten nasjonalinntekta i de kapitalistiske land blir brukt på, bestemmes av kapitalismens klassenatur og gjenspeiler utbytterklassenes stadig økende snylterkarakter.

Den del av nasjonalinntekta som går til personlig forbruk for de arbeidende masser, som er samfunnets viktigste produktivkraft, er så lav at den som regel ikke engang sikrer eksistensminimum. En meget stor del av arbeiderne og de arbeidende bønder er nødt til å nekte seg og sine familier det aller nødvendigste, de må bo i rønner og kan ikke skaffe barna sine utdannelse.

En meget betydelig del av nasjonalinntekta går med til kapitalistenes og godseiernes snylteforbruk. Kapitalistene og godseierne bruker kolossale summer til å kjøpe luksusartikler og til å underholde sitt tallrike tjenerskap.

Under kapitalismen er den del av nasjonalinntekten, som blir brukt til å utvide produksjonen meget liten, i forhold til samfunnets muligheter og behov. Som eksempel kan nevnes at i USA var den del av nasjonalinntekten som ble brukt til akkumulasjon i tida fra 1919 til 1928 om lag 10%, og i tiåret fra 1929 til 1938 sank akkumulasjonen til gjennomsnittlig bare 2% av nasjonalinntekta, og i kriseårene var akkumulasjonssummen mindre enn amortisasjonssummen, dvs. det foregikk en «oppeting» av den faste kapital.

Akkumulasjonens relativt lille omfang under kapitalismen henger sammen med at en betydelig del av nasjonalinntekta går med til snylterforbruk for kapitalistene, til uproduktive utgifter. Et kolossalt omfang får således de rene sirkulasjonskostnader som går med til underhold av handels- og kredittapparatet, oppbevaring av overflødige forråd, reklameutgifter, børsspekulasjon osv. I tida mellom den første og den andre verdenskrig slukte de rene sirkulasjonskostnadene i USA fra 17-19 % av nasjonalinntekta.

En stadig økende del av nasjonalinntekta under kapitalismen går med til militærutgifter, opprustning og underhold av statsapparatet.

På overflaten av foreteelsene i det kapitalistiske samfunn trer inntektene og inntektskildene fram i en forvrengt, fetisjistisk form. Det oppstår et falskt skinn av at det er kapitalen selv som skaper profitten og jorda som skaper grunnrente, mens arbeiderne bare skaper en verdi lik deres lønn.

Disse fetisjistiske forestillingene ligger til grunn for de borgerlige teorier om nasjonalinntekta. Ved hjelp av slike teorier søker de borgerlige økonomer i borgerskapets interesse å forkludre dette spørsmålet. De prøver å bevise at nasjonalinntekta som blir skapt av arbeiderne, også blir skapt av kapitalistene og godseierne, og til og med av slike folk som embetsmenn, politifolk, børsspekulanter, geistligheta osv.

Videre framstiller de borgerlige økonomene fordelinga av nasjonalinntekta i et falskt lys. De reduserer kapitalistenes og godseiernes andel i inntekta. Utbytterklassenes inntekter blir f.eks. anslått på grunnlag av de sterkt reduserte oppgaver skattebetalerne sjøl gir, men regner ikke med de veldige gasjene mange kapitalister får som ledere av aksjeselskaper, bondebursjoasiets inntekter er heller ikke tatt med osv. Samtidig blir arbeidsfolks inntekter overdrevet på kunstig vis ved at høye embetsmenn med store gasjer, direktører for bedrifter, banker, handelsfirmaer osv. blir regna med blant arbeiderne.

Endelig forvrenger de borgerlige økonomer det virkelige bilde av nasjonalinntektas fordeling ved å unnlate å føre opp de særskilt utgiftene til utbytterklassenes forbruk og

de rene sirkulasjonskostnader. De setter militærutgiftenes andel for lavt og kamuflerer på alle mulige måter den uproduktive bortsløsinga av en stor del av nasjonalinntekta.

Statsbudsjettet.

Den borgerlige stat er et organ for utbytterklassene, som har til oppgave å holde det utbyttede flertall i samfunnet nede, og trygge det utbyttende mindretalls interesser i hele innenriks- og utenrikspolitikken.

Til å løse sine oppgaver har den borgerlige stat et vidtforgrenet apparat: hær, politi, straffe- og justisorganer, etterretningsvesen, forskjellige organer for administrasjon og ideologisk innvirking på massene. Dette apparatet underholdes gjennom statsbudsjettet. Statsinntektene består av skatter og lån.

Statsbudsjettet tjener som middel til å nyfordele en del av nasjonalinntekten i utbytterklassens interesse. Det settes opp i form av et årlig overslag over statens inntekter og

utgifter. Marx skrev at de kapitalistiske staters budsjett ikke er noe annet enn et klassebudsjett».[57]Karl Marx: «Pund, shilling, pence, eller klassebudsjettet og hvem som har nytte av det», Karl Marx og Friedrich Engels, Verker, russ. utg., bd. IX, side 146.

Den alt overveiende del av de kapitalistiske statsutgifter er uproduktive.

En meget stor del av de kapitalistiske statsutgifter under kapitalismen går med til å forberede og føre kriger. Hit hører også utgiftene til vitenskapelig forskning angående produksjon og fullkommengjøring av nye masseutryddelsesvåpen, og til undergravningsarbeid i utlandet.

En annen stor del av den kapitalistiske stats utgifter henger sammen med underholdet av apparatet til undertrykkelse av det arbeidende folk. «Den moderne militarisme er et resultat av kapital­ismen. I begge sine former er den en «livsytring» av kapitalismen. En militærmakt som de kapitalistiske stater bruker under sine ytre konflikter … og som et våpen som de herskende klasser bruker til å undertrykke alle slags (økonomiske og politiske) bevegelser fra proletariatets side».

[58]V. I. Lenin: Den stridbare militarisme og sosialdemokratiets antimilitaristiske taktikk, Verker, russ. utg., bd. 15, side 169.

Særlig i krise- og krigstid bruker staten meget betydelige summer til direkte understøttelse av kapitalistiske bedrifter og til å sikre dem høy profitt. Ofte har subsidiene som blir gitt til banker og industriherrer, til formål å redde dem fra fallitt under kriser. Ved hjelp av statsbestillinger som finansieres gjennom budsjettet, blir ekstra milliardprofitter pumpet over i storkapitalistenes lommer.

Utgiftene til kulturelle og vitenskapelige formål, til opplysning og helsevern utgjør en forsvinnende liten del av budsjettene i de kapitalistiske land. I USA for eks. har militærutgiftene i federalbudsjettet i de siste år utgjort over 70 % av det hele, mens utgiftene til helsevern, folkeopplysning og boligbygging samtidig har under 4 , derav mindre enn 1 til folkeopplysningen.

Storparten av sine inntekter skaffer den kapitalistiske stat seg gjennom skattene I England for eks. utgjorde skattene i 1938 – 89 % av de samlede statsinntekter.

Under kapitalismen tjener skattene som en form for ytterligere utbytting av det arbeidende folk ved at en del av deres inntekter blir nyfordelt gjennom statsbudsjettet til

fordel for borgerskapet. Skattene kalles direkte når de legges på inntektene til enkeltpersoner, og indirekte når de legges på varer som blir solgt (hovedsakelig forbruksartikler) eller tjenester (for eks. kino- og teaterbilletter, trikke- og bussbilletter i byene osv.). De indirekte skattene gjør varene og tjenestene dyrere. Det er faktisk forbrukerne som betaler de indirekte skattene. Kapitalistene velter også en del av sine direkte skatter over på kjøperne når det lykkes dem å forhøye prisen på varer eller tjenester.

Den borgerlige stats politikk er innstilt på å sørge for å redusere skattene på utbytterklassene på alle mulige måter. Kapitalistene lurer seg unna skatt ved å skjule sine virkelige inntekter. Særlig fordelaktig for utbytterklassene er politikken med indirekte skatter. «Indirekte beskatning som rammer massenes forbruk, er mest urettferdig. Den faller med hele sin tyngde på fattigfolk, men gir de rike en priviligert stilling. Jo fattigere et menneske er, dess større del av sin inntekt gir han fra seg til staten i form av indirekte skatter. Den fattige og eiendomsløse masse utgjør ni tiendedeler av hele befolkninga, den forbruker ni tiendedeler av alle skattlagte produkter og betaler ni tiendedeler av alle indirekte skatter».[59]V. I. Lenin: «Om statsbudsjettet», Verker, russ. utg., bd. 5, side 309.

Skattene faller altså med sin hovedtyngde på de arbeidende masser: arbeiderne, bøndene, funksjonærene. Som før nevnt, blir arbeiderne og funksjonærene i de borgerlige land i våre dager fratatt ca. en tredjedel av sin lønn i form av skatt. Også bøndene blir avkrevd høye skatter, og det øker deres utarming.

Foruten skattene er også lån en viktig inntektspost for de kapitalistiske stater. Oftest tyr den borgerlige stat til lån for å dekke ekstraordinære utgifter, i første rekke militærutgifter. En betydelig del av lånemidlene går med til å betale leveranser til staten som bringer industriherrene veldige profitter. Til sjuende og sist fører lånene til enda større øking av de skattene det arbeidende folk må ut med til renter og tilbakebetaling av lånene. Statsgjelden i de borgerlige land vokser hurtig.

Totalsummen av statsgjeld i hele verden økte fra 38 milliarder francs i 1825 til 250 millarder francs i 1900, dvs. 6,6 ganger mer. Enda raskere økte statsgjelden i det 20. århundre. I USA var den samlede statsgjeld i 1914 – 1,2 milliard, og i 1938 var den økt til 37,2 milliarder, dvs. 31 ganger mer. I England i 1890 ble det utbetalt 24,1 millioner pund sterling som renter på lån, og i 1951-52 – 513,6 millioner. I USA ble det i 1940 utbetalt 1 milliard dollar som renter på lån, i 1951-52 – 5,9 milliarder dollar.

En av statsbudsjettets inntektskilder under kapitalismen er emisjon (utstedelse) av verdipapirer og pengesedler. Emisjonen, som framkaller inflasjon og prisstigning, overfører en del av nasjonalinntekten til den borgerlige stat på bekostning av folkemassenes levestandard.

Statsbudsjettet under kapitalismen er således et middel i den borgerlige stats hender til ytterligere utplyndring av det arbeidende folkog berikelse for kapitalistklassen, det fører til at nasjonalinntekten blir nyttet på en enda mer uproduktiv og snylteraktig måte.

Kort sammenfatning av XIV

  1. Nasjonalinntekten i det kapitalistiske samfunn et er den del av det totale samfunnsprodukt som den nyskapte verdi er legemliggjort i. Nasjonalinntekten blir skapt i de materielle p ro ­duksjonsgrener ved det arbeid som arbeiderklassen, bøndene og håndverkerne utøver. I sin naturalform utgjør nasjonalinntekten hele massen av framstilte forbruksgjenstander og den del av produksjonsmidlene som går til utvidelse av produksjonen. Under kapitalismen er det en betydelig del av den arbeidsdyktige befolkning som ikke skaper noen nasjonalinntekt, og heller ikke deltar i samfunnsgagnlig arbeid
  2. Under kapitalismen blir nasjonalinntekten fordelt med berikelse av utbytterklassene for øye. De arbeidende klassers andel i nasjonalinntekten synker, og utbytterklassenes andel øker
  3. Under kapitalismen fordeles nasjonalinntekten som arbeiderklassen skaper, i form av arbeidslønn til arbeiderne, profitt til kapitalistene (industriherrer kjøpmenn og eiere av låne­kapital) og grunnrente til jordeierne. Kapitalistene og godseierne tilegner seg også en betydelig del av bøndenes og håndverkernes arbeidsresultater. Gjennom statsbudsjettet og ved høy betaling for tjenester foregår det en omfordeling av nasjonalinntekten, som øker utarminga av det arbeidende folk enda mer
  4. En veldig og stadig økende del av nasjonalinntekten under kapitalismen blir brukt p en uproduktiv måte, sløses bort til borgerskapets snylterforbruk, til dekning av de uforholdsmessig oppsvulmede sirkulasjonskostnadene, og til underhold av statsapparatet som tjener til undertrykke massene, og til å forberede og føre erobringskriger

KAPITEL XV REPRODUKSJONEN AV DEN SAMFUNNSMESSIGE KAPITAL

Den samfunnsmessige kapital. Sammensetninga av det samfunnsmessige totalprodukt

Den kapitalistiske reproduksjon omfatter både den umiddelbare produksjonsprosess og sirkulasjonsprosessen.

For at reproduksjonen skal kunne finne sted, må kapitalen ha mulighet til å fullføre sitt kretsløp uhindret, dvs. gå over fra pengeform til produktiv form, fra produktiv form til vareform, fra vareform til pengeform osv. Dette gjelder ikke bare hver enkelt kapital, men også all kapital som eksisterer i samfunnet. «De individuelle kapitalers kretsløp er imidlertid sammenfletta med hverandre, de forutsetter og betinger hverandre og danner nettopp takket være denne sammenflettinga, bevegelsen i hele den samfunnsmessige kapital».[60]Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg. 1951, bd. II, s. 355.

Den samfunnsmessige kapital er den samlede masse av individuelle kapitaler i deres totalitet og innbyrdes sammenknytting. Mellom de enkelte kapitalistiske bedrifter består det en mangesidig forbindelse: noen bedrifter forsyner andre med maskiner, råstoffer og andre produksjonsmidler, og andre produserer eksistensmidler som kjøpes av arbeiderne, og forbruksgjenstander og luksusartikler som kjøpes av kapitalistene. Hver av de inviduelle kapitaler er selvstendig i forhold til andre, samtidig som de er knytta sammen innbyrdes. Denne motsetninga viser seg i løpet av reproduksjonen og sirkulasjonen av hele den samfunnsmessige kapital. De mangesidige forbindelser som består mellom de enkelte kapitalister, kan bare ytre seg på spontan vis som følge av produksjonsanarkiet som kjennetegner kapitalismen.

Når vi tar for oss reproduksjons- og sirkulasjonsprosessen av hele den samfunnsmessige kapital, forutsetter vi, for ikke å gjøre spørsmålet altfor innvikla, at hele landets økonomi drives på kapitalistisk grunnlag (dvs. at samfunnet bare består av kapitalister og arbeidere), at hele den konstante kapital forbrukes i årets løp og at dens verdi helt ut overføres til årsproduktet.

Det samfunnsmessige totalprodukt er ikke noe annet enn den samfunnsmessige kapital (med en tilvekst i form av merverdien) som er kommet ut av produksjonsprosessen i vareform.

For at produksjonen skal kunne fortsette, må det samfunnsmessige produkt realiseres, dvs. selges. Realisasjonen av det samfunnsmessige produkt betyr at dets vareform avløses av pengeform.

Som påvist ovenfor, faller det samfunnsmessige totalprodukt etter sin verdi i tre deler: den første erstatter den konstante kapital – den andre erstatter den variable kapital – og den tredje representerer merverdien. Verdien av det samfunnsmessige produkt er således lik c + v + m . Ved realiseringen av de produserte varer må kapitalistene få godtgjort deres verdi, fordi det bare er under den forutsetning de kan gjenoppta produksjonen. Delinga av det samfunnsmessige produkt etter verdien, betyr at dets forskjellige deler spiller en ulik rolle i reproduksjonens forløp. Den konstante kapital må fortsatt gjøre tjeneste i produksjonsprosessen. Den variable kapital forvandler seg til arbeidslønn som arbeiderne legger ut til sitt forbruk. Ved enkel reproduksjon forbrukes merverdien i sin helhet av kapitalistene, og ved utvida reproduksjon forbrukes den delvis av kapitalistene, som delvis går til innkjøp av flere produksjonsmidler og til leie av mer arbeidskraft.

I sin naturalform består det totale samfunnsmessige produkt av produksjonsmidler og forbruksgjenstander. Når en undersøker kretsløpet og omslaget av en individuell kapital, husker vi fra før, at det har ingen betydning hvilke varer i deres naturalform (bruksverdier) som produseres på vedkommende bedrift. Når en undersøker reproduksjonen og sirkulasjonen av hele den samfunnsmessige kapital, får naturalformen for de varer som er produsert i samfunnet, en vesentlig betydning. For uavbrutt fornyelse av produksjonsprosessen er det nødvendig, at det foreligger både tilsvarende produksjonsmidler og forbruksgjenstander. Hele den samfunnsmessige produksjon faller i to store avdelinger: første avdeling (I) – produksjonen av produksjonsmidler, og annen avdeling (II) – produksjonen av forbruksgjenstander. Forbruksgjenstandene deles i sin tur i nødvendige eksistensmidler som brukes til å tilfredsstille arbeiderklassens, de arbeidende massers behov, og luksusgjenstander som bare utbytterklassene har råd til å skaffe seg. Ved stadig å senke arbeiderklassens levestandard tvinger kapitalistene det arbeidende folk til å bruke dårlige varer og surrogater istedenfor fullverdige forbruksgjenstander. Samtidig øker luksusen og sløseriet hos snylterklassene.

Inndelinga av det samfunnsmessige produkt etter dets naturalform betyr at dets forskjellige deler spiller en forskjellig rolle i reproduksjonens forløp. Således må f.eks. vevemaskiner brukes til framstilling av stoffer og kan ikke brukes til andre formål. På den annen side må ferdige klær tjene til personlig forbruk.

Det spørsmål oppstår da: på hvilken måte foregår realiseringen av det samfunnsmessige produkt under det anarki som karakteriserer den kapitalistiske produksjon?
Lenin pekte, på at :«spørsmålet om realiseringen består nettopp i å analysere erstatningen av alle deler av samfunnsproduktet i verdi og i materiell form».
[61]V. I. Lenin: «Til karakteristikken av den økonomiske romantikk», Verker, russ. utg., bd. 2, s. 144.. Det gjelder altså: at for en hver del av det samfunnsmessige produkt skal kunne finnes på markedet en annen produktdel, som erstatter den i verdi (konstant kapital, variabel kapital og merverdi) og i dens naturalform (produksjonsmidler, forbruksgjenstander).

Når vi behandler den utvidede reproduksjon, må vi her også føye til spørsmålet om på hvilken måte merverdiens forvandling til kapital foregår, dvs. hvor de kommer ifra, de ytterligere produksjonsmidler og forbruksgjenstander til nye arbeidere, som er nødvendige for å utvide produksjonen.

Betingelsene for realiseringen under kapitalistisk enkel reproduksjon.

Vi skal først undersøke de forutsetninger som er nødvendige for å kunne realisere det samfunnsmessige produkt under kapitalistisk enkel reproduksjon, da hele merverdien går til privat forbruk for kapitalistene. Disse vilkårene kan illustreres ved følgende eksempel:

Vi setter at i avdeling I, dvs. i produksjonen av produksjonsmidler, er verdien av den konstante kapital, f. eks. uttrykt i millioner pund sterling, lik 4000, den variable kapital 1000 og merverdien 1000. Videre setter vi at i avdeling II, dvs. i produksjonen av forbruksgjenstander, er verdien av den konstante kapital lik 2000, den variable kapital 500 og merverdien 500. Under disse forutsetninger kommer det årlige samfunnsprodukt til å bestå av følgende deler:

4000 c + 1000 v + 1000 m = 6000

2000 c + 500 v + 500 m = 3000

Verdien av hele produktet som er framstilt i avdeling I og foreligger i form av maskiner, råstoffer, materialer osv., utgjør følgelig 6000. For at produksjonsprosessen skal kunne fornyes, må en del av dette produktet, lik 4000, selges til bedrifter fra samme avdeling I, for å kunne fornye den konstante kapital i denne avdelinga. Resten av produktet i avdeling I, som representerer den reproduserte verdi av den variable kapital (1000) og nyframstilt merverdi (1000) og som foreligger i form av produksjonsmidler, selges til bedrifter fra avdeling II i bytte med forbruksgjenstander som går til privat forbruk for arbeiderne og kapitalistene innen avdeling I. På sin side har kapitalistene innen avdeling II behov for produksjonsmidler til et beløp av 2000 for å kunne fornye sin konstante kapital.

Verdien av hele produktet som er framstilt i avdeling II og som foreligger i form av forbruksgjenstander (korn, kjøtt, skotøy, klær osv. og til og med luksusgjenstander), utgjør 3000. En del av forbruksgjenstandene som er produsert i avdeling II, lik 2000, byttes med arbeidslønn og merverdi fra avdeling I. Slik foregår erstatningen av den konstante kapital i avdeling II. Resten av produktet i avdeling II som representerer den reproduserte verdi av den variable kapital (500) og den nyproduserte merverdi (500), realiseres innafor avdeling II, og går til personlig forbruk for arbeiderne og kapitalistene innen denne avdelinga.

Under den enkle vareproduksjons forhold inngår altså følgende i omsetningen mellom de to avdelingene: 1) den variable kapital og merverdien i avdeling I, som må byttes mot forbruksgjenstander som produseres i avdeling II, og 2) den konstante kapital fra avdeling II, som må byttes mot produksjonsmidler framstilt i avdeling I. En forutsetning for realiseringen under den kapitalistiske enkle reproduksjon er følgende likhetsforhold: I (v + m) = II c, dvs. den variable kapital pluss merverdien i avdeling I må være lik den konstante kapital i avdeling II.

Denne forutsetning for den enkle reproduksjon kan også uttrykkes på følgende måte: Hele den varemassen som i årets løp er produsert i avdeling I – av bedrifter som framstiller produksjonsmidler – må i verdi være lik den masse produksjonsmidler som i årets løp forbrukes på bedriftene innen begge avdelinger.

Hele den varemassen som i årets løp produseres i avdeling II – av bedrifter som produserer forbruksgjenstander – må i verdi være lik summen av arbeidernes og kapitalistenes inntekter i begge avdelinger.

Betingelsene for realiseringen under kapitalistisk utvida reproduksjon.

Den kapitalistiske utvidede reproduksjon forutsetter kapitalakkumulasjon. Da kapitalen i hver avdeling består av to deler – konstant og variabel kapital, faller også den akkumulerte del av merverdien i de samme to deler: en del går til innkjøp av flere produksjonsmidler, en annen del går til leie av mer arbeidskraft. Herav følger at årsproduktet i avdeling I må inneholde et visst overskudd ut over den mengde produksjonsmidler som er nødvendig til enkel reproduksjon.Med andre ord, summen av den variable kapital og merverdien i avdeling I må være større enn den konstante kapital i avdeling II, I (v + m) må være større enn II c. Dette er hovedvilkåret for realiseringen under den kapitalistiske utvidede reproduksjon.

La oss se litt nøyere på realiseringsvilkårene ved kapitalistisk utvida reproduksjon :

Vi setter at verdien av den konstante kapital i avdeling I er lik 4000, verdien av den variable kapital 1000, merverdien 1000. Videre setter vi at verdien av den konstante kapital i avdeling II er lik 1500, den variable kapital 750, merverdien 750. Under disse forutsetninger kommer det årlige samfunnsmessige produkt til å bestå av følgende deler:

4000 c + 1000 v + 1000 m = 6000
II. 1500 c + 750 v + 750 m = 3000

La oss si at det i avdeling I av en merverdi lik 1000 akkumuleres 500. I samsvar med den organiske sammensetning av kapitalen i avdeling I (4 : 1) faller den akkumulerte del av merverdien i følgende deler: 400 går til øking av den konstante kapital, og 100 til øking av den variable kapital. Ytterligere konstant kapital (400) fins i selve produktet i avdeling I i form av produksjonsmidler, og ytterligere variabel kapital (100) må skaffes ved bytte fra avdeling II, som følgelig også må akkumuleres i denne avdeling. Kapitalistene i avdeling II bytter en del av sin merverdi, lik 100, mot produksjonsmidler og setter disse produksjonsmidlene inn som ytterligere konstant kapital, I samsvar med den organiske sammensettinga av kapitalen i avdeling II (2: 1) må den variable kapital i denne avdelinga derfor øke med 50. Følgelig må det i avdeling II av en merverdi lik 750 akkumuleres 150.

Liksom under enkel reproduksjon må avdeling II bytte sin konstante kapital, lik 1500, med avdeling I. På sin side må avdeling I bytte sin variable kapital, lik 1000, og den del av merverdien som går til forbruk, lik 500, med avdeling Il.

Altså må avdeling I bytte:

den del av produktet som representerer verdien av den variable kapital1000
den del av merverdien som blir akkumulert og legges til den variable kapital100
den del av merverdien som forbrukes av kapitalistene500
I alt1600

Avdeling II må bytte:

den konstante kapital1500
den del av merverdien som blir akkumurlert og legges til den konstante kapital100
I alt1600

Bytte mellom de to avdelingene kan bare foregå når det er likhet mellom disse størrelsene. Slik er realiseringsvilkårene ved kapitalistisk utvida reproduksjon.

Ved utvida reproduksjon må summen av den variable kapital og merverdien i avdeling I vokse hurtigere enn den konstante kapital i avdeling II, og den konstante kapital i avdeling I må vokse hurtigere enn den konstante kapital i avdeling II.

Under hvilken som helst samfunnsordning kommer utviklinga av produktivkreftene til uttrykk i at den del av det samfunnsmessige arbeid som går med til produksjon av produksjonsmidler, vokser mer enn den del som går til produksjon av forbruksgjenstander. Under kapitalismen opptrer den hurtigere tilvekst i produksjonen av

produksjonsmidler sammenliknet med produksjonen av forbruksgjenstander i form av en raskere vekst av den konstante kapital sammenliknet med den variable, dvs. i form av hevinga av kapitalens organiske sammensetning. Hevinga av kapitalens organiske sammensetning fører uunngåelig til økende arbeidsløshet og senking av arbeiderklassens levestandard.

Markedsproblemet. Motsigelsene i den kapitalistiske reproduksjon.

Som det framgår av ovenstående utgreiing, er det nødvendig for at det samfunnsmessige produkt skal kunne realiseres, at det består bestemte forhold mellom dets enkelte deler, og følgelig mellom produksjonsgrenene og produksjonselementene. Under kapitalismen, da produksjonen drives av spredte produsenter som ledes av vinningslyst og

arbeider for et marked de ikke kjenner, må disse innbyrdes forhold være utsatt for stadige forstyrrelser. I sin undersøkelse av betingelsene for et normalt forløp av den kapitalistiske enkle og utvidede reproduksjon, peker Marx på «at de forvandler seg til like mange forutsetninger for et unormalt forløp av reproduksjonen, og muligheter for kriser, da likevekten sjøl er en tilfeldighet, fordi denne produksjonen foregår på spontant vis.» [62]Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg. 1951, bd. II, s. 500-501.

Under de anarkistiske forhold i den kapitalistiske produksjonen foregår realiseringen av det samfunnsmessige produkt bare med vanskeligheter og stadige svingninger, som
blir sterkere etter hvert som kapitalismen utvikler seg.

Særlig stor betydning har det faktum, at utvidelsen av den kapitalistiske produksjon og derav dannelsen av et indre marked i mindre grad foregår gjennom øking i produksjonen av forbruksgjenstander, enn gjennom øking i produksjonen av produksjonsmidler. Veksten i produksjonen av produksjonsmidler overstiger langt veksten i produksjonen av gjenstander til personlig forbruk. I den kapitalistiske produksjon som helhet inntar produksjonsgjenstandene en stadig relativt mindre plass. Men framstillingen av produksjonsmidler kan ikke foregå helt uavhengig av framstillingen av forbruksgjenstander og uten enhver sammenheng med denne. De bedrifter som bruker produksjonsmidlene, kaster stadig økende mengder av forbruksvarer ut på markedet. Produktivt forbruk (forbruk av produksjonsmidler) er således alltid til sjuende og sist forbundet med det personlige forbruk, og alltid avhengig av dette. Men i det kapitalistiske samfunn er de store folkemassers forbruk ytterst begrenset som følge av lovene for den kapitalistiske utbyttinga som fører til utarming av arbeiderne og bøndene.

Formålet med den kapitalistiske produksjonen er å innhøste profitt. Midlet til å oppnå dette er utvidelse av produksjonen. I denne mening skrev Marx om den for kapitalismen karakteristiske «produksjon for produksjonens skyld», «akkumulasjon for akkumulasjonens skyld». Men til sjuende og sist produseres varene ikke for produksjonens skyld, men for å tilfredsstille menneskers behov. Middelet – utvidelse av produksjonen – kommer uunngåelig i konflikt med kapitalistenes formål – å innhøste profitt. Kapitalismen er følgelig kjennetegnet av en dyptgående antagonistisk motsetning mellom produksjon og forbruk.

Motsetningen mellom produksjon og forbruk som kjennetegner kapitalismen, består i at nasjonalrikdommen vokser samtidig som folkemassene blir fattigere, og samfunnets produktivkrefter vokser uten at folkets forbruk øker tilsvarende. Denne motsetningen er en av ytringsformene for hovedmotsetningen i kapitalismen, motsetningen mellom produksjonens samfunnsmessige karakter og tilegnelsens privatkapitalistiske form.

Lenin avslørte borgerskapets lakeier som tilslørte de dyptgående motsetningene i den kapitalistiske realisasjon, og understreket at: «til og med ved en ideelt friksjonsløs og forholdsmessig reproduksjon og sirkulasjon av hele den samfunnsmessige kapital, er det uunngåelig at det må være motsetning mellom produksjonsøkinga og de trange grensene for forbruket. I virkeligheten foregår realisasjonsprosessen dessuten ikke med ideell friksjonsfri forholdsmessighet, men bare med «vanskeligheter», «fluktuasjoner», «kriser» osv.».[63]V. I. Lenin: «Enda en gang om realisasjonsproblemet», Verker, russ. utg., bd. 4, side 71.

En må skille mellom indre marked (avsetning av varer innen for et gitt land) og utenriksmarked (avsetning av varer til utlandet).

Det indre marked oppstår og utvider seg med oppkomsten og veksten av vareproduksjonen, men særlig med kapitalismens utvikling, som utdyper den samfunnsmessige arbeidsdelinga og splitter de umiddelbare produsenter i kapitalister og arbeidere. Som resultat av den samfunnsmessige arbeidsdeling øker tallet på særskilte produksjonsgrener. Utviklinga av noen bransjer utvider markedet for varer som er produsert i andre bransjer, framfor alt markedet for råstoffer, maskiner og andre produksjonsmidler. Videre fører klassedifferensieringa blant småprodusentene, det stigende antall arbeidere og økinga av kapitalistenes profitt til større avsetning på forbruksgjenstander blant kapitalistene. Det indre markeds utviklingstrinn viser hvilket utviklingstrinn kapitalismen står på i landet.

Det at kapitalismen sosialiserer arbeidet, viser seg først og fremst i at den tidligere delinga i små økonomiske enheter som var særegen for naturalhusholdningen forsvinner, og at det foregår en sammenslutning av de små lokale markedene i et veldig nasjonalt marked, og senere også i et verdensmarked.

Når vi undersøker reproduksjonsprosessen og sirkulasjonsprosessen for hele den samfunnsmessige kapital, ser vi bort fra den rolle utenriksmarkedet spiller, da sakens realitet ikke ville bli forandret om utenriksmarkedet ble tatt med. Å ta med utenrikshandelen betyr bare at spørsmålet blir flytta fra ett land til flere land, men det forandrer slett ikke noe i det som er kjernen i realisasjonsprosessen. Dette betyr ikke at utenriksmarkedet ikke har vesentlig betydning for de kapitalistiske land. I sitt jag etter profitt utvider kapitalistene produksjonen langt ut over rammen for det indre markeds kapasitet, og søker mer fordelaktige markeder utenlands.

Motsigelsene i den kapitalistiske realisasjon viser seg med full styrke i de periodiske økonomiske overproduksjonskriser.

Kort sammenfatning av XV

  1. De individuelle kapitalers kretsløp i&nbsp sin helhet danner den samfunnsmessige kapitals bevegelse. Den samfunnsmessige kapital er hele massen av individuelle kapitaler i deres inn­byrdes sammenknytting.
  2. To talproduktet i det kapitalistiske samfunn inndeles etter sin verdi i konstant kapital variabel kapital og merverdi, og etter sin naturalform – i produksjonsmidler og i forbruksgjenstander. Den samfunnsmessige totalproduksjon består av to avdelinger: avd. I = produksjonen av produksjonsmidler, og avd. II = produksjonen av forbruksgjenstander Realisasjonsproblemet for hver del av det samfunnsmessige produkt består i, etter dens verdi og etter dens materielle form å finne på markedet en annen del av produktet som erstatter den
  3. Under den kapitalistiske enkle reproduksjon består forutsetninga for realiseringa i, at den variable kapital pluss merverdien i avdeling I må være like stor som den konstante kapital i avdeling II. Under den kapitalistiske utvidede repro duksjon består forutsetninga for realiseringa i at summen av den variable kapital og merverdien i første avdeling må være større enn den konstante kapital i annen avdeling. Ved utvidet reproduksjon vokser produksjonen av produksjonsmidler hurtigere enn produksjonen av forbruksgjenstander
  4. I løpet av sin utvikling skaper og utvikler kapitalismen det indre marked. Økinga i produksjonen og det indre marked under kapitalismen foregår i større grad som øking i produk­sjonen av produksjonsmidler enn som en øking i produksjonen av forbruksgjenstander. I den kapitalistiske reproduksjonsprosess viser det seg under kapitalismen en uunngåelig mangel på forholdsmessighet i produksjonen. En motsetning mellom produksjonen og forbruket som bunner i kapitalismens grunnleggende motsigelse. Motsetninga mellom produksjonens samfunnsmessige karakter og den privatkapitalistiske form for tilegnelse. Motsetningene i den kapitalistiske reproduksjon kommer skarpest fram i de periodiske overproduksjonskriser.

KAPITEL XVI DE ØKONOMISKE KRISENE

Grunnlaget for de kapitalistiske overproduksjonskrisene.

Fra begynnelsen av det 19. århundre, fra den tiden da den maskinelle storindustrien oppsto, blir forløpet av den kapitalistiske utvidede reproduksjon periodisk avbrutt av økonomiske kriser.

De kapitalistiske kriser er overproduksjonskriser Krisa kommer framfor alt til uttrykk i at varene ikke finner avsetning, at det blir produsert mer av dem enn de viktigste forbrukerne, folkemassene kan kjøpe, fordi deres kjøpekraft under de kapitalistiske produksjonsforholdas herredømme er ytterst begrenset. Det hoper seg opp en «overflod» av varer på lagrene. Kapitalistene innskrenker produksjonen og setter arbeidere på porten. Hundrevis og tusenvis av bedrifter stopper. Arbeidsløsheten øker sterkt. En mengde småprodusenter i by og på land blir ruinert. Mangelen på avsetningsmuligheter for de produserte varene desorganiserer handelen. Kredittforbindelsene blir brutt. Kapitalistene har akutt mangel på kontante penger til forfalte regninger. Det kommer til krakk på børsene. Kursene på aksjer, obligasjoner og andre verdipapirer synker sterkt. Industribedrifter, handels- og bankfirmaer går konkurs i massevis.

Overproduksjonen av varer under krisene er ikke absolutt, men relativ. Det betyr at det bare er overflod av varer sammenliknet med den kjøpedyktige etterspørsel, og slett ikke i forhold til samfunnets virkelige behov. I krisetider lider de arbeidende masser en ytterst stor mangel på det aller nødvendigste, deres behov blir dårligere tilfredsstilt enn på noen annen tid. Millionmasser sulter fordi det er produser«for mye» korn, og menneskene fryser fordi det er utvunnet «for mye» kull. Arbeidsfolk har ikke livsmidler nettopp fordi de har produsert for mye av slike midler. I dette består den himmelropende motsigelse i den kapitalistiske produksjonsmåte, som for å tale med den franske utopiske sosialist Fourier, «overfloden blir en kilde til nød og savn.»

Rystelser i det økonomiske liv forekom ofte også under de førkapitalistiske produksjonsmåtene. Men de ble framkalt av uvanlige natur- eller samfunnskatastrofer av en eller annen art. Oversvømmelser, tørke, blodige kriger eller farsotter avfolket ofte hele land og dømte befolkninga til sult og utdøen. Den grunnleggende forskjell mellom disse økonomiske rystelser og de kapitalistiske krisene består imidlertid i at sulten og nøden som disse rystelsene forårsaket, var følger av at produksjonen var lite utvikla, og av en ytterst stor mangel på produkter. De kapitalistiske kriser derimot skyldes øking i produksjonen samtidig som massene lever på et sultenivå, en relativ «overflod» av varer.

Som påvist ovenfor (i kapitel IV), innbefatter allerede den enkle vareproduksjon og det enkle vareomløp muligheten for kriser. Men uunngåelige blir krisene først under kapitalismen, der produksjonen får samfunnsmessig karakter , mens produktet av det samfunnsmessige arbeidet til tusener og millioner arbeidere blir gjenstand for

kapitalistenes private tilegnelse Motsetningen mellom produksjonens samfunnsmessige karakter og den privatkapitalistiske formen for tilegnelsen av produksjonsresultatene er den grunnleggende motsetning i kapitalismen. Denne motsetning danner grunnlaget for de økonomiske overproduksjonskrisene. Krisenes uunngåelighet bunner således i selve det kapitalistiske økonomiske system.

Grunnmotsetningen i kapitalismen ytrer seg som motsetning mellom organiseringen av produksjonen innafor rammen av de enkelte bedrifter, og produksjonsanarkiet i samfunnet som helhet. På hver enkelt fabrikk er arbeidernes arbeid organisert og underordnet bedriftsherrens enhetlige vilje. Men i samfunnet som helhet hersker som følge av at privateie av produksjonsmidlene er rådende, et anarki i produksjonen som utelukker enhver planmessig utvikling av økonomien. Utvidelsen av produksjonen foregår ujevnt, og derfor blir de tidligere innbyrdes forhold mellom bransjene stadig forstyrret, mens de nye innbyrdes forhold vinner fram på spontan vis, ved at kapitalene strømmer over fra den ene bransje til den andre. Derfor er forholdsmessighet mellom de enkelte bransjer en tilfeldighet, men stadig forstyrrelse av forholdsmessigheten er den alminnelige regel for den kapitalistiske reproduksjon.

I sitt jag etter den høyeste profitt utvider kapitalistene produksjonen, forbedrer teknikken, innfører nye maskiner og kaster veldige varemasser ut på markedet. I samme retning virker tendensen til stadig fall i profittraten, som bunner i høyningen av kapitalens organiske sammensetning. Arbeidskjøperne søker å ta igjen fallet i profittraten ved å øke profittmassen, øke produksjonens omfang og mengden av produserte varer. På denne måten er kapitalismen preget av en tendens til å utvide produksjonen, til en veldig øking av produksjonskapasiteten. Men som følge av at reallønnen synker, arbeidsløsheten øker og bøndene blir ruinert, går arbeidsfolks kjøpekraftige etterspørsel relativt tilbake. Derfor kolliderer utvidelsen av den kapitalistiske produksjon uunngåelig med den trange rammen for forbruket hos befolkningens masse.

«Grunnlaget for krisa ligger i motsetningen mellom produksjonens samfunnsmessige karakter og den kapitalistiske form for tilegnelse av produksjonsresultatene. Uttrykk for denne fundamentale motsigelsen i kapitalismen er motsetningen mellom den kolossale økningen av kapitalismens produksjonskapasitet som er beregnet på å oppnå et maksimum av kapitalistisk profitt, og den relative tilbakegangen i den kjøpedyktige etterspørsel fra de arbeidende millionmasser hvis levenivå

kapitalistene stadig prøver å holde innenfor rammen av det ytterste_ minimum_ ».[64]J. V. Stalin: Sentralkomiteens politiske beretning til SUKPs 16. kongress, Verker, russ. utg., bd. 12, s. 243-244.

Den grunnleggende motsetning i kapitalismen kommer for dagen i klasseantagonismen mellom proletariatet og borgerskapet. Karakteristisk for kapitalismen er svelget mellom de to viktigste forutsetninger for produksjonen: mellom produksjonsmidlene som er konsentrert i hendene på kapitalistene, og de umiddelbare produsenter, som er blottet for alt, unntatt sin arbeidskraft. Dette svelget viser seg drastisk i overproduksjonskrisene, da det oppstår en forhekset sirkel: på den ene sida overflod av produksjonsmidler og produkter, på den andre sida overflod av arbeidskraft, og masser av arbeidsløse som mangler eksistensmidler.

Krisene er noe som uunngåelig følger med den kapitalistiske produksjonsmåten. For å avskaffe krisene må en avskaffe kapitalismen.

De borgerlige økonomer hevder at kriser ikke er uunngåelig under kapitalismen. De hevder at krisene er et resultat av tilfeldige årsaker, som angivelig kan fjernes også om det kapitalistiske økonomisystem fortsetter å bestå. Den endelige årsak til krisene søkes enten i en tilfeldig forstyrrelse av forholdsmessigheten mellom produksjonsgrenene eller i «underforbruket», og som boteråd mot dette anbefales slikt som økende opprusting og krig. Men i virkeligheten er både den manglende forholdsmessighet i produksjonen og «underforbruket» under kapitalismen ikke tilfeldigheter, men uunngåelige ytringsformer for grunnmotsigelsen i kapitalismen, som ikke kan oppheves så lenge den borgerlige samfunnsordning består.

Den kapitalistiske reproduksjons sykliske karakter.

De kapitalistiske overproduksjonskrisene gjentar seg med bestemte mellomrom, hvert 8-12 år. Partielle overproduksjonskriser som rammet enkelte industrigrener, forekom i England allerede i slutten av det 18. og begynnelsen av det 19. århundre. Den første industrikrise som rammet hele økonomien i et land, brøt ut i England i 1825.

Krisa i 1836 begynte i England og bredte seg deretter til USA. Krisa i 1847-48, som omfattet USA og en rekke land på det europeiske kontinent, var den første verdenskrise Krisa i 1857 rammet de viktigste land i Europa og Amerika. Etter den fulgte krisene i 1866, 1873, 1882 og 1890. Den mest dyptgående av dem var krisa i 1873, som innevarslet begynnelsen til overgangen fra den før-monopolistiske kapitalisme til monopolkapitalismen. I det 20. århundre har det vært kriser i 1900-1903 (denne krisa starta i Russland, der dens virkning var atskillig sterkere enn i noe annet land), i 1907, 1920 – 1921, 1929 – 1933, 1937 – 1938, og 1948 – 1949.

Perioden fra begynnelsen av en krise til begynnelsen av den neste kalles en syklus En syklus består av fire faser: krise, depresjon, oppgang og høykonjunktur. Hovedfasen i syklusen er krisa, som tjener som utgangspunkt for en ny syklus.

Krisa er den fase i syklusen der motsetningen mellom økningen i produksjonskapasiteten og den relative senking av den kjøpedyktige etterspørsel ytrer seg i en stormende og ødeleggende form. Denne fase i syklusen er preget av overproduksjon av varer som ikke finner avsetning, sterkt prisfall, stor mangel på betalingsmidler og børskrakk som framkaller massekonkurser, bratt nedgang i produksjonen, raskt økende arbeidsløshet og senking av lønningene. Nedgangen i varenes verdi, arbeidsløsheten, den direkte ødeleggelse av maskiner, utstyr og hele bedrifter. Alt dette betyr en kolossal tilintetgjøring av samfunnets produktivkrefter. Gjennom ruin og undergang for mange bedrifter og ødeleggelse av en del av produktivkreftene tilpasser krisa med vold produksjonens størrelse til størrelsen av den kjøpekraftige etterspørsel, men dette bare for en meget kort tid. «Krisene er alltid bare kortvarige voldelige løsninger av de bestående motsigelser, voldsomme utbrudd, som for et øyeblikk gjenoppretter den forstyrrede likevekt.» [65]Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg.1951, bd. III, s.277.

Depresjonen er den fase i syklusen som følger like på krisa. Denne fase i syklusen kjennetegnes ved at industriproduksjonen befinner seg i en tilstand av stagnasjon, vareprisene er lave, handelen går treigt, og det er overflod på ledig pengekapital. I depresjonsfasen oppstår forutsetningene for den etterfølgende oppgang og høykonjunktur. De samlede vareforrådene blir dels ødelagt, dels solgt til nedsatte priser. Kapitalistene søker å finne en utvei av stagnasjonen i produksjonen ved å senke produksjonskostnadene. Dette oppnår de for det første ved å øke utbyttinga av arbeiderne på alle måter, ved å slå ned lønningene enda mer og øke arbeidets intensitet, for det andre ved å nyutruste bedriftene, fornye den faste kapital, innføre tekniske for­bedringer med sikte på å gjøre produksjonen mer lønnsom, også med de lave priser som har dannet seg som følge av krisa. Fornyelsen av den faste kapital stimulerer produksjonsøkning i en rekke bransjer. De bedrifter som framstiller utstyr får bestillinger og utvikler i sin tur etterspørsel etter alle slags råstoffer og materialer. Etterhvert går depresjonen over til oppgang.

Oppgangen er den fase i syklusen der bedrifter som er kommet over krisa, kommer til krefter igjen etter påkjenningene og går over til å utvide produksjonen. Etterhvert kommer produksjonen opp på samme nivå som før, prisene stiger og profitten øker. Oppgangen går over til høykonjunktur.

Høykonjukturen er den fase i syklusen, der produksjonen overstiger det høyeste punkt som ble nådd i foregående syklus, før krisa inntrådte. Under høykonjunkturen blir det startet nye industribedrifter, bygd jernbaner osv. Prisene stiger, kjøpmennene kjøper inn så mange varer som mulig fordi de regner med fortsatt prisstigning og driver dermed de industridrivende til en enda større utvidelse av produksjonen. Bankenes stiller villig store kreditter til disposisjon for kjøpmennene. Alt dette gjør det mulig å øke omfanget langt utover rammen for en kjøpedyktige etterspørsel. På denne måten blir forutsetningene for den neste overproduksjonskrise skapt.

Før krisa inntrer når produksjonen sitt høyeste nivå, mens avsetningsmulighetene synes å være enda større. Overproduksjonen er allerede tilstede, men i skjult form. Spekulasjone driver prisene i været og får etterspørselen etter varer til å øke uforholdsmessig. Overflødige varer hoper seg opp. Kreditten skjuler overproduksjonen enda mer: bankene fortsetter å yte kreditt til industri og handel, og understøtter produksjonsøkninga på kunstig vis. Når overproduksjonen når det høyeste trinn, bryter krisa ut. Så gjentar hele syklusen seg på nytt.

Krisa danner utgangspunktet for nye store kapitalinvesteringer, fordi kapitalistene igjen prøver å gjøre sine bedrifter profittbringende. Mens prisene stadig synker, er de nødt til samtidig som de øker utbyttinga av arbeiderne, å innføre nye maskiner, nye verktøymaskiner, og nye produksjonsmetoder. Den faste kapitalen blir fornyet i stor stil. I de avgjørende grener av storindustrien er den gjennomsnittlige levetid for de viktigste produksjonsmidler, når en tar hensyn ikke bare til den fysiske men også til den moralske slitasje, omlag 10 år. Dette gir det_ materielle grunnlag for den periodiske rekkefølge av krisene_ som gjentar seg regelmessig i kapitalismens historie.

Hver krise forbereder jordbunnen for nye enda mer dyptgåede kriser, og på denne måten øker krisenes ødeleggende kraft og voldsomhet med kapitalismens utvikling.

Agrarkrisene.

De kapitalistiske overproduksjonskrisene, som framkaller arbeidsløshet, synkende lønnsnivå og nedgang i den kjøpedyktige etterspørsel etter landbruksprodukter, fører uunngåelig til delvis eller alminnelig overproduksjon i landbruket. Overproduksjonskrisene i landbruket kalles agrarkriser Agrarkrisenes uunngåelighet bunner i den samme grunnmotsigelse i kapitalismen som danner grunnlaget for industri-krisene.

Samtidig har landbruks-krisene visse særtrekk. De er vanligvis seigere og mer langvarige enn industri-krisene.

Agrarkrisa i siste fjerdedel av 19. århundre, som omfattet de Vest-europeiske land, Russland og seinere også bredte seg til USA, begynte i første halvdel av syttiåra og varte i den ene eller andre form til midten av nittiåra. Den hang sammen med at utviklinga av sjøtransporten og utvidelsen av jernbanenettet hadde resultert i en stor tilførsel til de europeiske markeder av billigere korn fra Amerika, Russland og India. I Amerika ble det billigere å avle korn fordi det ble dyrka opp nye fruktbare landområder og fordi det var ledig jord som det ikke ble betalt absolutt grunnrente av. Russland og India kunne eksportere korn til Vest-Europa til billigere priser, fordi de russiske og indiske bøndene som var knuget av uutholdelige skattebyrder, var nødt til å selge kornet sitt for en spottpris. De kapitalistiske forpakterne og bøndene i Europa kunne ikke stå seg mot denne konkurransen med den høye grunnrenta som de måtte ut med til de store jordeierne. Våren 1920, etter den første verdenskrig, da befolkningas kjøpekraft var sunket sterkt, brøt det ut en voldsom agrarkrise, som særlig sterkt rammet landene utafor Europa (USA, Canada, Argentina, Australia). Landbruket hadde ennå ikke vunnet over følgene av denne krisa, da det i slutten av 1928 viste seg tydelige tegn til en ny agrarkrise som begynte i Canada, USA, Brasil og Australia. Denne krisa omfattet de viktigste

råstoff- og matvare- eksporterende land i den kapitalistiske verden. Krisa grep om seg til alle grener av landbruket, den smelta sammen med industrikrisa 1929 -1933 og varte til begynnelsen av den annen verdenskrig.

Agrarkrisenes seiglivede natur skyldes følgende hovedårsaker:

For det første tvinger det private grunneiendoms-monopolet forpakterne til også under agrarkrisene å betale samme jordleie som før, da leiens størrelse er fastsatt ved kontrakt. Når prisene på landbruksvarer faller, blir grunnrenta utbetalt på bekostning av landarbeidernes lønninger, som reduseres enda mer, og på bekostning av forpakternes profitt og også hans innskutte kapital. Derfor blir det meget vanskelig å finne en vei ut av krisa ved innføring av forbedret teknikk og senking av produksjonskostnadene.

For det andre er landbruket under kapitalismen en tilbakeliggende næringsgren sammenliknet med industrien. Den private eiendomsrett til jorda, levningene fra feudalsamfunnet, det at en må betale absolutt rente og differensialrente til godseierne – alt dette er til hinder for fri tilførsel av kapitaler til landbruket, og hemmer utviklinga av produktivkreftene. Teknikken i denne næringsgrenen vedblir å være ytterst tilbakeliggende. Kapitalens organiske sammensetning i landbruket er lavere enn i industrien. Den faste kapital, hvis fornyelse i stor stil danner det materielle grunnlag for industrikrisenes periodiske karakter, spiller en mye mindre rolle i landbruket enn i industrien.

For det tredje søker småprodusentene – bøndene – å holde produksjonen oppe i samme omfang også under krisene, koste hva det koste vil, for å kunne beholde de jordlappene de enten eier sjøl eller forpakter med et endeløst slit og slep, underernæring og rovdrift på jord og buskap. Dette bidrar til å øke overproduksjonen av landbruksprodukter enda mer.

Det almene grunnlag for agrarkrisenes langvarighet er således det private grunneiendomsmonopolet, levningene fra feudalismen og den store tilbakeliggenheten i de kapitalistiske lands jordbruk som henger sammen med dette.

Det er de store masser av bønder som blir hardest rammet av agrarkrisene. Agrarkrisa, som enhver annen krise, ruinerer de små vareprodusentene, bryter i stykker de gamle eiendomsforholda, og påskynner derfor differensieringa blant bøndene og utviklinga av kapitalistiske forhold i landbruket. Samtidig fører agrarkrisa landbruket i de kapitalistiske land ut i direkte forfall, framkaller tilbakegang fra maskindrift til håndarbeid, sterk minket bruk av kunstgjødsel, innskrenking av åkerarealet, senking av det jordbrukstekniske nivå og mindre avkastning av åkerbruk og husdyrbruk.

Krisa og skjerpinga av kapitalismens motsetninger.

De økonomiske krisene som er et voldsomt utbrudd av alle motsetninger i den kapitalistiske produksjonsmåten, fører uunngåelig til videre utdypning og skjerping av disse motsetningene.

Som regel omfatter de kapitalistiske overproduksjonskrisene alle områder De begynner i en eller annen næringsgren og griper snart om seg til hele samfunnsøkonomien. De oppstår i et enkelt eller flere land og sprer seg til hele den kapitalistiske verden.

Hver krise fører til sterk nedgang i produksjonen, fall i engrosprisene på varene og børskursene, og nedgang både i innenriks- og utenrikshandelen.

Under hver krise synker produksjonsvolumet til samme nivå som det lå på en årrekke tidligere. Under krisene i 19. århundre ble produksjonsnivået i de kapitalistiske land satt 3-5 år tilbake og i det 20. århundre titalls år tilbake.

Under krisa i 1873 sank kullproduksjonen i USA med 9,1 %, i 1882 med 7,5 % , i 1893 med 6,4 % , i 1907 med 1,34 % , fra 1920 – 21 med 27,5 % og 1929 – 1933 med 40,9 %. Rujernsproduksjonen i USA sank under krisa i 1873 med 27 %, i 1882 med 12,5 %, i 1893 med 27,3 %, 1907 med 38,2 %, i 1920 – 21 med 54,8 % , og fra 1929 – 1933 med 79,4 %.

I Tyskland falt produksjonsindeksen i industrien under krisa i 1873 med 6,1%, i 1890 med 3,4 %, 1907 med 6,5 % og fra 1929 – 33 med 40,6 %.

Under krisa i 1857 ble USA satt to år tilbake når det gjaldt kullutvinning, fire år i rujernproduksjonen, tre år i import og to år i eksport. Krisa i 1929 satte USA 28 år tilbake i kullproduksjon, 36 i rujernproduksjon, 31 år i stålproduksjonen, 35 år i eksport og 31 år i import. Krisa i 1929 satte England tilbake med 35 år i kullutvinningen, 76 år i rujernproduksjonen, 23 år i stål­produksjonen og 36 år i utenrikshandelen.

De økonomiske krisene avslører klart kapitalismens karakter av rovdrift Under hver krise, da millioner mennesker lever i den ytterste nød og er dømt til elendighet og sult, blir det ødelagt veldige varemasser som det ikke fins avsetning for, bl.a hvete, poteter, melk, kveg, bomull. Hele fabrikker, skipsverft og maseovner innstiller driften eller blir revet ned, kornavlinger og industrikulturer blir ødelagt og trærne på fruktplantasjene hogd ned.

I løpet av de tre kriseårene 1929 – 1933 ble det i USA revet ned 92 maseovner, i England 72, i Tyskland 28 og i Frankrike 10. Tonnasjen av sjøgående fartøyer som blei hogd opp i disse åra, utgjorde 6,5 millioner registertonn.

Følgende data gir et bilde av agrarkrisas ødeleggende virkninger. Fra 1926 til 1937 ble over 2 millioner farmer i USA solgt ved tvangsauksjon fordi eierne sto til rest med gjeld. Landbrukets inntekter gikk tilbake fra 6,8 milliarder dollar i 1929 til 2,4 milliarder i 1932. I samme tidsrom gikk salget av landbruksmaskiner og inventar tilbake fra 458 millioner dollar til 65 millioner om året, dvs. de blei 7 ganger mindre, og bruken av kunstgjødsel ble nesten halvert. Den amerikanske regjeringa gjorde alt den kunne for å skjære ned landbruksproduksjonen. I 1933 ble 10,4 millioner acres jord som var tilsådd med bomull, pløyd opp og avlingen ble tilintetgjort. 6,4 millioner griser ble kjøpt opp og tilintetgjort, hvete ble brukt til brensel på lokomotivene. I Brasil ble 22 millioner sekker kaffe ødelagt, i Danmark 117 000 husdyr.

Krisene bringer uregnelige ulykker over arbeiderklassen, storparten av bøndene, og hele det arbeidende folk. De framkaller massearbeidsløshet som dømmer hundretusener og millioner mennesker til tvungen uvirksomhet, nød og sult. Kapitalistene utnytter arbeidsløsheten til å øke utbyttinga av arbeiderklassen på alle mulige måter, og til å

gjennomføre en voldsom senking av arbeidsfolks levestandard.

Under krisa i 1907 gikk tallet på arbeidere i den amerikanske fabrikkindustrien tilbake med 11,8 %. Under krisa i 1929-1933 gikk tallet på arbeidere i den samme industrien tilbake med 38,8 %, og totalsummen av utbetalte lønninger gikk tilbake med 57,7 %. Ifølge materiale fra amerikanske statistikere gikk det i tida 1929-1938 tapt 43 millioner arbeidsår som følge av arbeidsløshet.

Krisene skjerper i høyeste grad usikkerheten i arbeidsfolks levevilkår, og deres angst for morgendagen. Proletarene som må gå i årevis uten å kunne skaffe seg arbeid, mister sine faglige kvalifikasjoner. Når krisa er over, kan mange av dem ikke komme inn i produksjonslivet mer. Arbeidsfolks boligforhold forverres til det ytterste, flere og flere husville mennesker flakker omkring i landet på leiting etter arbeid. I kriseåra er det en sterk stigning i selvmord blant mennesker som er drevet til fortvilelse. Betling og kriminalitet griper om seg.

Krisene fører til skjerping av klassemotsetningene mellom proletariatet og borgerskapet og mellom storparten av bøndene og godseierne, ågrerne og storbøndene som utbytter dem. Under krisa mister arbeiderklassen mange erobringer som de har gjort i langvarig hard kamp mot utbytterne og den borgerlige stat. Dette viser arbeiderne at den eneste vei til redning fra nød og sult er å styrte borgerskapets makt og avskaffe det kapitalistiske lønnsslaveriet. De store massene av proletariatet som krisene utsetter for uhyre savn, vinner fram til klassebevissthet og revolusjonær besluttsomhet. Borgerskapets mangel på evne til å styre samfunnets produktivkrefter, undergraver de småborgerlige lags tro på at det kapitalistiske system er urokkelig. Alt dette fører til skjerpet klassekamp innenfor det kapitalistiske samfunn.

Under krisene kommer den borgerlige stat kapitalistene til hjelp med pengestøtte, som i siste instans må betales av de arbeidende masser. Staten bruker sitt volds- og tvangsapparat til å hjelpe kapitalistene i deres angrep på arbeiderklassens og bøndenes levestandard. Alt dette øker utarminga av de arbeidende masser. Samtidig avslører krisene at den borgerlige stat er helt ute av stand til å gjøre noe for å holde kapitalismens elementære lover i tømme. I de kapitalistiske land er det ikke staten som behersker økonomien, men det er tvert om staten som er behersket av den kapitalistiske økonomien og underlagt storkapitalens makt.

Krisene er det tydeligste kjennetegn på at produktivkreftene som kapitalismen har skapt, er vokset ut over de borgerlige produksjonsforholds ramme, og følgelig er disse produksjonsforholda blitt en hindring for produktivkreftenes fortsatte vekst.

Hver krise bringer den kapitalistiske produksjonsmåtens sammenbrudd nærmere.

«Krisa viser at det moderne samfunn ville kunne frambringe ulike flere produkter til å bedre levevilkåra for hele det arbeidende folk, hvis ikke jorda, fabrikkene, maskinene osv.var beslaglagt av en liten flokk private eiendomsbesittere som soper inn millioner på folkets fattigdom. [66]V. I. Lenin: «Krisens lærdommer», Verker, russ. utg., bd. 5, s. 76. Hver krise bringer den kapitalistiske produksjonsmåtens sammenbrudd nærmere.

Den historiske utviklingstendens i kapitalismen. Proletariatet som kapitalismens banemann.

Etter at kapitalismen ble den herskende samfunnsordning, gikk konsentrasjonen av eiendom på et fåtall hender framover med sjumilssteg. Kapitalismens utvikling fører til ruin for småprodusentene, som drives ut i lønnsarbeidernes rekker. Konkurransekampen kapitalistene imellom skjerpes mer og mer, med den følge at en enkelt kapitalist slår ut mange andre. Kapitalkonsentrasjonen betyr at veldige rikdommer blir samlet i hendene på stadig færre personer.

Samtidig som kapitalismen utvikler storproduksjonen, skaper den også sin banemann i arbeiderklassen, som spiller rollen som leder og fører for alle arbeidende og utbyttede masser. Sammen med den industrielle utvikling øker proletariatet i tall, dets samhold, klassebevissthet og organiserthet styrkes. Proletariatet reiser seg stadig mer energisk til kamp mot kapitalen. Utviklinga av det kapitalistiske samfunn, som er ledsaget av skjerping av alle de antagonistiske motsetninger som kjennetegner det, og av tilspisset klassekamp, skaper de nødvendige forutsetninger for proletariatets seier over borgerskapet.

Det teoretiske uttrykk for proletariatets fundamentale interesser er marxismen, den vitenskapelige sosialisme som utgjør et helstøpt og enhetlig verdenssyn. Den vitenskapelige sosialisme lærer proletariatet å slutte seg sammen til klassekamp mot borgerskapet. Proletariatets klasseinteresser er i samsvar med menneskesamfunnets progressive interesser, de faller sammen med interessene til det overveldende flertall i samfunnet. Den proletariske revolusjon betyr ikke bare at en eller annen form for utbytting blir avskaffet, men at enhver utbytting blir avskaffet.

Mens folkemassene i kapitalismens barndom ble ekspropriert av et fåtall usurpatorer, kapitalister og godseiere, fører kapitalismens utvikling uunngåelig til at det lille fåtall usurpatorer blir ekspropriert av folkemassene. Denne oppgaven blir løst gjennom den sosialistiske revolusjon, som gjør produksjonsmidlene til samfunnseiendom og likviderer kapitalismen med dens kriser, arbeidsløshet og masseelendighet.

«Kapitalens monopol blir til lenker for den produksjonsmåten som vokste opp sammen med og under dette monopolet. Sentraliseringen av produksjonsmidlene og arbeidets forvandling til samfunnsmessig arbeid når et punkt hvor det blir uforenlig med sitt kapitalistiske hylster. Hylsteret blir sprengt. Den kapitalistiske privateiendommens time slår. Ekspropriatørene blir ekspropriert ».[67]Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg. 1951, bd. I, s. 803.

Slik er den historiske tendens i den kapitalistiske produksjonsmåtens utvikling.

Kort sammenfatning av XVI

  1. De økonomiske krisene er overproduksjonskriser. Grunnlaget for krisene er motsetningen mellom produksjonens samfunnsmessige karakter og den privatkapitalistiske form for tilegnelsen av arbeidsproduktene. Ytringsformene for denne motsetningen er for det første motsetningsforholdet mellom organiseringen av produksjonen innen de enkelte kapitalistiske bedrifter og produksjonsanarkiet i samfunnet som helhet, og for det annet motsetningen mellom den veldige framgangen i kapitalismens produksjonsmuligheter og den relative nedgangen i de arbeidende massers kjøpedyktige etterspørsel. Hovedmotsetningen i kapitalismen kommer til uttrykk i klasseantagonismen mellom proletariat og bor gerskap .
  2. Perioden fra en krise begynner til en annen krise begynner kalles en syklus En syklus består av følgende faser: krise, depresjon, oppgang høykonjunktur Det materielle grunnlag for de kapitalistiske krisenes periodiske karakter er den periodiske fornyelse av den faste kapital. Industrikrisene smelter sammen med agrarkrisene, som utmerker seg ved sin langvarighet som følge av det private grunneiendomsmonopolet og landbrukets store tilbakeliggenhet under kapitalismen
  3. De kapitalistiske krisene medfører en kolossal ødeleggelse av produktivkrefter . De bringer uendelige ulykker over de arbeidende masser. Krisene gir den klareste avsløring av den borgerlige samfunnsordningens historiske begrensning, kapitalismens mangel på evne til fortsatt å forvalte de produktivkrefter som er vokst fram i dens skjød For å gjøre slutt på krisene må en gjøre slutt p kapitalismen
  4. Kapitalismens historiske utviklingstendens består i at d en p den ene sida utvikler produktivkreftene og gjør produksjonen til en samfunnsmessig produksjon, og dermed skaper de materielle forutsetninger for sosialismen, og på den andre sida i at den skaper sin egen banemann i proletariatet, som organiserer og leder alle arbeidendes revolusjonære kamp for frigjøring fra kapitalens åk

B. Monopolkapitalismen – imperialismen

KAPITEL XVII
IMPERIALISMEN SOM KAPITALISMENS HØYESTE STADIUM
MONOPOLKAPITALISMENS ØKONOMISKE GRUNNLOV

Overgangen til imperialismen.

Høydepunktet i sin utvikling nådde den førmonopolistiske kapitalismen med frikonkurransens herredømme i seksti-syttiåra i forrige århundre. I siste tredjedel av det 19. århundre foregikk overgangen fra den førmonopolistiske kapitalisme til monopolkapitalismen. I slutten av det 19. århundre var monopolkapitalismen fullt utformet.

Monopolkapitalismen eller imperialismen er kapitalismens høyeste og siste stadium, hvis viktigste kjennetegn er at frikonkurransen er avløst av monopolenes herredømme.

Overgangen fra den førmonopolistiske kapitalisme til monopolkapitalismen – imperialismen – ble forberedt av produktivkreftenes og produksjonsforholdas hele utviklingsprosess i det borgerlige samfunn.

Siste tredjedel av det 19. århundre var preget av store tekniske framsteg, vekst og konsentrasjon i industrien. I metallurgien ble nye metall-tilvirkningsmetoder tatt i bruk i stor stil (bessemer-, thomas og martin-prosessene). Den raske utbredelse av nye typer kraftmaskiner: dynamomaskinen, forbrenningsmotoren, dampturbinen, elektromotoren, påskyndet utviklinga i industrien og transportvesenet. De tekniske og vitenskapelige framsteg gjorde det mulig å produsere elektrisk energi i massemålestokk i varmekraftverk og seinere i store vannkraftverk. Bruken av elektrisk energi førte til framvekst av en rekke nye grener av kjemisk og metallurgisk industri. Kjemiske metoder ble nyttet i stigende grad i mange produksjonsgrener. Forbedringen av forbrenningsmotoren bidro til utviklingen av biltransport og seinere også flytrafikk.

Ennå i midten av 19. århundre inntok lettindustrien en dominerende stilling i de kapitalistiske lands industri. Massevis av de forholdsvis små bedrifter tilhørte enkeltpersoner, aksjeselskapenes relative del var forholdsvis liten. Den økonomiske krisa i 1873 ruinerte en mengde slike bedrifter og ga konsentrasjonen og sentraliseringen av kapitalen et sterkt støt framover. I de viktigste kapitalistiske land gikk den dominerende stilling i industrien over til tungindustrien – først og fremst metallurgien og maskinbyggingsindustrien, og dernest til gruveindustrien, hvis utbygging krevde veldige kapitaler. Den store utbredelse aksjeselskapene etter hvert fikk, økte kapitalens sentralisering enda mer.

Fra 1870 til 1900 ble verdens industriproduksjon tredoblet. Stålproduksjonen økte fra 0,5 millioner tonn i 1870 til 28 millioner tonn i 1900, rujernproduksjonen økte fra 12,2 millioner tonn til 40,7 millioner tonn. Utviklingen av kraftforsyningen, metallurgien og den kjemiske industri skapte forutsetninger for øking av kullutvinningen (fra 218 millioner tonn i 1870 til 769 millioner tonn i 1900) og oljeutvinningen (fra 0,8 mill. tonn til 20 millioner tonn). Framgangen i industriproduksjonen sto i nær sammenheng med utviklinga av jernbanetransporten. I 1835, 10 år etter at den første jernbane var bygd, var det 2400 km jernbanelinjer i hele verden, i 1870 var det over 200 000 km og i 1900 790 000 km. Sjøtransporten begynte å bli overtatt av store fartøyer drevet med dampmaskiner og motorer.

I løpet av 19. århundre utbredte den kapitalistiske produksjonsmåten seg raskt over hele jordkloden. Ennå i begynnelsen av syttiåra produserte det eldste borgerlige land – England – mer tekstil­stoffer, mer rujern og kull enn USA, Tyskland, Frankrike, Italia, Russland og Japan til sammen. England sto på første plass i verdens industriproduksjon og hadde et ubestridt monopol på verdensmarkedet. Ved slutten av 19. århundre var stillingen totalt forandret. I de unge kapitalistiske land var det vokst fram en egen storindustri. I industriell produksjonsmengde var det nå USA som sto på første plass i verden, med Tyskland på første plass i Europa. Trass i de hindringer som det gjennområtne tsarstyret skapte, gjorde Russland raske framsteg i industriell utvikling. Som følge av den industrielle framgangen i de unge kapitalistiske land, hadde England mistet sin førsteplass som industrimakt og sin monopolstilling på verdensmarkedet.

I takt med overgangen til imperialismen begynte motsetningene mellom kapitalismens produktivkrefter og produksjonsforholdene å få mer og mer tilspissede former. Produksjonens underordning under kapitalistenes rovgriske jag etter de høyeste profitter skapte mange slags hindringer for produktivkreftenes utvikling, og for de tekniske framsteg. De økonomiske overproduksjonskrisene begynte å gjenta seg stadig oftere, deres ødeleggende virkning økte, de arbeidsløses hær vokste. Ved siden av den økende fattigdommen og elendigheten blant de ar­beidende masser i by og på land, foregikk det en uhørt opphoping av rikdom i hendene på et fåtall utbyttere. Skjerpinga av de uforsonlige klassemotsetningene mellom borgerskapet og proletariatet førte til en sterkere økonomisk og politisk kamp fra arbeiderklassens side.

I den perioden da overgangen til imperialismen fant sted, la de største kapitalistiske makter i Europa og Amerika med vold og bedrag veldige koloniriker under seg. Noen få kapitalistisk utviklede land gjorde flertallet av jordas befolkning til kolonislaver som hater sine utbyttere og reiser seg til kamp mot dem. Kolonierobringen utvidet virkefeltet for den kapitalistiske utbyttinga i høyeste grad, utbyttingsgraden økte uavbrutt. Den ytterst voldsomme skjerpinga av kapitalismens motsetninger ga seg uttrykk i ødeleggende kolonikriger som krever enorme ofre av menneskeliv og tilintetgjør kolossale materielle verdier.

Det er Lenins historiske fortjeneste å ha foretatt en marxistisk analyse av imperialismen som det høyeste og samtidig siste stadium i kapitalismens utvikling, som terskelen til proletariatets sosialistiske revolusjon. I sitt klassiske verk «Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium» og i en rekke andre arbeider, hovedsakelig skrevet under den første verdenskrig, sammenfattet Lenin verdenskapitalismens utvikling i det halve århundre som var gått siden Marx ga ut «Kapitalen». Støttet på lovene for kapitalismens oppståen, utvikling og forfall, som Marx og Engels hadde oppdaget, ga Lenin en uttømmende vitenskapelig analyse av imperialismens økonomiske og politiske vesen, dens lovmessigheter og uløselige motsetninger.

Etter Lenins klassiske definisjon er imperialismens viktigste økonomiske hovedkjennetegn følgende:

«1) Konsentrasjon av produksjon og kapital som har nådd et så høyt utviklingstrinn at den har skapt monopoler som spiller den avgjørende rolle i det økonomiske liv, 2) bankkapitalen er smeltet sammen med industrikapitalen, og det er skapt et finansoligarki på grunnlag av denne «finanskapital», 3) kapitaleksporten, til forskjell fra vareeksporten, får særlig stor betydning, 4) det oppstår internasjonale monopolistiske kapitalistsammenslutninger som deler verden mellom seg, og 5) den territoriale oppdelinga av verden mellom de kapitalistiske stormaktene er avsluttet».[68]V. I. Lenin: «Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium», Verker i utvalg, norsk utg., bd. 6, 1953, s. 101.

Konsentrasjonen av produksjonen og monopolene. Monopolene og konkurransen.

I den førmonopolistiske perioden, da frikonkurransen hersket, førte loven om konsentrasjon og sentralisering av kapitalen uunngåelig til seier for de store og største bedriftene. I forhold til disse spiller de små og mellomstore bedriftene en mer og mer underordnet rolle. På sin side forberedte konsentrasjonen av produksjonen overgangen fra frikonkurransens herredømme til monopolenes herredømme.

I Tyskland hadde bedriftene med over 50 ansatte i 1882 – 22 % av alle arbeidere og funksjonærer, i 1895 – 30 %, 1907 – 37 %, i – 1925 – 47,7 % , og i 1939 – 49,9 %.

De største bedriftenes (med over 1000 ansatte) andel i hele industrien steg i tida 1907-1925 – regnet etter antall sysselsatte – fra 9,6 % til 13,3 %, og regnet etter kraftmaskinkapasitet – fra 32 % til 41,1 %.

I USA i 1904 utgjorde de største bedriftene med en produksjonsverdi på 1 million dollar og derover 0,9 % av det samlede antall bedrifter, de sysselsatte 25,6 % av samtlige arbeidere og leverte 38 % av industriens totalproduksjon. I 1909 utgjorde de største bedriftene 1,1 % av alle bedrifter, de hadde 30,5 % av alle sysselsatte arbeidere og leverte 43,8 % av den samlede industriproduksjon. I 1939 utgjorde de største bedriftene 5,2 % av alle bedrifter, de hadde 55 % av alle arbeidere og leverte 67,5 % av den samlede industriproduksjon.

Industrien i Russland utmerket seg ved en høy grad av konsentrasjon. I 1879 utgjorde storbedriftene (med over 100 arbeidere) 4,4 % av det samlede antall bedrifter og ga 54,8 % av totalproduksjonen. I 1903 var 76,6 % av alle industriarbeidere sysselsatt på storbedriftene, og de leverte den alt overveiende del av industriproduksjonen.

Konsentrasjonen av produksjonen utvikles hurtigst i tungindustrien og i de nye industrigrenene (kjemisk industri, elektroteknisk industri, automobilindustri osv.), og langsommere i lettindustrien, hvor det i alle kapitalistiske land ennå fins mange små og mellomstore bedrifter.

En av formene for produksjonens konsentrasjon er kombinering dvs. samling på en bedrift av forskjellige produksjonsarter som enten danner en rekkefølge av stadier i bearbeidingen av et råstoff (f.eks. metallurgi-kombinater som forener malmutvinning, stål- og jern-smelting, produksjon av valsegods), eller som spiller en hjelperolle i forhold til hverandre (for eks.utnytting av biprodukter fra produksjonen). Kombineringen gir storbedriftene enda større overlegenhet i konkurransen.

På et visst utviklingstrinn går konsentrasjonen av produksjonen over i monopol. Storbedriftene krever veldige mengder av profitt for å kunne hevde seg i den harde konkurransekampen med andre kjemper av samme slag for å greie og øke produksjonen enda mer, og bare monopolherredømme på markedet kan garantere høy profitt. På den andre sida er det lettere for noen titall kjempebedrifter å få i stand en overenskomst seg imellom enn det er for hundre- og tusenvis av småbedrifter. Slik blir frikonkurransen avløst av monopolet. I dette består imperialismens økonomiske vesen.

Monopolet er en overenskomst, et forbund eller en sammenslutning av kapitalister, som konsentrerer en betydelig del av produksjonen og avsetningen i en eller flere næringsgrener, for å sette høye priser på varene og sikre seg monopolprofitt.

De enkleste former for monopol er kortvarige avtaler om salgspriser. De har forskjellige navn: konvensjoner, corners, ringer osv. Mer utviklede former for monopol er karteller, syndikater, truster og konserner. Et kartell er en monopolsammenslutning der deltakerne inngår avtale om salgsvilkår, betalingsterminer, deler markedene mellom seg, bestemmer hvor stor varemengde som skal produseres, og fastsetter priser. Den varemengde som hver av kartelldeltakerne har rett til å produsere og selge, kalles en kvote For brudd på kvote-avtalen må det betales bot til kar­tellets kasse. Et syndikat er en monopolorganisasjon der avsetningen av varene og stundom også innkjøp av råstoffer foretas av et felles kontor. En trust er et monopol med felles eiendomsrett til alle bedriftene, der eierne er blitt parthavere som deler utbyttet alt etter hvor mange parter eller aksjer de har. I spissen for trusten står et styre som leder hele produksjonen, avsetningen av varene og finansene til de tidligere selvstendige bedriftene. Trustene hører ofte inn under mer omfattende sammenslutninger – konserner. Et konsern er en sammenslutning av en rekke bedrifter i forskjellige industrigrener, og også handelsfirmaer, banker, transport- og forsikringsselskaper på grunnlag av felles finansiell avhengighet av en bestemt gruppe storkapitalister.

Monopolene behersker kommandohøydene i de kapitalistiske lands økonomi. De har revet til seg tungindustrien og like ens mange grener av lettindustrien, jernbanetransporten og skipsfarten, bankene, innenriks- og utenrikshandelen, og de har lagt landbruket under sitt åk.

Stål-og jernproduksjonen i USA er behersket av åtte monopoler, som i 1952 kontrollerte 84 % av landets produksjonskapasitet i denne bransjen. De to største av disse monopolene – U.S Steel Corporation og Bethlehem Steel Corporation – rådde over 51 % av hele produksjonskapasiteten. Det eldste monopol i USA er oljetrusten Standard Oil. I automobilindustrien er det tre firmaer som spiller den avgjørende rolle: General Motors, Ford og Chrysler. Den elektrotekniske industrien er dominert av to firmaer: General Electric og Westinghouse. I kjemiindustrien dominerer konsernet Du Pont de Nemours, i aluminiumsindustrien Mellon-konsernet.

I England begynte monopolsammenslutningene å spille en stadig større rolle etter den første verdenskrig, da det oppsto kartellsammenslutninger i tekstil- og kullindustrien, i stålindustrien og en rekke nye industrigrener. Den britiske kjemitrusten kontrollerer ca. 9/10 av hele produksjonen innen grunnstoffkjemien, ca. to femtedeler av all produksjon av fargestoffer og nesten all kvelstoffproduksjon i landet. Trusten har nær tilknytning til de viktigste grener av den britiske industri, især til konsernene innen krigsindustrien.

I Tyskland fikk kartellene stor utbredelse fra slutten av forrige århundre. I tida mellom de to verdenskrigene var landets næringsliv behersket av Ståltrusten (Vereinigte Stahlwerke) som beskjeftiget ca. 200 000 arbeidere og funksjonærer, kjemitrusten (Interessen-Gemeinschaft Farbenindustri IG Farben) med 100 000 arbeidere og funksjonærer, monopolene i kullindustrien, kanonkonsernet Krupp og de elektrotekniske konsernene Allgemeine Elektrizitätsgesellschaft (AEG) og Siemens.

I Frankrike , Japan og tilmed i små land som Belgia, Sverige og Sveits sitter monopolsammenslutninger med kommandohøydene i industrien.

I Russland omfattet stormonopolene framfor alt de viktigste grener av tungindustrien. Syndikatet Prodamet, som ble grunnlagt i 1902 (salgsorganisasjon for produkter fra metallurgiske bedrifter), hadde herredømme over avsetningen av 4/5 av jern og stål. I 1904 ble det organisert et syndikat, Prodvagon, som hadde nesten fullstendig monopol på produksjon og avsetning av jernbanevogner. Lokomotivverkene ble samlet i et liknende syndikat. Syndikatet Produgol ble grunnlagt i 1904 av de største kullgruvene i Donbass som tilhørte fransk-belgisk kapital. Dette syndikatet omfattet 3/4 av hele kullutvinningen i Donbass.

De borgerlige økonomer ønsker å pynte på den moderne kapitalisme, og hevder at utbredelsen av monopoler fører til at det borgerlige samfunn blir kurert for slike onder som konkurranse, produksjonsanarki og kriser. I virkeligheten er imperialismen slett ikke i stand til å avskaffe konkurransen, produksjonsanarkiet og krisene, men skjerper alle kapitalismens motsetninger enda mer.

Lenin framholdt at imperialismen ikke kan omdanne kapitalsmen fra bunnen og opp. Selv om monopolene spiller en dominerende rolle, består det i alle kapitalistiske land fremdeles tallrike mellomstore og små bedrifter og masser av småprodusenter – bønder og håndverkere.

Monopolet som oppstår i noen industrigrener, øker den kaotiske karakter som preger den kapitalistiske produksjon som helhet. Konkurransen blir ikke opphevet, men får enda mer skjerpede former.

For det første opphører ikke konkurransen innafor monopolene. Deltakerne i syndikatene og kartellene slåss innbyrdes om de mest fordelaktige markeder, om størst del (kvote) i produksjonen og avsetningen. Innenfor trustene og konsernene pågår det kamp om de ledende poster, om kontrollpakettene og fordelinga av profitten.

For det annet pågår det konkurranse mellom monopolene både mellom monopolene innen samme bransje og mellom monopolene i de forskjellige bransjer som leverer varer til hverandre (for eks. stål- og automobiltrustene) eller produserer varer som kan erstatte hverandre (kull, olje, elektrisk energi). Da det indre marked er begrenset, fører de monopolene som produserer forbruksgjenstander, en forbitret kamp for å få avsatt varene sine.

For det tredje er det konkurranse mellom monopolene og de ikke-monopolistiske bedriftene De monopoliserte bransjene oppnår en privilegert stilling sammenliknet med andre bransjer. Monopolene gjør alt som står i deres makt for å ta strupetak på «outsiderne», de «ville» bedriftene som står utenfor monopolsammenslutningene.

«Monopolene opphever ikke den frie konkurranse som de er vokst fram av, men består over den og ved siden av den, og fremkaller derved en rekke særlig krasse og skarpe motsetninger, rivninger og konflikter».[69]V. I. Lenin: «Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium». Verker i utvalg, norsk utg., bd. 6, 1953, s. 100-101. Monopolenes herredømme gir konkurransekampen en særlig ødeleggende og rovgrisk karakter. Monopolene tyr til alle mulige metoder med direkte vold, bestikkelse og utpressing, og benytter seg av intrikate finansknep.

Monopolenes herredømme medfører en ytterligere skjerping av grunnmotsetningen i kapitalismen: motsetningen mellom produksjonens samfunnsmessige karakter og den privatkapitalistiske form for tilegnelsen, med den følge at krisene blir enda mer ødeleggende.

Konsentrasjon og monopoler i bankvesenet. Bankenes nye rolle.

En kan ikke danne seg en tilstrekkelig fullstendig forestilling om de moderne monopolers virkelige makt og betydning uten å regne med den rollen bankene spiller. I bankvesenet, som i industrien, foregår det konsentrasjon av kapitalen og overgang fra frikonkurranse til monopol. Opprinnelig virket bankene hovedsakelig som mellommenn ved betalinger. Etter hvert som kapitalismen utviklet seg, utvidet bankene sin virksomhet som kapital-kjøpmenn. Kapitalakkumulasjonen og konsentrasjonen av produksjonen i industrien førte til at det i bankene konsentrertes veldige ledige pengemidler som søkte lønnsom anbringelse. Storbankenes andel i den samlede masse av bankforretninger økte uavbrutt.

I løpet av de siste 33 år før den første verdenskrig (1880-1913) utgjorde bare tilveksten av innskudd i banksystemene i de fire største kapitalistiske land – USA, Tyskland, England og Frankrike – 127 milliarder mark. Siden har innskuddsøkingen vært enda raskere, på bare halve denne tiden – fra 1913 til 1928 økte innskuddsmassen i disse landene med 183 milliarder mark.

I USA hadde de 20 største bankene i 1900 -15 %, i 1929 – 19 %, i 1939 – 27 % og i 1952 – 29 % av den samlede innskuddsmasse i samtlige banker. I England utgjorde summen av balansene i de fem største bankene: i 1900 – 28 %, i 1916 – 37 %, i 1929 – 73 % og i 1952 – 79 % av totalbalansen i alle engelske innskuddsbanker. I_ Frankrike_ falt 66 % av den totale innskuddsmasse i alle franske innskuddsbanker på seks banker. I Tyskland like før første verdenskrig hadde storbankene i Berlin ca. halvparten av den samlede innskuddsmasse i alle tyske banker og 1929 – 1932 to tredjedeler.

På samme måte som i industrien fører konsentrasjonen innen bankvesenet til monopol. Ved oppkjøp av aksjer, ytelse av kreditt osv. legger storbankene de små bankene under sitt herredømme. Når de har skaffet seg en monopolstilling, inngår storbankene avtaler seg imellom om fordelingen av innflytelsessfærene. Det oppstår monopolsammenslutninger av banker. Hver slik sammenslutning behersker 10 og stundom 100-talls mindre banker, som faktisk blir filialer av de store. Gjennom et tett nett av underavdelinger samler storbankene midler fra mangfoldige bedrifter i sine kasser. Nesten hele kapitalistklassens pengekapital og sparepengene til de andre befolkningslag blir stilt til rådighet for små grupper av bankmatadorer.

Konsentrasjonen i industrien og dannelsen av bankmonopoler fører til en vesentlig endring i forholdet mellom bankene og industrien. Etter hvert som bedriftene vokser i omfang, får de store langsiktige kreditter som bankene yter til industrikapitalistene, stadig større betydning. Den økende innskuddsmassen som bankene disponerer, skaper store muligheter for langsiktig investering av bankmidler i industrien. Den mest utbredte form for investering av bankmidler i industrien er oppkjøp av aksjer i den ene eller andre bedrift. Bankene stimulerer opprettelsen av aksjeselskaper ved å påta seg å omorganisere enkelte kapitalistiske bedrifter til aksjeselskaper og ved å grunnlegge nye aksjeselskaper (gründervirksomhet). Salg og kjøp av aksjer foregår i stadig større utstrekning gjennom bankene.

Fra beskjedne mellommenn ved betalinger forvandles bankene til allmektige monopolister på pengemarkedet. Bankenes og industribedriftenes interesser flettes stadig tettere sammen. Når en bank finansierer flere storbedrifter i en bestemt næringsgren, er den interessert i å få i stand en monopolavtale mellom dem og hjelper dem med det. På denne måten forsterker og påskynder bankene kapitalens konsentrasjonsprosess og monopoldannelsen i meget stor grad.

Finanskapitalen og finansoligarkiet.

Det at bankene blir medeiere i industri-, handels- og transportforetak ved å kjøpe opp deres aksjer og obligasjoner, og at industrimonopolene på sin side eier aksjer i bankene de har tilknytning til, resulterer i en sammenfletting av den monopolistiske bank- og industrikapitalen, det oppstår en ny art kapital – finanskapitalen. Finanskapitalen er bank- og industrimonopolkapital som er vokst sammen. Imperialismens epoke er finanskapitalens epoke.

I sin definisjon av finanskapitalen understrekte Lenin tre hovedmomenter: «Konsentrasjon av produksjonen, monopoler som vokser fram av denne konsentrasjon, bankenes sammensmeltning eller sammenvoksing med industrien – dette er historien om finanskapitalens oppståen og innholdet i dette begrepet».[70]V. I. Lenin; «Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium», Verker i utvalg, norsk utg., bd. 6, 1953, s. 66.

Bankkapitalens sammenvoksing med industrikapitalen kommer klart til uttrykk i personalunionen i ledelsen for bank- og industrimonopolene. De samme personene står i spissen for de største monopolsammenslutninger i bankvesenet, industrien, handelen og andre grener av den kapitalistiske økonomi.

I Tyskland før første verdenskrig hadde de seks største Berlinbankene sine folk på direktørpostene i 344 industribedrifter og dessuten som direksjonsmedlemmer i 407 andre aksjeselskaper, tilsammen i 751 selskaper. På den andre sida var 51 storindustrielle med i de ledende organer i disse bankene. Siden har denne personalunionen fått enda større utbredelse. I 1932 satt 70 av de største industrisjefene i ledelsen for de største bankene i Berlin. I USA i 1950 innehadde en liten gruppe på 400 industrimenn og bankierer en tredjedel av de 3705 direktørpostene i 250 av de største Corporations (aksjeselskaper) som eide 42 % av alle kapitaler i landet.

I hvert kapitalistisk land er det noen små klikker av de største bankierer og industrimonopolister som behersker alle livsviktige næringsgrener og skalter og valter med den alt overveiende del av samfunnets rikdom. De kapitalistiske monopolenes velde blir uunngåelig finansoligarkiets (det greske ordet oligarchia betyr bokstavelig «fåmannsvelde») herredømme. Imperialismen kjennetegnes ved at de monopolistiske trustene og syndikatene, bankene og finansoligarkiet er allmektige i industrilandene.

Finansoligarkiet utøver sitt herredømme på det økonomiske område først og fremst gjennom det såkalte «holdingsystemet» (deltakersystemet). Det består i at en stor finansmann eller en gruppe finansfolk har hånd om det grunnleggende aksjeselskapet («moderselskapet») som står i spissen for konsernet. Dette selskapet, som kontrollerer aksjemajoriteten, behersker i sin tur avhengige «datterselskaper». Disse selskapene har på tilsvarende måte makten over «datterdatterselskaper» osv. Ved hjelp av dette systemet kan finansmagnatene disponere over veldige summer av fremmed kapital.

Ved hjelp av et vidtforgrenet deltakersystem kan de åtte største finansgruppene i USA – Morgan, Rockefeller, Kuhn-Loeb, Mellon, DuPont, Chicago-, Cleveland- og Boston-gruppene, innta en herskende stilling i hele landets økonomiske liv. Morgan-gruppens innflytelsessfære omfattet i 1948 banker og aksjeselskaper med en kapital på tilsammen 55 milliarder dollar, Rockefeller-gruppen 26,7 milliarder dollar, DuPont-gruppen 6,5 milliarder, Mellon-gruppen 6 milliarder dollar.

Finansoligarkiet med sitt faktiske monopol innkasserer veldige og stadig økende mengder av profitt på gründervirksombet (dvs. organisering av aksjeselskaper), utstedelse av aksjer og obligasjoner, utlegning av statslån og innbringende leveranser til staten. Finanskapitalen som er konsentrert på noen få hender, innkrever en stadig økende tributt av samfunnet.

Kapitaleksporten.

For den førmonopolistiske kapitalismen, der frikonkurransen var rådende, var eksport av varer typisk. For den imperialistiske kapitalismen, der monopolene rår, er eksport av kapital blitt typisk.

Ved inngangen til 20. århundre var det oppstått en veldig «kapitaloverflod» i de rikeste land der kapitalopphopingen hadde nådd kolossale dimensjoner.

«Overflod» av kapital oppstår fortrinnsvis av to årsaker. For det første legger massenes lave eksistensnivå hindringer i veien for en fortsatt produksjonsøking. For det annet blir landbrukets tilbakeliggenhet i forhold til industrien og overhodet ujevnheter i de forskjellige næringsgreners utvikling større og større. Hvis kapitalismen hadde maktet å drive landbruket framover og heve de arbeidende massers levestandard, hadde det ikke vært tale om noen «kapitaloverflod». Men da ville kapitalismen ikke være kapitalisme, for både ujevnheten i utviklingen og det sultenivået folkemassene lever på, er grunnleggende vilkår og nettopp forutsetningen for denne produksjonsmåten. Kapitaloverfloden i de kapitalistisk utviklede land har derfor en relativ karakter.«Kapitaleksporten nødvendiggjøres ved at kapitalismen i noen land er blitt «overmoden», og ved at kapitalen mangler spillerom for «rentabel» investering under den forutsetning at landbruket er tilbakeliggende og massene lutfattige.»[71]V. I. Lenin: «Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium», Verker i utvalg, norsk utg., lad. 6, 1953, s. 79.

I sitt jag etter maksimalprofitt søker den «overflødige» kapitalen til utlandet. Kapitalen eksporteres fortrinnsvis til tilbakeliggende land med kapitalmangel, lave lønninger, billige råstoffer og forholdsvis lave priser på jord. I disse landene har monopolkapitalen mulighet for å sope inn kolossale profitter, og gjør det også.

Foruten til de tilbakeliggende land blir det også eksportert kapital til de industrielt utviklede land. Dette foregår i en periode da slike land utvikler seg særlig fort og derfor har behov for kapitaltilførsel utenfra (f.eks. USA før første verdenskrig) eller under forhold da de er svekket som følge av krig (Tyskland etter første verdenskrig, de kapitalistiske land i Vest-Europa etter den andre verdenskrig).

Kapitaleksporten foregår i to hovedformer: i form av lånekapital og i form av produktiv kapital. Eksport av lånekapital er f. eks. at det ytes lån til regjeringer, byer og banker i andre land. Eksporten av produktiv kapital foregår ved at det organiseres industriforetak, blir effektuert konsesjoner og bygd jernbaneanlegg i andre land og likeså ved oppkjøp for spottpris av bedrifter i land som er blitt svekket (f. eks. som følge av en krig).

De borgerlige økonomer og politikere framstiller kapitaleksporten som en «hjelp» og en «velgjerning» mot de tilbakeliggende folk fra de utviklede kapitalistiske lands side. I virkeligheten fører kapitaleksporten ved at den påskynder utviklingen av kapitalistiske forhold i de tilbakeliggende land, til at disse landene på alle mulige måter blir underkuet og plyndret av de utenlandske monopolene. Kapitaleksporten henger nøye sammen med økingen i vareeksporten. De utenlandske monopolene gjør seg til herrer over avsetningsmarkedene og råstoffkildene i de gjeldbundne landa. På denne måten virker kapitaleksporten som en av grunnpillarene for det imperialistiske undertrykkelsessystemet der noen få rike ågrerland utbytter store deler av verden. Verden er delt i et fåtall ågrerland og et stort flertall av gjeldbundne land.

Kapitaleksporten får alvorlige følger for de landene som eksporterer kapital. På den ene siden øker disse landene sin rikdom og styrker sine posisjoner på verdensmarkedet. De får en stadig tilførsel av merverdi utenfra i form av renter på lån eller profitt av bedrifter i utlandet. På den annen side oppstår det ofte stagnasjon i det kapital-eksporterende lands egen industrielle utvikling. En av de viktigste følger av kapitaleksporten er økende konkurransekamp mellom maktene om de mest fordelaktige områder for kapitalinvestering.

Før første verdenskrig var England, Frankrike og Tyskland de viktigste kapital-eksporterende land. Deres kapitalinvesteringer utenlands utgjorde 175-200 milliarder francs: England hadde 75-100 milliarder, Frankrike 60 milliarder, Tyskland 44 milliarder francs. Kapitaleksporten fra USA spilte ennå ikke noen større rolle, i alt var den under 10 milliarder francs.

Etter krigen 1914-1918 ble det store forandringer i verdens kapitaleksport. Tyskland mistet sine kapitaler i utlandet. Englands og Frankrikes utenlandske kapitalinvesteringer gikk sterkt tilbake, mens kapitaleksporten fra USA viste stor økning. I 1929 hadde USA nesten nådd opp på siden av England når det gjaldt kapitalinvesteringer i utlandet. Etter den annen verdenskrig økte kapitaleksporten fra USA enda mer.

Verdens økonomiske oppdeling mellom kapitalistsammenslutningene. De internasjonale monopolene.

Etter hvert som kapitaleksporten øker og de gigantiske monopolene utvider sine utenlandske forbindelser og «innflytelsessfærer», skapes forutsetningene for en oppdeling av verdensmarkedet mellom dem. Internasjonale monopoler blir dannet.

Internasjonale monopoler er avtaler mellom de største monopolene i forskjellige land om fordelinga av markedene, prispolitikken og produksjonens omfang. Dannelsen av internasjonale monopoler innebærer et nytt trinn i konsentrasjonen av produksjon og kapital, uten sammenlikning høyere enn de tidligere.

De internasjonale monpolers talsmenn forsøker å framstille monopolene som redskaper for freden og hevder at de internasjonale overenskomstene mellom monopolene på fredelig vis kan bilegge stridigheter som oppstår mellom de imperialistiske gruppene og landene. Disse påstandene har intet med virkeligheten å gjøre. I virkeligheten foregår den økonomiske oppdeling av verden ved de internasjonale monopolene i samsvar med partenes styrke, men styrkeforholdet mellom de enkelte monopolgruppene forandrer seg. Hver av dem fører en ustanselig kamp for å øke sin kvote, for å utvide området for monopolutbyttingen. Endringer i styrkeforholdet fører uunngåelig til forsterket kamp om nyoppdeling av markedene, til skjerping av motsetningene mellom de forskjellige grupper og mellom statene som støtter dem. De internasjonale avtalene mellom monopolkapitalistene er svært lite stabile og inneholder kimer til uunngåelige konflikter.

Internasjonale monopoler begynte å oppstå i seksti-åttiårene i 19.århundre. Mot slutten av forrige århundre var det tilsammen ikke mer enn 40 slike monopoler. Like før første verdenskrig var det ca. 100 internasjonale karteller i hele verden, og før den annen verdenskrig var det over 300.

Alt før første verdenskrig var oljemarkedet faktisk oppdelt mellom den amerikanske trusten Standard Oil, som Rockefeller hadde hånd om, og konsernet Royal Dutch Shell, der britisk kapital hadde dominerende innflytelse. Markedet for elektrotekniske artikler var delt mellom to monopolfirmaer: det tyske Allgemeine Elektrizitätsgesellschaft og det amerikanske General Electric Corporation som sto under Morgan-gruppens kontroll.

De internasjonale monopolavtalene omfattet også slike områder som produksjonen av krigsmateriell. De største våpenfirmaene – Armstrong-Vickers i England, Schneider-Creuzot i Frankrike, Krupp i Tyskland, Bofors i Sverige – har lenge vært forbundet med mange bånd.

De internasjonale monopolene spilte en stor rolle i forberedelsene til den annen verdenskrig. De store monopolene i USA, England og Frankrike, som var alliert med de tyske trustene gjennom kartellavtaler, inspirerte og dirigerte politikken til de herskende kretsene i disse landene – en politikk som gikk ut på å oppmuntre og provosere fram Hitler-aggresjonen, en politikk som førte til krig.

Fullføringen av verdens territoriale oppdeling mellom stormaktene og kampen om dens nyoppdeling.

Ved siden av verdens økonomiske oppdeling mellom kapitalistforbundene og i sammenheng med denne oppdelinga, foregår det en territorial oppdeling av verden mellom de borgerlige stater, kampen om kolonier, og kamp om å legge fremmede landområder under seg.

Kolonier er land som mangler statlig selvstendighet og er i besittelser tilhørende imperialistiske stater – «moderland». I imperialismens tid fins det dessuten forskjellige typer av avhengige land – halvkolonier.

Halvkolonier kaller man land som formelt er selvstendige, men i virkeligheten er politisk og økonomisk avhengige av imperialistiske stater.

Borgerskapets forsvarere framstiller det imperialistiske herredømmet over koloniene som en «sivilisatorisk misjon», som angivelig har til formål å føre de tilbakeliggende land inn på framstegets vei, fram til en selvstendig utvikling. I virkeligheten dømmer imperialismen de koloniale og avhengige land til økonomisk avhengighet og disse landenes befolkning på hundrevis av millioner til uhørt undertrykkelse og trelldom, rettsløshet og elendighet, sult og åndelig mørke. De imperialistiske stormaktenes kolonianneksjoner fører til en uhørt skjerping av den nasjonale undertrykkelse og rasediskrimineringen. Etter Lenins karakteristikk har kapitalismen, fra å være en befrier av nasjonene, som den var under kampen mot feudalismen, på det imperialistiske stadium forvandlet seg til en umenneskelig undertrykker av nasjonene.

Imperialismen er et verdensomspennende system der noen få kapitalistisk utviklede land utsetter det store flertall av jordas befolkning for finansiell trelldom og kolonial undertrykkelse.

Allerede i midten av 18. århundre underkuet og trellbandt England India. Et land med uhyre rike naturressurser og et folketall som er mange ganger større enn «moderlandets». I midten av 19. århundre røvet USA store landområder fra nabolandet Mexico, og i de følgende decennier la det en rekke land i Latin- Amerika under sitt herredømme.

I seksti-syttiårene i forrige århundre omfattet de europeiske lands kolonibesittelser bare en forholdsvis liten del av de andre verdensdelers territorium. I 1876 var bare en tiendepart av Afrikas territorium besatt av europeiske kolonier. Om lag halvparten av det asiatiske fastland og Stillehavsøyene (Polynesia) var ennå ikke annektert av de kapitalistiske statene.

I siste fjerdedel av 19. århundre ble verdenskartet helt omkalfatret. Etter den eldste kolonimakten – England – begynte alle de utviklede kapitalistiske land å slå inn på anneksjonenes vei. Ved slutten av 19. århundre var Frankrike blitt en stor kolonimakt med besittelser på tilsammen 3,7 millioner kvadratkilometer. Tyskland hadde annektert territorier på 1 million kvadratkilometer med et folketall på 14,7 millioner, Belgia 900 000 kvadratkilometer med et folketall på 30 millioner, USA hadde besatt det viktige støttepunktet i Stillehavet Filippinene, og dessuten Cuba, Puerto-Rico, Guam, Hawaii og øya Samoa og hadde vunnet det faktiske herredømme over en rekke land i Mellom- og Sør-Amerika.

Fra 1876 til 1914 besatte de såkalte «stormaktene» landområder på om lag 25 millioner kvadratkilometer, halvannen gang så mye som moderlandenes flateinnhold. En rekke land var brakt i halvkolonial avhengighet av de imperialistiske statene: Kina med en befolkning som utgjør nesten en fjerdepart av hele menneskeheten, og likeså Tyrkia og Persia (Iran). Ved begynnelsen av den første verdenskrig lå over halvparten av menneskeheten under kolonimaktenes herredømme.

Imperialismen oppretter og opprettholder sin makt over koloniene med svikferd og voldsmetoder og ved å gjøre bruk av sin overlegne krigsteknikk. Kolonipolitikkens historie er en uavbrutt kjede av erobringskriger og straffeekspedisjoner mot de undertrykte folk, og blodige konflikter mellom kolonimaktene. Lenin kalte USAs krig mot Spania i 1898 den første krig av imperialistisk type som innledet de imperialistiske krigenes epoke. Det filippinske folks oppstand mot okkupantene ble knust med grusomhet av amerikanske tropper.

England, som hadde skapt det største koloniriket, førte i over to hundreår uavbrutte utryddelseskriger mot befolkningen i de erobrede landene i Asia og Afrika. Historien om Tysklands, Frankrikes, Japans, Italias og andre lands kolonierobringer er også fylt av grusomheter.

I begynnelsen av 20. århundre var verdens oppdeling avsluttet. De kapitalistiske lands kolonipolitikk hadde ført til at alle ubesatte landområder var annektert av imperialistene. Der var ikke flere «ledige» områder, og det oppsto en situasjon hvor hver ny anneksjon forutsetter at vedkommende territorium må tas fra en innehaver. Fullføringen av verdens oppdeling satte kampen om verdens nyoppdeling på dagsordenen. Kampen om nyoppdelingen av den allerede oppdelte verden er en av de grunnleggende særegenheter ved monopolkapitalismen. Denne kampen utviklet seg til sjuende og sist til en kamp om verdensherredømmet og fører uunngåelig til verdensomspennende imperialistiske kriger.

De imperialistiske krigene og opprustingen medfører uhyre store savn for folkene i alle kapitalistiske land og krever millioner menneskeliv. Samtidig er krigene og militariseringen av økonomien en lønnsom forretning for monopolene, en forretning som bringer dem særlig høy profitt.

Monopolkapitalismens økonomiske grunnlov.

Som før nevnt, består imperialismens økonomiske vesen i at frikonkurransen viker plassen for monopolenes herredømme. Når monopolene dikterer høye monopolpriser, setter de seg, etter Lenins definisjon, som mål å oppnå en høy monopolprofitt, som er atskillig høyere enn gjennomsnittsprofitten. Det at monopolene oppnår høy monopolprofitt, bunner i selve imperialismens vesen, og sikres ved en uhørt skjerping av monopolenes utbytting av arbeiderklassen, utplyndring av bøndene og andre små vareprodusenter, kapitaleksport til underutviklede land, utpressing av all livskraft av disse landene, kolonierobringer og imperialistiske kriger som er en gullgruve for monopolene. Lenins verker som er viet avsløringen av imperialismens økonomiske og politiske vesen, gir utgangspunktene for formuleringen av den moderne kapitalismes økonomiske grunnlov. Støttet på disse utgangspunkter hos Lenin, har Stalin formulert den moderne kapitalismes økonomiske grunnlov.

«Hovedtrekkene og hovedkravene i monopolkapitalismens økonomiske grunnlov består i følgende: Sikring av kapitalistisk maksimalprofitt ved å utbytte, ruinere og utarme folkeflertallet i vedkommende land, ved å undertrykke og systematisk utplyndre folkene i andre land, særlig i de tilbakeliggende land, og endelig ved kriger og militarisering av folkehusholdningen som utnyttes til å sikre de høyeste profitter.» [72]J. V. Stalin: «Sosialismens økonomiske problemer i Sovjetunionen», norsk utg. 1952, s. 31.
Kapitalismens økonomiske grunnlov – merverdiloven – blir således utviklet videre og konkretisert i imperialismens periode. Mens frikonkurransens herredømme under den før-monopolistiske kapitalismen førte til utjevning av profittraten mellom de enkelte kapitalister, så sikrer monopolene seg under imperialismen høy monopolprofitt, maksimalprofitt. Nettopp den maksimale profitt er drivkraften i monopolkapitalismen.

De objektive forutsetninger for å oppnå maksimalprofitter skaffes ved at monopolene tar herredømmet over vedkommende produksjonsgrener. På imperialismens stadium når kapitalens konsentrasjon og sentralisering sitt høyeste nivå. Som følge av dette kreves det veldige kapitalinvesteringer for å utvide produksjonen. På den andre sida utvikler det seg i monopolkapitalismens periode en forbitret konkurransekamp mellom kjempebedriftene. I denne kampen seirer de sterkeste monopolene, som rår over de største kapitaler og oppnår maksimalprofitt.

Det skyldes maksimalprofitten at monopolene har mulighet til å gjennomføre utvidet reproduksjon og trygge sitt herredømme i den kapitalistiske verden. Monopolenes jag etter maksimalprofitt fører til en ytterst voldsom tilspissing av alle motsetninger i kapitalismen.

Det almene grunnlag for kapitalistmonopolenes maksimalprofitt, som for enhver annen kapitalistisk profitt, er merverdien som blir presset ut av arbeiderne idet de blir utbyttet i produksjonsprosessen. Monopolene øker utbyttinga av arbeiderklassen til det ytterste. Ved hjelp av alle mulige utsvettingssystemer i organiseringen og avlønninga av arbeidet oppnår de en kontinuerlig utmattende intensivering av arbeidet, som først og fremst betyr en veldig øking av merverdiraten og massen av merverdi som blir presset ut av arbeiderne. Videre medfører intensiveringa av arbeidet at store arbeidermasser blir overflødige og havner i de arbeidsløses hær, uten håp om å kunne komme inn i produksjonsprosessen igjen. Bedriftene avskjediger også alle arbeidere som ikke greier det voldsomt oppjagede tempo i arbeidsprosessene.

I USA var merverdiraten i gruve- og fabrikkindustrien utregnet på grunnlag av offisielt materiale, i 1889 – 45 % i 1919 – 165 %, i 1929 – 210 % og i 1939 – 220 %. På 50 år steg altså merverdiraten med 50 %.

Samtidig synker reallønna stadig mer som følge av at levekostnadene stiger. Prisstigningea på livsmidler, det økende skattetrykket og inflasjonen reduserer arbeidernes reallønn enda mer. I imperialismens tid utvides svelget mellom arbeidernes lønn og verdien av deres arbeidskraft i uhyre grad. Dette betyr en enda mer forsterka virkning av den allmengyldige lov om den kapitalistiske akkumulasjon, som fører til absolutt og relativ utarming av proletariatet. Den økte utbyttinga av arbeiderklassen i produksjonsprosessen suppleres med utplyndring av arbeidsfolk som forbrukere. Arbeiderne må punge ut med store ekstrasummer til monopolene, som fastsetter høye monopolpriser på de varene de produserer og selger.

Under monopolkapitalismen selges de varene monopolene framstiller, ikke lenger til produksjonsprisene, men til atskillig høyere priser, monopolpriser.

Monopolprisen er lik kostnadsprisen pluss maksimalprofitten, som ligger betydelig høyere enn gjennomsnitts-profittraten. Monopolprisen er høyere enn produksjonsprisen og som regel også høyere enn varens verdi. Samtidig kan monopolprisen, som allerede Marx påpekte, ikke oppheve de grenser som varenes verdi setter. Monopolprisenes høye nivå forandrer ikke totalsummen av den verdi og merverdi som frembringes i den kapitalistiske verdenshusholdning: det monopolene vinner, det taper arbeiderne, småprodusentene og befolkningen i de avhengige land. En av kildene til maksimalprofitten, som tilfaller monopolene, er omfordelinga av merverdien, som bevirker at ikke-monopoliserte bedrifter ofte ikke engang oppnår gjennomsnittsprofitt. Ved å holde prisen oppe på et nivå høyere enn varenes verdi, tilegner monopolene seg resultatene av høyninga av arbeidsproduktiviteten og senkinga av produksjonskostnadene. På denne måten innkrever de en stadig økende tributt fra befolkningen.

Et viktig middel på monopolistisk vis er å skru opp prisene på den borgerlige stats tollpolitikk. I frikonkurransens tid var det mest de svakere land som tydde til høy toll, de med en industri trengte vern mot utenlandsk konkurranse. I imperialismens epoke er høy toll tvert om et middel som monopolene bruker offensivt, til kamp for å erobre nye markeder. Høy toll er et hjelpemiddel til å holde oppe høye monopolpriser på innenlandsmarkedet.

For å erobre nye markeder i utlandet benytter monopolene seg i stor utstrekning av dumping salg av varer til utlandet for underpris, atskillig under prisene på det indre marked og ofte til og med under produksjonskostnadene. Utvidelsen av avsetninga i utlandet gjennom dumping gjør det mulig å holde høye priser innafor landets grenser uten å minske produksjonen, slik at tapene på dumping-eksporten dekkes ved prisstigninga på det indre marked. Etter at vedkommende ytre marked er erobret og ligger fast i hendene på monopolene, går de over til å selge varene til høye monopolpriser.

Monopolenes utbytting av de brede masser av bøndene kommer først og fremst til uttrykk i at monopolenes herredømme skaper voksende skjevhet mellom prisnivået på landbruksprodukter og på industrivarer (den såkalte «prissaksa»). Dvs.samtidig som monopolene selger varene til kunstig oppskrudde priser, betaler de ytterst lave priser for bøndenes produkter. Monopolprisene er et redskap for å pumpe pengemidler ut av landbruket, og hemme dets utvikling. Et av de viktigste midler som brukes til å ruinere bondebrukene, er utviklinga av hypotekkreditten. Monopolene lenkebinder bøndene med gjeld og slår så til seg deres jord og eiendom for en slikk og ingenting.

At monopolene kjøper opp produkter fra bondebrukene til ytterst lave priser, betyr slett ikke at forbrukerne i byene får billige matvarer. Mellom bonden og byforbrukeren står mellommennene, kjøpmenn som har slutta seg sammen i monopolorganisasjoner som ruinerer bøndene og flår byforbrukerne.

«Kapitalismen»- skrev M. Thorez i sitt skrift «Det kommunistiske partis arbeid på landsbygda» – «har greidd å forvandle småbondens eiendom – den jordlappen der bøndene arbeider 14-16 timer om dagen – ikke til et middel til livberging og velstand for de arbeidende bønder, men et middel til å utbytte og trellbinde dem. Ved hjelp av hypotek, ved hjelp av finanshaienes knep, høye skatter og avgifter, høy forpaktningsavgift og særlig konkurranse fra de kapitalistiske storgodseierne, ruinerer borgerskapet de små og mellomstore bøndene».

En kilde til maksimalprofitt for monopolene er videre den trellbinding og plyndring av de økonomisk underutviklede og avhengige land som foregår fra borgerskapet i de imperialistiske stater. Den systematiske plyndringen av kolonier og andre tilbakeliggende land, forvandlingen av en rekke uavhengige land til avhengige land, er et trekk som er uatskillelig fra monopolkapitalismen. Imperialismen kan ikke leve og utvikle seg uten ustanselig tilførsel av tributt fra fremmede land som den plyndrer.

Monopolene får først og fremst veldige profitter fra sine kapitalinvesteringer i de koloniale og avhengige land. Disse profittene er et resultat av den mest brutale og umenneskelige utbytting av de arbeidende masser i den koloniale verden. Monopolene beriker seg på ikke-ekvivalent varebytte dvs. ved å selge sine varer til de koloniale og avhengige land til priser som ligger langt over varenes verdi, og kjøpe opp varer som produseres i disse landene til utrolig lave priser som ikke dekker deres verdi. Fra koloniene innkasserer monopolene dessuten høye profitter på transport-, forsikrings- og bankforretninger.

Endelig er kriger og militarisering av økonomien en kilde til berikelse for monopolene. Krigene fører til en kolossal rikdomsøking for finanskapitalens magnater, og i pausene mellom krigene søker monopolene å opprettholde sitt høye profittnivå gjennom en hemningsløs opprustning. Krigen og militariseringen av økonomien skaffer monopolkapitalistene rike bestillinger på krigsmateriell som betales av statskassa til høyt oppskrudde priser, en flom av lån og subsidier fra statsbudsjettet. Bedrifter som arbeider for krigen, får enestående fordelaktige vilkår når det gjelder forsyninger, produksjonsråstoffer og arbeidskraft. Alle arbeidervernlover settes ut av kraft, arbeiderne erklæres for mobilisert, streiker blir forbudt. Alt dette gjør det mulig for kapitalistene å øke utbyttingsgraden til det ytterste ved å bringe arbeidsintensiteten opp på toppnivå. Samtidig senkes de arbeidende massers levestandard ustanselig ved at skattene blir økt, ved prisstigning, rasjonering av levnetsmidler og andre nødvendighetsvarer.

På denne måten betyr militariseringen av den kapitalistiske økonomi både i krig og fred en sterk skjerping av utbyttingen av de arbeidende masser i den hensikt å øke maksimalprofitten for monopolene.

Den moderne kapitalismes økonomiske grunnlov, som bestemmer hele gangen i kapitalismens utvikling på dens imperialistiske stadium, gjør det mulig å forstå og forklare hvorfor de uløselige motsetninger som kjennetegner kapitalismen, uunngåelig må vokse og skjerpes.

Kort sammenfatning av XVII

  1. Imperialismen eller monopolkapitalismen er det høyeste og siste stadium i den kapitalistiske produksjonsmåtens utvikling. Overgangen fra den førmonopolistiske kapitalisme til monopolkapitalismen fant sted i løpet av siste tredjedel av 19. århundre . Ved begynnelsen av 20 århundre er imperialismen endelig utformet
  2. Imperialismens økonomiske hovedkjennetegn er følgende: 1) konsentrasjon av produksjonen og kapitalen som har nådd et så høyt utviklingtrinn at den har skapt monopoler som spiller en avgjørende rolle i det økonomiske liv, 2) sammensmelting av bankkapital og industrikapital og dannelse av finanskapitalen, et finansoligarki p dette grunnlag 3 kapitaleksport, til forskjell fra vareeksport, får særlig stor betydning; 4) det oppstår internasjonale monopolforbund av kapitalister som deler verden mellom seg; 5) den territoriale oppdelinga av verden mellom de kapitalistiske stormaktene er avsluttet. Avslutningen av den territoriale oppdelinga av verden fører til kamp om verdens nyoppdeling en kamp som uunngåelig avføder verdensomspennende im perialistiske kriger
  3. Monopolkapitalismens økonomiske grunnlov går ut på sikring av kapitalistisk maksimalprofitt ved å utbytte, ruinere og utarme folkeflertallet i ens eget land ved undertrykke og systematisk utplyndre folkene i andre land, særlig i de tilbakeliggende land, og endelig ved kriger og militarisering av folke folkehusholdningen.

KAPITEL XVIII
IMPERIALISMENS KOLONISYSTEM

Kolonienes rolle i imperialismens periode.

Kolonierobringer, bestrebelser for å skape store imperier ved å underkue svakere land og folk forekom også før imperialismens tid og tilmed før kapitalismen var oppstått. Men, som Lenin har påvist, forandres kolonienes rolle og betydning i imperialismens tid i vesentlig grad, ikke bare sammenliknet med de førkapitalistiske epoker, men også sammenliknet med den førmonopolistiske kapitalismes periode. Til de «gamle» metoder for kolonipolitikken kommer monopolkapitalistenes kamp om råstoffkildene, om kapitaleksport, innflytelsessfærer, økonomiske territorier og militærstrategiske støttepunkter.

Som før påvist, er trellbinding og systematisk utplyndring av folkene i andre land, særlig i tilbakeliggende land, forvandlinga av en rekke uavhengige land til avhengige land et av hovedtrekkene ved den moderne kapitalismes økonomiske grunnlov. Under sin utbredelse over hele jordkloden har kapitalismen skapt en tendens til økonomisk tilnærming mellom de enkelte land, til overvinnelse av den nasjonale innestengthet og gradvis forening av veldige områder til et sammenhengende hele. Den eneste måten monopolkapitalismen kan gjennomføre den gradvise økonomiske forening av veldige områder på, er at de imperialistiske maktene trellbinder koloniene og de avhengige land. Denne foreninga foregår ved at det blir skapt koloniriker som bygger på at moderlandene ubarmhjertig undertrykker og utbytter de koloniale og avhengige land.

I imperialismens tid fullføres dannelsen av det kapitalistiske system i verdenshusholdningen, som bygger på avhengighetsforhold, preget av herredømme og underkastelse. Gjennom forsert kapitaleksport, utvidelse av «innflytelsessfærene» og kolonierobringer har de imperialistiske land lagt folkene i koloniene og de avhengige landa under sitt herredømme. «Kapitalismen har utvikla seg til et verdenssystem der noen få «framskredne» land kolonialt undertrykker og finansielt kveler det overveldende flertall av jordas befolkning».[73]V. I. Lenin: «Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium», Verker i utvalg, norsk utg., bd. 6, 1953, s. 35. På denne måten er de enkelte nasjonalhusholdniger blitt forvandlet til ledd i en enhetlig kjede som kalles verdensøkonomien. Samtidig er jordas befolkning blitt delt i to leirer – en liten gruppe imperialistiske land som utbytter og undertrykker de koloniale og avhengige land – og det store flertall av land, de koloniale og avhengige land, der folk fører kamp for å frigjøre seg fra imperialismens åk.

På kapitalismens monopolistiske stadium utforma imperialismens kolonisystem seg. Imperialismens kolonisystem er helheten av kolonier og avhengige land som er undertrykt og trellbundet av de imperialistiske stater.

Koloniale plyndringstokter og landrov, imperialistisk vilkårlighet og vold, kolonislaveri, nasjonal undertrykking og rettsløshet, innbyrdes kamp mellom de imperialistiske makter om herredømmet over folkene i kolonilandene – under slike former var det at imperialismens kolonisystem utvikla seg.

De imperialistiske stater søker å vinne over de økende motsetninger innafor sine egne land ved å rane til seg og utplyndre kolonier. De høye profitter som pumpes ut av koloniene, gir borgerskapet mulighet til å bestikke et øvre lag av kvalifiserte arbeidere, som søker å demoralisere arbeiderbevegelsen i borgerskapets interesse. Samtidig fører utbyttinga av koloniene til skjerping av motsetningene innafor det kapitalistiske system som helhet.

Koloniene som agrar- og råstoffunderbruk under moderlandene.

I imperialismens epoke er koloniene først og framst det sikreste og mest innbringende felt for kapitalinvestering. I koloniene har de imperialistiske lands finansoligarki uinnskrenket monopol på kapitalinvestering og der oppnår de særlig høy profitt.

Når finanskapitalen trenger inn i de tilbakeliggende land, oppløser den de førkapitalistiske økonomiformer – småhåndverk, småbruk halvveis bygd på naturalhusholdning – og framkaller utvikling av kapitalistiske forhold. For å kunne utbytte de koloniale og avhengige land, bygger imperialistene jernbaner og anlegger industribedrifter med sikte på å utvinne råstoffer på deres territorium. Men samtidig hemmer imperialismens herredømme i koloniene utviklinga av produktivkreftene og berøver disse landene forutsetningene for en sjølstendig økonomisk utvikling. Imperialistene er interessert i at koloniene vedblir å være økonomisk tilbakeliggende, fordi denne tilbakeliggenheten gjør det lettere for dem å beholde sin makt over de avhengige land og øke utbyttinga av dem.

Til og med der hvor industrien er forholdsvis mer utvikla – for eks. i noen land i Latin-Amerika – er det bare gruveindustrien og noen grener av lettindustrien som utvikler seg: bomulls-, lær- og næringsmiddelindustrien. Tungindustrien, som danner grunnlaget for et lands økonomiske uavhengighet, er ytterst svakt utvikla, maskinindustri eksisterer nesten ikke. De herskende monopoler tar spesielle forholdsregler for å hindre at det oppstår en produksjon av produksjonsredskaper: de nekter koloniene og de avhengige land kreditt til slike formål, nekter å selge det nødvendige utstyr og patenter til dem. De tilbakeliggende lands koloniale avhengighet hindrer deres industrialisering.

I 1920 utgjorde Kinas andel i verdensproduksjonen av kull 1,7 %, i rujern-produksjonen 0,8 % og kopperproduksjonen 0,03 % I India utgjorde stålproduksjonen pr. innbygger like før den annen verdenskrig (1938) 2,7 kg om året mot 222 kg i Storbritannia. Hele Afrika hadde i 1946 bare 1,5 % av hele den kapitalistiske verdensproduksjon av drivstoff og elektrisk kraft. Til og med tekstilindustrien i de koloniale og avhengige land er svakt utvikla og tilbakeliggende. I 1947 hadde India ca. 10 millioner spindler mot 34,5 millioner spindler i England, hvis folketall bare er 8-delen av Indias. Latin-Amerika hadde i 1945 – 4,4 millioner spindler mot 23,1 millioner spindler i USA.

Da koloniene og halvkoloniene ble berøvet de nødvendige betingelser for en sjølstendig industriell utvikling, fortsetter de å være agrarland. Det overveldende flertall av befolkninga i disse landene livberger seg med et jordbruk der utviklinga er hemmet av halvfeudale forhold. Stagnasjonen og forfallet i landbruket bremser veksten av det indre marked.

Monopolene som rår i koloniene tillater bare at det utvikler seg slike produksjonsgrener som trygger moderlandenes forsyning med råstoffer og matvarer, nemlig utvinning av mineraler og dyrking av jordbrukskulturer til salg og den første bearbeiding av disse. Som følge av dette får kolonienes og halvkolonienes økonomi en ytterst ensidig karakter. Imperialismen forvandler de underkuede land til agrar- og råstoffunderbruk under moderlandene.

Det økonomiske liv i mange koloniland og avhengige land er spesialisert på framstillinga av ett eller to produkter utelukkende med sikte på eksport av hele produksjonen. I tida etter den annen verdenskrig utgjør således olje 97 % av Venezuelas eksport, tinnerts 70 % av Bolivias, kaffe ca. 58 % av Brasils, sukker over 80 % av Cubas, gummi og tinn over 70 % av Malayas, gummi og te 80 %, av Ceylons, bomull ca. 80 % av Egypts, kaffe og bomull 60 % av Kenyas og Ugandas, kopper 85 % av Nord-Rhodesias, kakao ca. 50 % av eksporten fra Gullkysten (Afrika). Den ensidige utviklinga av jordbruket (såkalt monokultur ) utleverer hele land fullstendig til de monopolistiske kapitalistenes godtykke.

Kolonienes forvandling til agrar- og råstoff-underbruk under moderlandene, øker i uhyre grad den rolle koloniene spiller som kilden til billige råstoffer for de imperialistiske stater. Jo høyere utvikla kapitalismen er, jo mer følbar blir råstoffmangelen, og mer tilspisset blir konkurransen om og jakten etter råstoffkilder over hele verden. Og mer forbitret blir kampen for å skaffe seg kolonier. Under monopolkapitalismen, da industrien bruker kolossale mengder av kull, olje, bomull, jernmalm, lettmetaller, gummi osv., kan intet monopol kjenne seg sikret med forsyninger hvis det ikke rår over varige råstoffkilder. Fra koloniene og de avhengige land får monopolene de veldige råstoffmengdene de trenger til lave priser. Monopolherredømme over råstoffkildene gir avgjørende fordeler i konkurransekampen. Beslagleggelse av kilder til billige råstoffer gjør det mulig for industrimonopolene å diktere monopolprisene på verdensmarkedet og selge sine varer til høyt oppskrudde priser.

En rekke av de viktigste råstoffer henter de imperialistiske maktene utelukkende eller for det meste fra koloniene og halvkoloniene. Etter den annen verdenskrig leverer de koloniale og avhengige land således nesten all naturgummi som brukes i den kapitalistiske verden, nesten alt tinn, 100 % av juten, 50 % av oljen, en rekke viktige matvarer og nytelsesmidler – rørsukker, kakao, kaffe, te.

En forbitret kamp utkjempes om kildene til forskjellige slags strategiske råstoffer som er nødvendige til krigsførsel: kull, olje, jernmalm, lettmetaller og sjeldne metaller, gummi, bomull osv. I en rekke tiår har de imperialistiske makter – først og framst USA og England – kjempet om monopolherredømmet over de rike oljekildene Fordelinga av verdens oljeressurser berører ikke bare de økonomiske, men også de politiske interesser og innbyrdes forhold mellom imperialistmaktene.

I imperialismens epoke øker kolonienes betydning som avsetningsmarkeder for moderlandene. Ved hjelp av en tollpolitikk som tjener dette formål beskytter imperialistene kolonimarkedene mot konkurranse fra utenforstående. På denne måten får monopolene mulighet til å avsette sin produksjon i koloniene til svimlende priser, bl.a.også de dårligste varene som ikke finner avsetning på andre markeder. Varebyttet mellom de imperialistiske stormakter og de avhengige land får en stadig mer ikke-ekvivalent karakter. Monopolene som driver handel på koloniene (oppkjøp av, råstoffer og avsetning av industrivarer) oppnår profitter på hundrevis av prosent. De er de virkelige herrer over hele land og skalter og valter med mange millioner menneskers liv og velferd.

Koloniene tjener som leverandører av ytterst billig, ofte nesten gratis arbeidskraft. Den hensynsløse utbyttinga av arbeidermassene sikrer særlig høye profitter på de kapitaler som er investert i koloniene og de avhengige land. Dessuten innfører moderlandene fra disse landene hundretusenvis av arbeidere som utfører særlig tungt arbeid for en ussel lønn. På denne måten driver monopolene i USA, særlig Sørstatene, en umenneskelig utbytting av arbeiderne fra Mexico og Puerto Rico, og de franske monopolene utbytter indo-kinesiske arbeidere på samme måten osv.

En forestilling om omfanget av den tributt som monopolene innkrever i koloniene og halvkoloniene, gir følgende beregninger som er foretatt på grunnlag av offisielle oppgaver: Den årlige tributt som den britiske imperialisme hentet i India, utgjorde i årene like før den annen verdenskrig 150-180 millioner pund sterling, derav renter på engelske kapitalinvesteringer 40-50 millioner, engelske statsutgifter som ble belastet India 25-30 millioner, inntekter og gasjer til engelske embetsmenn og militærspesialister i India 25-30 millioner, kommisjonsinntekter til engelske banker 15-20 millioner, profitt på handel 25-30 millioner og profitt på skipsfart 20-25 millioner. De amerikanske monopolene hadde i 1948 en profitt fra de avhengige land: på kapitalinvesteringer 1,9 milliard dollar, på transport, forsikring og annen ågrervirksomhet 1,9 milliard dollar, på varesalg til overpriser 2,5 milliarder dollar, på varekjøp til underpriser 1,2 milliarder, i alt en monopoltributt på 7,5 milliarder dollar. Av denne tributten kom ikke mindre enn 2,5 milliarder fra de latin-amerikanske land.

Under disse forhold, da verden allerede er oppdelt, og det pågår forberedelser til et krigersk oppgjør om en nyoppdeling av verden, søker de imperialistiske makter av strategiske grunner å sette seg i besittelse av alle mulige områder, uansett hvilken økonomisk betydning de har. Imperialistene raner til seg hvilke som helst områder som har eller kan få verdi som støttepunkter, marine- eller flybaser.

Koloniene er leverandører av kanonføde til moderlandene. Under den første verdenskrig kjempet bortimot halvannen million svarte soldater fra de franske koloniene på Frankrikes side. Under krigen velter moderlandene en betydelig del av sine finansielle byrder over på koloniene. En betydelig del av krigslånene realiseres i koloniene. Under den første og annen verdenskrig gjorde England rundhåndet bruk av sine koloniers valutarreserver.

Imperialismens rovgriske utbytting av kolonilandene og de avhengige land, skjerper den uforsonlige motsetning mellom disse landenes økonomiske livsbehov og moderlandenes egennyttige interesser.

Metodene i den koloniale utbytting av de arbeidende masser.

Karakteristisk for de koloniale utbyttingsmetoder som skaffer moderlandenes finanskapital svimlende monopolprofitter, er kombinasjonen av imperialistisk utplyndring og feudale former for utbytting av de arbeidende masser. Utviklinga av vareproduksjonen og utbredelsen av pengeøkonomien, ekspropriasjonen av jorda til veldige masser av den innfødte befolkning, ødeleggelsen av småhåndverket, foregår her side om side med kunstig bevaring av de feudale levningene og innføring av tvangsarbeidsmetoder. Etter hvert som kapitalistiske forhold utvikler seg, blir naturalforpaktningen avløst av pengeforpaktning, naturalskatter av pengeskatter, og dette påskynder ruineringen av bondemassene enda mer.

De herskende klasser i koloniene og halvkoloniene er feudale godseiere og by- og landsbygd-kapitalister (storbønder). Kapitalistklassen er delt i kompradorborgerskap og nasjonalt borgerskap. Kompradorene er innfødte mellommenn mellom de utenlandske monopolene og det koloniale avsetnings- og råstoffmarkedet. De feudale godseierne og komprador-borgerskapet er vasaller under den utenlandske finanskapital, et direkte kjøpt agentur for verdensimperialismen, som undertrykker koloniene og halvkoloniene. Etter hvert som det vokser fram en egen industri i koloniene, vokser også et nasjonalt borgerskap fram. Dette borgerskapet kommer i en dobbeltstilling: på den ene sida er veien til økonomisk og politisk herredømme stengt av den fremmede imperialismen og de feudale restenes åk, og på den andre sida deltar det sammen med de internasjonale monopolene i utbyttinga av arbeiderklassen og bøndene. I de største koloni- og halvkoloniland fins det monopolsammenslutninger av innfødt borgerskap som er avhengige av de utenlandske monopolene. Da den nasjonale frihetskampen tar sikte på å styrte imperialismens herredømme, vinne nasjonal uavhengighet for landet og likvidere de føydale restene som hindrer kapitalismen i å utvikle seg, deltar det nasjonale borgerskap i en viss etappe i denne kampen og spiller en progressiv rolle.

Arbeiderklassen i koloniene og de avhengige land vokser i takt med utviklinga av industrien og utbredelsen av de kapitalistiske forhold. Industriproletariatet er den ledende del av arbeiderklassen. Et tallrikt proletarisk lag består av landarbeidere, arbeidere på kapitalistiske manufakturer og småbedrifter og dessuten grovarbeidere i byene som utfører alt slags manuelt arbeid.

Men hovedmassen av befolkninga i koloniene og halvkoloniene består av bønder, og i de fleste av disse landene består landbefolkningen hovedsakelig av jordløse og jordfattige små og mellomstore bønder. Det tallrike småborgerskapet i byene består av småhandelsmenn og småhåndverkere.

Ved siden av at grunneiendommen konsentreres i hendene på godseierne og ågerkarene, legger koloniherrene veldige landområder under seg. I en rekke kolonier har imperialismen innført plantasjedrift. Plantasjer er store landbruksbedrifter som produserer bestemte slag landbruksråstoffer (bomull, gummi, jute, kaffe osv.). De tilhører for det meste kolonister og er basert på tilbakeliggende teknikk, slavearbeid eller halvveis slavearbeid utført av den rettsløse befolkningen. I de mest tettbefolkede koloniale og avhengige land dominerer små-bondebruk som er lenkebundet av levninger fra feudalismen og ågerslaveriet. I disse landene er konsentrasjonen av grunneiendommen i hendene på godseierne kombinert med småbruk.

De store jordeierne forpakter bort jorda i småparseller på slavevilkår. Meget utbredt er videreforpaktning i mange ledd. Dette er en snyltermetode som innebærer at det mellom jordeieren og bonden som dyrker jorda skyver seg inn flere mellommenn, som tilegner seg en betydelig del av avlinga. Mest utbredt er andelsforpaktningen. Bøndene er da fullstendig prisgitt godseierne, da de aldri greier å bli kvitt gjelda si til dem. I en rekke land fins det utilslørte former for hoveri- og dagsverksplikter: de jordløse bøndene er forplikta til å arbeide for godseieren flere dager i uka som vederlag for jordleie eller lån. Den bitre nød tvinger bonden til å sette seg i gjeld, til å utføre tvangsarbeid, og til og med gå i gjeldsslaveri hos ågreren. Ikke sjelden hender det at bonden også selger familiemedlemmer i slaveri.

Før det britiske herredømmet i India mottok staten en del av bøndenes produkter som skatt. Etter erobringa av India ,gjorde de britiske styresmaktene de tidligere skatteoppkreverne til storgodseiere, med eiendommer på mange tusen hektar. Ca. 3/4 av befolkningen på landsbygda i India er faktisk uten egen jord. I forpaktningsavgift var bonden tvunget til å betale fra 1/2 til 2/3 av avlinga, og av resten renter til ågreren på gjelda i form av naturalier. Ifølge oppgaver fra tiden etter krigen tilhører 70% av all dyrka jord i Pakistan 50 000 storgodseiere.

I Det nære Østen lever i dag 75- 80 % av befolkninga av jordbruk. I Egypt eier 770 storgodseiere tilsammen mer jord enn to millioner fattige bondebruk, som utgjør ca. 75 % av det samlede antall bruk. Av 14,5 millioner mennesker som lever av jordbruk, er 12 millioner småforpaktere og landarbeidere. Forpaktningsavgiften sluker opptil 4/5 av avlingen. I Iran (Persia) tilhører omtrent 2/3 av jorda godseiere, 1/6 staten og den muhammedanske kirken. Forpakteren får beholde fra en til to femtedeler av avlingea og i Tyrkia er over 2/3 av bøndene faktisk jordløse.

I de latinamerikanske land er jorda samlet i hendene på storgodseiere og utenlandske monopoler. Som eksempel kan en ta Brasil, der tellingen i 1940 viste at 51 % av brukene ikke hadde mer enn 3,8 % av arealet. I de latinamerikanske land er de utarmede bøndene nødt til å gå til godseieren for å få lån som betales tilbake med arbeid. Men dette systemet (såkalt «peonasje») går forpliktelsene i arv fra den ene generasjon til den andre, og hele bondefamilien blir faktisk godseiernes eiendom. Marx kalte peonasjesystemet slaveri i maskert form.

Utbytterne: godseiere, ågrere, oppkjøpere, skatteoppkrevere osv., tilegner seg storparten av det fattigslige produktet som bonden og hans familie har frembrakt med sitt slit. De tar ikke bare produktet av jordbrukerens merarbeid, men også produktet av en betydelig del av det nødvendige arbeid. Den inntekt bonden får beholde er ofte ikke nok til et svelteliv. Mange bondebruk ruineres, og de tidligere eierne må livberge seg som dagarbeidere. Agraroverbefolkningen øker kolossalt.

Bondebruket, som er knuget av slaveriet under godseierne og ågrerne, er bare i stand til å nytte den mest primitive teknikk, en teknikk som i hovedsaken har holdt seg uendra i hundrevis og noen steder i tusenvis av år. Denne primitive jorddyrkningsteknikken fører til at jorda blir fullstendig utpint. Mange kolonier som fortsetter å være agrarland er derfor ikke i stand til å brødfø sin befolkning og blir nødt til å innføre matvarer. Landbruket i de landene som er trellbundet av imperialismen, er dømt til forfall og tilbakegang.

I disse landene blir bare en del av den dyrkbare jorda utnytta produktivt enda det er en stor agrar-overbefolkning og jordhunger. Store områder som en gang ble regna for å være de mest fruktbare i verden, gir nå en ytterst lav og stadig synkende avkastning. I de hyppige uårene dør millioner mennesker av sult.

I landene i Det nære Østen er vanningsanleggene forfalt eller ødelagt. Det dyrkede areal utgjør gjennomsnittlig ikke mer enn 9-10 % av det samlede areal.

Koloniundertrykkelsen dømmer arbeiderklassen til politisk rettsløshet og grusom utbytting. Den billige arbeidskrafta er forutsetningen for det særdeles lave tekniske nivå som preger industribedriftene og plantasjene. Trass i produksjonens lave tekniske nivå innkasserer monopolene veldige profitter på grunn av den overmåte høye merverdiraten.

Arbeidsdagen i koloniene går opp i 14-16 timer og enda mer. Som regel fins det ingen arbeiderverntiltak på bedriftene og i transportvesenet. Da utstyret er aldeles nedslitt og driftsherrene ikke vil ha pengeutlegg til reparasjoner og sikkerhetsteknikk, skjer det ofte arbeidsulykker som fører til tap av menneskeliv og gjør hundretusener av mennesker til krøplinger. Da det ikke fins noen som helst sosiallovgivning, er en arbeider dømt til sultedøden dersom han blir arbeidsløs, skadd under arbeidet eller angrepet av en yrkessykdom.

Koloniarbeidernes lønninger er ytterst lave, de rekker ikke engang til de mest nødvendige behov. Arbeiderne er nødt til å avstå en del av sin usle fortjeneste til alle slags mellommenn : entreprenører, arbeidsformenn og oppsynsmenn og formidlere som har med leie av arbeidskraft å gjøre. Kvinnearbeid er meget utbredt, og barnearbeid likeså. Barn blir satt i arbeid fra de er 6-7 år gamle og får en enda uslere lønn enn de voksne mannlige arbeiderne. De fleste arbeidere er innvikla i gjeldsslaveriets garn. I mange tilfelle bor arbeiderne i spesielle brakker eller leirer akkurat som fanger, og har ikke rett til å bevege seg fritt omkring. Tvangsarbeid forekommer i stort omfang både i landbruk og industri.

Den ytterste økonomiske tilbakeliggenhet kombinert med en høy utbyttingsgrad dømmer kolonifolkene til sult, elendighet og utdøen. Kjempemonopolene i de imperialistiske landa raner til seg en meget stor del av de materielle goder som frambringes i koloniene uten å gi noe vederlag for det. Som følge av utbyttinga av koloniene og hemminga av utviklingen av deres produktivkrefter, er nasjonalinntekten pr. innbygger i koloniene 10-15 ganger lavere enn i moderlandene. Det store flertall av befolkninga har en ytterst lav levestandard. Dødeligheten er meget stor, og i hele distrikter dør befolkninga ut som følge av hungersnød og farsotter.

I koloniene i Afrika forekommer åpent og offisielt slaveri. Myndighetene organiserer klappjakt på svarte, politiet omringer landsbyene og sender fangene på veiarbeid, til bomulls- og andre plantasjer osv. Salg av barn som slaver er også utbredt. I kolonilandene, er gjeldsslaveriet en alminnelig foreteelse; det forekom også i Kina før revolusjonen.

I koloniene hersker rasediskriminering når det gjelder betalinga for arbeidet. I Fransk Vest-Afrika får innfødte fagarbeidere 4-6 ganger mindre betaling for samme arbeid som europeiske fagarbeidere med samme kvalifikasjoner. I Belgisk Kongo tjener afrikanske gruvearbeidere 5-10 ganger mindre enn europeiske arbeidere. I Sørafrika-Sambandet dør 65% av barna til den innfødte befolkninga før de blir to år gamle.

I USA har svarte arbeidere og svarte funksjonærer mindre enn halvparten så stor lønn som hvite arbeidere og funksjonærer med samme kvalifikasjon, og de svarte farmernes inntekter er gjennomsnittlig bare halvparten av det de hvite farmerne tjener i de samme distrikter. Ekstrautbyttinga av den svarte befolkninga i USA gir de amerikanske monopolene i årene etter den andre verdenskrig en årlig ekstraprofitt på 4 milliarder dollar.

Kolonifolkenes nasjonale frihetskamp.

Før imperialismens epoke omfattet det nasjonale spørsmål bare noen få nasjoner, hovedsakelig europeiske – irere, ungarere, polakker, finner, serbere og andre) og gikk ikke ut over rammen av de enkelte mange-nasjonale stater. I imperialismens epoke, da finanskapitalen i moderlandene har undertrykt folkene i de koloniale og avhengige land, har det nasjonale spørsmåls ramme utvida seg, og utviklingas gang har fått det til å smelte sammen med kolonispørsmålet i det hele tatt. «Med dette er det nasjonale spørsmål forvandlet fra et separat og indrestatlig spørsmål, til et alment og internasjonalt spørsmål,verdensspørsmålet om å frigjøre de undertrykte folk i de avhengige land og koloniene fra imperialismens åk».[74] J. V. Stalin: Om leninismens grunnlag, i «Spørsmål i leninismen», norsk utg. 1952, s. 49.

Den eneste vei til frigjøring for disse folkene, fra utbyttingas åk, er deres revolusjonære kamp mot imperialismen. Gjennom hele kapitalismens epoke har folkene i kolonilanda ført kamp mot de fremmede undertrykkera, og de har ofte reist seg til opprør som er blitt slått grusomt ned av koloniherrene. I imperialismens periode har frihetskampene i de koloniale og avhengige land et før ukjent omfang.

Allerede i begynnelsen av 20. århundre, særlig etter den første russiske revolusjon i 1905, våknet de arbeidende masser i de koloniale og avhengige land til politisk liv. I Kina, Korea, Persia og Tyrkia oppsto det en revolusjonær bevegelse.

Landene i den koloniale verden er forskjellige når det gjelder økonomisk utviklingsnivå og proletariatets utvikling. En må i det minste skjelne mellom tre kategorier av koloniale og avhengige land: 1) land som er helt uutvikla i industriell henseende, og som ikke eller nesten ikke har noe proletariat, 2) land med en lite utviklet industri og med et forholdsvis fåtallig proletariat, og 3) land som er mer eller mindre kapitalistisk utvikla og med et mer eller mindre tallrikt proletariat. Dette bestemmer særegenhetene ved den nasjonale frihetsbevegelse i de koloniale og avhengige land.

Da befolkninga i de koloniale og avhengige land overveiende er bønder, er det nasjonal-koloniale spørsmål i grunnen et bondespørsmål. Det almene spørsmål for den nasjonale frihetsbevegelsen i koloniene og de avhengige land er frigjøring fra imperialistveldet og likvidering av alle feudale rester. Av denne grunn har enhver nasjonal

frihetsbevegelse i koloniene og de avhengige land som er rettet mot imperialismen og det føydale åk, en progressiv karakter, selv i de land der proletariatet er relativt svakt utviklet.

Den nasjonale frihetsbevegelsen i koloniene og de avhengige land med proletariatet i spissen, som den anerkjente leder for de brede bondemasser og hele det arbeidende folk i den anti-imperialistiske kampen, trekker med seg det overveldende flertall av jordas befolkning, som er undertrykt av finansoligarkiet i noen få kapitalistiske stormakter. Interessene til den proletariske bevegelse i de kapitalistisk utviklede land og den nasjonale frihetsbevegelse i koloniene, krever at disse to former for revolusjonær bevegelse samles i en felles kampfront mot den felles fiende – mot imperialismen. Den proletariske internasjonalisme går ut fra at et folk som undertrykker andre folk ikke kan være fritt. Som leninismen lærer, betyr det en effektiv støtte fra den herskende nasjons proletariat til de undertrykte folks frihetskamp, å hevde og forsvare og sette ut i livet parolen om nasjonenes rett til utskillelse og til selvstendig statlig liv.

Veksten i den nasjonale frihetskampen blant de undertrykte folk i koloniene og de avhengige land undergraver imperialismens grunnvoller og forbereder dens sammenbrudd. De koloniale og avhengige land forvandles fra en reserve for det imperialistiske borgerskap til en reserve for det revolusjonære proletariat, til en forbundsfelle av det.

Kort sammenfatning XVIII

  1. Hemningsløs utbytting av koloniene og halvkoloniene er en av den moderne kapitalismes viktigste eksistensvilkår. Monopolenes maksimalprofitt er uatskillelig forbundet med utbyttinga av koloniene og halvkoloniene som avsetningsmarkeder, råstoffkilder, områder for kapitalinvestering og leverandører av billig arbeidskraft. Imperialismen bryter ned de f rkapitalistiske produksjonsformer og framkaller derved en forsert utvikling av kapitalistiske forhold, men den tillater bare en slik utvikling av det økonomiske liv i koloniene og de avhengige land, slik at de ikke kan oppnå økonomisk sjølstendighet og uavhengighet. Koloniene fungerer som agrar og råstoff-underbruk under moderlandene
  2. Karakteristisk f or imperialismens kolonisystem er sammenflettinga av kapitalistisk utbytting og utplyndring med forskjellige levninger av feudal underkuelse t il og med slaveri. Finanskapitalen opprettholder p kunstig vis de feudale levninger i koloniene og de avhengige land, innfører tvangsarbeid og slaveri Umenneskelige arbeidsvilkår på et ytt erst lavt teknisk nivå, fullstendig rettsløshet ruin og elendighet, sult og hungersnød, slik er arbeiderklassens og bøndenes kår i koloni og halvkoloni- landene
  3. Skjerpinga av den koloniale utbytting og undertrykkelse utløser uunngåelig motstand fra de bredeste folkemasser i de koloniale og avhengige l and De undertrykte folks nasjonale frihetsbevegelse trekker det overveldende flertall av jordas befolkning inn i kampen mot imperialismen. Den undergraver imperialismens grunnvoller og forbereder dens sammenbrudd

KAPITEL XIX
IMPERIALISMENS PLASS I HISTORIA

Imperialismen. Kapitalismens siste stadium.

I sin definisjon av imperialismens historiske plass i forhold til kapitalismen i det hele tatt. skrev Lenin: «Imperialismen er et særeget historisk stadium i kapitalismen. Dens særegne karakter er av tre-foldig art:

imperialismen er: (1) monopolkapitalisme, (2) snyltende eller råtnende kapitalisme, (3) døende kapitalisme.»[75]V. I. Lenin: «Imperialismen og splittelsen i sosialismen», i «Marx-Engels Marxisme», norsk utg. 1952, s. 227.

Monopolkapitalismen fjerner ikke og kan ikke fjerne grunnlaget for den gamle kapitalismen. I en viss mening er den en overbygning over den gamle før-monopolistiske kapitalisme, som overalt er sammenfletta med før-kapitalistiske økonomiformer. Fordi det ikke er og ikke kan finnes noen «ren kapitalisme», er det utenkelig at det kan forekomme noen «ren imperialisme». Til og med i de mest utviklede land fins det ved siden av monopolene en mengde små og mellomstore bedrifter, især i lettindustrien, i landbruket, i handelen og andre næringsgrener.I nesten alle kapitalistiske land består en betydelig del av befolkningen av bønder, og storparten av dem driver enkel varehusholdning. Det store flertall av menneskeheten lever i koloniale og halvkoloniale land, der det imperialistiske åket er sammenfletta med førkapitalistiske, og især feudale utbyttingsformer.

Et viktig særdrag ved imperialismen er at monopolene består side om side med varebytte, marked, konkurranse og kriser. Derav følger at alle kapitalismens økonomiske lover fullt ut står ved makt på kapitalismens monopolistiske stadium, men at deres virkning bestemmes av den moderne kapitalismes økonomiske grunnlov. Dvs. loven om sikring av kapitalistisk maksimalprofitt. Derfor virker disse lovene med større ødeleggelseskraft. Dette er tilfelle med verdiloven og merverdiloven,og med loven om konkurranse og produksjonsanarki. Og i tillegg med den almengyldige lov om den kapitalistiske akkumulasjon. Dette betinger arbeiderklassens relative og absolutte utarming og dømmer
storparten av de arbeidende bønder til utarming og ruin, med motsetningene i den kapitalistiske reproduksjon og de økonomiske kriser.

Monopolene fører produksjonens forvandling til samfunnsmessig produksjon ut til den ytterste grense som er mulig under kapitalismen. De store og største bedrifter som hver beskjeftiger tusenvis av mennesker, leverer en betydelig del av totalproduksjonen i de viktigste industrigrener. Monopolene knytter sammen kjempebedriftene til en helhet, holder regnskap med avsetningsmarkedene og råstoffkildene og legger beslag på de vitenskapelige kadrer, oppfinnelser og forbedringer. Storbankene kontrollerer nesten alle pengemidler i landet. Forbindelsene mellom de enkelte grener av næringslivet og deres innbyrdes avhengighet øker i høyeste grad. Industrien, som rår over gigantiske produksjonskapasiteter, er i stand til å øke produksjonen i en fart.

Samtidig vedblir produksjonsmidlene å være kapitalistenes private eiendom. Den avgjørende del av produksjonsmidlene disponeres av monopolene. I sin jakt etter maksimalprofitt øker monopolene utbyttinga av arbeiderklassen med alle mulige midler. Dette fører til en sterk økning av fattigdommen blant de arbeidende masser og til senking av deres kjøpekraft.

På denne måten skjerper monopolenes herredømme i høyeste grad den grunnleggende motsetning i kapitalismen – motsetningen mellom produksjonens samfunnsmessige karakter og den privatkapitalistiske form for tilegnelse av produksjonsresultatene. Det blir stadig tydeligere at produksjonsprosessens samfunnsmessige karakter krever at produksjonsmidlene blir gjort til samfunnseiendom.

I imperialismens epoke har samfunnets produktivkrefter nådd et slikt utviklingsnivå at de ikke kan få plass innafor de kapitalistiske produksjonsforholds trange ramme. Kapitalismen som i sin tid avløste feudalismen som en mer progressiv produksjonsform, er på sitt imperialistiske stadium blitt en reaksjonær makt som hemmer samfunnsutviklinga. Den økonomiske loven om produksjonsforholdas ubetingede samsvar med produktivkreftenes karakter, krever at de kapitalistiske produksjonsforhold viker plassen for nye, sosialistiske produksjonsforhold. Denne loven møter voldsom motstand fra de herskende klasser og framfor alt fra det monopolistiske borgerskap og de store jordeierne, som søker å hindre arbeiderklassen i å skape et forbund med bøndene og styrte det borgerlige samfunn.

Det høye utviklingsnivå produktivkreftene og produksjonens sosialisering har nådd og den voldsomme tilspissing av alle motsetningene i det kapitalistiske samfunn, vitner om at kapitalismen på sitt siste utviklingsstadium er fullmoden til å vike plassen for en høyere samfunnsorden – sosialismen.

Imperialismen som snyltende eller råtnende kapitalisme.

Imperialismen er snyltende eller råtnende kapitalisme. Tendensen til stagnasjon og forråtnelse er et uunngåelig resultat av herredømmet til monopolene som søker å oppnå maksimalprofitt. Ettersom monopolene kan diktere prisene på markedet og makter å holde dem kunstig oppe på et høyt nivå, er de langtfra alltid interessert i å utnytte de tekniske nyvinningene. Overalt bremser monopolene de tekniske framsteg. De lar de største vitenskapelige oppdagelser og tekniske oppfinnelser ligge brakk i årevis

Monopolene kjennetegnes altså ved en tendens til stagnasjon og forråtnelse, og under visse forhold tar denne tendensen overhånd. Dette utelukker imidlertid på ingen måte at kapitalismen vokste forholdsvis raskt før den annen verdenskrig. Men denne veksten var ytterst ujevn og ble liggende lenger og lenger etter de veldige muligheter som den moderne vitenskap og teknikk har skapt.

Den høyt utviklede moderne teknikk reiser veldige oppgaver som den råtnende kapitalismen ikke makter å løse. Derfor kan ikke et eneste kapitalistisk land utnytte sin vannkraft fullt ut på grunn av de hindringer som den private grunneiendom og monopolenes herredømme legger i veien. De kapitalistiske land er ikke i stand til å nyttiggjøre seg de muligheter som den moderne vitenskap og teknikk skaper når det gjelder å gjennomføre storstilte arbeider for å øke jordas fruktbarhet. De kapitalistiske monopolenes interesser hindrer utnyttinga av atom­energien til fredelige formål.

«Hvor en enn ser hen,» skrev Lenin allerede i 1913, «overalt støter en på oppgaver som menneskeheten er fullt ut i stand til å løse øyeblikkelig Men kapitalismen hindrer at det blir gjort. Den har samlet berg av rikdom og gjort menneskene til slaver av denne rikdommen. Den har løst de mest flokete tekniske problemer – og har satt en stopper for realiseringen av de tekniske forbedringer på grunn av elendigheten og uvitenheten hos folkets millioner og den sløve griskheten hos en håndfull millionærer».[76]V. I. Lenin: «Sivilisert barbari», Verker, russ. utg., bd. 19, s. 349.

Kapitalismens forråtnelse kommer til uttrykk i den økende parasittisme. Kapitalistklassen mister enhver tilknytning til produksjonsprosessen. Ledelsen av bedriftene konsentreres i hendene på leid teknisk personale. Det store flertall av borgerskapet og godseierne forvandles til rentierer – dette er folk som eier verdipapirer og lever av inntektene på disse papirene (kupongklippere). Utbytterklassenes snylterforbruk øker.

Rentierlagets fullstendige løsrivelse fra produksjonen forsterkes enda mer gjennom kapitaleksporten og inntektene av kapitalinvesteringer i utlandet. Kapitaleksporten setter et snylterpreg på hele det landet som lever av å utbytte folkene i andre land og koloniene. Kapitaleksport til utlandet utgjør en stadig økende del av nasjonalrikdommen i de imperialistiske land, og profittene av disse kapitalene en stadig økende del av kapitalistklassens profitter. Lenin kalte kapitaleksporten parasittisme i annen potens.

I 1929 utgjorde kapital investert i utlandet i forhold til nasjonalformuen: i England 18 %, i Frankrike 15 %, i Nederland ca. 20 %., i Belgia og Sveits 12 %. I 1929 var inntekten av kapitaler investert i utlandet: i England over 7 ganger og i USA 5 ganger større enn inntekten av utenrikshandelen.

I USA utgjorde rentierenes inntekter av verdipapirer i 1913 – 1,8 milliard dollar og i 1951 – 8,1 milliarder dollar, dvs. 40 % mer enn hele pengeinntekten til en farmerbefolkning på 30 millioner samme år. USA er et land der snylterpreget hos den moderne kapitalismen, såvel som imperialismens rovgriske karakter, kommer særlig klart til uttrykk.

Kapitalismens snylterkarakter kommer klart til uttrykk i dette, at en rekke borgerlige land forvandler seg til rentierstater Gjennom lån på trykkende vilkår pumper de største imperialistiske land veldige inntekter ut av de gjeldbundne landene og legger dem under sitt herredømme såvel økonomisk som politisk. Rentierstaten er den snyltende, råtnende kapitalismes stat. Utbyttinga av koloniene og de avhengige land, som er en av hovedkildene til maksimalprofitt for monopolene, gjør noen få rike imperialistiske land til snyltere på resten av menneskeheten.

Kapitalismens snylterkarakter kommer til uttrykk i militarismens vekst. En stadig økende del av nasjonalinntekten, og først og fremst av arbeidsfolkets inntekter, blir overført til statsbudsjettet og brukes til å underholde veldige armeer, og til å forberede og føre imperialistiske kriger. Militariseringen av økonomien og de imperialistiske krigene er et av de viktigste midler til å sikre monopolenes maksimalprofitt, og samtidig betyr de en bestialsk tilintetgjøring av menneskeliv og kolossale materielle verdier.

Økingen av parasittismen (snyltervesenet) henger uatskillelig sammen med den ting at veldige menneskemasser blir løsrevet fra samfunnsgagnlig arbeid. Hæren av arbeidsløse øker, en stadig større del av befolkninga blir sysselsatt som tjenere for utbytterklassene, i statsapparat og i den uforholdsmessig oppsvulmede sirkulasjonssfæren.

Kapitalismens forråtnelse viser seg også i det faktum, at det imperialistiske borgerskap, gjennom sin profitt på utbyttinga av koloniene og de avhengige land, systematisk bestikker et fåtallig øvre lag av kvalifiserte arbeidere ved hjelp av høye lønninger og andre almisser, det såkalte arbeideraristokratiet. Med støtte fra borgerskapet besetter arbeideraristokratiet de ledende poster i fagforeningene, og isammen med småborgerlige elementer danner de den aktive kjerne i de høyre-sosialistiske partiene, og utgjør på denne måten en alvorlig fare for arbeiderbevegelsen. Dette laget av arbeidere som har fått en borgerlig innstilling – utgjør det sosiale grunnlaget for opportunismen.

Opportunismen i arbeiderbevegelsen representerer en tilpasning av arbeiderbevegelsen til borgerskapets interesser gjennom undergravning av proletariatets revolusjonære kamp for frigjøring – fra det kapitalistiske slaveri. Opportunistene forgifter arbeidernes bevissthet ved å forkynne den reformistiske vei til «forbedring» av kapitalismen, den krever av arbeiderne at de skal støtte de borgerlige regjeringene i hele deres imperialistiske innenriks- og utenrikspolitikk.

Opportunistene er agenter for borgerskapet i arbeiderbevegelsen. Ved å splitte arbeiderklassens rekker hindrer opportunistene arbeiderne i å forene sine krefter for å styrte kapitalismen. Dette er en av de viktigste årsaker til at borgerskapet ennå kan holde seg ved makta i mange land.

Til den før-monopolistiske kapitalisme med dens fri konkurranse svarte et begrenset borgerlig demokrati. Imperialismen med dens monopolherredømme er preget av et omsving fra demokrati til politisk reaksjon i de borgerlige staters innenriks- og utenrikspolitikk. Politisk reaksjon over hele linja er karakteristisk for imperialismen.

Monopolenes ledere eller deres stråmenn innehar de viktigste postene i regjeringene og i hele statsapparatet. Under imperialismen er det ikke folket, men finanskapitalens magnater som innsetter regjeringene. For å konsolidere sin makt søker de reaksjonære monopolistklikkene å likvidere de demokratiske rettighetene, som det arbeidende folk har vunnet i hårdnakket kamp gjennom mange generasjoner. Dette gjør det nødvendig på alle måter å forsterke massenes kamp for demokratiet, mot imperialismen og reaksjonen. «Kapitalismen i det hele tatt og imperialismen i særdeleshet forvandler demokratiet til en illusjon. Samtidig vekker kapitalismen demokratiske bestrebelser blant massene, skaper demokratiske institusjoner, skjerper antagonismen mellom imperialismen som fornekter demokratiet, og massene som higer mot demokrati.»[77]V.I.Lenin: Verker,russ.utg., bd.23, side 13.

I imperialismens epoke har de bredeste folkemassenes kamp under arbeiderklassens førerskap mot reaksjonen, som monopolene skaper, en stor historisk betydning. Nettopp folkemassenes aktivitet, organiserthet og besluttsomhet avgjør om det skal lykkes å krysse de menneskefiendtlige planene til de aggressive imperialistkreftene, som uavbrutt forbereder nye harde prøvelser og krigskatastrofer for folkene.

Imperialismen som terskelen til den sosialistiske revolusjon.

Imperialismen er døende kapitalisme Virkningen av den moderne kapitalismes økonomiske grunnlov skjerper alle motsigelser i kapitalismen,og fører dem ut til de ytterste grenser der revolusjonen tar til. Den viktigste av disse motsigelser er følgende tre motsigelser:

  1. For det første motsetningen mellom arbeid og kapital Monopolenes og finansoligarkiets herredømme i de kapitalistiske land fører til skjerpet utbytting av de arbeidende klasser. Den voldsomme forverring av de materielle kår og den økte politiske undertrykkelse av arbeiderklassen, øker opprørsviljen hos arbeiderklassen og fører til skjerpet klassekamp mellom proletariatet og borgerskapet. Under disse forhold blir de tidligere metoder for arbeiderklassens økonomiske og parlamentariske kamp fullstendig utilstrekkelige. Imperialismen fører arbeiderklassen fram til den sosialistiske revolusjon som den eneste redning.
  2. For det andre: motsetningen mellom de imperialistiske makter I kampen om maksimalprofitt kommer monopolene i de forskjellige land i konflikt med hverandre, og hver av disse kapitalistgruppene søker å skaffe seg en dominerende stilling ved å tilrive seg avsetningsmarkeder, råstoffkilder og områder for kapitalinvestering. Den forbitrede kampen mellom de imperialistiske land om innflytelsessfærer fører uunngåelig til imperialistiske kriger, som svekker kapitalismens posisjoner i det hele tatt og bringer den sosialistiske revolusjon nærmere.
  3. For det tredje motsetningen mellom de undertrykte folk i koloniene og de avhengige land og de imperialistiske makter som utbytter dem Som følge av kapitalismens utvikling i koloniene og halvkoloniene styrkes den nasjonale frihetsbevegelsen mot imperialismen.Koloniene og de avhengige land forvandles fra reserver for imperialismen til reserver for den proletariske revolusjon.

Disse viktigste motsetninger karakteriserer imperialismen som døende kapitalisme. Det betyr ikke at kapitalismen kan dø bort av seg sjøl, ved et «automatisk sammenbrudd», uten at folkemassene med arbeiderklassen i spissen fører den mest besluttsomme kamp for å gjøre slutt på borgerskapets herredømme. Det betyr bare at imperialismen er det stadium i kapitalismens utvikling hvor den proletariske revolusjon er blitt en praktisk nødvendighet, og at det er oppstått gunstige betingelser for et direkte stormangrep på kapitalismens festninger. Derfor karakteriserte Lenin imperialismen som terskelen til den sosialistiske revolusjon.

Statsmonopolkapitalismen.

I imperialismens epoke er den borgerlige stat, som er finansoligarkiets diktatur, i hele sin virksomhet underordnet de herskende monopolers interesser, og utelukkende deres interesser.

Etter hvert som imperialismens motsetninger skjerpes, tar de herskende monopoler mer og mer over den direkte ledelse av statsapparatet. I økende utstrekning opptrer de største kapitalmagnatene personlig i ledende funksjoner i statsapparatet. Monopolkapitalismen blir til statsmonopolkapitalisme. Allerede den første verdenskrig påskyndte og skjerpet denne prosessen i meget høy grad.

Statsmonopolkapitalismen består i at de kapitalistiske monopolene underordner seg statsapparatet og bruker det til å gripe inn i landets økonomi (særlig i samband med militariseringen av økonomien) for å sikre monopolene maksimalprofitt og styrke finanskapitalens allmakt. Herunder blir enkelte bedrifter, næringsgrener og økonomiske funksjoner (sikring av arbeidskraft, forsyning med råstoffer som det er skort på, rasjonering av matvarer, bygging av krigsbedrifter, finansiering av militariseringen av økonomien osv.) overtatt av staten, men uten at den private eiendomsrett til produksjonsmidlene er blitt berørt.

Monopolene utnytter statsmakta til aktivt å fremme konsentrasjonen og sentraliseringa av kapitalen, til å styrke stormonopolenes makt og innflytelse: ved hjelp av spesielle tiltak tvinger staten de sjølstendige bedriftsherrene til å bøye seg for monopolsammenslutningene, og under krig gjennomfører den tvangskonsentrasjon av produksjonen ved å stenge en mengde små og mellomstore bedrifter. I monopolenes interesse legger staten på den ene siden høy toll på importvarer, og på den andre siden stimulerer den vareeksporten ved å utbetale eksportpremier til monopolene og gjøre det lettere for dem å erobre nye markeder ved hjelp av dumping.

Monopolene bruker statsbudsjettet som middel til å plyndre befolkningen i sitt land gjennom skattene og bestillinger fra staten som bringer dem veldige profitter. Under påskudd av å «oppmuntre det økonomiske initiativ» betaler den borgerlige stat veldige summer til de store bedriftsherrene i form av subsidier. Når monopolene er truet av bankerott, gir staten dem midler til å dekke tapene, og deres skatterestanser blir ettergitt.

Utviklingen av statsmonopolkapitalismen skyter særlig fart i perioder da det forberedes og føres imperialistiske kriger. Lenin kalte statsmonopol-kapitalismen et tukthus for arbeiderne og et paradis for kapitalistene. Regjeringene i de imperialistiske land gir monopolene veldige ordrer på leveranser av krigsmateriell, utstyr og proviant, bygger krigsfabrikker på statskassens bekostning og overlater dem til monopolene, dvs.de tar opp krigslån. Samtidig velter de borgerlige stater alle krigsbyrdene over på det arbeidende folk. Alt dette skaffer monopolene kolossale profitter.

Utviklinga av statsmonopolkapitalismen fører for det første til fortsatt påskynding av den kapitalistiske sosialisering av produksjonen, noe som skaper de materielle forutsetninger for at kapitalismen kan vike plassen for sosialismen. Lenin pekte på at statsmonopolkapitalismen er den mest fullstendige materielle forberedelse av sosialismen.

Utviklinga av statsmonopolkapitalismen fører for det annet til at proletariatets utarming øker både relativt og absolutt. Ved hjelp av statsmakten øker monopolene på alle måter utbyttingsgraden av arbeiderklassen, bøndene og de brede lag av intellektuelle, og dette framkaller uunngåelig en voldsom skjerping av motsetningene mellom de utbyttede og utbytterne, og en forsterket kamp fra proletariatet og andre arbeidende lag for å gjøre slutt på kapitalismen.

Kapitalismens forsvarere prøver å skjule den borgerlige stats underordning under de kapitalistiske monopolene, og hevder at staten er blitt den avgjørende kraft i de kapitalistiske lands økonomi og er i stand til å sikre en ledelse av samfunnshusholdningen etter en plan. I virkeligheten er den borgerlige stat ute av stand til å lede økonomien etter en plan, fordi økonomien ikke er underlagt staten, men ligger i hendene på monopolene. Alle forsøk på stats«regulering» av økonomien under kapitalismen er maktesløse overfor de spontane lover som styrer det økonomiske liv.

Loven om de kapitalistiske lands ujevne økonomiske og politiske utvikling i imperialismens periode og muligheten for sosialismens seier i et enkelt land.

Under kapitalismen kan de enkelte bedrifter, de enkelte næringsgrener i et land ikke utvikle seg jevnt. Under forhold som er preget av konkurranse og anarki i produksjonen, er en ujevn utvikling av den kapitalistiske økonomi uunngåelig. Men i den førmonopolistiske epoken gikk kapitalismen i det hele ennå framover. Produksjonen var oppsplittet mellom et stort antall bedrifter, det rådde fri konkurranse, det fantes ikke monopoler. Kapitalismen kunne ennå utvikle seg forholdsvis knirkefritt. Noen land beholdt sitt forsprang i lang tid, før de ble innhentet av andre. På jordkloden fantes det den gang fortsatt store herreløse landområder. Det kom ikke til krigerske konflikter i verdensmålestokk.

I og med overgangen til monopolkapitalismen endret forholda seg radikalt. Det høye tekniske utviklingsnivå gjorde det mulig for de unge landene fort og sprangvis å nå igjen og gå forbi de eldre rivalene. De landene som har slått inn på den kapitalistiske utviklingsvei seinere enn andre, utnytter de ferdige resultater av det tekniske framsteg – maskiner, produksjonsmetoder osv. På den andre siden oppsto monopolenes herredømme tidligere i de gamle landene enn i de nye, og typisk for disse er tendensen til parasittisme, forråtnelse, og teknisk stagnasjon. Dette er bakgrunnen for at noen land utvikler seg raskt, sprangvis mens andre blir hemmet i sin vekst. Også kapitaleksporten forsterker denne sprangvise karakter av utviklingen i høyeste grad. Det oppstår en mulighet for at noen land kan gå forbi andre land, drive dem bort fra markedene og med våpenmakt oppnå en nyoppdeling av den allerede oppdelte verden. I imperialismens periode er ujevnheten i de kapitalistiske lands utvikling blitt en avgjørende faktor i den imperialistiske utviklingen.

Det innbyrdes forhold mellom de økonomiske kreftene hos de imperialistiske makter forandrer seg med en fart som aldri før. Også de imperialistiske staters militære styrker vokser ujevnt. Det endrede forhold mellom de økonomiske og militære krefter kommer uunngåelig i konflikt med den bestående oppdelinga av kolonier og innflytelsessfærer. Det kommer til kamp om nyoppdeling av den allerede oppdelte verden. Prøven på den virkelige styrken hos de forskjellige imperialistiske grupper foregår gjennom blodige og ødeleggende kriger.

I 1860 sto England på første plass i verdens industriproduksjon, fulgt av Frankrike. Tyskland og USA var ennå bare så vidt i ferd med å stige fram på den internasjonale arena. Ti år etter hadde den unge kapitalismes hurtigvoksende land – USA – passert Frankrike og byttet plass med det. Et tiår til, og USA hadde gått forbi England og erobret førsteplassen i verdens industriproduksjon. Tyskland hadde gått forbi Frankrike og sto nå på tredje plass etter USA og England. Ved begynnelsen av 20. århundre hadde Tyskland passert England og besatt annen plass etter USA. Endringene i styrkeforholdet mellom de kapitalistiske land fører til at den kapitalistiske verden blir delt i to fiendtlige imperialistiske leirer og det bryter ut verdenskriger.

På grunn av ujevnheten i de kapitalistiske lands utvikling i imperialismens periode kan verdenskapitalismen ikke utvikle seg på annen måte enn gjennom kriser og krigskatastrofer. Skjerpinga av motsetningene i imperialismens leir og uunngåeligheten av krigerske konflikter fører til gjensidig svekkelse av imperialistene. Imperialismens verdensfront blir lett sårbar for den proletariske revolusjon. På dette grunnlag kan fronten bli brutt i det ledd der den imperialistiske frontlinjen er svakest, på det punkt der det oppstår de gunstigste forutsetninger for proletariatets seier.

Ujevnheten i den økonomiske utvikling i imperialismens epoke bestemmer også ujevnheten i den politiske utvikling, som medfører at de politiske forutsetninger for den proletariske revolusjons seier modnes til forskjellig tid i de forskjellige land. Til disse forutsetningene hører først og fremst skjerpinga av klassemotsetningene og klassekampens utviklingsgrad, nivået i proletariatets klassebevissthet, politisk organiserthet og revolusjonær besluttsomhet. Dvs.proletariatets evne til å trekke med seg og lede de brede masser av bøndene.

Loven om ujevnheten i de kapitalistiske lands økonomiske og politiske utvikling i imperialismens periode, danner utgangspunktet for Lenins lære om muligheten av at sosialismen først kan seire i noen land eller til og med i ett enkelt land.

Da Marx og Engels i midten av 19.århundre studerte den før-monopolistiske kapitalisme, kom de til den slutning at den sosialistiske revolusjon bare kan seire samtidig i alle – eller i de fleste siviliserte land. Men i begynnelsen av 20. århundre, særlig under den første verdenskrig, var stillingen fundamentalt forandret. Den før-monopolistiske kapitalisme hadde utviklet seg til monopolkapitalisme. Den oppadstigende kapitalisme var forvandlet til en nedadstigende, døende kapitalisme. Krigen avslørte de ubotelige svakheter i den imperialistiske verdensfront. Samtidig gjorde loven om den ujevne utvikling det uunngåelig, at den proletariske revolusjon måtte modnes til forskjellig tid i de forskjellige land. Ut fra loven om kapitalismens ujevne utvikling i imperialismens tid trakk Lenin den slutning at Marx’ og Engels’ gamle formel ikke lenger var i samsvar med de nye historiske vilkår. Dvs.at den sosialistiske revolusjon under de nye forutsetninger meget vel kunne seire i et enkelt land, og at en samtidig seier for den sosialistiske revolusjon i alle land eller i de fleste siviliserte land, er umulig på grunn av ujevnheten i revolusjonens modning i disse landene.

«Ujevnheten i den økonomiske og politiske utvikling,» skrev Lenin, «er en absolutt lov for kapitalismen. Derav følger at det er mulig for sosialismen å seire først i noen få eller tilmed i et enkelt kapitalistisk land.» [78]V.I. Lenin: «Om parolen Europas forente stater», i «Marx-Engels-Marxisme», norsk utg. 1952, s. 211.

Dette var den nye, fullendte teori om den sosialistiske revolusjon som Lenin skapte. Den beriket marxismen og førte den videre framover, åpnet et revolusjonært perspektiv for proletarene i de enkelte land, frigjorde initiativet i stormangrepet mot deres borgerskap, og styrket deres tro på den proletariske revolusjonens seier.

I imperialismens periode avsluttes dannelsen av det kapitalistiske system for verdensøkonomien. I samband med dette er de enkelte land blitt forvandlet til ledd i en enhetlig kjede. Leninismen lærer at den sosialistiske revolusjon under imperialismens forhold ikke ubetinget seirer i de land der kapitalismen er mest utviklet og proletariatet utgjør flertallet av befolkningen, men først og fremst i de land som danner svake ledd i verdensimperialismens kjede. De objektive forutsetninger for den sosialistiske revolusjon er modnet innafor det kapitalistiske system for verdensøkonomien som helhet.

Under disse forutsetninger kan det ikke være noen hindring for revolusjonen at det i dette systemet finnes land som er utilstrekkelig utviklet i industriell henseende. For at den sosialistiske revolusjon skal kunne seire, er det nødvendig at det finnes et revolusjonært proletariat og en proletarisk fortropp samlet i et politisk parti, at proletariatet i vedkommende land har en betydningsfull forbundsfelle i bøndene som er i stand til å følge proletariatet i besluttsom kamp mot imperialismen. I imperialismens epoke, da den revolusjonære bevegelse i hele verden vokser, inngår det imperialistiske borgerskap forbindelse med alle slags reaksjonære krefter og utnytter på alle måter restene av livegenskapet for å øke sine profitter. Derfor kan livegenskapsforholdene ikke avskaffes på annen måte enn ved en besluttsom kamp mot imperialismen. Under disse vilkår blir proletariatet hegemon (leder) i den borgerlig-demokratiske revolusjon og sveiser bondemassene sammen om seg til kamp mot de feudale forholda og den imperialistiske koloniundertrykkelsen. Etter hvert som de antifeudale og nasjonale frigjøringsoppgavene blir løst, vokser den borgerlig-demokratiske revolusjon over i den sosialistiske revolusjon.

I imperialismens periode vokser opprørstrangen hos proletariatet i de kapitalistiske land, det hoper seg opp elementer til en revolusjonær eksplosjon, og i de koloniale og avhengige land utvikler det seg en frihetskrig mot imperialismen. De imperialistiske krigene om nyoppdeling av verden, svekker det imperialistiske system og forsterker tendensene til en forening mellom den proletariske revolusjon i de kapitalistiske land og de nasjonale frigjøringsbevegelser i koloniene.

Den proletariske revolusjon som har seiret i et enkelt land, er samtidig også begynnelsen til den sosialistiske verdensrevolusjon og en mektig base for dens videre utfoldelse. Lenin forutså vitenskapelig at verdensrevolusjonen ville utvikle seg slik at en rekke nye land på revolujonært vis river seg løs fra det imperialistiske system, og at proletarene i disse landene får hjelp fra proletariatet i de imperialistiske stater. Og selve den prosess som innebærer at en rekke nye land river seg løs fra imperialismen, vil foregå raskere og grundigere, jo grundigere sosialismen gjennomføres og befestes i det første landet, der den proletariske revolusjon har seiret.

«Utgangen av kampen», skrev Lenin, «avhenger til sjuende og sist av at Russland, India, Kina osv. utgjør det overveldende flertall av befolkninga på jorda. Og nettopp dette flertall av befolkninga er i de første åra med makeløs fart blitt trukket inn i kampen for sin frigjøring, slik at det i denne mening ikke kan være en skygge av tvil om det endelige utfall av den verdensomfattende kampen. I denne mening er sosialismens endelige seier fullstendig og ubetinget trygget.» [79]V. I. Lenin: «Heller mindre, men bedre», Verker, russ. utg., bd. 33, s. 458.

Kort sammenfatning av XIX

  1. Imperialismen er et særskilt og det siste stadium i kapitalismen: 1) monopolkapitalisme, 2 råtnende eller snyltende kapitalisme, 3) døende kapitalisme, som er terskelen til den sosialistiske revolusjon
  2. Kapitalismens forråtnelse og parasittisme kommer til uttrykk i at monopolene bremser det tekniske framsteg og veksten i produktivkreftene, at en rekke borgerlige land blir rentierstater som lever av å utbytte folkene i koloniene og de avhengige land, i militarismens utskeielser, i borgerskapets økende snylterforbruk , i de imperialistiske statenes reaksjonære innenriks- og utenrikspolitikk, og at borgerskapet i de imperialistiske land bestikker et lite øvre lag av arbeiderklassen. Kapitalismens forråtnelse f ører til en voldsom øking i utarming av arbeiderklassen og de arbeidende bondemasser
  3. Virkninga av den moderne kapitalismes økonomiske grunnlov fører til en voldsom skjerping av imperialismens tre viktigste motsetninger: 1) motsetning mellom arbeid og kapital, motsetning mellom de imperialistiske stormaktene som kjemper om overtaket og i siste instans om verdensherredømmet, og 3) motsetning mellom moderlandene og koloniene. Imperialismen fører proletariatet fram til den sosialistiske revolusjon
  4. Statsmonopolkapitalismen betyr at statsapparatet u nderordnes de kapitalistiske monopolene for å sikre finansoligarkiet maksimalprofitt og styrke dets herredømme. Statsmonopolkapitalismen er det høyeste trinn den kapitalistiske sosialisering av produksjonen og medfører en enda større skjerping av utbyttinga av arbeiderklassen, utarming og ruin for de brede arbeidende masser
  5. Loven om ujevnheten i den økonomiske og politiske utvikling i de kapitalistiske land i imperialismens periode svekker verdensimperialismens enhetlige front. Ujevnheten i revolusjonens modningsprosess utelukker muligheten av en samtidig seier for sosialismen i alle land eller i de fleste land. Det oppstår mulighet for å bryte gjennom den imperialistiske kjeden i dens svakeste ledd, og mulighet for at den sosialistiske revolusjon kan seire først i noen få land eller tilmed i et enkelt land

KAPITEL XX KAPITALISMENS ALMENE KRISE

Innholdet i kapitalismens almene krise.

Samtidig med at imperialismens motsetninger skjerpes, hoper det seg også opp forutsetninger for ei almen krise i kapitalismen. Den voldsomme skjerpinga av motsetningene i imperialismens leir, sammenstøtene mellom de imperialistiske makter som ender i verdenskriger, foreningen mellom proletariatets klassekamp i moderlandene og

kolonifolkenes nasjonale frihetskamp. Alt dette fører til en sterk svekkelse av det kapitalistiske verdenssystem, og til at imperialismens kjede blir brutt og enkelte land på revolusjonær vei, faller ut av det kapitalistiske system. Grunnsetningene for læren om kapitalismens almene krise er utarbeidet av Lenin.

Kapitalismens almene krise er ei allsidig krise for det kapitalistiske verdenssystem som helhet, ei krise som kjennetegnes av kriger og revolusjoner, kamp mellom den døende kapitalisme og den voksende sosialisme. Kapitalismens almene krise omfatter alle sider ved kapitalismen, både økonomien og politikken. Det som ligger til grunn for denne krisa er den stadig økende oppløsning av kapitalismens system: for verdensøkonomien på den ene sida, og den voksende økonomiske makt hos de landene som har revet seg løs fra kapitalismen på den andre sida.

Grunndragene i kapitalismens almene krise er verdens oppdeling i to systemer – det kapitalistiske og det sosialistiske – og kampen mellom dem. Krisa i imperialismens kolonisystem, skjerpinga av markedsproblemet og den kroniske underbeskjeftigelse av produksjonsapparatet og den kroniske massearbeidsløshet som henger sammen med dette.

Ujevnheten i de kapitalistiske lands utvikling i imperialismens epoke fører med tiden til uoverensstemmelse mellom den bestående fordeling av avsetningsmarkedene, innflytelsessfærene og koloniene på den ene sida og det forandrede styrkeforhold mellom de viktigste kapitalistiske stater på den andre. På dette grunnlag oppstår det en sterk forstyrrelse av likevekten innafor det kapitalistiske verdenssystem, som fører til at den kapitalistiske verden blir splittet i fiendtlige grupperinger, og til krig mellom dem. Verdenskrigene svekker imperialsmens krefter og gjør det lettere å bryte gjennom imperialismens front, og for enkelte land å rive seg løs fra det kapitalistiske system.

Kapitalismens almene krise omfatter en hel historisk periode, som er en bestanddel av imperialismens epoke. Som tidligere påpekt, innebærer loven om ujevnheten i de kapitalistiske lands økonomiske og politiske utvikling i imperialismens tid at den sosialistiske revolusjon modnes til forskjellig tid i de forskjellige land. Lenin pekte på at kapitalismens almene krise ikke er en samtidig akt, men en langvarig periode med voldsomme økonomiske og politiske rystelser, skjerpet klassekamp, en periode da «kapitalismen bryter sammen over hele linja og det sosialistiske samfunn blir født.» [80]V. I. Lenin: «Foredrag om revisjon av programmet og forandring av partiets navn på RKP‘s 7. kongress», Verker, russ utg., bd. 27, s. 106.

Dette gjør det til en historisk nødvendighet, at de to systemer – det sosialistiske og det kapitalistiske – lever sammen side om side i et langt tidsrom.

Kapitalismens almene krise begynte i den første verdenskrigs periode og utviklet seg særlig som følge av at Sovjetunionen var brutt ut av det kapitalistiske system. Dette var første etappe i kapitalismens almene krise. Under den annen verdenskrig inntrådte den annen etappe i kapitalismens almene krise, særlig etter at de folkedemokratiske land i Europa og Asia hadde revet seg løs fra det kapitalistiske system.

Den første verdenskrig og begynnelsen til kapitalismens almene krise.

Den første verdenskrig var et resultat av de skjerpede motsetninger mellom de imperialistiske stormakter på grunnlag av kampen om nyoppdeling av verden og innflytelsessfærene. Ved siden av de gamle imperialistmaktene var det vokset opp nye røvere som var kommet for seint til verdens oppdeling. Den tyske imperialismen steig fram på skueplassen. Tyskland var kommet seinere med i den kapitalistiske utviklinga enn en rekke andre land, og det ønsket å være med å dele markedene og innflytelsessfærene på et tidspunkt da verden allerede var oppdelt mellom de gamle imperialistmaktene. Allerede i begynnelsen av 20. århundre hadde Tyskland gått forbi England i industrielt utviklingsnivå og hadde erobra annen plass i verden og første plass i Europa. Tyskland begynte å trenge unna England og Frankrike på verdensmarkedet. Det endrede økonomiske og militære styrkeforhold mellom de viktigste kapitalistiske stater, satte spørsmålet om ei nyoppdeling av verden på dagsordenen. I kampen om nyoppdelinga av verden kom Tyskland, som opptrådte i allianse med Østerrike-Ungarn og Italia, i konflikt med England, Frankrike og Tsar-Russland som var avhengige av dem.

Tyskland ville ta en del av koloniene fra England og Frankrike, fordrive England fra Det nære Østen og gjøre slutt på dets herredømme på havene. Det ville ta Ukraina, Polen og Baltikum fra Russland og legge hele Sentral -og Sørøst-Europa under sitt herredømme. England på sin side ville gjøre slutt på den tyske konkurransen på verdensmarkedet og trygge sitt eneherredømme i Det nære Østen og på det afrikanske fastlandet. Frankrike satte seg som oppgave å vinne tilbake Elsass-Lothringen som Tyskland hadde erobret i 1870-71, og ta Saar-området fra Tyskland. Også Tsar-Russland og de andre borgerlige statene som deltok i krigen, forfulgte visse erobringsplaner.

Kampen mellom de to imperialistiske blokkene – den engelsk-franske og den tyske – om nyoppdeling av verden berørte interessene til alle imperialistiske landa og førte derfor til en verdenskrig, der seinere også Japan, USA og en rekke andre land kom med. Den første verdenskrig var fra begge sider imperialistisk i sin karakter.

Krigen rokket ved selve grunnpålene i den kapitalistiske verden. I omfang var den uten sidestykke tidligere i historien.

Krigen ble en kilde til kolossal rikdomsøking for monopolene, især for kapitalistene i USA. I 1917 hadde de amerikanske monopolene tre-fire ganger større profitter enn i 1914. I de fem krigsårene (1914 -1918) hadde de amerikanske monopolene over 35 millioner dollar i profitt (skatt ikke fraregnet). De største monopolene økte sine profitter til det mangedobbelte.

Befolkningen i de landene som deltok aktivt i krigen, utgjorde ca. 800 millioner. Om lag 70 millioner mann ble mobilisert til hærene. Krigen krevde like mange menneskeliv som alle kriger i Europa tilsammen i løpet av ett årtusen. 10 millioner ble drept, over 20 millioner såret og lemlestet. Millioner døde av sult og farsotter. Krigen gjorde kolossal skade på de krigførende lands næringsliv. De krigførende makters direkte militærutgifter under hele krigen (1914-1918) utgjorde 208 milliarder dollar (regnet etter prisene i vedkommende år).

Under krigen økte monopolenes betydning, og deres herredømme over statsapparatet ble styrket. Stormonopolene nyttet statsapparatet til å sikre seg maskimale profitter. «Reguleringen» av det økonomiske liv under krigen ble gjennomført for å berike stormonopolene. I denne hensikt ble arbeidsdagen forlenget i en rekke land, det ble innført streikeforbud og kasernedisiplin og tvangsarbeid på bedriftene. Hovedkilden til den fantastiske økingen av profitten var statsbestillingene på krigsmateriell som ble finansiert gjennom budsjettet. Under krigen slukte militærutgiftene en meget stor del av nasjonalinntekten og ble dekket først og fremst ved økte skatter som arbeidsfolk måtte betale. Storparten av krigsbevilgningene tilfalt monopolkapitalistene i form av betaling for militærbestillinger, lån og subsidier som de slapp å betale. Prisene på krigsleveranser sikret monopolene kjempeprofitter. Lenin kalte krigsleveransene legalisert plyndring av statskassa. Monopolene beriket seg ved at arbeidernes reallønn ble senket som følge av inflasjonen, og også ved direkte utplyndring av de okkuperte områdene. Under krigen ble det i de europeiske land innført rasjoneringssystem for fordelingen av matvarer og andre vanlige forbruksgjenstander, slik at arbeidsfolks forbruk ble skåret ned til en sulterasjon.

Krigen økte massenes fattigdom og lidelser til det ytterste, den skjerpa klassemotsetningene og framkalte et revolusjonært oppsving i arbeiderklassens og de arbeidende bønders klassekamp i de kapitalistiske landa. Fra å være en europeisk krig forvandlet den seg til en verdenskrig, ved å trekke også imperialismens bakland, koloniene og de avhengige land, inn i sin malstrøm. Dette gjorde det lettere å forene den revolusjonære bevegelse i Europa med den nasjonale frigjøringsbevegelsen blant folkene i Østen.

Krigen svekket verdenskapitalismen. «Krigen i Europa», skrev Lenin den gang, «betyr en veldig historisk krise, og begynnelsen til en ny epoke. Som enhver annen krise har krigen skjerpa de dypt gjemte motsetninger og brakt dem opp til overflaten.» [81]V. I. Lenin: «Den døde sjåvinisme og den levende sosialisme», Verker, russ. utg., bd. 21, side 81

Krigen skapte et mektig oppsving i den anti-imperalistiske, revolusjonære bevegelse.

Den store sosialistiske Oktoberrevolusjonens seier og verdens oppdeling i to systemer : det kapitalistiske og det sosialistiske.

Den proletariske revolusjon brøt først gjennom imperialismens front i Russland, som viste seg a være det svakeste ledd i imperialismens kjede. Russland var knutepunktet for alle imperialismens motsetninger. I Russland var kapitalens herredømme sammenflettet med tsaristisk despotisme, og med levninger av feudal og kolonial undertrykkelse overfor de ikke-russiske folk. Lenin kalte tsarismen «militærfeudal imperialisme».

Tsar-Russland var en reserve for den vestlige imperialisme, både som investeringsfelt for utenlandsk kapital som behersket de viktigste industrigrener – i brennstoffindustri og metallurgi – og som den vestlige imperialismes støtte i øst som knytta Vestens finanskapital sammen med koloniene i Østen. Tsarismens og den vestlige imperialismes interesser dannet et sammenhengende nøste av imperialistiske interesser.

Den høye konsentrasjon i den russiske industrien,og det at det fantes et slikt revolusjonært parti som det kommunistiske parti, gjorde Russlands proletariat til en mektig kraft i landets politiske liv. Det russiske proletariat hadde en så betydelig forbundsfelle som de fattige bøndene, som utgjorde det store flertall av bondebefolkningen. Under disse vilkåra måtte den borgerlig-demokratiske revolusjon i Russland uunngåelig vokse over i en sosialistisk revolusjon, få en internasjonal karakter og ryste selve grunnlaget for verdensimperialismen.

Den store sosialistiske Oktoberrevolusjonens internasjonale betydning, består for det første i at den brøt gjennom imperialismens front, styrtet det imperialistiske borgerskap i et av de største kapitalistiske landa, og for første gang i historien brakte proletariatet til makta. For det annet rokka den ikke bare imperialismen i moderlandene, den var også et slag mot imperialismens herredømme i koloniene og de avhengige land, og undergravde imperialismens herredømme i disse landa. For det tredje svekka den imperialismens makt i moderlandene og rokka dens herredømme i koloniene, og reiste dermed spørsmålet om et være eller ikke være for verdensimperialismen som helhet.

Den store sosialistiske Oktoberrevolusjonen var et avgjørende vendepunkt i menneskehetens verdenshistorie. Den innleda en helt ny epoke. Epoken med proletariske revolusjoner i de imperialistiske landa og nasjonal frihetsbevegelse i koloniene. Oktoberrevolusjonen frigjorde det arbeidende folk på en sjettedel av jorda fra kapitalismens makt. Dette betydde at verden ble delt i to systemer: det kapitalistiske og det sosialistiske. Denne oppdelinga i to systemer var det klareste uttrykk for kapitalismens almene krise. Som følge av verdens deling i to systemer oppsto det en prinsippielt ny motsetning av verdenshistorisk betydning. Motsetninga mellom den døende kapitalisme og den voksende sosialisme. Kampen mellom de to systemene – kapitalismen og sosialismen har fått en avgjørende betydning i vår tid.

I sin karakteristikk av kapitalimens almene krise, sa J. V. Stalin: «Dette betyr først og fremst at den imperialistiske krig og dens følger har forsterket kapitalismens forråtnelse og rokket dens likevekt, at vi nå lever i en epoke av kriger og revolusjoner, at kapitalismen ikke lenger er det eneste og altomfattende system for verdenshusholdningen, at det ved siden av det kapitalistiske økonomi-systemet fins et sosialistisk system som vokser og blomstrer, og som står i motsetning til det kapitalistiske system og ved s utgelve det faktum at det er til, demonstrerer kapitalismens råttenskap og undergraver dens grunnlag.»[82]J. V. Stalin: Politisk beretning fra sentralkomiteen til SUKPs 16. kongress, Verker, russ.., bd. 12, side 246

De første årene etter den første verdenskrig 1914-1918 var en periode da de kapitalistiske lands økonomi var sterkt desorganisert, en periode med forbitret kamp mellom proletariatet og borgerskapet. Som følge av den rystelse verdenskapitalismen var utsatt for, og under direkte innflytelse av Den store sosialistiske oktoberrevolusjon, kom det til en rekke revolusjoner og revolusjonære reisninger både på det europeiske fastland og i koloni- og halvkolonilandene. Denne mektige revolusjonære bevegelsen, den sympati og støtte de arbeidende masser i hele verden la for dagen overfor Sovjet-Russland, førte til sammenbrudd for alle de forsøkene verdensimperialismen gjorde på å kvele den første sosialistiske republikken i verden. I 1920-1921 ble de viktigste kapitalistiske land rammet av en dyptgående økonomisk krise.

Da den kapitalistiske verden var kommet over det økonomiske kaos etter krigen, måtte den fra 1924 av inn i en periode med relativ stabilisering. Det revolusjonære oppsvinget ble avløst av en midlertidig tilbakegang for revolusjoner i en rekke land i Europa. Dette var en midlertidig, delvis stabilisering av kapitalismen, som ble oppnådd gjennom økt utbytting av det arbeidende folk. Det ble gjennomført en voldsom intensivering av arbeidet som ble kalt kapitalistisk «rasjonalisering». Den kapitalistiske stabiliseringen førte uunngåelig til skjerping av motsetningene mellom arbeiderne og kapitalistene, mellom imperialismen og kolonifolkene, og mellom imperialistene i de forskjellige land. Den økonomiske verdenskrisen som satte inn i 1929, gjorde slutt på den kapitalistiske stabiliseringen.

Samtidig utviklet Sovjetunionens folkehusholdning seg uavbrutt på en oppadstigende linje, uten kriser og katastrofer. Sovjetunionen var dengang det eneste land som ikke kjente kriser og andre av kapitalismens motsetninger. Sovjetunionens industri gikk hele tida fram med et tempo uten sidestykke i historien. I 1938 utgjorde industriproduksjonen i Sovjetunionen 908,8% sammenliknet med produksjonen i 1913, mens industriproduksjonen i USA bare utgjorde 120% i England 113,3% og i Frankrike 93,2%. Sammenlikningen mellom den økonomiske utvikling i Sovjetunionen og i de kapitalistiske land viser klart at det sosialistiske systemet har avgjørende fordeler og at det kapitalistiske systemet er dømt til undergang.

Erfaringene fra Sovjetunionen viser at det arbeidende folk kan styre et land med framgang, bygge og lede økonomien uten borgerskapet og mot borgerskapet. Hvert år med fredelig kappestrid mellom sosialismen og kapitalismen undergraver og svekker kapitalismen og styrker sosialismen.

Grunnlegginga av den første sosialistiske stat i verden brakte et nytt moment inn i utviklinga av det arbeidende folks revolusjonære kamp. Sovjetunionen er et mektig tiltrekningssentrum. Rundt dette sentret sveises det sammen en enhetsfront av folkenes revolusjonære og nasjonale frihetskamp mot imperialismen. Den internasjonale imperialismen prøver å kvele eller iallfall svekke den sosialistiske staten. Imperialismens leir søker å vinne over sine indre vansker og motsetninger ved å få i stand en krig mot Sovjetunionen. I kampen mot imperialistenes anslag, bygger Sovjetunionen på sin økonomiske og militære styrke og på støtten fra det internasjonale proletariat.

Den historiske erfaring har vist at i kampen mellom de to systemer, kan det sosialistiske økonomiske systemet regne med sikker seier over det kapitalistiske, på grunnlag av fredelig kappestrid. I sin utenrikspolitikk går sovjetstaten ut fra at det er mulig for de to systemer – kapitalismen og sosialismen – å bestå fredelig side om side. Den følger fast en politikk som går ut på fred mellom folkene.

Krisa i imperialismens kolonisystem.

En bestanddel i kapitalismens almene krise, er krisa i imperialismens kolonisystem. Denne krisa som oppsto under den første verdenskrig, utvides og utdypes. Krisa i imperialismens kolonisystem består i en voldsom skjerping av motsetningene mellom de imperialistiske makter på den ene sida og koloniene og de avhengige land på den andre, og i utviklinga av den nasjonale frihetskampen blant de undertrykte folkene i disse landene, en kamp der industriproletariatet tar ledelsen.

Under imperialismens almene krise øker kolonienes rolle som kilde til maksimalprofitter for monopolene. Skjerpinga av kampen mellom imperialistene om avsetningsmarkeder og innflytelsessfærer, skjerpinga av de indre vansker og motsetninger i de kapitalistiske land, fører til økt trykk på koloniene fra imperialistenes side, og til økt utbytting av koloniene og de avhengige land.

Under den første verdenskrig, da eksporten av industrivarer fra moderlandene gikk sterkt tilbake, ga kolonienes industrielle utvikling et betydelig støt framover. I mellomkrigstiden fortsatte kapitalismen i koloniene å vokse som følge av den intense kapitaleksporten til de tilbakeliggende land. I samband med dette vokste proletariatet i kolonilandene.

Det samlede antall industribedrifter i India steg fra 2874 i 1914 til 10 466 i 1939. I samband. med dette økte også tallet på fabrikkarbeidere. Tallet på arbeidere i den indiske foredlingsindustrien var i 1914 – 951 000 og i 1939 – 1 751 100. Det samlede antall arbeidere i India i 1939, innbefattet gruvearbeidere, arbeidere på jernbanene, i skipsfarten og på plantasjene, var ca. 5 millioner. I Kina (uten Mandsjuria) steg tallet på industribedrifter (med 30 arbeidere og mer) fra 200 i 1910 til 2500 i 1937 og tallet på sysselsatte arbeidere i dem fra 150 000 i 1910 til 2 750 000 i 1937. Når en regner med det mer industrialiserte Mandsjuria, utgjorde det samlede antall arbeidere i den kinesiske industrien og transportvesenet (småbedrifter ikke medregnet) like før den annen verdenskrig ca. 4 millioner. Også i Indonesia, Malaya, de afrikanske og andre kolonier viste industriproletariatet betydelig økning.

Under kapitalismens almene krise skjerpes utbyttinga av arbeiderklassen i koloniene. En kommisjon som undersøkte de indiske arbeidernes kår i 1929-1931, slo fast at familien til en vanlig arbeider har en fortjeneste pr. familiemedlem som bare svarer til om lag halvparten av hva det koster å underholde en fange i fengslene i Bombay. Storparten av arbeiderne kommer i gjeldsslaveri hos ågrerne. Tvangsarbeid er meget utbredt i koloniene, særlig i gruveindustrien og i jordbruket (på plantasjene).

Arbeiderklassens vekst i kolonilandene, og den økende nasjonale frigjøringskamp som folkene i disse landene fører, undergraver imperialismens posisjoner fullstendig, og betyr en ny etappe i utviklinga av den nasjonale frihetsbevegelsen i koloniene. Lenin lærte at etter den store sosialistiske Oktoberrevolusjonens seier som brøt gjennom verdensimperialismens front, begynte en ny epoke med kolonirevolusjoner. Mens den nasjonale frihetskampen tidligere endte med at borgerskapet opprettet sitt herredømme, og dermed ryddet veien for en friere utvikling av kapitalismen, så fører de nasjonale kolonirevolusjonene som gjennomføres under proletaritets ledelse, akkurat nå under kapitalismens almene krise, til opprettelse av en folkets makt som sikrer landets utvikling framover til sosialismen – uten å passere det kapitalistiske utviklingsstadium.

Som før nevnt, hemmer imperialismen den økonomiske utviklinga i koloniene, trass i at det foregår en viss industriell utvikling. I disse landene utvikler det seg fortsatt ingen tungindustri, de er fortsatt agrar-og råstoff-underbruk av moderlandene. Imperialismen holder ved like de rester av feudale forhold som fins i koloniene, og utnytter dem til å øke utbyttinga av de undertrykte folk. Det at det i en viss grad utvikler seg kapitalistiske forhold på landbygda som undergraver naturalhusholdningen, fører bare til at bøndene blir utbyttet og ruinert i enda høyere grad. Kampen mot de feudale levningene danner grunnlaget for den borgerlig-demokratiske revolusjon i kolonilandene. Den borgerlig-demokratiske revolusjon i koloniene er ikke bare rettet mot det feudale åk, men samtidig også mot imperialismen. Det er umulig å likvidere de feudale levningene i koloniene uten å kaste av det imperialistiske åk på revolusjonært vis. Kolonirevolusjonen betyr at det er to strømninger i den revolusjonære bevegelse. Bevegelsen mot de feudale levningene og bevegelsen mot imperialismen – flyter sammen. Slik henger det sammen at bøndene er en mektig kraft i de koloniale revolusjonene, fordi de utgjør hovedmassen av kolonienes befolkning.

Hegemonen (lederen) i koloni-revolusjonene blir arbeiderklassen, som er en konsekvent kjemper mot imperialismen, i stand til å sveise sammen bøndenes millionmasser og og føre revolusjonen til ende. Forbundet mellom arbeiderklassen og bøndene under arbeiderklassens ledelse er den avgjørende forutsetning for at de undertrykte folk i kolonilandene kan seire i sin nasjonale frihetskamp.

En viss del av det innfødte borgerskapet, det såkalte kompradorborgerskapet, som opptrer som mellommenn mellom den utenlandske kapital og det lokale marked, er et direkte agentur for den utenlandske imperialismen. Når det gjelder den nasjonale del av borgerskapet i koloniene, hvis interesser den utenlandske kapital skader, kan dette på et visst stadium av revolusjonen støtte kampen mot imperialismen. Men det nasjonale borgerskapet i koloniene er svakt og inkonsekvent i kampen mot imperialismen.

Den store sosialistiske oktoberrevolusjonen utløste en rekke mektige nasjonale frihetsbevegelser – i Kina, Indonesia, India og andre land. Den innledet en ny epoke. En epoke med kolonirevolusjoner der proletariatet spiller den ledende rolle.

Skjerpinga av markedsproblemet, den kroniske underbeskjeftigelse av bedriftene og den kroniske massearbeidsleshet.

Et uatskillelig trekk ved kapitalismens almene krise er den stadig større skjerping av markedsproblemet med derav følgende kronisk underbeskjeftigelse av bedriftene og kronisk massearbeidsløshet.

Skjerpinga av problemet om markedene under kapitalismens almene krise skyldes først og fremst den ting at enkelte land er falt ut av imperialismens verdenssystem. Det at Russland med dets veldige avsetningsmarkeder og råstoffkilder falt ut av det kapitalistiske system, måtte virke tilbake på den økonomiske situasjon i den kapitalistiske verden. Virkningen av den moderne kapitalismens økonomiske grunnlov er uunngåelig ledsaget av økende utarming av det arbeidende folk, hvis levestandard kapitalistene holder innafor grensen av det ytterste minimum, med skjerping av markedsproblemet som følge. Skjerpinga av markedsproblemet henger også sammen med utviklinga av en egen kapitalisme i koloniene og de avhengige land, en kapitalisme som med hell konkurrerer på markedene med de gamle kapitalistiske land. Utviklinga av den nasjonale frihetskamp blant folkene i kolonilanda skaper også komplikasjoner for de imperialistiske staters stilling på utenriksmarkedene.

Resultatet av dette er at istedenfor det voksende marked, noe som besto tidligere, er det i tida mellom de to verdenskrigene, skapt en relativ stabilisering av markedene mens kapitalismens produksjonsmuligheter har økt. Dette måtte skjerpe alle de kapitalistiske motsetninger til det ytterste.

«Denne motsetninga mellom de voksende produksjonsmuligheter og markedenes relative stabilitet ligger til grunn for det faktum at problemet om markedene i dag er kapitalismens hovedproblem. Skjerpinga av problemet om avsetningsmarkeder i det hele tatt, skjerpinga av problemet om utenriksmarkeder i særdeleshet, og spesielt skjerpinga av problemet om markeder for kapitaleksport – slik er kapitalismens stilling i dag.

Det er i grunnen dette som gir forklaringen på at underbeskjeftigelse av fabrikkene blir en alminnelig foreteelse.»[83]J.V.Stalin: Politisk beretning fra sentralkomiteen til SUKP‘s 15. kongress, Verker, russ.utg. bd.10, s.275.

Tidligere var underbeskjeftigelse av bedriftene som masseforeteelse, noe som bare forekom under økonomiske kriser. For perioden med kapitalismens almene krise er kronisk underbeskjeftigelse av bedriftene et karakteristisk trekk.

Under høykonjunkturen 1925-1929 ble produksjonskapasiteten i den amerikanske fabrikkindustrien bare utnytta til 80% .I åra 1930-1934, sank utnyttinga av denne industriens produksjonskapasitet til 60%. Og da må en ta i betraktning at den borgerlige statistikken i USA, når den regna ut industriens produksjonskapasitet, ikke tok med bedrifter som hadde vært ute av drift i lengre tid, og det forutsatte også at bedriftene bare arbeidet ett skift.

I nøye sammenheng med den kroniske underbeskjeftigelse av bedriftene står den kroniske massearbeidsløshet Før den første verdenskrig vokste den industrielle reservearme i kriseårene, men i perioder med høykonjunktur skrumpet den inn til forholdsvis små dimensjoner. Under kapitalismens almene krise øker arbeidsløsheten enormt og holder seg høy også i år med oppgang og høykonjunktur. Den industrielle reservearme er blitt forvandlet til en permanent millionhær av arbeidsløse.

Under det høyeste oppsving i industrien mellom de to verdenskrigene – i 1929 – var det ca. 2 millioner helt arbeidsløse i USA, og i de følgende år, like til den andre verdenskrig, sank tallet aldri under 8 millioner. I England var tallet på arbeidsløse som kom inn under trygdeverkets oppgaver i perioden 1922 – 1938 aldri under 1,2 mill. Millioner av arbeidere måtte slå seg igjennom med tilfeldige jobber og led under delvis arbeidsløshet (arbeid på innskrenket tid).

Den kroniske massearbeidsløsheten forverrer arbeiderklassens kår i høy grad. Stagnerende arbeidsløshet blir hovedformen for arbeidsløsheten. Den kroniske rnassearbeidsløsheten gjør det mulig for kapitalistene å øke arbeidsintensiteten på bedriftene

uhyre stor grad, å sette arbeidere som allerede er utslitt på porten og ta inn nye, sterkere og friskere folk. I sammenheng med dette synker arbeidernes «arbeidsalder» sterkt, og dermed varigheten av den tid de har arbeid på bedriften. De sysselsatte arbeidernes usikkerhet for morgendagen øker. Kapitalistene utnytter også den kroniske massearbeidsløsheten til store nedslag i lønningene for de sysselsatte arbeiderne. Arbeiderfamilienes inntekter synker også som følge av at færre familiemedlemmer har arbeid.

Ifølge den borgerlige statistikken, var økinga i arbeidsløsheten i USA fra 1920 til 1933 ledsaget av et fall i den gjennomsnittlige årsinntekt for arbeiderne i industrien, byggevirksomheten og jernbanetransporten, fra 1483 dollar i 1920 til 915 dollar i 1933, dvs. med 38,3 % De arbeidsløse familiemedlemmene er nødt til å friste livet på bekostning av den fattigslige lønnen til de arbeidende familiemedlemmene. Hvis en fordeler hele lønningsfondet ikke bare mellom de sysselsatte, men mellom alle arbeidere, både de arbeidende og de arbeidsløse, så viser det seg at fortjenesten pr. arbeider (de arbeidsløse medregnet) på grunn av arbeidsløsheten sank fra 1332 dollar i 1920, til 497 dollar i 1933, dvs. med 62,7 %.

Den kroniske massearbeidsløsheten har også stor innflytelse på bøndenes kår. For det første reduserer den det indre marked og bybefolkningens etterspørsel etter landbruksprodukter. Dette resulterer i skjerping av agrarkrisene. For det annen forverrer den stillingen på arbeidsmarkedet og gjør det vanskeligere for ruinerte bønder som rømmer til byene for å søke arbeid, å komme inn i industriproduksjonen. Følgen er at agrar-overbefolkningen og fattigdommen blant bøndene øker. Den kroniske masse-arbeidsløshet, liksom den kroniske underbeskjeftigelse av bedriftene, er et vitnesbyrd om kapitalismens fremadskridende forråtnelse, om dens evneløshet til å utnytte samfunnets produktivkrefter.

Den økende utbytting av arbeiderklassen og den store senkinga av dens levestandard under kapitalismens almene krise fører til ytterligere skjerping av motsetningene mellom arbeid og kapital.

Utdypinga av overproduksjonskrisene og forandringene i den kapitalistiske syklus.

Innskrumpinga av avsetningsrnarkedene og utviklinga av kronisk massearbeidsløshet som finner sted samtidig med at produksjonsmulighetene vokser, skjerper kapitalismens motsetninger i høyeste grad og fører til utdyping av overproduksjonskrisene, og til vesentlige forandringer i den kapitalistiske syklus.

Disse endringene går ut på følgende: syklusens varighet reduseres, med den følge at krisene kommer oftere igjen. Krisene blir mer dyptgående og tilspisset, noe som kommer til uttrykk i innskrenket produksjon, økende arbeidsløshet osv. Det blir vanskeligere å komme ut av krisa, sånn at krisefasen og depresjonsfasen varer lenger, mens høykonjunkturen blir mindre og mindre stabil og stadig mer kortvarig.

Før den første verdenskrig kom de økonomiske krisene som regel igjen med 10-12 års mellomrom, og bare sjelden med 8 års mellomrom. I tida mellom de to verdenskrigene – fra 1920 til 1938, dvs. i 18 år, var det tre økonomiske kniser: 1920-1921, 1929-1933 og 1937-1938.

Fallet i produksjonsvolumet øker fra krise til krise. Under krisa 1907-1908 sank produksjonsvolumet i foredlingsindustrien i USA (fra høydepunktet før krisa til lavpunktet under krisa) med 16,4 %, under krisa i 1920-1921 sank det med 23 %. og under krisa i 1929 – 1933 med 47,1 %.

Den økonomiske krisa i 1929-1933 var den mest dyptgående overproduksjonskrise. Her virket kapitalismens almene krise inn. «Den nåværende krisa,» sa Ernst Thälmann, «har karakteren av en syklisk krise innafor rammen av den almene krise i det kapitalistiske system i monopolkapitalismens epoke. Her må vi forstå den dialektiske vekselvirkning mellom den almene krise og den periodiske krisen. På den ene sida får den periodiske krisa uhørt skarpe former, da den foregår på grunnlag av kapitalismens almene krise og bestemmes av monopolkapitalismens forhold. På den andre sida utdyper og påskynder de ødeleggelser som den periodiske krisa framkaller, den almene krisa i det kapitalistiske system.» [84]Ernst Thälmann: Den tyske folkerevolusjonens oppgaver. Foredrag på plenumsmøtet i sentralkomiteen i TKP 15. januar 1931, russ. utg., s. 27-28.

Den økonomiske krisa i 1929-1933 omfattet alle land i den kapitalistiske verden uten unntak. Som følge av dette ble det umulig for de enkelte land å manøvrere på bekostning av andre. Sterkest rammet krisa det viktigste land i den moderne kapitalisme – USA. Industrikrisa i de viktigste kapitalistiske land flettet seg sammen med landbrukskrisa i agrarlandene, og dette førte til skjerping av den økonomiske krisea som helhet. Krisa i 1929-1933 ble den mest dyptgående og voldsomme av alle økonomiske kriser i kapitalismens historie. Industriproduksjonen i hele den kapitalistiske verden gikk tilbake med 36 %, og i enkelte land enda mer. Omsetninga i verdenshandelen gikk tilbake til en tredjedel. De kapitalistiske lands finanser ble fullstendig desorganisert.

Under forhold som er preget av kronisk massearbeidsløshet, fører de økonomiske krisene til en veldig øking i tallet på arbeidsløse.

Prosenten av helt arbeidsløse på det tidspunkt da produksjonsnivået var lavest, utgjorde i 1932 etter offisielle oppgaver 32 % i USA og 22 % i England. I Tyskland utgjorde prosentdelen av helt arbeidsløse blant de fagorganiserte i 1932 – 43,8 %, og de delvis arbeidsløse 22,6 %. I absolutte tall utgjorde antallet helt arbeidsløse i 1932: i USA, etter offisielle oppgaver, 13,2 millioner, i Tyskland 5,5 millioner, og i England 2,8 millioner. I hele den kapitalistiske verden var det i 1933 – 30 millioner helt arbeidsløse. Tallet på delvis arbeidsløse var uhyre stort. I februar 1932 utgjorde tallet på delvis arbeidsløse i USA 11 millioner.

Den kroniske underbeskjeftigelse av bedriftene og utarmingen blant massene gjør det vanskeligere å finne en vei ut av krisa Den kroniske underbeskjeftigelse av bedriftene reduserer omfanget av fornyelsen og utvidelsen av den faste kapital og hindrer overgangen fra depresjon til oppgang og høykonjunktur. I samme retning virker den kroniske massearbeidsløsheten og politikken med høye monopolpriser som begrenser utvidelsen av avsetningen på masseforbruksvarer. I samband med dette blir krisefasen mer langvarig. Mens krisene før ble overvunnet på ett-to år, varte krisa i 1929-1933 over fire år.

Oppgangen og høykonjunkturen som inntrådte etter krisa i 1920-1921 foregikk meget ujevnt og ble flere ganger avbrutt av delvise kriser. I USA var det delvise overproduksjonskriser i 1924 og 1927. I England og Tyskland var det et betydelig fall i produksjonen i 1926. Og etter krisa i 1929-1933 inntrådte det ikke en vanlig depresjon, men en depresjon av et eget slag som ikke førte til nytt oppsving og oppblomstring i industrien, selv om den ikke kastet industrien tilbake til det laveste punkt. Etter depresjonen av et eget slag kom det en viss oppgang, som imidlertid ikke førte til oppblomstring på et nytt, høyere grunnlag. Den kapitalistiske verdens industri var i midten av 1937 bare nådd opp til 95-96 % av nivået i 1929, og derfor begynte en ny økonomisk krise, som oppsto i USA og siden bredte seg til England, Frankrike og en rekke andre land.

Industriproduksjonen i 1938 sank i forhold til nivået i 1929: i USA til 72 % og i Frankrike til 70 %. Det samlede produksjonsvolum i den kapitalistiske verden i 1938 var 10,3 lavere enn i 1937.

Krisa i 1937-1938 skilte seg fra krisa i 1929-1933, først og fremst ved at den ikke oppsto etter en fase med høykonjunktur i industrien, slik som i 1929, men etter en depresjon av et eget slag og en viss oppgang. Dessuten begynte denne krisa i en periode da Japan hadde satt igang krigen i Kina, og at Tyskland og Italia hadde satt sin økonomi på krigsfot, og alle de andre kapitalistiske land hadde begynt å innstille seg på krig. Dette betydde at kapitalismen hadde langt mindre ressurser til en normal utvei av denne krisa enn i perioden 1929-1933.

Under kapitalismens almene krise blir agrarkrisene hyppigere og mer dyptgående. Etter agrarkrisa i første halvdel av tjueåra satte det i 1928 inn en ny dyptgående agrarkrise som varte like til den andre verdenskrig. Den relative overproduksjon av landbruksprodukter framkalte et sterkt prisfall, og dette forverret stillingen for bøndene.

I USA falt prisindeksen for farmernes varer i 1921 til 58,5 % av prisnivået i 1920 og i 1932 til 43,6 % av nivået i 1928. I samband med dette gikk landbruksproduksjonen sterkt tilbake, og bøndenes inntekter minsket. Åkerbruksproduksjonen i USA var i 1934 falt til 67,9 % av produksjonen i 1928, og til 70,6 % av produksjonen i 1920.

Ruineringen og utarmingen av de store bondemassene skaper økende revolusjonære stemninger blant dem og driver bondebefolkningen til kamp mot kapitalismen under arbeiderklassens førerskap.

Stor innflytelse på gangen i den kapitalistiske reproduksjon og den kapitalistiske syklus under kapitalismens almene krise har opprustninga og verdenskrigene, noe som monopolene utnytter til å sikre seg maksimalprofitt. I begynnelsen kan de krigsinflasjonistiske faktorer føre til et forbigående blaff oppover i konjunkturen. Krigsforberedelsene kan føre til at et kapitalistisk land kommer noe seinere med i den økonomiske krisa. Men krigene og militariseringen av økonomien kan ikke redde den kapitalistiske økonomi fra krisene. I tillegg er de en meget viktig faktor som utdyper og skjerper de økonomiske krisene. Verdenskrigene fører til en kolossal ødeleggelse av produktivkrefter og samfunnsmessig rikdom: fabrikker, forråd av materielle verdier og menneskeliv. Krigene, som øker arbeidsfolks utarming, ujevnheten og uforholdsmessigheten i utviklinga av den kapitalistiske økonomi, forbereder betingelsene for nye, enda mer dyptgående overproduksjonskriser.

På samme måte skaper opprustninga og krigsforberedelsene, sjøl om de midlertidig kan utsette krisas inntreden, forutsetninger for at krisa skal sette inn i en enda mer tilspissa form. Militariseringen av økonomien betyr utvidelse av produksjonen av våpen og utstyr til hæren på bekostning av produksjonen av produksjonsmidler og forbruksvarer, og et kolossalt økende skattetrykk og dyrtid. Dette fører uunngåelig til en sterk nedgang i befolkningas forbruk og skaper forutsetningene for en ny økonomisk krise.

Den økende forråtnelsen under kapitalismens almene kriseperiode kommer til uttrykk i en alminnelig tilbakegang i produksjonstempoet. Den årlige gjennomsnittlige økinga i industriproduksjonen i den kapitalistiske verden utgjorde: fra 1890 til 1913 – 3,7 % , fra 1913 til 1929 – 2,4 % , og i perioden 1929 – 1938 viste produksjonen ingen økning, men gikk tilbake.

I kapitalismens almene kriseperiode går monopolborgerskapet, som søker å hindre det kapitalistiske systemets sammenbrudd og derved bevare sitt herredømme, til voldsomme angrep på arbeidsfolks levestandard og innfører politimetoder i styret. I alle de viktigste kapitalistiske land utvikler statsmonopolkapitalismen seg videre.

Da borgerskapet i en rekke land – Italia, Tyskland, Japan og noen andre – ikke lenger var i stand til å beholde makta med de gamle metoder, parlamentarisme og borgerlig demokrati, oppretta det et fascistisk regime. Fascismen er et åpent terroristisk diktatur av de mest reaksjonære og aggressive grupper innen finanskapitalen. Fascismen setter seg som mål innad å knuse arbeiderklassens organisasjoner og slå ned alle framstegsvennlige krefter, og utad å forberede og føre erobringskriger for å vinne verdensherredømmet. Dette målet søker fascismen å oppnå ved slike metoder som terror og sosial demagogi.

Derfor førte den økonomiske verdenskrisa i 1929-1933 og krisa i 1937-1938 til en særlig sterk skjerping av motsetningene både innafor de kapitalistiske land og imellom dem. De imperialistiske statene søkte å finne en vei ut av disse motsetningene ved å forberede en krig om nyoppdeling av verden.

Kort sammenfatning av XX

  1. Kapitalismens almene krise er en allsidig krise i hele det kapitalistiske verdenssystem. Den omfatter både økonomien og politikken . Det som ligger til grunn for den er den stadig sterkere oppløsning i kapitalismens system i verdensøkonomien p den ene sida og den voksende økonomiske makt hos de landene som har skilt lag med kapitalismen på den andre sida.
  2. Kapitalismens almene krise omfatter en hel historisk periode, der innholdet er at kapitalismen bryter sammen og sosialismen seirer i verdensmålestokk. Kapitalismens almene krise begynte under den første verdenskrig og spesielt som en følge av at Sovjetunionen var falt ut av det kapitalistiske system
  3. Den store sosialistiske Oktoberrevolusjonen betydde en avgjørende vending i verdenshistorien; bort fra den gamle, kapitalistiske verden til den nye, sosialistiske verden. Verdens deling i to systemer – det kapitalistiske og det sosialistiske – og kampen mellom dem, er det viktigste kjennetegnet p kapitalismens almene krise. Verdens deling i to systemer forutbestemmer de to linjene i den økonomiske utvikling. Mens det kapitalistiske system mer og mer vaser seg fast i uløselige motsetninger, utvikler det sosialistiske systemet seg p en oppadstigende linje, uten kriser og katastrofer
  4. En bestanddel av kapitalismens almene krise, er krisa i imperialismens kolonisystem. Denne krisa består i utviklinga av den nasjonale frihetskamp som undergraver grunnvollene for imperialismen i koloniene. Arbeiderklassen stiller seg i spissen for de undertrykte folks nasjonale frihetskamp. Den store sosialistiske oktoberrevolusjonen utløste de under trykte folks revolusjonære aktivitet og innleda en epoke av kolonirevolusjoner under proletariatets førerskap
  5. Fordi enkelte land har brutt ut av imperialismens system, og fordi utarmingen av det arbeidende folk øker, og også som en følge av kapitalismens utvikling i koloniene, foregår det en skjerping av markedsproblemet under kapitalismens almene krise. Et karakteristisk trekk ved kapitalismens almene krise er den kroniske underbeskjeftigelse av bedriftene og den kroniske massearbeidsløshet. Under innflytelse av skjerpinga av markedsproblemet, den kroniske underbeskjeftigelse av bedriftene og den kroniske massearbeidsløshet foregår det en utdyping av de økonomiske krisene, og det inntrer vesentlige endringer i den kapitalistiske syklus

KAPITEL XXI. SKJERPINGA AV KAPITALISMENS ALMENE KRISE ETTER DEN ANNEN VERDENSKRIG

Den annen verdenskrig og den annen etappe i kapitalismens almene krise.

Lenin forutså vitenskapelig at den første verdenskrig ville bli fulgt av andre kriger framkalt av de imperialistiske motsetningene. «Alle ser,» sa han etter at krigen 1914-18 var slutt, «at en ny krig av samme slag er uunngåelig dersom imperialistene og borgerskapet beholder makta.» [85]V. I. Lenin: «Tale på festmøtet i Moskva sovjet i anledning Den 3. internasjonales årsdag», Verker, russ. mg., bd. 30, s. 398.

Den fordelinga av innflytelsessfærene mellom de imperalistiske land som var blitt resultatet av den første verdenskrig, viste seg å være enda mer ustabil enn den som hadde vært før denne krigen. Englands og Frankrikes rolle i verdens industriproduksjon var gått betydelig tilbake, og deres stilling på det kapitalistiske verdensmarkedet var blitt forverret. De amerikanske monopolene som hadde beriket seg i høy grad under krigen, hadde utvidet sin produksjonskapasitet og erobret førte plass i kapitaleksporten i den kapitalistiske verden. Tyskland, som hadde lidt nederlag i den første verdenskrig, gjenreiste raskt sin tungindustri ved hjelp av amerikanske og også engelske lån, og reiste krav om en nyoppdeling av innflytelsessfærene. Japan gikk til aggresjon mot Kina, Italia reiste krav om å få overta en rekke fremmede kolonibesittelser.

På denne måten førte virkninga av loven om ujevnheten i de kapitalistiske lands utvikling, i perioden etter den første verdenskrig ,til en ny voldsom forstyrrelse av likevekten innafor kapitalismens verdenssystem. Det foregikk en ny deling av den kapitalistiske verden i to fiendtlige leirer, som førte til den annen verdenskrig.

Den andre verdenskrig, som var forberedt av den internasjonale imperialistiske reaksjonens krefter, ble utløst av blokken av fascistiske stater – Tyskland, Japan og Italia. De herskende kretser i USA, England og Frankrike, som søkte å vende den tyske fascismens og den japanske imperialismens aggresjon mot Sovjetunionen, var aggressorene behjelpelige på alle måter og oppmuntret dem med alle midler til å sette krigen igang. Denne krigen var en erobrings- og røverkrig for Tyskland, og dets forbundsfeller.

Den var en rettferdig krig, en frigjøringskrig for Sovjetunionen og de andre folk, som var blitt ofre for fascistenes overfall.

Når det gjelder krigsoperasjonenes omfang, størrelsen av stridskreftene og innsatsen av krigsteknikk, ofre av menneskeliv og ødeleggelse av materielle verdier, overgikk den andre verdenskrig langt den første. Mange land i Europa og Asia led kolossale tap av menneskeliv og materielle skader uten sidestykke.

De direkte krigsutgiftene til de statene som deltok i krigen, gikk opp i 1000 milliarder dollar, og da er skadene ved ødeleggelser framkalt ved krigsoperasjonene ikke regnet med. De tyske og japanske okkupantenes røverske framferd tilføyde det økonomiske og kulturelle liv hos mange folk i Europa og Asia kolossale skader.

Krigen førte til videreutvikling av statsmonopolkapitalismen. De borgerlige stater, som fullstendig var underlagt monopolene, tok med de tiltak som krigen framkalte, sikte på å sikre finanskapitalens magnater veldige monopolistiske maksimalprofitter. Dette formål tjente slike tiltak som milliardbestillinger av krigsmateriell, som monopolene fikk seg tildelt på overmåte fordelaktige betingelser, overlatelse av statsbedrifter til monopolene for en spottpris, fordeling av mangelråstoffer og arbeidskraft i samsvar med de ledende selskapers interesser, tvangsnedleggelse av hundrevis og tusenvis av små og mellomstore bedrifter eller innordning av disse bedriftene under et fåtall firmaer i krigsindustrien.

De krigførende kapitalistiske makter dekket sine militærutgifter gjennom skatter, lån og emisjon av papirpenger. 1943-1944 slukte skattene i de viktigste kapitalistiske land (USA, England og Tyskland) ca. 35% av nasjonalinntekten. Inflasjonen forte til en veldig prisstigning. Forlengelse av arbeidsdagen, militariseringen av arbeidet, økende skattebyrder og prisstigning på nødvendige forbruksvarer, den veldige tilbakegangen i forbruket – alt dette betydde en enda større utbytting arbeiderklassen og storparten av bøndene.

Monopolene sopte inn eventyrlige profitter under krigen. Til og med etter de altfor lavt ansatte offisielle oppgaver økte de amerikanske monopolenes profitt fra 3,3 milliarder dollar i 1938 til 17,2 milliarder i 1941, 21,1 milliarder i 1942, 25,1 milliarder i 1943 og 24,3 milliarder i 1944. Også monopolene i England, Frankrike, det fascistiske Tyskland, Italia og Japan beriket seg skamløst under krigen.

Under krigen og i etterkrigstida er monopolenes økonomiske og politiske makt øket, deres undertrykker-åk over de kapitalistiske land er blitt enda tyngre. Særlig har de amerikanske monopolene utvidet omfanget av sine operasjoner – slike som Ståltrusten, kjemikonsernet DuPont, automobilfirmaet General Motors og Chrysler, det elektrotekniske monopolet General Electric og andre. Eksempelvis kan nevnes at konsernet General Motors for tiden har 102 fabrikker i USA og 33 fabrikker i 20 andre land. På disse bedriftene arbeider ca. en halv million arbeidere.

Den andre verdenskrig endte med at stridskreftene til anti-Hitlerkoalisjonens land knuste de fascistiske statene fullstendig. Den avgjørende rolle i dette spilte Sovjetunionen, som reddet de europeiske folks kultur, frihet og uavhengighet, ja selve deres eksistens fra de fascistiske undertrykkerne. Sovjetunionens store krig for fedrelandet viste styrken og makten hos den første sosialistiske stat i verden, de veldige fordeler ved det sosialistiske samfunns- og statssystemet.

Krigen førte til at det kapitalistiske verdenssystem ble enda mer svekket. Hver av de to kapitalistiske koalisjonene som tørnet sammen under krigen, håpet å kunne knuse motstanderen og vinne verdensherredømmet. I dette søkte de en utvei, ut av den almene krisa. Begge de kapitalistiske grupperingene regnet med at Sovjetunionen skulle bukke under eller bli betydelig svekket under krigen, og at de skulle kverke arbeiderbevegelsen i moderlandene og den nasjonale frihetsbevegelsen i koloniene. USA forsøkte å slå ut sine farligste konkurrenter – Tyskland og Japan, og å legge under seg de internasjonale avsetningsmarkedene og råstoffkildene og erobre verdensherredømmet.

Takket være sovjetfolkets heltemodige kamp, Sovjetunionens økonomiske og militære styrke, takket være oppsvinget i den anti-imperialistiske nasjonale frigjøringsbevegelsen i Europa og Asia, falt imperialistenes planer i fisk. Sovjetunionen ble ikke tilintetgjort eller svekket, krigen førte tvert om til at Sovjetunionen ble sterkere og at dens internasjonale autoritet økte. Istedenfor å svekke og knuse den revolusjonære bevegelse, førte krigen til at nye land skilte lag med det kapitalistiske system. Nederlaget for de fascistiske angriperne frigjorde kreftene i folkenes frigjøringsbevegelser Europa og Asia. «Under de nye forutsetninger som oppsto, især som følge av den avgjørende rolle Sovjetunionen spilte i krigen, ble en avgjørende vending mulig. Den ble fullført i tida etter krigen – ved at en hel rekke land forlot den kapitalistiske utviklingsveien og slo inn på en ny vei, en vei som betyr å skape og utvikle folkedemokratiske stater. Dermed ble det innledet en ny etappe i den internasjonale sosialismens utvikling.» [86]V. M. Molotov: «Åpningstale på den 19. kongress i Sovjetunionens kommunistiske parti», i «Pravda» 6. oktober 1952.

Folkene i en rekke land i Mellom – og Sørøst-Europa – Polen, Tsjekkoslovakia, Romania, Ungarn, Bulgaria og Albania – kastet av seg de reaksjonære regimenes åk, skapte folkedemokratiske republikker, gjennomførte gjennomgripende sosial-økonomiske omdannelser og tok fatt på å bygge sosialismen. Et alvorlig nederlag for

verdensimperialismen og en stor framgang for fredens og demokratiets leir var at Den tyske demokratiske republikk ble skapt. DDR er bolverket for de demokratiske kreftene i det tyske folk i kampen for å skape et enhetlig, demokratisk og fredeligsinnet Tyskland.

Istedenfor fortsatt trellbinding av folkene i koloniene og de avhengige land kom det et nytt mektig oppsving i den nasjonale frihetsbevegelsen i disse landene. Det store kinesiske folks historiske seier frigjorde et veldig land med et folketall på 600 millioner mennesker fra imperialismens herredømme. Som følge av at en rekke land i Europa og Asia har brutt med kapitalismen, er allerede nå over en tredjepart av menneskeheten frigjort fra kapitalismens åk.

Alt dette har ført til en ytterligere endring av styrkeforholdet mellom sosialismen og kapitalismen – til fordel for sosialismen, til ugunst for kapitalismen. Det sosiale framsteg, fredens og demokratiets sak blir nå foruten av Sovjetunionen også forsvart av de folkedemokratiske land i Europa, Den kineske folkerepublikk og Den tyske demokratiske republikk. Aktiv kamp mot imperialismen, for sosial og nasjonal frigjøring, føres dessuten av millioner mennesker i kapitalismens land og i koloniene.

Under den annen verdenskrig; og særlig etter at de folkedemokratiske land i Europa og Asia har revet seg løs fra det kapitalistiske system, er den annen etappe i kapitalismens almene krise inntrådt. Denne etappen er preget av videre utdyping og skjerping av denne krisa.

Dannelsen av to leirer i verden og oppløsninga av det enhetlige verdensmarked.

De landene i Europa og Asia som er falt ut av det kapitalistiske system etter den andre verdenskrig, har sammen med Sovjetunionen dannet en enhetlig og mektig sosialistisk leir som står overfor kapitalismens leir. Disse to leirene – den sosialistiske med Sovjetunionen i spissen, og den kapitalistiske med USA spissen – representerer to økonomiske utviklingslinjer. Den ene linja er ei linje innstilt på økende økonomisk styrke, uopphørlig oppsving for fredens økonomi og uavbrutt høyning av de arbeidende massers velstand i Sovjetunionen og de folkedemokratiske land. Den andre linja er den som preger kapitalismens økonomi der produktivkreftene stagnerer. Dette er ei linje med

militarisering av det økonomiske liv, senking av arbeidsfolks levestandard, mens det kapitalistiske verdenssystemets almene krise skjerpes mer og mer.

De to leirene – den sosialistiske og den kapitalistiske – representerer to motsatte kurser i den internasjonale politikk. De herskende kretser i USA og de andre imperialistiske stater har slått inn på den vei som forbereder en ny verdenskrig som vil fascisere livet i sine respektive land. Den sosialistiske leiren fører kamp mot trusselen om nye kriger og imperialistisk ekspansjon, for å utrydde fascismen, og for å styrke freden og demokratiet.

Den viktigste økonomiske følge av den andre verdenskrig, og dannelsen av de to leirer i verden, er oppløsningen av det enhetlige, altomfattende verdensmarked «Det økonomiske resultat av at det består to motsatte leirer, var at det enhetlige, altomfattende verdensmarked er oppløst, slik at vi nå har to parallelle verdensmarkeder som også står mot hverandre.»[87]J. V. Stalin: «Sosialismens økonomiske problemer i Sovjetunionen», norsk utg. 1952, s. 25.

Dette er blitt bestemmende for den fortsatte utdypinga av kapitalismens almene krise.

I tiden etter krigen har landene i den sosialistiske leiren sluttet seg sammen økonomisk og har organisert et nært økonomisk samarbeid og gjensidig hjelp. Det økonomiske samarbeidet mellom landene i den sosialistiske leiren bygger på et oppriktig ønske om å hjelpe hverandre og oppnå en felles økonomisk framgang. De viktigste kapitalistiske land – USA, England og Frankrike – har forsøkt å gjennomføre en økonomisk blokade av Sovjetunionen, Kina og de folkedemokratiske land i Europa i håp om å få tatt strupetak på disse landene, men med dette har de mot sin vilje, bidratt til at et nytt parallellt verdensmarked ble dannet og konsolidert. Fordi det økonomiske liv i landene innen den sosialistiske leiren utvikler seg uten kriser, kjenner det nye verdensmarkedet ingen avsetningsvansker, dets avtakskapasitet vokser uavbrutt.

Som følge av at det enhetlige verdensmarked er oppløst, er det blitt slutt på den relative stabilitet i markedet, som i første etappe besto av kapitalismens almene krise. Den andre etappe i kapitalismens almene krise er preget av at det kapitalistiske verdensmarkedets avtakskapasitet skrumper inn. Dette betyr at virkefeltet for de viktigste kapitalistiske landenes (USA, England, Frankrike) innvirkning på verdensressursene uunngåelig innsnevres, og at forholdene på det internasjonale avsetningsmarked for disse landene Den kroniske underbeskjeftigelse av bedriftene i de kapitalistiske land har økt i tida etter krigen. Det gjelder særlig for USA, trass i at veldige produksjonskapasiteter i forskjellige grener av den amerikanske industrien dels er blitt nedlagt og dels tilintetgjort i tida etter den annen verdenskrig.

Innskrenkninga av de viktigste kapitalistiske lands adgang til å innvirke på verdensressursene, framkaller skjerpet kamp mellom landene innen den imperialistiske leir og om avsetningsmarkeder, råstoffkilder og områder for kapitalinvestering. Imperialistene, framfor alt de amerikanske, forsøker å kompensere de vanskene som oppstår som følge av tapet av veldige markeder, gjennom forsert ekspansjon på bekostning av sine konkurrenter, gjennom aggresjonshandlinger, rustningskappløp og militarisering av det økonomiske liv. Men alle disse tiltak fører til enda større skjerping av kapitalismens motsetninger.

Skjerpinga av krisa i imperialismens kolonisystem.

Den annen etappe i kapitalismens almene krise er preget av en voldsom skjerping av krisa i kolonisystemet. De imperialistiske makter søker å velte byrdene som krigen og dens følger har ført med seg, over på folkene i de avhengige land. Levestandarden til den arbeidende befolkning i den koloniale verden synker katastrofalt. Alt dette øker motsetningene mellom koloniene og moderlandene. Under etiketten «hjelp» til underutviklede land trenger de amerikanske monopolene inn i koloniene og innflytelsessfærene til de vesteuropeiske land og setter seg systematisk fast der. Dette fører til enda større utplyndring av de trellbundne folk og til skjerping av motsetningene mellom imperialistmaktene. Samtidig førte den industrielle utviklinga i en rekke koloni- og halvkoloniland som krigen har framkalt, til tallmessig øking av proletariatet, som mer og mer aktivt reiser seg til kamp mot imperialismen.

Under innflytelse av disse forhold økte kolonifolkenes nasjonale frigjøringskamp i styrke. Sammenbruddet for den tyske og den japanske imperialismens væpnede styrker skapte en ny og gunstig situasjon og et framgangsrikt utfall av denne kampen.

Som resultat av den annen verdenskrig og det nye oppsvinget i den nasjonale frihetskamp i de koloniale og avhengige land foregår det en faktisk oppløsning av imperialismens kolonisystem Det karakteristiske for denne oppløsninga er først og fremst at imperialismens front i en rekke koloniland ble brutt, og at disse landene er falt ut av imperialismens verdenssystem. Koloniutbyttingas sfære blir stadig trangere.

Veldige historiske forandringer har funnet sted i Asia og i Stillehavsområdet. Et område på jordkloden med et folketall på over en milliard mennesker. I første rekke av disse forandringene står det store kinesiske folks seier under det kommunistiske partis førerskap over de forente kreftene til den amerikanske og japanske imperialisme og den innenlandske feudale reaksjon. Folkerevolusjonens seier i Kina gjorde slutt på de feudale utbytternes og de utenlandske imperialistenes herredømme i det største halvkoloniale land i verden. Grunnleggelsen av Den kinesiske folkerepublikken var det hardeste slag for hele imperialismens system etter Den store sosialistiske oktoberrevolusjonen i Russland og Sovjetunionens seier i den andre verdenskrig. Det er oppstått folkerepublikker i Korea og Indokina

De imperialistiske stormakters kamp om herredømmet i Kina hadde gjort de internasjonale relasjonene i Asia og Stillehavsområdet særlig spent. I dag er Kina blitt en selvstendig stormakt med full nasjonal suverenitet, som fører en uavhengig utenrikspolitikk. Den kinesiske folkerepublikken, som på alle områder står i nært vennskap og samarbeid med Sovjetunionen og alle de andre land i den sosialistiske leir, er en mektig faktor som virker for fred og demokrati i Det fjerne Østen og i hele verden.

Også i andre land i Asia og Stillehavsområdet har det skjedd vesentlige forandringer. Under trykket fra den nasjonale frihetsbevegelsen i India, et land med et folketall på over 440 millioner, ble den engelske imperialismen tvunget til å trekke sin koloniadministrasjon ut av landet. India ble delt i to dominions, India og Pakistan, og makten gikk over til de innfødte herskende klasser. Også den britiske kolonien Ceylon fikk status som dominion. Under liknende forhold ble Nederland nødt til å anerkjenne sin tidligere koloni Indonesia som uavhengig og England måtte anerkjenne Burmas uavhengighet. Dermed slo India, Indonesia og en del andre land inn på en sjølstendig utvikling til suverenitet. Den engelske imperialisme søker å bevare sitt økonomiske herredømme over India, Pakistan, Ceylon og Burma. Samtidig prøver de amerikanske monopolene å sette seg fast i disse landene. Men de imperialistiske makters politikk støter på voksende motstand fra folkene i disse landene, som kjemper for nasjonal frihet og uavhengighet. I en rekke trellbundne land har utviklinga av den nasjonale frihetsbevegelsen ført til langvarig væpna kamp mot koloniherrene fra folkemassenes side (Malaya, Filippinene).

Også folkene i Afrika (Madagaskar, Gullkysten, Kenya, Sørafrika-Sambandet) som er mest kuet under imperialiståket, er kommet med i den nasjonale frihetskampen. Motstanden mot imperialistene øker i landene i Det nære Østen og Midt-Østen (Iran, Egypt) og i Nord-Afrika (Tunis, Marokko). I de latinamerikanske landa blir motstanden mot USA-finansoligarkiets skalting og valting i deres økonomiske liv og mot det politiske åk sterkere og sterkere.

I sine forsøk på å stanse veksten i den nasjonale frihetsbevegelsen supplerer de imperialistiske makter voldsmetodene med bedrag, i det de proklamerer en fiktiv «uavhengighet» for noen kolonier, mens de beholder det fullstendige faktiske herredømmet over disse landene. Som imperialistenes hjelpere ved gjennomføringa av disse manøvrene opptrer de reaksjonære feudale kreftene (storgodseiere og andre feudalherrer) og de antinasjonale laga av storborgerskapet i kolonilanda som er vokst sammen med den utenlandske kapitalen.

Den amerikanske imperialismen, som er bolverket for reaksjonen og aggresjonen i hele verden, står i spissen for de imperialistiske maktene i deres forsøk på å slå ned de undertrykte folkenes nasjonale frihetskamp både med svikråder og med våpenmakt.

Imperialistenes reaksjonære forsøk på å stanse den mektige nasjonale og sosiale gjenfødelsesprosessen på antiimperialistisk og antifeudalt grunnlag som foregår blant de asiatiske folk, er dømt til å mislykkes. Det nederlaget USAs væpnede intervensjon i Korea endte med, sammenbruddet for den franske og amerikanske imperialismens planer i Indo-Kina, har klart og tydelig vist at det ugjenkallelig er slutt på de tider da imperialistene med våpenmakt kunne påtvinge de asiatiske folkene sin vilje med våpenmakt og undertrykke alle deres bestrebelser for frihet og uavhengighet.

De undertrykte folks nasjonale frihetsbevegelse har fått en rekke nye drag. I de fleste koloniland er proletariatets og de kommunistiske partiers ledende rolle økt og styrket. Og dette er den avgjørende forutsetning for framgang for de undertrykte folk i kampen, som tar sikte på å drive ut imperialistene og gjennomføre demokratiske omdannelser. Under arbeiderklassens førerskap dannes det en nasjonaldemokratisk enhetsfront, et forbund mellom arbeidere og bønder i kampen mot imperialismen og feudalismen blir sterkere og sterkere.

Den begynnende oppløsning av imperialismens kolonisystem øker de økonomiske og politiske vanskene for de kapitalistiske landa enda mer, de undergraver kapitalismens grunnvoller i det hele.

Den økende ujevnhet i kapitalismens utvikling. Den amerikanske imperialismens ekspansjon.

Den andre verdenskrig, som vokste fram av ujevnheten i de kapitalistiske lands utvikling, førte til enda sterkere skjerping av denne ujevnheten. Tre imperialistiske stormakter – Tyskland, Japan og Italia – ble militært fullstendig knust i krigen, Frankrike hardt medtatt, England alvorlig svekket. Samtidig beriket de amerikanske monopolene seg på krigen og styrka sine posisjoner i den kapitalistiske verden. Etter at de fascistiske aggressorene var blitt knust i den annen verdenskrig, flyttet verdensreaksjonens og aggresjonens sentrum seg til USA.

Ved å utnytte sine konkurrenters svekkede stilling, kunne de amerikanske monopolene i sin jakt etter maksimalprofitt etter krigen, rive til seg en betydelig del av det kapitalistiske verdensmarked.

Alt i slutten av 1949 var de amerikanske kapitalinvesteringene i utlandet større enn investeringene til alle de kapitalistiske stater til sammen. Det samlede beløp amerikanske kapitaler som er investert i utlandet, økte fra 11,4 milliarder dollar i slutten av 1939 til 39,5 millarder i slutten av 1953. De samlede engelske kapitalinvesteringer i utlandet gikk tilbake fra 3,5 millioner pund i 1938 til 2 milliarder pund i 1951. USA hadde samlet den overveldende del av gullreservene i de kapitalistiske land og var blitt disse landenes hovedkreditor.

Den amerikanske ekspansjonen som opptrådte i begynnelsen under merket «hjelp til Europas gjenreisning etter krigen». «Marshallplanen», og som virket i årene 1948 – 1952, hadde til formål å trellbinde de Vest-europeiske land og kvele deres industri og gjøre disse landene om til avsetningsmarkeder for ukurante amerikanske varer. Videre å likvidere disse landenes nasjonale suverenitet og gjøre dem til redskaper for den amerikanske aggresjonspolitikken og forsere militariseringen av deres økonomi. «Marshallplanen» dannet grunnlaget for Atlanterhavspakten – den aggressive alliansen, som den amerikanske imperialismen med aktiv støtte fra de herskende kretser i England skapte i 1949, for å opprette sitt verdensherredømme. Etter at Marshallplanens virketid var utløpt, ble den erstatta med et program for «trygging av den gjensidige sikkerhet» hvoretter amerikansk «hjelp» bare ble gitt til opprusting for å forberede en ny krig. Dermed kasta den amerikanske imperialismen for godt masken som «gjenreiser» av de kapitalistiske lands økonomi.

Det amerikanske finansoligarkiets planer om å opprette sitt herredømme på det kapitalistiske verdensmarkedet falt i fisk. På det innsnevrede verdensmarkedet støtte USA på økende konkurranse fra de Vest-europeiske land, i første rekke fra England. Kampen om avsetningsmarkedene ble enda mer tilspissa som følge av at de vest-tyske og japanske monopolene 5 – 6 år etter krigens slutt på nytt kom med i denne kampen.

De amerikanske imperialistene prøver å oppveie det de taper ved innsnevringa av det kapitalistiske marked, gjennom en hemningsløs økonomisk og politisk ekspansjon, idet de fullstendig eller delvis legger andre kapitalistiske land under sitt herredømme, og faktisk fratar dem deres nasjonale suverenitet.

Under krigen økte den amerikanske eksporten sterkt på bekostning av eksporten fra de europeiske land, først og fremst England. I 1945 utgjorde den amerikanske eksportens andel i den samlede eksport fra de kapitalistiske land 40,1 % mot 12,6 % i 1937, mens Englands andel gikk tilbake fra 9,9 % i 1937 til 7,4 % i 1945. Men som følge av den skjerpede kamp på verdensmarkedet og økingen i eksporten fra de europeiske land, gikk USAs andel i de kapitalistiske lands eksport tilbake etter krigen og utgjorde i 1953 – 21,1 %, mens Englands andel samme år utgjorde 10,1 %.

De amerikanske monopolene søker med alle mulige midler å øke vareeksporten til de andre landene innen den kapitalistiske leir og bruker til dette formål, lån på slavevilkår til disse landene og utilslørt dumping. Samtidig beskytter de på alle mulige måter sitt indre marked mot import av utenlandske varer ved å legge overmåte høy toll på disse varene. Den amerikanske utenrikshandelens ensidige karakter skaper en kronisk dollarmangel i de andre kapitalistiske land, dvs. at disse land mangler dollar til å betale varer som er importert fra USA.

USAs økonomiske ekspansjon fører til brudd på de mangesidige økonomiske forbindelser mellom landene som har utforma seg gjennom tidene. Den amerikanske imperialisme fratar Vest-Europa muligheten til å skaffe seg matvarer og råstoffer fra de øst-europeiske land som før leverte disse varene i bytte med vest-europeiske industriprodukter. En av de faktorer som har bidratt til å skjerpe det kapitalistiske næringslivets vansker etter krigen, er den ting at imperialistene sjøl har avskåret seg adgangen til den demokratiske leirens marked ved å redusere handelen med Sovjetunionen, Den kineske folkerepublikken og de folkedemokratiske land i Europa til nesten ingenting.

I årene etter den annen verdenskrig (1946 – 1953) har USAs eksport utgjort gjennomsnittlig 13,3 milliarder dollar om året og importen bare 8,2 milliarder. USA hadde i gjennomsnitt en vareinnførsel fra de vesteuropeiske land på 1,3 milliarder dollar om året og utførte varer til disse landene for et beløp på ca. 4 milliarder dollar. I løpet av disse åtte åra utgjorde differansen mellom USAs eksport til de vesteuropeiske land og importen til USA fra de samme landene 21,6 milliarder dollar.

USAs varebytte med de landene som nå inngår i den demokratiske leiren, var i 1951 gått tilbake til en 10-part sammenlikna med 1937, Englands varebytte med disse landene til en 6-part og Frankrikes til under en 4-part.

Den amerikanske imperialismen opptrer som en internasjonal utbytter og undertrykker av folkene, og som en kraft som desorganiserer de andre kapitalistiske lands økonomi. De amerikanske monopolenes ekspansjon retter følbare slag mot de engelske og franske monopolenes interesser. Under påskudd av «hjelp», ved ytelse av kreditter trenger de amerikanske monopolene inn i disse landenes næringsliv og forsøker å gjøre dem til underbruk av USAs økonomi, og river til seg viktige posisjoner i de engelske og franske koloniene. England og Frankrike, som er imperialistiske land og for hvem billige råstoffer og trygge avsetningsmarkeder er av vital betydning, kan ikke i det lange løp finne seg i denne tilstand. De overvunne landene – Vest-Tyskland, Japan og Italia – som har fått det amerikanske åket over seg, kan ikke forsone seg med den ynkverdige lodd som de er dømt til av de amerikanske kandidatene til verdensherredømmet.

Allerede i 1920, sa Lenin, idet han avslørte grunnlaget for motsetningene mellom USA og de andre kapitalistiske stormakter: «Amerika er sterkt, i dag skylder alle det penger, alle er avhengige av det, det blir mer og mer forhatt, det utplyndrer alle . . . Amerika kan ikke bli forlikt med de andre statene fordi det gaper en dyp økonomisk avgrunn mellom dem, fordi Amerika er rikere enn alle de andre.» [88]V. I. Lenin: Tale på tillitsmannsmøte i Moskvaorganisasjonen av RKP», Verker, russ. utg., bd. 31, s. 419-420.

Etter den annen verdenskrig er ujevnheten i utviklinga innafor den innskrumpede imperialistiske leir blitt enda større, og dette fører uunngåelig til fortsatt øking av motsetningene mellom de kapitalistiske landa. De viktigste av disse er motsetningene mellom USA og England . Disse motsetningene kommer til uttrykk i åpen kamp mellom de amerikanske og de engelske monopolene om avsetningsmarkeder for varene, om råstoffkilder (først og fremst olje, gummi, ikke-jernholdige og sjeldne metaller), om innflytelsessfærer i det hele tatt (i Vest-Europa, i Det nære og fjerne Østen, og i Latin-Amerika). De aggressive blokkene av imperialistiske stater med front mot landene i den sosialistiske leir, som amerikanerne snekrer sammen, kan ikke eliminere motsetningene og konfliktene mellom deltakerne i disse blokkene som skyldes kampen om høye manopolprofitter på det reduserte territorium som kapitalen behersker. Av dette følger at i den nåværende periode gjelder fortsatt Lenins læresetning om uunngåeligheten av kriger mellom de kapitalistiske land ut ifra loven om ujevnheten i de kapitalistiske lands utvikling i imperialismens epoke.

De aggressive makthaverne i de imperialistiske stormaktene – framfor alt i USA – begynte straks etter den andre verdenskrigs sIutt å føre en politikk med sikte på å forberede en tredje verdenskrig. Monopolenes lakeier forsøker å føre folkene bak lyset, idet de hevder at det som gjør krigen uunngåelig, er at det i den moderne verden fins to motsatte systemer – kapitalismen og sosialismen. De historiske kjensgjerninger gjendriver disse påstandene. Den første verdenskrig ble framkalt av de skjerpede imperialistiske motsetninger i en verden der det kapitalistiske system ennå hersket uinnskrenket. Den annen verdenskrig tok til som en krig mellom to koalisjoner av kapitalistiske land. I tida etter den andre verdenskrig går landene i den sosialistiske leir med Sovjetunionen i spissen fast og konsekvent inn for å bevare og trygge freden mellom folkene, ut fra det syn at det kapitalistiske og det sosialistiske system meget vel kan leve fredelig ved siden av hverandre og drive økonomisk kappestrid med hverandre. Sovjetunionens og de folkedemokratiske lands politikk som tar sikte på å utvikle det fredelige samarbeid mellom statene, uansett samfunnssystem, blir støttet av de arbeidende masser og alle fredstilhengere i hele verden.

Verdensfredsbevegelsen omfatter hundrevis av millioner mennesker i alle land, deriblant også mange millioner mennesker i de kapitalistiske land. Representanter for ulike sosiale grupper, ulike politiske og religiøse syn samler seg for å forsvare freden og folkenes sikkerhet. Det er mulig å avverge den nye verdenskrigen som imperialistene forbereder, dersom folkene tar saken om å bevare freden i sine egne hender og forsvarer den til det siste. «De demokratiske krefter i verden er mektige nok til å kunne hindre krigen, bare de handler i enighet og forstår å binde hendene på dem som er på jakt etter krigsprofitt og forsøk på å skaffe seg verdensherredømmet.» [89]William Z. Foster: Riss av Amerikas politiske historie, eng. utg., s. 590.

Militariseringen av de kapitalistiske lands økonomi.

Skjerping av det kapitalistiske verdenssystems almene krise etter den annen verdenskrig kommer til uttrykk i den fortsatte forandring av den kapitalistiske syklus som følge av oppløsningen av verdensmarkedet.

Under disse forhold, da verdensmarkedet er oppløst og området for de viktigste kapitalistiske lands utbytting av verdensressursene er innskrenket, tyr de herskende monopoler mer og mer til militariseringen av økonomien som et middel ril å oppnå en viss øking av produksjonen og skaffe seg de høyeste profitter. Men militariseringen av økonomien fører uunngåelig til enda større skjerping av de uløselige motsetninger i den kapitalistiske økonomi.

Det økonomiske innhold i militariseringen av det økonomiske liv består for det første i at en stadig større del av ferdigvarene og råstoffene slukes av det uproduktive militære forbruk eller legges brakk i form av veldige strategiske lagre. For det andre foregår utvidelsen av krigsproduksjonen på bekostning av arbeidernes lønninger, som reduseres enda mer, ved å ruinere bøndene, ved skatteflåeri og utplyndring av folkene i de koloniale og avhengige land. Alt dette reduserer befolkningens kjøpekraft i betydelig grad, reduserer etterspørselen etter industri- og landbruksvarer og fører til sterk tilbakegang i sivilproduksjonen. På denne måten øker militariseringen av økonomien i de kapitalistiske land, og misforholdet mellom produksjonsmulighetene og befolkningens synkende kjøpekraft fører uunngåelig til en ny økonomisk krise.

Etter den annen verdenskrig passerte den amerikanske industrien ikke noen fase med alminnelig høykonjunktur, men etter en kortvarig og svak oppgang ble den allerede i slutten av 1948 rammet av en økonomisk krise som tilspisset seg i løpet av hele 1949. I 1949 var det også tegn til krise i de kapitalistiske land i Vest-Europa.

Økinga av krigsproduksjonen i USA og de andre landene i Atlantblokken, en økning som særlig skjøt fart fra midten av 1950, etter at den amerikanske imperialisme hadde satt i gang sin aggresjonskrig mot det koreanske folk, gjorde det mulig for de kapitalistiske land å heve sitt industrielle produksjonsnivå for en kort tid. Dette ble oppnådd takket være en ensidig utvikling av folkehusholdningen i de kapitalistiske land, som et resultat av dens militarisering. Fra annet halvår av 1953 begynte det i USA å brygge opp til en ny økonomisk krise, som førte til nedgang i industriproduksjonen, en betydelig øking av lagrene, synkende ordrestokk og et økende antall helt eller delvis arbeidsløse.

Militariseringen av økonomien i de kapitalistiske land, den hemningsløse opprustninga i tida etter den annen verdenskrig er et av de tydeligste utslag av kapitalismens økende parasittisme og forråtnelse. Militariseringen av økonomien øker monopolenes profitter. De direkte og indirekte utgifter til opprustningen utgjør en stadig større del av statsbudsjettene. Samtidig med at statsutgiftene øker og sluker en stadig større del av nasjonalinntekten, øker underskuddene og statsgjelda, hele budsjett-, finans- og valutasystemet i de kapitalistiske land blir desorganisert, kanalene for pengesirkulasjonen blir overfylt av papirpenger, hvis kjøpekraft synker uavbrutt.

Etter offisielle, åpenbart for lavt satte oppgaver, steg de amerikanske monopolenes profitt fra 3,3 milliarder dollar i 1938 til 41,9 milliarder dollar i 1953, dvs. 13 ganger. I åtte år etter krigen hadde de amerikanske monopolene en profittsum på over 280 milliarder dollar. I England utgjorde aksjeselskapenes samlede utbytte i 1951 – 2953 millioner pund mot 828 millioner i 1938.

I årene etter krigen (1946 – 1953) har USAs totale militærutgifter, inklusive utgiftene til opprustning av landene som er med i Atlantblokken – og til produksjon av atombomber utgjort nesten 250 milliarder dollar. I de siste tre åra (1952 – 1954) har USAs direkte militærutgifter vært over 50 milliarder dollar om året, eller 72 % av hele budsjettet, mot 953 millioner dollar, eller 12 % av hele budsjettet i de siste tre årene før den andre verdenskrig. I England steg militærutgiftene tilsvarende fra 173 millioner til 1503 millioner pund, så de utgjorde 3 % av hele budsjettet mot 18 % i tida før krigen. I Frankrike har militærutgiftene i de siste 5 år gjennomsnittlig utgjort over en tredjedel av hele budsjettet.

Den amerikanske dollars kjøpekraft var i 1953 bare 34,7 % sammenliknet med 1939, det engelske pundets kjøpekraft var 31,3 % den franske francs 2,8 % og den italienske lires bare 1,8 %.

Allerede under den første verdenskrig ledet Lenin oppmerksomheten på den raske økonomiske utviklingen i USA, og understreket at «nettopp derfor kom snyltertrekkene i den moderne amerikanske kapitalismen særlig grelt til syne.»[90]V. I. Lenin: «Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium», Verker i utvalg, norsk utg., bd. 6, 1953, s. 132. I tida etter den annen verdenskrig er denne parasittkarakter hos den amerikanske kapitalismen uløselig knytta sammen med den ting at snylterstat-tendenser, gjør seg stadig sterkere gjeldende i USAs økonomi etter krigen. Den ekte parasittismen kommer klart til uttrykk i økinga av statens uproduktive utgifter som følge av opprustninga og den omfattende militarisering av økonomien. Økinga av parasittismen kommer videre til uttrykk i at landbruket henger mer og mer etter industrien, i en kolossal vekst i de arbeidsfri inntekter og et sløseri fra borgerskapets side uten sidestykke, selv for amerikanske forhold, og i at borgerskapet bestikker det korrumperte faglige byråkratiet som er en trofast støtte for de amerikanske monopolene i innenriks- og utenrikspolitikken.

Den økende utarming av arbeiderklassen i de kapitalistiske land.

Utdypinga av kapitalismens almene krise etter den andre verdenskrig har ført til en enda større utarming blant proletariatet. I sin jakt etter maksimalprofitt under forhold som er preget av at det kapitalistiske verdensmarked er skrumpet sammen, øker monopolene utbyttinga av arbeidsfolk til det ytterste. Monopolkapitalen velter alle de ødeleggende følger av krigen og militariseringa av økonomien over på de arbeidende.

Tida etter den andre verdenskrig er prega av enda større utdyping av avgrunnen mellom de sosiale poler i det kapitalistiske samfunn. Økinga i utbyttinga av proletariatet kommer først og framst til uttrykk i det at arbeidernes reallønn synker. En overmåte viktig fall i senkinga av arbeiderklassens reallønninger er den permanente massearbeidsløsheten. Dessuten forverres de sysselsatte arbeidernes arbeidsvilkår stadig, som følge av den store utbredelse av forskjellige slags utsvettingssystemer når det gjelder avlønninga, noe som fører til en voldsom øking av arbeidsintensiteten.

Med støtte fra høyre-sosialistene og de reaksjonære fagforeningspampene, prøver monopolene å senke arbeidernes reallønn ved å «låse fast» den nominelle arbeidslønnen («lønnsstopp»), dvs. ved å forby å forhøye den, trass i inflasjon og økende skattetrykk. Inflasjonen fører til dyrtid og hurtig prisstigning på forbruksvarene, og til økt misforhold mellom nominallønn og reallønn. Ekspansjonen utad og militariseringa av de kapitalistiske lands økonomi gjennomføres ved hjelp av et voldsomt økende skattetrykk på det arbeidende folk. En av de faktorer som medvirker til å senke arbeiderklassens levestandard, er den sterke øking av husleia og forverringa av boligforholda. Fallet i reallønningene fører til en systematisk forverring av arbeiderklassens ernæring.

Også de arbeidende intellektuelle i de kapitalistiske land får sine kår forverra. Den kroniske massearbeidsløsheten blant dem vokser og deres inntekter synker, som følge av den økende prisstigninga, skattetrykket og inflasjonen.

I Frankrike og Italia utgjorde arbeidernes reallønninger i 1952 mindre enn halvparten av reallønna før krigen, i England var den 20 % lavere enn før krigen.

Det samlede antall helt og delvis arbeidsløse i de kapitalistske land nådde i 1950 – 45 millioner, som sammen med familiene utgjorde 150 millioner mennesker. Trass i den økte krigsproduksjonen var det i 1952 i USA ikke mindre enn 3 millioner helt arbeidsløse og 10 millioner delvis arbeidsløse. I England var det over en halv million helt arbeidsløse, i Vest-Tyskland nesten 3 millioner helt eller delvis arbeidsløse. I Italia var det over 2 millioner helt arbeidsløse og enda flere delvis arbeidsløse. I Japan var det ca. 10 millioner helt eller delvis arbeidsløse. Siden har arbeidsløsheten økt ytterligere i de kapitalistiske land. I USA var det begynnelsen av 1954 – 3,7 millioner helt arbeidsløse. Tallet på delvis arbeidsløse var 13,4 millioner.

I USA var de direkte skattene i budsjettåret 1952/53 mer enn 12 ganger større enn i budsjettåret 1937/38, og da har en regnet med prisstigninga som følge av inflasjonen. I de vesteuropeiske land, der skattetrykket før den annen verdenskrig var meget hardt, var skattene i samme periode steget: i England til det dobbelte, i Frankrike var de 2,6 og i Italia halvannen gang større.

I alle land i den kapitalistiske leir er de brede befolkningslags forbruk av levnetsmidler gått sterkt tilbake. Enda større er nedgangen i forbruksnivået i de koloniale og avhengige land, der titalls og hundretalls millioner mennesker er dømt til permanent underernæring og sult.

Husleia for en arbeiderfamilie i USA utgjorde i 1952 over 190 % sammenlikna med 1939.

Etter utregninger foretatt av det statistiske byrå hadde 72,2 % av alle amerikanske familier i 1949, en inntekt som lå under det ytterst knappe offisielle eksitensminimum, 34,3 % av alle familier hadde en inntekt som lå under det halve av dette minimum, 18,5 % hadde mindre enn en fjerdedel og 9,4 % mindre enn en åttendedel av dette minimum. Over 5,5 millioner mennesker lever av tilfeldige inntekter.

De forverrede materielle kårene til de brede befolkningslag i de kapitalistiske land fører til stigende forbitrelse blant folkemassene, og forsterket kamp mot monopolkapitalen. Dette kommer til uttrykk i oppsvinget i streikebevegelsen i de kapitalistiske land, og i styrkinga av de progressive fagforeningene som er tilsluttet. Den faglige

verdensføderasjon som ble grunnlagt i 1945, i de kommunistiske partienes vekst og økende innflytelse på massene, og i utfoldelsen av arbeiderklassens politiske kamp. De kommunistiske partier og de progressive fagforeningene fører en energisk kamp mot høyresosialistene og de reaksjonære fagforeningslederne og oppdrar arbeiderklassen i den proletariske solidaritets ånd, til kamp for frigjøring fra imperialismens åk.

Forfallet i landbruket i de kapitalistiske land og ruineringa av bondebefolkningen.

Karakteristisk for skjerpingea av kapitalismens almene krise etter den annen verdenskrig er at monopolene og finanskapitalen styrker sitt herredømme over landbruket, det er fortsatt forfall i landbruksproduksjonen, voksende differensiering og utarming av de store masser av bøndene.

Finanskapitalens herredømme over landbruket blir stadig mer omfattende og dyptgående. Hypotekbankene som yter kreditt mot pant i jord, blir de faktiske eiere av gårdene til de ruinerte bøndene, deres inventar og øvrige eiendom. Banker som yter kortsiktig kreditt og forsikringsselskaper vikler bøndene inn i et nett av gjeld.

Monopolene beriker seg på alle stadier av landbruksvarenes vandring fra produsenten til forbrukeren. De setter lave priser på produktene som de kjøper opp hos småbøndene, og skrur opp detaljprisene, og tilegner seg dermed en betydelig del av bøndenes inntekter. De monopolene som driver bearbeiding av landbruksprodukter (i mølle-, kjøtt-, konserve- og sukkerindustrien), soper inn veldige profitter på bekostning av de brede bondemasser. De tiltaka statsmakta treffer – skattepolitikk, oppkjøpsoperasjoner og forskjellig slags såkalt «hjelp» til landbruket, fører til enda større berikelse for monopolene og økt utarming for storparten av bøndene. Monopolenes utbytting av bøndene flettes sammen med tallrike levninger av feudal utbytting, framfor alt andelsforpaktning, hvor forpakteren er nødt til å overlate en betydelig del av avlinga til grunneieren for leie av jord og inventar.

I USA hadde de store og største brukene på over 500 acres, som i 1950 utgjorde 6 % av samtlige bruk i 1940 – 44,9 % av det samlede landbruksareal, og i 1950 var deres andel steget til 53,5 . Kjempefarmene på over 1000 acres økte sin andel fra 34,3 % til 42,6 %. Ifølge tellingen i 1950 leverte 44 % av alle bruk bare 5 av den samlede vareproduksjon, dvs. at de drev en primitiv, lite produktiv selvforsyningshusholdning, mens 103 000 storfarmer som bare utgjorde 2 % av alle bruk, leverte 26 % av hele vareproduksjonen. I Frankrike i 1946 hadde de små brukene med opp til 10 hektar, som utgjorde 58,2 % av alle bruk, bare 16,4 % av det samlede landbruksareal, mens 4,3 % store bruk hadde 30 % av jorda. I Vest-Tyskland eide de små brukene på opptil 5 hektar, som i 1949 utgjorde 55,8 % av alle bruk, bare 11 % av jorda, mens de store bruk som utgjorde 0,7 % eide 27,7 % av jorda. I Italia er det 2,5 millioner jordløse bønder og 1,7 mill. jordfattige. I tiårs-perioden fra 1940 til 1950 ble mer enn 700 000 amerikanske farmer ruinert.

Den samlede grunnrenta i USA økte fra 760 millioner dollar i 1937 til 2,1 milliarder dollar i 1952. I Italia skuffer noen hundre godseiere hvert år inn 450 milliarder lire i grunnrente, mens lønningene til 2,5 millioner landarbeidere ikke utgjør mer enn 250 milliarder lire. De amerikanske farmernes samlede gjeld til banker og andre kreditorer ble nesten fordoblet fra 1946 til 1952 og utgjorde pr. 1. januar 1953 – 14,6 milliarder dollar. Formuesskatten som farmerbefolkningen må betale, var i 1952 – 2,3 ganger høyere enn i 1942.

Etter den andre verdenskrig har den veldige økinga i utarmingen av arbeiderklassen og bøndene i de kapitalistiske land, og de svimlende rustningsutgiftene som disse landene må bære, ført til synkende etterspørsel og innsnevring av avsetningsmarkedene for landbruksprodukter. I samband med dette brygger det opp til en ny agrarkrise i de kapitalistiske land. Det foregår en rask øking av lagrene og «overskuddene» av landbruksvarer som det ikke er mulig å få avsatt. Jordbruksarealene reduseres, bondemassenes inntekter på salget av deres produkter synker voldsomt, småprodusentene ruineres i massevis, og kolossale mengder av levnetsmidler blir tilintetgjort samtidig som forbruket av matvarer synker og de arbeidende masser lider direkte nød.

I 1953 var hvetelagrene i USA større enn dengang de var på sitt høyeste under krisa i 1929 – 1933, og 4,4 ganger større enn gjennomsnittslagrene i tida 1946 – 1948. For å holde høye priser på levnetsmidler kjøper de amerikanske statsorganene opp veldige mengder av poteter, grønnsaker, frukt, kveg og fjærfe og tilintetgjør dem.

I 1953 var de amerikanske farmernes nettoinntekt 4,5 milliarder dollar eller 35 % mindre enn gjennomsnittet i 1946 – 1948. I samme tidsrom var også farmernes produksjonsutlegg og kostnader ellers økt betraktelig som følge av den alminnelige prisstigninga og fallet i dollarens verdi.

Den fortsatte skjerpinga av kapitalismens almene krise etter den annen verdenskrig er preget av uavbrutt tilspissing av alle motsetninger i det kapitalistiske samfunn. Den til det ytterste drevne motsetningen mellom samfunnets produktivkrefter og de kapitalistiske produksjonsforhold, viser klart at det utlevde borgerlige samfunn er dødsdømt av historien.

Den andre etappen i kapitalismens almene krise har ført med seg en skjerping av krisa i det borgerlige demokrati. Den borgerlig-demokratiske frihetens fane, den nasjonale uavhengighet og den nasjonale suverenitets fane har borgerskapet nå kastet over bord. Dekket bak kosmopolismens parole, har borgerskapet trampa på prinsippet om likeberettigelse for menneskene og nasjonene. I de kapitalistiske land er dette prinsippet nå erstatta med prinsippet om fulle rettigheter for det utbyttende mindretall og ingen rettigheter for det utbyttede flertallet av samfunnsmedlemmene. Det borgerlige herredømmes folkefiendtlige og antinasjonale karakter trer altså stadig mer utilhylla fram. Borgerskapet søker å finne en vei ut av kapitalismens almene krise gjennom krig og facisering av det politiske liv.

Folkemassene i de kapitalistiske land, som følger den proletariske internasjonalismes fane, søker en utvei gjennom aktiv og besluttsom kamp mot hele det imperialistiske slaverisystemet, for nasjonal og sosial frigjøring.

«Den proletariske, sosialistiske internasjonalisme danner grunnlaget for solidariteten mellom det arbeidende folk og samarbeidet mellom alle folk til forsvar for deres uavhengighet mot imperialismens renkespill og angrep, til forsvar for freden. Den lærer arbeiderne å slutte seg sammen i hvert land til kamp mot (kapitalens makt, for å sikre overgangen til en sosialistisk økonomi. Den lærer arbeiderklassen og folkene å utvikle de internasjonale solidaritetsbånd for å kunne føre kampen for freden bedre, isolere og uskadeliggjøre dem som vil framprovosere en ny krig.»[91]p. Togliatti: «Arbeiderklassens enhet og de kommunistiske- og arbeiderpartienes oppgaver.» «For en varig fred, for folkedemokrati», 2. desember 1949.

Den første verdenskrig førte til at Russland falt ut av det kapitalistiske system, den andre verdenskrig førte til samme resultat for en rekke land i Europa og Asia, og en tredje verdenskrig – hvis det skulle lykkes imperialistene å sette den igang – ville uunngåelig føre til sammenbrudd for hele det kapitalistiske verdenssystem. I denne krigen ville de kapitalistiske aggressorene ikke bare støte på den uovervinnelige styrken hos statene i den sosialistiske leir – de ville stå overfor en eksplosjon av alle de voldsomme motsetninger i den moderne kapitalismen : mellom arbeid og kapital, mellom de imperialistiske maktene innbyrdes, mellom moderlandene og koloniene. I kraft av de urokkelige lover for den historiske utvikling, lovene for klassekampen, ville landet bak den imperialistiske fronten i tilfelle av en ny verdenskrig uunngåelig bli forvandlet til en arena for voldsomme kamper mellom arbeiderklassen og alle arbeidende mennesker imot deres undertrykkere, en arena for uforsonlig kamp, for frihet og uavhengighet ført av de trellbundne folkene i koloniene og av de avhengige land. Dette ville føre til undergang for det imperialistiske system. De framstegsvennlige, demokratiske kreftene i folkene, under førerskap av arbeiderklassen og dens fortropp – de kommunistiske partier – slutter seg sammen til aktiv strid mot den imperialistiske reaksjon, den facoistiske fare, og deres planer om en ny krig. Fredens, demokratiets og sosialismens leir med Sovjetunionen i spissen forener i dag 900 millioner mennesker i de landene som er falt ut av det kapitalistiske system, og mange hundre millioner mennesker som ennå står under kapitalens herredømme. Denne leiren er en mektig kraft som øver avgjørende innflytelse på hele gangen i vår tids utvikling.

Kort sammenfatning XXI

  1. I den andre verdenskrigs periode, særlig etter at de folkedemokratiske land i Europa og Asia er falt ut av det kapitalistiske system, inntrådte den andre etappen i kapitalismens almene krise. Som følge av dannelsen av to motsatte leirene på den internasjonale arena er det enhetlige, altomfattende verdensmarked blitt oppløst og det har dannet seg to parallelle markeder et marked som omfatter landene i den sosialistiske leir, og et marked som omfatter landene i den kapitalistiske leir. Området for de viktigste kapitalistiske landa: USA, England, og Frankrike og utnytting av verdensressursene er blitt sterkt innskrenka . I de kapitalistiske land er det økende avsetningsvansker og kronisk underbeskjeftigelse av bedriftene
  2. Et av de viktigste resultater av den annen verdenskrig var den sterke tilspissinga av krisa i imperialismens koloni system. Det nye oppsvinget i den nasjonale frihetskampen i de koloniale og avhengige land har ført til en begynnende oppløsning av kolonisystemet,og til at Kina og noen andre land har falt ut av imperialismens verdenssystem
  3. Den fortsatte utdypinga av ujevnheten i de kapitalistiske lands utvikling framkaller en uunngåelig tilspissing av de indre motsetninger i imperialismens leir. Den amerikanske imperialismen, som har gått i gang med en hemningsløs ekspansjon, søker å legge de andre kapitalistiske lands økonomi under sitt herredømme. Militariseringen av økonomien resulterer i et økt svelg mellom produksjonsmulighetene i de kapitalistiske lands industri og mulighetene for å finne avsetning for industriproduktene, og forbereder dermed nye økonomiske kriser og katastrofer
  4. Den andre etappen i kapitalismens almene krise er preget av fortsatt sterk forverring av de materielle kår for de brede masser av arbeidende. Dette kommer til uttrykk i at arbeiderklassens reallønninger s ynker at massene av permanente arbeidsløse øker, at utsvettingssystemer for organiseringen av arbeidet blir tatt i bruk i stor grad, i inflasjon og prisstigning, i økt skatteflåeri, i utarming og ruinering av hovedmassen av bøndene i de kapitalistiske land og i skjerping av koloniutbyttinga. Den økende styrken hos fredens, demokratiets og sosialismens leir, svekkelsen av den imperialistiske reaksjonens og krigens leir og oppsvinget i arbeidernes, bøndenes og kolonifolkenes frigjøringskamp viser at vår epoke, er den tid da kapitalismen går under, epoken med kommunismens seier

DE ØKONOMISKE LÆRER I KAPITALISMENS TID

Etter hvert som kapitalismen utvikla seg og dens motsetninger økte, utvikla det seg også forskjellige retninger i den økonomiske tenkningen som ga uttrykk for bestemte klassers interesser.

Den klassiske borgerlige politiske økonomi.

I kampen mot feudalismen, for å innføre og grunnfeste kapitalitiske samfunnsforhold, skapte borgerskapet sin egen politiske økonomi, som gjendrev de økonomiske oppfatningene som feudalismens ideologer forfektet, en politisk økonomi som i en viss periode spilte en progressiv rolle.

Den kapitalistiske produksjonsmåten vant først fram i England. Her var det også at den klassiske borgerlige politiske økonomi ble til. William Petty (1623 – 1687), som virker i den tiden da merkantilismen var i oppløsning, søkte å finne en innbyrdes sammenheng mellom de økonomiske foreteelser i det borgerlige samfunn, og han gjorde da den viktige oppdagelse at varene byttes i samsvar med den mengde arbeid som kreves for å framstille dem.

Fysiokratene spilte en stor rolle i utarbeidelsen av den borgerlige politiske økonomi. I spissen for denne retninga sto Francois Quesnay (1694 – 1774). Fysiokratene trådte fram i Frankrike i annen halvdel av 18. århundre, på den tid da den borgerlige revolusjon ble forberedt ideologisk. I likhet med representantene for den franske opplysningsfilosofi på den tida, mente fysiokratene at det fins naturlige, naturgitte lover for det menneskelige samfunn. Frankrike var på den tid et jordbruksland. I motsetning til merkantilistene, som holdt pengene for å være den eneste rikdom, hevdet fysiokratene at den eneste kilde til rikdom er naturen, og følgelig landbruket, som skaffer mennesket naturens frukter. Derav kommer også navnet på skolen «fysiokrater», sammensatt av to greske ord som betyr : natur og makt.

Det sentrale i fysiokratenes teori var læren om « det rene produkt ». Slik kalte fysiokratene hele overskuddsproduktet utover de utlegg som er nedlagt i produksjonen – dvs. den del av produktet, som under kapitalismen legemliggjør merverdien. Fysiokratene oppfattet rikdommen som en bestemt mengde produkter i deres stofflige naturalform, som en bestemt mengde bruksverdier. De hevdet at det «rene produkt» oppstår utelukkende i jordbruket og husdyrbruket, dvs. i de næringsgrener der det foregår naturlige vekstprosesser hos planter og dyr, og i alle andre grener forandres bare formen for de produkter som landbuket skaffer fram, mente de.

Det betydeligste verk den fysiokratiske skole frambrakte, var Quesnays «Tableau économique» (økonomisk tavle). Quesnays fortjeneste var at han gjorde et

bemerkelsesverdig forsøk på å framstille den kapitalistiske reproduksjonsprosessen som en helhet, selv om han ikke greidde å gi en vitenskapelig teori om reproduksjonen.

Ut fra at «det rene produkt» bare skapes i landbruket, krevde fysiokratene at alle skatter skulle legges på jordeierne, mens de industridrivende skulle fritas for skatt. Dette kravet gjenspeilte klart fysiokratenes klassemessige natur som ideologer for borgerskapet. Fysiokratene var tilhengere av privateiendommens uinnskrenkede herredømme.
Når de hevdet at bare fri konkurranse er i samsvar med økonomiens naturlige lover og menneskenaturen, møtte de den proteksjonistiske politikken med frihandelspolitikken, de kjempet energisk mot laugsskrankene og mot statens innblanding i landets økonomiske liv.

Den klassiske borgerlige politiske økonomi nådde sin høyeste utvikling i A. Smiths og D. Ricardos verker.

Adam Smith (1723-1790) gjorde sammenliknet med fysiokratene, et betydelig steg framover i den vitenskapelige analyse av den kapitalistiske produksjonsmåten. Hans hovedverk er «Undersøkelse av nasjonenes rikdom, dens natur og årsaker» (1776). Etter Smiths mening består et lands rikdom i den varemengde det produserer. Han forkastet fysiokratenes ensidige og derfor uriktige forestilling om at «det rene produkt» bare skapes ved landbruksarbeid, og han var den første som hevdet at kilden til verdi er alt slags arbeid, uansett i hvilken produksjonsgren det blir satt inn i. Adam Smith var en økonom i kapitalismens manufakturperiode, derfor betraktet han arbeidsdelingen som grunnlaget for høyning av arbeidsproduktiviteten.

Karakteristisk for Smith var en sammenfletting av to forskjellige måter å behandle økonomiske fenomener på. På den ene siden undersøker han den indre sammenheng mellom fenomenene og forsøker med sin analyse å trenge inn i det borgerlige økonomi-systems skjulte struktur eller, som Marx uttrykker seg, dets fysiologi. På den andre siden gir han en beskrivelse av fenomenene slik de trer fram på overflaten av det borgerlige samfunn, altså slik som de tar seg ut for den praktiske kapitalist. Den første av disse synsmåtene er vitenskapelig, den andre ikke.

Under analysen av den indre sammenheng mellom kapitalismens fenomener, bestemte han vareverdien med den arbeidsmengde som er brukt til å produsere varen. Herunder betraktet han lønnsarbeiderens lønn som en del av hans arbeidsprodukt bestemt ved verdien av livsmidlene, og profitten og grunnrenta som et fradrag fra det produktet arbeideren har skapt ved sitt arbeid. Men Smith fulgte ikke denne synsmåten konsekvent. Han blandet stadig bestemmelsen av vareverdien ved det arbeid varen inneholder, sammen med bestemmelsen av vareverdien ved «arbeidets verdi». Han hevdet at bestemmlsen av verdien ved arbeidet bare gjelder for «samfunnets primitive tilstand», og med det mente han småprodusentenes enkle varehusholdning. Men under kapitalismens forhold er vareverdien sammensatt av inntekter: arbeidslønn, profitt og grunnrente. Denne påstanden gjenspeilte det bedragerske skinn som kjennetegner fenomene i den kapitalistiske økonomi. Smith mente at også verdien av hele det samfunnsmessige produkt bare består av inntekter – lønn, profitt og grunnrente, dvs. han utelot feilaktig verdien av den konstante kapital som blir brukt i vareproduksjonen. Dette «Smiths dogme» utelukket enhver mulighet for å forstå den samfunnsmessige reproduksjonsprosessen.

Smith var den første som ga et riss av klassestrukturen i det kapitalistiske samfunn. Han pekte på at dette samfunnet er delt i tre klasser: 1) arbeiderne 2) kapitalistene og 3) grunneierne. Men Smith var borgerlig begrenset i sitt verdenssyn, han avspeilte i sine oppfatninger klassekampens uutviklede tilstand på den tid. Han hevdet at det i det kapitalistiske samfunn hersker interessefelles- skap, idet enhver søker sin egen fordel, og av sammenstøtet mellom de enkelte bestrebelser oppstår fellesnytten. Samtidig som han vendte seg energisk mot merkantilistenes teoretiske synsmåter og politikk, forsvarte han ivrig den fri konkurranse

I David Ricardos (1772-1823) verker nådde den klassiske borgerlige politiske økonomi sin fullending. Ricardo levde under den industrielle revolusjon i England. Hans hovedverk «Grunnsetningene i den politiske økonomi og beskatningen» kom ut i 1817.

Ricardo utarbeidet arbeidsverditeorien med den største konsekvens som er mulig innafor rammen av en borgerlig horisont. Han forkasta Smiths setning om at det bare er i «samfunnets primitive tilstand» at arbeidet bestemmer verdien, og påviste at verdi skapt ved arbeiderens arbeid er kilden både til arbeidslønn, profitt og grunnrente.

Med utgangspunkt i at det er arbeidet som bestemmer verdien, påviste Ricardo motsetningene mellom klasseinteressene i det borgerlige samfunn, slik de kommer til syne i fordelingssfæren. Ricardo mente at klassenes eksistens er en evig foreteelse i samfunnslivet. Marx sa at Ricardo «tar bevisst som utgangspunkt for sin undersøkelse motsetningen mellom klasseinteressene, lønn og profitt, profitt og grunnrente, og betrakter naivt denne motsetningen som en naturlov for samfunnslivet.»[92]Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg. 1951, bd. I, s. 12. Ricardo formulerte en viktig økonomisk lov: jo høyere arbeiderens lønn er, dess lavere blir kapitalistens profitt, og omvendt. Ricardo påviste også motsetningen mellom profitten og grunnrenta, men han tok feil når han bare anerkjente eksistensen av «differensialrenta», som han satte i forbindelse med den angivelige «lov om jordas avtagende fruktbarhet».

Ricardo spilte en stor rolle i utviklinga av den politiske økonomi. Hans lære om at det bare er arbeidet som bestemmer verdien, hadde overmåte stor historisk betydning. Noen av hans etterfølgere som så hvordan de kapitalistiske motsetningene tilspisset seg, begynte å trekke den slutning at hvis verdien skapes bare av arbeidet, så er det nødvendig og rettferdig at arbeideren som skaper alle rikdommer, også skal være herre over alle rikdommer, alle arbeidsprodukter. Slike krav ble i første halvdel av 19. århundre reist i England av de tidlige sosialister – etterfølgere av Ricardo.

Samtidig var Ricardos lære preget av borgerlig begrensning. Det kapitalistiske samfunnssystemet med sine motsatte klasseinteresser forekom Ricardo, likesom Smith, å være en naturlig og evig samfunnsordning. Ricardo stilte ikke engang spørsmålet om opprinnelsen til slike økonomiske kategorier som vare, penger, kapital, profitt osv. Han oppfattet kapitalen uhistorisk,og identifiserte den med produksjonsmidlene.

Hvordan den vulgære politiske økonomi ble til.

Etter hvert som kapitalismen utvikler seg og klassekampen skjerpes, viker den klassiske borgerlige politiske økonomi plassen for den vulgære politiske økonomi. Marx kalte den vulgær fordi dens representanter erstattet den vitenskapelige erkjennelse av de økonomiske foreteelser med en skildring av deres overfladiske skinn, idet de setter seg som oppgave å forherlige kapitalismen og tilsløre dens motsetninger. Vulgær-økonomene kastet vrak på alt som var vitenskapelig og overtok alt det uvitenskapelige i synsmåtene til de tidligere økonomer (særlig Adam Smith) – alt det som var betinget av den klassemessige begrensning i deres syn.

«Fra nå av var det ikke lenger spørsmål om den ene eller andre teori er riktig, men om den er nyttig eller skadelig for kapitalen, hensiktsmessig eller ikke, om den passer til de politimessige hensyn eller ikke. Den uegennyttige granskning blir avløst av slagsmål mellom leide skriblere, upartiske vitenskapelige studier blir avløst av forutinntatt, lakeiaktig apologetikk.» [93]Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg., 1951, bd. I, s. 13.

På verditeoriens område lanserte vulgærøkonomien som motvekt mot bestemmelsen av verdien ved arbeidstiden, en rekke setninger som allerede den klassiske borgerlige skolen hadde gjendrevet. Blant disse er: teorien om etterspørsel og tilbud, som ignorerer den verdien som ligger til grunn for prisene, og erstatter selve grunnlaget for vareprisene med en beskrivelse av svingningene i disse prisene; teorien om produksjonskostnadene, som forklarer prisene på noen varer ved hjelp av prisene på andre varer, dvs. som faktisk beveger seg i en forhekset sirkel. Nytteteorien som forsøker å forklare varenes verdi med deres bruksverdi, og dermed ignorerer den kjensgjerning at bruksverdiene av forskjelligartede varer er kvalitativt forskjellige og derfor kvantitativt usammenlignbare.

Den engelske vulgærøkonomen T. R Malthus (1766 – 1834), lanserte det oppspinn at fattigdommen blant de arbeidende masser som er typisk for kapitalismen, bunner i at menneskene formerer seg hurtigere enn mengden av naturgitte eksistensmidler kan økes. Malthus påsto at det nødvendige samsvar mellom folketallet og mengden av naturgitte livsmidler opprettes gjennom hungersnød, epidemier og kriger. Malthus’ menneskefiendtlige «teori» ble skapt for å rettferdiggjøre samfunnstilstander med snylting og luksus for utbytterklassene og umenneskelig slit og økende nød for de brede arbeidende masser.

Den franske vulgærøkonomen J. B. Say (1767 – 1832) hevdet at verdien hadde sitt utspring i «de tre produksjonsfaktorer» – arbeid, kapital og jord, og trakk herav den slutning at eierne av hver av de tre produksjonsfaktorene får de inntekter som «tilkommer» dem: arbeideren får lønn, kapitalisten profitt (eller rente) og grunneieren grunnrente. Say mente at det under kapitalismen ikke er noen motsetning mellom produksjonen og forbruket, og bestred dermed muligheten av almene overproduksjonskriser. Says teori var en grov forvrengning av virkeligheten til fordel for utbytterklassene. Oppspinnet om harmoni mellom klasseinteressene under kapitalismen ble ivrig kolportert av den franske økonomen F. Bastiat (1801 – 1850) og amerikaneren H. Ch Carey (1793 – 1879). Under påskudd av forsvar for den borgerlige «arbeidsfrihet» – gikk den vulgære politiske økonomi til rasende kamp mot fagforeningene, kollektivavtaler og arbeiderstreiker. Fra annen fjerdepart av 19. århundre vinner den vulgære politiske økonomi uinnskrenket herredømme i den borgerlige vitenskap.

Den småborgerlige politiske økonomi.

I begynnelsen av 19. århundre oppsto det en småborgerlig retning i den politiske økonomi som gjenspeiler småborgerskapets motsetningsrike stilling som en mellomklasse i det kapitalistiske samfunn. Den småborgerlige politiske økonomi går tilbake til den sveitsiske økonomien S. Sismondi (1773 – 1842). I motsetning til Smith og Ricardo, som anså det kapitalistiske system for å være samfunnets naturlige tilstand, rettet Sismondi kritikk mot kapitalismen og tok avstand fra den ut ifra et småborgerlig standpunkt. Sismondi idealiserte bøndenes og håndverkernes vareproduksjon i smått og lanserte utopiske prosjekter om å forevige småeiendommen. Han forsto ikke at vareproduksjonen i smått uunngåelig må føre til framvekst av kapitalistiske forhold. Av den kjensgjerning at arbeidernes og småprodusentenes inntekter synker, trakk Sismondi den feilaktige slutning at markedet uunngåelig må minke etter hvert som kapitalismen utvikler seg. Han hevdet med urette at kapitalakkumulasjon bare er mulig forutsatt at det fins småprodusenter og utenriksmarked.

I Frankrike utviklet P J Proudhon (1809 – 1865) den småborgerlige politiske økonomis synsmåter. Han forfektet den reaksjonære tanken at det er mulig å lege alle kapitalismens sosiale onder ved å opprette en særskilt bank som skulle få i stand produktbytte mellom småprodusentene uten penger og skaffe arbeiderne gratis kreditt. Proudhon spredte reformistiske illusjoner blant arbeidermassene og søkte å lede dem bort fra klassekampen.

I Russland i slutten av 19.århundre forkynte de liberale narodnikerne de reaksjonære utopiske ideene til den småborgerlige politiske økonomi.

De utopiske sosialister.

Da den maskinelle storindustrien dukket opp og begynte å utvikle seg i slutten av 18. og begynnelsen av 19. århundre, begynte motsetningene i kapitalismen og de ulykker som den medfører for de arbeidende masser, å vise seg stadig tydeligere. Men arbeiderklassen var ennå ikke kommet til bevissthet om sin historiske rolle som kapitalismens banemann. I denne perioden opptrådte de store utopiske sosialister: Henri St. Simon (1760 – 1825) og Charles Fourier (1772 – 1837) i Frankrike, Robert Owen (1771 – 1858) i England, som spilte en stor rolle i de sosialistiske ideers utvikling.

I sin forklaring av de økonomiske fenomener sto de utopiske sosialister på samme standpunkt som opplysningsfilosofien i 18. århundre, det som også representantene for den klassiske borgerlige politøkonomi hadde stått på. Men mens de sistnevnte hadde regnet den kapitalistiske samfunnsordningen for å være i samsvar med menneskenaturen, betraktet de utopiske sosialister denne samfunnsordninga som stridende mot den menneskelige natur.

De utopiske sosialisters historiske betydning besto i at de ga en flengende kritikk av det borgerlige samfunn. De hudflettet skånselløst ulike kreftsår i dette samfunnet, som fattigdommen og elendigheten hos folkemassene som er dømt til hardt, oppslitende arbeid, korrupsjonen og råttenskapen hos de rike øverste lag i samfunnet, det veldige sløseriet med produktivkreftene som følge av konkurransen og krisene osv. I motsetning til det kapitalistiske samfunn, som bygger på privat eiendomsrett til produksjonsmidlene og noen samfunnsklassers utbytting av andre, stilte de utopiske sosialistene opp et sosialistisk framtidssamfunn som bygger på samfunnseie av produksjonsmidlene og som er fritt for utbytting. Men de utopiske sosialistene var langt fra erkjennelsen av de virkelige veiene til virkeliggjøring av sosialismen. Da de ikke kjente lovene for samfunnsutviklinga, klassekampens lover, mente de at de besittende klasser selv ville gjennomføre sosialismen når det lykkes å overbevise dem om at dette nye samfunnssystemet er fornuftig, rettferdig og hensiktsmessig. De utopiske sosialistene var helt uten erkjennelse av proletariatets historiske rolle. Den utopiske sosialisme «greidde hverken å forklare innholdet i lønnsslaveriet under kapitalismen, oppdage kapitalismens utviklingslover eller finne den samfunnsmessige kraft som er i stand til å skape et nytt samfunn.» <ref >V. I. Lenin: «Marxismens tre kilder og tre bestanddeler», i «Marx-Engels Marxisme», norsk utg. 1952, s: 50.))

De revolusjonære demokratene i Russland.

I slutten av 19. århundre steg det i Russland, som den gang gjennomgikk en krise for livegenskapet, fram en strålende fylking av tenkere som har gitt et stort bidrag til utviklinga av den økonomiske vitenskap.

A. I. Herzen (1812-1870) hudflettet tsarismen og livegenskapet i Russland og mante folket til revolusjonær kamp mot dem. Han rettet også en skarp kritikk mot det kapitalistiske utbyttingssystemet som hadde konsolidert seg i Vesten. Herzen la grunnen til den utopiske «bondesosialismen». Han oppfattet bøndenes frigjøring med jord, landsbyfellesskapets eiendomsrett til jorda og bondeideen om rett til jord» som sosialisme. I disse oppfatninger hos Herzen var det ikke noe virkelig sosialistisk, men de ga uttrykk for de russiske bøndenes revolusjonære bestrebelser og deres kamp for å kullkaste godseiernes herredømme og likvidere deres grunneiendom.

Den store russiske revolusjonære og vitenskapsmann N. G . Tsjernysjevski ( 1828 -1889) har gjort en veldig innsats i utvikling av den økonomiske vitenskap. Tsjernysjevski sto i spissen for de revolusjonære demokraters besluttsomme kamp mot livegenskapet og det tsaristiske eneveldet i Russland. Han ga en glimrende kritikk ikke bare av livegenskapet, men også av det kapitalistiske system som på den tid alt hadde slått fast rot i Vest-Europa og Nord-Amerika. Tsjernysjevski ga en dyptpløyende avsløring av klassekarakteren og bornertheten hos den klassiske borgerlige politiske økonomi, og rettet en drepende kritikk mot vulgærøkonomene – John Stuart Mill, Say, Malthus og andre. Marx sa at N. G. Tsjernysjevski på mesterlig vis hadde klarlagt den borgerlige politiske økonomis bankerott.

I motsetning til den borgerlige politiske økonomi som tjener kapitalistenes egoistiske interesser, stilte Tsjernysjevski opp «de arbeidendes politiske økonomi», der arbeidet og de arbeidendes interesser må stå i midtpunktet. Som talsmann for den utopiske «bondesosialismen» og uutviklet som kapitalismen var i Russland på hans tid, så Tsjernysjevski ikke at det er utviklingen av kapitalismen og proletariatet som skaper de materielle forutsetninger og den samfunnsmessige kraft som må til for å gjøre sosialismen til virkelighet. Men i sin forståelse av det kapitalistiske samfunns natur og dets klassestruktur, av karakteren av dets økonomiske utvikling sto Tsjernysjevski langt foran de vest-europeiske utopiske sosialistene og gjorde et stort steg framover mot den vitenskapelige sosialisme. Til forskjell fra de utopiske sosialistene i Vesten la Tsjernysjevski avgjørende vekt på de arbeidende massers revolusjonære aktivitet, deres kamp for sin frigjøring, og han mante til en folkerevolusjon mot utbytterne. Tsjernysjevski var en konsekvent, kjempende revolusjonær demokrat. Lenin skrev at hans verker er fylt av klassekampens ånd.

Tsjernysjevskis økonomiske lære representerer det høyeste som den politiske økonomi nådde fram til før Marx. I sitt filosofiske syn var han en stridbar materialist. Liksom Herzen nådde han helt fram til der den dialektiske materialisme begynner.

De revolusjonære demokratene, Herzen, Tsjernysjevski og deres meningsfeller var forgjengere for det russiske sosialdemokrati.

Den revolusjonære omveltningen i den politiske økonomi. K. Marx og F. Engels.

I midten av 19. århundre var det kapitalistiske økonomi-systemet blitt det herskende i de viktigste land i Vest-Europa og i USA. Proletariatet var oppstått og hadde begynt å reise seg til kamp mot borgerskapet. Betingelsene for utviklinga av det progressive proletariske verdenssyn – den vitenskapelige sosialisme var til stede.

Karl Marx (1818 – 1883) og Friedrich Engels (1820 – 1895) gjorde sosialismen om fra utopi til vitenskap. Den læren Marx og Engels utarbeidet, gir uttrykk for arbeiderklassens grunnleggende interesser og er fanen for proletarmassene i deres revolusjonære kamp for å styrte kapitalismen og føre sosialismen til seier.

Marx’ lære «oppsto som en direkte og umiddelbar videreføring av læren til de største representanter for filosofien, den politiske økonomi og sosialismen.»

[94]V. I. Lenin: «Marxismens tre kilder og tre bestanddeler», i samme verk som ovenfor, s. 47 Som Lenin har påpekt, består Marx’ genialitet nettopp i at han ga svar på de spørsmålene som menneskehetens progressive tenkning alt hadde stilt. Hans lære er den lovmessige arvtaker etter alt det beste som mennesketanken hadde skapt i vitenskapen om menneskesamfunnet. Samtidig var marxismens oppståen en fundamental revolusjonær omvelting i filosofien, i den politiske økonomi, og i alle samfunnsvitenskaper. Marx og Engels rustet arbeiderklassen med et helstøpt og harmonisk verdenssyn – den dialektiske materialisme som er det teoretiske fundament for den vitenskapelige kommunisme. Ved å utvide den dialektiske materialisme til de sosiale foreteelsers område skapte de den historiske materialisme som er en veldig landevinning for den menneskelige tenkning. I motsetning til den uhistoriske behandling av menneskesamfunnet, la han fram en historisk behandlingsmetode som bygger på en dyptgående analyse av den virkelige utviklingsprosess. Den tidligere rådende forestilling om samfunnets uforanderlighet, dets ubevegelighet, erstattet de med en harmonisk lære som avdekker de objektive lover for samfunnsutviklinga – lovene om hvordan de enkelte samfunnsformer avløser hverandre.

Marx og Engels var grunnleggerne av den virkelig vitenskapelige politiske økonomi. Ved å anvende den dialektiske materialismes metode på utforskinga av de økonomiske forholda, gjennomfører Marx en gjennomgripende revolusjonær omveltning i den politiske økonomi. Marx behandlet den politiske økonomi som ideologi for arbeiderklassen, avslørte kapitalismens motsetninger til bunns og skapte den proletariske politiske økonomi . Marx skapte sin politiske økonomi i uforsonlig kamp mot den borgerlige apologetikk av kapitalismen og den småborgerlige kritikk av den. Samtidig som Marx utnyttet og utviklet en rekke læresetninger som skriver seg fra den borgerlige politiske økonomis klassikere – Smith og Ricardo – overvant han fullstendig de uvitenskapelige synsmåtene og motsetningene i deres lære. I sin økonomiske lære sammenfattet og generaliserte Marx et kolossalt materiale fra samfunnshistorien og i særdeleshet fra historien om kapitalismens oppståen og utvikling. Det er Marx’ fortjeneste å ha oppdaget den kapitalistiske produksjonsmåtes forbigående karakter og å ha utforsket lovene for kapitalismens oppståen, utvikling og undergang. På grunnlag av en dyptpløyende økonomisk analyse av den kapitalistiske samfunnnsorden, begrunnet Marx proletariatets historiske misjon som kapitalismens banemann, og skaperen av et nytt sosialistisk samfunn.

Grunnlaget for det marxistiske verdenssyn ble lagt fram allerede i den vitenskapelige kommunismes første programdokument – i «Manifest fra det kommunistiske parti», som Marx og Engels skrev i 1848. Resultatene av sine fortsatte økonomiske studier offentliggjorde Marx i verket «Til kritikken av den politiske økonomi» (1859) som inneholder en analyse av varen og pengene. I forordet til dette arbeidet er det gitt en klassisk framstilling av grunnsetningene i den historiske materialisme. Marx’ hovedverk, som han med full rett kalte sitt livsverk, er «Kapitalen». Første bind av «Kapitalen» («Kapitalens produksjonsprosess») ga Marx ut i 1867. Annet bind («Kapitalens sirkulasjonsprosess») ble utgitt av Engels etter at Marx var død i 1885, og tredje bind («Den kapitalistiske produksjonsprosess tatt i sin helhet») i 1894. Mens Marx arbeidet på «Kapitalen», hadde han tenkt å skrive et fjerde bind med en kritisk gjennomgåelse av den politiske økonomis historie. De forberedende manuskriptene som han etterlot seg, er blitt utgitt etter Marx’ og Engels’ død under titelen «Teorier om merverdien (tre bind).

Også en rekke klassiske verker av Engels er viet utarbeidelsen av den vitenskapelige kommunismes teori. Blant disse verkene er «Arbeiderklassens stilling i England» (1845), «Anti-Dühring» (1878), som gir en utgreiing av de viktigste problemer i filosofien, naturvitenskapen og samfunnsvitenskapene, «Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse» (1884) og andre.

Ved at Marx skapte den proletariske politiske økonomi, ga han først og fremst en allsidig begrunnelse og en konsekvent utredning av arbeidsverditeorien. Under analysen av varen, av motsetningen mellom dens bruksverdi og dens verdi oppdaget Marx at arbeidet som varen inneholder har en dobbeltkarakter. På den ene sida er det konkret arbeid som skaper varens bruksverdi, og på den andre sida abstrakt arbeid som skaper varens verdi. Oppdagelsen av arbeidets dobbeltkarakter ga Marx nøkkelen til en vitenskapelig forklaring på alle foreteelser i den kapitalistiske produksjonsmåten på grunnlag av arbeidsverditeorien. Med sin påvisning av at verdien ikke er en ting, men et produksjonsforhold mellom mennesker dekket av et forhold mellom ting, avslørte Marx hemmeligheten ved varefetisjismen. Han analyserte verdiens form, undersøkte dens historiske utvikling fra de første spirer til varebytte til vareoproduksjonens fullstendige herredømme, og dette ga ham mulighet til å oppdage pengenes virkelige natur.

Arbeidsverditeorien ga Marx grunnlaget for læren om merverdien Marx var den første som påviste at under kapitalismen er det ikke arbeidet, men arbeidskrafta som er vare. Han utforsket verdien og bruksverdien av denne spesifikke varen og klarla karakteren av den kapitalistiske utbyttinga. Marx’ teori om merverdien avslører fullstendig kjerna i det grunnleggende produksjonsforhold under kapitalismen, forholdet mellom kapitalisten og arbeideren, og avdekket det dypeste grunnlag for klassemotsetningen og klassekampen mellom proletariatet og borgerskapet.

Marx oppdaga ikke bare merverdiens oppkomst og utspring, han klarla også hvordan den kapitalistiske utbyttinga maskeres og tilsløres. Han undersøkte arbeidslønnas vesen som prisen på arbeidskrafta, som i sin forvandlede form opptrer som pris på arbeidet.

Marx ga en dyptgående vitenskapelig analyse av de forskjellige former som merverdien ikler seg. Han viste hvordan merverdien ikler seg forvandlet form – i form av profitt, og hvordan den videre antar form av grunnrente og rente Av dette oppstår det bedragerske skinn, at arbeidslønna er det samme som prisen på arbeidet, og at profitten skapes av kapitalen selv, grunnrenta av jorda og renta av pengene.

I sin lære om produksjonsprisen og gjennomsnittsprofitten, fant Marx løsningen på den motsetningen som består i at markedsprisene under kapitalismen avviker fra verdien. Samtidig avdekket han det objektive grunnlag for kapitalistklassens solidaritet når det gjelder å utbytte arbeiderne, idet den gjennomsnittsprofitt hver enkelt kapitalist får, bestemmes av utbyttingsgraden – ikke på den enkelte bedrift – men i hele det kapitalistiske samfunn.

Marx utarbeidet teorien om differensialrenta og ga for første gang en vitenskapelig begrunnelse for teorien om den absolutte grunnrente. Han klarla den reaksjonære snylterrolle som storgrunneiendommen spiller, innholdet i og formene for godseiernes og borgerskapets utbytting av bøndene.

Marx avslørte for første gang lovene for den kapitalistiske akkumulasjon idet han slo fast at kapitalismens utvikling, kapitalens konsentrasjon og sentralisering uunngåelig fører til utdyping og skjerping av de motsetninger som særmerker denne samfunnsordningen, og som bunner i motsetningen mellom produksjonens samfunnsmessige karakter og den privat-kapitalistiske form for tilegnelsen. Marx oppdaget den almene lov for den kapitalistiske akkumulasjon som medfører at på samfunnets ene sida vokser rikdom og luksus og på den andre elendighet, undertrykkelse og umenneskelig slit. Han påviste at sammen med kapitalismens utvikling foregår det en relativ og absolutt utarming av proletariatet, som øker kløfta mellom proletariatet og borgerskapet og fører til skjerping av klassekampen mellom dem.

Meget stor betydning har den analysen av reproduksjonen av hele den samfunnsmessige kapital som Marx har gitt. Marx rettet den feilen hos Smith som består i at han ignorerer den konstante kapital som blir forbrukt i produksjonsprosessen, og påviste at det samfunnsmessige totalprodukt deler seg etter sin verdi i tre (c + v + m) og etter sin naturalform i produksjonsmidler og forbruksgjenstander. Marx foretok en analyse av forutsetningene for den enkle og den utvidede kapitalistiske reproduksjon, de dype motsetningene i den kapitalistiske realisasjon som uunngåelig fører til overproduksjonskriser. Han utforsket de økonomiske krisenes natur og beviste vitenskapelig at de er uunngåelige under kapitalismen.

Marx’ og Engels’ økonomiske lære er en dyptgående og allsidig begrunnelse for uunngåeligheten av kapitalismens sammenbrudd og den proletariske revolusjons seier som grunnlegger_ arbeiderklassens diktatur_ og innleder en ny æra – den tida da det sosialistiske samfunn blir bygd opp.

Allerede i sytti- og åttiårene i 19. århundre begynte marxismen å vinne mer og mer fram blant arbeiderklassen og den progressive intelligens i de kapitalistiske land. En stor rolle i utbredelsen av marxismens ideer på den tid spilte Paul Lafargue (1842 – 1911) i Frankrike, Wilhelm Liebknecht (1826 – 1900) og August Bebel (1840 – 1913) i Tyskland, G V . Plekhanov (1856 – 1918) i Russland, Dimitrij Blagojev (1855 – 1924) i Bulgaria og andre framragende forkjempere for arbeiderbevegelsen i forskjellige land.

I Russland utforma det marxistiske arbeiderparti og dets verdenssyn seg i uforsonlig kamp mot en av marxismens argeste fiender – narodnik-retningen. Narodnikene fornektet proletariatets ledende rolle i den revolusjonære bevegelse. De hevdet at kapitalismen ikke kunne utvikle seg i Russland. Mot narodnikene opptrådte Plekhanov og gruppen «Arbeidets frigjøring» som han organiserte. Plekhanov var den første som ga en marxistisk kritikk av narodnikenes feilaktige synsmåter og samtidig et glimrende forsvar for det marxistiske syn. Det arbeidet Plekhanov utførte i åtti- og nittiårene, hadde stor betydning for den ideologiske skolering av proletariske revolusjonære i Russland. I en rekke arbeider populariserte Plekhanov med hell enkelte sider ved Marx’ økonomiske lære, forsvarte hans lære mot borgerlig kritikk og reformistiske forvrengninger. Plekhanovs litterære verker undergravde narodnikenes ideologiske posisjoner sterkt. Men narodnik-retningen var ikke fullstendig knust ideologisk. Alt i den tidligste periode av Plekhanovs virke hadde han lagt for dagen et feilaktig syn på en rekke spørsmål, meninger som dannet kimer til hans seinere mensjevikiske oppfatninger: han regnet ikke med at proletariatet i revolusjonens løp må føre bøndene med seg, han betraktet det liberale borgerskap som en kraft som kan støtte revolusjonen, osv. Å knuse narodnik-retningen helt som fiende av marxismen, og å forene marxismen med arbeiderbevegelsen i Russland var en oppgave som ble løst av Lenin.

Det videre forfall i den borgerlige politiske økonomi. Den borgerlige politiske økonomi i våre dager.

Fra den tida da marxismen trådte fram på historiens arena, har den viktigste avgjørende oppgave for de borgerlige økonomer blitt å «gjendrive» marxismen.

Den såkalte historiske skole i den politiske økonomi oppsto i Tyskland i midten av 19. århundre (W. Roscher, B Hildebrand og andre Representantene for denne skolen hevdet åpent at det ikke eksisterer økonomiske lover for samfunnsutviklinga, og erstattet vitenskapelig forskning med beskrivelse av spredte historiske kjensgjerninger. Disse økonomenes fornektelse av økonomiske lover, skulle tjene til å rettferdiggjøre allslags reaksjonær vilkårlighet og kryperi for den militær-byråkratiske staten ,som de forherlighet på alle mulige måter.

Seinere representanter for den historiske skolen med G. Schmoller i spissen dannet den såkalte historisk-etiske eller rettshistoriske retningen. Karakteristisk for denne retningen, som også kalles katetersosialismen er at den erstatter den økonomiske undersøkelse med reaksjonært idealistisk snikksnakk om moralske mål, rettsnormer osv. I tilslutning til sine forgjengeres tradisjoner opptrådte katetersosialistene som lakeier for den militaristiske tyske stat. Ethvert tiltak fra denne statens side kalte de «et stykke sosialisme». Katetersosialistene forherliget Bismarcks reaksjonære politikk og hjalp ham med å føre arbeiderklassen bak lyset.

I de siste tiåra i 19. århundre, etter hvert som marxismens ideer vant utbredelse, måtte borgerskapet ha nye ideologiske våpen for å bekjempe disse ideene. Da dukka den såkalte østerrikske skolen opp på skueplassen. Navnet på denne skolen henger sammen med den ting at dens fremste representanter – K Menger, F Wieser og E. Bøhm-Bawerk – var professorer ved østerrikske universiteter. I motsetning til den historiske skolen, anerkjente representantene for den østerrikske skolen, formelt nødvendigheten av å granske de økonomiske lover, men for å forherlige og forsvare den kapitalistiske samfunnsordninga flytta de letingen etter disse lovene fra det sosiale område til det subjektivt psykologiske, dvs. de slo inn på idealismen vei.

Når det gjelder verditeorien, lanserte den østerrikske skolen det såkalte prinsipp om «grensenytten». Ifølge denne læren bestemmes en vares verdi ikke simpelthen av dens nytte, som noen av vulgærøkonomene før hadde påstått, men av varens grensenytte, dvs. det minst påtrengende behov hos individet som vedkommende vareenhet tilfredsstiller. I virkeligheten forklarer denne teorien ingenting.

Det er for eks. helt innlysende at den subjektive bedømmelse av et kilo brød er grunnforskjellig, hos en overmett borger og hos en utsultet arbeidsløs, men begge betaler samme pris for brødet. Økonomene av den østerrikske skolen prøvde å gjendrive den marxistiske merverditeorien med den antivitenskapelige «oppofrelsesteorien», som bare er en nyoppussa form for den vulgære teori om «de tre produksjonsfaktorene».

Overgangen til imperialismen og den sammenhengende voldsomme skjerpinga av de sosiale motsetninger og av klassekampen, framkalte et ytterligere forfall i den borgerlige politiske økonomi. Den sosialistiske revolusjonens seier i Sovjetunionen, motbeviste i praksis de borgerlige ideologers påstander om det kapitalistiske systemets evighet. De borgerlige økonomene så det derfor som en av sine hovedoppgaver å skjule sannheten om det sosialistiske landets historiske landevinninger for de arbeidende masser i de kapitalistiske land, ved hjelp av bakvaskelser mot Sovjetunionen. Den moderne borgerlige politiske økonomi er et ideologisk våpen for finansoligarkiet, en tjener for den imperialistiske reaksjon og aggresjon.

Når det gjelder å forklare slike kategorier som verdi, pris, arbeidslønn, profitt, og grunnrente, står vanligvis de borgerlige økonomer i våre dager på den subjektivt psykologiske retningens standpunkt. En avart av denne retningen er den ovenfor omtalte østerrikske skolen. Disse økonomene hermer på ymse vis den gamle vulgære teorien om de tre produksjonsfaktorene. Den engelske økonom Alfred Marshall (1842-1924) prøvde på eklektisk vis å forsone de forskjellige vulgærteorier om verdien: teoriene om etterspørsel og tilbud, grensenytten og produksjonskostnadene. Den amerikanske økonomen John Bates Clark (1847-1938), som forkynte den løgnaktige teorien om «interesseharmoni» mellom de forskjellige klasser i det borgerlige samfunn, lanserte en teori om «grenseproduktiviteten». Dette var i virkeligheten bare er et eiendommelig forsøk på å kombinere den gamle vulgærteorien om «kapitalens produktivitet» med vulgærteorien om «grensenytten» hos den østerrikske skolen. Ifølge Clark er profitten et vederlag for bedriftsherrens arbeid, mens de arbeidende klasser bare produserer en liten del av rikdommen og får denne delen ubeskåret.

Til forskjell fra de borgerlige økonomer i den førmonopolistiske kapitalismens epoke, som forherliget frikonkurransen som den viktigste forutsetning for samfunnets utvikling, pleier de moderne borgerlige økonomer å understreke nødvendigheten av omfattende statsinngrep i det økonomiske liv. De lovpriser den imperialistiske stat som en kraft som angivelig står over klassene og som er i stand til å gjennomføre planmessighetsprinsippet i de kapitalistiske lands økonomi. Men i virkeligheten har den borgerlige stats inngrep i det økonomiske liv ingenting med planlegging av folkehusholdningen å gjøre, de øker produksjonsanarkiet enda mer. Monopolenes apologeter påstår, på hyklerisk vis, at det er «organisert kapitalisme» når den imperialistiske stat underordnes finansoligarkiet, og når dette finansoligarkiet i stor grad utnytter statsapparatet til sine egennyttige formål for å øke monopolenes profitt.

Den såkalte sosiale retninga, eller den sosial-organiske skole i den politiske økonomi (A Amonn, R Stolzmann, 0 Spann og andre) fikk utbredelse i Tyskland i de første tiår i 20. århundre. Til forskjell fra den østerrikske skolen med dens subjektivt-psykologiske behandling av de sosiale foreteelser, snakket representantene for den sosiale retninga, om de sosiale forhold mellom menneskene. De betraktet imidlertid disse forholda på idealistisk vis, som juridiske former, blottet for ethvert materielt innhold. Økonomene av den sosiale retninga hevdet at det er de rettslige og etiske normer som styrer samfunnslivet. De dekket sin nidkjære lakeitjeneste for de kapitalistiske monopolene bak demagogiske fraser om «almenvellet», og nødvendigheten av å underordne «delen», dvs, de arbeidende masser, under «det hele», dvs. den imperialistiske stat. De lovpriste kapitalistenes virksomhet og hevdet at den tjener samfunnet. De reaksjonære påfunnene til denne skolen ble brukt som ideologisk våpen av fascistene i Tyskland og andre borgerlige land.

Den tyske fascismen benyttet seg av de mest reaksjonære elementer i den tyske vulgærøkonomi, dens ytterliggående sjåvinisme, dens kryperi for den borgerlige stat, dens propaganda for erobring av fremmede landområder og «fred mellom klassene» innafor Tysklands grenser. De tyske fascistene, som var dødsfiender av sosialismen og hele den progressive menneskehet, benyttet seg av antikapitalistisk demagogi og kalte seg hyklerisk for nasjonalsosialister. De italienske og tyske fascistene forkynte den reaksjonære teorien om den «korporative stat», som går ut på at kapitalismen, klassene og klassemotsetningene er likvidert i de fascistiske land. De fascistiske økonomene prøvde å rettferdiggjøre det fascistiske Tysklands ran av fremmede landområder med den såkalte «raseteorien» og «livsromsteorien». Ifølge disse «teoriene» er tyskerne en «høyere rase» og alle andre nasjoner «mindreverdige». «Herrerasen» har rett til med makt å rive til seg landområdene til andre «mindreverdige» folk, og legge hele verden under sitt herredømme. De historiske erfaringer har klart vist tåpeligheten og ugjennomførbarheten av disse vanvittige Hitlerske planer om å erobre verdensherredømmet.

Under kapitalismens almene krise, når markedsproblemet er blitt så akutt som aldri før, og de økonomiske krisene forekommer oftere og mer dyptgående, med permanent massearbeidsløshet, oppstår det forskjellige teorier som søker å vekke illusjoner om at det er mulig å sikre «full sysselsetting», eliminere produksjonsanarkiet og krisene, sjøl om det kapitalistiske systemet fortsetter å bestå. Meget utbredt blant de borgerlige økonomer, ble teorien til den engelske økonomen J M Keynes (1883-1946) som er lagt fram i boka «Alminnelig sysselsettingsrente- og pengeteori» (1936).

Keynes prøver å tilsløre de virkelige årsaker til den permanente massearbeidsløsheten og krisene under kapitalismen ved å bevise at årsaken til disse «skavanker» i det borgerlige samfunn ikke ligger i kapitalismens natur, men i menneskenes psyke. Keynes påstår at arbeidsløsheten er et resultat av den utilstrekkelige etterspørsel etter personlige forbruksgjenstander og produksjonsvarer. Den utilstrekkelige etterspørsel etter forbruksvarer skyldes menneskenes inngrodde tilbøyelighet til å spare en del av sin inntekt, Dette fører igjen til at kapitalens interesse for å anbringe sine kapitaler i de forskjellige næringsgrener blir svekket som følge av den alminnelige senking av «kapitalens rentabilitet». For å øke sysselsettingsgraden, hevder Keynes, må en utvide kapitalinvesteringene. Staten må derfor på den ene sida sørge for at kapitalens rentabilitet stiger, ved å senke arbeidernes reallønninger gjennom inflasjon og nedsettelse av rentefoten. På den andre sida må den foreta store kapitalinvesteringer via budsjettet. For å øke etterspørselen etter forbruksvarer anbefaler Keynes fortsatt øking av de herskende klassers snylterforbruk og ødsling, og øking av militærutgiftene og andre uproduktive statsutgifter.

Keynes’ teori er fullstendig uholdbar og dypt reaksjonær i sitt innhold. Den manglende etterspørsel etter forbruksvarer skyldes ikke den mystiske «tilbøyelighet til sparing» hos menneskene, men arbeidsfolks fattigdom. De tiltak som Keynes foreslår, angivelig for å sikre befolkninga full sysselsetting er inflasjon, og øking av de uproduktive utgiftene til krigsforberedelser og krigføring. Noe som i virkeligheten fører til at arbeidsfolks levestandard senkes enda mer, at markedet skrumper inn og arbeidsløsheten stiger. Keynes’ vulgære teori er i våre dager meget brukt av de borgerlige økonomer og også av høyresosialistene i USA, England og andre kapitalistiske land.

Karakteristisk for den moderne vulgær-økonomi i USA, er en teori som propagerer øking av statsbudsjettet og statsgjelda, som middel til å overvinne kapitalismens kreftskader. Den amerikanske økonomen A Hansen som mener at mulighetene for fortsatt utvikling av kapitalismen utelukkende ved hjelp av de spontane økonomiske krefter er meget begrenset, hevder at staten må «regulere» det kapitalistiske næringsliv ved å forsere kapitalinvesteringene gjennom øking av sine bestillinger. Han propaganderer for organisering av offentlige arbeider for statsbudsjettets regning, dvs. ved hjelp av skatter og lån, og disse offentlige arbeidene skal angivelig skape «full sysselsetting» og sanere den moderne kapitalisme. Under forhold som er preget av at de imperialistiske statene forbereder en ny verdenskrig, betyr slike «offentlige arbeider» ikke noe annet enn bygging av strategiske autostradaer, jernbaner, flyplasser, marinebaser osv., det vil si ytterligere militarisering av økonomien og dermed sammenhengende skjerping av imperialismens motsetninger.

Noen borgerlige økonomer i USA og England går inn for «de økonomiske krefters frie spill». Med dette mener de i virkeligheten uinnskrenket frihet for monopolene til å utbytte arbeiderne og plyndre forbrukerne. Disse økonomene hevder hyklerisk at fagforeningenes arbeid for å forsvare arbeiderne er en krenkelse av «den økonomiske frihet», og lovpriser den reaksjonære arbeiderfiendtlige lovgivningen i de imperialistiske stater. Både de som går inn for at den borgerlige stat skal «regulere» det økonomiske livet, og de som forsvarer «de økonomiske krefters frie spill», er uttrykk for interessene til finansolgarkiet, som søker å sikre seg maksimalprofitt gjennom enda mer skjerpet utbytting av de arbeidende masser innenlands og ved imperialistisk aggresjon mot andre land.

De borgerlige økonomer forsøker å rettferdiggjøre de imperialistiske makters røverpolitikk, deres ran av fremmede landområder og deres undertrykkelse og plyndring av andre folk med antivitenskapelige «teorier», om at de forskjellige raser «ikke er likeverdige», om de «høyere» rasers og nasjoners sivilisatoriske misjon overfor de «lavere» osv. Særlig de reaksjonære amerikanske økonomene viser stor nidkjærhet i så måte. Der følger de i de tyske fascistenes fotefar og sprer menneskehat-ideen om at de engelsktalende nasjoner er alle andre folk «overlegne», og de prøver på alle mulige måter å rettferdiggjøre de sinnssvake planene om å opprette et amerikansk verdensherredømme.

Baksida av raseteorien er den borgerlige kosmopolitisme som forkaster prinsippet om nasjonenes likeberettigelse og som krever at statsgrensene må fjernes. Kosmopolittene hevder at nasjonal suverenitet og selvstendighet for folkene er et foreldret begrep, og at nasjonalstatenes eksistens er roten til alle sosiale ulykker i det moderne borgerlige samfunn – militarisme, kriger, arbeidsløshet, fattigdom osv. I motsetning til prinsippet om folkenes nasjonale suverenitet stiller de opp den kosmopolitiske ideen om en «verdensstat» hvor de alltid gir USA den ledende rolle. Samme formål, å likvidere de europeiske folks nasjonale suverenitet og legge dem fullstendig inn under USA-imperialistenes herredømme, tjener også den intense propagandaen for «Det forente Europa» eller «Europas forente stater». Propagandaen for kosmopolitismen har til oppgave å avvæpne folkene ideologisk, å knekke deres motstandsvilje mot den amerikanske imperialismens framstøt.

Mange borgerlige økonomer i USA opptrer med åpen propaganda for en ny verdenskrig. De sier at krig er en naturlig og evig foreteelse i samfunnslivet, og hevder at fredelig sameksistens mellom landene i den kapitalistiske leir og i landene i den sosialistiske leir er umulig.

For å rettferdiggjøre imperialistisk aggresjon og forberedelsene til en ny verdenskrig drives det i den borgerlige litteratur en utstrakt propaganda for Malthus’ forlengst avslørte teorier. Det karakteristiske for den moderne malthusianisme er en kombinasjon av Malthus’ reaksjonære ideer og raseteoriene. Malthusianerne i USA og andre borgerlige land hevder at jorda er overbefolket som følge av menneskenes «altfor store fruktbarhet», og at dette er grunnårsaken til sulten og alle andre ulykker som de arbeidende masser er utsatt for. De krever en sterk reduksjon av folketallet, særlig i de koloniale og avhengige land, der folkene fører frihetskamp mot imperialismen. De moderne malthusianerne oppfordrer til å sette igang ødeleggende kriger med bruk av atombomber og andre masseutryddelsesmidler.

Alle disse påstander fra kapitalismens apologeter er et klart vitnesbyrd om at den moderne borgerlige politiske økonomi er fullstendig bankerott.

De økonomiske teoriene til opportunistene i Den 2. internasjonale og vår tids høyresosialister.

De talløse forsøk den borgerlige vitenskap har gjort på å «tilintetgjøre» marxismen har vært ute av stand til å rokke dens posisjoner. Seinere begynte man å føre kampen mot marxismen med dobbeltspill, i form av «korrekturer» og «fortolkninger» av Marx’ teori. «Historiens dialektikk er slik at marxismens teoretiske seier tvinger dens fiender til å forkle seg som marxister.»[95]V. I. Lenin: «Hvordan det historisk har gått Karl Marx’ lære», Verker i utvalg, norsk utg., bd. 1, 1954, s. 55.

I nittiårene i det 19. århundre trådte revisjonismen fram. Dens hovedrepresentant var den tyske sosialdemokraten E.Bernstein Revisjonistene gikk til angrep på Marx’ og Engels’ lære om nødvendigheten av å styrte kapitalismen på revolusjonært vis og opprette proletariatets diktatur. De foretok en fullstendig revisjon av alle deler av Marx’ revolusjonære og økonomiske lære. Revisjonistene foreslo å kombinere Marx’ arbeidsverditeori med teorien om grensenytten, dvs. i realiteten å bytte ut den første med den siste. Den marxistiske læren om merverdien fortolket de som en «moralsk fordømmelse» av den kapitalistiske utbyttinga. Under henvisning til angivelig «nytt» materiale om kapitalismens utvikling, forkynte revisjonistene at det var «foreldet» det Marx hadde lært om storproduksjonens seier over småproduksjonen, om proletariatets utarming under kapitalismen, om klassemotsetningenes uforsonlighet og skjerping, og om uunngåeligheten av økonomiske overproduksjonskriser under kapitalismen. De oppfordret arbeiderne til å oppgi den revolusjonære kamp for å avskaffe det kapitalistiske system og å innskrenke seg til kamp for sine økonomiske dagsinteresser. I Russland ble revisjonismens synsmåter tatt opp av de såkalte «legale marxister», som i virkeligheten var borgerlige ideologer (P Struve M . Tugan-Baranovski og andre), og av representanter for den opportunistiske gruppen «økonomistene» og mensjevikene.

En mer utspekulert form for forvrenging av marxismen ble brukt av opportunistene i Den 2. internasjonale, K Kautsky (1854-1938), R Hilferding (1877-1941) og andre. I begynnelsen av sin virksomhet var de marxister og bidro til å spre den marxistiske læren. Seinere gikk de faktisk over til å bli motstandere av den revolusjonære marxisme, men fortsatte foreløpig å opptre maskert som «ortodokse», dvs, angivelig trofaste elever av Marx og Engels. Disse opportunistene protesterte i ord – og det meget inkonsekvent – mot noen av revisjonistenes påstander, men samtidig uthulet de den revolusjonære kjernen i marxismen og forsøkte å forvandle marxismen til et dødt dogme. De forkastet læren om proletariatets diktatur, som er sjelen i marxismen, bestred arbeiderklassens absolutte utarming og hevdet at krisene blir sjeldnere og svakere under kapitalismen. Revisjonistene søkte å tilpasse den proletariske politiske økonomi til borgerskapets interesser.

For å tilsløre de dyptgående motsetningene i monopolkapitalismen, behandla K. Kautsky imperialismen bare som en særskilt form for politikk, nemlig som en bestrebelse hos de høytutviklede industriland til å legge agrarområder under seg. Denne teorien skapte illusjoner om at en annen, ikke anneksjonistisk politikk er mulig under monopolkapitalismen. Under den første verdenskrig lanserte Kautsky den antimarxistiske teori om ultraimperialismen. Han påsto at det under imperialismen er mulig å avskaffe krigene og skape en organisert verdensøkonomi gjennom overenskomster mellom kapitalistene i de forskjellige land. Karakteristisk for denne reaksjonære teorien er at den river økonomien løs fra politikken og ignorerer loven om ujevnheten i de kapitalistiske lands utvikling i imperialismens epoke. Teorien om «ultraimperialismen» pyntet på imperialismen og avvæpnet arbeiderklassen og styrket borgerskapet, idet den skapte illusjoner om muligheten av en fredelig og kriseløs utvikling av kapitalismen. Samme formål tjente også den vulgære «teorien om produktivkreftene» som Kautsky forkynte. Ifølge denne teorien er sosialismen et mekanisk resultat av utviklingen av samfunnets produktivkrefter, uten klassekamp og revolusjon. Etter den store sosialistiske Oktoberrevolusjonen i Sovjetunionen gikk Kautsky til åpen kamp mot det første proletariske diktatur i verden og oppfordret til intervensjon mot Sovjetunionen.

I sitt arbeid «Finanskapitalen» (1910) som er viet studiet av «kapitalismens nyeste fase», ga R. Hilferding en vitenskapelig analyse av enkelte sider ved imperialismens økonomi, men tilslørte samtidig den avgjørende rolle monopolene spiller i den moderne kapitalisme, og skjerpinga av alle dens motsetninger, og han ignorerte de viktigste trekk i imperialismen – parasittismen og kapitalismens forråtnelse, verdens oppdeling og kampen om dens nyoppdeling. I de åra da kapitalismen gjennomgikk en midlertidig, delvis stabilisering, hevdet Hilferding, etter de borgerlige økonomers eksempel, at den «organiserte kapitalismes»æra var kommet, da monopolenes virksomhet bevirker at konkurranse, produksjonsanarki og kriser forsvinner, og planmessig bevisst organisering blir herskende. Av dette trakk sosialdemokratiets reaksjonære ledere den slutning, at trustene og kartellene «vokser over» i sosialistisk planøkonomi på fredelig vis,og at arbeiderklassen bare behøver å hjelpe trustherrene og bankierene med å få skikk på næringslivet, så vil den nåværende kapitalisme gradvis «vokse inn» i sosialismen uten noen som helst kamp eller revolusjon.

De forsøkene Kautsky, Hilferding og andre av sosialdemokratiets reformistiske teoretikere gjorde på å forskjønne imperialismen, henger således uløselig sammen med deres propaganda for «kapitalismens fredelige innvoksing i sosialismen», som tar sikte på å avlede arbeiderklassen fra den revolusjonære kamp for sosialismen og underordne arbeiderbevegelsen under det imperialistiske borgerskapets interesser. Dette formål tjente blant annet den apologetiske teori om «det økonomiske demokrati» som enkelte høyresosialistiske ledere spredte i tida mellom de to verdenskrigene. Ifølge denne teorien er arbeidere som opptrer som representanter for fagforeningene i fabrikkråd og andre organer, likeberettigede deltakere i ledelsen av næringslivet og blir etter hvert angivelig herrer over produksjonen. Med sin forræderpolitikk overfor arbeiderklassens interesser ryddet sosialdemokratene i Den 2. internasjonale veien for fascismen i Tyskland og noen andre land.

En avart av den reformistiske teori om kapitalismens fredelige innvoksing i sosialismen er teorien om den «kooperativ sosialisme» som bygger på illusjonen om at utbredelsen av kooperative former, vil føre fram til sosialismen sjøl om kapitalens herredømme fremdeles består.

I Russland ble antimarxistiske, kautskyanske oppfatninger i spørsmålet om imperialismens teori spredt av fiender av sosialismen som mensjeviker, trotskister, bukharinfolk og andre. De forkynte de apologetiske teorier om «den rene imperialisme», «den organiserte kapitalisme» osv. og prøvde å slette over de skjerpede motsetningene i monopolkapitalismen. Ved å bestride loven om kapitalismens ujevne utvikling i imperialismens tid, prøvde de å forgifte arbeidernes bevissthet med mistro til muligheten av sosialismens seier i et enkelt land.

I tida etter den annen verdenskrig opptrådte de høyrereformistiske lederne for det britiske labourpartiet, de høyresosialistiske lederne i Frankrike, Italia, Vest-Tyskland, Østerrike og andre land (L . Blum, K. Renner og andre) som forsvarere av kapitalismen. De høyresosialistiske lederne spiller rollen som agenter for det imperialistiske borgerskap i arbeiderbevegelsen. De forsvarer monopolene, forkynner klassefred mellom arbeiderne og borgerskapet og støtter aktivt imperialismens reaksjonære innenrikspolitikk og dens aggressive utenrikspolitikk. De høyresosialistiske teoretikerne, som søker å forsone arbeidsfolk med imperialismen, og få arbeiderklassen til å tro på muligheten av å kunne bedre sine usle kår uten å styrte kapitalismen, har klekket ut teorien om «den demokratiske sosialisme», som er en avart av teorien om kapitalismens fredelige innvoksing i sosialismen.

Teorien om den «demokratiske sosialisme» hevder at det i England, USA, Frankrike og andre kapitalistiske land ikke lenger hersker utbytting og motsetning mellom proletariatets og borgerskapets klasseinteresser. De hevder at den imperialistiske stat er en organisasjon som står over klassene, og at enhver bedrift som denne staten eier, er en «sosialistisk bedrift». Labourlederne erklærte at nasjonaliseringen av Englands bank, jernbanene og noen industrigrener, som de gjennomførte da de hadde regjeringsmakten etter den annen verdenskrig, var en seier for «den demokratiske sosialisme». I virkeligheten var labourpartiets nasjonalisering et borgerlige tiltak, som slett ikke endra de nasjonaliserte bedriftenes økonomiske karakter som kapitalistiske bedrifter. Det imperialistiske borgerskap og storgrunneierne – landlordene – var fremdeles Englands virkelige herrer. Eierne av de nasjonaliserte bedriftene, som før hadde gått med underskudd, fikk rikelig med erstatning og høye garanterte inntekter, mens arbeiderne på de nasjonaliserte bedriftene ble tvunget til å arbeide enda mer intensivt for lave lønninger. Teorien om «den demokratiske sosialisme» er et skalkeskjul for den økende undertrykkelse av de arbeidende masser under statsmonopolkapitalismen, som representerer det høyeste stadium i finansoligarkiets herredømme.

Samtidig som lederne for de høyresosialistiske partiene forkynner «fred mellom klassene» i det kapitalistiske samfunn, hjelper de ivrig borgerskapet med å gjennomføre en bred offensiv mot de arbeidende massers levestandard, og med å undertrykke arbeiderbevegelsen i moderlandene og den nasjonale frihetsbevegelsen i koloniene og de avhengige land. I sin fortolkning og vurdering av alle de viktigste økonomiske foreteelser i vår tid følger de i de borgerlige økonomers fotspor.

En konsekvent kamp mot de borgerlige økonomers og de høyresosialistiske lederes reaksjonære «teorier», føres av de kommunistiske partier som i sitt arbeid bygger på marxismen-leninismen teori.

Den framskredne marxistisk-leninistiske teoris ideer får stadig større utbredelse blant den progressive del av intelligensen i de kapitalistiske land, også blant økonomene. En voksende hær av framskredne vitenskapsfolk og personer i det offentlige liv, av forskjellige oppfatninger og retninger, tar aktivt del i kampen for sine folks nasjonale uavhengighet, for fred og for utvikling av økonomiske og kulturelle forbindelser mellom alle land uansett ulikheter i deres sosiale system.

Lenin utvikler den marxistiske politiske økonomi om kapitalismen videre. J. V. Stalin utarbeider en rekke nye grunnsetninger i kapitalismens politiske økonomi.

Marx og Engels’ økonomiske lære ble utvikla videre på skapende vis i V. I Lenins (1870 – 1924) verker. Marx, Engels og Lenin er skaperne av en virkelig vitenskapelig politisk økonomi. Som trofast tilhenger og etterfølger av Marx’ og Engels’ lære, førte Lenin en uforsonlig kamp mot åpne og maskerte fiender av marxismen. Lenin forsvarte Marx’ og Engels’ revolusjonære lære mot angrep fra den borgerlige kvasivitenskap og mot forvrengninger av denne læren, som ble foretatt av revisjonister og opportunister av alle avskygninger. På grunnlag av en sammenfatning av de nye historiske erfaringer fra proletariatets klassekamp hevet han marxismens lære opp på et nytt og høyere trinn

Lenin steg fram på den politiske kamparena i nittiåra i det 19. århundre, da den førmonopolistiske kapitalismen gikk endelig over til imperialismen, og da sentret for den internasjonale revolusjonære bevegelse var flytta til Russland – der en veldig folkerevolusjon var i emning.

I sine arbeider fra nittiåra – «Omkring det såkalte markedsproblem» (1893), «Hva er «folkevennene», og «Hvordan bekjemper de sosialdemokratene?» (1894), «Det økonomiske innhold i narodnikretningen og kritikken av dette innhold i herr Struves bok» (1894), «Til karakteristikken av den økonomiske romantikk» (1897), førte Lenin en konsekvent kamp både mot narodnikene og mot de «legale marxistene» som lovpriste kapitalismen, tilslørte dens dype motsetninger og søkte å underordne den voksende arbeiderbevegelsen under borgerskapets interesser. Den ideologiske nedkjemping av narodnikbevegelsen ble fullført med Lenins klassiske verk «Kapitalismens utvikling i Russland» (1899), som er det største verk i den marxistiske litteratur etter at Marx’ «Kapitalen» kom ut.

I dette og andre verker fra nittiåra ga Lenin en dyptpløyende analyse av Russlands økonomiske struktur, avslørte det økonomiske grunnlaget for klassemotsetningene og klassekampen og perspektivene for den revolusjonære bevegelse. Lenin sammenfattet erfaringene fra Russlands og andre lands økonomiske og politiske utvikling i de siste tiåra i det 19. århundre, og forsvarte og utviklet marxismens grunnsetninger om lovene for den kapitalistiske produksjonsmåtens oppkomst og utvikling, om dens uløselige motsetninger og uunngåelige undergang. Etter å ha gjendrevet narodnikenes falske påstander om den russiske kapitalismes «kunstige karakter», viste han de egenartede trekk ved Russlands økonomi og samfunnsordning som hang sammen med særegenhetene ved landets historiske utvikling. Spesielt kombinasjonen av kapitalistiske utbyttingsmetoder og tallrike levninger fra livegenskapet, noe som ga de sosiale forhold i Russland en særlig tilspisset karakter.

I kamp mot narodnikretningas undervurdering av proletariatet, viste Lenin at kapitalismens utvikling uunngåelig fører til at arbeiderklassen vokser i tall, organiserthet og bevissthet, og at arbeiderklassen alltid er fortroppen for alle de arbeidende og utbyttede masser. Han ga en allsidig begrunnelse for proletariatets ledende rolle i revolusjonen.

Lenin klarla innholdet i differensieringsprosessene blant bøndene i Russland, etter bondereformen og den tette sammenflettinga mellom levninger av livegenskapet og trykket av de kapitalistiske forhold, og han gjendrev narodnikenes forestillinger om bøndene som en ensartet masse. Han ga den økonomiske begrunnelse for muligheten og nødvendigheten av et revolusjonært forbund mellom arbeiderklassen og de arbeidende og utbyttede bondemasser.

Lenin klarla det økonomiske grunnlaget for de særegenheter ved den russiske revolusjon, som gjorde den til en revolusjon av en ny type – en borgerlig-demokratisk revolusjon under proletariatets hegemoni, med det perspektiv å vokse over i en sosialistisk revolusjon.

«Kapitalismens utvikling i Russland», trekker fasiten av en rekke arbeider av Lenin om den kapitalistiske reproduksjonens teori. I disse arbeidene slo han i stykker narodnikenes sismondistiske påstander om at det er umulig å realisere merverdi uten at det fins småprodusenter og et ytre marked. Lenin ga også en allsidig begrunnelse for den marxistiske setning, at markedet for kapitalismen blir skapt under selve kapitalismens utviklingsgang. Lenin utvikla videre marxismens læresetninger om motsetningene i den kapitalistiske realisasjon, om veksten i kapitalens organiske sammensetning, som en faktor som bidrar til proletariatets utarming, og om uunngåeligheten av periodiske overproduksjonskriser under kapitalismen.

Et meget verdifullt bidrag til den marxistiske politiske økonomi er Lenins arbeider om agrarspørsmålet der det er gitt en vitenskapelig generalisering av et omfattende materiale om kapitalismens utvikling i landbruket i Russland og en rekke andre land ( Frankrike, Tyskland, Danmark, USA osv.). I sine verker «Agrar-spørsmålet» og «Marx-kritikerne» (1901 – 1907), «Sosialdemokratiets agrarprogram i den første russiske revolusjon 1905 – 1907» (1907), «Nytt materiale om lovene for kapitalismens utvikling i landbruket» (1914 – 1915) og andre, undersøkte Lenin på en dyptgående og allsidig måte lovene for den kapitalistiske utvikling i landbruket, som Marx bare hadde skissert i store trekk.

I kamp mot den vesteuropeiske og russiske revisjonismen, som hevdet at landbruket var et område av det økonomiske liv, der lovene om kapitalens konsentrasjon og sentralisering ikke hadde gyldighet, ga Lenin en vitenskapelig analyse av særegenhetene ved kapitalismens utvikling på landsbygda. Han viste den dype motsetninga i bondemassenes økonomiske stilling, og at deres ruin er uunngåelig i det borgerlige samfunn. Lenin hevdet og utvikla den marxistiske teori om differensialrenta og den absolutte grunnrenta. Han påviste den absolutte rentas betydning, som en av de viktigste faktorer som hemmer utviklinga av produktivkreftene i landbruket, og ga en allsidig utgreiing av mulighetene og forutsetningene for de økonomiske følger av nasjonaliseringen av jorda i den borgerlig-demokratiske og den sosialistiske revolusjon. Han avslørte de borgerlige økonomene, som forkynte den kvasivitenskapelige «lov om jordas avtagende fruktbarhet». I sin kamp mot den opportunistiske linja overfor bøndene, som ble forfektet av de vesteuropeiske partiene innen Den 2. internasjonale og de russiske mensjevikene, deriblant trotskistene, begrunna Lenin nødvendigheten av en slik politikk for arbeiderklassen, som tar sikte på å gjøre de store masser av bøndene til forbundsfeller for det revolusjonære proletariat.

Lenins teori i agrarspørsmålet ga en dyptgående økonomisk begrunnelse av det russiske kommunistpartiets politikk, når det gjaldt proletariatets forhold til bøndene og spesielt dets programkrav om nasjonalisering av jorda. Lenins skrifter om agrarspørsmålet danner det teoretiske grunnlaget for de kommunistiske partienes agrarprogrammer og agrarpolitikk.

Av stor betydning for videreutviklinga av den marxistiske teori, har den kamp Lenin førte til forsvar for den dialektiske og historiske materialisme i det berømte verket «Materialisme og empiriokritisisme». Denne boka retta et knusende slag mot sjølve røttene til de revisjonistiske «teoriene» – den idealistiske filosofi.

Lenin påviste at den revisjonistiske kritikken av den marxistiske politiske økonomi var fullstendig uholdbar. Han avslørte revisjonismens bankerott i alle hovedspørsmål i kapitalismens politiske økonomi – i verditeorien, i merverditeorien, i teorien om kapitalkonsentrasjonen, i kriseteorien osv.

Marx og Engels, som levde i den førmonopolistiske kapitalismes tid, kunne selvsagt ikke gi noen analyse av imperialismen. Det er Lenins store fortjeneste at han har foretatt en marxistisk gransking av kapitalismens monopolistiske stadium.

Lenin var den første marxist, som i støtte på hovedgrunnsetningene i «Kapitalen», sammenfattet de nye foreteelser i de kapitalistiske lands økonomi, og ga en allsidig analyse av imperialismen som kapitalismens siste fase, som terskelen til proletariatets sosiale revolusjon. Denne analysen finner vi i hans klassiske verk «Imperialismen som kapitalismens siste stadium» (1916) og i andre arbeider fra den første verdenskrigens tid: «Sosialisme og krig», «Om parolen Europas forente stater», «Om en karikatur av marxismen og om den imperialistiske økonomisme», «Imperialismen og splittelsen i sosialismen», og «Den proletariske revolusjons militærprogram».

Lenins teori om imperialismen går ut fra at det dypeste grunnlag for imperialismen, dens økonomiske vesen er monopolenes herredømme. Dvs. at imperialismen er monopolkapitalisme. Lenin foretok en allsidig undersøkelse av de økonomiske hovedtrekka ved imperialismen og de konkrete former for monopolenes herredømme. Lenins lære om imperialismen, om overgangen fra frikonkurranse til herredømme for monopoler som innhøster høye monopolprofitter, om kildene til og metodene for å sikre disse høye monopolprofitter, gir utgangspunktene for monopol-kapitalismens økonomiske grunnlov. Lenin karakteriserte imperialismen som et nytt stadium, som det høyeste stadium i kapitalismen. Han fastslo imperialismens plass i historien og påviste at imperialismen er monopolistisk, snyltende eller råtnende og døende kapitalisme. Lenins teori om imperialismen avslører motsetningene i kapitalismen på det monopolistiske stadium i dens utvikling, motsetninga mellom arbeid og kapital, mellom moderland og kolonier, og mellom de imperialistiske land innbyrdes. Den avdekker de dype årsaker som gjør imperialistiske kriger om nyoppdeling av verden uunngåelige. Alle disse motsetningene skjerpes og utdypes til de ytterste grenser, bak hvilke revolusjonen begynner. Lenin ga begrunnelsen for at folkenes frigjøringskamp mot det imperialistiske åk og undertrykkelsen er en rettferdig kamp.

Lenin klarla inngående spørsmålet om statsmonopolkapitalismen og det borgerlige statsapparats underordning under monopolene. Han påviste at statsmonopol-kapitalismen er den høyeste form for den kapitalistiske sosialiseringa av produksjonen. Det er den materielle forberedelse av sosialismen på den ene sida, og den største økinga av utbyttinga av arbeiderklassen og alle arbeidende masser på den andre sida.

Lenin oppdaget_ loven om ujevnheten_ i de kapitalistiske lands økonomiske og politiske utvikling i imperialismens tid. Med utgangspunkt i denne loven gjorde han den store vitenskapelige oppdagelse, at det er mulig å bryte gjennom verdensimperialismens kjede i dens svakeste ledd. Han trakk den slutning at det er mulig at sosialismen vil seire først i noen land eller tilmed i et enkelt land. Og at sosialismen ikke kan seire samtidig i alle land. Lenin viste bøndenes veldige rolle som proletariatets forbundsfelle i revolusjonen. Lenin behandlet det nasjonale og koloniale spørsmål og trakk opp retningslinjer for dets løsning. Han påviste at det er mulig og nødvendig å forene den proletariske bevegelse i de utviklede land med den nasjonale frihetsbevegelsen i koloniene, til en felles kampfront mot den felles fiende – imperialismen. Lenins teori om imperialismen begrunnet nødvendigheten av den sosialistiske revolusjon, og den begrunner nødvendigheten av arbeiderklassens diktatur, under forholdene i den nye historiske epoken. Den epoke da proletariatet utkjemper de direkte avgjørende slag i kampen for sosialismen. På denne måten skapte Lenin en ny, fullendt teori om den sosialistiske revolusjon Denne teorien tjente som en ledetråd til revolusjonær handling i gigantisk målestokk – under den store sosialistiske Oktoberrevolusjonen i Sovjetunionen.

Lenin utarbeidet grunnlaget for læren om kapitalismens almene krise, den historiske tidbolken da det kapitalistiske samfunnssystemet bryter sammen og det nye, høyere sosialistiske samfunnssystemet seirer. Allerede under den første verdenskrig kom han til den slutning at tidsalderen med forholdsvis fredelig utvikling av kapitalismen var forbi, at den imperialistiske krig, som er en veldig historisk krise, innleder en ny tidsalder med sosialistisk revolusjon. Krigen hadde skapt en så umåtelig krise – framholdt Lenin – like før en store sosialistiske Oktoberrevolusjonen – at menneskeheten var stilt overfor valget: enten å gå til grunne eller å legge sin skjebne i hendene på den mest revolusjonære klasse, for hurtigst mulig å gå over til en høyere produksjonsmåte – sosialismen. Av den kjensgjerning, som Lenin hadde slått fast, at den sosialistiske revolusjon modnes til forskjellige tider i de forskjellige ledd av det kapitalistiske verdenssystem, følger den slutning at kapitalismens sammenbrudd og sosialismens seier foregår på den måten at enkelte land faller ut av det kapitalistiske system. I land der arbeiderklassen seirer og overtar makten i nært og uløselig forbund med de store arbeidende bondemasser, idet den sveiser det overveldende folkeflertall sammen om seg. Lenin begrunnet muligheten og nødvendigheten av fredelig sameksistens i en langvarig historisk periode mellom de to systemer – det kapitalistiske og det sosialistiske.

Lenin utarbeidet teorien om imperialismen og kapitalismens almene krise i uforsonlig kamp mot de borgerlige økonomer og opportunistene i Den 2.internasjonale. Han avslørte det teoretisk fullstendig uholdbare og politisk skadelige i Kautskys antimarxistiske teori om «ultraimperialismen», og avarter av denne teorien som Trotski og Bukharin reprensenterte. Under kampen om Bukharins antimarxistiske forvrengninger understreket Lenin gjentatte ganger, at noen «ren imperialisme» uten kapitalismen som grunnbasis, aldri har eksistert, ikke eksisterer noen steds og aldri kommer til å eksistere. Det karakteristiske for imperialismen er nettopp forening mellom monopoler og varebytte, marked og konkurranse. Imperialismen hever seg opp fra den gamle kapitalismen som dens overbygning og direkte fortsettelse, og skjerper alle motsetninger i det borgerlige samfunn enda mer. Lenin påviste den nære forbindelsen mellom opportunismen og imperialismen, og avslørte opportunistenes rolle som borgerskapets agenter i arbeiderbevegelsen. Lenin avdekket røttene til de opportunistiske strømningene i arbeiderbevegelsen, og viste at disse strømninger vokser fram på grunnlag av at borgerskapet bestikker og korrumperer de øvre lag av arbeiderklassen. Lenin rettet et knusende slag mot opportunistenes apologetiske behandling av statsmonopolkapitalismen, som de forsøkte å gi ut for «sosialisme». Lenins verker som er rettet mot opportunismen har veldig betydning for den revolusjonære bevegelse, for uten avsløring av det ideologisk-politiske innhold i opportunismen, av dens forræderske rolle i arbeiderbevegelsen, kan det ikke føres noen virkelig kamp mot imperialismen.

Uten avsløring av det ideologisk-politiske innhold i opportunismen, og av dens forræderske rolle i arbeiderbevegelsen, kan det ikke føres noen virkelig kamp mot imperialismen.

Den marxistisk-leninistiske politiske økonomis problemer er blitt videre utvikla og konkretisert i vedtak og dokumenter fra Sovjetunionens kommunistiske parti, verker av J . V. Stalin (1879 – 1953) og andre av Lenins medarbeidere og elever.

Støttet på Marx’, Engels’ og Lenins verker, som har skapt en virkelig vitenskapelig politisk økonomi, har Stalin lagt fram og utvikla en rekke nye læresetninger i den økonomiske vitenskap, ved en sammenfatning av de nye erfaringer fra den historiske utviklinga og arbeiderklassens og dens kommunistiske partiers praktiske kamp. Samtidig er det i Stalins verker gitt et konsekvent forsvar for den marxistiske politiske økonomi mot den revolusjonære marxismes fiender, en popularisering av dens viktigste problemer og prinsipper.

Stalin avslørte de borgerlige økonomers og reformistenes løgnaktige påstander om at kapitalismens motsetninger mildnes i løpet av dens historiske utvikling, og påviste det uunngåelige i en fortsatt utdyping og skjerping av disse motsetningene, som vitner om at kapitalismens undergang er uunngåelig. I Stalins verker er det klarlagt en rekke viktige læresetninger på agrarspørsmålets område. I kamp mot revisjonismen påviste Stalin, støttet på nye argumenter, at teorien om små-bondebrukets «stabilitet» er fullstendig uholdbar. Bare avskaffelse av det kapitalistiske slavesystemet kan redde bøndene fra ruin og elendighet. Bondespørsmålet er spørsmålet om å forvandle det utbyttede flertall av bøndene, fra en reserve for borgerskapet til en direkte reserve for revolusjonen, og en forbundsfelle for arbeiderklassen som kjemper for å tilintetgjøre det kapitalistiske system. I sitt verk «Marxismen og det nasjonale spørsmål» ( 1913), og i andre skrifter, ga Stalin en videre utgreiing av det nasjonale spørsmål. Han begrunnet betydningen av de økonomiske livsvilkår i samfunnet for dannelsen av nasjoner og nasjonalstater. Fellesskap i menneskenes økonomiske liv er et av de viktigste kjennetegn på en nasjon. Den prosessen som fører til likvidering av feudalismen og utvikling av kapitalismen er samtidig en prosess som får menneskene til å slutte seg sammen i nasjoner. Stalin påviste det nasjonale markeds betydning for oppkomsten av nasjonalstatene i Vest-Europa og skisserte særegenhetene ved den historiske utviklingen av stater i Østen.

Under ledelse av sentralkomiteen med J. V. Stalin i spissen verget Sovjet-Unionens kommunistiske parti den marxistisk-leninistiske teori i det hele, og den marxistisk-leninistiske økonomiske lære i særdeleshet, mot angrepene fra leninismens fiender – trotskister, bukharinfolk og borgerlige nasjonalister. Særlig betydning for sosialismens skjebne i Sovjetunionen og i hele verden, hadde forsvaret av og den videre utarbeidelse av Lenins lære, om muligheten for sosialismens seier i et enkelt land, den leninske teori om den sosialistiske revolusjon.

En rekke skrifter av Stalin («Om leninismens grunnlag», «Spørsmål i leninismen», «Sosialismens økonomiske problemer i Sovjetunionen», foredrag på kongresser og konferanser i SUKP) utvikler Lenins læresetninger om imperialismens økonomiske og politiske vesen og kapitalismens almene krise, og om lovmessighetene i monopolkapitalismens utvikling. Støttet på Lenins klassiske anvisninger om imperialismens økonomiske vesen, som består i monopolenes herredømme, og om den høye monopolprofitten, formulerte Stalin den moderne kapitalismes økonomiske grunnlov. Han ga en inngående analyse av kapitalismens almene krise i dens to etapper: den første som begynte med den første verdenskrig, og den andre som utfoldet seg under den andre verdenskrig. Særlig etter at de folkedemokratiske land i Europa og Asia falt ut av det kapitalistiske system.

Stalin avslørte borgerskapets lakeier som forherliger det kapitalistiske økonomisystemet, og beviste at den moderne kapitalisme befinner seg i en almen allsidig krisetilstand som omfatter både økonomien og politikken. Det klareste uttrykk for kapitalismens almene krise, er den store sosialistiske Oktoberrevolusjonens verdenshistoriske seier i Sovjetunionen og verdens oppdeling i to systemer – det kapitalistiske og det sosialistiske. En bestanddel i kapitalismens almene krise er krisa i imperialismens kolonisystem.

Stalins verker kaster lys over innholdet i og betydningen av slike trekk ved kapitalismens almene krise, som den voldsomme skjerping av markedsproblemet, den kroniske underbeskjeftigelse av bedriftene og den permanente massearbeidsløshet. Med sin analyse av endringene i karakteren av den kapitalistiske krisesyklus og de økonomiske krisene i våre dager, har Stalin påvist fruktesløsheten av den borgerlige stats forsøk på å bekjempe krisene, og det uholdbare i påstandene om muligheten av planøkonomi under kapitalismen. I Stalins verker er det gitt en avsløring av fascismens dypt reaksjonære og aggressive vesen og den forræderiske rolle våre dagers høyresosialister spiller.

Den marxistisk-leninistiske politiske økonomi, som marxismen-leninismens teori i det hele tatt, blir utvikla videre og beriket i de vedtak som blir fattet av Sovjetunionens kommunistiske parti og de kommunistiske broderpartiene, i verker av Lenins elever, ledende krefter i Sovjetunionens kommunistiske parti og i de kommunistiske partiene i andre land.

Fotnoter

Noter

Noter
1 Betegnelsen «politisk økonomi» på denne vitenskapen kommer av de greske ordene «politeia» og «oikonomia». Ordet «politeia» betyr «samfunnsordning». Ordet «oikonomia» er sammensatt av to ord: «oikos» – hus, husholdning og «nomos» – lov. Betegnelsen «politisk økonomi» oppsto først i begynnelsen av det 17. årh.
2 Karl Marx: «Lønnsarbeid og kapital», norsk utg. 1951, s. 20
3 Karl Marx: Forordet til «Kritikken av den politiske økonomi», K. Marx og F. Engels: «Utvalgte verker», tysk utg. 1948, bind 1, side 338.
4 Lenin: «Kapitalismens utvikling i Russland», Verker, russ. utg., bd. 3, s. 40-41.
5 Friedrich Engels: «Anti-Dühring», tysk utg. 1954, s. 179.
6 Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg. 1953, bd. 1, s. 6.
7 Friedrich Engels: «Arbeidets del i overgangen fra ape til menneske», Karl Marx og Fr. Engels: Utvalgte verker i to bind, tysk Utg., bd. II, s. 71.
8 Utkastene til et brev fra Marx til V. I. Sasulitsj, i Karl Marx og Friedrich Engels: Verker, russ. utg., bd. 27, s. 681.
9 V. I. Lenin: «Staten», i «Marx-Engels-Marxisme», norsk utg. 1952, s. 320.
10 Friedrich Engels: «Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse», norsk utg. 1952, s. 157.
11 V. I. Lenin: «Staten» i «Marx-Engels-Marxisme», norsk utg. 1952, s. 320.
12 Karl Marx: «Lønnsarbeid og kapital», norsk utg. 1951, s. 14.
13 Friedrich Engels: Brev til Karl Marx av 6. juni 1853. K. Marx og R Engels: Verker, russ. utg., bd. XXI, s. 494.
14 Friedrich Engels: «Anti-Dühring», russ. utg. 1953, s. 169
15 Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg. 1951, bd. III, s. 854.
16 V. L Lenin: «Staten», i «Marx-Engels-Marxisme», norsk utg. 1952, s. 323.
17 Ordet manufaktur betyr bokstavelig : håndarbeid.
18 V. I. Lenin: Sosialdemokratiets agrarprogram i den første russiske revolusjon 1905-1907. Verker, russ. utg., bd. 13, side 250.
19 Karl Marx: Kapitalen, tysk utg. 1951, bd. I, side 801.
20 V. I. Lenin: «Om dialektikken», «Marx-Engels-Marxisme», norsk utg, 1952, s. 214.
21 Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg., 1951, bd. I, s. 51.
22 V. I. Lenin: («Radikalismen» — kommunismens barnesykdom», norsk utga 1946, s. 10.
23 Den «forvandling til ting» (materialisering) av produksjonsforholdene som er typisk for vareproduksjonen, kalles «varefetisjisme» i analogi med den religiøse fetisjisme som består i at de primitive mennesker tilber som guder ting de selv har skapt.
24 Karl Marx:»Kapitalen», tysk utgave 1951, bd. I, s.378
25 Samme sted, s. 383.
26 V. 1. Lenin: «Kapitalismens utvikling i Russland», Verker, 4. russ. utg., bind. 3, s. 148.
27 Lenin: «Kapitalismens utvikling i Russland», Verker, russ.utg., bd. 3, s. 45 – 46.
28 Friedrich Engels: «Arbeiderklassens stilling i England», K. Marx og F. Engels, Verker, bd. XVI, del 1, side 287, russ. utg.
29 Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg. 1951, bd. I, s. 464.
30 V. I. Lenin: «Kapitalismens utvikling i Russland», Verker, 4. russ. utg., bd. 3, side 193-194
31 V. I. Lenin: «Kapitalismens utvikling i Russland» , Verker, 4. russ. utg., bd. 3, side 39.
32 Karl Marx: «Kritikk av Gotha-programmet», i «Programkritikk», norsk utg. 1951, s. 17.
33 Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg. 1951, bd. I, s. 178.
34 Karl Marx «Kapitalen», tysk utg. 1951, Ø. I, s. 650.
35 Karl Marx: «Kapitalen», tysk utga 1951, bd. I, s. 241.
36 V.I. Lenin: «Staten og revolusjonen», Verker i utvalg, norsk utg., bd.8, 1952, s.25
37 Karl Marx: «Kritikk av Gotha-programmet», i «Programkritikk», norsk utgivelse. 1951, s. 21.
38 Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg. 1951, bd. I, s. 571.
39 Karl Marx: «Lønnsarbeid og kapital», norsk utg. 1951, s. 33-34.
40 V. I. Lenin: «Det «vitenskapelige» utsvettingssystemet», Verker, russ. utg., bd. 18, side 556.
41 Karl Marx: «Lønn, pris og profitt», norsk utg. 1951, s. 54.
42 Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg. 1951, bd. I, s. 181.
43 Karl Marx, «Kapitalen», tysk utg.1951, s.596.
44 Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg. 1951, bd. I, s. 606.
45 Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg. 1951, s. 679.
46 V. I. Lenin: «Utarmingen i det kapitalistiske samfunn», Verker, russ. utg., bd. 13, s. 405-406.
47 Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg. 1951, bd. II, s. 51.
48 Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg. 1951, bd..III, s.193
49 Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg. 1951, bd. III, s. 325.
50 V. I. Lenin: «Kapitalismens utvikling i Russland», Verker, 4. russ utg., bd. 3, s. 43.
51 Karl Marx: «Teorier om merverdien» russ.utg.1936, bd. II, del 1, side 2
52 Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg. 1951, bd. I, s. 531-32.
53 Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg. 1951, bd. III, s. 859.
54 V. I. Lenin: «Nytt materiale om utviklingslovene for kapitalismen i landbruket», Verker, russ. utg., bd. 22, side 81.
55 V. I. Lenin: «Nytt materiale om utviklingslovene for kapitalismen i landbruket», Verker, russ. utg., bd. 22, side 81.
56 V. I. Lenin: «Sosialdemokratiets agrarprogram i den første russiske revolusjon 1905-1907», Verker, russ. utg., bd. 13, side 291.
57 Karl Marx: «Pund, shilling, pence, eller klassebudsjettet og hvem som har nytte av det», Karl Marx og Friedrich Engels, Verker, russ. utg., bd. IX, side 146.
58 V. I. Lenin: Den stridbare militarisme og sosialdemokratiets antimilitaristiske taktikk, Verker, russ. utg., bd. 15, side 169.
59 V. I. Lenin: «Om statsbudsjettet», Verker, russ. utg., bd. 5, side 309.
60 Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg. 1951, bd. II, s. 355.
61 V. I. Lenin: «Til karakteristikken av den økonomiske romantikk», Verker, russ. utg., bd. 2, s. 144.
62 Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg. 1951, bd. II, s. 500-501.
63 V. I. Lenin: «Enda en gang om realisasjonsproblemet», Verker, russ. utg., bd. 4, side 71.
64 J. V. Stalin: Sentralkomiteens politiske beretning til SUKPs 16. kongress, Verker, russ. utg., bd. 12, s. 243-244.
65 Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg.1951, bd. III, s.277.
66 V. I. Lenin: «Krisens lærdommer», Verker, russ. utg., bd. 5, s. 76.
67 Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg. 1951, bd. I, s. 803.
68 V. I. Lenin: «Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium», Verker i utvalg, norsk utg., bd. 6, 1953, s. 101.
69 V. I. Lenin: «Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium». Verker i utvalg, norsk utg., bd. 6, 1953, s. 100-101.
70 V. I. Lenin; «Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium», Verker i utvalg, norsk utg., bd. 6, 1953, s. 66.
71 V. I. Lenin: «Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium», Verker i utvalg, norsk utg., lad. 6, 1953, s. 79.
72 J. V. Stalin: «Sosialismens økonomiske problemer i Sovjetunionen», norsk utg. 1952, s. 31.
73 V. I. Lenin: «Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium», Verker i utvalg, norsk utg., bd. 6, 1953, s. 35.
74 J. V. Stalin: Om leninismens grunnlag, i «Spørsmål i leninismen», norsk utg. 1952, s. 49.
75 V. I. Lenin: «Imperialismen og splittelsen i sosialismen», i «Marx-Engels Marxisme», norsk utg. 1952, s. 227.
76 V. I. Lenin: «Sivilisert barbari», Verker, russ. utg., bd. 19, s. 349.
77 V.I.Lenin: Verker,russ.utg., bd.23, side 13.
78 V.I. Lenin: «Om parolen Europas forente stater», i «Marx-Engels-Marxisme», norsk utg. 1952, s. 211.
79 V. I. Lenin: «Heller mindre, men bedre», Verker, russ. utg., bd. 33, s. 458.
80 V. I. Lenin: «Foredrag om revisjon av programmet og forandring av partiets navn på RKP‘s 7. kongress», Verker, russ utg., bd. 27, s. 106.
81 V. I. Lenin: «Den døde sjåvinisme og den levende sosialisme», Verker, russ. utg., bd. 21, side 81
82 J. V. Stalin: Politisk beretning fra sentralkomiteen til SUKPs 16. kongress, Verker, russ.., bd. 12, side 246
83 J.V.Stalin: Politisk beretning fra sentralkomiteen til SUKP‘s 15. kongress, Verker, russ.utg. bd.10, s.275.
84 Ernst Thälmann: Den tyske folkerevolusjonens oppgaver. Foredrag på plenumsmøtet i sentralkomiteen i TKP 15. januar 1931, russ. utg., s. 27-28.
85 V. I. Lenin: «Tale på festmøtet i Moskva sovjet i anledning Den 3. internasjonales årsdag», Verker, russ. mg., bd. 30, s. 398.
86 V. M. Molotov: «Åpningstale på den 19. kongress i Sovjetunionens kommunistiske parti», i «Pravda» 6. oktober 1952.
87 J. V. Stalin: «Sosialismens økonomiske problemer i Sovjetunionen», norsk utg. 1952, s. 25.
88 V. I. Lenin: Tale på tillitsmannsmøte i Moskvaorganisasjonen av RKP», Verker, russ. utg., bd. 31, s. 419-420.
89 William Z. Foster: Riss av Amerikas politiske historie, eng. utg., s. 590.
90 V. I. Lenin: «Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium», Verker i utvalg, norsk utg., bd. 6, 1953, s. 132.
91 p. Togliatti: «Arbeiderklassens enhet og de kommunistiske- og arbeiderpartienes oppgaver.» «For en varig fred, for folkedemokrati», 2. desember 1949.
92 Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg. 1951, bd. I, s. 12.
93 Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg., 1951, bd. I, s. 13.
94 V. I. Lenin: «Marxismens tre kilder og tre bestanddeler», i samme verk som ovenfor, s. 47
95 V. I. Lenin: «Hvordan det historisk har gått Karl Marx’ lære», Verker i utvalg, norsk utg., bd. 1, 1954, s. 55.

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *